RG-1993-483

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-08-24
Publisert:	RG-1993-483 (77-93)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Avfallsdeponi
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 24. august 1992 i oversjønn nr. LE-1991-01138 B.
Parter:	Skedsmo kommune (advokat Birger Olafsen) mot 1. Oslo kommune m.fl. (4 parter) (advokat Karl Wahl-Larsen og advokat F.B. Sigmond v/advokat Hans P. Bjerring).
Forfatter:	Lagmann Nils Erik Lie med skjønnsmedlemmene gårdbrukerne Elin Mørk, Marit Berg, skogtekniker Knut Skaret, siv.ingeniør Karl G. Balke
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §32, §4, Oreigningsloven (1959) §21, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, §54, Skjønnsprosessloven (1917), Kommunestyreloven (1954) §22, Forurensningsloven (1981)

Skedsmo herredsstyre vedtok 2. mai 1989 reguleringsplan for et område ved Bøler, del av gnr. 11 bnr. 3 m.fl. eiendommer. Området var regulert til «spesialområde - avfallsdeponi». Etter klage ble vedtaket stadfestet av fylkesmannen i Oslo og Akershus 25. august 1989. Konsesjon etter forurensingsloven var gitt av fylkesmannen ved vedtak av 22. september 1988. Også dette vedtak ble påklaget, og stadfestet av miljøverndepartementet ved vedtak av 16. mars 1989. Skedsmo formannskap, som behandlet saken etter kommunestyrelovens §22, traffødt xx.xx.1989 vedtak om ekspropriasjon av grunn og rettigheter for gjennomføring av planen. Også dette vedtak ble påklaget, og stadfestet ved fylkesmannens vedtak av 1. november 1989.

Ekspropriasjonsskjønn ble begjært 9. desember 1989, og avhjemlet av Nedre Romerike herredsrett 15. januar 1991. Kommunen har i rett tid begjært overskjønn for 4 av ialt 7 takstnummer, for enkelte posters vedkommende. Ett av disse takstnummer har også selvstendig begjært overskjønn, mens det for de øvrige 3 er begjært aksessorisk overskjønn.

Den såkalte buffersonen ved deponiets sydøstre del er ikke omfattet av reguleringen og ekspropriasjonsvedtaket. Partene er enige om å avholde avtaleskjønn etter skjønnsiovens §4 i anledning av klausuleringen. For buffersonens vedkommende er de også enige om følgende tillegg til de alminnelige skjønnsforutsetninger:

1. Innenfor buffersonen avmerket på kart datert 25.10.1990 kan grunneieren ikke foreta avvirkning så lenge avfallsdeponiet er i bruk.

2. Grensene for buffersonen avmerkes i terrenget.

3. Krav om erstatning for klausuleringen av buffersonen avgjøres av skjønnsretten, jfr. skjønnslovens §4.

4. Skjønnet, hvorav klausuleringen fremgår, kan tinglyses på eiendommen.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Den av underskjønnet fastsatte erstatning for skoggrunn og buffersone reduseres vesentlig.

3. For øvrig stadfestes underskjønnet i den utstrekning saksøkeren ikke har begjært overskjønn.

4. Hvor overskjønn alene er forlangt av saksøkte fritas saksøkeren for omkostningene.

5. Skedsmo kommune tilkjennes saksomkostninger hvor overskjønn kun er begjært av saksøkte.

På vegne av de saksøkte han representerer, har advokat Wahl-Larsen nedlagt slik påstand:

1. Erstatningen for avståelse av grunn og rettigheter, og for påstående skog i buffersonen, forhøyes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger.

Anførslene fra advokat Hans P. Bjerring, som representerer takst nr. 2, kan sammenfattes slik:

Det er videre begjært overskjønn over herredsrettens fastsettelse av virkeserstatning for så vidt de er trukket 10% skogavgift. Skogavgiften

Side:485

er et deponert beløp som tilhører grunneieren og kan benyttes til forskjellige tiltak i skogbruket. Eventuelt trekk for skogavgift i ekspropriasjonserstatningen skjer ved et etterfølgende oppgjør mellom grunneieren og skogbruksmyndighetene, og er intet element i selve erstatningsutmålingen.

Takstnr. 2 har nedlagt slik generell påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. De fremsatte krav imøtekommes og underskjønnets erstatningsfastsettelser forhøyes.

3. Saksøkeren pålegges å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder godtgjørelse til skjønnsmenn og sakkyndige.

4. Saksøkeren pålegges å betale de saksøktes utgifter til juridisk og eventuell teknisk bistand ved underskjønnet og overskjønnet.

Det er ytterligere nedlagt slik spesifisert erstatningspåstand til den generelle påstands pkt. 2:

a) Underskjønnets erstatning for tap av grunn forhøyes vesentlig, og verdsettes prinsipalt som tomt, subsidiært som dyrkingsjord.

b) Underskjønnets erstatning for tapt virke forhøyes med trukket skogavgift (kr. 6.622,-).

c) Saksøkte tilkjennes erstatning for særulemper for gårdsdriften etter vederlagslovens §8, 1. pkt. som følge av ekspropriasjonen og ekspropriasjonstiltaket, herunder spesielt skade på husdyr p.g.a. fugle- og rottekadavre i silofôret (skjemt fôr) og p.g.a. skadedyr, overføring av smitte (særlig botulisme og salmonella) til husdyras beiter og drikkevannskilder, samt skade på bygninger ved rotteinvasjon.

d) I mangel av skjønnsforutsetning eller avtale med eksproprianten kreves i medhold av oreigningslovens §21 erstatningsspørsmålene under pkt. c) ovenfor utsatt i 5 år eller i et visst tidsrom etter rettens bestemmelse.

e) Saksøkte tilkjennes erstatning for særulemper etter vederlagslovens §8, 1. pkt. som følge av ekspropriasjonen og ekspropriasjonstiltaket, herunder flygeavfall, stank, påregnelig ulovlig avfallstømming utenfor deponiområdet og kjøring på privat gårdsveg.

Lagmannsretten bemerker:

Når det gjelder grunnerstatningen er partene enige om at det skal sees bort fra reguleringen til spesialområde og at grunnen skal verdsettes med utgangspunkt i påregnelig utnyttelse dersom reguleringen ikke hadde kommet.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fastsette erstatning for tomteverdier. I kommuneplanleggingen er det aktuelle område sør og øst for Bølerveien forutsatt disponert som jord- og skogbruksområder. I fylkeslandbruksstyrets jordpolitiske arealvurdering fra 1986 er det angitt som B-område med sterke landbruksinteresser. Den utbygging som er skissert i det fremlagte utkast til kommuneplan, vil finne sted andre steder i kommunen. Bølerveien danner grensen mellom jordbruksarealene og industriområdene mot E-6. Det er ikke tilveiebrakt noe holdepunkt for at denne grensen vil bli endret, hverken på kort eller noe lengre sikt. Oslo kommunes tidligere planer om et motorsenter på stedet kan det etter lagmannsrettens syn ikke

Side:486

legges vekt på. Disse ville neppe ha blitt realisert selv om deponiet ikke hadde kommet. Disponeringen av arealene mellom Bølerveien og E-6 til industriformål - herunder Oslo kommunes salg av et tomteområde til staten for utvidelse av veistasjonen på stedet - gir heller ikke grunnlag for å anta at ekspropriasjonsarealet helt eller delvis ville ha blitt tillatt omdisponert til tomteformål.

Lagmannsretten bemerker ytterligere at den vesentlige del av området har vært svært lite velegnet for utbygging. Det har bestått av en bratt, øsvendt ravine, som hadde nødvendiggjort omfattende planerings- og fundamenteringsarbeider. Kostnadene til vei og avløp til Leirsund hadde blitt betydelige.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten det klart at områdets mulige omsetningsverdi til utbyggingsformål i ethvert fall ikke kan overstige skogbruksverdiene, og at det følgelig blir å erstatte på grunnlag av bruksverdien som skog.

Kommunen har gjort gjeldende at erstatningen må fastsettes på grunnlag av en balansekvantumsberegning overensstemmende med de retningslinjer som er trukket opp i Rt-1992-217 (Ulvåkjølen), mens grunneierne har gjort gjeldende at dette ikke kan skje når herredsrettens erstatningsfastsettelse for virket ikke er gjort til gjenstand for overskjønn.

Lagmannsretten bemerker at en erstatningsfastsettelse på grunnlag av redusert balansekvantum egentlig erstatter den reduserte balanseinntekt, og ikke sondrer mellom grunnerstatning og virkeserstatning, heller ikke som hjelpemiddel ved fastsettelsen. Ved fastsettelse av bruksverdier for skog har man i skjønnspraksis tradisjonelt sondret mellom selve grunnverdien tillagt eventuelle venteverdier og realisasjonsverdien for virket, slik også herredsretten har gjort i den foreliggende sak. Kommunens overskjønnsbegjæring er uttrykkelig begrenset til å gjelde erstatningene for skoggrunnen. Den gir intet grunnlag for å anta at det i tillegg har vært hensikten å få overprøvet virkeserstatningene. Skjønnslovens §32 gir adgang til delvis overprøvelse av et skjønn, såfremt de deler som begjæres overprøvet ikke har slik sammenheng med andre deler av skjønnet at de ikke kan avgjøres særskilt, og såfremt de også er avgjort særskilt i underskjønnet, jfr. Dragsten og Vislie: Skjønnsloven, 185-186. Dette vilkår er oppfylt i den foreliggende sak. Herredsrettens erstatningsfastsettelse for virket er rettskraftig. Slik kommunens overskjønnsbegjæring er utformet, er lagmannsretten etter dette kommet til at en er avskåret fra å verdsette virket, eller foreta noen form for erstatningsfastsettelse som inkluderer virket. Disse forhold innebærer at metoden med erstatning på grunnlag av redusert balansekvantum ikke er anvendelig, og at det må foretas en særskilt erstatningsfastsettelse for grunnen.

For takstnr. 2 er lagmannsretten kommet til at det areal som avstås, må erstattes som dyrkingsjord. Arealet er flatt, velarrondert og ligger i umiddelbar tilknytning til eiendommens øvrige dyrkede mark. Alt virke er hugstmodent. Dyrkingskostnadene antas å bli lave. Det er ikke fremlagt nærmere opplysninger om driften av eiendommen. Med utgangspunkt i en vanlig marginalkalkyle og sitt generelle kjennskap til avlingsnivåer, driftsutgifter og dyrkingskostnader i distriktet fastsetter

Side:487

lagmannsretten erstatningen til kr. 7,- pr. m2 .

For de øvrige eiendommer blir den grunn som avstås å erstatte etter bruksverdien som skog. Samtlige arealer er av høy bonitet med god tilvekst. Driftsforholdene er tildels vanskelige.

Lagmannsretten viser for så vidt til den nærmere beskrivelse på 15 i herredsrettens skjønn.

Det er ikke opplyst noe om alternative investeringsmuligheter for de berørte grunneiere, og lagmannsretten bygger på at det aktuelle alternativ er å reinvestere i skogbruket, om ikke nødvendigvis i skogplanting. Forøvrig er det tatt utgangspunkt i en påregnelig, inflasjonsjustert langtidsrente, jfr. Rt-1992-217 (Ulvåkjølen), særlig 227. Lagmannsretten finner etter omstendighetene å kunne bygge på en kapitaliseringsfaktor på 3 1/2%, hvilket herredsretten også synes å ha gjort.

Forholdene er likeartet på de eiendommer inngrepet gjelder, og lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å differensiere mellom dem ved erstatningsfastsettelsen. En er også enig i at erstatningen passende kan settes til kr. 2,50 pr. m2 .

Erstatningene for klausulering av buffersonen må fastsettes etter de retningslinjer grunneierne har skissert. Det legges til grunn at deponiet vil bli benyttet i ytterligere 30 år eller mer. Erstatningen fastsettes til kr. 2,- pr. m2 for begge de takstnummer som blir rammet av klausuleringen. Virket i buffersonen er hugstmodent, og vil ikke ha restverdi ut over en viss vedverdi ved tilbakeføringen. Denne restverdi bevirker en viss reduksjon i de erstatninger herredsretten har fastsatt. Virkeserstatningen settes til kr. 23.000 for takstnr. 3 og kr. 5.000,- for takstnr. 4.

Lagmannsretten er videre enig i at herredsretten ikke har hatt grunnlag for å trekke skogavgift i erstatningen for takstnr. 2, som er den eneste eiendom som har begjært overskjønn for dette punkts vedkommende, og finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse grunneieren har gitt. For dette takstnummer fastsettes følgelig et tillegg på kr. 6.622,- til herredsrettens virkeserstatning.

Fra takstnr. 2 er det ytterligere satt frem krav om ulempeserstatning. Lagmannsretten finner det i utgangspunktet klart at de ulemper eiendommen måtte bli påført som følge av deponiet, ikke står i noe årsaksforhold til det inngrep den rammes av. Eventuelle ulemper er en følge av det tiltak det er ekspropriert til fordel for, og ville ha rammet eiendommen på samme måte selv om det ikke hadde blitt ekspropriert fra den. Ulempene er da av allmenn karakter og ikke særulemper for denne eiendom, og kan bare erstattes i den utstrekning de overstiger grannelovens tålegrense, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §8, 2. pkt. Det vises for så vidt til Rt-1972-377 (Røldal-Suldal), Rt-1978-1369 (Økernveien) og Eidsivating lagmannsretts overskjønn i RG-1992-11 (magnetfelt).

Etter lagmannsrettens vurdering er det sannsynlig at husdyrdriften på eiendommen vil bli utsatt for ulemper fra deponiet. En har ved selvsyn konstatert at måkeplagen er relativt betydelig, og risikoen for andre former for forurensing av fôr og beite er åpenbart til stede. Dette vil gjelde selv om driftsinstruksene blir etterlevet fullt ut. Om ulempene

Side:488

blir så omfattende at de vil overstige grannelovens tålegrense og således gi grunnlag for erstatning, er uvisst. Dette kan bare fastslås på grunnlag av erfaringer over tid. Lagmannsretten er etter dette kommet til at erstatningskravet etter påstandens pkt. c) bør utsettes etter oreigningslovens §21. Et tidsrom på 3 år antas passende. Det vises for såvidt til Rt-1967-1119 (Kjevik). Avgjørelsen i Rt-1963-1128, som kommunen har vist til, kan etter omstendighetene ikke sees å være avgjørende for dette spørsmål.

De forhold som er tatt opp under pkt. e) i grunneierens spesifiserte påstand, kan ikke i noe fall sees å overstige den naborettslige tålegrense, og gir ikke grunnlag for erstatning.

For takstnr. 1, 3 og 4 er overskjønnet begjært av kommunen. Takstnr. 2, som selv har begjært overskjønn, har oppnådd et bedre resultat enn for herredsretten. For samtlige blir således saksomkostninger å fastsette overensstemmende med skjønnslovens §54 første ledd. Advokat Wahl-Larsen, som har representert takstnr. 1, 3 og 4, har oppgitt sine parters omkostninger for lagmannsretten til kr. 33.270,-, hvorav kr. 32.000 utgjør salær. Advokat Bjerring, som har representert takstnr. 2, har oppgitt sin parts omkostninger til kr. 31.290,- hvorav kr. 30.000,- utgjør salær. Kommunen har ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgavene. Lagmannsretten bemerker at salærene synes å være noe høyere enn hva som i den senere tid har vært akseptert ved ekspropriasjonsskjønn, særlig hensett til at begge prosessfullmektiger representerte partene også for herredsretten, og at saken i det vesentlige står i samme stilling for lagmannsretten, men er blitt ståenede ved å fastsette saksomkostningene til samtlige parter overensstemmende med de fremlagte oppgaver. En ser ingen grunn til å endre herredsrettens omkostningsfastsettelse. Honorar til de sakkyndige forutsettes dekket direkte av kommunen, som også bærer de lovbestemte utgifter med overskjønnet.

Overskjønnet er enstemmig.