Rt-1963-1128

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-11-09
Publisert:	Rt-1963-1128
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112/1963
Parter:	Jakob Håvik m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Avaldsnes kommune (overrettssakfører Torvild Aakvaak - til prøve).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Rode, Nygaard, Mindretall: Stabel, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Oreigningsloven (1959) §2, Oreigningsloven (1959), §21

Dommer Roll Matthiesen: Ved kgl. res. av 29. september 1961 fikk Avaldsnes kommune i medhold av §2 punkt 32 i oreigningsloven av 23. oktober 1959 samtykke til å ekspropriere eiendomsrett til eiendommer på i alt 2050 dekar i kommunen. Arealet skulle stilles til disposisjon for A/S Norsk Hydro til anlegg av aluminiumsverk. Det var en forutsetning at ekspropriasjonstillatelsen bare ble benyttet «i den utstrekning frivillig overdragelse ikke finner sted i samsvar med de gitte håndgivelser». Skjønn ble begjært den 19. januar 1962, og begjæringen omfattet ca. 2/5 av de arealer som ligger innenfor ekspropriasjonsfeltet, idet resten av feltet var hånd gitt kommunen. Sorenskriveren i Karmsund med skjønnsmenn avga den 12. april 1962 skjønn som omfattet i alt 29 takstnummer. For 22 av disse ble overskjønn begjært. Overskjønnet - som ble styrt av byfogd C. Bang som oppnevnt settedommer - ble avgitt 31. oktober 1962.

Jakob Håvik, Thorleif Håvik, Sverre Mæland, Karl Knutsen, Johannes Madsen, Peder Jacobsen og Øystein Jacobsen har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Karmsund herredsretts overskjønn oppheves i den utstrekning det er påanket.

2. Ved nytt skjønn blir dette å administrere av ny dommer og nye skjønnsmenn.

3. Avaldsnes kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til de ankende parter.»

Side:1129

Avaldsnes kommune har motanket for så vidt angår ulempeerstatningen til Sverre Mæland. Kommunen har nedlagt sådan påstand:

«Karmsund herredsretts overskjønn av 31. oktober 1962 oppheves og henvises til ny behandling av samme administrator og samme skjønnsmenn for så vidt angår:

a) takst nr. 1 som helhet, og

b) takst nr. 3, 5 og 21 for ulempeserstatningens vedkommende.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett til avhør av 6 av de ankende parter og 1 vitne. Det er fremlagt noen nye dokumenter.

Om saksforholdet viser jeg til underskjønnets og overskjønnets premisser.

Ankegrunnene er delvis forskjellige, og jeg kommer senere tilbake til hvert enkelt takstnummer anken gjelder. Det er imidlertid noen spørsmål som går igjen og som jeg finner grunn til å behandle først.

A. For 3 av de ankende parter, Sverre Mæland (takst nr. 3), Peder Jacobsen (takst nr. 9) og Øystein Jacobsen (takst nr. 21), ankes det over at overskjønnsretten ikke har drøftet eller lagt til grunn gjenanskaffelsesverdien. Det er henvist til at påstand om erstatning etter denne verdi ble nedlagt for overskjønnsretten.

Det er på det rene at det under forhandlingene for overskjønnsretten var enighet om at gjenanskaffelsesverdien skulle erstattes, hvis denne var høyest. Om dette spørsmål var det således ikke noen tvist. Derimot var det uenighet mellom partene om beregningen av gjenanskaffelsesverdien, særlig hvilke poster som måtte komme til fradrag etter retningslinjene i avgjørelsen i Rt-1960-568. I begrunnelsen for overskjønnet står det ikke noe om spørsmålet, ordet gjenanskaffelsesverdi er overhodet ikke nevnt, bortsett fra det som står i påstandene. Alle 3 eiendommer er taksert etter salgsverdien, og herom står det følgende: for Sverre Mæland: «Overskjønnet finner for dette takstnummers vedkommende å måtte legge salgsverdien til grunn - - -», for Peder Jacobsen: «Overskjønnet finner at erstatningen bør svare til salgsverdien - - -», og for Øystein Jacobsen: «Overskjønnet setter erstatningen til salgsverdien - - -». Det er heller ikke ved fastsettelsen av ulempeerstatningene anført noe som peker hen på at overskjønnsretten har drøftet spørsmålet om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi. At Mæland er tilkjent erstatning for ulempene ved flytning kan jeg i så måte ikke tillegge noen betydning.

Jeg finner at det foreligger en feil ved saksbehandlingen når det ikke av skjønnsgrunnene fremgår, at retten har drøftet spørsmålet om gjenanskaffelsesverdien skulle legges til grunn ved fastsettelsen av erstatningene. Når det bare står at salgsverdien legges til grunn uten at det er anført noe om at denne ville gi de høyeste erstatninger, tilfredsstiller skjønnsgrunnene etter min mening ikke de krav skjønnslovens §28 oppstiller.

Jeg tilføyer at saksforholdet har atskillig likhet med

Side:1130

saksforholdet i den sak som er referert i Rt-1961-784. Det er imidlertid den forskjell at fastsettelsen av ulempeerstatningene i vårt tilfelle ikke gir noen veiledning ved fortolkningen av de mangelfulle skjønnspremisser. Hertil kommer at underskjønnet uttrykkelig hadde avgjort at erstatningene skulle fastsettes «eventuelt under hensyntagen til gjenanskaffelsesverdi når retten finner at der er grunnlag herfor og erstatningen på den måte vil bli størst». Det står også klart i underskjønnet at Sverre Mæland og Peder Jacobsen tilkjennes erstatning etter gjenanskaffelsesverdi, mens det for Øystein Jacobsen ikke er sagt noe om spørsmålet. Underskjønnets premisser skulle etter min mening ha gitt overskjønnet særlig grunn til å komme inn på spørsmålet. Den omstendighet at overskjønnet kom til høyere erstatninger enn underskjønnet, kan etter min mening ikke avhjelpe de mangelfulle skjønnsgrunner - overskjønnets erstatninger ligger jevnt over høyere, til dels betydelig høyere enn underskjønnets.

Jeg kommer etter det anførte til at overskjønnet bør oppheves for grunnerstatningene under de 3 nevnte takstnummer.

B. For samtlige 7 ankende parter ankes det over at overskjønnsretten ikke har gitt opplysninger om hvilke ulemper som er erstattet, og at heller ikke alle ulemper er erstattet.

De ankende parter har herom anført at det i dette store og for dem betydningsfulle skjønn var spørsmål om en lang rekke ulemper som måtte erstattes. Høyesterettsadvokat Anders Rekve, som for overskjønnet representerte samtlige de ankende bortsett fra Peder Jacobsen, nedla påstand om erstatning i et felles påstandsskrift som for ulempeerstatningene lyder slik:

«VI. Der fastsettes særskilt erstatning for verdiforringelse, skader, ulemper på gjenværende del for de ekspropriaters vedkommende hvis eiendommer ikke blir ekspropriert i sin helhet.

VII. Der fastsettes erstatning for ulemper og tap ved at redskaper, inventar, løsøre m.v. enten blir verdiløst eller må realiseres til beløp langt under bruksverdien.

VIII. Der fastsettes erstatning for de ekspropriater som har drevet næringsvirksomhet på sine eiendommer fordi de er blitt forhindret i driften og planleggingen fra høsten 1960 og frem til arealene sannsynligvis blir overtatt, dvs. ca. 1. januar 1964, jfr. oreigningslovens §28.

Videre fastsettes der særskilt erstatning for det tidsrom som vil gå inntil disse ekspropriater har kunnet skaffe seg nye eiendommer og har fått tilstrekkelig avkastning av disse.

IX. Der fastsettes erstatning for flytnings- og reiseutgifter, for utgifter til stempel, tinglysing og provisjon til kjøp av nye eiendommer og andre utgifter som vil være foranlediget av at ekspropriatene må søke seg nye bosteder og til dels nye næringsinntekter.»

Overskjønnsretten har - anfører de ankende parter videre - i sine fellespremisser ikke drøftet og tatt standpunkt til disse

Side:1131

poster. Under behandlingen av de enkelte takstnummer er det delvis bare fastsatt ulempeerstatning uten noen form for begrunnelse (takst nr. 5 og 21), delvis er det bare anført en eller flere poster uten at det av premissene fremgår hvilket standpunkt retten har tatt til de øvrige påståtte erstatningsposter. Når det som her er tale om forskjellige ulemper uten indre sammenheng, bør det etter de ankende parters mening kunne kreves at retten foretar en oppdeling av ulempeerstatningen. Under enhver omstendighet - og det er det som er aktuelt her - må det kreves at skjønnsretten nevner hvilke ulemper den gir erstatning for og hvilke den ikke gir erstatning for. Dette er ikke gjort for noen av de ankende parters vedkommende. Der hvor det overhodet er gitt noen begrunnelse, er en rekke poster som ble krevet erstattet ikke nevnt. Således er bl.a. erstatningskravet etter oreigningslovens §28 ikke nevnt for noen av dem det var aktuelt for.

Ankemotparten har erklært seg enig i at overskjønnet oppheves hvor det intet er nevnt om hvilke ulemper som erstattes (takstnummer 5 og 21). For takstnummer 3 er det erklært motanke for så vidt angår ulempeerstatningen når overskjønnet anfører at det har «lagt vekt på at eieren har utført atskillig arbeid i huset og har hatt påkostninger som ikke helt ut kommer til uttrykk i salgsverdien.» Dette er etter ankemotpartens mening ingen erstatningsmessig ulempe. For øvrig mener ankemotparten at det som er anført om ulempeerstatningene må være tilstrekkelig.

Jeg er kommet til at overskjønnet bør oppheves for alle de påankede fastsettelser av ulempeerstatninger. Det kan etter min mening ikke kreves at skjønnsretten i et tilfelle som dette skal spesifisere erstatningene i tall. Det må være tilstrekkelig at ulempeerstatningene fastsettes under ett, men det må kunne kreves at det fremgår av skjønnspremissene hvilke påståtte ulemper som er gjenstand for erstatning og hvilke som ikke gir grunnlag for erstatning, slik at man kan vurdere om alle relevante poster er kommet med ved fastsettelsen av erstatningene. Ingen av fastsettelsene tilfredsstiller etter min mening dette krav, begrunnelse mangler dels, og dels er de mangelfulle. Det eneste tilfelle hvor begrunnelsen er noenlunde fyldig, er vedkommende takstnummer 6, Johannes Madsen, men også her mangler bl.a. spørsmålet om erstatning for driftstap. Jeg finner derfor at opphevelse bør skje også for dette takstnummers vedkommende.

Jeg tilføyer at jeg er enig i det som er anført i motanken vedkommende takstnummer 3, Sverre Mæland. De arbeider eieren har utført på huset og de påkostninger han har hatt på det, skal i den utstrekning det overhodet blir spørsmål om å erstatte arbeidene og påkostningene, komme til uttrykk ved fastsettelsen av erstatningen for huset. Noen ulempeerstatning på dette grunnlag kan det ikke bli spørsmål om.

Jeg går så over til å behandle de enkelte takstnummer.

Takstnr. 1. G.nr. 37 b.nr. 25 og 28. Jakob Håvik.

Overskjønnet har her fastsatt erstatningen til kr. 180 000, og det er tilføyet: «I dette beløpet er inkludert ulempeerstatning.»

Side:1132

Anken gjelder at det er fastsatt felles erstatning, idet det var nedlagt påstand om at erstatningen skulle fastsettes særskilt for grunn og ulempe.

Ankemotparten har erklært seg enig i at overskjønnet oppheves, jfr. den tidligere refererte påstand.

Jeg finner at påstanden må bli å ta til følge. Det dreier seg her om et delvis oppdyrket jordareal på 107,5 dekar, og det var så vidt skjønnes ingen grunn for overskjønnsretten til å fastsette en samlet erstatning. Underskjønnet hadde gitt særskilt erstatning for grunn og ulempe.

Takst nr. 2. G.nr. 37 b.nr. 9 og 10 og g.nr. 38 b.nr. 1 og 7. Thorleif og Jakob Håvik.

Hele skjønnet påståes opphevet.

a. Grunnerstatningen. Eiendommen eies og drives av de 2 brødre gårdbrukerne Thorleif og Jakob Håvik sammen. Arealet er 337 dekar. Med i fellesdriften er også den under takstnr. 1 eksproprierte eiendom, samt g.nr. 37 b.nr. 6 som tilhører Thorleif Håvik alene, en eiendom som er på 90 dekar og som ligger utenfor ekspropriasjonsfeltet. Til eiendommen hører en lengre strandlinje samt en holme eller kai. Overskjønnsretten anfører: «Også for denne eiendom finner overskjønnet at bruksverdien er større enn salgsverdien. Ved verdsettelsen legger en vekt på at det er meget dyrkingsjord og lang strandlinje samt mulighet for tomtesalg.»

De ankende parter har anført at holmen, som er særskilt skyldsatt som g.nr. 38 b.nr. 7, skulle ha vært verdsatt særskilt. Holmen ble planert under første verdenskrig for å tjene som opplagstomt m.v., og den representerer en særskilt verdi for A/S Norsk Hydro, som kan nyttiggjøre seg den som et ledd i det store kaianlegg som skal bygges her. Under henvisning til avgjørelsene i Rt-1956-109 og 493 samt Rt-1959-1239 mener den ankende part at denne særskilte verdi skulle ha vært tatt i betraktning. Under alle omstendigheter har holmen en salgsverdi som går ut over bruksverdien. Da man ikke vet med hvilket beløp holmen er gått inn i den samlede grunnerstatning på kr. 420 000, må skjønnet for så vidt oppheves i sin helhet.

Ankemotparten har henvist til at overskjønnet ved sin verdsettelse har tatt hensyn til strandlinjen, og holmen er i realiteten bare en del av strandlinjen. Det ble under overskjønnet ikke krevet særskilt takst for b.nr. 7, og det er ingen grunn til å tro at overskjønnet ikke har lagt de riktige prinsipper til grunn for sin verdsettelse. Anførselen om at holmen skulle verdsettes etter salgsverdi er for øvrig ny under ankeforhandlingene for Høyesterett. Det er fremdeles uklart om det nye kaianlegg vil berøre holmen, og under enhver omstendighet vil holmen neppe representere noen særskilt verdi for Hydro, som i tilfelle skal bygge en kai som blir atskillig høyere enn det nivå holmen har etter den foretatte planering. Skulle man bedømme om det utførte planeringsarbeid overhodet kan komme til å få noen verdi for Hydro, måtte man kjenne holmens utseende før planeringen fant sted.

Side:1133

Hvis den da var lavere enn Hydro-kaien kommer til å bli, og det er sannsynlig, representerer planeringen overhodet ikke noen besparelse for Hydro.

Jeg finner at anken på dette punkt må forkastes. Det var ikke fremsatt krav om særskilt takst for holmens vedkommende og således heller ikke nedlagt påstand herom. Etter det jeg før har sitert fra overskjønnet legger jeg til grunn at skjønnet har vært oppmerksom på forholdet, og at det fant at bruksverdien - herunder lagt vekt på strandlinjen - ga det høyeste beløp, og at det ikke var noen foranledning til å gi særskilt takst for holmen. Spørsmålet om holmen representerte en særskilt verdi for Hydro var etter det opplyste fremme under skjønnet, og det kunne ha vært ønskelig om spørsmålet hadde vært nevnt i premissene. Slik Som forholdene ligger an kan jeg imidlertid ikke se at det er noen feil som tillegges betydning at dette er unnlatt. Det må erindres at holmen er en liten detalj i det store område som ble ekspropriert under takst nr. 2.

b. Ulempeerstatningen. Fastsettelsen av denne vil etter det jeg før har sagt bli å oppheve. Som spesielt ankepunkt er her anført at ulempeerstatningen skulle være fastsatt særskilt for de 2 brødre, idet forholdene for dem stiller seg forskjellig. Jeg går ikke nærmere inn på anførslene her, idet jeg forutsetter at oppdeling finner sted ved det nye overskjønn, hvis påstand herom blir nedlagt. Dette var ikke gjort, hverken for underskjønnet eller overskjønnet. Jeg tilføyer at det er en feil i overskjønnets premisser når det anføres: «Etter ekspropriasjonen blir det av det samlede areal for takst nr. 2 tilbake ca. 90 dekar.» Forholdet er at hele arealet under takst nr. 2 eksproprieres. De 90 dekar er utvilsomt g.nr. 37 b.nr. 6, som riktignok har vært drevet sammen med arealet under takst nr. 2 - og for øvrig også sammen med arealet under takst nr. 1 - men g.nr. 37 b.nr. 6 tilhører som før nevnt alene Thorleif Håvik. Han skal for fremtiden etter det opplyste drive denne gjenværende gård alene, og Jakob Håvik akter å kjøpe seg ny gård. Jeg er enig med de ankende parter i at denne misforståelse kan ha hatt betydning for fastsettelsen av ulempeerstatningen.

Takst nr. 3. G.nr. 38 b.nr. 3 og g.nr. 39 b.nr. 37. Sverre Mæland.

Etter det som tidligere er anført må skjønnet oppheves i sin helhet.

Som særskilt ankegrunn er her anført at det er feil når grunnerstatningen er fastsatt til et felles beløp for de 2 atskilte eiendommer. Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på dette, da jeg går ut fra at det nye overskjønn vil dele opp taksten hvis påstand herom blir nedlagt. Slik påstand var ikke nedlagt for overskjønnet, men underskjønnet hadde gitt særskilt takst for de 2 eiendommer.

Takst nr. 5. G.nr. 39 b.nr. 6. Karl Knutsen.

a. Det ankes over grunnerstatningen fordi overskjønnet har lagt til grunn at det areal som skal eksproprieres utgjør ca. 70 dekar, mens arealet i virkeligheten utgjør henimot 7 dekar mer.

Side:1134

Differansen skal etter det opplyste skyldes at det for overskjønnet fremlagte kart ikke var nøyaktig utarbeidet. Ankemotparten har påstått anken forkastet.

Jeg finner at anken ikke kan tas til følge. Eiendommen ble i sin helhet påvist for overskjønnsretten, som takserte den etter bruksverdien. Det er derfor ikke noen feil som kan tillegges betydning at arealet er unøyaktig angitt i premissene.

b. Etter det jeg før har sagt vil overskjønnets fastsettelse av ulempeerstatningen bli å oppheve.

Karl Knutsen krevet i særskilt påstand for overskjønnet erstatning for at han må avvikle en pelsdyrfarm han nå driver. Farmen ligger utenfor ekspropriasjonsfeltet, men like inntil dette, og han mener at larmen fra anleggsarbeidene og senere fra fabrikken vil umuliggjøre drift. Subsidiært påsto han at spørsmålets avgjørelse ble utsatt til en av skjønnsretten fastsatt tid. Overskjønnet anfører herom: «Overskjønnet finner i likhet med underskjønnet ikke å kunne ta standpunkt til dette spørsmål på nåværende tidspunkt. Det er uvisst både når det blir startet industriell virksomhet, hva slags virksomhet det blir, når anleggsarbeidet blir satt i gang og om industri eller anlegg vil bli drevet slik at det sjenerer minkfarmen.»

Knutsen har under henvisning til oreigningslovens §21 anket over at fastsettelsen av erstatningen ikke ble utsatt til et bestemt tidspunkt. Han mener at nevnte lovbestemmelse må forståes slik at skjønnet ikke kan utsettes på ubestemt tid, og at det derfor foreligger feil rettsanvendelse. Ankemotparten har anført at oreigningslovens §21 sikter til de tilfelle hvor det er klart at skade vil inntreffe, ikke til de tilfelle hvor det - som her - er helt uvisst om skade overhodet vil inntreffe. Det er også mest praktisk at skjønnet kan tre sammen når det blir spørsmål om skade, slik at den straks kan vurderes. Etter overskjønnets avgjørelse er det helt klart at det er det samme overskjønn som skal avgjøre spørsmålet, og det vil ikke fra ankemotpartens side bli reist noen prosessuell innsigelse mot at overskjønnet fortsettes.

Jeg antar at det ikke foreligger noen feil rettsanvendelse. Oreigningslovens §21 bestemmer at fastsettelsen av erstatningen helt eller delvis skal utstå «ei viss tid» såfremt dette er nødvendig for vurderingen av skaden og tapet. Jeg forstår bestemmelsen på samme måte som ankemotparten, nemlig at den bare kommer til anvendelse når det er på det rene at det vil bli skade og tap. Når det imidlertid er helt på det uvisse om skade og tap overhodet vil oppstå, går forholdet ikke inn under loven. Det er også det mest praktiske at skjønnet ikke er bundet til et bestemt tidspunkt. Skulle skade inntre, vil det være i begge parters interesse at saken da straks kan tas opp og tapet vurderes uten å avvente det fastsatte tidspunkt. Så lenge skade ikke inntrer, sparer man de omkostninger som vil være forbundet med at skjønnet må tre sammen for å beslutte ny utsettelse.

Takst nr. 6. G.nr. 39 b.nr. 4 og 57. Johannes Madsen.

Anken gjelder bare ulempeerstatningen, og fastsettelsen av

Side:1135

denne vil etter det jeg før har sagt bli å oppheve. Som særskilt begrunnelse er under dette takstnummer anført at fastsettelsen av ulempeerstatningen er vilkårlig. Ankemotparten har bestridt dette, og jeg har ikke funnet bevis ført for at det foreligger noen vilkårlighet.

Takst nr. 9. G.nr. 38 b.nr. 6. Peder Jacobsen.

Etter det som tidligere er anført må skjønnet oppheves i sin helhet. Noen spesielle ankegrunner er ikke anført.

Takst nr. 21. G.nr. 38 b.nr. 9 og 10. Øystein Jacobsen.

Også her må skjønnet etter det foran anførte oppheves i sin helhet.

Som spesiell ankegrunn er anført at det er begått en feil når de 2 bruksnummer er taksert samlet. Jeg kommer ikke nærmere inn på spørsmålet, da jeg går ut fra at det nye overskjønn vil dele opp taksten, hvis påstand herom blir nedlagt. Slik påstand var ikke nedlagt for overskjønnet og for øvrig heller ikke for underskjønnet, som også fastsatte erstatningen under ett.

Jeg kan ikke se at det i dette tilfelle er tilstrekkelig grunn til å treffe bestemmelse om at det nye overskjønn skal styres av ny formann med nye skjønnsmenn.

Etter resultatet antar jeg at de ankende parter delvis bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling av samme dommer og samme skjønnsmenn for så vidt angår:

a. takstnr. 1, 3, 9 og 21 i sin helhet, og

b. takst nr. 2, 5 og 6 for de fastsatte ulempeerstatninger.

II. For øvrig stadfestes overskjønnet i den utstrekning det er påanket.

III. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Avaldsnes kommune til Jakob Håvik, Thorleif Håvik, Sverre Mæland, Karl Knutsen, Johannes Madsen, Peder Jacobsen og Øystein Jacobsen 5 000 - fem tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men kan ikke helt dele hans syn for så vidt angår ulempeerstatningen under takstnr. 5. Som førstvoterende forstår jeg skjønnsgrunnene derhen at skjønnet i virkeligheten har utsatt spørsmålet om hvorvidt anleggsarbeidene og senere driften av det industrielle anlegg vil få skadevirkninger for minkfarmen, og om hvilken erstatning som i tilfelle skal betales for slike skadevirkninger. I motsetning til førstvoterende er jeg imidlertid enig med den ankende part i at forholdet dekkes av oreigningslovens §21, og at det derfor skulle vært satt en frist for utsettelsen i samsvar med paragrafens første ledd. Etter min mening finnes det hverken i ordlyden eller i forarbeidene holdepunkter for den oppfatning, at bestemmelsen bare kommer til anvendelse når det

Side:1136

er på det rene at det vil bli skade og tap. Hvis ekspropriaten - som i dette tilfelle - gjør gjeldende at ekspropriasjonen vil føre til nærmere angitte skadevirkninger og nedlegger påstand om erstatning for disse skader, da mener jeg det følger av lovens §21 at skjønnsretten enten må treffe realitetsavgjørelse av kravet eller - hvis ikke begge parter samtykker i noe annet - sette en bestemt frist for utsettelsen. Jeg tar da ikke standpunkt til om en utsettelse av denne art vil gjøre det umulig for partene - eller en av dem - å få spørsmålet tatt opp til behandling og avgjørelse allerede før fristens utløp dersom forholdet skulle bli tilstrekkelig klarlagt før dette tidspunkt.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard og Thrap: Likeså.

Av overskjønnet (byfogd C. W. Bang med skjønnsmenn Alf M. Christophersen, Sigurd Gloppen, Finn Haga, Bj. Johannessen, Erling Eriksen og H. R. Valevatne):

- - -

Høyesterettsadvokat Rekve som representerer grunneierne Jakob Håvik, Thorleif Håvik, Sverre Mæland, Henrik Theodor Fredriksen, Karl Knutsen, Johannes Madsen, Hilda Davis, Jakob Knudsen, Anton Hansen, Alfhild Varden, Petra Antonsen, Sigrid Meland Kleven, Øystein Jakobsen, Agne Jakobsen og Fredrik Ingvald Thorsen, har nedlagt sådan påstand:

«I. Der tas ved erstatningsfastsettelsene hensyn til det ekspropriaten ville kunne ha oppnådd ved forhandlinger med eksproprianten hvis der ikke hadde foreligget ekspropriasjonshjemmel.

II. Der tas hensyn til den alminnelige verdistigning som planene om Hydros anlegg har medført.

III. For dem som må avstå sine boliger - herunder hytter - og andre bygninger, så som driftsbygninger, legges gjenanskaffelsesverdien til grunn hvis den er høyest.

IV. For de arealer som må avstås fastsettes prisen enten etter pris pr. m2 eller etter pr. da.

V. For strandrettigheter, rett til sjøgrunn, tilflottsrett og alle sjørettigheter forøvrig, fastsettes særskilt erstatning for de enkelte eiere som har slike rettigheter. - - -

VI-IX er referert i Høyesteretts dom.

IX a. For Elida og Karl Knutsen legges til grunn at de må opphøre med sin pelsdyrfarm.

Subsidiært utsettes behandlingen og avgjørelsen av erstatningen til en av skjønnsretten fastsatt tid.

X. Avaldsnes kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for overskjønnet til undertegnede for de parter jeg har representert ved dette». - - -

Overrettssakfører Olav M. Gaard, som representerer grunneieren Peder Jacobsen, har nedlagt sådan påstand:

«1. Peder Jacobsen tilkjennes erstatning for bolighus og uthusbygninger etter gjenanskaffelsesverdi.

Side:1137

2. Peder Jacobsen tilkjennes erstatning for grunn med beplantninger, herunder skog, bær og frukttrer med tålt rett til båtplass.

3. Peder Jacobsen tilkjennes erstatning for 608 meter gjerder.

4. Peder Jacobsen tilkjennes en passende erstatning for ulemper herunder flytningsutgifter m.v.

5. Peder Jacobsen tilkjennes tilstrekkelige saksomkostninger.»

- - -

Når det gjelder de alminnelige forutsetninger som skjønnsretten bygger på, skal en innskrenke seg til å bemerke rent alminnelig, at en har tatt hensyn til den prisstigning som forventningen om det mulige nye industrianlegg har medført. Overskjønnet skal for øvrig under de enkelte takstnumre redegjøre for grunnlaget for verdiansettelsen.

Eiendommene er befart, og de enkelte grunneiere eller deres representanter har vært til stede. - - -

Beskrivelsen var også fremlagt for underskjønnet.

Overskjønnet gjør bruk av beskrivelsen. Når det gjelder takstene, har disse i noen grad vært veiledende for overskjønnet, som for øvrig har taksert bygningene selvstendig. - - -

For de enkelte eiendommer gir retten følgende beskrivelse og takst (underskjønnets takstnumre): - - -

Takst nr. 2. G.nr. 37, b.nr. 9 og 10 og g.nr. 38 b.nr. 1 og 7 Thorleif og Jakob Håvik. Disse eiendommer har vært drevet som enhet sammen med takst nr. 1. Etter ekspropriasjonen blir det av det samlede areal for takst nr. 2 tilbake ca. 90 dekar. Arealet for ovennevnte gårds- og bruksnummer er ca. 337 dekar hvorav fulldyrket ca. 47 dekar, overflatedyrket ca. 16 dekar, skikket for full oppdyrking ca. 73 dekar, skikket for overflatedyrking til kulturbeite ca. 157 dekar, verneskog ca. 8 dekar, resten fjell og uproduktivt. Til dette kommer sjøgrunn ut til 2 meters dyp, oppgitt til ca. 29 dekar.

På g.nr. 38, b.nr. 1 og 7 er det oppført et enetasjes våningshus med kjeller, oppført av tømmer med bebygget grunnflate ca. 74 kvadratmeter. Videre er det oppført en løebygning av bindingsverk med murt fjøs og gjødselkjeller med grunnflate ca. 142 kvadratmeter samt støpt potetkjeller ca. 35 kvadratmeter, landkum med redskapsrom ca. 33 kvadratmeter, naust ca. 85 kvadratmeter, kai oppmurt av gråsten, et skur på ca. 20 kvadratmeter og en utløe av enkelt bindingsverk på ca. 85 kvadratmeter. Også for denne eiendom finner overskjønnet at bruksverdien er større enn salgsverdien. Ved verdsettelsen legger en vekt på at det er meget dyrkingsjord og lang strandlinje samt mulighet for tomtesalg. Overskjønnet fastsetter bruksverdien og dermed erstatningen til kr. 420 000. Når det gjelder ulempeerstatningen tar en blant annet hensyn til at eiendommen blir sterkt beskåret, og at en del redskap med videre kan måtte realiseres med tap. Ulempeerstatningen settes til kr. 20 000.

Takst nr. 3. G.nr. 38 b.nr. 3 og g.nr. 39 b.nr. 37 Sverre Mæland. Det er 2 atskilte parseller, 1 på 1180 kvadratmeter som er bebygget og med sjøgrunn til 2 meters dyp oppgitt til 250 kvadratmeter samt 1 ubebygget tomt (g.nr. 39 b.nr. 37) på 7 dekar. På g.nr. 38 b.nr. 3 er oppført et halvannet etasjes våningshus med kjeller oppført i 1858 av tømmer på gråstensmur. Bebygget grunnflate er ca. 165 kvadratmeter. Huset er en

Side:1138

tidligere tollbygning, er rommelig, solid tross sin alder og godt utstyrt. Det er videre på tomten oppført lokum og naust i halvannen etasje samt muret kai av sten med rekkverk og håndkran. Overskjønnet antar at det er mulighet for utparsellering av g.nr. 39 b.nr. 37. Den annen eiendom er pent beplantet, er godt utstyrt og antas å ha atskillig salgsverdi.

Overskjønnet finner for dette takstnummers vedkommende å måtte legge salgsverdien til grunn og fastsetter en erstatning for begge parseller under ett til kr. 225 000.

En fastsetter en ulempeerstatning stor kr. 15 000.

Foruten ulempene ved flytning, har en lagt vekt på at eieren har utført atskillig arbeid i huset og har hatt påkostninger som ikke helt ut kommer til uttrykk i salgsverdien. - - -

Takst nr. 5. G.nr. 39 b.nr. 6, Karl Knutsen. Samlet areal er ca. 90 dekar, hvorav fulldyrket ca. 3 og skikket for fulldyrking ca. 29 dekar. Det skal eksproprieres ca. 70 dekar. Eiendommen er et gårdsbruk. Eieren får beholde bebyggelsen og en minkfarm. Den siste ligger opptil grensen av det areal som eksproprieres. Eieren har krevet fastsatt en erstatning for den ulempe som ekspropriasjonen vil medføre for minkfarmen. Overskjønnet finner i likhet med underskjønnet ikke å kunne ta standpunkt til dette spørsmål på nåværende tidspunkt. Det er uvisst både når det blir startet industriell virksomhet, hva slags virksomhet det blir når anleggsarbeidet blir satt i gang, og om industri eller anlegg vil bli drevet slik at det sjenerer minkfarmen.

Overskjønnet finner at bruksverdien til det avståtte areal er større enn salgsverdien. Erstatningen settes til kr. 80 000.

Overskjønnet fastsetter også en ulempeerstatning som settes til kr. 15 000. - - -

Takst nr. 6. G.nr. 39, b.nr. 4 og 57, Johannes Madsen. Eiendommens totale areal er på 130 dekar, hvorav 72 dekar er fulldyrket, 6 dekar overflatedyrket, skikket for full oppdyrking 2,5 dekar, skikket til overflatedyrking til beite ca. 25 dekar, plantefelt 8 dekar og uproduktivt 4 dekar. Det skal eksproprieres ca. 118 dekar med påstående uthus og utløe, men ikke våningshus og løe. Utløen er på 73 kvadratmeter, oppført av bindingsverk med sidevegg støpt og støpt gulv. Uthuset er på 42 kvadratmeter oppført av bindingsverk. Det benyttes som sommerfjøs.

Overskjønnet gir en erstatning etter bruksverdien som en finner er større enn salgsverdien. Erstatningen settes til kr. 280 000.

Ulempeerstatningen settes til kr. 40 000.

En tar hensyn til at det vil bli vanskelig å finne anvendelse eller tilfredsstillende salg av låvebygningen, videre til utgifter ved flytning om eieren vil kjøpe nytt gårdsbruk eller til eventuell overgang til annet yrke. En tar også hensyn til tap ved realisasjon av redskap med videre. - - -

Takst nr. 9. G.nr. 38, b.nr. 6, Peder Jacobsen. Arealet er ca. 22 dekar som eksproprieres i sin helhet med påstående hus. Arealet fordeler seg slik: Hus med have og frukttrær 1 dekar, dyrket ca. 3 dekar, skikket for fulldyrking ca. 8 dekar, skikket for overflatedyrking ca. 1 dekar, skog og treplantning ca. 8 dekar og 1 dekar uproduktiv.

På tomten er oppført et halvannet etasjes våningshus uten kjeller, oppført av tømmer, grunnflate 54 kvadratmeter, en uthus- og

Side:1139

verkstedbygning i bindingsverk ca. 27 kvadratmeter, et ishus (potetkjeller) ca. 12 kvadratmeter, et hønsehus samt en forfallen nedlagt revegård.

Overskjønnet finner at erstatningen bør svare til salgsverdien som settes til kr. 90 000.

Ulempeerstatningen settes til kr. 15 000.

En tar herunder blant annet hensyn til at Jacobsen er fisker og er bundet i valget av bosted. Hans hustru er varig sengeliggende. Dette kan også medføre omkostninger når det gjelder valg av nytt bosted. - - -

Takst nr. 21. G.nr. 38, b.nr. 9 og 10, Øystein Jakobsen. B.nr. 9 er ubebygget på ca. 5,3 dekar, b.nr. 10 er på ca. 1,4 dekar og bebygget med et enetasjes våningshus av tømmer med kjeller og med tilbygg i bindingsverk. Bebygget flate ca. 60 kvadratmeter. Videre et uthus på ca. 3,5 kvadratmeter og et lokum på ca. 2,5 kvadratmeter. Sjøgrunn er oppgitt til ca. 2 dekar. De 2 bruksnumre er ikke sammenhengende.

Overskjønnet setter erstatningen til salgsverdien som antas å være kr. 72 000.

En gir videre en ulempeerstatning på kr. 8 000. - - -

Overskjønnet er enstemmig. - - -