RG-1994-187

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-28
Publisert:	RG-1994-187 (25-94)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 91-00250 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01661 A.
Parter:	Ankende part: Ringsaker Almenning (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby). Motpart: Lillehammer kommune (Prosessfullmektig: Advokat Elling Follestad).
Forfatter:	1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Jan M. Flod 3. Kst. lagdommer Liv Ingunn Mikelsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §171, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, Kjøpsloven (1988) §43, Produktansvarsloven (1988) §4-1

Saken gjelder krav om erstatning for bygningsskade mot produsent av takstoler etter sammenras av tak i skolebygg.

Lillehammer kommune som byggherre og AS Moelven Brug, senere Moelven Bygg Gruppen AS, heretter kalt Moelven, som entreprenør inngikk i januar 1972 avtale om oppføring av Gudbrandsdalen husflidskole, senere kalt Nybu videregående skole. Skolen ble oppført og tatt i bruk i 1972. Langfredag, 1. april 1988 raste taket på skolen sammen. Ingen personer kom til skade.

Taket på skolen skulle etter kontrakten være et et mønetak med prefabrikerte takstoler, dimensjonert for en nyttelast på 200 kg pr. m2. Kravene til snølast i NS 3052, som gjaldt i 1972, var 150 kg pr. m2. For Lillehammer kommune var kravet utvidet til 200 kg pr. m2.

Moelven brukte Ringsaker Almenning, heretter kalt Ringsaker, som underleverandør for takstolene. Ringsaker er en bygdealmenning som fra 1960-årene i tillegg til tradisjonell almenningsvirksomhet har produsert takstoler. Det foreligger intet kontraktsforhold mellom byggherren og Ringsaker. Avtalen mellom Moelven og underleverandøren er sannsynligvis inngått muntlig. Avtalen kan ha blitt bekreftet skriftlig, men har ikke latt seg frembringe.

Skolen var forsikret i UNI. Etter oppdrag fra forsikringsselskapet utarbeidet Multiconsult AS i april 1988 en rapport om årsakene til sammenrasingen. Rapporten konkluderte med at takstolene var underdimensjonert. Enkelte av stavene hadde større slankhet enn det maksimalt tillatte. Takkonstruksjonen hadde en maksimal bærekapasitet med hensyn til nyttelast og tillatt spenning på ca 50 kg pr. m2. I forhold til brudd, d.v.s. uten sikkerhetsfaktorer, var bærekapasiteten ca 150 kg pr. m2.

Forsikringsselskapet utbetalte etter Multiconsults rapport ikke forsikring for bygningen under henvisning til at selskapet etter forsikringsvilkårene ikke svarte for konstruksjonsfeil.

Lillehammer kommune tok etter forutgående forliksmegling den 14. mai 1991 ut stevning mot Moelven og Ringsaker med påstand om solidarisk ansvar for et erstatningskrav på kr 3500000. Partene var enige om at saken skulle deles, slik at retten først skulle ta stilling til om erstatningsplikt forelå. Moelven påstod for sin del saken avvist, idet kontrakten mellom kommunen og Moelven hadde voldgiftsklausul. Herredsretten avviste saken på dette grunnlag. Avgjørelsen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett. Saken fortsatte etter dette mot Ringsaker. Lillehammer kommune har hittil ikke gått til voldgiftssak mot Moelven.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett, satt med to sakkyndige meddommere, avsa den 1. april 1992 dom med slik domsslutning:

1. Ringsaker Almenning er erstatningsansvarlig for det tap Lillehammer kommune ble påført ved at Nybu videre-gående skole raste sammen 1. april 88.

2. Ringsaker Almenning dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Lillehammer kommune med kr 107476,50 - kroneretthundreogsjutusenfirehundreogsyttiseks 50/100.

Ringsaker Almenning har i rett tid påanket herredsrettens dom. Lillehammer kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling i saken ble holdt på Lillehammer den 11., 12. og 13. mai 1993. For Ringsaker møtte styremedlem Johs. Heiberg og prosessfullmektigen, advokat Dyre Østby. For Lillehammer kommune møtte prosjektleder Jon Opheim og juridisk konsulent Sissel Bjørkseth sammen med prosessfullmektigen, advokat Elling Follestad. Både vitnet Jon Opheim fra kommunen og vitnene Ingmar Karlsen og Ragnar Thorvaldsen fra Ringsaker fikk med motpartens samtykke tillatelse til å være til stede under hovedforhandlingen. Til stede var også oppnevnt sakkyndig, sivilingeniør Trond Erik Michaelsen, og ga forklaring som sakkyndig. Det ble til sammen avhørt fem vitner og foretatt åstedsbefaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. - - -

Sivilingeniør Trond Erik Michaelsen har vært oppnevnt som sakkyndig både for lagmannsretten og herredsretten. I hans skriftlige uttalelse, datert 14. oktober 1991 heter det at bruddet i takstolene etter hans vurdering er forårsaket av at delelementer i takstolene er underdimensjonert. Det heter i uttalelsen bl.a.:

Som konklusjonen i pkt. 4.2 viser, er det stavene 20 og 23 som er kritiske. Dersom disse stavene hadde vært avstivet, i tverretning d.v.s. påsatt sammenhengende bord på midten av stavene tvers på takstolene, og disse bordene hadde blitt sammmenknyttet mot over - eller undergurt, ville taket etter all sannsynlighet ikke brutt sammen.

Takstoler var tidligere overdimensjonerte. Dette ble kostbart, og det ble utviklet produksjonsmetoder som skulle spare trevirke. Ringsaker inngikk i 1971 kontrakt med A. Falkenberg Eftf, senere A. Falkenberg Eftf AS, heretter kalt Falkenberg, om kjøp av det såkalte TCT-systemet for produksjon av takstoler. TCT er et canadisk system for produksjon av takstoler som sammensettes med spikerplater. Det skal utvirke maksimal ytelse med minimalt trevirke. Ringsaker skulle selv sørge for trevirket. Den tekniske produksjonstegning og spikerplatene skulle leveres av Falkenberg. Falkenberg leverte spikerplatene, men utførte ikke selv de statiske beregningene og tegningene av takstolene. Dette ble gjort av TCT's kontor for Skandinavia i København. Av praktiske grunnen skjedde samarbeidet ved at Ringsaker tok direkte kontakt med TCT i København for å få utført beregningene på bakgrunn av spesifiserte krav for de aktuelle takstoler. Tegningene ble deretter sendt direkte fra TCT til Ringsaker.

Takstolene til Nybu videregående skole ble på grunnlag av produksjonstegningen fra TCT i København, produsert av Ringsaker i to deler. Moelven sammenføyde de to delene og monterte takstolene på bygningen. Takstolene ble betalt med ca kr 6-700 pr.stk, til sammen ca kr 25000.

Ringsaker hadde utarbeidet en intern instruks for produksjonen av takstoler. Det foreligger ikke brudd på den interne instruksen. Instruksen inneholdt ikke rutine for kontroll av de statiske beregninger av takstolene. Det er omstridt om ansatte på Ringsaker burde ha oppdaget at stavene var for slanke eller at avstivningsbord manglet.

Ved beregningen av takstolenes bæreevne var det fra TCT's side lagt til grunn en dimensjon på trevirket på 38 . 100 mm. Denne dimensjon var i Norge ujusterte materialer. Ringsaker benyttet denne dimensjon trevirke ved produksjonen. For å bruke spikerplatene på en forsvarlig måte, var det imidlertid nødvendig å justere eller høvle materialene. Dette reduserte dimensjonen i forhold til konstruksjonstegningen og bidro til at stavenes slankhet økte. Det er omstridt hvilken betydning dette hadde.

Ringsaker var medlem av Takstolkontrollen. Dette er en frivillig kontrollordning for produsenter av takstoler. Takstolkontrollen er et bransjeorgan som ble opprettet i 1969. Kontrollen bestod i stikkprøvekontroll av bl.a. det trevirket som ble benyttet og at spikerplatene ble montert riktig. Bedriftene forpliktet seg også til at de skulle ha en intern stikkprøvekontroll. Takstolkontrollen utførte ingen kontroll av de statiske beregninger av takstolene. Produsenter som var tilsluttet Takstolkontrollen, hadde rett til å merke sine produkter med "Tilsluttet takstolkontrollen". Ringsaker benyttet et stempel til slik merking av den enkelte takstol. Stempelmerket var påført opplysninger om 15 grader takvinkel, 200 kg bæreevne pr. m2 og produksjonsnummeret.

Ringsaker har for øvrig parallelt med anken tatt ut søksmål med krav om regress mot Falkenberg. Denne sak er ved Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 15. juli 1992 stanset i påvente av utfallet av saken mellom Ringsaker og Lillehammer kommune.

Den ankende part - Ringsaker Almenning - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lillehammer kommune har anført tre grunnlag for erstatningskravet: Objektivt produktansvar, subjektivt ansvar og garantiansvar fordi takstolene var stemplet med opplysning om at de tålte 200 kg pr. m2 og at produsenten er medlem av Takstolkontrollen. Ringsaker bestrider alle grunnlag for erstatningsansvar.

Ringsaker var i en startfase for industriell produksjon av takstoler. Det forelå i 1972 ingen regler om hvordan slik produksjon skulle være. Ringsaker tok alle de hensyn som det var rimelig og nødvendig at ble tatt. Ringsaker hadde via Falkenberg fått tilgang til TCT-systemet og produserte i henhold til tegninger fra TCT. Systemet er velrenomme'rt og var kjøpt gjennom en velrenomme'rt agent.

Feilen kan tilbakeføres til Falkenberg/TCT. Hadde det vært satt på et avstivningsbord, ville takstolene hatt tilstrekkelig bæreevne. Ringsaker hadde produsert etter tegninger som bedriften i henhold til kontrakten med Falkenberg var forpliktet til ikke å endre. Det var ikke vanlig at produsenter hadde kompetanse til å overprøve de statiske beregninger som var foretatt. Ringsaker hadde ikke slik kompetanse. Det kan heller ikke kreves at Ringsaker skulle kontrollere de statiske beregninger. Dette var en vare som nettopp på grunn av den spesielle kompetanse var kjøpt fra TCT. Det var grunn til å ha tiltro til denne kompetanse.

Ringsaker var tilsluttet Takstolkontrollen og etablerte rutiner for sin produksjon innen Takstolkontrollens rammer. Det som var foreskrevet av Takstolkontrollen, var det maksimale av hva som kunne forventes av en takstolprodusent. Selv om Takstolkontrollen er et bransjeorgan, ble det etablert etter offentlig initiativ. Kommunaldepartementet orienterte om etableringen av Takstolkontrollen ved et rundskriv, som det må antas at Lillehammer kommune også har fått.

De kvalitetssikringsrutiner Ringsaker hadde etablert, var utarbeidet i nært samarbeid med Takstolkontrollen og TCT. Ringsaker hadde således bl.a. en instruks for mannskap i takstolproduksjonen. Det ble også utarbeidet en produksjonsordre på basis av produksjonstegningen fra TCT. Ved disse rutiner og ved tilslutningen til Takstolkontrollen hadde Ringsaker en tilfredstillende kvalitetssikring.

Konstruksjonstegningen hadde ingen elementer som tilsa at Ringsaker burde reagert. Tidligere driftsingeniør Thorvaldsen hadde ikke grunn til å reagere da han fylte ut produksjonsordren. Den sakkyndige var i tvil om han selv ville sett svikten av tegningen. Det kan heller ikke forventes at de ansatte burde sett at det var for lange staver. Den sakkyndige mente imidlertid at feilen kunne vært oppdaget på bygget av personer med særlig kompetanse i statiske beregninger. Det dreier seg også om en delleveranse til Moelven som er en profesjonell entreprenør. Heller ikke byggelederen bemerket noe til takstolene. Lillehammer kommune hadde også selv en byggeleder som ikke oppdaget det. Byggeanmeldelsen ble også godkjent, og det ble ikke stillet noen betingelse om at statiske beregninger skulle innsendes.

Kommunen anla søksmål både mot Moelven og Ringsaker. Søksmålet mot Moelven er ikke blitt fulgt opp. Denne dekningsmulighet burde vært forsøkt.

Det kan konstateres årsakssammenheng og påregnelighet. Det er imidlertid feilaktig referert i herredsrettens dom at dette er en erkjennelse av "vesentlig feil" eller ansvar.

For så vidt gjelder adekvanskravet, er Ringsakers innsats liten i forhold til skadens størrelse.

Produktansvarsloven av 1988 kommer ikke til anvendelse.

Ringsaker må betraktes som en delprodusent. I Ot.prp.nr.48 (1987-88) om lov om produktansvar ble det foreslått at dersom delprodusenten foretar leveransen i henhold til hovedprodusentens tegninger og spesifikasjoner, skal delprodusenten ikke hefte der sikkerhetsmangelen nettopp skyldes hovedprodusentens spesifikasjoner og konstruksjoner. Spesifikasjonene er kommet fra TCT. Prinsippet må gjelde også denne beregningen. TCT må likestilles med en hovedprodusent fordi beregningen og tegningen er utarbeidet selvstendig av TCT. Ringsakers innsats var begrenset til trevirke og mannskap for å få takstolene produsert. Produktet som ble laget av Ringsaker, ble sammenføyd og montert av Moelven. Ringsaker kan ikke identifiseres med TCT. Det bestrides at det foreligger noe arbeidsgiveransvar for feil fra TCT's side. Dersom Ringsaker skulle ha ansvar for annen underleverandør, er det en betingelse at "skadens naturlige tilknytning" er til stede. I dette tilfellet kan delprodusenten - Ringsaker - ikke bebreides for noen feil som kan henføres til Falkenberg.

Bakgrunnen for det objektive ansvar var først at virksomheten var farlig, så at produktene var farlige. I dom inntatt i Rt-1950-1091 - den såkalte "Rulledommen" - ble aktsomhetskravet skjerpet fordi det var åpenbart at husmødre med småbarn ville være de aktuelle brukere. Det foreligger fare ved en takstol først når det foreligger en feil. En takstol kan således ikke sammenlignes med f.eks. en rulle.

I dom inntatt i RG-1951-521 ble et bakeri ansett erstatningsansvarlig uten hensyn til skyld etter kjøpsloven §43 for en brukket tann som følge av en stein i et wienerbrød. Retten anså dette ikke uaktsomt av bakeriet og la til grunn at spørsmålet om erstatningsansvar var tvilsomt i forhold til §43.

Kjøpsloven §43 kommer bare til anvendelse mellom kjøper og selger og således ikke i det foreliggende tilfelle. Det er i nærværende sak derfor bare risikosynspunktet som står igjen.

I dom inntatt i Rt-1972-1350 ble leverandør av kraftfoo'r ansett erstatningsansvarlig uten hensyn til skyld etter kjøpsloven §43. Ansvar ble ikke basert på et risikosynspunkt.

Av dom inntatt i Rt-1974-41 - den såkalte "Stigedommen" - følger at det er en høyere terskel for objektivt ansvar enn det rimelighet tilsier. En takstol er heller ikke forbundet med noe slikt faremoment som en stige.

Selv om det kan virke urimelig at Lillehammer kommune skal bære tapet, kan dette ikke strekkes så langt at Ringsaker skal være erstatningsansvarlig. Kommunen har ikke benyttet sin mulighet til å gå til sak mot Moelven.

Ringsaker har også vist til dom inntatt i RG-1974-681 hvor produsent av lim som førte til misfarging av vinylbelegg på gulv, ble frifunnet for erstatningskrav, idet skadene måtte karakteriseres som et hendelig uhell.

Det foreligger også i dette tilfellet et hendelig uhell. Bakgrunnen for industrialiseringen av takstolproduksjonen var å spare trevirke. Dette kommer byggherrene til gode, da prisen på takstoler blir lavere.

Ringsaker har bl.a. vist til artikkel av Ole Steen-Olsen i Jussens Venner 1984 1, særlig side 31 flg.

For så vidt gjelder culpaansvaret, har Ringsaker i det vesentlige vist til de samme momenter som for det objektive grunnlag. Således har Ringsaker bl.a. vist til at produktet ble fremstilt i samsvar med god skikk i bransjen. Ringsaker har fulgt alle de bestemmelser som på det aktuelle tidspunkt var gitt. At dimensjoneringen av takstoler ble redusert fra den tidligere kraftige 4 tommer dimensjon til moderne slanke takstoler, skjerper riktignok aktsomheten hos produsenten. Ringsaker har imidlertid oppfylt aktsomhetskravet ved å kjøpe TCT-systemet av Falkenberg.

Selve produksjonen er ikke uaktsom. Selv om det ble brukt noe tynnere materiale enn ved TCT's beregninger, ville takstolene produsert med de dimensjoner TCT hadde benyttet, likevel brutt sammen. Det var nødvendig å benytte noe tynnere materiale, da de dimensjoner TCT hadde bygget på, ble produsert som uhøvlet materiale for på en betryggende måte å kunne benytte spikerplatene til sammensetting av delene. Takstolkontrollen reagerte heller ikke på dette.

Ansatte ved Ringsaker burde heller ikke ha sett av tegningen eller under produksjonen at konstruksjonen ikke var sterk nok. Det dreier seg i dette tilfellet om et hendelig uhell.

Ringsaker kan heller ikke i relasjon til culpaansvaret identifiseres med TCT, slik at Ringsaker blir ansvarlig for feil som skyldes TCT.

For så vidt gjelder stemplet, kan dette ikke oppfattes som noen garanti. Det var heller ikke uaktsomt av Ringsaker å påføre takstolene et slikt stempel. Ringsaker verken visste eller burde ha visst om det som gjorde at taket brøt sammen.

Lillehammer kommune visste gjennom det rundskriv som var sendt ut fra kommunaldepartementet om Takstolkontrollen, at denne kontrollen var begrenset. Kommunen har selv tatt risikoen.

Den ankende part har lagt ned slik endelig påstand:

1. Ringsaker Almenning frifinnes.

2. Ringsaker Almenning tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten - Lillehammer kommune - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er spørsmål om hvem som skal bære tapet, byggherren eller fabrikken som produserte takstolene slik at de ikke holdt mål verken i forhold til kontrakten, Norsk Standard eller opplysninger takstolene selv gjennom stemplingen bar bud om.

Det foreligger årsakssammenheng. Tapet er også påregnelig. Det kan heller ikke spille noen rolle at kommunen ikke har forfulgt saken mot Moelven.

Kommunen bestrider at Ringsaker er en delprodusent. Det var Ringsaker som produserte takstolene, som var det produktet som forårsaket sammenrasingen av taket.

For så vidt gjelder det objektive ansvar, hviler dette på en risikobetraktning.

Ved vurderingen av om det foreligger objektivt ansvar er det spørsmål om det foreligger en ekstraordinær eller en typisk risiko. Videre er det spørsmål om risikoen oppstod momentant og ble borte, eller var en stadig risiko, og om risikoen kom ved gjenstandens ordinære bruk. Stigedommen er derfor uinteressant. Det må også vurderes om risikoen var forutsigbar og kjent. Det er videre spørsmål om teknisk svikt, slik som i dette tilfellet, da konstruksjonsfeil førte til en sikkerhetsmangel. Et moment er også om det var enkelt å eliminere risikoen. I dette tilfellet var dette enkelt, idet konstruksjonen hadde vært sterk nok hvis det hadde vært satt på støttebord. Det var videre enkelt for produsenten å legge inn sikringsrutiner. Det var også mulig for produsenten å forsikre seg mot risikoen og derved pulverisere ansvaret, hvilket i dette tilfellet er gjort. Ringsaker er således forsikret mot ansvar som følger av de alminnelige erstatningsregler.

Det foreligger både offentlige standarder og bransjenormer for hvilke belastninger en takstol skal tåle. Produktet hadde også nærmest en varedeklarasjon, som ga uttrykk for dette.

Det dreier seg om en industriproduksjon av takstoler som startet i 1960-årene. Produsenten var medlem av et kontrollorgan. Dette forkynte han for sine omgivelser. Produsenten hadde satt stemplet med kvalitet og bæreevne på sitt produkt.

Når det gjelder skadelidtes forhold, må kommunen likestilles med en hvilken som helst annen byggherre, som ikke hadde mulighet for å sette seg inn i detaljene vedrørene takstolene.

Det oppstod heldigvis bare en tingskade. Den risikoen produsenten har skapt, kunne like gjerne rammet personer. Produsenten visste at takstolene skulle benyttes til en skole.

Hvorvidt den kommunale bygningskontroll burde ha oppdaget konstruksjonssvikten, er i prinsippet spørsmål om eventuelt medvirkningsansvar. Det skal imidlertid svært mye til. Skadevolderen har et selvstendig ansvar, se dom inntatt i Rt-1991-1303, særlig side 1308.

Byggherren er i prinsippet å likestille med en forbruker. Det foreligger ingen kontrakt mellom kommunen og Ringsaker.

Det alminnelige objektive ansvar slik det var utviklet, rammer den foreliggende situasjon. Det foreligger ingen rettskilder eller reelle hensyn som begrenser det objektive ansvar. Det objektive ansvar er utviklet gjennom rettspraksis. Dette produktansvar gjaldt også før lov om produktansvar ble vedtatt. Lillehammer kommune har bl.a. vist til forarbeidene til produktansvarloven, NOU 1980:29, Ot.prp.nr.48 (1987-88) og Stein Rognlien "Produktansvaret".

Ringsaker har videre utvist culpa. Kravet til aktsomheten varierer med den risiko omgivelsene utsettes for. Takstolenes manglende bærekraft innebar en meget betydelig risiko. Dette kunne ha ført til en katastrofe. Risikoen var kjent. Takstolkontrollen var opprettet som bransjens selvpålagte kontrollorgan. Culpanormen er derfor i dette tilfellet meget streng.

Ringsaker svarer også for såkalte anonyme og kumulative feil.

Det er i dette tilfellet både spørsmål om hva den enkelte har gjort i anledning den konkrete produksjonen av takstoler og hvilke generelle kontrollrutiner bedriften har lagt inn. Det er nødvendig med kontrollrutiner som fanger opp f.eks. en enkelt manns dårlige dag. Ringsaker hadde utarbeidet et kontrollskjema, hvor det ikke var lagt inn rutine for å kontrollere at støtter var på plass. Det er stort behov for kontroll av dette. Det dreier seg om en konstruksjon med maksimal slankhet.

Det var videre uaktsomt ikke å ha kontrollrutiner som fanget opp beregningsfeil eller manglende avmerking om avstiving.

For så vidt gjelder spørsmålet om det er noe uaktsomt ved den konkrete produksjonen, er det noe uklart om tegningen av konstruksjonen kom uten følgeskriv og instrukser i posten fra Danmark. Det kan således ikke utelukkes at det kan ha foreligget slendrian fra Ringsakers side.

Ringsakers faglige erfaring skulle også tilsi at feilen burde vært oppdaget under produksjonen. Materialene har maksimal slankhet. Det burde da vært reagert på at konstruksjonen innholdt staver som var lenger enn det maksimalt tilatte mål.

Ringsaker har heller ikke benyttet de dimensjoner i materialene som var forutsatt på tegningen. Dersom disse hadde vært benyttet, er det mulig at taket ikke hadde rast sammen. Da taket raste sammen, hadde det vært snøfall. Vekten på taket var således i grensesonen for hva konstruksjonen tålte. Det kan derfor være et samspill av årsaker til at taket raste sammen. Begge feil er Ringsaker ansvarlig for.

Dersom retten utelukker at det er gjort feil av Ringsaker, vil det være spørsmål om identifikasjon mellom Ringsaker og den danske konstruktøren. Ringsaker har etter kommunens oppfatning arbeidsgiveransvar for feil fra ingeniøren i Danmark. Ringsaker hadde direkte kontakt med en person som utførte arbeid for bedriften. Denne dansken hadde også vært på Ringsaker og lagt opp rutiner for samarbeidet. Å beregne takstolenes bæreevne er helt avgjørende for produksjonen. Kommunen har bl.a. vist til Peter Lødrup "Lærebok i erstatningsrett" side 187.

Endelig har kommunen påberopt seg at Ringsaker har gitt en tilsikring eller garanti om at takstolenes bæreevne var 200 kg pr. m2. Dette var påført takstolene på stemplet, hvor det også stod at produsenten var tilknyttet Takstolkontrollen. Takstolene ga således uttrykk for at de var gjennomgått av et kontrollorgan. Produsenten som har gitt uttrykk for dette på selve produktet, står ansvarlig for denne kvalitet.

Det kan ikke tillegges vekt at Takstolkontrollen ikke hadde ressurser til å undersøke de statiske beregninger og om takstolene var påført støtter. Det var ved stemplingen av takstolene ikke tatt noe slikt forbehold.

Ankemotparten har lagt ned slik endelig påstand:

1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 1. april 1992 stadfestes, dog slik at det også tilkjennes 18 % morarente fra 16. april 1992 av det tilkjente saksomkostningsbeløp på kr 107476,50.

2. Lillehammer kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Retten legger i samsvar med den sakkyndiges konklusjon til grunn at årsaken til at taket på Nybu videregående skole raste sammen, var at konstruksjonen var for svak til å tåle belastningen. Dette skyldes at delelementer i takstolene var underdimensjonert. Stavene var for slanke og for lange til å kunne tåle en belastning på 200 kg pr. m2. De ville imidlertid hatt tilstrekkelig styrke hvis de hadde blitt avstivet. Selv om det ikke kan utelukkes at det i et følgeskriv til tegningen var gitt instruks om at stavene måtte avstives, finner retten det etter bevisføringen sannsynlig at underdimensjoneringen skyldtes feil ved de konstruksjonstegninger Ringsaker benyttet og som var utarbeidet av TCT i København.

Konstruksjonstegningen benytter en dimensjon på trevirket på 38 . 100 mm. Ringsaker hadde imidlertid ved produksjonen av takstolene benyttet justert last. Dette medførte at stavenes slanket økte ytterligere. Retten legger imidlertid i samsvar med den sakkyndiges forklaring i retten til grunn at sammenbruddet ville kommet også dersom Ringsaker hadde benyttet de dimensjoner som etter tegningen skulle ha vært benyttet, og at dette neppe er noen medvirkende årsak til sammenrasingen.

Lagmannsretten har, som herredsretten, funnet det åpenbart at skaden er påregnelig og tapet adekvat. Retten viser bl.a. til at den skade som oppstod, var en typisk skade ved for svak konstruksjon av en takstol.

Når det gjelder erstatningsgrunnlaget, har lagmannsretten kommet til at Ringsaker er ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag.

Partene i saken er byggherren og entreprenørens underleverandør. Kjøpsloven §43 kommer derfor ikke til anvendelse og vil ikke bli vurdert nærmere. Takstolene ble produsert i 1972, d.v.s. før lov om produktansvar av 1988. Det følger av loven §4-1 at loven kapittel 1 og 2 ikke får anvendelse på produkter som har forlatt produsentens kontroll før loven ikrafttredelse, som for disse kapitler var 1. januar 1989. Det blir derfor spørsmål om hvilket objektivt ansvar produsenten hadde for skadevoldende egenskaper ved produktet etter tidligere ulovfestet rett.

Lagmannsretten mener at det må tas utgangspunkt i en interesseavveining. Eieren eller innehaveren av virksomheten eller tingen som skaper risiko, er normalt nærmere til å bære tapet enn en tilfeldig skadelidt. Driften er i eierens interesse, erstatning vil kunne regnes som en driftsomkostning, og vil også kunne pulveriseres gjennom forsikring. Det vises bl.a. til Nils Nygaard "Skade og ansvar" 1992 258.

Dette taler for at Ringsaker blir ansvarlig for skaden. Det virker urimelig at Lillehammer kommune skal bære tapet ved at takstolene ikke hadde tilstrekkelig styrke. Takstolene var klart underdimensjonerte både i forhold til kontrakten og de krav som i 1972 var stillet til bæreevne for snølast. Det er således på det rene at produktet ikke holdt mål i forhold til de krav som var stillet. Dette skyldtes en fabrikasjonsfeil som byggherren ikke kan legges til last.

Det kan reises spørsmål om det må tas hensyn til at Lillehammer kommune ikke har forfulgt saken mot Moelven som medkontrahent. Retten har ikke vurdert i hvilken utstrekning kommunen ville kunnet få erstatning fra entreprenøren, herunder om et eventuelt krav er foreldet. Så lenge det er reist krav om erstatning utenfor kontraktsforhold, må kommunen kunne velge å holde seg til produsenten av takstolene. Produsenten er den som har størst oppfordring til å forebygge denne type skader. Ringsaker kan ikke fritas for ansvar etter de alminnelige erstatningsregler overfor brukeren av produktet.

For så vidt gjelder pulveriseringshensynet, er det for retten opplyst at Ringsaker har tegnet ansvarsforsikring. Det er ikke endelig avklart hvorvidt denne forsikringen vil dekke det aktuelle ansvaret for Ringsaker. Forsikringsselskapet har gitt uttrykk for at det er bare der hvor Ringsaker hefter på et selvstendig ansvarsgrunnlag som følger de alminnelige erstatningsrettslige regler, at forsikringen kan tenkes å komme inn i bildet. Under enhver omstendighet taler imidlertid muligheten for å kunne fordele ansvaret ved bl.a. å tegne forsikring og/eller innkalkulere utgiftene i driftskostnadene, for at produsenten er nærmere til å bære risikoen enn byggherren.

I dette tilfellet taler også prevensjonshensynet for at produsenten skal være ansvarlig. Takstolers manglende bæreevne har generelt et stort farepotensiale. Takstolene skulle forøvrig i det foreliggende tilfellet benyttes i et skolebygg. Det er på det rene at feilen som førte til sammenbruddet, kunne vært unngått på produksjonstidspunktet. Ved å innføre kontroll av statiske beregninger, herunder kontroll av påsetting av eventuelle avstivningsbord, kunne feilen vært unngått. Manglende rutiner på dette området kan også tale for et culpaansvar for bedriften. Selv om retten ikke bygger på culpaansvar, taler muligheten for å unngå denne type feil, sterkt for et objektivt ansvar for produsenten. Det vises bl.a. til den såkalte "Rulledommen" i Rt-1950-1091 og dom inntatt i Rt-1970-1192 som eksempler på objektivt ansvar for skade ved at en innretning eller en tilstand ikke er tilstrekkelig betryggende eller forsvarlig ordnet. Feilen kunne videre svært enkelt og uten store omkostninger vært utbedret ved påsetting av avstivningsbord. Også dette taler for objektivt ansvar, se bl.a. "Rulledommen" og dom inntatt i Rt-1991-1303. Den omstendighet at takstolene var beheftet med feil, finnes ikke å utelukke objektivt ansvar. Feilen oppstod i en ordinær produksjonsprosess.

Videre er det på det rene at at den skade som oppstod gikk langt utover det en skadelidt må tåle. Det må forventes at takstoler er konstruert til å tåle den nødvendige snølast. Lillehammer kommune hadde for øvrig vært omhyggelig med å måke taket under store snøfall. I Multikonsults rapport er dette også pekt på som en sannsynlig årsak til at taket ikke raste sammen tidligere. For Lillehammer kommune må derfor skaden ha fremstått som ekstraordinær og uventet. Den ble heller ikke dekket av den ordinære forsikring av bygningen.

Retten har videre funnet at skaden er utslag av en typisk driftsrisiko hos en takstolprodusent. Denne risiko var kjent for produsentene. Særlig etter at takstolproduksjonen ble lagt om fra en grovere dimensjonering med store sikkerhetsmarginer til en konstruksjonstype med maksimal slankhet, måtte muligheten for for dårlig bæreevne for takstolprodusentene ha fremstått som et stadig og vesentlig risikomoment ved produksjonen. Retten legger til grunn at det også tidligere har forekommet tilfeller hvor takstoler har brutt sammen. Retten finner det videre sannsynlig at mulighetene for dårlig bæreevne og den store fare dette innebærer var bakgrunnen for at Takstolkontrollen ble opprettet.

Ringsaker hadde riktignok kjøpt den nødvendige kompetanse for å foreta beregninger gjennom TCT-systemet. Dette kan likevel ikke frita Ringsaker for et selvstendig ansvar for den risiko takstolprodusenten hadde i forhold til brukerne. Det vises bl.a. til artikkel av Ole Steen-Olsen i Jussens Venner 1984 1 flg., særlig side 35, NOU 1980:29 om produktansvaret, side 17, 18 og 93 og Ot.prp.nr.48 (1987-88) side 60. Retten legger for øvrig til grunn at Ringsaker må anses som hovedprodusent av takstolene.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Ringsaker Almenning er erstatningsansvarlig overfor Lillehammer kommune for den skaden som oppstod etter at takstolene på skolen brøt sammen 1. april 1988. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet retten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd bør den ankende part erstatte ankemotparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Follestad har inngitt omkostningsoppgave på til sammen kr 46000 hvorav kr 42000 er salær. Retten legger oppgaven til grunn. Utgifter til den sakkyndige må i tillegg erstattes av Ringsaker, jfr. tvistemålsloven §171.

Lillehammer kommune har lagt ned påstand om morarente med 18 % av det tilkjente saksomkostningsbeløp for herredsretten på kr 107476,50 fra 16. april 1992. Et slikt krav er å anse som pengekrav på formuerettens område i henhold til morarenteloven av 17. desember 1976 §1, og kravet tas til følge av lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ringsaker Almenning betaler til Lillehammer kommune 18 - atten - prosent morarente av det av herredsretten tilkjente saksomkostningsbeløp på 107476,50 - etthundreogsjutusenfirehundreogsyttiseks 50/100 - kroner fra 16. april 1992 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Ringsaker Almenning til Lillehammer kommune 46000 - førtisekstusen - kroner med tillegg av godtgjørelse til den oppnevnte sakkyndige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.