RG-1997-1361
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-13 |
| Publisert: | RG-1997-1361 (236-97) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Naturvern, Samerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00446 B. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1997-00417K . |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, 0030 Oslo). Saksøkt: Harodal/Dunderland Reinbeitedistrikt, 8255 Røkland (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen, 1851 Mysen). |
| Forfatter: | Lagdommer Grete Thue. 4 skjønnsmedlemmer - Mindretall: Lagdommer Brynjar Østgård. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, §110a, §110b, Naturvernloven (1970) §3, §20, §20b, Skjønnsprosessloven (1917) §34, §54, §54b, §10, §5, §8, Reindriftsloven (1978) |
Saken gjelder spørsmålet om erstatning for rådighetsinnskrenkninger.
Saltfjellet - Svartisen nasjonalpark og Gåsvatnan og Saltfjellet landskapsvernområder ble opprettet ved kgl. resolusjon av 8 september 1989 i medhold av naturvernloven av 19 juni 1970 nr 63 §3 og §5. Formålet med fredningen var å bevare et vakkert og tilnærmet uberørt fjellområde med dets plante- og dyreliv og geologiske forekomster, der variasjon i naturforholdene er særlig markert og verdifull. I tillegg skal nasjonalparken sammen med Gåsvatnan og Saltfjellet landskapsvernområder og Storlia Naturreservat bidra til å bevare et sammenhengende naturområde som inneholder mange samiske og andre kulturminner. Videre er formålet å gi allmennheten muligheten til naturopplevelse i området.
Berørte grunneiere og rettighetshavere fremmet krav om erstatning. Staten v/Miljøverndepartementet begjærte 3 april 1991 skjønn for fastsettelse av eventuell erstatning til grunneiere med skogbruksinteresser og rettighetshavere innenfor reindriften.
Salten herredsrett avhjemlet skjønnet 27 mai 1995. Både skogeiere og reineierne ble tilkjent erstatning etter naturvernloven §20b. Harodal/Dunderland Reinbeitedistrikt ble tilkjent erstatning med kr 2000000 som kompensasjon for innskrenkninger i motorisert ferdsel på bar mark. Ved utmålingen ble det tatt hensyn til merkostnader ved økt bruk av helikopter, økt bruk av arbeidskraft og økt risiko for tap.
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til skjønnet.
Staten, som mente at det ikke forelå grunnlag for å tilkjenne erstatning, begjærte overskjønn overfor skogeierne og reineierne med påstand om frifinnelse. Etter begjæring fra staten ble det gitt tillatelse til at overskjønnsretten ble satt med tre juridiske dommere i medhold av skjønnsprosessloven §34. Saken mot skogeierne ble trukket ved prosesskriv av 18 juli 1996, og er senere hevet.
I saken mot Harodal/Dunderland Reinbeitedistrikt ble hovedforhandlingen oppdelt slik at innledning, befaring av verneområdet og partsforklaringer ble gjennomført 13 - 15 august 1996. Øvrig bevisførsel, befaring av de aktuelle kjøretøy og prosedyre ble foretatt 29 - 31 oktober 1996. Rettsoppnevnt sakkyndig, veterinær Sven Skjenneberg, deltok under forhandlingenes første del og befaringen av området. Skjenneberg, som også var sakkyndig for herredsretten, har avgitt to rapporter i saken. I tillegg er det avgitt rapport benevnt "økonomiske og driftsmessige fordeler ved omlegging til kalveslakt", av konsulent Per-Erik Bjørnstad, som møtte under forhandlingenes andre del og ga forklaring. Det ble avhørt seks vitner, hvorav fire var nye for lagmannsretten. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Staten v/Miljøverndepartementet har anført at herredsretten har tatt feil både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Anførslene kan oppsummeres slik:
Etter vernebestemmelsene for nasjonalparken og landskapsvernområdene er motorisert ferdsel forbudt. For utøvelse av reindrift er det gjort unntak fra forbudet for nødvendig bruk av kjøretøy på vinterføre, men vernereglene åpner i utgangspunktet ikke for motorisert ferdsel på bar mark. All barmarkskjøring må skje etter dispensasjon fra forvaltningen. Reineierne har angitt behovet for barmarkskjøring innenfor verneområdet til en periode på ca en uke om våren ved kalvemerkningen og en uke om høsten når bukkeslaktingen foregår.
Den dispensasjonsordning som gjelder for 1996 og 1997 er utformet i samarbeid med reinbeitedistriktet. Ordningen er nærmere beskrevet i brev av 16 juli 1996 fra Fylkesmannen i Nordland, og gir adgang til å kjøre fritt i et område i nasjonalparken mellom Stormdalen og Bjøllodalen, og i hele Saltfjellet landskapsvernområde. Videre er det adgang til å benytte en trase fra Semska opp Namnlausdalen, og en trase fra Bjøllånes opp til Tesphytta. Ved behov for ytterligere kjøring må det søkes særskilt. Søknad kan innvilges dersom behovet er godt dokumentert og kjøringen kan foregå på steder hvor det ikke vil bli varige terreng skader. Naturvernmyndighetene og reineierne har ulikt syn på hvor stor skade kjøring med barmarkskjøretøy kan utrette. Reineierne ønsker å kunne kjøre fritt i de perioder behovet er til stede, og hevder at forsiktig og variert kjøring ikke vil sette varige spor. Naturvernmyndighetene mener at slik kjøring er skadelig. Selv om sporene i terrenget synes relativt ubetydelige pr i dag, kan kjøringen på sikt gjøre ubotelig skade, og forvaltningen er forpliktet til å handle ut fra et "føre var " prinsipp. Avgjørelsen om dette hører imidlertid inn under forvaltningens frie skjønn. Det er ikke opp til lagmannsretten å prøve myndighetenes vurdering av skadepotensialet og anvendelsen av dispensasjonsadgangen.
Reindriftsutøverne på Saltfjellet har benyttet barmarkskjøretøy fra ca 1980. Fredningen av nasjonalparken og vernet av landskapsvernområdene innebærer at reineierne må tåle innskrenkninger i bruken. Eventuell erstatningsplikt for tap kan følge av naturvernloven §20b om erstatning i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger. Fredningen innebærer rådighetsbegrensning - ikke avståelse - og reineierne har kun rett til erstatning om dette følger av en analogisk anvendelse av Grunnloven §105. Normalt vil det ikke gis erstatning, men det kan tenkes unntak. Vilkårene, som må utledes av rettspraksis, er imidlertid svært strenge. Høyesterett har bare gitt erstatning etter naturvernloven §20b ved én tidligere anledning. I dom inntatt i Rt-1979-97 I Rønnåsmyra, ble det gitt erstatning for tapte investeringer, noe som ikke er tilfellet her.
Ved avgjørelsen om det skal gis erstatning ved rådighetsinnskrenkninger gjelder det som minimumsvilkår at grunneiere og rettighetshavere har plikt til å tilpasse seg reguleringen og at inngepet er vesentlig. I flere avgjørelser har Høyesterett imidlertid kommet til at vesentlighet ikke er bestemmende for erstatning etter naturvernloven. I avgjørelse inntatt i Rt-1993-321 Hydalen, er det lagt avgjørende vekt på om rådighetsinnskrenkningen er en nødvendig følge av de inngrep som må til for å oppfylle formålet med reguleringen. Rettspraksis må etter dette forstås slik at i saker hvor formålet med fredningen er å hindre en uheldig utvikling vil selv ikke svært vesentlige inngrep utløse rett til erstatning. Når reguleringer anses påkrevet på grunn av en skadelig utvikling, vil det etter denne praksis ikke være mulig å oppnå erstatning for tap som oppstår ved at grunneiere eller rettighetshavere hindres i sin utnyttelse.
I forskrifter til resolusjonen er formålet med fredningen oppgitt å være bevaring av et vakkert og tilnærmet uberørt fjellområde. Formålet bak vernet er å bevare området urørt eller i det vesentligste urørt for etterslekten, ikke å sikre reindriftens fortsatte eksistens. Nærværende sak stiller seg følgelig likt med de tilfeller hvor Høyesterett har fastslått at offentlige reguleringer ikke utløser plikt til å yte erstatning til de som rammes av de ulemper reguleringen gir.
Nevnte lovforståelse er tilstrekkelig for å kunne fastslå at reineierne ikke har krav på erstatning. Dersom dette ikke skulle føre frem må retten legge vekt på flere forhold, som hver for seg og iallfall samlet medfører at reineierne heller ikke har krav på erstatning ut fra en konkret vurdering.
Ved denne vurdering må de forhold som teller med i en vesentlighetsvurdering og en vurdering av reineiernes tilpasningsplikt, sammenholdes med det at det kreves erstatning for en driftsform som delvis var motiverende for fredningen, nemlig reindriftens bruk av barmarkskjøretøyer. For det første må det tas hensyn til at en ikke kan se på restriksjonene isolert. Fredningen innebærer klare fordeler for næringen, som tidligere var utsatt for store inngrep ved utbygging av vei, jernbane og kraft mv. Ytterligere inngrep kunne forventes, og reineierne og deres organisasjoner gikk sterkt inn for opprettelsen av nasjonalparken. Det ble gitt uttrykk for at næringen ønsket fredning selv om dette skulle gi enkelte negative resultater. Dernest må det legges vekt på at begrensing av barmarkskjøring på sikt er i næringens egen interesse. Reindriften selv vil være best tjent med en driftsform som tar mest mulig vare på næringsgrunnlaget. Uten regulering ville kjøring på bar mark medført skader på beiteland, noe som tilsier at bruk av barmarkskjøretøyer uansett vil få et mindre omfang etter hvert. For det tredje har det betydning at vernet innebærer en balansert fordeling av plikter og rettigheter mellom de ulike interessene som berøres av vernet. Reineierne er imøtekommet ved flere særbestemmelser, som nok ikke ville bli gitt om en skulle basere regelverket på rene naturvernhensyn. Videre må det legges vekt på at vernet ikke innebærer noe absolutt forbud mot barmarkskjøring. I samråd med næringen er det gitt betydelige dispensasjoner. Etter bevisføringen må det legges til grunn at næringen kan drives økonomisk forsvarlig med dagens ordning. Ved omlegging til kalveslakt kan næringen klare seg med langt mindre bruk av barmarkskjøretøyer, noe som tilsier at inngrepet ikke går ut over det reindriften må tåle i kraft av sin tilpasningsplikt. Dertil kommer det at det i reindriftsloven er innført regler om at det skal utarbeides planer for en begrenset barmarkskjøring generelt, noe som innebærer en innskrenkning reineierne uansett må finne seg i uten erstatning. Endelig har det betydning at begrensningene ikke kan sies å være noe inngrep i tradisjonell drift. Den driftsform som innebærer bruk av slike kjøretøyer er relativt ny, og har således svakere erstatningsmessig vern enn den tradisjonelle. Det må vektlegges at innskrenkningen ikke rammer næringen som sådan, men bare en måte å drive på.
Det forhold at den samiske befolkning i gitte situasjoner kan ha et særlig vern etter folkerettslige regler, kan ikke medføre at erstatningsplikten etter naturvernloven er utvidet i forhold til øvrige interesser som berøres. All næringsdrift må tåle vidtgående innskrenkninger dersom virksomheten anses som skadelig for naturen og miljøet. Reguleringer har medført total nedleggelse av næringsdrift for andre grupper. Også her har det betydning at reineiernes organisasjoner i sin tid gikk svært langt i å be om et totalforbud mot barmarkskjøretøy, og at dagens dispensasjonsordning ligger nært opp til den nye reindriftslovens regler. Når reindriften tar i bruk moderne teknologi, må næringen avfinne seg med at de pålegges de samme restriksjoner som øvrige næringsdrivende.
Uansett må det legges til grunn at de folkerettslige reglene ikke gir grunnlag for en avvikende tolkning av Grunnloven §105. De bestemmelser som er påberopt - Grunnloven §110a og FN og ILO konvensjonenes artikler - retter seg hovedsaklig mot de politiske myndigheter og forvaltningen, og kan trolig ikke anvendes av domstolene direkte. Betydningen av bestemmelsene vil i stor grad ligge i den verdi den enkelte regel har som prinsipp. For forståelsen av Grunnloven §110a vises det til Innst.S.nr.147, hvor det understrekes at grunnlovsbestemmelsen ikke vil endre rettstilstanden med hensyn til samenes rettigheter til land eller vann. I denne saken har det dessuten betydning at en utvidende tolkning av Grunnloven §105 lett vil komme i konflikt med §110b som er naturverninteressenes fanebestemmelse, og som etter forarbeidene må anses som en mer forpliktende bestemmelse for domstolene enn §110a.
For de to konvensjonene gjelder det at disse ikke er inkorporert i norsk rett, og at bestemmelsene ikke har vært underlagt behandling i internasjonale organer. Dersom de ulike nasjoner skulle fastlegge reglenes innhold hver for seg, vil en lett få sprikende regelsett. Det er derfor tvilsomt om reglene kan ha rettslig gjennomslagskraft i forhold til norske borgere. Det vises til Rt-1994-610 hvor det fremgår at en avvikende regel som bygger på folkerettens kilder må fremstå som tilstrekkelig klar og entydig før den kan tillegges virkning for norsk rett.
Subsidiært anføres det at det ikke er ført bevis for at reineierne har lidt noe økonomisk tap. Tapet er ikke engang forsøkt dokumentert fra næringen side. Av selvangivelser og regnskaper kan en ikke se annet enn at næringen gir samme fortjeneste som før begrensningen på barmarkskjøring ble innført. Noe som uansett må innebære at tapet ikke er vesentlig. I denne sammenheng må det tas hensyn til at rådighetsinnskrenkinger kun utløser krav på erstatning utover en tålegrense, ikke full erstatning som ved ekspropriasjon. Bevisføringen har vist at næringen kan overleve med restriksjonene. Tilpasninger - som for eksempel overgang til kalveslakt - vil kunne gi større utbytte enn etter dagens ordning. Lovens meget strenge vilkår for at erstatningsplikt skal foreligge er følgelig ikke oppfylt.
Staten v/Miljøverndepartementet har lagt ned slik påstand:
"1. Overskjønnet fremmes.
2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler sakens omkostninger for lagmannsretten."
Haroda/Dunderland Reinbeitedistrikt gjør gjeldende at herredsrettens avgjørelse i hovedsak er riktig både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen, dog slik at erstatningen er utmålt vesentlig for lavt. Anførslene kan oppsummeres slik:
Erstatningsspørsmålet skal vurderes etter en helhetsbedømmelse som er utformet gjennom rettspraksis på grunnlag av prinsippet i grunnloven §105. Det skal mye til, men naturvernloven §20b må forstås slik at den gir rett til erstatning i et så spesielt tilfelle som en her har med å gjøre. Spørsmålet om en rådighetsinnskrenkning kan gjennomføres uten erstatning må vurderes konkret. De avgjørelser motparten har vist til gjelder alle begrensede interesser, samt mindre inngrep og områder hvor interessene ikke var forenlig med verneformålet.
Det å legge avgjørende vekt på formålet bak vernet styrker reindriftens krav på erstatning. En viktig del av formålet for fredningen var nettopp å verne reindriftsinteressene, og det må legges til grunn at en ikke ville ha fått forbud mot barmarkskjøring om en hadde vært klar over konsekvensene for næringen. Det ble imidlertid ikke foretatt konsekvensanalyser. Slik det nå er blitt er det den som har krav på vern som er rammet av fredning. En står overfor et tilfelle hvor vernet rammer utilsiktet og tilfeldig, og det vil være åpenbart urimelig om reineierne er de eneste ikke får erstatning i saken. Dette gjør saken unik, og det er lite trolig at en vil få lignende saker i fremtiden. Det er ikke riktig at det var reineiernes barmarkskjøring som var årsaken til at vernet ble innført. Reineierne er opptatt av naturvern og fra reindriftens side ble det ivret for opprettelsen nasjonalparken.
De konkrete vernetiltakene må være tilpasset og bygge på fornuftige løsninger. Det må ha betydning at barmarkskjøringen ikke medfører noen betydelig skade på terrenget. Turisters bruk utgjør en betydelig større slitasje. Barmarkskjøretøyene blir stadig mer skånsomme. Vekten av kjøretøyene er redusert og dekkene er blitt bredere, slik at faren for spordannelser er begrenset. Under befaringen ble det påvist få spor av kjøring som kunne tilskrives reindriften.
Det må også ha betydning at lovgiver ved å opprette nasjonalpark og ikke naturreservat, må ha ment at vernet ikke skulle bli så tyngende som det har blitt for reindriften. Myndighetene setter krav til at reindriftsnæringen skal drives effektivt, og det har i lang tid vært nødvendig med barmarkskjøring for å få dette til. Vernet griper således inn i en etablert og nødvendig bruk. Det kan heller ikke forventes at reindriften skal måtte gå flere tiår tilbake i utvikling. Uten fri kjøring, må driften basere seg på innleie av helikopter eller gå over til bruk av fotfolk med hund. Dette vil medføre fare for økonomisk ruin eller fare for at reineierne sliter seg ut slik at rekrutteringen til yrket svikter. Uansett vil det være stor fare for at reindriften må legges ned. Det må legges betydelig vekt på bakgrunnen for fredningen og reindriftens spesielle vern i området. Folkerettens minoritetsvern er til hinder for at myndighetene kan gripe så sterkt inn at reindriften blir umulig.
Slik vernet fungerer i dag har reineierne ikke mulighet til å drive en strukturert og økonomisk forsvarlig reindrift. Når barmarkskjøretøyer ikke kan benyttes fritt er det fare for at en ikke får samlet reinen til rett tid, noe som kan føre til at en ikke får slaktet bukkene før brunsten setter inn. Vind og værforhold er ofte slik at det ikke er mulig å bruke helikopter, og det er heller ikke enkelt å kombinere bruk av helikopter med bruk av fotfolk. Selv med betydelig arbeidsinnsats kan det under vanskelige forhold være umulig å foreta effektiv driving og samling uten bruk av barmarkskjøretøy.
En er enig i at en må legge en optimal drift til grunn for vurderingene, men innskrenkningene utgjør et vesentlig inngrep uansett om en driver med okseslakt eller kalveslakt. De naturgitte forhold er slik at det ikke ligger til rette for kalveslakting. Distriktet er utstrakt, og det er ikke bra å drive simler med kalv over store områder. Reinen er utmagret og må ha ro etter vinteren. Det å samle all rein i juli vil innebære en betydelig større bruk av barmarkskjøretøy. I juli er reineierne dessuten opptatt med merking av kalv fra simler som har tatt seg over til Sverige. Alternativet med slakting i november/desember kan vise seg å bli lite lønnsomt. Det er også risiko for vekttap hos reinen, og større fare for tap ved påkjørsel av tog og bil når mørketiden setter inn. Dertil kommer det at ungbukkene ikke vil duge til parring. På grunn av usikre isforhold er det heller ikke alltid mulig å kjøre med snescooter i november/desember.
Da spørsmålet om innskrenkninger av barmarkskjøring kom opp mente reineierne at det ikke ville være driftsmessig forsvarlig med annet enn fri kjøring. De ga seg imidlertid inn på diskusjoner om dispensasjonsordninger og planer for kjøringen fordi en fryktet et totalforbud. Med adgang til begrenset kjøring ville en iallfall ha mulighet for å kjøre inn i området, og da ville det også være mulig å ta seg til rette når det ble nødvendig. Reineiernes behov for barmarkskjøring er imidlertid langt større enn det dispensasjonsordningen gir adgang til. Uansett må det legges vekt på at barmarkskjøringen innenfor verneområdet faktisk er begrenset til en periode på en uke om våren og en uke om høsten. I disse periodene har imidlertid reineierne behov for å kjøre fritt. Hvor reinen tar veien er avhengig av vær og vind. Det er derfor ikke mulig å angi hvilke traseer en har behov for på forhånd. Det må legges til grunn at reineierne har lite nytte av dispensasjonsordninger når en ikke kan kjøre sammenhengende, og at en neppe vil få dispensasjon utover det som gjelder i dag. Næringen er derfor generelt lite tjent med de dispensasjoner som er gitt. Det området en kan kjøre fritt i innenfor nasjonalparken er av en beskaffenhet som gjør kjøring vanskelig. Reinens bevegelser skifter raskt. Traseene er derfor heller ikke særlig anvendbare. Midlertidige dispensasjoner har en av samme grunn lite bruk for. Det må også legges vekt på at det ikke så lett vil bli oppkjørte spor dersom reineierne kunne kjøre etter fritt veivalg.
Videre må det ved den helhetsvurdering som skal foretas legges vekt på at virksomheten på Saltfjellet drives på en slik måte at erstatning til reindriften her ikke nødvendigvis vil medføre at vernetiltak andre steder vil gi rett til erstatning. I motsetning til reindriften i Finnmark og Troms er området et helårsbeite. Reinflokken er forholdsvis liten, og området utstrakt. Reinen utgjør derfor ingen generell fare for naturen ved nedbeiting og nedtramping. Vinterbeitet er imidlertid sterkt begrenset. På grunn av at det meste av vinterbeitet i Saltfjellet landskapsvernområde omfattes av konsesjonsområdet for svenske reindriftsutøvere, må mye av reinen i distriktet drives ut til kysten. Sommerbeitet er imidlertid svært godt, og det må ha en viss betydning at det er sommerbeitet og ikke vinterbeitet som eventuelt kan skades av kjøringen.
Særlig har det betydning at reineierne har et spesielt vern for sin næringsutøvelse. Grunnloven §105 må tolkes i lys av folkerettens regler. Minoritetsreglene utgjør en skranke, slik at det ikke kan gis lover som resulterer i at reineierne må oppgi sin næring. Det vises til at reineiernes drift på Saltfjellet har vært næringsmessig eksklusiv, og at reineierne således oppfyller de krav som ILO konvensjonen stiller. Næringen kan derfor ha krav på erstatning utover det grunneiere og øvrige rettighetshavere kan ha.
Når det gjelder erstatningsutmålingen er en enig i at det ikke skal utmåles full erstatning i saker som gjelder rådighetsinnskrenkninger. Erstatningen må imidlertid være så høy at en får dekket de utgifter som skal til for at næringen kan bestå. Helikopter betales med kr 3500 pr time. Uten fri kjøring er behovet betydelig. Underskjønnets erstatningsfastsettelse bør derfor økes vesentlig.
Harodal/Dunderland Reinbeitedistrikt har lagt ned slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
2. Den av herredsretten fastsatte erstatning til Harodal/Dunderland Reinbeitedistrikt forhøyes vesentlig.
3. Harodal/Dunderland Reinbeitedistrikt tilkjennes sakens omkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt har arealmessig stor utbredelse, relativt få rein og få reindriftsutøvere. Distriktet strekker seg fra Skjerstadfjorden og Saltfjorden i nord og nordvest til ned mot Røssvoll og Kaldvatnet i sør og sørøst. Store deler av distriktet ligger innenfor verneområdet. Distriktet har områder med rikelig sommerbeite, men knapphet på vinterbeite. Det er ikke klare grenser mellom de ulike sesongbeiter, og reinen kan beite innenfor de ulike deler av distriktet til alle årstider. Beitebruken kan derfor variere en del avhengig av forholdene det enkelte år. I utstrekning er distriktet på ca 5000 km2, men store deler av arealet er isbreer og høyfjell med impediment av liten verdi som beiteland. De store isbreene ligger i vestre deler av distriktet som har mye nedbør. I øst er det en mer tørkepreget vegetasjon. De mest sentrale vinterbeitene ligger innenfor verneområdene, men det er også vinterbeite nordover mot Skjerstadfjorden. Sommerbeitet ligger for det meste i høyfjellet.
Reinbeitedistriktet drives som én enhet av to reineiergrupper, Blindgruppen og Kuhmunengruppen. Reineierne har sine faste bopeler på Lønsdal og på Røkland. Gruppene driver delvis sammen, og delvis hver for seg. Kjøttproduksjonen er hovedsakelig basert på slakting av bukk. Høyeste reintall for distriktet er satt til 2700. Reintallet er synkende, pr 31 mars 1994 var reintallet på 1740 rein, pr 31 april 1996 hadde tallet sunket til 1295 rein. I den senere tid har området vært berørt av store utbygginger av veg, jernbane og kraftanlegg. Tekniske inngrep og andre aktiviteter har medført tap av rein og beiteland, samt skapt øvrige ulemper for reineierne. Distriktet har også endel tap forårsaket av fredede rovdyr som jerv, gaupe og kongeørn.
Beitemønstret i distriktet er slik at om vinteren beiter normalt det meste av reinen på østsiden av Bjøllådalen. På grunn av beiteforholdene går den mye spredt. I vintre med dårlig beite trekker reinen av seg selv nordover og vestover, eller den kan drives mot Lurfjell - som ligger utenfor fredingsområdet - og videre mot kysten. I vintre med gunstige sneforhold beiter mye rein utover mot Skjerstadfjorden. Vinterbeitet i Saltfjellet landskapsvernområdet er såkalt konvensjonsbeiteområde for svenske reineiere. Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt har selv et konvensjonsområde i Sverige, men på grunn av fare for sammenblanding med svensk rein benyttes disse beitene lite.
I slutten av april samles det meste av reinen fra begge reineiergruppene. Avhengig av hvor reinen beiter foretas skilling av flokkene ved Lønsdal eller ved Gåsvatnet. Etter skillingen drar Kuhmunengruppen nordover med simlene til sitt kalvingsområde ved Lurfjell. Okseflokken drives mot Svartvassheia. De fleste av kalvene blir merket i gjerde ved Reinhornheia i siste del av juni, før flokken trekker sørover og inn i verneområdet igjen. Blindgruppen har vårbeite og kalvingsland innenfor verneområdet, i områdene Harodalen, Riebevaggi og Bjøllådalen. Rundt midten av juli samler Blindgruppen reinen for kalvemerking ved Jalgesoaive, som ligger innenfor dispensasjonsområdet. Til samlingen benyttes det to sykler og to terrengkjøretøy i en periode på ca en uke.
Senere på sommeren samles det meste av reinen fra begge grupper i høyfjellet i de sør-vestre deler av distriktet i området mellom Bjellådalen og Blakkådalen, samt nord for Stormdalen, mot Riebivaggi og Søndre Bjellåvatn. I denne perioden går reinen mest for seg selv. Behovet for gjeting er lite og bruk av barmarkskjøretøyer er ikke aktuelt.
I månedskiftet august/september blir det foretatt samling for kalvemerking i gjerdet ved Bolna, som ligger utenfor dispensasjonsområdet. På denne tiden samles også oksene til førbrunstslakting i gjerdet ved Semska-Sørelva. Dette området ligger innenfor dispensasjonsområdet, og det er angitt at en har behov for å bruke barmarkskjøretøy i ca en uke for driving inn i disse områdene. Senere går reinen relativt spredt i store deler av distriktet før den i november/desember samles i Lønsdal, i området nord for Namnlausdalen. Flokkene drives til Sørelva der slakting og utskilling av eventuell svensk rein skjer. På denne tiden er det sneføre og derved uaktuelt med kjøring på bar mark.
Det er ingen uenighet mellom partene om grunnlaget for vernet av nasjonalparken og landskapsvernområdene eller gyldigheten av tiltaket. Overskjønnet gjelder krav i tilknytning til rådighetsinnskrenkninger utløst av fredning etter naturvernloven §3 og §5. For slike inngrep gir loven §20b hjemmel for erstatning i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger. Fredningen innebærer rådighetsbegrensning - ikke avståelse - og reineierne har kun rett til erstatning om dette følger av en analogisk anvendelse av Grunnloven §105.
Lagmannsretten har i den videre begrunnelse for sitt resultat, delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - rettens formann og de fire skjønnsmedlemmene - bemerker:
Vilkårene for erstatning, som utledes av rettspraksis, er strenge. Den lovforståelse som kommer til uttrykk i flere høyesterettsavgjørelser tilsier at det ved fredning etter naturvernloven normalt ikke er avgjørende for erstatningsspørsmålet at et tiltak er til vesentlig skade for grunneieren eller rettighetshaveren. Av dom inntatt i Rt-1993-321 Hydalen, går det frem at de som rammes av inngrepene har en betydelig tilpasningsplikt, og at formålet med fredningen har avgjørende betydning. Uten krav på erstatning har flere næringsdrivende vært nødt til å avfinne seg med total nedleggelse av virksomheten dersom dette ble ansett som nødvendig for at hensikten med reguleringen skulle oppnås. Det gis uttrykk for at en ikke finner det særlig tvilsomt at grunneiere, som stort sett kan drive som før, ikke har krav på erstatning selv om det dreier seg om store tap for den enkelte. Når det gjelder arealanvendelse så har hele vårt reguleringssystem som forutsetning at reguleringen i alminnelighet kan skje erstatningsfritt i forhold til de som berøres. Bare i særegne tilfeller hvor reguleringen rammer massivt, kan det foreligge omstendigheter som medfører at grunneieren vil ha krav på en erstatning, ut fra en analogisk anvendelse av prinsippet i Grunnloven §105.
Til dette har reineierne i hovedsak anført at tilpasningsplikten ikke kan være så vidtgående at en må avstå fra bruk av tidsmessige hjelpemidler, og at restriksjonene på bruk av barmarkskjøretøy er av så vesentlig betydning for næringen at det på sikt vil være umulig å drive reindrift i verneområdet. Det må ha betydning for retten til erstatning etter naturvernloven at formålet med fredningen var dels å sikre reindriftens fortsatte eksistens og at reindriftsnæringen har et særlig vern etter folkerettslige regler.
Videre er det anført at reineierne under hele vernesaken har sett det slik at det ikke er driftsmessig forsvarlig med annet enn fri kjøring også på bar mark. Det var frykten for et totalforbud som gjorde at en ga seg inn på forhandlinger om dispensasjonsordninger. Behovet for barmarkskjøring er imidlertid langt større enn det dagens dispensasjonsordning gir adgang til. Flertallet finner det uklart om anførselen skal forstås slik at det er en forutsetning for at næringen skal kunne drive videre at det gis adgang til fri kjøring også utover de angitte perioder på to uker. En finner derfor grunn til å bemerke at reineierne under behandlingen dispensasjonsadgangen flere ganger har presisert at behovet var begrenset til kjøring i to perioder på en uke hver. Det er ikke bevismessig dekning for å legge til grunn at næringen har behov for barmarkskjøring ut over kjøring i ca to uker. Spørsmålet er således om begrensingen av kjøringen juli og september kan utgjøre en risiko for næringens fortsatte eksistens, slik at en kan stå overfor et tilfelle hvor reguleringen rammer så massivt at rettighetshaverne har krav på erstatning, jf Rt-1993-321 Hydalen.
Når det gjelder kjøring på bar mark i juli gjelder denne samling for kalvemerking i gjerdet ved Jalgesoaive. Dette merkeanlegget ligger innenfor et område hvor det etter dispensasjonsreglene er adgang til å kjøre fritt. Drivingen av reinen inn i selve gjerdet kan derfor utføres ved hjelp av barmarkskjøretøy. Begrensningen i bruk av barmarkskjøretøy gjelder samling av reinen fra større områder utenfor dette dispensasjonsområdet. I tilknytning til denne perioden har reineierne i hovedsak anført at restriksjonene medfører tap og ulemper fordi en uten barmarkskjøring kun makter å merke ca en tredjedel av kalvene innen midten av juli måned. Samling og driving uten barmarkskjøretøy krever store ressurser, og reineierne har begrenset kapasitet på grunn av at de omtrent på samme tid må over til Sverige for å merke kalv av simler som har tatt seg over grensen.
Behovet for barmarkskjøring i september knytter seg som nevnt til merking av kalv som ikke tidligere har vært i gjerde, samt samling av okser til førbrunstslakt i gjerdet ved Semska/Sørelva. I tilknytning til denne perioden har reineierne i hovedsak anført at en på grunn av brunsten kun har en uke tilgjengelig til driving og samling. Reinen skal samles opp fra et vidstrakt område, og uten barmarkskjøretøy er en avhengig av å benytte helikopter, noe som gir store merutgifter. Alternativ driftsform med slakting av kalv vil ikke lønne seg. De topografiske og klimatiske forholdene i distriktet egner seg ikke for slik drift. Det er ikke alltid mulig å kjøre med scooter i november. Dessuten må en ved en slik driftsform samle all rein for merking i juli, noe som gir større behov for kjøring på bar mark. Det er heller ikke bra å drive simler med kalv over store områder. Slakting i november/desember er også lite lønnsomt på grunn av vekttap hos reinen utover høsten, og større fare for tap ved påkjørsel av tog og bil når mørketiden setter inn.
På bakgrunn av reineiernes anførsler, er det utarbeidet en rapport om alternativ drift med kalveslakt, "Økonomiske og driftsmessige fordeler ved omlegging til kalveslakt". Rapporten baserer seg på tallmateriale inngitt fra reinbeitedistriktet og konkluderer med at distriktet vil bedre sin lønnsomhet ved slakting av kalv. Etter flertallets vurdering ligger forholdene i reinbeitedistriktet godt til rette for omlegging av driften. Distriktet har marginale vinterbeiter og gode sommerbeiter. Det har betydning for lønnsomheten at antall rein på vinterbeite reduseres og tapene begrenses. Det har derfor betydning for lønnsomheten at vinterbeitene prioriteres for dyr som produserer mest mulig kjøtt. Dette bidrar til at simler og kalver har god kondisjon om våren. Slaktevektene på kalv og halvannet års bukk om høsten er god. Dette tilsier at halvannet års bukk vil duge til parring.
På denne bakgrunn anses det ikke nødvendig for flertallet å gå inn på alle reineiernes innsigelser i detalj. En finner det tilstrekkelig å bemerke at omlegging til kalveslakt vil medføre at førbrunstslakten i september kan utgå. Dette vil i tilfelle redusere behovet for barmarkskjøring betydelig. Dessuten viser tall-materialet at kalvemerkingsprosenten med dagens driftsopplegg er tilnærmet hundre prosent, og det er ikke noe som tilsier at en eventuell omlegging av driften til kalveslakting skulle gi en dårligere merkeprosent dersom samme innsats og ressurser anvendes ved samlingene. Det er sannsynlig at samling til kalvemerking om sommeren vil gå lettere ved bygging av flere kalvemerkingsanlegg. Rasjonell utnyttelse av eksisterende anlegg, eventuelt supplert med nye, vil trolig gi kortere drivingsavstander og større samlingsprosent om sommeren. Det må også vektlegges at kalvene som tilhører Kuhumengruppen blir merket i gjerde ved Reinhornheia i siste del av juni. Merkegjerdet ligger utenfor verneområdet, og barmarkskjøretøy kan benyttes fritt ved denne merkingen. Kalvene blir merket før flokken trekker sørover nettopp på grunn av faren for sammenblanding med Blindgruppens rein og faren for kalvetap til Sverige. Endelig har det betydning at det er adgang til å gi dispensasjon fra fristen for merking. Kalven kan da merkes på sneføre, gjerne i forbindelse med slaktingen i november/desember. Det må også ha betydning at verdien av umerket kalv går inn i fonds som kommer distriktet til gode, slik at det ikke synes avgjørende for distriktets lønnsomhet at all kalv blir merket før merkefristens utløp.
Flertallet finner det godtgjort at reindriften kan bedre sin lønnsomhet ved å basere slakteuttaket på kalv. Reineierne vil derfor ha mulighet til å omdisponere midler slik at økt fortjeneste om ønskelig kan benyttes til betaling av helikopter. Ut fra denne bevisvurdering er det ikke dekning for anførselen om at innskrenkningene i barmarkskjøringen kan medføre at reindriften på Saltfjellet må legges ned. Med det tallmateriale som er fremlagt kan flertallet ikke engang se at det er ført bevis for at innskrenkningene har gitt seg utslag i noen forbigående dårligere lønnsomhet.
Flertallet er klar over at vernet kan gi ulemper, men tiltaket vil også gi fordeler for reindriften ved at fjellområdet skjermes mot ulike former for utbygging. Vernemyndighetene har også gått langt i å finne frem til ordninger som tar hensyn til reindriften. Eventuelle tilpasninger kan medføre at reineierne må innstille seg på en annen driftsform og et annet driftsmønster enn det de selv ønsker. Men selv om slike endringer skulle medføre betydelige ulemper i form av mer slit og forsakelse for den enkelte, er det ikke tvilsomt at Grunnloven §105 analogisk anvendt etter rettspraksis må forstås slik at reineierne må tåle nødvendige endringer i driften. Flertallet finner det klart at det ikke kan gjøres forskjell på reineierne og andre når det gjelder tilpasningsplikt. Dette gjelder i saker om erstatning for rådighetsinnskrenkninger generelt, og må desto mer gjelde ved reguleringer etter naturvernloven hvor vilkårene er betydelig strengere. For rådighetsbegrensninger generelt vises det til dom inntatt Rt-1975-1029 Røssåga, hvor det sies at samene som andre næringsdrivende må tåle at den samfunnsmessige og tekniske utvikling kan nødvendiggjøre en omlegging med hensyn til reindriftens utøvelsesmåte. Dommen er senere fulgt opp, se dom inntatt i Rt-1986-364 Ailegas, og det må nå anses å følge av den etablerte rettstilstand at reineierne, uten krav på erstatning, må finne seg at tiltak som fremmer allmennyttige formål, selv om det gjør det nødvendig å foreta omlegginger av driften. For forståelse av rekkevidden av det vern reineierne har for sin næring vises det særlig til Røssåga dommen side 1033 hvor det heter:
"Som andre næringsdrivende må samene i så henseende tåle at den samfunnsmessige og tekniske utvikling kan nødvendiggjøre en omlegging med hensyn til reindriftens utøvelsesmåte og -sted. Det særskilte vern som man skylder og yte den samiske folkegruppe, dens kultur og livsform, vil ikke svekkes ved slike inngrep, og selve grunnlaget for næringen vil bestå. Innenfor det vidstrakte areal som den nedarvede beiterett kan utøves på, vil reinsdyrene fortsatt kunne finne det nødvendige ernæringsgrunnlag".
Uttalelsen gjelder spørsmålet om erstatning for tapt beiteland etter kraftutbygging. De samme betraktninger må imidlertid også gjelde i nærværende sak, hvor situasjonen ikke er at andres utnyttelse av et område fortrenger reineiernes rett - som ved utbygginger av vei og kraft mm - men at reineiernes kjøring på bar mark anses skadelig og derfor må reguleres. Hvorvidt barmarkskjøringen er skadelig og hvorvidt det er forenlig med verneformålet med kjøring utover dispensasjonsadgangen, er det ikke opp til skjønnsretten å ta stilling til. For disse spørsmål er domstolene henvist til å legge forvaltningsmyndighetenes vurderinger til grunn.
Så lenge reineierne ikke driver optimalt, men gjennom endret driftsmønster og driftsform har mulighet til å oppnå samme eller bedre utbytte, kan erstatning ikke tilkjennes. Etter denne bevisvurdering har formålet med vernet mindre betydning. Når erstatning ikke tilkjennes på grunnlag av at reineierne har plikt til å tilpasse sin driftsform etter reguleringen, er det heller ikke nødvendig for flertallet å gå nærmere inn på reineiernes anførsler om det folkerettslige minoritetsvern.
Mindretallet - lagdommer Østgård og ekstraordinær lagdommer Harkjerr - bemerker:
Etter fast og langvarig høyesterettspraksis er utgangspunktet at rådighetsinnskrenkninger over fast eiendom ikke på grunnlag av Grunnloven §105 utløser krav på erstatning til de som rammes. Dette gjelder enten begrensningene er generelle i sitt geografiske omfang eller de er lokalt begrenset, slik som i denne saken. Dette gjelder videre enten det er tale om innskrenkninger i eierens rådighet eller - som for reindriftsutøverne - innskrenkninger i den rådighet som tilligger en særskilt rettighetshaver. Det må foreligge særlige forhold dersom erstatning skal kunne kreves, og det må bero på en helhetsvurdering av forholdet. Det er ikke - slik som herredsretten synes å ha ment - alene tilstrekkelig at inngrepet er vesentlig i forhold til de skadelidende interesser.
Ved vurderingen av erstatningsspørsmålet må man legge vekt på den nye bestemmelsen i grunnloven §110b, som kom inn i grunnloven i 1992. Det har ikke vært meningen at §110b kun skal stå som en programerklæring. Den er ment gitt et rettslig innhold. Det vises til at Stortinget i 1975 forkastet et lignende grunnlovforslag som kun tok mål av seg å være en programerklæring, jf Innst.S.nr.207 (1975-76). Begrunnelsen for å forkaste forslaget var at det ikke var ønskelig med grunnlovsbestemmelser uten et reelt rettslig innhold. På den annen side gir §110b ikke uten videre en konkret rettsregel som kan gjøres gjeldende for domstolene av enhver, uavhengig av lovgivningen for øvrig. Dette følger både av forarbeidene og av paragrafens tredje ledd. Bestemmelsen får imidlertid rettskildemessig betydning ved anvendelsen av andre rettsregler, herunder den grense for erstatningskrav som kan oppstilles under §105. Det vises til Innst.S.nr.163 (1991-92) side 6 og også til Rt-1993-321. Førstvoterende sier at det ikke kan trekkes noen direkte slutning fra §110b, men at den neppe kan være uten betydning ved erstatningsvurderingen. Bestemmelsen er også påaktet i Rt-1993-528 (side 535) om enn i en annen sammenheng. Videre vises til Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett 2. utg. side 53 flg. (særlig på side 55).
Det er full anledning for lovgiveren til å gi regler som går lenger i å gi erstatning enn det som følger av grunnloven §105. For et fredningsinngrep som vi her står overfor er det imidlertid ikke gitt slike videregående regler.
Sentralt i den vurdering som må gjøres, er inngrepets formål. Dette har vært tillagt vekt i flere sentrale høyesterettsdommer på dette området, jf Rt-1970-67 Sauholmen (side 71), Rt-1973-705 Krokedal (side 711), Rt-1976-718 Ørstaelven (side 725) og Rt-1993-321 Hydalen (side 325). Det har i disse sakene vært tale om reguleringer for å sikre ivaretakelsen av langsiktige allmennyttige hensyn. Slik er det også i denne saken. Det er alminnelig erkjent i vårt samfunn at det er av stor nasjonal og internasjonal verdi å søke å verne også deler av naturen som er uberørt eller i alle fall mest mulig uberørt. Formålet er flersidig. Dels er det tale om å fremme rene menneskelige rekreasjonsformål og herunder sikre at kommende generasjoner får muligheten til å oppleve den egentlige natur. I sammenheng med det - men også ut fra andre hensyn - vil fredning kunne sikre større intakte økosystemer. Det er vanskelig å forstå de økologiske sammenhenger, og for best mulig å kunne sikre slike for ettertiden, er det nødvendig å frede relativt store områder og undergi disse et relativt strengt vern. Også for mulighetene i fremtiden til å finne løsninger på de utfordringer menneskene formodentlig vil stå overfor, vil selve artsmangfoldet i naturen utgjøre et viktig grunnlag. Det har vist seg at fredning er ett blant flere virkemidler for å sikre dette. I tillegg til det som er nevnt er det også en gryende erkjennelse av at naturen har en verdi i seg selv, som det ikke vil være moralsk riktig å skade eller ødelegge.
Ved vurderingen av om erstatning kan kreves kan man heller ikke se den enkelte fredning isolert. Som det er vist til i Rt-1980-94 (side 101) er det spørsmål om et område peker seg ut som verneverdig. Det er ikke spørsmål om inngrep overfor en vilkårlig utvalgt gruppe rettighetshavere. Hvorvidt et område er verneverdig, kan domstolene ikke overprøve. Dette gjelder både om det skal vernes og i hvilken form. Det beror på lovgivningen på vernetidspunktet og på det konkrete skjønn som vernemyndighetene har utøvet. Det vises til Rt-1993-321 (side 326).
Det er ikke noe argument i favør av erstatning at fredningen bl.a. nettopp tar sikte på å begrense og delvis forby den formen for utnyttelse som de saksøkte krever erstatning for, - nemlig kjøring med motoriserte kjøretøyer. Det vises også her til Rt-1993-321 (nå side 325). Det er nettopp utviklingen av den menneskelige aktivitet i moderne form som har skapt behovet for vern. Ett element i denne aktiviteten er bruk av motoriserte kjøretøyer med de forskjellige skadevirkninger dette har og kan ha på naturen.
De saksøkte har påpekt at det ikke er tilstrekkelig bevist at motorisert ferdsel har skadevirkninger i det vernede området, - i alle fall ikke så alvorlige skader som vernemyndighetene har lagt til grunn. Til dette er å si at for det første må - som nevnt - domstolene legge til grunn den vurdering forvaltningen har foretatt. Dessuten kommer at det i naturvernsammenheng er anerkjent at man i en viss utstrekning kan bygge på et føre vár-prinsipp, jf Backer side 63. Dette gjelder såvel ved rettsanvendelsen som ved skjønnsutøvelsen. Dette må også få betydning når domstolene skal vurdere erstatningsspørsmålet. At det gjelder et føre vár-prinsipp gir seg også delvis selv. Det vises til det som er sagt foran om vanskelighetene ved å overskue økologiske sammenhenger. Naturvern skjer på grunnlag av langsiktige perspektiver. Opprettelse av nasjonalparker og landskapsvernområder bygger på en plan om at visse områder skal bevares for ettertiden. Det er allerede i dag påvist klare terrengskader fra barmarkskjøring.
Videre er det uklart hvilke - foreløpig usynlige - skader som allerede er oppstått og kan oppstå i fremtiden. Her må det også tas hensyn til dyrelivet i området. Når man sammenholder motorisert ferdsel i knapt to tiår med det meget langsiktige perspektiv fredning og annet vern skjer i, så fremstår det som klart at de saksøkte ikke kan høres med at tvil om skadevirkningene uten videre er et argument i retning av erstatning.
De saksøkte har også anført at kjøring med motoriserte kjøretøyer på barmark er svært viktig for å kunne drive lønnsom reindrift i området. Som påpekt ovenfor er det bare ett av flere momenter hvor vesentlig inngrepet rammer. Videre er det ingen næring som kan regne med å kunne drive på den måte som for tiden gir det høyeste økonomiske utbytte. Dette ganske særlig når denne driftsformen strider mot andre og mer overordnede interesser. Det vises til det som er sagt ovenfor om formålet med vernet og den betydning naturvern og også miljøvern i bredere sammenheng tillegges i dag. Til dette kommer at adgangen til slik kjøring neppe er så viktig som de saksøkte hevder, og på dette punkt vises til flertallets premisser, uten at mindretallet anser dette momentet for å være avgjørende. Man må her også legge en viss vekt på at fredningen både på kort og lang sikt vil være til større gavn for reindriften enn unnlatt fredning ville ha vært.
En annen anførsel fra de saksøkte er at den fredning som er innført i området reelt sett er av samme karakter som et naturreservat, jf naturvernloven §8 - §10. Det følger da av lovens §20 at erstatning kan kreves, og vernemyndighetene kan ikke komme utenom dette ved å betegne området som nasjonalpark og landskapsvernområde. De saksøkte kan ikke høres med dette. Det vil undertiden kunne være uklare grenser mellom de forskjellige verneformer som naturvernloven gir hjemmel for. Det er imidlertid ikke grunnlag i denne saken for å påstå at den verneform som er valgt har så mye til felles med det som kjennetegner et naturreservat, at det må bedømmes etter reglene for slike. Det er heller ikke påvist at vernemyndighetene her har forsøkt å komme utenom erstatningsansvaret ved å omdefinere fredningen på en illojal og lovstridig måte. Det er videre fra de saksøkte pekt på at de har hatt investeringer til motoriserte kjøretøyer. Dette kan etter mindretallets oppfatning ikke få betydning ved erstatningsvurderingen. Selv om vernemyndighetene helt nekter dispensasjon for kjøring, slik at kjøretøyene knapt nok kan brukes på regningssvarende måte, skal det mye til før tapte investeringer kan kreves erstattet. Tapte investeringer ble erstattet i dommen i Rt-1979-971 Rønnåsmyra I. Synet på slik erstatning er imidlertid fraveket eller betydelig innskjerpet i senere avgjørelser. Det vises særlig til Rt-1993-321 Hydalen, hvor selv ikke innkjøpte hyttetomter som nå ble gjort ubebyggelige, kunne kreves erstattet.
Etter dette finner mindretallet at så langt kan fredningsvedtaket ikke utløse erstatning til de saksøkte. Det er imidlertid anført fra de saksøkte at uansett hvordan grensen for erstatning generelt må være å forstå i slike saker, så har reindriftsutøverne et særlig vern som utøvere av en kulturbærende samisk næring.
De saksøkte har erkjent at grunnloven §110a ikke får noen nevneverdig betydning ved vurderingen av om den samiske kultur nyter et spesielt rettsvern i forhold til dette fredningsvedtaket. Dette er mindretallet også enig i. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at den ikke var ment som en bindende rettsregel, men først og fremst som en markering av en verdinorm og som en rettesnor for norske myndigheters handlinger, - både i lovgivning og forvaltning. Bestemmelsen skulle i seg selv ikke endre rettstilstanden m.h.t. samenes rettigheter til land og vann. Det vises til Innst.S.nr.147 (1987-88) side 2. Disse begrensningene fremgår også av bestemmelsens ordlyd, som innskrenker seg til å rette et påbud til statsmyndighetene om å legge forholdene til rette for den samiske kultur. Med "statsmyndighetene" må forstås - i alle fall først og fremst - storting og regjering.
Det er ellers i intern norsk rett ikke holdepunkter for at samiske næringsinteresser skal gis en særlig begunstiget stilling vis å vis fredningsvedtak etter naturvernloven slik lovgivningen er i dag. De saksøkte har påberopt FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 art. 27 og ILO konvensjon nr. 169 art. 14 som grunnlag for særbehandling i forhold til spørsmålet om erstatning Disse bestemmelsene tar sikte på å sikre urbefolkningers rettsstilling. At den samiske befolkning dekkes av begrepet, er uomstridt.
Mindretallet finner ikke grunn til å gå detaljert inn på fortolkningen og betydningen av disse konvensjonsbestemmelsene. Det er tilstrekkelig først å peke på at etter norsk rett gjelder et dualistisk prinsipp. Dette innebærer at det klare utgangspunkt er at norske domstoler skal anvende norsk rett. Det er prinsipielt forskjellig fra de folkerettslige forpliktelser som den norske stat måtte ha i henhold til alminnelig folkerett eller traktater.
Det er nok så at folkerettslige regler i noen grad får direkte innflytelse i norsk rett. Dette skjer bl.a. gjennom inkorporeringsbestemmelser i lovgivningen og gjennom det alminnelige rettskildemessige prinsipp om presumpsjon for at norsk rett er i overensstemmelse med folkeretten. Visse folkerettslige regler får direkte gjennomslagskraft i norsk rett. Det er de grunnleggende menneskerettigheter.
Minoritetsvernet i sin brede alminnelighet går ikke under dette begrepet, og heller ikke minoritetsvernet for såvidt det kan få betydning i denne saken.
Det må sterke holdepunkter til for at de traktatbestemmelsene som er nevnt ovenfor skal få noen innflytelse på spørsmålet om erstatning i fredningssak etter naturvernloven. Så lenge konvensjonene ikke er inkorporert i norsk rett, så er de i utgangspunktet uten internrettslig virkning. Hvis de likevel skal få innvirkning på norske rettsregler, så må det antakelig kreves at de regler man kan utlede av konvensjonene er klare og konsise. Det er ikke tilfelle her. At man må stille strenge krav på det punktet synes å fremgå av Rt-1994-610 (side 616-617). Det er mulig at regelen i ILO konvensjonens art. 14 1. punktum er tilstrekkelig klar. Den sier at
"Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes."
Mindretallet anser at man i denne saken under enhver omstendighet er utenfor virkeområdet for 1. punktum, ettersom det fredede området også har vært brukt av andre enn samene. Man vil da eventuelt være over i 2. punktum, som ikke gir noen klar regel, men tvert imot er gjenstand for stor tolkningstvil. Den retter seg heller ikke primært mot de nasjonale domstoler, men mot de politiske myndigheter. Disse forhold gjelder også for FN konvensjonens art. 27.
Når det gjelder art. 27 må det også tillegges vekt at de forpliktelser denne artikkelen stiller opp, antakelig allerede er dekket av grunnloven §110a. På dette punkt vises til utredningen fra rettsgruppen i Samerettsutvalget, NOU 1993:34 side 81. I forhold til art. 27 vil det da være tilstrekkelig å konstatere at fredningsvedtaket ikke kommer i strid med §110a.
I tillegg til kravet om klarhet må det - i tråd med hva som ligger i det ovennevnte presumpsjonsprinsipp - kreves at de norske reglene på området gir en usikker løsning. Det er ikke tilfelle her.
Videre vil det i denne saken bli tale om å la traktatbestemmelser få avgjørende innflytelse på anvendelsen av norske rettsregler av grunnlovs rang. Det er åpenbart at det da må kreves meget sterke argumenter, som ikke er tilstede i denne saken. Dette så meget mere som grunnloven §110b særlig nettopp verner de interesser som vil bli svekket av traktatbestemmelsene, slik disse påstås anvendt i saken. Natur- og miljøvernet har dessuten også internasjonalt oppnådd betydelig anerkjennelse og regnes som viktige og beskyttelsesverdige interesser.
Skal folkerettslige minoritetsspørsmål komme inn i denne saken, må man kreve at fredningen innebærer bastante og meget skadelige inngrep i slike interesser, jfr Rt-1982-241 Altasaken (side 299). Det er ikke tilfelle i denne saken. Som pekt på foran, er det tvert i mot slik at fredningen også innebærer klare fordeler for reindriften, - både på kort og lang sikt.
Såvidt mindretallet kan forstå, må det dernest kreves at de verneinteresser det er tale om å fremme, står i misforhold til de skadelidende interesser hos grunneiere og andre rettighetshavere. Vernebehovet og de skadelidende private interesser må veies opp mot hverandre. Det kan være at kravet til forholdsmessighet må stilles strengere overfor samiske interesser. Dette er det imidlertid først og fremst en oppgave for lovgiveren å anvise. I denne saken er det under enhver omstendighet tale om vesentlige verneinteresser. Det er da ganske utelukket med erstatning, uansett hvilke interesser hos reindriftsutøverne som lider skade.
Etter dette finner mindretallet - i likhet med flertallet - at de saksøkte ikke har krav på erstatning, og staten må bli å frifinne.
Staten v/Miljøverndepartementet har begjært overskjønn, og reineierne tilkjennes saksomkostninger etter skjønnsprosessloven §54b jf §54. Advokat Haugen har fremlagt omkostningsoppgave stor kr 195298,50, hvorav kr 156000 er salær. Oppgaven er ikke bestridt og legges til grunn.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.
2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet, saksomkostninger for lagmannsretten med de fastsatte omkostninger og de lovbestemte utgifter.