RG-1997-989
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-07 |
| Publisert: | RG-1997-989 (172-97) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lofoten herredsrett nr 92-828 A - Hålogaland lagmannsrett LF-1993-00326 A. Anket til Høyesterett, nektet fremmet, HR-1997-00331K . |
| Parter: | Ankende part: Ole Ingar Johansen, 8315 Laukvik (Prosessfullmektig: Advokat Erik Johnsrud, 0257 Oslo). Ankemotpart: Astrid Iversen, 8315 Laukvik (Prosessfullmektig: Advokat Henry A. Berntsen, 8001 Bodø). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, formann. Lagdommer Brynjar Østgård. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Odelsloven (1974) §8 |
Saken gjelder spørsmålet om Astrid Iversen er berettiget til å løse eiendommen gnr 65 bnr 4 i Vågan på odel. Frem til de omfattende kommunesammenslåingene i 1960-årene hadde eiendommen betegnelsen gnr 17 bnr 4 i daværende Gimsøy kommune.
Eiendommen ble utskilt i 1864 og overdratt til Astrid Iversens farfars far, Kristoffer Thorsen. Han ervervet odelsrett i perioden 1864-1884. Kristoffer Thorsen overlot eiendommen til sine sønner Johan og Sivert Kristoffersen ved en kontrakt i 1890. Kontraktens innhold er uklart, da den ikke har latt seg oppdrive. Den er ikke tinglyst, og heller ikke er det utferdiget noe hjemmelsdokument. I 1899 overdro Johan Kristoffersen og Sivert Kristoffersens enke eiendommen til en tredje bror, Andreas Kristoffersen. Manglende skjøteutstedelse i tidligere ledd førte til at Andreas Kristoffersen, for å få grunnbokshjemmel, gikk til søksmål og i 1904 fikk dom for sin eiendomsrett.
Andreas Kristoffersen døde i 1912. Eiendommen var da overtatt av hans sønn Gerhard Kristoffersen. Dette skjedde en gang mellom 1906 og 1912, selv om Gerhard Kristoffersen ikke fikk grunnbokshjemmel før i 1927. En eldre bror, Jørgen Kristoffersen, overtok en annen av farens eiendommer, gnr 65 bnr 7. Astrid Iversen er datter av Jørgen Kristoffersen og overtok bnr 7 i 1970, etter at den i noen år hadde vært eiet av hennes eldre bror, Asbjørn Andreas Sandslett. Bnr. 7 er i dag overdratt videre til Astrid Iversens datter Borgny og hennes ektemann.
Gnr 65 bnr 4 ble i 1957 overdratt fra Gerhard Kristoffersen til hans sønn Arne Kristoffersen. I 1992 ble eiendommen solgt ut av de odelsberettigedes krets, til Olaug Johansen og senere samme år til hennes sønn Ole Ingar Johansen. Løsningssak ble reist av Astrid Iversen ved stevning av 4. november 1992 til Lofoten herredsrett. Ole Ingar Johansen påstod seg frifunnet.
Lofoten herredsrett avsa 29. mars 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Astrid Iversen kjennes berettiget til å innløse eiendommen gnr 65 bnr 4 i Vågan kommune på odel.
2. Ole Ingar Johansen dømmes til å betale saksomkostninger til Astrid Iversen med kr 16650,- kronersekstentusensekshundreogfemti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til domsgrunnene.
Ole Ingar Johansen har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.
Det er fremlagt noen nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Før anke ble erklært, søkte Ole Ingar Johansen om odelsfrigjøring av eiendommen. Lagmannsretten besluttet 19. juli 1993 å stanse saken inntil spørsmålet om odelsfrigjøring var avgjort. Fylkesutvalget i Nordland avslo 22. august 1995 søknaden om odelsfrigjøring. Vedtaket ble påklaget til Landbruksdepartementet, som i vedtak 30. mai 1996 opprettholdet avslaget. Lagmannsretten avsa 21. juni 1996 kjennelse hvoretter saken ble brakt i gang igjen.
Hovedforhandling for lagmannsretten ble avholdt 21. oktober 1996 i Svolvær. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble ikke ført vitner, men forøvrig foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.
Ole Ingar Johansen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Andreas Kristoffersen mistet sin odelsrett i perioden 1890-99, idet de yngre brødrene Sivert og Johan da eiet eiendommen uten at Andreas benyttet sin løsningsrett. Da Andreas i 1899 overtok eiendommen, måtte han starte ny odelshevd. Andreas døde i 1912, og han hadde da ikke rukket å fullføre odling på sin hånd. Odlingen ble fullført av sønnen Gerhard, som er Astrid Iversens onkel. Gerhards bror Jørgen - som er Astrid Iversens far - hadde derved ingen odelsrett for seg og sin linje.
At preskripsjonstiden for Andreas begynte å løpe fra 1890, følger av odelsloven av 1821 §9. Utgangspunktet for fristens start er tidspunktet for tinglysing av den annens parts adkomstdokumenter. Regelen er imidlertid ikke unntaksfri. Dersom Sivert og Johan kunne sies å fått "full eiendomsrett", må fristen begynne å løpe. Det må formodes at disse to i realiteten overtok eiendommen, selv om noe skjøte ikke ble utstedt. Andreas var vel kjent med eiendomsoverdragelsen. Han bodde på gården. De notoritetshensyn som odelsloven 1821 §9 skal ivareta, slår ikke til når alle de aktuelle løsningsmenn bor på gården. Man må derfor være forsiktig med å fortolke §9 for strengt i retning av et krav om tinglysing eller annen notoritetsakt.
Den løsningsrett Andreas hadde i 1890 innebar også en løsningsplikt, og den omfattet også selve hans odelsrett.
Av relevant rettspraksis vises til Rt-1947-79, Rt-1951-618, Rt-1956-1063 og Rt-1990-1210. I tillegg vises til RG-1987-936.
Det bemerkes at odelsloven av 1821 §12 og §13 er uaktuelle, idet Kristoffer Thorsen kun eiet gnr 65 bnr 4. Gnr 65 bnr 7 var kun bygslet av Kristoffer. Sønnen Andreas fikk skjøte på bnr 7 i 1879 fra eieren, Jørgen B. Johnsen. Denne eiendommen ble senere overdratt til Andreas' sønn Jørgen, og videre til datteren, Astrid Iversen og videre til hennes datter Borgny. Hun eier bnr 7 i dag.
Subsidiært gjøres det gjeldende at løsningssøksmålet for bnr 4 representerer et odelsmisbruk. Det må tas hensyn til Astrid Iversens alder. Videre eies som nevnt bnr 7 i dag av hennes datter Borgny, og i realiteten ønsker Astrid Iversen å løse bnr 4 for henne. Hun og hennes ektemann driver idag ikke jordbruk på bnr 7, men derimot campingplass.
Ole Ingar Johansen - som driver aktivt jordbruk - har behov for bnr 4 som tilleggsjord. Bruket er forøvrig alene egnet som tilleggsjord.
Ole Ingar Johansen har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Ole Ingar Johansen frifinnes.
2. Ole Ingar Johansen tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Astrid Iversen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Preskripsjonsfristen etter odelsloven av 1821 §9 regnes fra tinglysing av den nye eiers hjemmelsdokument. Intet er tinglyst om rettsovergang til Sivert og Johan Kristoffersen i 1890. Det er heller ikke dokumentert at det egentlig skjedde noen reell eiendomsoverdragelse til disse. Disse forhold gjør at Andreas' odelsrett ikke er preskribert. Subsidiært anføres det at Andreas' enke fullførte hans odelshevd idet hun satt med grunnbokshjemmelen til 1927.
Når det gjelder odelsmisbruk viser rettspraksis at det skal svært mye til. I denne saken representerer Astrid Iversens løsningssøksmål åpenbart ikke noe odelsmisbruk.
Astrid Iversen har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Lofoten herredsretts dom stadfestes.
2. Ole Ingar Johansen tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem. Man kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens domspremisser.
Det er uomtvistet at Kristoffer Thoresen ervervet odelsrett til bnr 4 i sin eiertid. Det er videre uomtvistet at blant de av hans sønner som har betydning i denne saken, er Andreas eldst, mens Sivert og Johan er yngre. Ole Ingar Johansen har for lagmannsretten frafalt den innsigelse at Andreas ikke er Kristoffer Thorsens sønn.
Det avgjørende for Astrid Iversens odelsrett blir om Andreas Kristoffersen - hennes farfar - mistet sin odelsrett ved at han ikke gjorde den gjeldende inntil tre år etter 1890, da eiendommen anføres å være overdratt til hans yngre brødre, Sivert og Johan, jf odelsloven 1821 §9 2. punktum. Bestemmelsen er etter sikker rett forstått slik, at det tap av innløsningsretten som bestemmelsen direkte gir anvisning på, også omfatter tap av selve odelsretten, jf Skeie, Odelsretten og åseteretten (1950) 144-45 med henvisninger og Voss, Odelsretten og åsetesretten (1966) 173.
Fristen for tap av odelsretten - den såkalte preskripsjonsfristen - er etter §9 2. punktum tre år fra det tidspunkt en bedre odelsberettiget - i dette tilfellet Andreas - har latt "nogen Fjærnere i Ætten" - det vil si sine yngre brødre - "besidde Godset". Besittelse er her tolket som et krav om full eiendomsrett, jfr. Skeie 120. I tillegg er bestemelsen tolket slik at eiendomsovergangen må være tinglyst dersom den har skjedd i form av en avtalemessig overdragelse.
Lagmannsretten legger til grunn som bevist at i den grad Sivert og Johan ervervet full eiendomsrett i 1890, så bygget dette på en kjøpsavtale med faren, Kristoffer Thorsen. Dette fremgår av stevning i det søksmål Andreas anla i 1904 for å få dom for sin eiendomsrett.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om avtalen av 1890 reelt sett overførte full eiendomsrett til Sivert og Johan. Det er tilstrekkelig å ta stilling til om kravet om tinglysing av ervervet er oppfylt. Kravet om tinglysing er lagt til grunn i rettspraksis og teori, og må ansees som sikker rett. Det vises her til Skeie, 120, Voss, 48, Rygg og Skarpnes, Odelsloven med kommentarer (1992), 184-85 og Høyesteretts dom inntatt i Rt-1952-610.
Det er ikke tinglyst noe om det som skjedde mellom Kristoffer Thorsen og hans to sønner i 1890. Hvorvidt det ville ha vært tilstrekkelig å tinglyse kontrakten, eller om det krevdes tinglysing av et rent hjemmelsdokument, er det da ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til.
Forøvrig kan lagmannsretten ikke se at det rettskildematerialet Ole Ingar Johansen har påberopt, gir grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om tinglysing.
Det løp således ingen preskripsjonsfrist for Andreas. Han hadde således odelsrett til bnr 4 innen hans sønn Gerhard overtok en gang mellom 1906 og 1912, senest ved Andreas? død i 1912.
Andreas kjøpte bnr 7 i 1879, og fra 1899 hadde han odelsrett også til denne eiendommen. Hans eldste sønn, Jørgen, overtok bnr 7 enten noe før 1912 eller i forbindelse med Andreas' død.
Både Jørgen og Gerhard utstedte kårbrev til sin mor 9. august 1914 på henholdsvis bnr 7 og bnr 4. Kårbrevene ble tinglyst 1. august 1923. Det synes derfor som om de to brødrene handlet i forståelse med hverandre, og at Andreas' to eiendommer er blitt fordelt på sønnene etter odelsloven av 1821 §12. Det følger da av dens §13 at Jørgen ikke hadde rett til å løse bnr 4 fra Gerhard. Følgelig løp det heller ingen preskripsjonsfrist for Jørgen, jf Voss 49. Når imidlertid ingen fra Gerhards linje, eller fra andre linjer med mulig bedre rett enn Jørgens linje ønsker å løse eiendommen, går løsningsretten over på hans linje, jf §13 2. punktum, jf Voss 78. Som datter av Jørgen har derfor Astrid Iversen odelsrett til bnr 4. Arne Kristoffersens enke, Marie Kristoffersens salg av eiendommen til niesen Olaug Johansen, og hennes videresalg til Ole Ingar Johansen, utløser da på vanlig måte løsningsrett for Astrid Iversen, jfr. den nye odelslov §8 første ledd.
Subsidiært har Ole Ingar Johansen anført at Astrid Iversens løsningskrav innebærer odelsmisbruk og derfor må nektes.
Det foreligger for et tilfelle som i denne saken ingen lovfestet regel om odelsmisbruk, men det antas å foreligge en ulovfestet regel om at odelsløsning kan nektes dersom benyttelse av retten ville representere et misbruk.
Det må ansees bevist at Astrid Iversen ikke selv vil drive eiendommen, men derimot sikre den for sin datter Borgny Bertheussen og hennes familie. Datteren og hennes ektemann overtok forøvrig bnr 7 i 1978. De driver blant annet campingplass på bnr 7. Forøvrig er det opplyst at deres datter - som er 17 år - for tiden tar landbruksutdannelse med sikte på å overeta eiendommen og gårdsdriften.
På denne bakgrunn er det ikke holdepunkter for at Astrid Iversens bruk av løsningsretten representerer misbruk av odelsinstituttet. Lagmannsretten viser også på dette punkt til herredsrettens avgjørelsesgrunner, samt til Rt-1985-452, Rt-1988-1062, Rt-1990-278 og særlig Rt-1990-781.
Anken har vært forgjeves, og herredsrettens dom vil bli stadfestet. Ole Ingar Johansen må erstattte Astrid Iversen hennes saksomkostninger, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Berntsen har levert omkostningsoppgave på kr 19265,-, hvorav kr 17500,- er salær. Lagmannsretten legger oppgaven oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Ole Ingar Johansen dømmes til å betale Astrid Iversen i saksomkostninger for lagmannsretten kr 19265,-. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.