RG-1998-1506

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-02-02
Publisert:	RG-1998-1506 (235-98)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dalane herredsrett Nr. 96-00055 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00098.
Parter:	Ankende part: Dagfinn Aarstad og John Øyvind Aarstad (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Monsen, Stavanger). Ankemotpart: Terje Aarstad (Prosessfullmektig: Advokat Monica Solberg, Egersund).
Forfatter:	Ekstraord. lagdommer Danielsen. Byrettsdommer Danbolt - Mindretall: Lagdommer Pedersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §14, §16, §180, Vassdragsloven (1940) §7

Saken gjelder tvist om hvem som eier en parsell som tidligere var elvegrunn og som ligger i Sokndal i Rogaland.

Den ankende part Dagfinn Aarstad reiste sak mot ankemotparten Terje Aarstad ved stevning av 6/3-96.

Dalane herredsrett avsa dom den 15/10-96 med slik slutning:

"1. Terje Aarstad frifinnes

2. Dagfinn Aarstad tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse å erstatte Terje Aarstad sakens omkostninger med kr 43950,- - kronerførtitretusennihundreogfemti 00/100."

Ved anke av 13/12-96 har Dagfinn Aarstad brakt saken inn for Gulating lagmannsrett. Om saksforholdet og hva som ble gjort gjeldende for herredsretten, vises til herredsrettens domsgrunner. Lagmannsretten holdt ankeforhandling i Stavanger 3.11.1997. Retten var på befaring.

Den ankende part Dagfinn Aarstad ved advokat Kristian Monsen gjør i hovedtrekk gjeldende:

Det er ikke grunnlag for avvisning på grunn av manglende ankeverdi, jfr. tvistemålsloven §16 og §14. Utgangspunktet er at man må legge saksøkers pretensjoner til grunn ved vurderingen, jfr. Rt-1990-352 og Schei: Tvistemålsl. I 36-37. Det er tale om dyrket mark som er aktuelt som tomteområde.

Det er ikke grunnlag for hevd fra Terje Aarstad og hans rettsforgjenger. For at det skal hevdes må den som utøver bruken gjøre dette på en måte som viser at han mener at det er hans egen rettighet, jfr. Falkanger: Tingsrett 1993 235. Hevderen må ha eksklusiv rådighet over det området som hevdes. For å hevde må også hevderens rådighet komme til uttrykk på en slik måte at rette eier får et varsel om å gripe inn.

Det er ingen grunn til å tro at Tollak Aarstad utøvde enerådighet selv om det ble satt opp gjerde. Tollak har slått veise og hadde dyr ute i området. Hvis det var riktig at han hadde rett til å slå veise, hadde ikke Sivert grunn til å protestere mot denne bruk. I 1937 var det bare svart sand i området som nærmest fremsto som en ørken selv om det ble hentet veise til like frem til slutten av 70-tallet. Først i 1983 da Tollak dyrket opp ble det utøvd en eierrådighet som gir grunnlag for hevd av eiendomsrett. Hevdsperioden vil da først utløpe i 2003 - 2004. Når Dagfinn Aarstad ikke protesterte mot dyrkingen var det ikke fordi han ikke var klar over at noe ikke stemte, men han ville se nærmere på utskiftingsforretningen om hva som ikke stemte. Han fant ut at elvebredden utenfor bnr. 32 - senere bnr. 75 skulle vært holdt tilbake, og tilhørte bnr. 1. Stevningen av 03.06.1996 avbrøt hevden.

At den ankende part er eier av det omtvistede området bestyrkes av grøftekartet Tollak Aarstad fikk laget i 1979, og hvor det uttrykkelig er anført "nabo" på dette området. Sverre Ørsland som utarbeidet kartet, forklarte som vitne at han hadde inntrykk av at det var en nabo som eiet der, og at Tollak ihvertfall ikke brukte området. Tollak skrev 15.10.1979 under på søknad om tilskudd til dyrking, basert på dette grøftekartet. Ifølge hans forklaring i retten reagerte han først i 1984 på at det sto at det området som nå er omtvistet, tilhørte en nabo. Han kan ikke ha vært så bevisstløs at han ikke så dette i 1979. Han burde ha reagert allerede den gang. Det var først etter 1979 at man oppdaget at disse områdene kunne dyrkes opp, så det var først etter den tid at det ble interessant å ha eierrådighet.

Hevdsvilkåret om god tro står på egne bein. Det er spørsmål om Tollaks gode tro. Spørsmålet om eiendomsrett til veisegrunn var diskutert med ham en rekke ganger. Både Tarald Løvås og Torleik Aarstad forklarte som vitner at de hadde diskutert eiendomsrett til veiseteiger med Tollak. De mente begge - i motsetning til Tollak - at veiserett ikke ga eiendomsrett til grunnen. I følge Torleik Aarstad forholder det seg med veiserett som med torvretter; de tilfaller den som eier grunnen når de ikke lenger kan utnyttes til sitt formål.

Det kreves aktsom god tro hos hevdere. Hvis Tollak hadde undersøkt nærmere ville han ha avklart forholdene. Det er utelukket at det er gitt bort noe areal som vederlag for at veiseretten falt bort. Veiseretten er i seg selv en bruksrett/servitutt som i dag ansees bortfalt. Veiseteig og veisebunn må forståes som eiendomsrett, mens veiseslått må oppfattes som bruksrett. Vitnet Torleik Aarstad skilte slik, jfr. også Rt-1961-163.

Det må også legges vekt på reelle hensyn. Hvis den fremgangsmåten som her anføres gir eiendomsrett aksepteres, vil det være lett å tilegne seg arealer ved å kjøre møkk på en teig som ligger brakk.

Reelle hensyn er ikke noe grunnlag for eiendomsrett. Det er ikke foretatt en bruk i hevds tid som gir grunnlag for eiendomsrett. Det er ikke nok å sette opp et gjerde. Det må foretas en synlig bruk av det omstridte området. Det er ikke foretatt noe synlig bruk etter 1968 som gir grunnlag for en rettighet. Det er tale om å høste noe veise på et område som i hovedtrekk fremstår som svart sand. Gjerdet ble plassert på et tilfeldig sted, kun i den hensikt å holde dyrene ute.

Den bruk som er foretatt, oppfyller ikke lovens krav til bruk som en eier. Det at det er gitt erstatning for bortfall av veiseslåtter, innebærer bare at det er gitt erstatning for bortfall av bruksrett, ikke at det foreligger eiendomsrett til det området hvor veisen vokste.

Den ankende part nedlegger slik påstand:

"1) Grensen mellom Terje Aarstad's eiendom, gnr. 47, bnr. 27 og Dagfinn Aarstad's eiendom, gnr. 47 bnr. 1 går langs forlengelsen av en linje beskrevet i skylddelingsforretningen av 2. juni 1930: "....herfra i sydøstlig retning 102,0 meter til nedsatt sten i elven....., og videre ut i elven.

2) Terje Aarstad tilpliktes å erstatte Dagfinn Aarstad saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotparten Terje Aarstad har i det vesentlige vist til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse.

Prinsipalt gjøres imidlertid gjeldende at saken må avvises på grunn av manglende ankesum, samt at det ikke foreligger rettslig interesse.

Når det gjelder sakens realitet er anført at det omtvistede areal i alle tilfeller er hevdet til eie av Terje Aarstads rettsforgjengere.

Skulle ikke dette føre frem, f.eks. fordi bruken ikke har vært tilstrekkelig omfattende, anføres subsidiært at veiseslåtten innebærer at Terje Aarstad har eiendomsrett til grunnen i veiseteigen.

Som grunnlag for avvisning, og atter subsidiært grunnlag for frifinnelse, er gjort gjeldende at gnr. 47, bnr. 1 i allefall ikke kan omfatte det omtvistede areal, fordi det ikke ble tatt forbehold om dette da gnr. 47 bnr. 32 ble utskilt i 1937. Etter skylddelingsforretningen av 7. oktober 1937 følger grensen elven, og konsekvensen av dette fremgår av vassdragsloven §7 nr. 2.

Det gjøres gjeldende at vilkårene for hevd foreligger, idet Terje Aarstads rettsforgjengere har brukt det omtvistede areal eksklusivt i god tro som eiere i hevdstid. Det er vist til herredsrettens nærmere begrunnelse. En gang under krigen, 1940-1945, ble det satt opp et gjerde langs gnr. 47 bnr. 32, senere gnr. 47, bnr. 75, slik at det omtvistede areal ble beitet sammen med den øvrige eiendom. Denne beiting vedvarte til 1968/69, da det ble satt opp et tverrgjerde. Kravet til hevdstid er således oppfylt. Beiting var også eneste mulige bruk av arealet, som var blitt tørrlagt - helt eller delvis - som følge av regulering av vassdraget og slamavsetninger.

Såvel avgjerding som beiting var klart synlig, og det kom aldri noen innsigelser. Først i 1995, ca 10 år etter at området ble oppdyrket, gjorde ankende part krav på å være eier.

Det er videre anført at beitingen har skjedd over hele nevnte periode, og at den etter omstendighetene har hatt et tilstrekkelig omfang. Selv om det var beskjedne mengder gress og småveise som vokste der, må kravet til omfang være oppfylt. Det kan ikke settes særlig strenge krav når slik bruk er eneste mulige utnyttelse. Det er vist til rettspraksis og teori i denne sammenheng.

Det foreligger også aktsom god tro. Eierne på bruket har i flere generasjoner hatt den oppfatning at de veiseslåtter som er omtalt i utskiftningsforretning fra 1882 - som allerede eksisterte på dette tidspunkt og skulle beholdes "efter de tidligere skifter" - innebar eiendomsrett for den enkelte. Det var på dette rettslige grunnlag det ble gjerdet og beitet, og senere dyrket opp - når skjæring av veise fra båt falt bort i forbindelse med tørrlegging.

Når det gjelder at "nabo" er tilført på et grøftekart for tilstøtende område, er vist til vitneforklaring fra Sverre Ørsland, som har opplyst at det var han som skrev dette på kartet, og at dette ble tatt ut på senere kart.

Subsidiært er anført som selvstendig grunnlag for frifinnelse at Terje Aarstad er eier fordi den aktuelle veiseslått innebærer eiendomsrett. Det er vist til det rettslige syn som tidligere er gjengitt. Til støtte for dette syn er videre bl.a. vist til en kjøpekontrakt av 9. juli 1955 hvor Sivert Aarstad, som eier av ankende parts eiendom gnr. 47, bnr. 1, solgte en "veiseteig". En slik betegnelse må klart tilsi at det gjaldt eiendomsrett. Det er også vist til en skylddelingsforretning fra gnr. 47, bnr. 1 i 1942 som omtaler en "veiseslåt" og "veisebun". Det anføres at dette er en presisering for å vise at også grunnen er med.

Det er videre anført at den meget langvarige passivitet fra eierne av gnr. 47, bnr. 1, må få betydning ved vurdering av kravet til omfanget av bruken. Det er vist til rettspraksis og teori i den sammenheng.

Terje Aarstad har lagt ned slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Anken avvises.

2. Subsidiært:

Dalane herredsretts dom av 15.10.96 stadfestes.

3. For begge tilfeller:

Dagfinn og John Øyvind Aarstad tilpliktes in solidum å erstatte sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra oppfyllelsesfristen og frem til betaling skjer."

For lagmannsretten har partene og 7 vitner avgitt forklaring og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Retten var på befaring.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Den samlede rett finner at det foreligger ankeverdi på grunnlag av den potensielle verdien som ligger i den omtvistede teig. Etter rettens oppfatning er netto utnyttelsesverdi større enn kr 20000,00. Den samlede rett legger videre til grunn at Dagfinn Aarstad har rettslig interesse i det foreliggende søksmål. Han pretenderer å ha eiendomsrett til tvisteområdet idet skylddelingsforretningen fra 1937, da gnr. 47, bnr. 32 ble fraskilt gnr. 47, bnr. 1, må forstås slik at grensen for bnr. 32 gikk langs daværende elvekant. Det utenforliggende området skulle forsatt tilhøre bnr. 1. Når Terje Aarstad gjør gjeldende å være eier av det samme området, må den nevnte pretensjon gi tilstrekkelig grunnlag for hans rettslige interesse.

Lagmannsrettens flertall, ekstraordinær lagdommer Danielsen og byrettsdommer Danbolt, er kommet til samme resultat som herredsretten og slutter seg til herredsrettens begrunnelse.

Vilkårene for hevd finnes således oppfylt.

Flertallet er enig i herredsrettens bevisvurdering. Det legges således til grunn at Terje Aarstads far og bestefar i 1940 - 1945 satte opp et gjerde langs den omtvistede parsell mot nord/nordøst, slik at det omtvistede areal kunne beites sammen med den øvrige eiendom. Det ble beitet der frem til 1968/69 da det ble satt opp et tverrgjerde, som avskar dyrene fra området. Kravet til hevdstid er således oppfylt.

Det har vært lite beite for dyrene på området som har vært preget av sand og jord og med litt gress her og der som dyrene nyttet. For lagmannsretten er det også fremkommet gjennom Tollak Aarstads forklaring at dyrene også beitet på "småveise", som vokste i vannkanten.

Den bruk som her fant sted, har skjedd over hele perioden og den har vært klart synbar, både som følge av oppsatt gjerde og beitedyrene. Det må videre legges til grunn at det aldri ble protestert mot beitingen, og at det ikke ble gjort gjeldende at gnr. 47, bnr. 1 skulle være eier av området før i 1995, hvilket var ca 10 år etter at området var oppdyrket.

Når det gjelder krav til omfang og intensitet av beitingen, må dette vurderes utfra de spesielle forhold som foreligger. Etter flertallets oppfatning må det legges vekt på at de muligheter som forelå ble nyttet, og at dette var eneste form for utnyttelse. I et slikt forhold må det stilles tilsvarende mindre krav til omfang og intensitet. Noen vekt bør det i denne sammenheng også legges på den lange passivitet som er utvist fra den annen side. Flertallet finner støtte for dette syn i Falkanger, Tingsrett 4. utg. 234 og bl.a. Rt-1967-101 og Rt-1970-1398. Også dette hevdsvilkår finnes således oppfylt.

Det legges videre til grunn at Terje Aarstads rettsforgjengere brukte eiendommen i aktsom god tro om at de var eiere av området. Denne rettsoppfatning har vært knyttet til at den uomtvistede veiseslått innebar at de også var eiere av grunnen. Etter det som er opplyst foreligger det ingen rettsavgjørelse angående dette rettslige spørsmål. I relasjon til foreliggende sak må Terje Aarstads rettsforgjengere sies å ha hatt en forsvarlig og aktsom oppfatning av eierforholdet. Dette er en rettsoppfatning som har blitt overlevert, og som har sin opprinnelse før utskiftningen fra 1882. Partene har i saken gitt uttrykk for ulike oppfatninger av spørsmålet om bruksrett/eiendomsrett, og har påberopt en del dokumenter til støtte for sitt syn. Bl.a. de dokumenter Terje Aarstad har påberopt, jfr. anførslene, taler for at det foreligger eiendomsrett. Etter det som er fremkommet har forøvrig også Sivert Aarstad, tidligere eier av ankende parts eiendom, hatt denne oppfatning.

Forøvrig vises til herredsrettens begrunnelse.

For flertallet er det etter dette ikke nødvendig å gå inn på Terje Aarstads subsidiære anførsler.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Pedersen, finner at anken må føre frem.

Lagmannsrettens mindretall finner som utgangspunkt at det ikke foreligger noe rettslig holdbart grunnlag for eiendomsrett til det omstridte området med grunnlag i veiserett. Riktig nok er det holdepunkt for at det var en nokså fast oppfatning at rett til bunnen i det området veisen ble høstet var en eiendomsrett. Mindretallet finner imidlertid at dette ikke kan få betydning for spørsmålet om eiendomsrett til det omtvistede området. Eiendomsretten er her knyttet til veisen på en slik måte at det etter mindertallets oppfatning ikke kan gi grunnlag for hevd av eiendomsrett til den aktuelle teig.

Lagmannsrettens mindretall finner som utgangspunkt at den bruk som herredsretten har lagt til grunn som hevdsgrunnlag ikke oppfyller lovens krav. Mindretallet er enig med herredsretten i den beskrivelse av den bruken som er foretatt av ankemotparten. Men etter mindretallets oppfatning vil denne bruk ikke være av en slik karakter at det er grunnlag for eiendomsrett ved hevd.

Mindretallet tar utgangspunkt i Falkanger: Tingsrett (1993 233) hvor det heter: "Kravene til hevderens aktivitet i retning av å manifestere utad at han råder som eier kan ikke fikseres en gang for alle. Utgangspunktet er at han må utøve den bruk som er naturlig under hensyntagen til tidsforholdene, teigens art og det sted formuesgode befinner seg".

Det er her ikke tale om bruk i lang tid slik at tidsforløpet kan reparere en tynn utnyttelse av området, jfr. Rt-1968-1202 - 1208 hvor det heter: "Rådighetsutøvelse har skjedd med utelukkelse av andre og den må sees som uttrykk for eiendomsrett, jeg legger også til grunn at eierne av gnr. 66 bnr. 1 har ment å være eiere av Kvarnegro". Slik Terje Aarstads rettsforgjenger har plassert gjerdet i utkanten av det omtvistede området finner mindretallet at det ikke foreligger et varsel til reelle eiere at det er grunnlag for hevd. Det er også et vilkår for hevd at det foreligger en eksklusiv bruk. Etter mindretallets mening er det mer tale om en tilfeldig bruk av et område av heller liten bruksverdi som ikke gir grunn til reaksjon fra reelle eiere.

Det legges vekt på konsistensen av jordsmonnet som i en lang periode har vært preget av Titanias virksomhet i området som har avleiret mye slagg. Det at det her er et område av heller liten utnyttelsesinteresse for eieren sett i sammenheng med den lave graden av markering av eierinteresse fra hevderens side med oppsetting av gjerde i den ene kanten av det omtvistede området medfører etter mindretallets vurdering at vilkårene for hevd ikke er til stede. Dette gjør at det også må sees å være et element av tålt bruk som forsterker grunnlaget for at det ikke foreligger hevd. Etter mindretallets oppfatning er det ikke grunnlag for hevd ved utnyttelse av veiserett innenfor hevdsperioden og de andre påberopte forhold kan ikke være tilstrekkelig.

Etter mindretallets oppfatning må det i et slikt hevdstilfelle som dette også være grunnlag for en samlet helhetsvurdering av hevdssituasjonen og samlet sett er det etter mindretallets oppfatning ikke noe reelt grunnlag for hevd.

På dette grunnlag finner mindretalllet at vikåret for hevd ikke er til stede.

Anken har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner flertallet at ankende part pålegges saksomkostninger, idet særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge.

Flertallet er også enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse som således også stadfestes, men slik at det i overensstemmelse med påstanden tilkjennes morarenter fra oppfyllelsesfristen for herredsrettens dom. For lagmannsretten er det krevd kr 54797,- hvorav kr 2.797 er utgifter og kr 52.000 salær. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av premissene.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes, med det tillegg at det skal betales 12% rente p.a. fra oppfyllelsesfristen for herredsrettens dom.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dagfinn og John Øyvind Aarstad in solidum kr 54797,- - kronerfemtifiretusensjuhundredeognittisju - til Terje Aarstad.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.