RG-1998-560

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-08-04
Publisert:	RG-1998-560 (95-98)
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Karmsund herredsrett Nr. 95-00643 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-01543 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00696K .
Parter:	Ankende parter: 1. Sigmund Kveinen 2. Marit Johanne Kveinen 3. Per Kåre Lande 4. Turid Stakkestad 5. Harald Ekornrud 6. Kristoffer Ekornrud 7. Margareth Bakken 8. Rita Mortensen 9. Anne Marie Søderlund (Prosessfullmektig: Advokat Johan Nygård, Haugesund) Ankemotparter: 1. Vilhelm Sverre Anglevik 2. Wenche Anglevik (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Dag Karlstad,)
Forfatter:	Lagdommer Trovåg Lagdommer Romarheim Ekstraordinær lagdommer Danielsen
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §51, Tvistemålsloven (1915) §180, Skifteloven (1930) §22, §49

Saken gjelder spørsmål om det er opprettet et gyldig nødstestament etter bestemmelsen i arveloven §51 første ledd.

Vilhelm Østhus ble 5 mars 1995 innlagt på Haugesund sykehus grunnet problemer med hjertet og døde der 9 mars 1995 - 92 år gammel. Han hadde også vært innlagt på sykehuset i en periode få måneder før - rundt årsskiftet 1994/95 - av samme årsak.

Den 7 mars 1995 avgav Vilhelm Østhus en muntlig testasjonserklæring bl a om at huset og tomten skulle tilfalle ankemotpartene, Wilhelm og Wenche Anglevik. Svogeren, Edvard Hetland, som var hos ham på sykehuset, ble av Østhus anmodet om å hente to av brødrene, Sven og Mathias Østhus. Mens de nevnte samt nevøen Magne Østhus og hans hustru var til stede, satte broren, Sven, opp et dokument hvor de testamentariske disposisjoner ble nedskrevet etter diktat fra Vilhelm Østhus. Dokumentet har slik ordlyd:

"Åges barn

Gabriels barn

Sigurd

Mathias

Arne

Margrete

Sven

Ole Dagfinn ordner med dette

Kolnes Skolekorps 10.000 titusen

Kolnes Grendahus 10.000 titusen

Huset og tomten på Aksnes som det står Vilhelm og Venke skal ha de som det står de er mit siste ønske.

Haugesund den 7 mars 1995

Mitt ønske

Vilhelm Østhus (sign.)".

Vilhelm Østhus og ektefellen, Selma Østhus, som var barnløse, hadde 1 desember 1972 opprettet et gjensidig testament hvor det fremgår at lengstlevende skulle beholde fellesboet med fri rådighet både i levende live og ved testament. Ved lengstlevendes død skulle den etterlatte formue deles likt mellom arvingene. Vilhelm Østhus overtok boet i henhold til nevnte testament da hustruen døde.

Det ble åpnet offentlig skifte og enkelte arvinger bestred ovennevnte erklæring. Wilhelm og Wenche Anglevik reiste søksmål ved Karmsund herredsrett 1 november 1995 med påstand om at ovennevnte erklæring oppfylte kravene til et gyldig testament.

Karmsund herredsrett avsa 28 juni 1996 dom med slik domsslutning:

"1. Erklæringen av 07.03.1995 av Vilhelm Østhus godkjennes som gyldig testamentarisk disposisjon i forhold til Vilhelm og Wenche Anglevik. Den testamentariske disposisjon omfatter også innbo og løsøre i boligen og på tomten.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger".

Sigmund Kveinen m fl anket dommen 27 august 1996 grunnet feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anglevik har 11 september 1996 gitt anketilsvar.

Om saksforholdet og partenes anførsler tidligere i saken vises det til herredsrettens domsgrunner.

Ankeforhandling ble holdt i Haugesund 25 og 26 juni 1997. Av de ankende parter møtte Sigmund Kveinen og Per Kåre Lande med fullmakter som fremgår av rettsboken. Wilhelm Sverre Anglevik møtte for ankemotpartene. Dessuten møtte prosessfullmektigene. Det ble avhørt sju vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten og under henvisning til skifteloven §22 annet ledd ble partsbenevnelsen for de ankende parter endret slik at den kun gjelder de arvinger som bestrider ovennevnte erklærings gyldighet.

De ankende parter, Sigmund Kveinen m fl, anfører i hovedsak:

Erklæringen av 7 mars 1995 er ikke noen gyldig dødsdisposisjon. Det er et vilkår etter arveloven §51 første ledd sammenholdt med praksis, bl a Rt-1974-920, at det vil være uforholdsmessig vanskelig å opprette skriftlig testament etter §49. Dette vilkåret er ikke til stede.

Antagelig er det mest korrekt å anse testasjonsønske som fremsatt 7 mars 1995. Men på bakgrunn av at Vilhelm Østhus allerede lørdag 4 mars hadde tatt opp med nevøen, Ole Dagfinn Østhus, at han ville opprette et testament, kan det reises spørsmål ved om slikt ønske i realiteten allerede var fremsatt da. I så fall er ikke vilkårene etter §51 til stede.

Vilhelm Østhus var våken, klar og hadde ikke problemer med å snakke da erklæringen ble skrevet. Tilstanden var den samme som dagen før i følge legeerklæringen for 6 mars 1995. Både nevøen, Ole Dagfinn Østhus, og svogeren, Edvard Hetland, har forklart at muligheten for å opprette et formriktig testament var til stede. Det ble vist til rettspraksis, Rt-1982-221 samt dom 15 oktober 1993 fra Eidsivating lagmannsrett.

Selv om arveloven §51 første ledd også kan anvendes ved såkalte mislykkede skriftlige testamenter, taler det at testamentet er opprettet skriftlig mot at forholdet faller inn under §51 første ledd. Det var heller ingen av dem som var til stede da erklæringen ble skrevet, som tenkte på at det krevdes vitner, hvilket innebærer at det foreligger en rettsvillfarelse. Dette er imidlertid ikke et moment som taler for at nødsformen kan aksepteres. Dessuten tyder formuleringen i erklæringen, "Ole Dagfinn ordner med dette", på at det egentlig bare er tale om et foreløpig testament. Det er heller ikke grunn til å lempe på kravene i §51 første ledd selv om det skulle være uomtvistet hva erklæringen går ut på eller hva som har vært testators vilje. I nærværende sak er imidlertid erklæringen uklar på flere punkter, bl a om testasjonen til ankemotpartene også omfatter innbo og løsøre.

Subsidiært anføres det at testasjonen ikke innbefatter innbo og løsøre. Formuleringen i erklæringen huset og tomten "som det står" inkluderer ikke dette. Videre underbygges dette av Vilhelm Østhus' uttalelse til broren, Sven, den 7 mars om at han ikke ville at løsøre skulle gå på auksjon og til nevøen, Ole Dagfinn, om at Wilhelm Anglevik skulle ha Kongens fortjenestemedalje i gull som Vilhelm Østhus fikk i 1979. Dersom innbo og løsøre skulle følge med hus og tomt, var slike uttalelser overflødige.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Vilhelm Østhus sin erklæring av 7.3.95 godkjennes ikke som gyldig testamentarisk disposisjon i forhold til Wilhelm og Wenche Anglevik.

2. Subsidiært:

Vilhelm Østhus sin erklæring av 7.3.95 omhandler ikke innbo og løsøre.

3. I begge tilfeller:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, Wilhelm og Wenche Anglevik, anfører i hovedsak:

Erklæringen må anses som et gyldig testament etter arveloven §51 første ledd for så vidt gjelder testasjonen til ankemotpartene. Den gir uttrykk for avdødes siste vilje, og begrunnelsen for testasjonen var at Wilhelm Anglevik var oppkalt etter Vilhelm Østhus og hans hustru Selma. Det var viktig for testator å bli oppkalt, hvilket underbygges av at nevøen, Magne Østhus, tidligere hadde fått tilbud om å overta eiendommen mot at hans yngste sønn endret navn til Vilhelm.

Vilkårene i §51 første ledd om at det må foreligge en brå og farlig sykdom samt at avdøde hadde godkjent de tilstedeværende vitner, foreligger. Det må også anses uforholdsmessig vanskelig for testator å få opprettet et ordinært skriftlig testament. Magne Østhus som var til stede da erklæringen ble skrevet, har forklart at han ikke tenkte på at det skulle settes opp et testament, og han følte det dessuten uverdig i denne situasjonen å sette igang det som skulle til for å få det formelt riktig. Når de andre tilstedeværende ikke gjør det de kan for å følge testamentsformene, kan det ikke kreves at testator under de eksisterende omstendigheter gjør det. Han var på dette tidspunkt sengeliggende og hadde smerter i brystet. To dager senere døde han. Han var således svært syk. At noe er nedskrevet ekskluderer heller ikke at det foreligger et muntlig testament etter §51 første ledd. Det ble ellers vist til Peter Lødrup, Arverett, 3 utg 1995 81 flg samt rettspraksis, Rt-1935-24, Rt-1974-920, Rt-1980-1473, Rt-1982-221 og Rt-1995-845. Særlig dommen fra 1935 er sammenlignbar.

Testasjonen omfatter også innbo og løsøre, jf formuleringen "som det står". Vitnet Edvard Hetland har uttalt at det muntlig ble sagt at det omfattet innbo. Vitnet, Astrid Voll, som besøkte Vilhelm Østhus 8 mars har forklart at han da uttalte at Wenche og Wilhelm skulle ha tomten og huset som det sto ute og inne. Dette er også den naturlige forståelse av testamentets formulering på dette punkt.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Karmsund herredsretts dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten finner at anken ikke fører frem og kan i stor utstrekning tiltre herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten legger til grunn at kravet om muntlig testamentsform etter arveloven §51 første ledd er oppfylt tross testators påtegning og underskrift på testamentet. Testamentet er etter det opplyste, diktert av testator og skrevet ned etterhvert av broren, Sven Østhus. Dels inneholder testamentet klare testamentariske disposisjoner, dels inneholder det ingen disposisjon utfra ordlyden, kun en oppramsing av navn. Samlet sett er det antagelig mest korrekt å anse det som et mislykket skriftlig testament. Det er antatt at slike testamenter bør godtas dersom vilkårene for bruk av muntlig testament er til stede og det er på det rene at det har foreligget en virkelig testasjonsvilje, se Augdahl/Hambro, Arveloven, 224. Videre legges det til grunn at vilkåret om vitner i §51 første ledd er oppfylt, herunder at testator har godtatt dem. Lagmannsretten tillegger det etter omstendighetene ikke betydning for gyldighetsspørsmålet at regelen i bestemmelsens første ledd siste punktum om påskrift, som for øvrig er en ordensforskrift, jf Rt-1980-1473, ikke er fulgt.

Når det gjelder de testamentariske disposisjoner som er gjort i forhold til ankemotpartene, finner lagmannsretten at testamentet gir uttrykk for testators siste vilje. Dette underbygges av testamentets ordlyd, jf formuleringen "de er mit siste ønske", som må tillegges betydelig vekt, siden testamentet er satt opp etter diktat av testator og skrevet ned etterhvert. Videre har både Sven Østhus og svogeren, Edvard Hetland, forklart at de oppfattet at dette var testators siste vilje. At testator tilkalte brødrene, Sven og Mathias, og at testamentet ble skrevet da disse var til stede, underbygger det samme.

Det er videre gitt en rimelig forklaring på testasjonen til ankemotpartene. Både Sven Østhus og Edvard Hetland har forklart at testator i forbindelse med at testamentet ble skrevet, som begrunnelse for testasjonen, oppga at Wilhelm Anglevik var den eneste som var oppkalt etter testator og hans hustru. Denne begrunnelse gjentok han også neste dag overfor vitnet, Astrid Vold, som er søster av Wilhelm Anglevik, uten at hun stilte spørsmål om det. At det var vesentlig for Vilhelm Østhus å bli oppkalt, underbygges også ved at nevøen, Magne Østhus, tidligere hadde fått tilbud om å overta eiendommen vederlagsfritt mot at den yngste sønnen hans endret navn og ble oppkalt etter ham. Dette ble imidlertid avslått. Under disse omstendigheter kan eventuelle uklarheter vedrørende øvrige deler av testamentets innhold ikke få betydning. Lagmannsretten finner heller ikke at testasjonen står i noen motsetning til det gjensidige testament av 1972 hvor det som nevnt fremgår at lengstlevende skulle beholde fellesboet med fri rådighet både i levende live og "ved testament".

Lagmannsretten finner at vilkåret om at det må foreligge en "brå og farlig sykdom" er til stede. Det avgjørende er om det foreligger en nærliggende fare for at testator kan være død før hindringen bortfaller, og at dette vilkår er til stede når testasjonsønsket kommer til uttrykk hos testator, jf Rt-1974-920. Kravet om at sykdommen skal være brå er i følge praksis fortolket meget liberalt. Det legges videre til grunn at det reelle testasjonsønsket ble fremsatt den 7 mars 1997. Hvorvidt slikt ønske ble fremsatt i en samtale med nevøen, Ole Dagfinn Østhus, 4 mars 1997, er derimot høyst uklart.

Det er for så vidt begrensede medisinske opplysninger om testators tilstand den dagen testasjonshandlingen fant sted. Av legejournal for 5 mars 1995 fremgår det at Østhus hadde redusert allmenntilstand og virket slapp og trøtt, men at han var klar og orientert om tid, sted og person. Av journalen for 6 mars fremgår det at han var oppegående, våken og klar. Det foreligger imidlertid ikke opplysninger for dagen da testamentet ble skrevet. For 8 mars fremgår det at han ble akutt dårlig, var bevisstløs og hadde blålig hudfarge, men at han kom seg spontant relativt raskt og virket da rimelig klar. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge til grunn at Vilhelm Østhus' tilstand var alvorlig. Det vises både til hans høye alder, at han hadde svakt hjerte og at han grunnet dette få måneder tidligere hadde vært innlagt på sykehus samt at han faktisk døde bare to dager etter at testasjonshandlingen fant sted. Også omstendighetene omkring innleggelsen den 5 mars var dramatiske der ambulanse ble kontaktet via en trygghetsalarm og en vindusrute måtte knuses for at ambulansepersonellet skulle komme seg inn i Østhus' bolig.

Når det gjelder dagen da selve testasjonen fant sted, er det opplyst at testator lå i sengen da testamentet ble skrevet. Både broren Sven og nevøen, Magne Østhus, som begge var til stede, har forklart at Vilhelm Østhus skjønte at det gikk mot slutten. Magne Østhus har forklart at han denne dagen ble oppringt av sin mor og fikk da beskjed om at onkelen lå på dødsleiet. Han reiste derfor til sykehuset hvor han tok avskjed med onkelen. En annen nevø, Ole Dagfinn Østhus, har forklart at han denne dagen kom hjem ca kl 17 00 og ble da oppringt av Sven Østhus som opplyste at han syntes Vilhelm Østhus var svært dårlig. Han ba da Ole Dagfinn Østhus som også er teolog, om å komme å gi Vilhelm Østhus nattverd.

Spørsmålet er imidlertid om de ovennevnte forhold er av en slik art at de hindret at testamentet kunne opprettes i samsvar med regelen i arveloven §49. Det er som herredsretten er inne på, antagelig tilstrekkelig at det for testator ville være uforholdsmessig vanskelig eller medføre ekstraordinære anstrengelser å måtte opprette slikt testament, se Rt-1974-920. De ankende parter har vist til vitner som var til stede da testasjonen fant sted og som har uttalt at det var mulig å opprette et formriktig testament. Hvordan dette objektivt sett forholdt seg er ikke avgjørende etter lagmannsrettens syn. Det sentrale er om det på bakgrunn av testators tilstand på dette tidspunkt med rimelighet kunne forlanges at han skulle foretatt seg det ytterligere som kreves for å opprette et skriftlig testament i samsvar med regelen i §49. Selv om det ikke var mye som gjensto for at testamentet ville være i samsvar med nevnte bestemmelse, er lagmannsretten som herredsretten kommet til at det ikke var rimelig å kreve noe ytterligere av testator i den tilstand han var.

Lagmannsretten finner videre at testasjonen også innbefatter innbo og løsøre og viser til herredsrettens begrunnelse. I følge fremlagt registreringsforretning dreier det seg gjennomgående om vanlig innbo og løsøre. Svogeren Edvard Hetland har forklart at han mener Vilhelm Østhus i forbindelse med testasjonen sa at Wilhelm Anglevik skulle ha huset med "møbler og innbo". Og i følge vitnet, Astrid Vold, sa Vilhelm Østhus dagen etter at Wenche og Wilhelm skulle ha huset og tomten som det sto "ute og inne". Vilhelm Østhus' uttalelser i forbindelse med testasjonen om at han ikke ville at løsøre skulle selges på auksjon mv, endrer ikke ovennevnte vurdering.

Anken har ikke ført frem og saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som tilsier at de ankende parter bør fritas for å erstatte motpartenes saksomkostninger. Under henvisning til den påstand ankemotpartene har nedlagt for lagmannsretten, finner lagmannsretten ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Advokat Karlstad har innlevert omkostningsoppgave for lagmannsrettsbehandlingen på kr 36227 hvorav kr 31000 er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sigmund Kveinen, Marit Johanne Kveinen, Per Kåre Lande, Turid Stakkestad, Harald Ekornrud, Kristoffer Ekornrud, Margareth Bakken, Rita Mortensen og Anne Marie Søderlund - en for alle og alle for en - til Wilhelm Sverre Anglevik og Wenche Anglevik i fellesskap 36.227 - trettisekstusentohundreogtjuesju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.