RG-1998-829
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-19 |
| Publisert: | RG-1998-829 (135-98) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vesterålen herredsrett nr 95-279 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00967 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). Ankemotpart: 1. B 2. C 3. X AS (Prosessfullmektig: Advokat Steingrim Wolland, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Herredsrettsdommer Brit Ankill. 3 meddommere. Mindretall: Ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen. 1 meddommer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, §253, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, §430, §431, §48a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §434, §435, §440, Saltvannsfiskeloven (1983) §53 |
Saken gjelder krav om mortifikasjon av og oppreisning for ærekrenkende utsagn i rettsreportasje.
Vesterålen herredsrett avsa 7 mars 1995 dom i straffesaker mot selskapet Y AS og D, forent til felles behandling. Saken gjaldt i henhold til tiltalebeslutning mot D og ikke vedtatt forelegg mot Y AS fiskeriforseelser begått i mars 1993 av D i egenskap av skipper på fiskefartøyet "Z". Tiltalen er gjengitt på side 2-8 i herredsrettens dom. Fartøyet tilhørte rederiet Y AS, og i forhold til selskapet var det krevet foretaksstraff og inndragning. A var styreformann (enestyre) og daglig leder av Y AS, og var også selskapets majoritetsaksjonær. I egenskap av styreformann representerte han rederiet under straffesaken.
Bladet "Vesterålen" omtalte dommen i en artikkel 9 mars 1995, og det er utsagn i denne artikkelen som er gjenstand for nærværende sak. Artikkelen er inntatt på side 21 i avisen over to spalter og har overskriften
A dømt for kvotejuks
I ingressen heter det med uthevet skrift:
A og skipperen på "Z" ble dømt. Det ble resultatet av kvotejukssaka i Vesterålen herredsrett.
Artikkelens tekst har såvidt sentral betydning at den her gjengis i sin helhet:
A har fått en bot på 20.000 kroner og 130.000 i inndragning. Skipperen fikk en bot på 15.000 kroner.
Dermed har retten gitt litt begge veger. Påstanden fra politiet lød nemlig på én måneds fengsel for skipperen og 20.000 i bot, mens påstanden mot rederiet lød på 50.000 i bot og 270.000 i inndragning.
Omfattende sak
Det er en omfattende sak sorenskriver Svein Olav Albrigtsen og hans to meddommere Gerd Hansen og Leif M. Pettersen nå har lagt fram. Skipperen er frikjent for tiltalepunktene i straffeloven, men dømt for brudd på saltvannsfiskeloven, det vil si føring av sluttseddelen. Det samme gjelder selskapet. - Retten finner skipperens handlemåte meget kritikkverdig, selv om det ikke ble noen økonomisk gevinst og det hele endte med en formalovertredelse. I tillegg kommer et annet alvorlig forhold, nemlig at skipperen unnlot å begjære sjøforklaring etter en betydelig grunnstøting, skriver juryen, som mener at forsøket på kvotejuks utenfor Vesterålen og på tur sørover mot Ålesund for nøyaktig to år siden ikke var gått langt nok til at det kunne betegnes som et "straffbart forsøk".
Retten ser det likevel slik at både den uriktige fangstdagboka og innmeldinga av fangsten var forberedelser til å overfiske kvoten. Det overfisket ble imidlertid aldri gjennomført, på grunn av grunnstøtinga og det påfølgende verkstedsoppholdet. -
Ressurssituasjonen i Barentshavet har vært slik de senere år at det har vært nødvendig med stramme kvotebegrensninger og meget omfattende og detaljerte kontrolltiltak for å ha oversikt over situasjonen så langt som mulig til enhver tid. At regler med henblikk på denne viktige kontrollen ikke overholdes finner retten å måtte reagere strengt på, heter det i dommen.
I en artikkel i samme avis 2 dager senere ble saken omtalt på nytt. Overskriften lød denne gang:
A frikjent for det viktigste
I ingressen heter det:
As selskap Y A/S og skipperen på "Z" ble frikjent for det viktigste. Nemlig tiltalepunktet om kvotejuks. Det påpeker selskapets advokat, Per Danielsen. Bladet Vesterålens tittel i torsdagsavisa om at A ble dømt for kvotejuks er dermed uriktig.
Artikkelen inneholder et intervju med forsvareren, advokat Per Danielsen. Det er bl.a. gjengitt at Danielsen peker på at A ikke personlig har vært part i saken, men selskapet der han er styreformann.
Ved stevning til Vesterålen herredsrett den 30 juni 1995 har A reist privat straffesak mot "Vesterålen"'s redaktør B, journalist C i egenskap av forfatter av artiklene og mot avisens eier og utgiver X AS med påstand om mortifikasjon av tre utsagn i artikkelen 9 mars 1995. Det dreier seg om følgende utsagn:
1.1 A dømt for kvotejuks.
1.2 A og skipperen på "Z" ble dømt.
1.3 A har fått en bot på 20000,- kroner og 130000,- i inndragning.
I tillegg ble det nedlagt påstand om oppreisning fra de tre saksøkte.
De saksøkte krevet for herredsretten mortifikasjonskravet avvist i medhold av straffeloven §253 nr 2 fordi de mente artikkelen av 11 mars 1995 inneholdt et tilfredsstillende dementi. I realiteten nedla de påstand om frifinnelse. Herredsretten - som var satt med samme rettsformann som under straffesaken - avsa 8 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
B, C og X AS ved styrets formann frifinnes.
Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Herredsrettens resultat er forankret i det hovedsynspunkt at A måtte tåle å bli identifisert med selskapet Y AS. Det bemerkes i korthet at herredsretten ikke tok formelt standpunkt til spørsmålet om avvisning av mortifikasjonskravet med den begrunnelse at kravet ikke førte frem i realiteten. Som premiss for omkostningsavgjørelsen har herredsretten imidlertid uttalt at den ikke ville tatt avvisningskravet til følge.
A har i rett tid påanket dommen i straffeprosessuelle former. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder avgjørelsen av mortifikasjonskravet. Det er dessuten i medhold av straffeprosessloven §434 første ledd krevet ny behandling av oppreisningskravene. Det er i ankeerklæringen tatt opp enkelte saksbehandlingsfeil i herredsretten uten at disse er gjort til selvstendige ankegrunner. Subsidiært har A inngitt anke i sivilprosessuelle former over avgjørelsen av oppreisningskravene iht straffeprosessloven §435. Ved lagmannsrettens beslutning den 6 desember 1996 ble den prinsipale bevisanken henvist til ankeforhandling i straffeprosessuelle former, hvilket innebærer at det skjer en fullstendig ny realitetsbehandling av saken i lagmannsretten.
Det bemerkes at de saksøkte har erklært særskilt kjæremål i sivilprosessuelle former over herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Kjæremålet er stilt i bero i påvente av avgjørelsen i straffesaken og faller bort i og med at det nå treffes realitetsavgjørelse også med hensyn til saksomkostningene i herredsretten.
Ankeforhandling ble holdt 17 september 1997 i Tromsø. A, B og C møtte og ga forklaring. For øvrig ble det foretatt dokumentasjon av skriftlig materiale som rettsboken viser.
As anførsler kan oppsummeres slik:
Utgangspunktet må søkes i en tolkning av de påklagede utsagn i artikkelen av 9 mars 1995, slik artikkelen oppfattes av den alminnelige avisleser. Meningsinnholdet er her at A personlig har gjort seg skyldig i og er dømt til straff for et straffbart forhold betegnet som kvotejuks. Henvisningen til "rederiet" og "selskapet" senere i artikkelen er ikke egnet til å klargjøre at det dreier seg om foretaksstraff overfor selskapet Y AS, og at A i rettssaken kun representerte selskapet som styreformann. Påstanden er en ærekrenkende beskyldning som rammes av straffeloven §247. Den kan derfor kreves mortifisert etter §253 nr 1 dersom det ikke er ført sannhetsbevis. Bevistemaet er fastlagt ved tolkningen av artikkelen.
Sannhetsbevis er ikke ført. A har ikke vært tiltalt, og er ikke dømt for noe som helst. A kan ikke identifiseres med selskapet. At selskapet ble dømt, innebærer derfor ikke at beskyldningen er sann i det vesentlige. I rettspraksis har man bare godtatt mindre avvik av kvantitativ art, se til illustrasjon Rt-1970-1087 og Rt-1988-1398. Det må stilles strenge krav til riktigheten av rettsreportasjer med hensyn til å gi et avbalansert, korrekt og objektivt uttrykk for det som faktisk er passert. Det er små marginer for fargelegging og journalistisk vri. Det vises særlig til prinsippavgjørelsen i Rt-1976-1055 og avgjørelsen om referat av siktelser i Rt-1979-807. Det medfører heller ikke riktighet at noen, verken A eller andre, ble dømt for "kvotejuks". Av herredsrettens dom følger at skipperen ble dømt for unnlatelse av å begjære sjøforklaring og for uaktsomt å ha angitt uriktig fangststed i sluttseddel. Rederiet ble dømt for sistnevnte forhold med den begrunnelse at skipperen handlet på vegne av selskapet. At domspremissene inneholder uttalelser som kan oppfattes som kritikk mot A, er uten betydning. Det dreier seg om unnlatelse av å korrigere feilen i ettertid.
Ærekrenkelsen er rettsstridig. Begrensningene som straffeloven §247 etter rettspraksis må undergis av hensyn til ytringsfriheten er av liten interesse her. Det må trekkes en klar grense mellom kritikk i en tilspisset form og påstander om konkrete straffbare handlinger. Det er særlig vist til Rt-1990-257, Rt-1993-537, Rt-1994-50 og Rt-1997-731. Selv om A er en offentlig kjent person, har han det samme krav på vern mot slike beskyldninger. Høyesteretts praksis på dette område er i samsvar med EMK artikkel 10, og saken gir ikke grunn til noen inngående drøftelse av forholdet til EMK.
Det er ikke grunnlag for å avvise mortifikasjonskravet i medhold av straffeloven §253 nr 2. Beskyldningen er ikke tilbakekalt av avisen på en tilfredsstillende måte. Oppslaget 11 mars 1995 var et tilsvar fra A, ingen redaksjonell tilbaketrekking av beskyldningen. Særlig overskriften gir et uheldig inntrykk, ved at det fortsatt impliseres at A ble dømt for noe. Avisen har heller ikke senere i tiden frem til hovedforhandlingen i herredsretten foretatt noe tilbakekall.
A må også tilkjennes oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-6 fra journalisten, redaktøren og avisen; for redaktøren sett i sammenheng med straffeloven §431. Ved utmålingen må det ses hen til beskyldningens skadeevne, avisens økonomi og ikke minst prevensjonshensynet.
A har nedlagt slik påstand:
1. Redaktør B, journalist C og bladet X A/S dømmes i medhold av Straffeloven §253 til å tåle følgende beskyldninger offentliggjort i bladet Vesterålen 9. mars 1995 erklært for døde og maktesløse (mortifisert):
1.1 "A dømt for kvotejuks"
1.2 "A og skipperen på "Z" ble dømt".
1.3 "A har fått en bot på 20.000 kroner og 130.000 i inndragning".
2. Redaktør B dømmes i medhold av Skadeserstatningsloven §3-6 til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn,begrenset oppad til kr 30000,-.
3. Journalist C dømmes i medhold av Skadeserstatningsloven §3-6 til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 25000,-.
4. Bladet X A/S dømmes i medhold av Skadeserstatningsloven §3-6 til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000,-.
5. Bladet X A/S dømmes til å hefte solidarisk for de beløp B og C dømmes til å betale.
6. De saksøkte dømmes in solidum til å betale As saksomkostninger for Vesterålen herredsrett og Hålogaland lagmannsrett.
Bs, Cs og X AS' anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik:
Et ledende synspunkt ved tolkningen av artikkelen av 9 mars 1995 må være at den alminnelige leser må forventes å ha lest reportasjonene i samme avis fra hovedforhandlingen i straffesaken, og at de også hadde noe kjennskap til saken fra omtale i andre media. Det erkjennes at artikkelen er noe unyansert, og at de tre påklagede utsagn isolert sett tilsier at A personlig var dømt. Senere i artikkelen er det imidlertid referert til "rederiet" og "selskapet", og det gikk frem av den øvrige omtale av saken at den gjaldt skipperen og A som eier av båten. At båten ble eid av et aksjeselskap der A var enestyre, daglig leder og majoritetsaksjonær, ikke direkte av A, er uten betydning. Alt i alt er derfor artikkelen unyansert, men ikke direkte uriktig. Det bestrides likevel ikke at artikkelen etter sitt innhold inneholder en ærekrenkende beskyldning mot A. Det er imidlertid ført sannhetsbevis for beskydningen, og den er etter en helhetsvurdering uansett ikke rettsstridig.
Det er tilstrekkelig å føre bevis for at beskydningen er sann i det vesentlige. Herredsretten har med rette kommet til at A må identifiseres med selskapet. Han omtaler i andre sammenhenger båten som "sin", noe som må gjelde begge veier. For folk flest er forskjellen av underordnet betydning. Det må legges vekt på at også A personlig kritiseres i dommen, og at hans opptreden utgjør en del av begrunnelsen for domfellelsen av selskapet. Herredsretten har også riktig kommet til at det straffbare forholdet domfellelsen gjelder, må kunne karakteriseres som "kvotejuks". Uttrykket har ikke noe presist meningsinnhold. Det er gitt uriktige opplysninger til kontrollverket med den følge at fartøyets kvote nord for 62 breddegrad ikke ble ble belastet. Når dette ses i sammenheng med domspremissene ellers, er kvotejuks en dekkende beskrivelse selv om kvoten faktisk ikke er blitt overfisket.
Selv om man skulle komme til at sannhetsbevis ikke er ført, er avisens handlemåte likevel ikke rettsstridig. Av hensyn til ytringsfriheten, slik den er vernet i grunnloven §100 og EMK artikkel 10, må straffeloven §247 tolkes innskrenkende. Det må vurderes om innskrenkningene i ytringsfriheten i dette tilfelle er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til vernet av As omdømme. Denne interesseavveiningen må falle ut i avisens favør. Det må også ved rettsstridsvurderingen legges vekt på at A må identifiseres med selskapet, og på at han personlig har opptrådt kritikkverdig i saken. Høyesterettsdommene om referatrett i Rt-1976-1055 og Rt-1979-807 inneholder ikke noen drøftelse av forholdet til EMK, og det kan ikke opprettholdes så strenge grenser for referatretten som avgjørelsene synes å innebære.
Det følger av dette at de saksøkte må frifinnes for kravet om mortifikasjon og oppreisning. Redaktøren påberoper seg ikke ansvarsfrihet i henhold til straffeloven §431 første ledd 2. punktum, og det aksepteres derfor at avgjørelsen blir den samme for de tre saksøkte.
For lagmannsretten opprettholdes begjæringen om avvisning av mortifikasjonskravet i medhold av straffeloven §253 nr 2. Artikkelen 11 mars 1995 må anses som et tilfredsstillende tilbakekall av beskyldningen. Den er ikke begrenset til en gjengivelse av advokat Danielsens syn, men inneholder også korreksjon for avisens egen regning. Etter kontakten mellom Danielsen og C, og hensett til at Danielsen hadde fått artikkelen til gjennomsyn før den ble trykket, hadde avisen grunn til å tro at dementiet var tilfredsstillende. Avisen hørte heller ikke noe annet før det to uker senere ble fremsatt krav om oppreisning. Brevet ble besvart med et tilbud om spalteplass for nok en beriktigelse, men avisen hørte ikke noe mer før stevning ble tatt ut. Dette er momenter som også må tillegges vekt ved utmålingen av en eventuell oppreisning.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Kravet om mortifikasjon avvises.
2. De saksøkte frifinnes.
3. A dømmes til å erstatte de saksøktes omkostninger i anledning saken.
Lagmannsretten ser saken slik:
Mortifikasjonskravet
Mortifikasjon av en ærekrenkende beskyldning kan etter straffeloven §253 nr 1 kreves når det har vært adgang til å føre bevis for sannheten av beskyldningen, og beviset ikke har vært ført. Med beskyldning menes et utsagn som i objektiv henseende rammes av straffeloven §247, et straffebud som retter seg mot den som i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Spørsmålet er derfor om de påklagede utsagn i bladet "Vesterålen"s artikkel av 9 mars 1995 er egnet til å skade As gode navn og rykte. De øvrige alternativer har liten selvstendig betydning i vår sak og drøftes ikke nærmere.
Dersom det føres bevis for at den ærekrenkende beskyldningen er sann, kan den ikke mortifiseres, og den kan normalt heller ikke medføre straffansvar. Som ledd i avgjørelsen av om en påstand rammes av straffeloven §247, og om det er ført sannhetsbevis for den, er det nødvendig å fastlegge utsagnets meningsinnhold, og dermed bevistemaet, gjennom tolkning. Utgangspunktet er de påklagede utsagn, men disse må ses i sammenheng med artikkelen for øvrig og eventuelt andre ledsagende omstendigheter.
De saksøkte har for lagmannsretten fastholdt at mortifikasjonskravet skal avvises i medhold av straffeloven §253 nr 2 fordi avisen i sin artikkel av 11 mars 1995 har tatt tilbake (dementert) beskyldningen på en måte som er tilfredsstillende for fornærmede. Det er vanlig å behandle avvisningsspørsmål først, men i dette tilfelle er det vanskelig å vurdere om beskyldningen kan sies å være tilfredsstillende tilbakekalt før man har fastlagt hvilket meningsinnhold den har. Lagmannsretten tar derfor først standpunkt til om de påklagede utsagn inneholder en beskyldning som rammes av straffeloven §247.
Vurderingstemaet er hvordan artikkelen må antas å ville bli oppfattet av den alminnelige leser av avisen. Omtalen av dommen i artikkelen 9 mars 1995 må etter lagmannsrettens oppfatning vurderes for seg. Selv om mange lesere formodentlig hadde et bredere kjennskap til saken gjennom referatene fra hovedforhandlingen vel to uker i forveien eller fra omtale i andre medier, ville det være uriktig å forutsette at så er tilfelle. Avisen kan ikke gis medhold i at uriktig eller misvisende informasjon i den påklagede artikkel kan anses avhjulpet ved slik annen omtale av saken.
Den påklagede artikkelen foranlediger to tolkningsspørsmål: Hvem er dømt og for hva? De tre påklagede utsagn er overskriften, ingressen og første setning i selve artikkelen. Lagmannsretten finner det klart at utsagnene enkeltvis, og enn mer når de ses i sammenheng, må oppfattes dithen at personen A er blitt straffedømt - og følgelig har gjort seg skyldig i - en straffbar handling betegnet som "kvotejuks". Noen andre tolkningsalternativer utpeker seg egentlig ikke. Senere i artikkelen er det riktignok henvist til "rederiet" og "selskapet", og dette kan kanskje foranledige at en særdeles våken og informert leser stiller spørsmål ved om det likevel ikke er A selv som er dømt. I betraktning av det helt dominerende inntrykk overskriften og ingressen gir, blir imidlertid henvisningene til "rederiet" og "selskapet" uten nærmere forklaring, klart utilstrekkelige som korreksjon.
Påstanden om at A var straffedømt, var etter lagmannsrettens oppfatning egnet til å skade hans gode navn og rykte, og beskyldningen rammes derfor i utgangspunktet av straffeloven §247. Det dreier seg ikke om noe grensetilfelle. A har i sine anførsler for lagmannsretten lagt liten vekt på spørsmålet om hva som menes med uttrykket "kvotejuks", og om den fiskeriforseelse herredsretten har funnet skipperen skyldig i å ha foretatt på rederiets vegne, kan betegnes slik. For ham er subjektspørsmålet det vesentligste, og dette er lagmannsretten enig i.
Det er enighet mellom rettens medlemmer om premissene så langt. Lagmannsretten behandler dernest, før man går nærmere inn på spørsmålene om sannhetsbeviset og rettsstridsreservasjonen, spørsmålet om mortifikasjonskravet må avvises på grunn av tilbakekall.
Det følger av straffeloven §253 nr 2 at retten skal avvise mortifikasjonskravet når den som har fremsatt beskyldningen tar den tilbake før hovedforhandlingen på en måte som retten finner tilfredsstillende. For at dette vilkåret skal være oppfylt, må det være et fullstendig og ubetinget tilbakekall. Et viktig moment er om det er egnet til å nøytralisere virkningen av ærekrenkelsen, slik at den krenkede ikke lenger har noen beskyttelsesverdig interesse i å erverve mortifikasjonsdom. Det vises til Høyesteretts dom i Rt-1970-1087 og Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett (3 utg 1996) side 244. Avisens artikkel 11 mars 1995 må bedømmes med dette for øye.
Lagmannsretten finner det klart at artikkelen etter sitt innhold ikke kan anses som noe tilfredsstillende tilbakekall av beskyldningen på avisens vegne. Overskriften "A frikjent for det viktigste" tyder fortsatt på at det er A selv som har vært under strafforfølgning, og den forutsetter at A fortsatt er domfelt for noe - riktignok mindre viktig. Overskriften er derfor uegnet til å nøytralisere beskyldningen om at A er straffedømt, men må nærmest anses som et injuriøst dementi. Selve teksten fremtrer i det alt vesentlige som en imøtegåelse fra advokat Per Danielsens side av opplysninger i avisens oppslag 9 mars, og kan vanskelig anses som noe særlig mer enn en utøvelse av tilsvarsretten på As vegne. For et tilbakekall kreves det mer. Det må da fremgå at avisen selv og for egen regning dementerer beskyldningen. I denne henseende er artikkelen etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig klar. Det er således referert at Danielsen ..."også peker på at A personlig ikke har vært part i saken, men selskapet der han er styreformann", uten at dette kommenteres uttrykkelig.
Lagmannsretten er riktignok etter bevisførselen - de forklaringer som ble avgitt av redaktør B og journalist C - ikke uten forståelse for at de saksøkte for sin del har gått ut fra at den korrigerende artikkel 11 mars var tilstrekkelig for A, og at saken dermed var ute av verden. Det er nærliggende å anta at avisen ikke helt har forstått hva A forlangte. Dette kan nok i noen grad tilskrives at avisens journalist og redaktør ikke har hatt forskjellen mellom et tilbakekall av en beskyldning etter straffeloven §253 nr 2 og en imøtegåelse som omhandlet i §430 klart for seg. Uttrykksmåten i avisens brev av 29 mars 1995, som svar på kravet om oppreisning, er egnet til å bekrefte dette. På den annen side er det meget mulig at advokat Danielsen ved utvetydig å presisere hva som skulle til, ville oppnådd å få et tilfredsstillende dementi. Lagmannsretten kan likevel ikke se at disse omstendighetene tilsier at mortifikasjonskravet må avvises. Det er ikke anført at advokat Danielsen på As vegne likefrem skulle ha akseptert artikkelen av 11 mars som et tilstrekkelig dementi med den følge at mortifikasjonsadgangen på disposivt grunnlag er avskåret. Avisen har heller ikke i tiden frem til hovedforhandlingen i herredsretten, som er siste frist etter §253 nr 2, foretatt noe tilbakekall. Tvert om er jo avisens standpunkt at man mener å kunne føre sannhetsbevis for påstandene i artikkelen av 9 mars 1995.
Lagmannsretten beslutter etter dette enstemmig at mortifikasjonskravet må fremmes til realitetsavgjørelse.
Lagmannsretten behandler etter dette spørsmålet om det er ført sannhetsbevis for beskyldningen.
Spørsmålet om det er ført sannhetsbevis kommer i nærværende sak i en noe spesiell stilling i og med at det dreier seg om et rettsreferat. Den alminnelige regel er at den som refererer en beskyldning andre har fremsatt, får et selvstendig ansvar for å føre bevis for selve den beskyldning han fører videre. Det gjelder imidlertid etter etablert rettspraksis en videre adgang til å referere fra rettsmøter. I henhold til den grunnleggende avgjørelse i Rt-1976-1055 kan gjengivelse av ærekrenkende beskyldninger i en rettsreportasje ikke kreves mortifisert i sak mot referenten eller hans avis så fremt reportasjen riktig gjengir det som er sagt i rettsmøtet. Referat av dommen må behandles etter samme kriterium. Prinsippet er i avgjørelsen i Rt-1979-807 også gitt anvendelse på påtalemyndighetens siktelser. Man har også andre eksempler på såkalte referatprivilegier uten at det er grunn til å gå nærmere inn på disse her. Poenget er i korthet at sannhetsbeviset ved gjengivelse av beskyldninger i rettsreferater føres ved å vise at referatet er korrekt. Det er derfor tilstrekkelig for de saksøkte i denne saken å bevise at A ble domfelt for "kvotejuks", uten i bekreftende fall å måtte føre bevis for at han virkelig var skyldig i dette.
Det kreves ikke at et ærekrenkende utsagn må være korrekt i enhver detalj. Det er som alminnelig regel tilstrekkelig å føre bevis for at beskyldningen er riktig i det vesentlige. Ved rettsreferater følger det imidlertid av avgjørelsen i Rt-1976-1055 at det må stilles ganske strenge krav. Det heter på side 1058-1059:
Rettsreportasjer som gjengir ærekrenkelser som er fremkommet, vil imidler tid i høy grad kunne øke skadevirkningene for den fornærmede. Derfor må det stilles temmelig strenge krav til reportasjer for at adgangen til mortifikasjon skal være stengt. Etter dette mener jeg at den ordrett riktige og fullstendige gjengivelse av det som er sagt i et rettsmøte ikke kan mortifiseres. Det samme må gjelde, mener jeg, også der hvor rettsreferenten med bruk av egne ord foretar en sammenfatning av det som er kommet frem, så langt sammenfatningen gir et avbalansert, korrekt og objektivt uttrykk for det som faktisk er passert. Forholdet kan lett bli annerledes om det skjer en "fargelegging" av reportasjen. Det som med et stikkord er kalt "fargelegging", vil kunne forekomme i så mange variasjoner at det er vanskelig å gi generelt uttrykk for hvor langt rettsreferenten og hans avis kan gå før det blir adgang til mortifikasjon. Men jeg mener at mortifikasjon i hvert fall må kunne kreves der hvor ærekrenkelsen som er kommet frem i rettsmøtet, gjengis i en form egnet til å forsterke injurien og ubehaget eller skadevirkningen ved å få den publisert.
Disse synspunktene siteres med tilslutning i avgjørelsen om referat av siktelser i Rt-1979-807.
Rettens medlemmer har ulikt syn på om det etter disse retningslinjer kan anses ført sannhetsbevis i nærværende sak. Flertallet - bestående av rettens formann, herredsrettsdommer Ankill og meddommerne Lundberg, Nesje og Frederiksen, er kommet til at det ikke er ført sannhetsbevis. Flertallet skal bemerke:
Den samlede lagmannsrett har kommet til at de påklagede utsagn i omtalen av herredsrettens dom inneholder en påstand om at A personlig er dømt til straff for en fiskeriforseelse. Dette er imidlertid ikke korrekt, og beskyldningen er således usann. Det virkelige forhold er - som nevnt innledningsvis - at selskapet Y AS ble dømt til foretaksstraff etter straffeloven §48a, mens A representerte selskapet som styreformann. I dette ligger etter flertallets oppfatning en vesentlig forskjell. Vilkåret for å ilegge foretaksstraff etter §48a er at et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak. Foretaket kan i så fall straffes selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen. I nærværende sak følger det klart av tiltalen og dommen at den overtredelse av et straffebud som gir grunnlag for å ilegge foretaket straff, er den straffbare handling skipperen D er funnet skyldig i etter post III i tiltalebeslutningen mot ham og som svarer til post II a i forelegget mot Y AS. Tiltalen gjelder overtredelse av bryggeseddelforskriftens §4, jf §1 annet ledd, bestemmelsen om at kjøper og selger er ansvarlige for at seddelen er korrekt utfylt og at opplysningene er riktige. Overtredelsen er straffesanksjonert ved saltvannsfiskeloven §53. Gjerningsbeskrivelsen i forelegget lyder:
På vegne av rederiet, ved levering 11. mars 1993 til Jacob Bjørge AS i Ellingsøy, anførte skipsfører D på M/S "Z" - LHBU - uriktig på sluttseddel nr 172078 at levert fangst, torsk 22.636 kg (=33954,0 kg rund vekt), hyse 1.066 kg (= 1492,4 kg rund vekt) og sei 664 kg, var fanget i fangstområde 28 (sør for 62 grader n. br.), til tross for at fangsten var tatt nord for 62 grader n. br.
Herredsretten kom til at D hadde overtrådt bestemmelsen ved uaktsomhet, men at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for forsett. Når selskapet ble dømt, var det fordi skipperen hadde opptrådt på dets vegne. Tiltalen og dommen mot rederiet er således ikke basert på at A har overtrådt noe straffebud. Rettens premisser på side 19 inneholder riktignok kritikk også mot A. Kritikken går ut på at A unnlot å undersøke om det var gitt uriktige opplysninger ved leveringen, til tross for at han hadde foranledning til dette. Selv om det er uttalt at såvel skipper som foretaket utviste uaktsomhet, er det ikke grunnlag for å tolke dommen dithen at A selv har gjort noe straffbart. At han anses å ha opptrådt kritikkverdig på et punkt anses imidlertid - slik flertallet oppfatter herredsrettens dom - å inngå som moment ved rettens skjønnsmessige vurdering av om foretaksstraff burde ilegges i dette tilfelle.
Slik flertallet ser det, er det en så vesentlig forskjell mellom det herredsretten i dommen har uttalt om As forhold og gjengivelsen i rettsreferatet, at flertallet finner det klart at referatet ikke tilfredsstiller de krav til avbalansert, korrekt og objektiv fremstilling som er oppstilt i Rt-1976-1055. Referatet gir inntrykk av at As forhold er vesentlig mer graverende enn dommen gir dekning for. For flertallet er det ikke noe sentralt moment at "Z" ble eiet av As aksjeselskap Y AS, og ikke av A direkte. Bestemmelsen om foretaksstraff gjelder etter straffeloven §48a både selskaper og enkeltpersonsforetak. Det vesentlige skille går mellom rollen som personlig tiltalt og domfelt i en straffesak på den ene side, og rollen som legalrepresentant for et foretak på den annen.
For flertallet er det vesentlige at A uriktig er beskyldt for å være straffedømt. Hva det straffbare forholdet nærmere bestod i anses, slik denne saken ligger an, å være av mer underordnet betydning. Flertallet innskrenker seg til å bemerke at "kvotejuks" i overskriften ikke er noe klart begrep. I straffesaken ble det imidlertid brukt som særskilt betegnelse på forholdet i post III i forelegget mot Y AS, som selskapet ble frifunnet for med den begrunnelse av skipperens handlemåte representerte en riktignok meget klanderverdig, men straffri tilrettelegging for mulig senere overfiske av kvoten. Skipperens overtredelse av bryggeseddelforskriften ble ansett begått av uaktomhet, og er av herredsretten betegnet som en "formal overtredelse". Under disse omstendigheter vil det lett kunne bli misvisende å påstå at noen er domfelt for "kvotejuks". Artikkelen inneholder imidlertid en nærmere redegjørelse for hva dommen gjelder med sitater fra denne, og sett i sammenheng må reportasjen på dette punkt anses rimelig korrekt. Når herredsrettens dom leses i sammenheng, går det frem at retten har funnet at skipperen på selskapets vegne har opptrådt på en klanderverdig måte med det for øye å unngå at den aktuelle fangsten ble belastet fartøyets kvote nord for 62 breddegrad, selv om kvoten faktisk ikke ble overfisket. Flertallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Lagmannsrettens mindretall - bestående av ekstraordinær lagdommer Christophersen og meddommer Møller - er kommet til at avisen må anses å ha ført tilstrekkelig sannhetsbevis for beskyldningene i artikkelen. Flertallet er som herredsretten kommet til at A må tåle å bli identifisert med "sitt" fartøy "Z", uansett om det eies av et aksjeselskap dominert av ham eller av ham direkte. Herredsrettens begrunnelse tiltres i det vesentlige. Det er riktignok så - som flertallet har kommet til - at reportasjen ikke er helt korrekt, idet A ikke selv var tiltalt og dømt. Mindretallet ser det imidlertid slik at det dreier seg om en ganske ubetydelig formell forskjell som av den alminnelige leser ikke vil bli tillagt noen nevneverdig vekt. Mindretallet legger vekt på at A selv kritiseres i dommen for sin etterfølgende befatning med saken, og at det herredsretten karakteriserer som uaktsomhet fra foretakets - dvs As - side inngår som begrunnelse for ileggelse av foretaksstraff. Dette styrker grunnlaget for identifikasjon.
Mindretallet er enig med flertallet i at det i dette tilfelle er av liten betydning om fiskeriforseelsen betegnes som kvotejuks og tiltrer det flertallet har uttalt om dette. Mindretallet finner alt i alt ikke at rettsreportasjen er så misvisende at det er grunnlag for mortifikasjon av de påstander som gjengis der.
Det følger av mindretallets standpunkt at de saksøkte må frifinnes for kravet om mortifikasjon.
For lagmannsrettens flertall er det avslutningsvis nødvendig å ta standpunkt til de saksøktes anførsel om manglende rettsstrid etter en interesseavveining. Flertallet erkjenner at problemstillingen i en del injuriesaker er relevant, og at straffeloven §247 undertiden må undergis en innskrenkende tolkning av hensynet til ytringsfriheten. I nærværende sak får synspunktet imidlertid liten selvstendig betydning. Av hensyn til ytringsfriheten og prinsippet om offentlighet i rettspleien gjelder det en særlig vid adgang til rettsreferater, slik det er beskrevet ovenfor i tilknytning til spørsmålet om temaet for sannhetsbevis. Man kan gjerne anse dette referatprivilegiet som uttrykk for en spesiell anvendelse av rettsstridsreservasjonen, slik særlig argumentasjonen i Høyesteretts dom i Rt-1990-636 er egnet til å illustrere. Men deri ligger også begrensningen. Prinsippet beskytter det referat som tilfredsstiller de krav til objektivitet mv som er oppstilt i Rt-1976-1055 og senere avgjørelser. Ved rettsreferater vil spørsmålet om rettsstrid etter §247 derfor i praksis ofte falle sammen med spørsmålet om det er ført sannhetsbevis for riktigheten av referatet. I denne saken ligger det iallfall slik an. Lagmannsrettens flertall har konstatert at referatet i bladet "Vesterålen" inneholder en usann beskyldning mot A om å være domfelt for en straffbar handling. Slike feil kan forholdsvis lett unngås. Det er et spørsmål om å være tilstrekkelig omhyggelig ved lesningen av dommen og utformingen av referatet. Når dette har sviktet, slik som i nærværende sak, er ærekrenkelsen rettsstridig. Noen beskyttelse for avisen er det heller ikke å hente i EMK artikkel 10.
Det får etter flertallets oppfatning ikke noen videre betydning for rettsstridsvurderingen at A i noen grad kritiseres i herredsretten.
Flertallet er etter dette kommet til at A må gis medhold i kravet om mortifikasjon av de tre påklagede utsagn.
Oppreisningskravene
I henhold til skadeserstatningsloven §3-6 første ledd kan den som har krenket en annens ære, såfremt han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, i tillegg til erstatning for økonomisk tap pålegges å betale slik oppreisning for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig. Behandlingen av mortifikasjonskravet ovenfor er i realieten bestemmende også for rettens standpunkt til om vilkårene for oppreising er til stede. Således legger lagmannsrettens flertall - det samme flertall som ved avgjørelsen av mortifikasjonskravet - til grunn at As ære er krenket, og at vilkårene for straff er til stede etter straffeloven §247. For redaktøren følger vilkårene for straff av straffeloven §431. Avisens eier kan i medhold av §3-6 annet ledd 3. punktum også pålegges ytterligere oppreisningsansvar.
Etter ordlyden er adgangen til å tilkjenne den krenkede oppreisning fakultattiv. Ved ærekrenkelser i massemedia må det imidlertid anses som en klar hovedregel at oppreisning skal tilkjennes når vilkårene er til stede, og flertallet anser også dette for å være en adekvat reaksjon i nærværende sak. Det må ved utmålingen tas hensyn til at det dreier seg om en lokalavis med et begrenset opplag, ca 11.000 eksemplarer, og at skadevirkningene derfor ikke kan antas å være like store som ved ærekrenkelser fremsatt i riksdekkende media. Avisen er opplyst å ha tilfredsstillende økonomi. Særlig ved utmålingen overfor avisen, gjør prevensjonshensyn seg gjeldende.
Utmålingen av oppreisningsbeløp er utpreget skjønnsmessig. Flertallet legger vekt på at beskyldningen mot A etter sitt innhold må anses å være alvorlig og skadelig, selv om det ikke for lagmannsretten er tilveiebrakt opplysninger om konkrete skadevirkninger. Regelmessig vil dette være vanskelig. Som offentlig eksponert person måtte A tåle nærgående og kritisk interesse fra pressen, og han måtte også tåle at han navn ble trukket frem i den aktuelle sak med referat av den kritikk han ble utsatt for av herredsretten. Det er derfor ikke noe å si på at A fikk noe negativ omtale, og dette må det tas et visst hensyn til ved utmålingen. Beskyldningen om at han selv var dømt i straffesaken representerte imidlertid et klart overtramp. Det legges videre vekt på at avisen viste vilje til å rette opp den uriktige beskyldningen gjennom artikkelen to dager senere, og at denne beriktigelsen et stykke på vei må anses å ha avdempet skadevirkningene. A kunne formodentlig oppnådd et mer tilfredsstillende dementi dersom det var blitt utvetydig klargjort for avisen at han ønsket dette. Det vises til behandlingen av avvisningsspørsmålet ovenfor.
Etter en samlet vurdering er flertallet kommet til at redaktøren og journalisten hver bør betale oppreisning med kr 10000. Eieren hefter solidarisk for beløpene, jf §3-6 annet ledd 1. punktum, og tilpliktes i tillegg å betale kr 50000.
Lagmannsrettens mindretall er kommet til at de saksøkte ikke har krenket As ære, og at de må frifinnes for oppreisningskravene.
Etter det resultat flertallet har kommet til, har A vunnet saken fullstendig. I medhold av straffeprosessloven §440, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd finner flertallet at A i henhold til hovedregelen bør tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Avgjørelsen har ikke fremstått som så tvilsom at det finnes grunn til å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd. Det skal for øvrig adskillig til for ikke å tilkjenne den krenkede part saksomkostninger når han vinner frem i en sak om ærekrenkelse i pressen. Beløpet fastsettes i samsvar med oppgave fra advokat Danielsen til sammen til kr 100.144 for begge retter. Av dette utgjør salæret kr 34.500 for herredsretten og kr 33.500 for lagmannsretten, mens det resterende er utlegg.
Mindretallet er som konsekvens av sitt standpunkt til realiteten kommet til at A har tapt saken fullstendig. Mindretallet finner at avgjørelsen har vært så tvilsom at de saksøkte i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd ikke bør tilkjennes saksomkostninger.
Etter det resultat flertallet har kommet til, avsies etter dette dom med slik
Domsslutning:
1. Følgende beskyldninger i bladet "Vesterålen" 9 mars 1995 erklæres døde og maktesløse (mortifiseres):
1.1 "A dømt for kvotejuks"
1.2 "A og skipperen på "Z" ble dømt".
1.3 "A har fått en bot på 20.000 kroner og 130.000 i inndragning".
2. I oppreisning til A betaler B 10.000 - titusen - kroner, C 10.000 - titusen - kroner og X AS 50.000 - femtitusen - kroner. X AS hefter solidarisk for de beløp B og C skal betale.
3. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler B, C og X AS - in solidum - 100.144 - etthundretusenetthundreogførtifire - kroner til A.
4. Oppfyllelsesfristen for beløpene omhandlet i post 2 og 3 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.