RG-1999-280
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-02 |
| Publisert: | RG-1999-280 (48-99) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett Nr. 97-00564 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1997-01967 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Haga). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne P. Skutvik). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust, Lagdommer Ellen Midtgaard, Byrettsdommer Astrid Lærdal Frøseth |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §29, Ekteskapsloven (1991) §31, §46, §73, Tvistemålsloven (1915) §153, §180, Avtaleloven (1918) |
A og B ble viet i 1978 og har en datter og en sønn sammen, født henholdsvis i 1978 og 1981. Som nygifte bodde partene hos Bs besteforeldre, men et halvt års tid etter at ekteskapet var inngått fikk A skjøte på en tomt i X. På tomten ble det oppført et bolighus med husbankfinansiering, og i byggeperioden bodde partene hver for seg.
En måneds tid etter at familien hadde flyttet inn i bolighuset, underskrev partene den 29 02 80 en ektepakt, hvoretter den faste eiendom, altså boligeiendommen, med påstående bygninger skulle være As særeie. Senere oppstod det uoverensstemmelser mellom ektefellene, og ifølge senere skilsmissesøknad flyttet de fra hverandre 22 03 95. A ble boende i partenes tidligere fellesbolig, mens B og barna flyttet til en borettslagsleilighet på Y. Hun flyttet deretter til sin søster i Stavanger, og så til Haugesund der hun fikk en deltidsjobb. Sønnen fulgte med henne til Haugesund, mens datteren ikke ønsket dette. Hun flyttet derfor tilbake til sin far.
Sønnen ønsket ikke å bli boende i Haugesund, og B flyttet derfor tilbake til X. I den periode hun brukte for å finne et nytt sted å bo, bodde sønnen sammen med faren. B og sønnen bor nå sammen med Bs mor og bestemor, mens datteren er flyttet sammen med en venn som hun venter barn med. A bor fortsatt i ektefellenes tidligere fellesbolig i X.
Etter at partene nå er skilt, har de ikke kunnet enes om det økonomiske oppgjør, og ett av de tema de strides om, er spørsmålet om gyldighet m v av ektepakten. For å få avgjort dette, har B fremmet sak for Sandnes herredsrett, som den 30 09 97 avsa dom med slik domsslutning:
1. Ektepakt mellom B og A av 29 02 80 settes til side.
2. A tilpliktes å erstatte det offentliges saksomkostninger med kr 19 300 - nittentusentrehundre - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
A har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 14 05 98. Her møtte partene og ga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, tre av disse nye for lagmannsretten, og foretatt dokumentasjon fra saksdokumentene slik rettsboken viser.
Ankende part har for lagmannsretten anført at det ikke er grunnlag for å sette den foreliggende ektepakt til side som ugyldig etter avtaleloven. Det er heller ikke grunnlag for noen lempning etter bestemmelsen i ekteskapsloven §46 annet ledd. I denne forbindelse pekes det på behovet for forutberegnelighet og den usikkerhet som en for liberal anvendelse av lempningsadgangen vil medføre. Ut fra dette må det legges til grunn at terskelen for når avtaler regnes som urimelige, skal være høy, og lempningsadgangen er forutsatt brukt med forsiktighet. Det vises bl a til Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer (1994) s. 287-88.
Ved den helhetsvurdering som skal foretas i forhold til spørsmålet om lempning, må det legges vekt på at partene benyttet advokat da ektepakten ble utformet, og at utkast til ektepakt ble utarbeidet av advokaten. Det kan ikke være riktig å bygge på at ankemotparten ikke forstod hva hun ga seg inn på. Om dette vises til dommer i Rt-1967-973, Rt-1969-901, Rt-1970-561 og Rt-1990-1094.
Det må videre legges vekt på at boligen er finansiert med betydelige skjevdelingsmidler fra ankende part, og det beløp ankemotparten tilkommer hvis ektepakten settes til side, vil være beskjedent. Her må det i alle fall legges til grunn at tomtens nåværende verdi utgjør skjevdelingsmidler og at den gjeld som ble stiftet da huset ble oppført, praktisk talt ikke hadde endret seg fra lånet ble tatt opp og til samlivet mellom partene opphørte. Dessuten må det legges vekt på at en del av den formuesoppbygging som har funnet sted for så vidt, skyldes arv fra den ankende parts bestefar, og derfor må komme ham til gode i en sammenheng som denne.
Selv om ekteskapet i dette tilfelle har vært forholdsvis langvarig, gir dette i seg selv ikke noe grunnlag for lempning, og det kan heller ikke gi grunnlag for lempning at ankemotparten skal ha undertegnet ektepakten for å redde ekteskapet. Når det gjelder omstendigheter inntrådt etter at ektepakten ble undertegnet, peker ankende part på at ankemotparten var utearbeidende fra 1986, men det hun tjente, brukte hun på seg selv. Saksforholdet ligger derfor annerledes an enn i de tilfeller der husmødres innsats i hjemmet er tillagt vekt. Også i forhold til ekteskapsloven §31 tredje ledd og §73 kreves det at en ektefelles innsats i eller utenfor hjemmet skal ha bidratt til formuesøkning hvis slik innsats skal gi vedkommende rettigheter etter disse bestemmelser. I nærværende tilfelle førte hustruens arbeid utenfor hjemmet ikke til annet enn tap for den ankende part, bl a ved at han måtte anskaffe en ekstra bil og mistet en skatteklasse.
Ankende part legger etter dette ned slik påstand:
A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten kan i hovedsak slutte seg til herredsrettens dom og premissene for denne, dog anfører hun at ektepakten er blitt til etter utilbørlig press og derfor er ugyldig etter avtaleloven §29. Det gjøres i denne forbindelse gjeldende at ektepakten ikke har noe aktverdig formål, siden den ankende part bare hadde beskjedne skjevdelingsmidler da eiendommen ble anskaffet. Ektepakten kan derfor ikke ha hatt til formål å sikre vesentlige skjevdelingsmidler som ankende part hadde med inn i ekteskapet. Noe annet formål for ektepakten er ikke påvist.
Da ankende part krevde ektepakt for boligeiendommen, var partene gift, og det må oppfattes som illojalt og svikaktig å fremme krav om ektepakt på et slikt stadium. Selv om ankende part ikke direkte truet med skilsmisse, oppfattet ankemotparten det slik at hun hadde valget mellom enten å godta krav om ektepakt eller se i øynene at ekteskapet gikk i oppløsning på lengre sikt.
Når det skal vurderes om ektepakten skal settes til side etter avtaleloven §29, må det legges vekt på at kravet om ektepakt ble satt fram like etter at ankemotparten hadde fått sitt første barn. Det må oppfattes som utilbørlig at det fremsettes et slikt krav i en situasjon som denne. Det kan ikke ha noen betydning at partene hadde juridisk bistand da ektepakten ble inngått siden de reelle diskusjoner var ført før advokaten kom inn i bildet. Heller ikke kan det legges vekt på at det gikk et år fra ankende part tok opp spørsmålet om ektepakt og til den ble underskrevet. Ankemotparten var således uenig hele tiden, og dette gjorde hun også klart overfor motparten.
Dersom ankemotparten ikke får medhold i at ektepakten skal settes til side som ugyldig etter avtaleloven §29, anfører hun subsidiært at den må settes til side (lempes) etter ekteskapsloven §46 annet ledd. I denne forbindelse gjør hun gjeldende at ektepakten var urimelig allerede da den ble inngått og at det press som ble utøvd, må ha betydning også i forhold til spørsmålet om lempning. Også de øvrige argumenter hun har anført i forhold til avtaleloven, må tillegges vekt i forhold til dette spørsmål, og for øvrig må det ses hen til at ektepakten ble mer og mer urimelig etter hvert som tiden gikk. Sluttresultatet, dersom ektepakten legges til grunn, blir således at ankemotparten kommer tomhendt ut av et langvarig ekteskap i en alder av 39 år, samtidig som hun fortsatt har daglig omsorg og oppfostringsansvar for et av partenes fellesbarn.
Det må, slik ankemotparten ser det, legges vekt på den samlede økonomiske situasjon som ektfellene befinner seg i etter skilsmissen, jf i denne forbindelse Rt-1990-1049. Ankemotparten står tomhendt igjen som nevnt, hun har ikke fått ektefellebidrag og hun får bare et beskjedent oppfostringsbidrag til det barn hun har omsorgen for. Hennes økonomi er vanskelig, hun er avhengig av sosialhjelp og hun har ikke mulighet for å skaffe egnet bolig til seg selv og gutten. Hvis ektepakten lempes, bringer dette på den annen side ikke den ankende part i noen vanskelig økonomisk stilling. Det vil medføre at han ikke kan sitte både med den tidligere fellesbolig og det gårdsbruk som ble finansiert av begge parter, men dette må han i tilfelle avfinne seg med.
Dersom ankemotparten heller ikke får medhold i at ektepakten skal lempes i medhold av ekteskapsloven §46 annet ledd, anfører hun atter subsidiært at hun må tilkjennes vederlag etter lovens §73. Hun har således bidratt til å øke ankende parts særeiemidler ved arbeid ute og hjemme. På denne måte har hun gjort det mulig for ankende part å sitte med eiendommen og å nyte godt av en betydelig inflasjonsgevinst. Dette må gi grunnlag for å tilkjenne henne vederlag etter den nevnte bestemmelse. Dette vederlag må sette henne i stand til å skaffe seg egnet bolig, og beløpet bør derfor settes til minst kr 300000. Ankemotparten legger ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, altså at ektepakten må settes til side, og er enig i at dette resultat må forankres i lempningsregelen i ekteskapsloven §46 annet ledd. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå inn på avtaleloven §29, som er det prinsipale grunnlag ankemotparten har påberopt seg for denne instans. Det finnes likevel grunn til å bemerke at den situasjon som partene befant seg i da spørsmålet om ektepakt ble tatt opp av ankende part og det press hun kan ha følt seg utsatt for i denne forbindelse, kan være ett av flere momenter i den helhetsvurdering som må foretas i forhold til ekteskapsloven §46 annet ledd. Slik lagmannsretten ser det, blir imidlertid spørsmålet om press eller tvang i forbindelse med inngåelse av ektepakten bare et marginalt argument ved vurderingen av om den skal lempes, og i den samlede vurdering som må foretas, er andre momenter av vesentlig større betydning.
Slik lagmannsretten vurderer saken, må det være riktig å ta utgangspunkt i at når ankende part krevde ektepakt i forbindelse med at tomten ble kjøpt, var dette fordi det var han som hadde penger på konto som kunne brukes til tomtekjøpet. Av hans selvangivelse for 1977 går det fram at han ved årsskiftet hadde kr 37499 i bankinnskudd. Det foreligger faktura på kr 43023 i forbindelse med tomtekjøpet, og det er fremlagt uttaksbilag som viser at dette beløp er tatt ut fra en av de konti som ankende part disponerte. At tomten ble finansiert med midler som ankende part hadde spart opp, enten helt eller for den vesentlige del, må derfor være på det rene.
Det må etter bevisførselen legges til grunn at ankende part allerede da tomten ble kjøpt satte fram krav om at eiendommen skulle gjøres til hans særeie. Lagmannsretten finner imidlertid også å måtte legges til grunn at ankemotparten helt fram til ektepakten ble underskrevet gjorde det klart for sin ektefelle at hun var imot en slik løsning. Det må ellers legges til grunn at da partene møtte hos daværende advokatfullmektig Rolf Waage, som utarbeidet det forslag til ektepakt som partene undertegnet, ga ankemotparten ikke uttrykk for sine motforestillinger overfor ham. For lagmannsretten er hennes forhold her imidlertid ikke noe avgjørende moment. Ankemotparten var på denne tid snaue 19 år gammel og stod overfor en ektefelle som rett nok bare var et par år eldre, men som tydeligvis var langt mer bevisst i økonomiske spørsmål og som hadde vært lite villig til å lytte til hennes motforestillinger mot den ordning som ble etablert. Mot en slik bakgrunn ser lagmannsretten det ikke som unaturlig at hun regnet diskusjonene som sluttført da partene møtte hos advokat og at hun anså det nytteløst å protestere da.
Når ankemotparten tross alt underskrev ektepakten, må det rettslige utgangspunkt være at hun er bundet av den, og at de motforestillinger hun hadde gitt uttrykk for overfor sin ektefelle, i seg selv ikke kan gi grunnlag for å kreve at ektepakten blir satt til side. For lagmannsretten står det imidlertid som vesentlig i den helhetsvurdering som må foretas, at den særeieordning som ankende part krevde og fikk, går langt ut over det som må anses saklig begrunnet i det kontantinnskudd han hadde foretatt: Det han oppnådde, var en særeieordning til et hus med den mulighet for gevinst som lå i dette, basert på at han hadde brukt et beløp av ca kr 43000 til å kjøpe tomten. Selv om det rettslig sett ikke er noe til hinder for å inngå på slike ordninger, gir allerede det svake saklige fundament for den ordning som ble etablert et nærliggende utgangspunkt for å angripe ordningen senere med et krav om lempning etter ekteskapsloven §46 annet ledd . Det grunnlag som ligger i dette, forsterkes ved at ankende part, slik lagmannsretten ser det, i alle fall burde vært klar over at ankemotparten var mot å inngå på den særeieordning som ankende part ønsket å etablere hvis han hadde vært mer lydhør også for sin ektefelles interesser.
Det er med ovenstående som bakgrunn at den etterfølgende utvikling må vurderes: Ankemotparten var hjemmeværende med omsorgen for partenes felles barn inntil hun gikk ut igjen i arbeidslivet i 1986. Hun hadde deretter inntektsgivende arbeid som butikkekspeditør i sin søsters forretning, først på deltid og senere på heltid. Det er fremlagt kopi av selvangivelser og likningsutskrifter som viser at hennes bruttoinntekt økte fra kr 38 779 fra hun begynte i arbeid i 1986 til kr 97 505 i 1994, som var det siste hele året partene bodde sammen. For den ankende part viser det fremlagte materiale en inntekt økende fra kr 124 650 i 1986 til kr 156 153 i 1994.
Ankende part har betegnet ankemotpartens arbeid som en kosejobb og anført at det hun tjente, bare kom henne selv til gode. Etter det han anfører, brukte hun således mye penger på klær og sminke og på reiser og andre formål som familien ikke hadde noe igjen for. Slik ankende part ser det, var ankemotpartens bidrag til familiens økonomi negativt: Han måtte støtte henne økonomisk bl a med penger til tobakk og skaffe en ekstra bil og han mistet også en skatteklasse.
Ankende part, som også har anført at han måtte ta en vesentlig del av arbeidet med stell av barn, hus og hjem fordi ankemotparten ikke ivaretok dette på en tilfredsstillende måte, har ført sin mor og sin bror som vitner for å underbygge dette. Ankemotparten har på sin side fremholdt at det hun tjente, gikk til familiens underhold. Hun har videre, med støtte i sin søsters vitneprov, fremholdt at hun fikk sminke gratis som vareprøver i tilknytning til sitt arbeid som ekspeditør og at de reiser hun foretok, gjaldt messer som hun måtte delta på og som ikke kostet henne noe. Hun har også bestridt anførslene fra ankende part når det gjelder husarbeid og barnestell m v.
For lagmannsretten er det opplyst at ankemotpart ikke har utdanning ut over 9-årig grunnskole, og at hun deretter arbeidet på fabrikk inntil hun ble gravid med partenes første barn da hun var 18-19 år gammel. Når hun deretter, etter et opphold på noen år mens barna var små, tok arbeid som ekspeditør i sin søsters parfymeri, bærer dette, slik lagmannsretten ser det, bud om at hun innrettet seg som best hun kunne for å skaffe seg slikt arbeid som hun hadde muligheter for å få. Det er etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen ikke grunnlag for å bygge på annet enn at de inntekter hun oppebar, gikk med til familiens underhold, og anførslene om stort personlig pengeforbruk fra ankemotpartens side, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å bygge på. Hvis det forholder seg slik at ankende part måtte gi henne penger f eks til tobakk slik han anfører, er dette etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke uttrykk for annet enn at partene generelt hadde en vanskelig økonomi, og at dette - naturlig - kunne gi seg slike utslag. Slik lagmannsretten ser det, må det legges til grunn at partene har ordnet seg slik det er vanlig i slike forhold: At hustruen er hjemme mens barna er små og bidrar til den formuesoppbygging som finner sted dels ved innsats i hjemmet og - når barna vokser til - ved arbeid utenfor dette.
Lagmannsretten finner etter ovenstående å måtte legge til grunn at det man står overfor i det foreliggende tilfelle, er et helt tradisjonelt eksempel på de situasjonstyper som behandles bl a i Rt-1975-220: Hver av partene har bidratt med sitt, under oppføring av fellesboligen, der mannen har gjort det meste av selvbyggerinnsatsen, men der det må legges til grunn at også hustruen har vært med så langt hun har hatt overskudd og muligheter for dette. Partene har også bidratt med sitt gjennom økonomiske tilskudd, som resultat av arbeidsinnsats som har skaffet midler til familiens underhold. Endelig har partene nytt godt av bistand fra sine respektive familier. De tilskudd som slik sett har kommet utenfra, har hatt form av pengestøtte fra ankende parts foreldre og innbogjenstander fra ankemotpartens mor. Det synes ikke tvilsomt at den økonomiske verdi av tilskuddene har vært størst fra ankende parts familie. Dette rokker imidlertid ikke ved det helhetsinntrykk som fremtrer ut fra det som foreligger av bevis i saken: At det er tale om en eiendom som må anses innbrakt av partene i fellesskap, med forbehold for det innskudd som lå i at ankende part brukte oppsparte midler til å betale for kjøpet av tomten.
Ankende part har pekt på at husbanklånet ikke ble vesentlig nedbetalt i de år som gikk fra lånet ble tatt opp og til partene skilte lag. Slik lagmannsretten forstår ankende part, mener han at den formuesoppbygging som har skjedd gjennom en beskjeden reduksjon av lånet, kan tilbakeføres til forhold som han må godskrives, bl a en arv han fikk fra sin bestefar. Lagmannsretten kan ikke følge ham i dette. Som lagmannsretten har vært inne på ovenfor, må det legges til grunn at partene hver for seg har bidratt med sitt for å bygge opp den verdi som boligeiendommen representerer, og når et husbanklån bare reduseres ubetydelig de første år etter at lånet tas opp, er dette ikke noe annet enn det som er vanlig i slike låneforhold. Når ankende part ellers har gjort et poeng av at det bare ville foreligget beskjedne verdier til fordeling om ektepakten ikke var inngått, kan lagmannsretten heller ikke følge ham i dette. Hvilken verdi eiendommen som helhet ville hatt i dag, og hvor stor del av denne verdi som kunne tilbakeføres til tomten, er det ikke mulig for lagmannsretten å ha noen formening om. Det talleksempel som er fremlagt og som angir en tomteverdi på kr 375000 og en netto på kr 100000 etter at gjeld er trukket fra en tenkt restverdi for eiendommen, fremtrer som et talleksperiment uten synderlig verdi for saken.
Av ekteskapsloven §46 annet ledd fremgår at en særeieordning som den foreliggende helt eller delvis kan settes ut av kraft dersom den vil virke urimelig overfor en av partene. Når den særeieordning som ble etablert i nærværende tilfelle ikke vil gi ankemotparten noe igjen av de verdier som boligeiendommen representerer, fremtrer dette etter lagmannsretten som urimelig i forhold til henne. Det er således på den ene side tale om et langvarig ekteskap der ankemotparten har bidratt med sitt gjennom arbeid i hjemmet og økonomisk ved arbeidsinntekt, og på den annen side en særeieordning som - slik lagmannsretten har vært inne på innledningsvis i premissene - har vært svakt saklig fundert allerede fra begynnelsen av. Det ankemotparten står igjen med etter at ekteskapet er opphørt, har ikke vært tilstrekkelig til at hun kan skaffe seg et egnet sted å bo, og lagmannsretten kan ikke se at dette er en situasjon hun selv kan bebreides.
Lagmannsretten er etter ovenstående kommet til at avtalen om særeieordning må lempes. Denne lemping bør skje ved at avtalen settes til side, slik at fellesboligen behandles etter de vanlige regler om formuesforhold mellom ektefeller, idet en annen løsning vil virke urimelig i forhold til ankemotparten. Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste. Spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å fravike den hovedregel som følger av denne bestemmelse, og ankende part må etter dette erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger. Prosessfullmektigen har lagt fram omkostningsoppgave for et samlet beløp av kr 29 950, hvorav salær kr 29 500. Oppgaven legges til grunn og saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr 29 500.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 29 950 - kronertjuenitusennihundreogfemti - til B innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.
Ved domsavsigelsen er saken behandlet etter reglene i tvistemålsloven §153 3. og følgende punktum.