Rt-1934-577

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-05-26
Publisert:	Rt-1934-577
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 135/1 s.a.
Parter:	Fru J. A. Sissenère (advokat O. Smith) mot Kristiansand kommune.
Forfatter:	Schjelderup, Larssen, Hanssen, Aars, Lie, Andersen, Berg
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §37, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §335, LOV-1927-05-20-2-§17

Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgaar av Torridals herredsretts dom av 19 august 1930 i sak mellem Kristiansand kommune og fru Jenny Agathe Sissenère med saadan domsslutning: «De paaankede utpantninger stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Fru Sissenère har paaanket dommen, fordi hun mener at heredsretten har tatt feil, naar den har betraktet det beskattede beløp som skattepliktig inntekt. Subsidiært har hun hevdet at ialfall den del av beløpet som skyldes paakostninger, nyanskaffelser og øket varebeholdning maa være undtatt fra beskatningen. I henhold hertil har hun paastaatt de paaklagede utpantninger og den til grunn for samme liggende ligning underkjent og sig frifunnet, og subsidiært ligningsbeløpet redusert, samt i begge tilfelle saksomkostninger for begge retter.

Kristiansand kommune har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Der er for Høiesterett fremlagt en del nye oplysninger i tilknytning til den ankende parts subsidiære paastand.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn herredsretten. Sakens spørsmaal gjelder hvad der ligger i ordet «avhendelse» i byskattelovens §37, annen passus. Man finner det ikke naturlig at betrakte delingen av et ekteskapelig fellesbo under synsvinkelen avhendelse eller realisasjon av boets enkelte formuesgjenstander ektefellene imellem - uansett om enkelte av gjenstandene er hvervet efter ekteskapets inngaaelse. Denne opfatning av hvad der rammes av lovens uttrykk synes ogsaa at stemme best med skattelovens forarbeider.

Dommerne Larssen, Hanssen samt justitiarius Berg er med hensyn til anvendelsen av byskattelovens §37, 2nen passus, kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede dennes begrunnelse. Apotekerforretningen tilhører som en del av fellesboet begge ektefeller i forening med en ideell halvpart hver. Naar hustruens anpart av apotekerforretningen ved ekteskapets opløsning efter mannens begjæring tildeles ham mot vederlag i penger efter takst, skjer der en rettsovergarg, som efter vaar opfatning maa regnes som en «avhendelse» i skattelovens forstand paa samme maate som naar en av sameierne i et arvebo ved overenskomst overtar den annens part av en bogjenstand (jfr. Rt-1929-54). Apotekerforretningen blev innkjøpt for fellesboets midler og er den

Side:578

hele tid drevet for dettes regning. Forretningen er forsaavidt utvilsomt erhvervet «i anledning av næring eller forretningsforetagende eller benyttet dertil» (lovens §37). Det synes da heller ikke synderlig tvilsomt, at dette ogsaa bør ansees for at gjelde i forhold hustruen som medeier i fellesboet, selv om hun mannens levetid ikke har adgang til at drive apoteket for egen regning. Nogen reell grunn til at hustruen skal fritas for inntektsskatt av denne gevinst og saaledes stilles i en undtagelsesstilling i forhold til den omhandlede lovbetemmelse, kan ikke skjønnes at foreligge. Da jo mannen ikke har oppebaaret den for hustruens anpart utbetalte verdistigning, vil denne gevinst, saavidt skjønnes, ikke kunne beskattes paa hans haand, om han senere selger den hele forretning. Saafremt derfor ikke hustruen skal betale skatt av denne gevinst, vil den overhodet ikke bli at beskatte - et resultat som ikke synes at ha rimelig grunn. Vi undlater ikke i denne forbindelse at bemerke, at den av flertallet gjengitte uttalelse i skattelovens motiver side 107 om at «erhvervelse, der skjer umiddelbart ved giftermaal eller skilsmisse, ikke bør beskattes som inntekt», efter vaar mening tar sikte paa tilfelle av en helt annen art enn det som her foreligger.

Vi antar efter dette at hustruens gevinst ved verdistigningen med rette er skattlagt efter skattelovens §37. Derimot antar vi at hustruen har krav paa fradrag for verdiforøkende paakostninger under eiertiden og likeledes for økningen i varebeholdningen. Efter de foreliggende omstendligheter antar vi at der ikke er grunn til at sette anførslene herom ut av betraktning som nye for Høiesterett (tvistemaalslovens §335). Da vaart standpunkt ikke deles av rettens flertall, finner vi det ufornødent nærmere at inngaa paa fradragets størrelse.

Saksomkostninger vil ikke bli tilkjent.

Domsslutning:

De paaklagede utpantninger med den til grunn for samme liggende ligning underkjennes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom:

Da apoteker Hegstad og hustru i 1928 separertes, beholdt man efter §17 i lov av 20 mai 1927 (nr. 2) under det økonomiske opgjør mellem ektefellene det reelle apotekerprivilegium i Kristiansand, den faste eiendom, hvori apoteket drives, og varebeholdningen til en verdi som oversteg innkjøpssummen med kr. 120.000. Saksøkte blev utbetalt 60.000 kroner, herav dels i kontanter og dels i en større pantobligasjon. Ligningsnevnden i Kristiansand inntektbeskattet saksøkte efter byskattelovens §37 for dette beløp for skatteaaret 1929/30. - - -

Saksøkte har prinsipalt gjort gjeldende: At et opgjør som nærværende mellem ektefeller ikke faller inn under skattelovens inntektsbegreper. Formueserhvervelse som følge av inngaaelse av eller opløsning av ekteskap beskattes ikke i noget land som inntekt. Dette var uttrykkelig sagt i forarbeidene til vaar gjeldende skattelov (av 1911). Naar det ikke blev medtatt i Ot. prp. nr. 8 for 1909 var det formentlig fordi Finansdeparternentet ansaa det ganske overflødig uttrykkelig at si det i lovs form. Visstnok hadde «ligningsutvalget» ansett den stedfunne beskatning lovmedholdelig (se side

Side:579

606 i Dommer m.v. i skattesaker, 3dje del, 6te bind). Men utvalgets resonnement er uriktig likesom det ikke har vært opmerksom paa det foran anførte. Dessuten staar eksperter i ligningssaker skarpt delt med hensyn til lovligheten av den stedfunne beskatning. Saksøkte dokumenterte at der i landets største kommuner ikke hadde funnet sted en inntektsbeskatning som nærværende i de mange skilsmisser som maatte ha funnet sted mellem forretningsmenn og deres hustruer. Og dette kunde alene skyldes at formuesforøkelse i et tilfelle som nærværende ikke lovlig kunde beskattes som inntekt. Det var ikke rettferdig at beskatte som skjedd en hustru i en saadan stilling. Og der var heller ikke lovhjemmel derfor. Den omstendighet at formuesforøkelsen ellers vilde undgaa beskatning, var uten betydning. Det var ikke særeget for dette forhold. Om hustruen var død vilde hennes arvinger ikke kunne inntektsbeskattes av den verdistigning som apoteket m.v. hadde undergaatt til dødsfallet. Saksøkte fant støtte for sitt standpunkt i en del rettsavgjørelser - Rt-1926-775 flg., Rt-1924-401 flg. - i teorien og i stempellovgivningen (lov av 14 august 1851, som forandret §11 i lov av 9 august 1839).

Subsidiært hevdedes: 1) at der ingen avhendelse hadde funnet sted. Hustruen var ikke utdannet som apoteker og kunde ikke inneha apoteket. Det var mannen som hadde skjøte paa den faste eiendom og var innehaver av det reelle privilegium. Det var en fiksjon da at si, at en «avhendelse» hadde funnet sted. Til støtte herfor henvistes til Scheel: Om ektefellers formuesforhold side 7, og Rt-1925-1009 og Rt-1922-436.

Videre gjordes gjeldende 1) at der ikke hadde funnet sted nogen avhendelse av «forretning eller virksomhet». Ti mannen alene hadde lovlig adgang til at ha apotek og satt allerede inne med raadigheten over det; der blev altsaa intet «overdradd» ham. Efter hustruens stilling hadde hun ingen virksomhet at overdra. Som i Rt-1923-592 maatte der kreves en overgang av raadigheten over virksomheten, for at avhendelse efter byskattelovens §37 kunde sies at ha funnet sted. Endelig gjordes gjeldende, 3) at skilsmisse ikke var inntraadt - kun separasjon. Og først naar apoteket var solgt til andre var formuesforøkelsen realisert.

Saksøkeren anførte i det vesentlige følgende: Da saksøkte ikke inngav selvangivelse, blev ligninger foretatt av ligningsnevnden, efterat denne hadde forelagt saken for «ligningsutvalget», som avgav den uttalelse saksøkte hadde nevnt, og som bestemt gikk ut paa at den omhandlede formuesforøkelse var at inntektsbeskatte efter byskattelovens §37. Paa denne uttalelse maatte der legges adskillig vekt. Om beløpets størrelse var der ingen tvist. Apoteket var innkjøpt efter ekteskapets inngaaelse og for fellesboets midler, idet der bestod formuesfellesskap mellem ektefellene. Ved giftermaalet hadde hustruen innført adskillig formue i fellesboet. Efter den stedfunne separasjonsavtale, hvorved mannen blev fullstendig eneeier av apoteket m.v., maatte forholdet anskues saaledes at saksøkte hadde avhendet sin ideelle andel i Løveapoteket m. m. Efter loven var «avhendelse» et videre begrep enn «salg». Herunder gikk tvangssalg, ekspropriasjon, bytte, makeskifte ( Rt-1925-728), odelsløsning. Angaaende utløsning av en idell anpart i en forretning henvistes til «Dommer m. m.» 1ste del 8de bind side 799, og angaaende opløsning av sameie til 2nen del 5te bind side 523. Videre til Rt-1929-54. Det ansaaes ikke tvilsomt at avhendelse var skjedd i næring; der henvistes til Rt-1925-1048 og Rt-1929-166. Separasjonen fant sted efter ikrafttredelsen av lov av 1927 og separasjonen

Side:580

var skjedd med skilsmisse for øie. Her som ellers var «motivene ikke lov». Det fantes av vesentlig betydning at en formuesforøkelse som nærværende vilde undgaa beskatning, hvis ligningen ophevedes.

Retten skal bemerke at det er paa det rene at Løveapoteket m. m. er innkjøpt efter inngaaelsen av ekteskapet, og at der bestod formuesfellesskap mellem ektefellene da innkjøpet fant sted. Det er likeledes uimotsagt anført at saksøkte medbragte adskillig formue i ekteskapet. Apoteket er saaledes anskaffet for fellesboets midler. At hustruen ikke var utdannet som apoteker og saaledes ikke kunde erhverve apoteket, finnes ikke at kunne tillegges nogen betydning, hvor der som her alene handles om hustruens økonomiske interesser i apoteket. Det synes ubestridelig at apoteket tilhører fellesboet. Den formuesforøkelse som er lagt til grunn for den økonomiske ordning mellem ektefellene, er saaledes en avkastning av den ved fellesboets midler anbragte kapital i apoteket, i hvilken avkastning hustruen er likesaavel participant som mannen. Retten kan derfor ikke gi saksøktes prinsipale standpunkt medhold, idet den vunne formuesforøkelse for hustruen ikke kan sies at være en følge av inngaaelse av eller opløsning av ekteskapet. Den omstendighet at ekteskapets opløsning er blitt foranledningen til at hustruen er utbetalt sin halvpart av den antagelige verdistigning, kan ikke gjøre den vunne fordel til e følge av ekteskapets opløsning. Retten finner saaledes at der foreligger betingelse for inntektsbeskatning av det utbetalte beløp.

Med hensyn til de subsidiære innsigelser bemerkes: Til 1: Forsaavidt byskattelovens §37 skal forstaaes derhen at «forretningen eller virksomheten» maa ha skiftet eier i sin helhet, kan det sies at avhendelse ikke har funnet sted, idet ved separasjonsavtalen forholdet er blitt at mannen fremdeles bestyrer og driver apoteket. Men likesom «avhendelse» har det omfang som kommunen har hevdet, og hvori saksøkte erklærte sig enig, saaledes maa det antas at det for at byskattelovens §37 kan anvendes er tilstrekkelig at hustruen skiller sig ved sin andel i apoteket m.v. Det er paa det rene at saksøkte har oppebaaret verdiforøkelsen kr. 60.000 mot at mannen blev eier av apoteket i sin helhet. Hustruen er helt uttraadt av interessefellesskapet, idet hun har realisert sin andel deri. Det synes vanskelig at kunne bestrides at hun derved i lovens forstand har «avhendet» sin halvdel i apoteket m. m. - - - Til 2: At apotekdrift inngaar under «forretning eller virksomhet» i §37, ansees utvilsomt. Naar som antatt under nr. 1 hustruen har avhendet sin andel i apoteket m. m. mot utbetalte kr. 60.000, hvad enten det kalles vederlag eller realisert verdiforøkelse, skjønnes ikke annet enn at det er «forretning eller virksomhet» (andel deri), som er avhendet. Den i Rt-1923-592 paaberopte dom gjelder et annet saksforhold enn nærværende. Naar der er lagt sterkt vekt paa at hustruen savnet apotekerutdannelse og saaledes ikke kunde erhverve et apotek og drive et saadant, bemerkes at det ikke er nogen sjelden foreteelse, at en enke efter en apoteker, som sitter inne med et reelt apotekerprivilegium, driver apotekernæringen med provisor. Til 3: At ekteskapet ikke er ophevet ansees uten betydning. Rettsavgjørelsen maa bygge paa de faktiske foreliggende forhold. Efter separasjonsavtalen har avhendelsen funnet sted og de kr. 60.000 er erlagt. Der finnes ikke anledning til at ta hensyn til muligheten av at det ekteskapelige samliv kan bli gjenoptatt. - - -