Rt-1935-58

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-01-31
Publisert:	Rt-1935-58
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15/1 s.a.
Parter:	A/S Rjukanfos (advokat Fr. Seiersted) mot Eidanger kommune (advokat Magne Schjødt). Intervenient: Riksskattestyret. Processvarslet: Oslo, Notodden, Heddal, Gransherred, Tinn, Rauland, Aker, Gjerpen, Hovin og Røvde kommuner.
Forfatter:	Klæstad, Jacobsen, Bade, Larssen, Næss, Alten, Berg
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §50, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §41, §124, §45, §53, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §116, §39, §53, §54, §55

Dommer Klæstad: Angaaende saksforholdet henvises til dom av 1 juni 1934 avsagt av Oslo byrett uten domsmenn. Ved denne dom blev Eidanger kommune fri funnet for A/S Rjukanfos's krav om at inntekten av selskapets virksomhet i det første driftsaar i Eidanger skal gjennemsnittsberegnes. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

A/S Rjukanfos har paaanket dommen til Høiesterett. Selskapet anfører at byretten har tatt feil, naar den antar at den næring som landsskattelovens §50 sikter til, maa være en virksomhet som den skattepliktige har drevet innen vedkommende kommune i 3 aar, og at selskapet har paabegynt en ny næring i skattelovens forstand innen Eidanger kommune i 1929. Selskapet mener at dets virksomhet innen de forskjellige kommuner i skattelovens forstand er en sammenhengende næringsdrift, og at den utvidelse av denne virksomhet som blev foretatt ved anlegget av fabrikken i Eidanger, ikke berøver selskapet adgangen til at forlange gjennemsnittsligning ogsaa forsaavidt angaar den del av utbyttet som skriver sig fra første aars drift av de nye anlegg i Eidanger.

Side:59

Selskapet har paastaatt: «1. At Oslo byretts dom av 1 juni 1934 opheves. 2. At den av Oslo foged for bidrags- og forsorgssaker den 9 februar 1933 avholdte utpantningsforretning hos A/S Rjukanfos opheves. 3. At Eidanger kommune tilpliktes at foreta ny ligning, hvorunder A/S Rjukanfos's inntekt i kommunen vedrørende driftsaaret 1929/30 (skatteaaret 1931/32) gjennemsnittsberegnes. 4. At Eidanger kommune og Riksskattestyret in solidum tilpliktes at betale sakens omkostninger for byretten og Høiesterett».

Motparten Eidanger kommune har paastaatt at byrettens dom stadfestes, og at den ankende part ilegges saksomkostninger for Høiesterett.

Riksskattestyret, som møtte for byretten som hjelpeintervenient, har ikke møtt for Høiesterett. A/S Rjukanfos har varslet for processens skyld de i byrettsdommen nevnte kommuner. Ingen av disse kommuner har møtt under saken.

De nye dokumenter som er paaberopt for Høiesterett, tillegger jeg ikke nogen avgjørende betydning for bedømmelsen av den foreliggende tvist.

Eidanger kommune hevder at det spørsmaal saken gjelder, er av skjønnsmessig art, og at Riksskattestyrets kjennelse derfor er bindende for domstolene. Jeg er enig med byretten i at denne innsigelse maa forkastes av de grunner som er anført av byretten.

Med hensyn til sakens realitet er jeg derimot ikke enig med byretten. Ved Høiesteretts dom i Rt-1926-612 blev det avgjort at de meget betydelige utvidelser som A/S Rjukanfos foretok i sin virksomhet i 1914-1915 i Tinn kommune, hvor selskapet ogsaa tidligere drev sin næring, ikke medførte at selskapet tapte retten til gjennemsnittsligning, idet selskapet ikke ved disse utvidelser blev ansett for at ha begynt en ny næring ved siden av den tidligere. I overensstemmelse med den opfatning som har funnet uttrykk i denne dom maa jeg, efter de oplysninger som foreligger om de senere anlegg i Eidanger, gaa ut fra at heller ikke anlegg som disse vilde medført noget tap av selskapets rett til vanlig gjennemsnittsligning, dersom de hadde funnet sted i Tinn kommune eller i annen kommune hvor selskapet tidligere hadde drevet sin næring i et efter loven tilstrekkelig antall aar. Spørsmaalet blir da om selskapets krav paa gjennemsnittsligning kommer i en annen stilling, fordi de anlegg hvorved selskapet atter utvidet sin virksomhet, blev foretatt i en kommune hvor det tidligere ikke hadde drevet en lignende næring. Dette spørsmaal beror paa en fortolkning av bestemmelsen i landsskattelovens §50 om at gjennemsnittsligning finner sted «naar den skattepliktige har drevet næring i minst 3 aar». Besvarelsen av spørsmaalet er avhengig av hvad loven kan antas at sikte til med ordet «næring» - om den sikter til den skattepliktiges næring i sin helhet, uansett om den drives i flere kommuner, saaledes som hevdet av A/S Rjukanfos, eller om den sikter til den skattepliktiges næring

Side:60

innen den enkelte kommune, saaledes som hevdet av Eidanger kommune og antatt av byretten.

Høiesterett har tidligere truffet avgjørelser som jeg finner at være av betydning for bedømmelsen av dette fortolkningsspørsmaal. Ved to dommer i Rt-1931-731 og Rt-1931-733 angaaende forstaaelsen av landsskattelovens §45 og byskattelovens §39 blev A/S Christiania Glasmagasin ansett berettiget til i sin inntekt av næringsdrift i en kommune at gjøre fradrag for tap som selskapet hadde hatt ved driften av sine anlegg i andre kommuner, idet selskapets virksomhet maatte betraktes som en sammenhengende næringsdrift som strakte sig over flere kommuner, og ikke som en rekke forskjellige næringer i flere kommuner. Ved dom i Rt-1932-577 blev en lignende avgjørelse truffet med hensyn til A/S Unions virksomhet i forskjellige kommuner.

Efter beskaffenheten av den virksomhet som A/S Rjukanfos driver i forskjellige kommuner, saaledes som det er nærmere beskrevet i byrettens dom, maa jeg gaa ut fra at den ialfall ikke har vært mindre sammenhengende eller ensartet enn i de tilfeller som er omhandlet i de to nevnte dommer. Overensstemmende med disse dommer maa jeg derfor anta at den næringsdrift som A/S Rjukanfos har utøvet i de forskjellige kommuner, deriblandt Eidanger, maa betraktes som en enkelt sammenhengende næringsdrift, og ikke som en rekke forskjellige næringer i de enkelte kommuner. Det forekommer mig at Eidanger kommunes paastand om at selskapets virksomhet i Eidanger i skattelovens forstand maa betraktes som en ny næring som selskapet paabegynte i 1929, ikke kan være forenlig med denne av de nevnte dommer utledede opfatning. Det maa efter min mening være en naturlig følge av disse dommer at anlegget i Eidanger betraktes som et ledd i selskapets samlede næring, og ikke som en ny og særskilt næringsdrift som selskapet begynte der.

Dertil kommer en annen betraktningsmaate som efter min opfatning maa være avgjørende. De nevnte dommer maa antas at være bygget paa den opfatning at landsskattelovens §45, første ledd - i tilfelle hvor den skattepliktige driver en enkelt næring - med ordet «næring» har siktet ikke bare til den del av hans virksomhet som drives innen en enkelt kommune, men til hans samlede og sammenhengende næring i de forskjellige kommuner. Dette synes forøvrig ogsaa likefrem at kunne utledes av ordlyden i §45. Nu er det imidlertid efter min mening uantagelig at lovens §50 skulde ha benyttet det samme ord «næring» i en annen betydning. Denne paragraf inneholder ingen begrensning av begrepet næring. Den bestemmer ikke at den skattepliktige skal ha drevet næring «i vedkommende kommune» i minst tre aar. Under disse omstendigheter antar jeg at ordet «næring» i §50 maa sikte til det samme som i §45, nemlig til den skattepliktiges næringsdrift i sin helhet, uansett om den foretas i flere kommuner. Legger man denne lovforstaaelse til grunn, maa A/S Rjukanfos antas at være

Side:61

berettiget til at kreve gjennemsnittsligning overensstemmende med sin paastand.

Spørsmaalet om hvorledes denne gjennemsnittsligning skal gjennemføres, er ikke forelagt Høiesterett til avgjørelse. Jeg antar at det ikke er grunn til at tilkjenne saksomkostninger.

Dom:

Eidanger kommune har at foreta ny ligning, hvorunder A/S Rjukanfos's inntekt i kommunen vedrørende driftsaaret 1929/ 1930 (skatteaaret 1931/1932) gjennemsnittsberegnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Jacobsen: Enig med førstvoterende.

Dommerne Bade, Larssen ogNæss: Likesaa.

Dommer Alten: Likesaa. Jeg skal bare tilføie et par bemerkninger om de to første punkter i den ankende parts paastand. Med hensyn til punkt 1 bemerkes at det ikke er anført nogen mangel ved saksbehandlingen, som kan lede til ophevelse av dommen. Med hensyn til punkt 2 skal jeg bemerke at anken gjelder byrettens dom angaaende tvisten om ligningens lovlighet, mens den avholdte utpantningsforretning ikke er gjenstand for anke. Efter tvangsfullbyrdelseslovens §41 er det namsretten som i tilfelle har at avgjøre begjæringen om at begrense en skatteutpantning i overensstemmelse med ny ligning, jfr. Rt-1934-457, spesielt side 460. De bestemmelser som ennu finnes i skatteloven for landet §124, første ledd, og for byene §116, første ledd, om stadfestelse av utpantninger forsaavidt angaar den efter en dom pliktige skatt, er basert paa den eldre processordning, hvorefter utpantninger var judisielle forretninger og gjenstand for anke.

Justitiarius Berg: Jeg er kommet til det resultat at byrettens dom bør stadfestes. Da jeg staar alene med min mening, skal jeg fatte mig i korthet. Jeg kan i det vesentlige slutte mig til hvad byretten har uttalt i sine domsgrunner. Efter min mening er de dommer som førstvoterende har nevnt, ikke avgjørende for denne sak. Hvad Høiesterett i tilslutning til Rikskattestyret har avgjort i disse dommer, er at en bedrifts virksomhet i forskjellige kommuner kan være saa nær asmmenknyttet at det ved utregningen av det enkelte aars inntekt i hver enkelt skattekommune maa tas hensyn til underskudd i andre kommuner. Men Riksskattestyret hadde samtidig vært paa det rene med at naar det enkelte aars inntekt for virksomheten i livet enkelt kommune saaledes var funnet, skulde gjennemsnittsberegning finne sted i hvert skattedistrikt for sig, uavhengig av gjennemsnittsberegningen i de øvrige kommuner (jfr. Rt-1931-736). Uaktet Riksskattestyret fant at den skattepliktige bedrifts virksomhet i de forskjellige kommuner maatte regnes som en enkelt, fant Riksskattestyret at dette var uten konsekvenser for fremgangsmaaten ved

Side:62

gjennemsnittsberegningen i hver enkelt skattekommune. Og gaar man - som jeg mener er riktig - ut fra at gjennemsnittsberegningen for Eidanger skal foregaa uavhengig av gjennemsnittsberegningen i de kommuner, hvor selskapets øvrige virksomhet foregaar, mener jeg loven, slik som den lyder, ikke kan leses anderledes enn at betingelsen for gjennemsnittsligning er at det i vedkommende distrikt faktisk i de tidligere aar har vært drevet en virksomhet som kan gi et grunnlag for en gjennemsnittsberegning. Har ingen virksomhet vært drevet, er det heller intet at bygge en gjennemsnittsligning paa.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende. Jeg tiltrer ogsaa herr dommer Altens bemerkrnnger.

Av byrettens dom:

Den 9 februar 1933 blev der av Oslo foged for bidrags- og forsorgssaker holdt utpantningsforretning i Solligt. 7, Oslo, for A/S Rjukanfos' herredsskatt til Eidanger kommune for 1931/32, stor kr. 475412.24.

Den 28 mars 1933 sendte A/S Rjukanfos klage til Oslo namsrett over den avholdte utpantningsforretning, fordi selskapet, hvis skatt var utlignet paa grunnlag av en kjennelse av Riksskattestyret av 7 oktober 1932, ikke var gjennemsnittslignet for sin inntekt i driftsaaret 1929/30 av Eidanger Salpeterfabriker, som ligger i Eidanger. Selskapet begjærte tvisten behandlet i søksmaals former i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §53, §54 og spørsmaalet om ligningens lovlighet selvstendig avgjort under saken i henhold til sa in me lovs §55. I skrivelse til Oslo namsrett 18 april 1933 samtykket Eidanger kommune i tvistens behandling i søksmaals former. Namsretten har derefter henvist tvisten til saadan behandling. - - -

Saksøkeren, A/S Rjukanfos, har oplyst, at selskapet inntil 1929 drev den vesentlige del av sin virksomhet paa Rjukan med hovedkontor i Oslo. Selskapet frem stillet som hovedprodukt kalksalpeter (Norgesalpeter) med 13 % kvelstoffgehalt efter den saakalte Birkeland-Eydes lysbuemetode. Da der i utlandet blev uteksperimentert billigere og bedre fremstillingsmetoder for salpeter, blev spørsmaalet om at innføre mere moderne fremstillingsmetoder tatt op. Dette resulterte i 1927 i overenskomst med I. G. Farbenindustrie, hvorefter «Hydro» med datterselskaper skulde gaa over til at fremstille kalksalpeter (15,5 %) - fremdeles som hovedprodukt - efter den saakalte ammoniakkmetode, samtidig som anleggene skulde utvides fra en kapasitet paa ca. 30000 t. N. pr. aar til en kapasitet paa ca. 83000 t. N. pr. aar. A/S Rjukanfos er et datterselskap av Norsk HydroElektrisk Kvælstofaktieselskab.

Ombygning og utvidelse av virksomheten blev avsluttet i 1929. Den alt overveiende del av omlegningen og utvidelsen blev foretatt i A/S Rjukanfos' navn. Produksjonen av primært kvelstoff over lysbuemetode og i form av flytende ammoniakk foregaar paa Rjukan (A/S Rjukanfos) og Notodden (Norsk Hydro). Regnet i primært kvelstoff fremstilles efter ombygnings- og nybygningsprogrammet av 1927 paa Rjukan ca. 76000 t. N. og paa Notodden ca. 7000 t. N. Viderefremstilingen til det ferdige produkt foregaar saavel paa Rjukan (ca. 33.500 t. N. pr. aar i ferdig vare) og Notodden (ca. 2500 t. N. pr. aar i ferdig vare) som ved A/S Rjukanfos'

Side:63

nye fabrikker beliggende i Eidanger kommune (ca. 47000 t. N. pr. aar i ferdig vare). At en del av nyanleggene blev lagt ved sjøen skyldes bl.a. hensynet til transportomkostningene ved eksport av produktene.

Hydrokoncernet hadde i en rekke aar eiet faste eiendomme i Eidanger kommune. De hadde imidlertid bare vært drevet som gaardsbruk. Av praktiske grunner blev ved paabegynnelsen av nyanleggene alle eien dommer i Eidanger overført i A/S Rjukanfos' navn.

Det første driftsaar efter igangsettelsen av nyanleggene (1 juli 1929 til 30 juni 1930) gav et nettooverskudd for de i Eidanger ferdig produserte varer (før fradrag av forholdsmessig andel av gjeldsrenter og generalomkostninger) paa kr. 11.190.595.73.

Riksskattestyret foretok i sin kjennelse av 7 oktober 1932 en noget annen fordeling mellem Eidanger og Tinn av den nevnte inntekt enn A/S Rjukanfos hadde gjort for skatteaaret 1931/32, nemlig henholdsvis med kr. 6750605 og kr. 4 439990. Samtidig godtok ikke Riksskattestyret selskapets krav paa gjennemsnittsligning i Eidanger.

Paa grunnlag av de foran nevnte faktiske forhold hevder A/S Rjukanfos, at den utvidelse av selskapets næring, som anlegget av fabrikken i Eidanger betyr, ikke berøver selskapet adgangen til at forlange gjennemsnittsligning i henhold til landsskattelovens §50 ogsaa forsaavidt angaar inntekten av nevnte fabrikk i dens første driftsaar 1929/30. Det hevdes, at selskapets samlede aarsinntekt for 1929/30 - derunder innbefattet inntekten i Eidanger kr. 6.750.605. - skal adderes til de to foregaaende driftsaars samlede inntekter og summen deles med 3. Derved faaes det «utbytte» av næringen, som selskapet efter landsskattelovens §50 skal skatt legges for.

Selskapet fremholder, at det ogsaa efter omlegningen og utvidelsen driver én og samme næring - salpeterproduksjon. Det er intet nytt produkt; det har bare litt større kvelstoffgehalt, som man ogsaa kunde skaffet ved den gamle lysbuemetode. Det er en viderefremstilling under fabrikasjonsprocessen som foregaar ved nyanleggene i Eidanger. Fabrikkene der er fortsettelsesfabrikker i forhold til selskapets fabrikker paa Rjukan. Selskapet hevder, at saalenge der er tale om én og samme næring («hvor bokførsel ved lov er foreskrivet») og ikke en ny bedrift, maa bedriften ha krav paa gjennemsnittsligning av utbyttet av næringen uansett hvor næringens enkelte deler drives. Hvor en bedrift driver sin næring i mange kommuner, maa inntekten ikke deles op, men næringen maa sees som et samlet hele. Under henvisning til Rt-1926-612, anfører selskapet, at utvidelser av én og samme næring ingen innflydelse har paa gjennemsnittsligningen. Selskapet hevder, at grunnprinsippet i Riksskattestyrets fremgangsmaate i dets kjennelse er uriktig og ikke i overensstemmelse med landsskattelovens §50, som ikke inneholder antydning til, at man skal dele op næringens inntekt, saaledes som Riksskattestyret gjør, med det resultat at selskapets skattbare inntekt blir omtrent 4,5 millioner kroner større enn selskapets gjennemsnittsinntekt utgjør. Idet selskapet nærmere har begrunnet sin opfatning, har det bl.a. henvist til, at om Eidangerfabrikkene først var blitt anlagt paa Rjukan og derefter senere flyttet til Eidanger, maatte gjennemsnittsligning da ha kommet til anvendelse i Eidanger, og der pekes i denne forbindelse paa, at der logisk ikke kan være forskjell paa om utvidelsen med én gang legges i Eidanger og at utvidelsen senere flyttes dit. - - -

Side:64

Retten skal bemerke: Saksøkte og Riksskattestyret har antydet til rettens overveielse, om Riksskattestyret i sin kjennelse har truffet en skjønnsmessig avgjørelse om det spørsmaal, saken gjelder, hvorefter spørsmaalet, vilde ligge utenfor domstol enes omrande. Saavidt sees har imidlertid Riksskattestyret i sin kjennelse av 7 oktober 1932 ikke forsaavidt foretatt noget skjønn. Forøvrig antar retten, at det her gjelder fortolkning av landsskattelovens §50 (jfr. §53), d. v. s. et rettslig spørsmaal, som domstolene er kompetente til at prøve.

Hvad spørsmaalet om anvendelse av gjennemsnittsligning angaar, antar retten, at bestemmelsen i landskattelovens §50 om, at gjennemsnittsligning finner sted «naar den skattepliktige har drevet næringen i minst 3 aar», ikke kan anvendes for skatteaaret 1931/32 paa den virksomhet, som A/S Rjukanfos satte igang fra nytt av ved nyanleggene i Eidanger i 1929. Det maa antas, at den «næring» som lovbestemmelsen her taler om, maa være en virksomhet, som den skattepliktige har drevet innen vedkommende kommune i 3 aar. I lovbestemmelsen sies det, at inntekten ansettes til, hvad «utbyttet» har utgjort i gjennemsnitt for de sistforløpne 3 aar. Men i det foreliggende tilfelle har der ikke vært noget «utbytte» før regnskapsaaret 1929/30, fordi anleggene var nye og overhodet ikke hadde vært drevet aarene forut i Eidanger. Det synes under disse omstendigheter at være en fiksjon, naar saksøkeren setter «utbyttet» = 0 for de to foregaaende aar. Hvis en næring paabegynnes i kalenderaarets (regnskapsaarets) løp, holdes inntekten i dette aar utenfor gjennemsnittsligningen i henhold til landsskattelovens §53, 2net ledd. Efter rettens opfatning har selskapet her paabegynt en ny næring i skattelovens forstand innen Eidanger kommune i 1929. Nogen flytning av en næring til Eidanger er det ikke tale om ber. Heller ikke fore ligger der en utvidelse av en næring, saaledes som behandlet i Rt-1926-612. Der var det tale om utvidelse av en næring innen den samme kommune, hvor den skattepliktige tidligere hadde drevet sin virksomhet. Det kan ikke skjønnes, at skatteloven inneholder nogen bestemmelse som kan danne grunnlag for en undtagelse fra de positive regler angaaende gjennemsnittsligning i landsskattelovens §50, jfr. §53, 2net ledd, til fordel for et tilfelle som det foreliggende. Efter det anførte er retten enig i, hvad Riksskattestyret anfører i sin kjennelse av 7 oktober 1932, «at næringen maa være drevet i 3 aar i Eidanger forat inntekten der skal kunde ansettes efter gjennemsnittsberegning.» Betingelsene for gjennemsnittsligning antas at maatte bedømmes særskilt i hvert distrikt. Selskapets inntekt i 1929/30 maa efter dette bli at beskatte fullt ut i Eidanger for skatteaaret 1931/32.

Som nevnt foran foretok Riksskattestyret i sin kjennelse ogsaa en fordeling av A/S Rjukanfos' formue og inntekt for skatteaaret 1931/32 og la herunder til grunn en noget annen inntektsfordeling mellem Eidanger og Tinn enn selskapet hadde anvendt, foruten at Riksskattestyret traff sin avgjørelse angaaende selskapets krav paa gjennemsnittsligning i Eidanger. Om fordelingen verserer der en annen process. Selkapets skatt til Eidanger kommune er utlignet paa basis av Riksskattestyrets kjennelse. Efter dette antas domsslutningen alene at burde lyde paa frifinnelse, saaledes som paastaatt av Eidanger kommune. - - -

Moltke Spilleth.