Rt-1937-222

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-04-09
Publisert:	Rt-1937-222
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46/1 s.å.
Parter:	Karl B. Herland og Johan Tangeland (advokat Ludvig Nøstdal) mot L. Brynildsen (overrettssakfører Alb. Wiesener til prøve).
Forfatter:	Aars, Hanssen, Schjelderup, Klæstad, Ubberud, Grøner, Justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §78, Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §5, §54

Dommer Aars: Den 22. mars 1935 avsa Rakkestad herredsrett (dommerfullmektigen) dom med sådan domsslutning: «Saksøkeren L. Brynildsens pantobligasjon i Solheim, gnr 87 bnr 16 i Eidsberg datert 3. juli 1930, tinglyst 22. juli s.å. tilkommer i forhold til pantobligasjon i samme eiendom datert 29. januar 1925, tinglyst 6. februar 1925 til Ant. Grønnern samme prioritet som den avlyste pantobligasjon i denne eiendom med samme utstedelses- og tinglysningsdato til K. K. Høie hadde i forhold til ovennevnte pantobligasjon til Ant. Grønnern.»

Side:223

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.

Hjelpeintervenientene, gårdbrukerne Karl B. Herland og Johan Tangeland har under henvisning til rettergangslovens §78 påanket dommen til Højesterett og nedlagt følgende påstand: «1. Pantobligasjon datert 29. januar tinglyst 6. februar 1925 utstedt til A. Grønnern, med pant i Solheim gnr 87 bnr 16 i Eidsberg, tilkom bedre prioritet enn pantobligasjon datert 3. juli tinglyst 22. juli 1930 utstedt til L. Brynildsen, med pant i samme eiendom. 2. L. Brynildsen dømmes til å betale enkefru A. Grønnern og gårdbrukerne K. B. Herland og J. Tangeland saksomkostninger for herredsretten, samt de to sistnevnte saksomkostninger for Høiesterett.»

Fru Andrine Grønnern, som var saksøkt for herredsretten, har i en erklæring av 8. september 1935 uttalt at da hun på grunn av Karl B. Herlands og Johan Tangelands garantierklæring vedkommende den omprosederte pantobligasjon ikke har noen økonomisk interesse av å prosedere saken for Høiesterett, ønsker hun ikke å optre aktivt i saken. Hun har derfor samtykket i at intervenientene selv trer inn i saken som parter istedenfor henne.

I ankeerklæringen uttales det at hjelpeintervenientene mener, at herredsretten har begått feil med hensyn til rettsanvendelsen. Derefter heter det: «Når herredsretten - som riktig er - har funnet det godtgjort at Høies obligasjon blev innfridd ved at Tangeland den 2. juli 1930 innbetalte det skyldige beløp kr. 6000 til Høies arvinger mot kvittering på obligasjonen, må konsekvensen herav bli at Grønnerns efterfølgende obligasjon i h. t. optrinsklausulen rykket op på den plass i prioritetsrekken som Høies tidligere hadde innehatt. Herredsretten har tatt feil når den til støtte for det resultat den kom til, har ment å kunne påberope som rettslig relevante følgende faktiske forhold: a) at Tangeland hadde tilsagt Brynildsen at Brynildsens nye obligasjon skulde rykke inn på den prioritet Høies obligasjon hadde, b) at de penger hvormed lløies obligasjon blev innfridd var lånt Tangeland av Brynildsen, c) at Høies obligasjon blev avlyst samtidig med at Brynildsens obligasjon blev tinglyst. Hverken hver for sig eller samlet kan disse omstendigheter bevirke, at Brynildsens senere tinglyste obligasjon får prioritet foran Grønnerns tidligere tinglyste obligasjon med optrinsklausul. Herredsretten har feilaktig undlatt å ta hensyn til 1) det faktiske forhold at Brynildsens obligasjon var formulert på en helt annen måte enn Høies obligasjon således at man hverken av panteboken eller panteregisteret kunde se, at det var meningen at Brynildsens obligasjon skulde tre istedenfor Høies obligasjon; 2) det faktisk/ rettslige forhold at omsetningslivets tarv tilsier at man må kunne stole på riktigheten av panteregistrenes og tinglysningsanmerkningenes utvisende m.h.t. pantobligasjoners innbyrdes prioritet, ut fra den regel at i kollisjonstilfelle går tidligere tinglyste dokumenter foran senere tinglyste (Lov av 12. oktober 1857 §5).»

Side:224

L. Brynildsen har nedlagt følgende påstand: «1. At herredsrettens dom stadfestes forsåvidt angår sakens realitet. 2. At de ankende parter tilpliktes å erstatte ankemotparten saksomkostninger ved ankesaken, samt andel i saksomkostninger ved herredsrettssaken.»

Som nytt for Høiesterett foreligger en cirkulærskrivelse av 18. oktober 1935 fra advokat Nøstdal til en rekke banker i østfold og bankenes svar. Henvendelsen tar sikte på å få bragt på det rene bankenes praksis med hensyn til undersøkelse av hvilken prioritet en som sikkerhet tilbudt pantobligasjon måtte ha. «I den anledning,» heter det i skrivelsen, «tillater jeg mig å forelegge Dem følgende: En gårdeier henvender sig til Deres bank med anmodning om å overta en 1ste prioritets pantobligasjon stor kr. 10.000 i gården. Gårdeieren foreviser pantobligasjonen, som i teksten har den vanlige klausul om «optrinsrett, eftersom bedre prioriterte heftelser innfries eller forminskes», og hvori som bedre prioriterte heftelser bare er opgitt «obligasjon til Hans Olsen kr. 6.500.» Av tinglysningsanmerkningen på obligasjonen fremgår ikke andre, bedre prioriterte heftelser enn obligasjonen til Olsen på kr. 6.500. Gårdeieren foreviser samtidig obligasjonen til Olsen i kvittert og avlyst stand. Jeg tillater mig å be Dem velvilligst besvare følgende spørsmål: Vilde De under de nevnte omstendigheter være i tvil om hvorvidt obligasjonen på kr. 10.000 har 1ste prioritet og kreve dette legitimert på annen måte, f.eks. gjennem panteattest, før utbetaling av lånebeløpet fant sted?» Med en enkelt undtagelse går bankenes svar ut på, at i et sådant tilfelle vilde de uten nærmere undersøkelse gå ut fra at den tilbudte pantobligasjon hadde første prioritet. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, da det spørsmål som er stillet angår et annet forhold enn det som foreligger her i saken.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige til tre dens begrunnelse. Fra intervenientenes side har det under prosedyren for Høiesterett vært reist spørsmål om hvorvidt Th. Tangeland hadde tilsagt Brynildsen 2nen prioritet. Men rent bortsett fra at ankeerklæringen vanskelig kan forståes som om dette blev bestridt, må jeg efter de foreliggende oplysninger gå ut fra at Th. Tangeland hadde tilsagt L. Brynildsen at obligasjonen til ham skulde rykke inn på den prioritet som obligasjonen til Høie hadde, og videre at de penger som Brynildsen lånte Th. Tangeland blev anvendt til innfrielse av Høies obligasjon. Det har hverken vært Th. Tangelands eller Brynildsens mening å ordne forholdet slik at det skulde bli plass for oprykning av de efterfølgende prioriteter. Men ved gjennemførelsen av transaksjonen betalte Th. Tangeland de penger han fikk av Brynildsen til Høies arvinger mot kvittering på Høies obligasjon for at den var innfridd og kunde avlyses.

Spørsmålet er da om den form som således er benyttet må medføre at obligasjonen til Grønnern rykker op i kraft av dens

Side:225

klausul om «Optrinsret, eftersom mulig bedre prioriterede Heftelser indfries eller formindskes». Jeg finner det hverken rimelig eller naturlig å tolke ordene i denne klausul slik at de skulde hjemle optrinsrett for Høies obligasjon i et tilfelle som det foreliggende. Avtalen mellem Th. Tangeland og Brynildsen gikk ut på at Brynildsen skulde utbetale pengene mot at Th. Tangeland skaffet ham samme sikkerhet som K. K. Høie hadde (2nen prioritet), men hvis Grønnerns obligasjon rykker op vil følgen bli at Brynildsen har måttet utbetale pengene, men ikke får den betingede prioritet. At klausulen skulde ta sikte på noe sådant kan jeg ikke anta.

Det er oplyst at den nye obligasjon skulde være uopsigelig i 5 år, og at rente foten var bestemt anderledes enn i Højes obligasjon, men det er fra intervenientenes side uttalt at de ikke gjør gjeldende at den nye obligasjon var mer bebyrdende enn den gamle. Jeg kan derfor la det stå hen hvorledes forholdet i motsatt fall vilde ha stillet sig. Intervenientene påberoper sig derimot at man ikke av den nye obligasjon kunde skjønne at den skulde tjene til avløsning av Høies obligasjon. Men obligasjonen til Brynildsen lyder efter sin tekst på 2nen prioritet, og Brynildsens obligasjon blev tinglyst samtidig med at Høies blev avlyst, så det burde efter min mening ikke kunne være noen tvil forsåvidt. Videre har intervenientene som det sees av ankeerklæringen henvist til omsetningslivets tarv. Men dette hensyn kan ikke komme i betraktning her, hvor intervenientene påtok sig sin garanti for Grønnerns obligasjon, prioritert efter Høies, og den nye obligasjon ikke ansees for å ha forverret deres stilling.

Som nevnt var forholdet det at Brynildsens obligasjon blev tinglyst samme dag som Høies obligasjon blev avlyst. Jeg vil ikke ha uttalt noe om hvorvidt sådan samtidighet er en nødvendig betingelse for at oprykningsretten under forhold som de der forøvrig foreligger i denne sak skal hindres.

Efter hvad jeg har anført stemmer jeg for at herredsrettens dom stadfestes. Men da intervenientene har hatt rimelig grunn til å se Høiesteretts avgjørelse, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hanssen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. I den sak det her gjelder forelå det uttrykkelig avtale mellem Tangeland og Grønnern om at Grønnerns obligasjon skulde ha optrinsrett efter som mulige bedre prioriterte heftelser innfries eller forminskes. Spørsmålet blir da bare om det her er foregått en innfrielse av obligasjonen til K. K. Høie. At så er skjedd forekommer mig ikke særlig tvilsomt. Det foregikk ingen forhandlinger mellem Høies arvinger og L. Brynildsen. Det som skjedde var at Tangeland fikk låne 6.000 kroner av Brynildsen og dermed betalte obligasjonen til Høie og fikk

Side:226

den utlevert med kvittering for at den var innfridd. At både Th. Tangeland og Brynildsen selv opfattet forholdet således at obligasjonen til Høje skulde innfries og at det skulde stiftes ny panterett til fordel for Brynildsen fremgår efter min mening klart av de forklaringer som er avgitt av L. Brynildsens sønn og av Th. Tangeland. At der her er foregått en innfrielse og ikke en transport anser jeg ikke som en form, men som en meget vesentlig realitet. Og jeg kan ikke finne at man har noen hjemmel for å fortolke ordet «innfrielse» i klausulen i pantobligasjonen slik, at det ikke omfatter en innfrielse av sådan art som den som her foreligger.

Jeg stemmer derfor for tilfølgetagelse av de ankende parters påstand om at pantobligasjonen til Grønnern tilkjennes bedre prioritet enn pantobligasjonen til L. Brynildsen. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Klæstad og ekstraordinær dommer lagdommer Ubberud: Likeså.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Grøner: I det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Hanssen.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med førstvoterende. Jeg er således enig med ham i at det ikke er riktig å legge særlig vekt på at optrinsrettsklausulen har brukt ordet «innfries». Det er grunn til å legge mere vekt på at innehaveren av 3dje prioritets-obligasjonen eller kausjonisten for den ikke har noe rimelig krav på at den betaling som 2nen prioritets panthaver hadde fått, skulde medføre optrinsrett all den stund denne dekning bare var gjort mulig ved at Brynildsen stillet de nødvendige penger til disposisjon for ordningen. Det dekker efter min mening i forhold til den efterstående panthaver ingen realitet at Brynildsen ikke fikk formell transport på Høies obligasjon istedetfor at obligasjonen blev kvittert som «innfriet» med en efterfølgende utferdigelse av ny obligasjon til Brynildsen.

Av herredsrettens dom:

Den 29. januar 1925 utstedte Thv. Tangeland en pantobligasjon på kr. 6500 til K. K. Høie med pant i utstederens faste eiendom, Solheim, gnr 87, bnr 16, av skyld 4 øre i Eidsberg. Obligasjonen skulde være uopsigelig inntil 1. juli 1929, derefter opsigelig med 6 måneders varsel, idet den skyldige kapital imidlertid forrentes med Eidsberg Sparebanks utlånsrente pr. cento årlig. Samme dag utstedte Thv. Tangeland en pantobligasjon til Ant. Grønnern på kr. 10.000 med pant i samme eiendom og med prioritet efter ovennevnte obligasjon. På obligasjonen tegnet Johan Tangeland, Andr. O. Fosby og Karl B. Herland sig som likestillede kausjonister ved siden av pantet. Obligasjonen inneholdt følgende bestemmelse:»Til sikkerhet for skadesløs betaling av kapital, renter og omkostninger, samt med optrinsrett, eftersom mulig bedre prioriterte lieftelser innfries eller forminskes, pantsettes herved med prioritet efter pantobligasjon i Eidsberg Sparebank rest kr. 1360 og pantobligasjon

Side:227

S. Gundersen kr. 8000 samt pantobligasjon K. K. Høie kr. 6.500 den mig tilhørende eiendom» osv. Begge obligasjoner blev tinglyst 6. februar 1925.

Den 3. juli 1930 utstedte Thv. Tangeland til saksøkeren en pantobligasjon i samme eiendom på kr: 6.000 med 2nen prioritet. Ved denne bestemmelse blev obligasjonen tillagt prioritet foran obligasjonen til Ant. Grønnern, idet 1ste prioriteten da innehaddes av den ovenfor omtalte obligasjon til S. Gundersen. Obligasjonen blev tinglyst 22. juli 1930. Samme dag blev obligasjonen til K. K. Høle avlyst i henhold til kvittering av 2. juli 1930 fra K. K. Høies arvinger sålydende: «Nærværende pantobligasjon er innfriet og kan avleses.»

Den 23. oktober 1934 uttok L. Brynlidsen forliksklage mot fru Andrine Grønnern, som sitter i uskiftet bo efter sin avdøde mann Ant. Grønnern, idet det var blitt uenighet mellem dem om hvis obligasjon tilkom 2nen prioritet. - - -

Det er enighet mellem partene om at eiendommen nu ikke byr sikkerhet for dem begge. Retten finner efter dette at den nødvendige rettslige interesse efter rettergangslovens §54 er til stede.

De tre forlovere på obligasjonen til Ant. Grønnern er av saksøkte varslet om prosessen, og Johan Tangeland og Karl B. Herland har erklært hjelpeintervensjon til støtte for saksøkte, da de som forlovere har en rettslig interesse i at saksøkte vinner prosessen. Deres rett til intervensjon er ikke blitt bestridt. - - -

Retten finner det bevist at Tangeland overfor saksøkeren under de muntlige forhandlinger med denne i 1930 om optagelse av lånet gav uttrykk for at saksøkeren skulde få samme prioritet som den pantobligasjon hvormed lånet skulde innfries, nemlig 2nen prioritet, og at saksøkeren senere presiserte dette overfor Tangelands kone da hun hentet pengene. Denne betingelse må derved sies å være blitt et ledd i den muntlige låneavtale mellem saksøkeren og Tangeland, hvor for øvrig bare hovedpunktene var presisert, nemlig beløpets størrelse, opsigelsesfristen og rentefoten. Dagen efter at Tangeland hadde betalt K. K. Høies arvinger utstedte han på egen hånd pantobligasjonen til saksøkeren.

Retten må gi saksøkte medhold i at det er skjedd en innfrielse av Høies obligasjon ved at Tangeland den 2. juli 1930 innbetalte det skyldige beløp kr. 6.000 til Høies arvinger mot å få den før omtalte kvittering. Isolert sett måtte dette lede til at saksøktes obligasjon rykket op i henhold til oprykningsavtalen. Nu var det imidlertid ikke Tangelands hensikt å innfri obligasjonen på en slik måte at optrinsretten skulde inntre. Han hadde jo bundet sig til tvert imot å la saksøkeren med sin obligasjon rykke inn i stedet. Denne obligasjon blev utstedt 3. juli 1930 og tinglyst 22. juli s.å. samtidig med at Høles obligasjon blev avlyst, og det er da spørsmål om avtalen om optrinsrett må fortolkes rett efter ordene slik at Tangeland er uberettiget hertil. Såvidt retten kan skjønne er de dommer som partene har påberopt sig nemlig høiesterettsdommer i Rt-1890-564, Rt-1909-117, Rt-1874-649 og Rt-1849-481 ikke avgjørende for resultatet i noen retning. Et tilfelle som dette er såvidt vites ikke tidligere avgjort av domstolene, jfr. også Klæstad i Rt-1922-85.

Retten finner at saksøkeren og Tangeland vilde ha hindret saksøktes obligasjon i å rykke op ved å få transport til saksøkeren på Høles obligasjon og derefter ombytte denne med en ny obligasjon - tilsvarende den som her er utstedt til saksøkeren -, som de kunde ha latt tinglyse

Side:228

samtidig med at dea gamle til Høie blev avlyst, jfr. Rt-1849-481. Det neste spørsmål blir da om noe anaet må gjelde i nærværende tilfelle. Når retten som før bemerket anser det bevist at saksøkerea uttrykkelig betinget sig samme prioritet som Høles obligasjon, og det er på det rene at det var de penger som Tangeland fikk av saksøkeren som blev brukt til innfrielsen av Høles obligasjoa, finner man ikke å kunne legge vekt på de ord som er benyttet i avlysningskvitteringen på denne obligasjon, jfr. Arnholms stencilerte forelesninger overfor panterett utgitt i 1932 side 60, og Rygh: «Gjorte» pantobligasjoner side 100 flg. Når det er helt på det rene hvorledes transaksjonen er foregått, finner retten ikke å kunne ta hensyn til de former som er brukt i et tilfelle som dette. Det er sørget for å la den nye obligasjon tinglyse samtidig med at Høies blev avlyst. Hertil kommer at hvis obligasjonen til saksøkte skulde rykke op til fortrengsel for saksøkeren, vilde det bety at saksøkte rev fra hverandre den avtale som Tangelang og saksøkeren har inngått, på en slik måte at den skulde bli stående ved makt forsåvidt den tjente ham tilgode, men settes ut av betraktning forsåvidt den gikk i annen retning. - - -

Otte Huitfeldt, d.fm.