Rt-1949-886

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-11-16
Publisert:	Rt-1949-886
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 195/1949
Parter:	Oslo og Aker Leieboerkredittlag ved formannen i styret, høyesterettsadvokat Kr. Fr. Brøgger, (overrettssakfører Wilh. Henrichsen - til prøve) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Holmboe, Dæhli, Fougner, Mindretall: Kruse-Jensen, Grette
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §21, Lov om beskatning av bankinnskudd (1936) §4, Skatteloven (1911) §21, §6, Skatteloven (1911), §4, Lov om beskatning av bankinnskudd (1936)

Dommer Holmboe: Oslo byrett avsa 1. mars 1944 dom med denne domsslutning: «Oslo og Aker Leieboerkredittlag er fritatt for skatt etter lov av 24. januar 1936 om beskatning av bankinnskudd. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saken ble av Staten ved Finnansdepartementet innbrakt for Eidsivating lagmannsrett, som 15. desember 1945 avsa dom med denne domsslutning: «Oslo og Aker Leieboerkredittlag kjennes skattepliktig i henhold til lov av 24. januar 1936 om beskatning av bankinnskudd. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oslo og Aker Leieboerkredittlag har med anketillatelse fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg innbrakt saken for Høyesterett og nedlagt denne påstand:

«1. Oslo og Aker Leieboerkredittlag er fritatt for skatt etter lov av 24. januar 1936 om beskatning av bankinnskudd.

2. Oslo og Aker Leieboerkredittlag tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett. Staten ved Justisdepartementet

Side:887

tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Staten ved Finansdepartementet har nedlagt denne påstand:

«1. Oslo og Aker Leieboerkredittlag kjennes skattepliktig i henhold til lov av 24. januar 1936 om beskatning av bankinnskudd.

2. Oslo og Aker Leieboerkredittlag tilpliktes å betale Staten ved Finansdepartementet prosessens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner årsregnskap for den ankende part for 1945, 46 og 47. Saken foreligger i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Jeg nevner at etter hva der er opplyst for Høyesterett har bestemmelsen i vedtaket om at Leieboerkredittlaget har krav på provisjon av medlemmenes brannforsikring med videre ikke noen gang vært brakt i anvendelse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg ser det slik at den ankende part har til formål å formidle medlemmenes gjensidige garanti - ansvaret - begrenset til de innskutte beløp og eventuelt en etterutligning - for lån til anskaffelse av beboelsesleiligheter. Man kan etter mitt skjønn ikke uten tvang si at en slik virksomhet tar sikte på «erverv» selv i den vide betydning som domstolene har tillagt dette uttrykk ved fortolkningen av byskattelovens §21 litr. k. Jeg understreker at etter hva der fremgår av lagets regnskaper, er de avgifter som er avkrevet medlemmene, dels som engangsavgift, dels som løpende «provisjon», ikke større enn det må ansees som nødvendig for etterhvert å skaffe laget - foruten dekning for administrasjonsutgifter - de midler som kreves for at det skal kunne godtas som garantist og i tilfelle for å møte sitt garantiansvar.

Jeg tilføyer at en vesentlig del av de beløp som medlemmene innbetaler utover de rene driftsomkostninger, etter vedtektene skal tilbakebetales dem uten renter, når de trer ut av laget, det vil si når det lån som laget har garantert, er tilbakebetalt. Ifølge årsregnskapet for 1947 utgjorde garantifondet som medlemmene har krav på å få tilbake, kr. 21 300 av lagets samlede aktiva kr. 39 700.

Jeg finner ikke at det resultat som jeg således er kommet til, står i strid med eldre rettsavgjørelser. Særlig nevner jeg at Leieboerkrediftlaget etter min mening ikke kan sammenlignes med det i høyesterettsdom i Rt-1927-869 omhandlede boligselskap, som leier ut leiligheter i egne gårder for vanlig husleie, eller med den pensjonsinnretning som omhandles i høyesterettsdommer i Rt-1933-1287 og 1938 215. Om dette siste bemerker jeg at Høyesterett i dommen av 1933, hvortil den av 1938 henviser, la avgjørende vekt på «at fondets ytelser til medlemmene i ethvert fall delvis grunnes på tilskudd fra Det Bergenske Dampskipsselskab, som er hjemlet medlemmene som funksjonærer i selskapet.»

Jeg stemmer således for stadfestelse av byrettens dom. Jeg finner at spørsmålet har frembudt atskillig tvil, men under hensyntagen

Side:888

til at saken, som angår beskjeden økonomisk verdi, vesentlig er av prinsipiell betydning for Staten, finner jeg at denne bør bære omkostningene for Høyesterett. Ved lagmannsrettsdommen hadde den ankende part fri sakførsel.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten til Oslo og Aker Leieboerkredittlag 800 - åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Holmboe.

Dommer Fougner: Likeså. Jeg finner å ville tilføye:

For meg knytter den tvil som kan være til stede, seg vesentlig til de forskjellige rettsavgjørelser vedkommende rekkevidden av byskattelovens §21 post k. Jeg ser det imidlertid slik at disse avgjørelser iallfall til dels peker i forskjellig retning. Av de dommer som Finansdepartementet i saken har påberopt seg, har jeg særlig heftet meg ved den allerede av førstvoterende nevnte dom i Rt-1927-869 (Jessenløkken Boligselskap mot Oslo kommune) og dom i Rt-1939-724 (Skiens Telefonforening mot Skien Kommune). Jeg finner imidlertid at ingen av disse dommer er avgjørende for nærværende sak. Uten å inngå på spørsmålet om riktigheten av Høyesteretts dom i Jessenløkken-saken - jeg nevner for så vidt alene at det votum som ble avgitt av det dissenterende medlem av retten, justitiarius Scheel, synes meg å vekke atskillig tvil - fremhever jeg at Jessenløkken Boligselskap var et selskap av betydelige dimensjoner som drev en virksomhet, forvaltning og utnyttelse av et omfattende boligkompleks, av den art som regulært drives i næringsøyemed. Og hva angår dommen vedrørende Skiens Telefonforening må jeg etter Høyesteretts henvisning til namsrettens begrunnelse gå ut fra at Høyesterett med Namsretten har bedømt Telefonforeningen som værende iallfall til dels, «en hjelpeinstitusjon for næringslivet». Oslo og Aker Leieboerkredittlag tjener imidlertid, slik jeg ser det, ikke engang indirekte eller for noen del næringsformål, men tilsikter tvertimot hjelp og støtte for økonomisk mindre velstillede mennesker i deres privatliv, nærmere betegnet i de vanskeligheter som senere tiders utvikling har skapt med hensyn til anskaffelsen av tjenlige boliger.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig henvise til dens begrunnelse.

Jeg tilføyer at jeg dog ikke dermed har tatt standpunkt til hvor vidt det - som nevnt av lagmannsretten - er grunn til å stille Leieboerkredittlaget i klasse med de i byskattelovens §21e nevnte hypotekforeninger. Videre bemerker jeg at det resultat som flertallet er kommet til når det gjelder tolkningen av byskattelovens §21 k, etter min mening vanskelig lar seg forene med de foreliggende rettsavgjørelser på dette område, jfr. således dommene i Rt-1927-869 og 1939 724. Jeg viser særlig til de betraktninger som

Side:889

ligger til grunn for den forste av disse dommer, dommen i saken om Jessenløkken Boligselskap. I byrettens dom, hvis begrunnelse i det vesentlige er tiltrådt av Høyesterett mot én stemme, heter det blant annet: «Det maa vistnok indrømmes, at selskaper som det heromhandlede i temmelig uegentlig forstand kan sies at ha erhverv til formaal, men paa den anden side kan man neppe se bort fra, at hensigten med sammenslutningen i virkeligheten er at skaffe de enkelte deltagere leilighet, altsaa et formaal av privat økonomisk art.»

Jeg kan ikke se annet enn at det synspunkt som Høyesterett her fant avgjørende helt ut må gjøre seg gjeldende også i den foreliggende sak.

Dommer Grette: Jeg er enig med dommer Kruse-Jensen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av byrettens dom: (dommer Thor Breien):

Oslo og Aker Leieboerkredittlag har reist sak mot Staten ved Finansdepartementet for å få slått fast om laget har plikt til å betale skatt av sine midler etter lov om beskatning av bankinnskudd av 24. januar 1936 §4, jfr. skatteloven for byene §21. - - -

Lov om beskatning av bankinnskudd av 24. januar 1936 §4 fritar for skatt etter loven renter av innskudd som tilhører selskaper og innretninger som ikke kan pålegges kommuneskatt etter byskattelovens §21. Byskatteloven §21 bestemmer i punkt k første ledd at formues- og inntektsskatt ikke kan pålegges «Selskaper og innretninger som ikke har erhverv til formål, såsom videnskapsselskaper, kunstforeninger, museer, soldathjem på ekserserplassene, fiskerhjem og selskapelige klubber.» Videre heter det i punkt k annet ledd: «Dersom institusjoner av den under bokstav i og k nevnte art - soldathjem på ekserserplassene og fiskerhjem unntatt - driver økonomisk virksomhet - derunder også bortleie av fast eiendom, som delvis benyttes til eget bruk - blir den deri nedlagte formue og den derav vunne inntekt å beskatte overensstemmende med skattelovens alminnelige regler...»

Oslo og Aker Leieboerkredittlag ble stiftet 11. desember 1933. Lagets formål fremgår av lovenes §1 hvori det heter: «Kredittlaget dannes som et samvirkelag med vekslende medlemsantall med formål å sikre medlemmene egne leiligheter i gode og solide leiegårder. Kreditten kan kun anvendes til kjøp av nevnte leiligheter. Leilighetenes størrelse bør ikke overstige 3 værelser foruten hall, pikeværelse, kjøkken m. m.» - Formålet fremmes ved at laget stiller garanti for de lån medlemmene må oppta for å kjøpe leiligheter (lovenes §4) og idet laget formidler lånene ved arrangement med de banker som styret måtte bestemme (§8). I praksis skjer dette ved at laget endosserer vekselobligasjoner for låntagerne etter at banken har innvilget lånene. - Før garantien ytes må låntageren ha innbetalt kontant på kjøpet av leiligheten 20% av hva denne koster. Som sikkerhet må han blant annet deponere leieboerobligasjoner og/eller aksjer i den eiendom hvor leiligheten kjøpes (§4). Han er for øvrig ansvarlig for lånet med sin personlige formue (§8). - Laget beregner seg provisjon for overtagelsen av garantien med inntil

Side:890

1/2 % årlig av det til enhver tid gjenstående lånebeløp (§5). Videre holder det tilbake av det innvilgede lån 2 %, som overgår til lagets kasse og - for så vidt driftsresultatet gjør det mulig - til reservefondet. Styret kan også bestemme at låntageren skal betale til lagets kasse en kredittforsikringspremie stor 1/2 % av det til enhver tid gjenstående beløp (§6). Endelig tilfaller lagets kasse provisjon for tegning av brannforsikring m. m. av låntagerens innbo og løsøre, idet låntageren er forpliktet til å holde dette forsikret i de selskaper som lagets styre bestemmer (§4). - For Kredittlagets forpliktelser hefter etter §9:

a) Et grunnfond, dannet ved tilførsel av en innskrivningskontingent en gang for alle av medlemmene - stor kr. 25,-. Blir grunnfondet helt eller delvis oppbrukt kan det for tas utligning på medlemmene for et beløp av inntil kr. 100,- pr. medlem, til fondet er brakt opp til det opprinnelige beløp (jfr. §2 og §10).

b) Et reservefond, dannet ved overførsel fra lagets nettooverskudd (jfr. §11).

c) Kredittlagets medlemmer gjensidig ved et av medlemmene tilveiebrakt garantifond. Dette fond dannes ved at 3 % av de innvilgede lån tilbakeholdes i lagets kasse og overføres til fondet (jfr. §6). Fondet eies av de respektive låntagere, men kan ikke kreves utbetalt til disse i lånetiden. Trer medlemmet ut av laget, blir det han har betalt inn i garantifondet tilbakebetalt ham under visse vilkår (§7). Lider laget tap utover årsoverskuddet blir dette først dekket av reservefondet, og hvis dette ikke strekker til - av garantifondet ved forholdsvis utligning på låntagerne, og til sist av grunnfondet (§10). Angående oppløsning av laget heter det i §19: «Kredittlaget kan besluttes oppløst, når % av medlemmene så beslutter og disse representerer av den samlede andelskapital. Er oppløsning lovlig besluttet, blir det - etter at alle forpliktelser er dekket - å tilbakebetale medlemmene den del av fondet som faller på hver av dem... I tilfelle av Kredittlagets oppløsning skal foreningens midler anvendes til fremme av boligbygg i Oslo og Aker overensstemmende med nærmere regler som da blir å fastsette av Oslo Kommunestyre.» - Laget oppnådde i 1940 garanti fra Oslo kommune for lån til leiligheter i visse bygg til hvilke kommunen hadde ytet byggebidrag. Inntil nyttår 1944 hadde laget innvilget i alt 550 lån på til sammen ca. 3/4 million kroner. - - -

Retten bemerker:

Oppregningen av selskaper og innretninger i byskattelovens §21 k, ferste ledd antas ikke å være uttømmende eller å begrense skattefriheten til institusjoner av samme art og type som nevnt i oppregningen, jfr. blant annet høyesterettsdom Rt-1928-402.

Det antas ikke å være en begrepsmessig forutsetning for at et selskap skal ansees å ha erverv til formål etter byskattelovens §21 k, at dets virksomhet tar sikte på å gi overskudd, jfr. høyesterettsdom Rt-1938-216. Det det kommer an på er virksomhetens eget innhold. Saksøkerens virksomhet går etter det opplyste ut på å hjelpe sine medlemmer til egne leiligheter ved å stille garanti for de lån de må oppta til kjøp av leilighet og ved å formidle lånene. Virksomheten er beregnet på små lån til mindre bemidlede personer for at disse kan skaffe seg små rimelige leiligheter og den er lagt an på å få med så mange låntagere som mulig.

Side:891

Midler til nødvendig arbeidskapital får laget ved innbetalinger fra medlemmene - dels endelige betalinger som kontingent og provisjon og dels en slags depotbetalinger til garantifondet. I tillegg hertil kommer provisjonen av brannforsikringer m. m. som tegnes for medlemmenes løsøre og innbo. Innbetalingene beregnes etter det opplyste så snaut at de foruten å dekke administrasjonsutgiftene, bare gir et overskudd til reservefondet som ansees nødvendig til dekning av mulige tap på garantiene. Det blir Ingen fortjeneste til medlemmene og ved oppløsning av laget blir de midler laget måtte ha i behold - bortsett fra garantifondet som tilhører medlemmene brukt til fremme av boligsaken som nevnt i lovens §19. Lagets virksomhet er etter det foreliggende sterkt sosialt betonet, hvilket også har fått uttrykk i den garanti som Oslo Kommune har stillet for laget i de senere år. Retten er blitt stående ved å anta at laget etter forholdene ikke kan sies å ha erverv til formål som nevnt i byskattelovens §21 k første ledd.

Laget driver ingen økonomisk virksomhet utover den som følger av dets formål og som ikke har til hensikt å skaffe fortjeneste. Retten antar at denne virksomhet ikke kan betegnes som økonomisk virksomhet etter lovens §21 k første ledd.

Laget kan etter dette ikke pålegges kommuneskatt etter byskattelovens §21 og vil altså være fritatt for skatt etter lov om beskatning av bankinnskudd, jfr. dens §4. - Saksøkerens påstand tas således til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom: (lagmann Fin Krog, lagdommerne Johs. Stenersen og H. C. Kviberg):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er enighet mellom partene om at den beskrivelse av Oslo og Aker Leieboerkredittlag - heretter kalt Laget - dets organisasjon og virksomhet, som er gitt i byrettens dom er riktig. Det er også på det rene, at løsningen av tvisten avhenger av, om Laget inngår under byskattelovens fritagelsesregler i §21.

Laget finnes etter dette nærmest å stå i klasse med de i byskattelovens §21e nevnte hypotekforeninger - dog er de lån, som Laget skaffer medlemmene, vesentlig vekselobligasjonslån i banker, men som sidesikkerhet deponeres leieboerobligasjoner og/eller aksjer i den eiendom, hvor leiligheten kjøpes, - og Lagets plan (lover) er ikke stadfestet av Kongen. Det er derfor på det rene, at Laget ikke kan komme inn under nevnte §21e. Dette bør vel sees som en pekepinn i retning av, at Laget etter sin art faller utenfor byskattelovens fritagelsesbestemmelser.

Og hva angår byskattelovens §21 k bemerkes:

Lagets formål er å sikre medlemmene - og kun disse - egne leiligheter helst ikke over 3 værelser pluss hall, pikeværelse og kjøkken i gode gårder ved å stille garanti for medlemmenes i den anledning nødvendige lån. Hensikten er m. a. o. å skaffe medlemmene vinningen ved at de får gode boliger uten den risiko, som det vil være for de småkårsfolk, eller iallfall mindre bemidlede, som Laget tar sikte på, å operere enkeltvis på lånemarkedet. Enn videre går virksomheten ut på ved avgifter fra medlemmene å legge opp fond. Grunnfondet og reservefondet skal sikre

Side:892

Lagets driftsøkonomi. Garantifondet svarer likeledes for Lagets forpliktelser - etter reservefondet og foran grunnfondet -, men dette eies av medlemmene, som hvis det er i behold, får utbetalt sin forholdsmessige andel av det i år etter sin uttreden, såsant medlemmet ikke lenger har noe lån som Laget har garantert for. Lagmannsretten kan ikke finne, at ikke hele denne virksomhet er av ervervsmessig, økonomisk art.

Laget må derfor etter rettens mening sies å ha erverv til formål.

I det hele har laget en karakter og et præg, som atskiller seg fra det almennyttige eller Ideelle, som kjennetegner de eksempler som §21 k regner opp. Det er således alene en rett begrenset krets, ikke landets, en stands, eller vesentlige ideelle, kulturelle eller sosiale interesser Laget skal fremme. Den ting, at medlemmene ikke erholder noe utbytte i penger i form av rente eller annet, og at Lagets eventuelle tiloversblitte midler ved Lagets oppløsning er foreskrevet å skulle anvendes til fremme av boligbygg i Oslo og Aker, kan etter rettens mening ikke forandre dette. - - -