Rt-1955-26
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-01-11 |
| Publisert: | Rt-1955-26 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 3/1955 |
| Parter: | Lilly Pettersen (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (overrettssakfører Kaare H. Heiberg - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Wold, Skau, Nygaard, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Straffeloven (1902) §239, Militære Straffelov (1902) §67, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Eckhoff: I mai 1951 ble den 23-årige Bjørn Pettersen påkjørt av en militærbil og drept. Staten ved Forsvarsdepartementet erkjente din erstatningsplikt, og betalte hans mor Lilly Pettersen vederlag for tingskaden og dekket utgiftene til begravelsen. Men da moren også krevde erstatning med den begrunnelse at hun ved sønnens død var berøvet sin forsørger, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov av 1902 §21 første ledd, oppsto det tvist. Lilly Pettersen gikk til søksmål ved Oslo byrett, som avsa dom 16. juni 1953. Ved dommen ble Forsvarsdepartementet frifunnet, men saksomkostningene ble opphevet.
Lilly Pettersen har påanket dommen, og har fått Kjæremålsutvalgets samtykke til å få prøvet anken direkte for Høyesterett.
Det påstås i ankeerklæringen at byretten har tatt feil så vel i sin bevisbedømmelse som i lovanvendelsen. Kort gjengitt hevder den ankende part at hun på grunn av barnas oppfostring og skolegang ikke tidligere har kunnet legge noen midler til side. Hun har dessuten en svak helse, og det er tvilsomt hvor lenge hun makter å fortsette arbeidet som kontordame med den lønn hun nå har.
Bjørn, som var særlig nær knyttet til sin mor, hadde derfor utvetydig erklært at han, så snart han evnet det, ville forsørge sin mor, eller om han giftet seg, ville la moren bo hos seg. Da han døde, var han ferdig med sin utdannelse, og morens utsikt til helt eller delvis underhold var da rykket så nær at den etter
Side:27
hennes mening fremtrådte som en tilstedeværende økonomisk faktor. Dette forsørgertap mener den ankende part at staten må være ansvarlig for, prinsipalt etter alminnelige erstatningsregler, subsidiært etter ikrafttredelseslovens §21. Når byretten har avvist erstatningskravet, mener den ankende part at byretten har trukket grensen for erstatningsplikt i disse saker for snever. I denne forbindelse er det bl.a. vist til fremstillinger av Fredrik Stang og Jørgen Øvergaard.
Lilly Pettersen, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:
«1. Staten ved Forsvarsdepartementet dømmes til å betale fru Lilly Pettersen erstatning etter Høyesteretts skjønn med 4 % renter fra 29. mars 1952 til betaling skjer. Erstatningen begrenses oppad til kr. 50 000,00.
2. Staten ved Forsvarsdepartementet dømmes til å betale fru Lilly Pettersen hennes saksomkostninger for byretten.»
Forsvarsdepartementet har benektet at det foreligger noe tap av forsørger i lovens forstand, og har lagt ned påstand:
«Byrettens dom stadfestes, dog således at fru Lilly Pettersen dømmes til å betale staten ved Forsvarsdepartementet saksomkostninger for begge retter.»
Det er holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor flere vitner har forklart seg, og det er videre fremlagt en del erklæringer. Det gjelder opplysninger om de uttalelser Bjørn til forskjellige tider har latt falle om sin vilje til å ta seg av moren, når hun måtte trenge hjelp, og for øvrig er det uttalelser om fru Pettersens helse og arbeidsevne. Jeg kan ikke se at dette bevisstoff på noe vesentlig punkt skiller seg ut fra det bevis som ble dokumentert for byretten. Til supplering av opplysningene i byrettsdommen nevner jeg at fru Pettersen nå tjener 725 kroner pr. måned, og at Bjørns tidligere arbeidsgiver har meddelt at han, om han hadde levet, ville ha tjent 900 kroner pr. måned eller kanskje noe mer.
Jeg er kommet til det samme resultat som byretten, og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse retten har gitt for sin avgjørelse.
Det er i saken på det rene at Bjørn Pettersen ikke bidro mer enn til dekning av kost og husvær i hjemmet. Han var således hverken helt eller delvis forsørger av moren ved sin død, og det Lilly Pettersen krever erstatning for, er tapet av forsorg som hun har regnet med en gang i fremtiden. Et slikt krav på erstatning vil, som sagt av byretten, ikke være forenelig med det standpunkt Høyesterett har inntatt i dommene referert i Rt-1922-747 flg. og i Rt-1936-168 flg. Jeg nevner her at dommen av 1922 senere ved høyesterettsdom i Rt-1951-687 flg. er fraveket på det punkt at en hustru som arbeidet i hjemmet er godtatt som forsørger også av ektefellen, og at det ved dom i Rt-1937-263 og ved senere avgjørelser er akseptert at
Side:28
delvis forsørgelse gir grunnlag for erstatning med hjemmel i §21. Men det synspunkt at avdøde virkelig måtte ha vært forsørger - om avbrudd i forsørgelsen viser jeg til dom i Rt-1937-235 flg. - er ikke oppgitt. Dette krav er tvert imot fastholdt i dommen av 1936 etter drøftelse av de avvikende synspunkter som da forelå i rettsvitenskapelige fremstillinger. Og så vidt jeg ser er denne linje senere også fulgt under pådømmelsen av skadesaker landet rundt.
Det er nevnt i byrettsdommen at §21 på denne måte kanskje har fått en for snever tolkning, og det er mulig at man avskjærer erstatning, hvor f. eks. utsikten til forsørgelse var så klar og behovet så åpenbart, at det ville være ubillig ikke å holde skadevolderen ansvarlig. Men om domstolene bør gi §21 denne videre ramme, finner jeg ikke grunn til å overveie i den foreliggende sak, og viser for så vidt til byrettens bemerkninger. Jeg tilføyer at det å trekke opp rammen for ansvaret i første rekke vil måtte ligge under de lovgivende myndigheter.
Det er allerede nevnt at for Høyesterett har den ankende part prinsipalt støttet sitt krav på erstatning for forsørgertap på alminnelige erstatningsregler. Jeg lar det stå åpent om det på dette grunnlag er hjemmel for et erstatningskrav, fordi jeg ikke finner at det i den foreliggende sak kan være noe tap som er gjenstand for erstatning.
Jeg finner at saksomkostningene bør oppheves så vel for byretten som for Høyesterett, jfr. rettergangslovens §180, 1. ledd annet ledd, og §172 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Nygaard og justitiarius Grette: Likeså.
Av byrettens dom (dommer A. Roll Matthiesen):
Den 19. mai 1951 ca. kl. 23.00 ble Bjørn Kristian Pettersen drept i Lilleakerveien ved påkjørsel av militærbil L-8, ført av en løytnant i Luftforsvaret. Fru Lilly Pettersen - Bjørns mor - krevet erstatning av Forsvarsdepartementet for tap av forsørger. - - -
Følgende saksforhold legges til grunn:
Bjørn Pettersen syklet sammen med en kamerat oppover Lilleakerveien. De ble begge påkjørt bakfra av militærbilen, som fortsatte kiøringen. De to syklister var uten noen skyld i ulykken. Løytnanten var beruset og han hadde fått besittelsen av bilen ved å angi overfor sine foresatte på Fornebu, at han skulle bruke den i tjenesten. Dette var
Side:29
imidlertid uriktig og han kjørte utelukkende for egen fornøyelse. Ved Oslo forhørsretts dom av 14. juli 1951 ble han dømt til fengsel i et år for overtredelse av straffelovens §239 (uaktsomt drap av Bjørn Pettersen) og av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd (kjøring i beruset tilstand). Etter vedtak av vedkommende militære myndighet, ble påtale unnlatt for overtredelse av den militære straffelovs §67 (uriktige opplysninger om behovet for bilen).
Saksøkte har erkjent sin erstatningsplikt. Begravelsesomkostningene og erstatning for ødelagt sykkel er utbetalt og saken gjelder utelukkende spørsmålet om saksøkeren er «berøvet sin forsørger» (ikrafttredelseslovens §21). Saksøkeren er født xx.xx.1897, Bjørn var født xx.xx.1927 og dessuten har saksøkeren en sønn til - Odd Johan, født xx.xx.1920. I 1936 flyttet saksøkerens mann - som er litograf - fra henne og ektefellene ble skilt i 1940. I årene 1936-1940 betalte mannen mer tilfeldige bidrag, men fra 1940 betalte han et fast bidrag til Bjørn, frem til hans fylte 18. år. Saksøkeren - som er uformuende og selv ikke har hatt noe bidrag fra mannen - har fra 1929 vært ansatt hos Steen & Strøm A/S, først som ekspeditrise og senere som kontordame. Etter meddelte oppgaver hadde hun tidligere en lønn på kr. 617,00 pr. måned, som nå er forhøyet til kr. 660,00. Aldersgrensen er 70 år og hun får da en pensjon på kr. 780,00 pr år i tillegg til alderstrygden (nå ca. kr. 200,00 pr. måned). Arbeidsgiveren bærer premieutgiftene ved denne pensjonsordning. Etter ulykken, ble saksøkeren syk og hun var arbeidsudyktig i fem måneder. Hun fikk imidlertid utbetalt full lønn i denne tid. Sønnen Odd Johan har gått på Kunstakademiet og er nå kunstmaler. Han bodde hjemme hos moren inntil han giftet seg i begynnelsen av 1951. Da han begynte å tjene penger selv, betalte han moren ca. kr. 200,00 pr. måned for kost og losji - etter fraflytningen har han ikke ytet noe til henne. Om Bjørn er følgende opplyst: han tok artium på engelsklinjen i 1947 og gjennomgikk så studentkurset på Treiders Handelsskole. Etter et års militærtjeneste (Tysklandsbrigaden) var han målemedhjelper i Bærum kommunes oppmålingsvesen og kontorist på Petterøe Tobakkfabrikk med en lønn av 300-400 kroner pr. måned. Den 17. august 1949 ble han ansatt som flyvasker i S.A.S. og fra 28. januar 1950 arbeidet han som fraktassistent samme sted med kr. 507,27 pr. måned i lønn. Det er opplyst at han skulle gå over i en midlertidig stilling som purser på S.A.S.-ruten på Nord-Norge. Han betalte i den senere tid kr. 200,00 pr. måned til sin mor for kost og losji. Han var ugift og heller ikke forlovet. - - -
Retten henviser til det saksforhold som foran er lagt til grunn, idet en ytterligere skal bemerke:
Det er på det rene at Bjørn ved sin død ikke bidro noe til forsørgelse av saksøkeren, idet betalingen av kr. 200,00 pr. måned under ingen omstendighet oversteg det som var nødvendig til dekning av hans andel av de felles husholdningsutgifter. Spørsmålet blir derfor om saksøkerens tap av utsiktene til senere å bli forsørget av Bjørn kan kreves erstattet med hjemmel i ikrafttredelseslovens §21. Etter de fremkomne opplysninger må retten gå ut fra at Bjørn hadde ønske og vilje til å hjelpe. moren når det ble nødvendig så langt hans evne rakk. Men
Side:30
retten kan ikke finne at dette er tilstrekkelig til å tilkjenne erstatning. Det skulle for så vidt være tilstrekkelig å henvise til dommene i Rt-1922-747 og 1936 168, hvor det klart er gitt uttrykk for at ordene «sin forsørger» i §21 sikter til den som da dødsfallet inntraff faktisk var forsørger for den som krever erstatning. Videre er det gitt uttrykk for at en forsørgelsesplikt som muligens ville blitt aktuell ikke går inn under §21. Det kan overfor disse dommer - som ikke kan sees fraveket ved de av saksøkeren påberopte senere dommer - muligens innvendes at de trekker en noe snever ramme om §21, idet det vel kan tenkes tilfelle hvor §21 naturlig burde komme til anvendelse uten at det forelå faktisk forsørgelse da dødsfallet inntraff. Retten finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på dette, idet en finner at den foreliggende sak ikke ligger slik an at spørsmålet kan oppstå. Det er for retten tilstrekkelig å peke på at saksøkeren fortsatt har den samme stilling som i 1951 og hun kan fortsette i stillingen til aldersgrensen (70 år). Ved hjelp av sin inntekt har hun hittil ikke bare helt forsørget seg selv, men hun har også tidligere (helt eller delvis) forsørget sine to sønner. - - -