Rt-1958-815

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-09-05
Publisert:	Rt-1958-815
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110 B/1958
Parter:	Sigmund Ilsaas (høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad) mot Åmot kommune (overrettssakfører Carl-Bernhard Kjelstrup - til prøve).
Forfatter:	Kst. dommer Anker, Nygaard, Bendiksby, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928) §35, §49, §50, §51, Tvistemålsloven (1915) §180, §36, §8, Jordloven (1928)

Kst. dommer Anker: Ved kongelig resolusjon av 16. mars 1951 ble det etter jordloven av 22. juni 1928 §49, §50, §51 gitt samtykke til at Åmot kommune krevet tvungen avståelse av plassen Jørnstuen under gården Sønsthagen, g.nr. 33 b.nr. 2, i Åmot herred, Hedmark fylke, til fordel for brukeren av plassen, Gudrun Aas. Skjønnsnemnda for Sør-Østerdal, som i medhold av jordlovens §8 fikk saken til behandling, nektet i kjennelse av 9. august 1951 skjønnet fremmet. Begrunnelsen var at leiekontrakten som var opprettet mellom eieren av Sønsthagen og brukeren av Jørnstuen 3. juli 1905 «ikke kan ansees som en husmannskontrakt, men nærmest må betraktes som en forpaktningskontrakt».

Skjønnsnemndas kjennelse ble påklaget til Sør-Østerdal herredsrett, som 16. desember 1952 avsa kjennelse med denne slutning:

«Skjønnsnevndens kjennelse av 9. august 1951 stadfestes.

Side:816

Åmot kommune dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale til Olaf Ilsaas, Anne-Margrethe Ilsaas, Sigmund Ilsaas, Ingeborg Fehn og Ragnar Ilsaas - en for alle og alle for en - 500 kroner i saksomkostninger.»

Åmot kommune påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Denne avsa 13. november 1954 dom med sådan domsslutning:

«Herredsrettens kjennelse av 16. desember 1952 med tilgrunnliggende kjennelse av skjønnsnevnden den 9. august 1951 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i skjønnsnevnden, idet kontraktsforholdet mellom Anne Sjølie og Helge og Ida Aas blir å anse som et husmannsforhold i jordlovens forstand.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

En av dommerne kom til samme resultat som herredsretten.

Domsmenn var ikke med, hverken i herreds- eller lagmannsrett.

Om saksforholdet vises nærmere til de foregående retters kjennelses- og domsgrunner.

Under ankeforberedelsen i lagmannsretten ble Sigmund Ilsaas eneeier av Sønsthagen. Han har påanket lagmannsrettens dom og gjør som i de tidligere instanser gjeldende at man ikke har å gjøre med et husmannsforhold i jordlovens mening. Han har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom av 13. november 1954 oppheves. Skjønnet fremmes ikke.

Sigmund Ilsaas tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Åmot kommune har nedlagt påstand om stadfestelse av lagmannsrettens dom og om saksomkostninger for alle retter. Kommunen opprettholder ikke sin subsidiære anførsel om at det foreligger et leilendingsforhold. Det er således bare et husmannsforhold som nå påberopes.

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt en del vitner, tre av dem nye i saken. Det er kommet til enkelte nye dokumenter, som jeg etter mitt syn på saken ikke finner grunn til å omtale nærmere.

Spørsmålet om skjønnsnemndas avgjørelse skulle være påklaget til herredsretten er noe tvilsomt. Men partene har ikke gjort noen bemerkning om dette, og jeg finner ikke at det er grunn for Høyesterett til å ta spørsmålet opp ex officio, jfr. høyesterettsdom i Rt-1957-1219 flg.

Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder Helge Aas' og senere hans families tilknytning til Sønsthagen og Jørnstuen, er de faktiske forhold i det alt vesentlige uomtvistet mellom partene. Om det som er opplyst for så vidt vises til herredsrettens og lagmannsrettens redegjørelser.

Den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt for sitt resultat er jeg i vesentlige deler enig i. Men da jeg for enkelte

Side:817

punkters vedkommende ser noe annerledes på spørsmålene og prosedyren for Høyesterett gir anledning til en del tilføyelser, finner jeg å burde gi min egen begrunnelse.

Et viktig utgangspunkt er det uomtvistede faktum at Jørnstuen fra gammelt av var umatrikulert husmannsplass under Sønsthagen. Brukeren før Helge Aas var Haaken Carlsen, som satt på plassen med hjemmel i sin tinglyste husmannskontrakt av 22. september 1865 med eieren av Sønsthagen. Det er opplyst at han bodde på Jørnstuen som husmann til sin død, det vil ifølge kirkeboken si til 1896. Hvordan Jørnstuen så ble brukt i årene til Helge Aas' familie flyttet inn der i 1904, er ikke opplyst. Men jeg legger vekt på at Jørnstuen så vidt nylig hadde vært uomtvistelig husmannsplass da den nye familien kom dit, og også da kontrakten av 1905 ble opprettet, slik at det gamle husmannsforholdet ennå må ha vært i friskt minne.

På bakgrunn av dette må «leiekontrakten» leses, og det må has for øye at Jørnstuens areal og bebyggelse stemte med de beskjedne mål som var vanlige for husmannsplasser. Til sammenligning er dokumentert en rekke husmannskontrakter vedkommende plasser under Løsset og Sønsthagen, Haaken Carlsens fra 1865 og lignende kontrakter fra 1880-årene for andre plasser. Jeg kan ikke se at de på vesentlige punkter avviker fra kontrakten av 1905. Av kontraktsvilkårene der finner jeg det nok å peke på arbeidsplikten for Helge Aas og hans kone «paa anfordring», et vilkår som, sett på den før nevnte bakgrunn, er tilstrekkelig til å gi avtalen karakteren av en husmannskontrakt. Ikke minst bestemmelsen om konens arbeidsplikt, forbudt i husmannslovens §6, fremhever husmannspreget. Jeg kan heller ikke finne det godtgjort at kontraktsforholdet i virkeligheten var eller senere ble et annet enn de skrevne ord innebærer. Av Ilsaas er fremholdt at fru Anne Sjølie som utferdiget kontrakten, har manglet den nødvendige kyndighet eller av gammel vane har skrevet ned et vilkår som det ikke var meningen skulle gjelde, da det med arbeidsplikten ble tatt med. Det vises til at Helge Aas var fast ansatt året rundt på Sønsthagen og bodde der, slik at arbeidsplikt for ham som husmann ikke ville ha noen fornuftig mening. Jeg kan ikke være enig i dette. Selv om arbeidsplikten kom noe i bakgrunnen for Helges vedkommende, hadde fru Sjølie en fornuftig grunn til å sikre seg hans arbeidshjelp ved å knytte den til «leiekontrakten» som et av vilkårene der. På den måten ville hun stå friere når det gjaldt plikten til å holde ham i stadig arbeid. At eieren av Sønsthagen ikke kom til å gjøre bruk av denne frihet, legger jeg ingen avgjørende vekt på. Betydningen av arbeidets art og av at Helge arbeidet på Sønsthagen året rundt, kommer jeg siden tilbake til.

Også når det gjelder fru Ida Aas ser jeg på arbeidsplikten som en realitet, og for hennes vedkommende anser jeg det godtgjort at den ga seg praktiske utslag. Hennes datter fru Gudrun Aas Østhagen har som vitne forklart at moren arbeidet på

Side:818

Sønsthagen til i slutten av 1920-årene etter tilsigelse fordi hun mente seg forpliktet til det. Hun tok ikke gjerne arbeidet, og hun ble ikke spesielt godt lønnet for det. Nå er Gudrun Aas Østhagen den som har søkt om å få Jørnstuen etter jordloven, slik at hun er sterkt interessert i utfallet av saken. Men et av de nye vitnene i saken, Johan Røed, har forklart seg i samme retning. Han gjorde tjeneste som gårdsgutt på Sønsthagen 1914-15. I denne tid arbeidet fru Aas sammenlagt 2-3 uker pr. år der, og hun sa flere ganger at hun hadde plikt til det og at hun ikke likte pliktarbeidet. Jeg finner at fru Aas' pliktarbeid i seg selv er nok til å godtgjøre at kontrakten av 1905 var mer enn en formalitet og vanskelig lar seg forene med den oppfatning at det bare var bolig for familien kontrakten skulle sikre Helge Aas.

Jeg behandler så den innvending fra Ilsaas' side at den faste og betrodde stilling Helge Aas hadde på Sønsthagen var uforenelig med at han var husmann.

Det at Helge både før og etter kontrakten av 1905 var i fast arbeid året rundt på Sønsthagen og bodde der selv til 1910, kan jeg ikke se som noen avgjørende innvending. Kommunen hevder at det er trukket for snevre grenser for det tradisjonelle, historiske husmannsbegrep i Ot.prp. nr. 49 for 1922, husmannskommisjonens lovutkast og førstvoterendes bemerkninger i «Løvenskiold-dommen», Rt-1948-571 flg. Jeg legger ikke mer i disse uttalelser enn at hvert tilfelle må vurderes konkret. Det kan iallfall ikke oppstilles som en alminnelig regel at fast arbeid på gården året rundt er uforenelig med et husmannsforhold. Til belysning av dette spørsmål har kommunen påberopt seg en rekke uttalelser i dommer og litteratur. Jeg finner det nok å vise til høyesterettsdommer av 29. april 1852 ( Rt-1852-389) og 21. september 1867 (Ugeblad for Lovkyndighed VII side 115), og til opplysninger som fremkom under debatten i Odelstinget 1923, da husmannskommisjonens lovutkast ble behandlet. Jeg viser særlig til representanten Sundbyes uttalelser om at over hele Østlandet kalles en fast arbeider med hus og jord for husmann (Odelstingsforh. 1923 1185). Det skal tilføyes at Sundbye derfor fremsatte forslag om at faste arbeidere skulle unntas fra loven og at dette forslaget falt og ikke ble opptatt i jordloven.

At Helge Aas på forhånd var i fast tjeneste på Sønsthagen da hans familie fikk de forskjellige plassene til bruk, er ikke noe å legge vekt på. Det har vært vanlig at bøndene har latt sine tjenestefolk bli husmenn når de stiftet familie.

Heller ikke kan jeg finne at Ilsaas' anførsler om arbeidets art fører frem. Etter mitt syn tjener det ikke til noe å søke etter det mest treffende navn på Helges stilling, om gårdskar eller husbondskar er det rette. Når man holder seg til det som ved vitneprov og Sjølies regnskaper er opplyst om hvilke gjøremål Helge hadde, er det så vidt jeg kan se iallfall en landarbeider man har for seg, ikke mer betrodd enn slike arbeidere, deriblant husmenn, ofte er. Konens arbeidsplikt, som før nevnt

Side:819

i seg selv et bevis på husmannsforhold, tjener også til å belyse Helges beskjedne stilling i arbeidslivet. Jeg legger som nevnt ingen vekt på hvilket navn man gir arbeidsforholdet, og derfor heller ikke på Auberts uttalelse i Obligationsrettens specielle del I, 2. utg. side 292 om at ikke en sedvanlig husbondskarl blir husmann om han ved ansettelsen får en plass til familiebolig. Side 286 i samme bok fremhever Aubert betydningen av den lokale sedvanerett når det gjelder husmannsbegrepet. Jeg viser i denne sammenheng ellers til den foran nevnte høyesterettsdom fra 1852.

Til belysning av spørsmålet om Helge Aas var å anse som husmann har begge parter påberopt seg yrkesbetegnelser i jordbruks- og folketellinger, kirkebok, dødsfallsprotokoll og ligningsprotokoller, til dels nytt stoff i saken. Jeg legger ikke synderlig vekt på disse opplysningene og heller ikke på hva vitnene har uttalt om Helges yrke. Jeg finner det tilstrekkelig å si at opplysningene ikke er entydige, men at de iallfall ikke, sett i sammenheng, er egnet til å avsvekke den oppfatning jeg er kommet til, at Helge var husmann.

Også når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig i lag-. mannsrettens avgjørelse, men jeg finner at Ilsaas etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd bør betale kommunen sakskostnader for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigmund Ilsaas 3500 - tre tusen fem hundre - kroner til Åmot kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Schei og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Hans Skotner):

Ved kongelig resolusjon av 16. mars 1951 ble det i medhold av §49, §50, §51 lov av 22. juni 1928 om ordningen av visse jordspørsmål (jordloven) gitt samtykke til at Åmot kommune krever tvungen avståelse av plassen Jørnstuen under eiendommen Sønsthagen, g.nr. 33 b.nr. 2 i Åmot herred, Hedmark fylke til fordel for Gudrun Aas.

I det til grunn for resolusjonen liggende foredrag fra Landbruksdepartementet er det anført bl.a.:

«Det er på det rene at Jørnstuen er en gammel husmannsplass og at den ikke er særskilt skyldsatt. Søkeren og hennes foreldre har brukt den omsøkte plass siden 1904. Etter innholdet av den kontrakt som ble opprettet i 1905 må leieforholdet antas å være av den art at det kommer inn under kap. V i jordloven. En har ved bedømmelsen herav lagt vekt på at kontrakten inneholder bestemmelser om arbeidsplikt, inntagelse av inderster samt bestemmelser om at leieren er uberettiget til å selge

Side:820

avling og gjødsel. At kontrakten benevnes som leiekontrakt antas ikke å endre dette forhold. Videre har en lagt vekt på at leieforholdet fortsatte å bestå uforandret etterat søkerens far Helge H. Aas sluttet som gårdsbestyrer av Sønsthagen i 1910 og likeså etter hans død i 1922. De formelle betingelser for tvungen avståelse etter kap. V i jordloven antas derfor å være tilstede i dette tilfelle.» - - -

Den i saken omhandlede kontrakt av 3. juli 1905 mellom daværende eier av Sønsthagen fru Anne Sjølie og Helge Aas er sålydende:

«Leiekontrakt.

Undertegnede Helge Halvorsen Aas med Kone Ida Gjermundsdatter indgaar paa som Leier af Pladsen Jørnstuen under Sønsthagen at betale til Sønsthagens Gaards Eier pr. Aar Kr. 30 regnet paa Aaremaal, og betales Leieafgiften ukrævet hvert Aars Sommerthing for Aamot.

Leien af Pladsen regnes i Aaremaal, og skal Pladsen uden forudgaaende Lovmaal og Dom fraflyttes af Leieren Helge Aas med Familie efter 1/2 Aars Opsigelse fra en af Siderne, efter hvilken Tid Pladsen faller tilbage til Sønsthagen Gaards Eier med Forpligtelse for samme til kun at yde Leier en Erstatning for de af ham muligens fra nyt af opførte Huse, enten efter mindelig Overenskomst eller efter Skjøn af uvillige Mænd efter en billig og rimelig ikke høi Godtgjørelse. For andre Forbedringer ved de gamle Huse eller Gjærder eller Jordvei skal Leieren ingen Erstatning kunne fordre.

Nogen Fremleie af Husene paa Pladsen er Leieren uberettiget til, ligesom han ikke har Ret til at indtage Inderster uden Eierens Samtykke.

Til forsvarlig Vedligeholdelse af Pladsens Huse og Gjærder, hvortil Leieren forpligtes, erholder han i Gaarden Sønsthagens Skov fornødent Materielle efter Udvisning, ligesom han sammesteds tager det fornødne til Brænde af Skat (Top) og Tørskov, der ikke er tjenelig til Salgslast.

Leieren tilstaaes Havneret i Gaarden Sønsthagens Havnegang, saavel i Hjemmeskoven som i Sætermarken, undtagen for Gi eder som han er uberettiget til at holde paa Pladsen.

Imidlertid har han at holde sig efterrettelig de Bestemmelser vedrørende Tider for Flytning til og fra Sæteren, som befølges for Gaardens Kreaturer.

Leieren og hans Kone tilpligtes paa Anfordring at udføre Arbeide for Sønsthagen Gaards Eier mod Betaling efter gjældende Priser.

Leieren er selvfølgelig uberettiget til at nedrive eller bortflytte Huse fra Pladsen, ligesom at sælge eller bortføre Gjødsel eller Avling.

Oplæst for begge Parter og saaledes omforenet og vedtaget.

Sønsthagen den 3. Juli 1905.

Som Eier af Gaarden Sønsthagen: Som Leier:

Anne Sjølie. Helge Aas.

Til Vitterlighed: Engebr. O. Nyberg. Augusta Iversen.»

Sønsthagen er en eiendom på ca. 100 mål innmark, 50-60 mål slåtteland og omkring 20 000 mål skog.

Plassen Jørnstuen er på 7-3 mål dyrket jord og noen mål natureng. Det er på plassen våningshus, fjøs, låve, grisehus, redskapsskjul, bod, vedskåle og privet. Plassen er ikke særskilt skyldsatt. Det er enighet mellom partene om at den i gamle dager var husmannsplass.

Side:821

De bestemmelser i jordlovens §49, §50, §51 lovens kap. V i henhold til hvilke samtykket til tvungen avståelse i dette tilfelle er gitt, har sitt virkeområde bestemt ved innledningsbestemmelsen i kap. V:

«§35. Bestemmelsens virkeområde.

Bestemmelsene i dette kapitel gjelder husmanns-, bygsel- og leilendingsforhold som er eldre enn denne lov.»

Det er i denne saken alene spørsmål om tilstedeværelsen av et husmannsforhold.

Jordloven selv gir ingen definisjon av begrepene husmann eller husmannsforhold og heller ikke husmannsloven av 24. september 1851 (eller andre lover), selv om disse lover dog inneholder bestemmelser til veiledning ved bedømmelsen. Partene er imidlertid enige om de essensielle kriterier som gjør et arbeids- og jordleieforhold til et husmannsforhold, og retten finner det her da tilstrekkelig å vise til det som er anført i høyesterettsdom av 20. juni 1948 i sak mellom godseier Carl O. Løvenskiold og brukere av en rekke gårder og plasser i Sørkedalen og Nordmarka ( Rt-1948-571 flg.) og til de henvisninger som der er gjort.

Den foran refererte kontrakt betegner seg i sin overskrift som leiekontrakt og ikke husmannskontrakt, og den er underskrevet av Helge Aas «som leier», og i kontrakten betegnes han som leier. Den inneholder ellers ingen bestemmelser som utpeker eller utelukker forholdet som det ene eller annet. Overensstemmende med alminnelig teori og rettspraksis antar retten at det at kontrakten selv betegner seg som leiekontrakt ikke utelukker at den dog kan regulere et leieforhold som i relasjon til jordloven i virkeligheten er et husmannsforhold. Det foreligger nemlig intet spesielt opplyst i saken som gjør det berettiget å anta at kontraktens parter ved opprettelsen selv har ment å gi uttrykk for leieforholdets art i denne henseende. Det tør også være så at uansett partenes mening i så måte så blir det allikevel forholdets faktiske art som blir det avgjørende. Dog tør det være grunn til å merke seg at kontrakten er skrevet på stemplet papir, hvilket ikke tiltrenges til husmannskontrakten (lov 9. august 1839, §4) og at leierens kone er pålagt arbeidsplikt hvilket er forbudt etter husmannslovens §6. Underskriftene på kontrakten er heller ikke bekreftet som foreskrevet i husmannslovens §1. Etter rettens mening blir det allikevel det rent faktiske forhold, slik som det har bestått gjennom årene, som er det avgjørende ved bedømmelsen av spørsmålet om Helge Aas (og families) tilknytning til eiendommen Sønsthagen og plassen Jørnstuen er et husmannsforhold i relasjon til jordloven.

Det er opplyst i saken at Helge Aas kom til Sønsthagen som gårdsarbeider, gårdsbestyrer eller lignende i 1880. Han var da enkemann og kom fra Sørskogbygda i Elverum. Han var født i 1840. Det er i saken fremlagt en «Hovedbog A for Gaarden Sønsthagen S. P. Sjølie tilhørende». Den er påbegynt i 1885 og er ført utover til 1896. Av denne synes å fremgå at Helge Aas kom til Sønsthagen i 1886. De forekommer hans navn for første gang i boken (såvidt sees) og da under betegnelsen Helge Aas fra Elverum. Det synes av boken videre å fremgå at Helge Aas i de første år etter 1886 har arbeidet bare delvis (som leiekar) på Sønsthagen, Idet det fremgår at han av gårdens bestyrer eller lignende (eller eier) er utbetalt lønn for nærmere angitte arbeider pr. dag eller etter akkord. Han har øyensynlig ikke hatt kosten på gården. Det vises til bokens pag.

Side:822

10 og 41 samt til pag. 19 med videre transporter. Det er på det rene at han da ikke hadde til bruk noen plass under Sønsthagen. Fra 1889 av synes denne regnskapsboken å stadfeste at forholdet er blitt det som parter og vitner har ment besto fra først av (1800), nemlig at Helge Aas var fast gårdskar (eller bestyrer) på Sønsthagen. Det er etter parts- og vitneforklaringer på det rene, at han, i ethvert fall fra da av, bodde på gården og hadde sin fulle arbeidsdag (og også i utstrakt grad «nattkjøring» kuskarbeid) der og at han hadde kosten der. Eiendommen Sønsthagen eiedes da av Simen P. Sjølie og hustru Anne Sjølie. De eiet også eiendommen Løsset i Åmot (det var hustruen som hadde brakt med seg Sønsthagen). Fra 1896 av bodde Simen P. Sjølie og hustru i det alt vesentlige av året på Løsset, og inntil 1901 da Simen P. Sjølie døde og Anne Sjølie flyttet tilbake til Sønsthagen. I denne tiden (1896-1901) var driften av Løsset og Sønsthagen koordinert, og det synes utenfor tvil at Helge Aas i denne tiden hadde en temmelig selvstendig og overordnet stilling på Sønsthagen. Det synes nødvendig under de herskende forhold med hensyn til gårdens drift, og det bekreftes ved studium av den før nevnte regnskapsbok (se pag. 142 flg.). Han innkasserte penger og utbetalte penger og lønnet arbeidshjelp. Etter parts- og vitneforklaringene er det på det rene at Helge Aas var den eneste faste mannlige funksjonær på Sønsthagen i denne tiden. Skogen ble ikke drevet fra Sønsthagen, og det er på det rene at Helge Aas ikke hadde noe med skogsdriften å gjøre. Etter det opplyste må det antas at forholdet vedvarte på samme måte også etterat Anne Sjølie flyttet til Sønsthagen i 1901, idet hun neppe befattet seg direkte med gårdsdriften.

Retten mener at denne Helge Aas' stilling på Sønsthagen best fortjener betegnelsen gårdsbestyrer - slik som anført av de saksøkte.

Imidlertid giftet Helge Aas seg med Ida Gjermundsdatter i 1895. Til bosted for familien hadde han først (antagelig fra 1897) plassen Grønjestuen under Sønsthagen, dernest plassen Otterbekken, og fra i 1904 plassen Jørnstuen. Det har i saken ikke kunnet opplyses noe om Helge Aas' kontraktsvilkår med hensyn til Grønjestuen og Otterbekken, men det er helt klart at hans arbeidsforhold på og hans tilknytning til Sønsthagen ikke undergikk noen forandring. Så skjedde heller ikke etterat familien flyttet til Jørnstuen. Han fortsatte med fast fullt dagsarbeid på Sønsthagen og bodde selv der helt til han i 1910 sluttet på grunn av sykdom og da flyttet til Jørnstuen, hvor han bodde til sin død i 1922. Han var i hele denne tiden arbeidsudyktig. Hans enke og barn ble fortsatt boende på Jørnstuen. Så lenge barna var mindreårige (inntil 1930 -31) reduserte Anne Sjølie leien til kr. 1 pr. år. En sønn døde tidlig. Sønnen Gunnar søkte i 1942 om tvungen avståelse av plassen til seg. Etter det opplyste ble denne søknaden anbefalt av jordstyret, men saken ble (visstnok på grunn av okkupasjonen) beroende hos formannskapet. Gunnar døde i 1944. Høsten 1945 - eller noe senere - søkte datteren Gudrun Aas om tvungen avståelse til seg, og det er da denne sak som behandles her.

Ida Aas døde i 1951.

Det er på det rene at hverken Gunnar Aas eller Gudrun Aas har hatt noe arbeid på Sønsthagen, og de har ment heller ikke å ha noen plikt til det. Hun har aldri betraktet seg selv som husmann.

Side:823

Med hensyn til Ida Aas' arbeid på Sønsthagen ansees det på det rene at hun arbeidet der i sommerhalvåret så lenge mannen var på Sønsthagen, bl.a. i onnetidene. Også etter mannens sykdom og død har hun vært der, men i mindre utstrekning, og så vidt retten har forstått det da i arbeid direkte for fru Anne Sjølie. Det tør være som av Sigmund Ilsaas oppfattet: bestilt av fru Anne Sjølie for å ha en kjærkommen anledning til å lønne Ida Aas med meget god betaling. Fra 1927 av arbeidet hun i det hele ikke på Sønsthagen, hennes helbred var for øvrig da svekket. (Hun var født i 1872).

Helge Aas' stilling og arbeid på Sønsthagen medførte at han ikke i nevneverdig grad kunne arbeide på Jørnstuen. Gudrun Aas Østhagen forklarer at det kunne være i helgene når han var hjemme og ellers enkelte ettermiddager når han kunne komme fra på Sønsthagen. Hun forklarer at plassen ble drevet mest med hjelp fra slektninger.

Etter det foreliggende må det antas at plassen er dårlig fremdrevet, og det synes klart at husene er dårlig vedlikeholdt. Dette er direkte uttalt i Åmot jordstyres møtebok av 15. juli 1943, da jordstyret behandlet søknad fra Sønsthagens eiere om forhøyelse av leieavgiften (Landbruksdepartementets forordning av 22. mars 1941 angående visse midlertidige bestemmelser angående jordleieforhold).

Hva nå angår spørsmålet om hva slags arbeids- og jordleieforhold som jordloven har ment å omfatte i begrepet husmannsforhold, finner retten her å burde referere en del av det som er uttalt av førstvoterende i den foran nevnte høyesterettsdom av 30. juni 1948, og som de øvrige høyesterettsdommere i saken sluttet seg til. Her sies ( Rt-1948-571 på side 576-577):

«Jeg finner her å måtte gjøre noen ytterligere bemerkninger om arbeidspliktens betydning for forholdets karakteristikk. Det er etter forarbeidene helt på det rene at lovens femte kapitel ikke mener å ramme ethvert forhold hvor en arbeider er tillagt bruk av hus og jord som tilhører arbeidsherren. Allerede leilendingskommisjonens lovutkast inneholdt en bestemmelse i denne retning, (§7 litra 5, jfr. mot. side 17) og i husmannskommisjonens lovutkast lød §8, første ledd således: ,Bestemmelsene i dette kapitel gjelder leie av jordbruk og av grunn til opprettelse av jordbruk. De gjelder dog ikke hvor jorden bortleies til noen som er i fast arbeid hos jorddrotten for års- eller månedslønn, herunder også offentlige og kommunale tjenestemenn, når leien av jorden er tillagt stillingen som sådan og alene utgjør den mindre del av lønnen.'»

Departementet som begrenset lovens område til bare å omfatte husmannsbygsel og leilendingsforhold, fant at det med denne formulering i prinsippet ikke ville være noen tvil om at faste tjenere og arbeidere ikke omfattes av loven, og uttalte til nærmere forklaring herav (Ot.prp. nr.49 for 1922 7):

«En gårdbruker eller en fabrikk vil således ha full frihet til å gi sine faste tjenere eller arbeidere hus og en jordflekk, som ikke er så stor at den kan kalles et jordbruk, f. eks. et hus med tun og have. Er jordflekken så stor at den må betegnes som jordbruk vil forholdet allikevel ikke bli noe husmannsforhold, hvis leien av jorden kun er et tilbehør til stillingen som tjener eller arbeider, og av underordnet betydning i forhold til denne og skal opphøre med denne.

Side:824

Forat en tjener eller arbeider skal ansees som,fast' er det ikke absolutt avgjørende, at han er ansatt med års- eller månedslønn. I jordbruket vil dette som regel være tilfellet, men ikke i industrien. Her vil arbeideren som regel ha lønn pr. time, pr. dag eller etter akkord, men han kan allikevel være således knyttet til bedriften at han må ansees som fast.

Heller ikke kan man absolutt kreve at tjeneren eller arbeideren skal være i fast arbeid hos jorddrotten,året rundt'. Han kan bli å anse som fast, selv om han har fri av og til for å stelle med sin jord, eller for å delta i fiske, skogsarbeid eller lignende.»

Den samme oppfatning er gjentatte ganger kommet til orde under lovens videre forberedelse, og jeg finner det ikke tvilsomt at loven må fortolkes overensstemmende hermed.

Selv om forståelsen av begrepet husmannsforhold i det foreliggende tilfelle må bedømmes i jordlovens egen ånd, tør det være klart at uttrykket husmannsforhold, som ferdigsydd begrep i loven, har som grunnlag det gamle kjente husmannsforhold, slik det er definert i andre lover og teorien. De saksøktes prosessfullmektig har i denne forbindelse spesielt påberopt seg Aubert: Obligationsrettens specielle del, første bind, utgave 1901 291, utgave 1890 276-77, hvor er anført:

«Det følger af hele den historiske Udvikling og Lovgivningens Grund til at tage Husmanden under sin særlige Beskyttelse, at han maa tilhøre Landbefolkningens arbeidende Klasse. Det er da klart, at om en Grosserer, Embedsmand eller Storbonde lejer en ældre Plads, bliver de ikke Husmænd, selv om de overtager at stille en Arbeidsmand til Gaardens Hjælp. Men heller ikke en Agronom eller lignende Driftsbestyrer blir Husmand derved at han i Løn eller som Tillæg for denne faar Brugen af en Plads, ja det kan ikke en gang formodes, at Partene har villet se denne Side af Forholdet undergivet Husmandslovgivningen. Ogsaa en anden Grund er i dette Tilfælde medvirkende: Brugsretten er nemlig alene et Tilbehør til en anden Stilling, der i Almindelighed ikke er beregnet paa længere Varighed, hvorfor navnlig Regelen om Livfæste i L.s §1 her vilde være urimelig at anvænde. Derfor bliver heller ikke en sædvanlig Husbondskarl Husmand, om der ved hans Ansættelse overdrages ham en Plads til Familiebolig.»

Retten vil i denne forbindelse også peke på bestemmelsen i husmannslovens §66 om at «husmand som har forbundet sig efter tilsigelse at fortsette arbeide for husbonden, tilkommer 1 søgnedag i uken fri for arbeidspligten, saafremt han har mottat dyrket plads». Det er åpenbart i saken at det ikke har vært forenelig med Helge Aas' stilling å være borte en dag i uken fra Sønsthagen. På samme måte er det klart at Helge Aas' stilling ville ha umuliggjort anvendelsen av jordlovens §36, 1. ledd, som bestemmer: «Er der som vilkår for jordleien truffet avtale om arbeidsplikt, kan leieren kreve ydelsen omgjort i en pengeavgift ved skjønn av jordstyret.»

Saksøkte har videre henvist til høyesterettsdom i Rt-1932-1107 og til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 15. desember 1939 i en lignende sak angående plassen Braaten under eiendommen Løsset i Åmot.

Etter dette bygger retten på at Helge Aas i lang tid før han leiet noen plass under Sønsthagen, hadde hatt en fast stilling som gårdsbestyrer (eller

Side:825

gårdskar) på Sønsthagen året rundt, at denne hans stilling ikke undergikk noen forandring etterat han giftet seg og leiet plassene Grønjestuen, Otterbekken og Jørnstuen. Denne hans stilling finnes å ha vært uforenelig med etablering av et husmannsforhold ved siden av, og det finnes at forholdet har vært av den art: at det faller utenfor jordlovens virkeområde.

Det er klart, og det er da heller ikke omtalt i saken, at Ida Aas ikke selvstendig skulle ha inngått som husmann på Sønsthagen, og det er på samme måte klart at Helge Aas ikke inntok en husmanns stilling derved at han i 1910 sluttet på Sønsthagen. At han ble boende på Jørnstuen (etter 25-30 års virke på Sønsthagen) berettiger ikke nærmere diskusjon av spørsmålet.

Det har fra saksøkerens side vært ført flere vitner fra distriktet som har uttalt at Helge Aas var husmann. Det er imidlertid så at disse ikke har hatt slikt kjennskap til de faktiske forhold at det kan bygges noe som helst på at deres betegnelse av Helge Aas' stilling. Således nevnes at et av vitnene bygger sin mening på at Helge Aas på Sønsthagen ble kommandert natt og dag og herset med i en slik grad at det bare kan være en husmann som ville ha funnet seg i slikt.

Saksøkte har videre påberopt seg avskrift av «Jordbrugstælling for Norge 1907», hvorunder skjemaet for Sønsthagen er utfylt av Helge Aas, og hvori det er oppført hørende 3 husmannsplasser under Sønsthagen. Det er klart at en av disse er Jørnstuen.

Retten finner ikke å kunne legge noen vekt på dette i forhold til det som ellers foreligger. Det er sikkert så at det finnes en rekke plasser rundt om som benevnes husmannsplasser selv om det for tiden ikke eksisterer noe husmannsforhold vedkommende plassen.

Heller ikke kan retten legge noen vekt på at i skjemaet for Jørnstuen (Jørgenstuen) er Helge Aas oppført som husmann. Det er ikke påført skjemaet hvem som har fylt det ut. Etter det som ellers er opplyst i saken må det antas at Helge Aas selv ikke betitlet seg som husmann (og vel heller ikke andre).

At Ida Aas i skjemaet for jordbrukstellingen i 1939 er betegnet husmann kan heller ikke bety noe. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer J. Aars Rynning og byrettsdommer F. A. Zimmer):

- - -

Lagmannsretten skal først gjøre enkelte bemerkninger i tilknytning til herredsrettens redegjørelse for de faktiske forhold i saken.

Som nevnt av herredsretten kom Helge Aas, som var født i 1840, til Sønsthagen i 1880. Iallfall fra 1886 bodde han på gården. Ca. 1895 giftet han seg. Hans hustru, som var født i 1872, skulle ha barn, og spørsmålet oppsto hvorledes familien skulle skaffes hjem. Aas fikk da først Grønjestuen og senere Otterbekken, begge husmannsplasser under Sønsthagen. Det har ikke kunnet opplyses hva slags kontrakt eller avtale som ble inngått angående disse plasser. Sigmund Ilsaas har dog under ankeforhandlingen forklart at han tror å ha sett kontrakten vedkommende Otterbekken og at han mener at denne hadde omtrent samme innhold som den i saken omhandlede kontrakt. Etterat husmannsplassen Jørgenstuen var blitt ledig i 1904, flyttet familien over til denne, og leiekontrakt ble opprettet 3. juli

Side:826

1905. Jørgenstuen hadde bedre hus enn de andre plassene og var mer trivelig. Den ligger ca. 9 km fra Sønsthagen, er på ca. 8-10 dekar dyrket jord med omtrent like mye slåtteland og opplyses å ha fødd et par kuer og noe småfe. På grunn av sitt arbeid på Sønsthagen, hvor han bl.a. stelte dyrene, ble Aas selv fortsatt boende på gården inntil han ble syk i 1910 og sluttet arbeidet. Han bodde i drengestuen. Hans arbeid på Sønsthagen var, etter hva lagmannsretten må gå ut fra, i alt vesentlig en gårdskars. Han var den eneste faste gårdskar på gården, og det vanlige forekommende arbeid på denne falt da på ham. Foruten stell av dyrene og arbeid i onnene drev han således bl.a. med kjøring og bæring av ved, med atskillig selskapskjøring for husbonden og utførte alskens ærender som henting av post og melk m. m. I onnene, når det var flere folk på gården, var det han, som den fast ansatte, som hadde oppsyn med arbeidet. I noen utstrekning foretok han utbetalinger i anledning av gårdens drift, men etter vitneførselen må det antas at den alt vesentlige del av utbetalingene skjedde ved Sjølie selv, til dels i henhold til attestasjoner fra Aas. I årene etter 1896 bodde husbonden, Simen Sjølie og hans hustru på Sjølies annen gård, Løsset, som ligger ca. 3 1/2 mil fra Sønsthagen, og dette førte til at Aas' stilling i denne tid ble mer betrodd. Etter hva der er opplyst for lagmannsretten flyttet Sjølie de siste årene før han i 1901 døde tilbake til Sønsthagen, hvor han senere oppholdt seg unntatt om sommeren, da han var på Løsset eller på seteren. Hans enke bodde på Sønsthagen, iallfall fra 1902 av, da hun overdro Løsset til en sønn. Hun døde i 1932. Aas' arbeid på gården fortsatte uforandret etter Sjølies død. Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at Helge Aas' stilling på Sønsthagen «best fortjener betegnelsen gårdsbestyrer». Som nevnt antar lagmannsretten at hans arbeid i alt vesentlig har vært en vanlig gårdskars, dog slik at han på grunn av de faktiske forhold og fordi han var en mann man kunne stole på, ble atskillig betrodd. - Helge Aas' hustru Ida arbeidet etter tilkallelse på Sønsthagen inntil hun ble sykelig i 1927. Det var delvis arbeid direkte for fru Sjølie, men det var også annet arbeid, spesielt i onnene. Fru Sjølie har ikke noen gang etterat Helge Aas og hans hustru ble arbeidsudyktige, gjort krav om at de skulle stille stedfortreder til å utføre det arbeid som pålå dem etter kontrakten av 1905. Ida Aas døde i 1951.

Lagmannsrettens flertall, lagmann Breien og lagdommer J. Aars Rynning, finner at det forhold som er etablert ved «leiekontrakten» av 1905 må ansees som et husmannsforhold i jordlovens forstand. Kontrakten inneholder flere bestemmelser som er karakteristiske for husmannsforhold, således bestemmelsen om at leieren er uberettiget til å selge eller bortføre gjødsel eller avling, og først og fremst bestemmelsen om leierens arbeidsplikt. Videre legger man vekt på at kontrakten gjelder en ikke særskilt skyldsatt husmannsplass, som ble overtatt av Aas kort etterat den tidligere husmannsfamilie hadde forlatt den. Den er inngått på åremål, men det antas at det tidlig har vært meningen at Aas og hans hustru skulle sitte på plassen i sin levetid, hvilket de da også faktisk gjorde. Det kan ikke sees at Aas' stilling som gårdskar på Sønsthagen året rundt er uforenelig med etablering av et husmannsforhold ved siden av. Kontraktens bestemmelse om arbeidsplikt ville riktignok ikke bli aktuell så lenge Aas likevel arbeidet på gården, men den ville bli det hvis han sluttet som gårdskar, uten at kontrakten derved ville få et annet innhold. Bestemmelsen viser at Aas' bruk

Side:827

av plassen ikke var et aksessorium til hans stilling som gårdskar. Når herredsretten peker på bestemmelsen i husmannslovens §6 om at «husmand som har forbundet sig til efter tilsigelse at forrette arbeide for husbonden, tilkommer 1 søgnedag i ugen fri for arbeidspligten, såfremt han har mottat dyrket plads» og finner det åpenbart at det ikke har vært forenelig med Helge Aas' stilling å være borte 1 dag i uken fra Sønsthagen, bemerkes at når Aas ikke kunne være borte 1 dag i uken fra Sønsthagen, har dette ikke sammenheng med kontrakten om Jørgenstuen, men skyldes hans stilling som gårdskar på Sønsthagen. Når herredsretten i samme forbindelse peker på bestemmelsen i jordlovens §36 første ledd, gjelder at en leier i Aas' stilling, slik som lagmannsrettens flertall oppfatter leieforholdet, måtte kunne kreve avløsning av de ytelser, som «leiekontrakten» pålegger ham. Etter hva der er opplyst under ankeforhandlingen var forpaktningskontrakter meget sjeldne i Åmot omkring århundreskiftet, det vanlige var husmannskontrakter. Hvis det her har vært fru Sjølies hensikt å nedlegge Jørgenstuen som husmannsplass og opprette avtale om forpaktning i stedet, kan hun etter kontraktens innhold ikke sees å ha fått realisert sin hensikt. I denne forbindelse nevnes at når kontrakten betegner seg som «leiekontrakt» og Aas betegnes som «leier» kan dette naturlig henge sammen med den lite ansette sosiale stilling, som husmennene den gang hadde. Det tilføyes at flere gamle folk som kjente Aas og hans arbeidsforhold godt, har forklart som vitner at de anså Aas som husmann. Selv om vitnene ikke har kjent til innholdet av Aas' kontrakt, har deres forklaringer likevel en viss interesse. De bidrar til å vise hvorledes kontraktsforholdet, slik som dette artet seg utad, den gang ble oppfattet av bygdens folk. Det har her også en viss interesse at Sønsthagen - som nevnt i herredsrettens kjennelse - i «Jordbrukstælling for Norge 1907» er oppført som husmannsplass og Helge Aas som husmann og at Ida Aas i jordbrukstellingen for 1939 likeledes er oppført som husmann. De dommer som Sigmund Ilsaas har påberopt seg, kan ikke sees å gjelde faktiske forhold som er så lik forholdet i nærværende sak, at dommene kan få noen særlig betydning for denne.

Det etablerte husmannsforhold kan ikke sees å ha undergått noen rettslig endring etterat Aas og senere hans hustru ble syke og arbeidsudyktige. Som nevnt har fru Sjølie aldri bedt dem stille stedfortreder til pliktarbeidet, antagelig på grunn av hensynsfullhet. Husmannsforholdet antas således å ha vart i over 30 år.

Byrettsdommer Zimmer er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse med følgende tilleggsbemerkninger: - - -