Rt-1967-114

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-02-04
Publisert:	Rt-1967-114
Stikkord:	Gjensidig testament
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13/1967
Parter:	Minken Sandvik Hansen m.fl. (advokat Dag Kise - til prøve) mot Kristine Jørgensen m.fl. (høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Stabel, Rode, Nygaard, Heiberg, Thrap
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Stabel: Saken gjelder tolkingen av gjensidig testament som ektefellene Hans G. Edvardsen og Dorthea Edvardsen opprettet den 23. april 1930, nærmere bestemt om boet etter lengstlevendes - hustruens - død tilfaller hennes slektsarvinger alene eller om det skal deles mellom mannens og hustruens slekt.

Skien skifterett - dommerfullmektigen - gav mannens slekt medhold, og avsa den 29. juni 1965 dom med slik domsslutning:

«Saksøkerne Stine Jørgensen, Marie Nilsen, Helga Nordholm og Ester Olsen kjennes som arvinger etter Hans G. Edvardsen arveberettiget i Hans G. Edvardsen og hustru Dorthea Edvardsens fellesbo av Skien. - Saksomkostninger oppheves.»

Hustruens slektsarvinger anket til Agder lagmannsrett, som den 5. mars 1966 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Skien skifteretts dom av 29. juni 1965 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Minken Sandvik Hansen, Elise Olaussen, Ingeborg Myklegaard, Jonas Christensen og Gerd Mikkelborg - en for alle og alle for en - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen til Hans Edvardsens slektsarvinger v/ h.r.advokat Johan Hjort kr. 1.200,- - ettusen tohundre kroner.»

Saksforholdet og hvem som er parter på hver side fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer.

Hustruens slektsarvinger har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Under henvisning til Høyesteretts praksis gjøres gjeldende at testamentet objektivt fortolket har gjort lengstlevende til enearving for så vidt angår hele fellesboet, og at det i dette tilfelle ikke foreligger noe som viser at ektefellene i virkeligheten mente at boet skulle deles ved lengstlevendes død. Det man vet om bakgrunnen for testamentsopprettelsen og om ektefellenes egen oppfatning senere, tyder tvert imot på at

Side:115

førstavdødes slekt ble utelukket med hensikt. De ankende parter har nedlagt denne påstand: «1. Dorthea Edvardsens slektsarvinger etter loven ansees som eneste og rette arvinger i hennes dødsbo. - 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Mannens slektsarvinger gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig. Etter deres oppfatning kan Høyesteretts praksis ikke uten videre tas til inntekt for at førstavdødes slekt er utelukket fra arv ved de uttrykk som er brukt i testamentet. Spørsmålet må også i tilfelle som dette løses etter en konkret fortolkning på grunnlag av en naturlig presumpsjon for likedeling mellom de to slekter. Lagmannsretten har med rette lagt avgjørende vekt på forklaringen fra mannens søster Helga Nordholm om at likedeling var forutsatt fra hans side. Denne oppfatning er blitt styrket ved nytt bevisstoff som er kommet frem etter lagmannsrettens dom, særlig vitneforklaringen fra mannens tidligere venn og skipskollega Alfred M. Christensen. - Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har to av partene fra hver side og to vitner gitt forklaring ved bevisopptak for Skien byrett. Det ene av vitnene, maskinmester Alfred M. Christensen, har ikke tidligere forklart seg i saken. Det er lagt frem noen nye dokumenter, som i det vesentlige går ut på å belyse fru Edvardsens inntektsforhold og økonomiske stilling etter mannens død. Bortsett fra Alfred M. Christensens forklaring - som jeg kommer tilbake til senere - står saken bevismessig i stort sett samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og kan stort sett slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Etter sakens stilling for Høyesterett finner jeg imidlertid å burde presisere mitt syn nærmere:

Den testamentsbestemmelse saken gjelder, går ut på at «- - den lengstlevende av oss, skal beholde vårt fellesbo som sin fulle eiendom med fri rådighet til å forføye over samme, såvel i levende live som ved testament - -».

Med støtte i tidligere avgjørelser av Høyesterett - således i Rt-1933-1278, Rt-1963-1219, Rt-1965-17, Rt-1965-291 og Rt-1966-575 - finner jeg å måtte bygge på at disse uttrykk objektivt peker hen mot at førstavdødes slektninger er utelukket fra arv når lengstlevende - som i dette tilfelle - ikke har opprettet testament til fordel for dem.

For meg blir det da et spørsmål om hvorvidt andre opplysninger i saken gir grunnlag for å bygge på at ektefellene - tross testamentets ordlyd - i virkeligheten mente å likestille de to slekter ved arveoppgjøret etter lengstlevendes død. Jeg er kommet til at dette var meningen. Skifteretten og lagmannsretten har i så henseende etter umiddelbar bevisførsel lagt vesentlig

Side:116

vekt på Helga Nordholms partsforklaring om at mannen ved en anledning gav positivt uttrykk for at arven ville bli delt mellom begge slekter etter lengstlevendes død. Jeg finner ikke holdepunkt for å fravike de underordnede retters bevisvurdering på dette punkt, og tilføyer at mannens uttalelse falt under en samtale som fru Nordholm hadde god grunn til å feste i sin erindring. Det var nemlig da han tok avskjed med familien før han gikk til sjøs igjen i 1939 etter verdenskrigens utbrudd, og siste gang familien så ham.

Dertil kommer at maskinmester Christensens vitneforklaring - som er ny for Høyesterett - gir betydelig støtte for den oppfatning at mannen virkelig mente å instituere likedeling den gang da testamentet ble opprettet. Christensen kjente Edvardsen godt. På testasjonstiden hadde de i nesten halvannet år tjenestegjort sammen på samme skip. I hans protokollerte forklaring heter det bl.a.:

«- - Vitnet forklarer at Edvardsen i tiden før 1930 begynte å snakke om et testament. Vitnet hadde en almanakk med et eksempel på et gjensidig testament. Denne almanakken fikk Edvardsen låne og skrev av testamentet. Da testamentet ble opprettet den 23. april 1930 lå båten i Trondheim, og vitnet var da hjemme. Vitnet kan derfor ikke huske at testamentet ble opprettet.

Vitnet har selv opprettet likelydende testament med Edvardsen den 16. november 1931. Vitnet forklarer at han forstår dette testament slik at når den siste av ektefellene dør skal det deles likt mellom de to ektefellers slektninger. Vitnet snakket med Edvardsens om testamentet, og de var enige om denne forståelsen av det, selv om de ellers hadde lite greie på dette forholdet.

Vitnet ble selv for 4 år siden enkemann, og han vil dele likt mellom de to slekter. Dette var også hans kones forståelse av testamentet. Vitnet kan ikke huske å ha diskutert uttrykket «beholde» i testamentet med Edvardsen, men når begge ektefeller skrev under, var meningen at det skulle være for å beskytte hverandre og hverandres slekter.

Vitnet og Edvardsen var svært gode venner, og han er sikker på at denne forståelsen av testamentet også var Edvardsens. - - -»

I forbindelse med Christensens forklaring er dokumentert avskrift av ektefellene Christensens eget gjensidige testament, som er opprettet den 16. november 1931 med Edvardsen som det ene vitne. Det annet vitne var kaptein Øyan, som også hadde skrevet under som vitne på Edvardsens testament. De to testamenter er likelydende.

Det er enighet mellom partene om at testamentene - både Edvardsens og Christensens - må være konsipert på grunnlag av en formular inntatt i Halvorsen & Larsens lommealmanakk med det innhold denne hadde i 1920-årene. En fotostatavskrift av vedkommende side i 1926-utgaven har vært dokumentert. Hustruens arvinger har sterkt påberopt seg at almanakken inneholdt

Side:117

to alternative formularer, hvorav den annen - som ikke ble brukt - lød slik: «Undertegnede (navn) ........ og hustru (navn) ........, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved at den lengstlevende av oss skal beholde vårt fellesbo som sin eiendom, dog således at det, når lengstlevende dør, skal deles i to likestore deler, hvorav den ene tilfaller førstavdødes arvinger efter loven, mens den annen tilfaller lengstlevendes arvinger, være sig efter loven eller efter testament. Inntrer lengstlevende i nytt ekteskap, blir boet å skifte og den ene halvdel å tillegge førstavdødes lovlige arvinger.» Ved å bruke det alternativ som intet inneholdt om likedeling har ektefellene Edvardsen - hevdes det - bevisst forkastet tanken på likedeling og gitt klart uttrykk for at lengstlevendes arvinger skulle overta det hele. - For min del finner jeg imidlertid ikke å kunne trekke noen bindende slutning i denne retning til avkrefting av Christensens bestemte forklaring om hva både han og Edvardsen mente med testamentet. Almanakken inneholdt ingen kommentar til de to alternativer eller i det hele tatt noen veiledning om hva valget mellom dem innebar. Dette må ha fremstillet seg som uklart for legmenn. Jeg må regne med som en nærliggende mulighet at det første alternativ ble valgt, ikke av hensyn til arvefordelingen etter lengstlevendes død, men på grunn av den friere stilling som det gav lengstlevende. Det annet alternativ inneholdt intet om at lengstlevende kunne forføye over boet i levende live og ved testament, og det er ikke urimelig å tro at dette har vært oppfattet som det sentrale i forskjellen mellom de to formularer.

Jeg peker videre på at det ut fra ektefellenes situasjon på testasjonstiden ikke kan ha vært noen særlig grunn for dem til å utelukke den ene slekt på bekostning av den annen. Ingen del av deres den gang beskjedne midler skrev seg fra arv, og - som lagmannsretten har fremhevet - de stod begge i et vennskapelig forhold til medlemmene av den annens familie.

At hustruen på sin side skal ha inngått på testasjonen ut fra andre forutsetninger enn mannen, finner jeg intet holdepunkt for. Hennes arvinger har særlig henvist til det ønsket hun gav uttrykk for like før hun døde om å testamentere en mindre del av formuen til mannens slekt etter at hennes søster Minken hadde motsatt seg å bli innsatt som arving. Dette kunne hun imidlertid gjøre uten hensyn til hvordan testamentet var å forstå. Og det foreligger ingen sikre opplysninger om hva testasjonsønsket var motivert av. Jeg kan iallfall ikke se at det kaster lys av betydning over hvordan hun opprinnelig - 33 år tidligere - hadde oppfattet testamentets innhold.

Ut fra mitt syn på hva begge ektefeller mente med testamentet den gang det ble opprettet, er det uten betydning å ta standpunkt til spørsmålet om hvilke inntekter hustruen hadde etter mannens død og i hvilken utstrekning hun er blitt hjulpet økonomisk av sin egen familie.

Etter mitt resultat må lagmannsrettens dom stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om

Side:118

saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett bør de ankende parter betale etter hovedregelen i tvistemålslovens §180.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Minken Sandvik Hansen, Elise Olaussen, Ingeborg Myklegård, Jonas Christensen og Gerd Elisabeth Mikkelborg - en for alle og alle for en - til Kristine Jørgensen, Marie Nilsen, Helga Nordholm og Ester Olsen i fellesskap 3.000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Heiberg og Thrap: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig R. Tomter):

Ektefellene Hans Edvardsen og Dorthea Edvardsen opprettet den 23. april 1930 følgende gjensidige testament:

«Undertegnede Hans G. Edvardsen og hans hustru Dorthea M. Edvardsen, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved at den lengstlevende av os, skal beholde vårt fellesbo som sin fulde eiendom med fri rådighet til at forføie over samme, såvel i levende live som ved testament».

Nidaros 23/IV 1930.

Hans G. Edvardsen (sign.) Dorthea Marie Edvardsen (sign.)

Dags dato er ovenstående testament i vårt overvær langsomt og tydeligt oplest for æktefolkerne Hans Edvardsen og hustru Dorthea M. Edvardsen som begge i besiddelse av full sans og samling, derefter vedtok og underskrev egenhendig hvilket herved bekræftes av os tilkaldte vidner.»

Andreas Buer (sign.) Erling Christiansen (sign.)

skibsfører styrmann

Hans Edvardsen døde 28/6 1943, og Dorthea Edvardsen ble sittende med boet til sin død 11/8 1963 uten at hun hadde opprettet testament.

Dorthea Edvardsens arvinger overtok i oktober 1963 arv og gjeld, men Hans Edvardsens arvinger mente de var arveberettiget ifølge det gjensidige testamentet, og de begjærte 28/10 1963 boet tatt under offentlig skiftebehandling. - - -

Retten legger følgende faktiske forhold til grunn:

Dorthea M. Edvardsen er født xx.xx.1887 og Hans G. Edvardsen er født xx.xx.1892. De inngikk ekteskap i 1920. Ved ekteskapets inngåelse hadde Hans Edvardsen allerede vært til sjøs i flere år. Han avanserte senere til skipsfører. Under ekteskapet var Dorthea Edvardsen sammen med mannen på flere turer ombord i skip han tjenestegjorde på, og det var under en av disse turer ektefellene opprettet det gjensidige

Side:119

testamentet. Mannen var på denne tid styrmann, og skipets kaptein og 1. styrmann underskrev testamentet som vitner.

I januar 1940, mens mannen var til sjøs, kjøpte Dorthea Edvardsen eiendommen Chr. Blomsgate 55 b i Skien for kr. 24 700,- i sin manns navn. Dorthea Edvardsen opptok et lån på kr. 7 500,-, resten ble etter det opplyste betalt kontant av midler som mannen hadde bragt inn i ekteskapet. Hans Edvardsen døde 28/6 1943 på et hospital i Skottland, og hustruen overtok da eiendommen og satt med den til sin død 11/8 1963. Hun levde i denne tiden av pensjonen etter sin mann, men ble også understøttet økonomisk av sin familie.

Ifølge registreringsforretningen av 26/1 1965 består boets aktiva av, foruten nevnte eiendom med tilhørende innbo og løsøre, en del verdipapirer på tils. kr. 5 650,- som alle er ervervet etter Hans Edvardsens død. Boets aktiva er idag anslått til mellom kr. 60-80 000,-.

Ektefellene etterlot seg ingen livsarvinger. Hennes arvinger er: Bror Jonas Christensen, søstrene Minken Sandvik Hansen, Alice Olaussen, Ingeborg Myklegård samt brordatter Gerd Elisabeth Mikkelborg. Mannen arvinger er: Søstrene Stine Jørgensen, Marie Nilsen, Helga Nordholm og Ester Olsen. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Det antas tilstrekkelig å referere til to høyesterettsdommer, inntatt henholdsvis i Rt-1963-1219 og Rt-1965-17.

Rettspraksis har siden 1933 generelt gått i retning av den oppfatning at kun lengstlevendes slektsarvinger er arveberettiget når det gjensidige testament har fått en slik ordlyd som i forellggende tilfelle. Men retten vil peke på at Høyesterett i de senere år har anerkjent førstavdødes slektninger som medarvinger, og viser da til ovennevnte dommer. Når det gjelder de saker som har vært behandlet av Høyesterett siden 1933, har Høyesterett fastholdt at retten i hvert enkelt tilfelle må søke å finne frem til det som må antas å ha vært ektefellenes mening og vilje og at avgjørelsen må bygges på en tolking av testamentets ordlyd i forbindelse med andre relevante opplysninger i den enkelte sak, se Rt-1965-17 på side 18.

I nevnte høyesterettssak ble behandlet et gjensidig testament med indirekte samme ordlyd som i foreliggende tilfelle. - - -

Når det gjelder foreliggende sak har retten svært lite å holde seg til om forholdene i forbindelse med opprettelsen av testamentet i 1930. Det ene av testamentsvitnene, skipsfører Andreas Buer Øyan, har i retten avgitt forklaring, men han har ikke kunnet gi noen opplysninger som kan forklare hva ektefellene har ment med testamentet. Vitnet har imidlertid forstått ektefellene slik at de gjennom testamentet ville søke å sikre den lengstlevende av dem. Etter hva retten kan forstå har ektefellene ikke hatt juridisk bistand til å opprette testamentet.

Retten har spesielt festet seg ved partsforklaring avgitt av Hans Edvardsens søster, fru Helga Nordholm. Hun har forklart at Hans Edvardsen oppsøkte sin mor i 1939. Under besøket overhørte Helga Nordholm, som da hjalp sin mor i huset, en samtale mellom moren og Hans Edvardsen. Moren hadde overfor sønnen rådet han til ikke å reise til sjøs igjen. Hun mente bl.a. at han nå hadde så mye å leve av at han kunne være hjemme. Moren kom også under samtalen inn på

Side:120

arveforholdet og hun hadde da spurt sønnen om hans etterlatenskaper skulle gå til «Skien» (Dorthea Edvardsen), og til det hadde sønnen svart at «nei, når vi er døde, skal det gå til begge parter».

Ved samme anledning hadde Hans Edvardsen nevnt noe om at han ikke var fornøyd med testamentet. Dette hadde han også gitt uttrykk for under et tidligere besøk hos moren, visstnok i 1937, og at han hadde planer om å opprette et nytt. Helga Nordholm kan imidlertid ikke gi noen forklaring om hva Hans Edvardsen ikke var fornøyd med i testamentet fra 1930.

Retten finner grunn til å legge vekt på Helga Nordholms partsforklaring. Det besøk Hans Edvardsen i 1939 foretok hos sin mor, var som nevnt det siste før han døde i 1943, og det er naturlig å anta at det som ble sagt under dette besøket, har festet seg i erindringen.

Det er noe uklart hva Dorthea Edvardsen på sin side har ment om testamentet. De opplysningene retten sitter inne med på bakgrunn av det som er fortalt i retten, skriver seg fra årene like før hennes død i 1963. Det er fra saksøktes side hevdet at Dorthea Edvardsen under samtale med søsknene hadde gitt uttrykk for at boet skulle gå til hennes familie; hun hadde bl.a. planer om å overlate huset til hennes søster, fru Minken Sandvik Hansen, som i 2 1/2 år hadde bodd hos henne, noe søsteren sa nei til. På den annen side er det avgitt forklaring om forhold som tyder på at Dorthea Edvardsen hadde ment å dele med Hans Edvardsens slektsarvinger. Etter hva retten kan forstå hadde hun ikke i tankene å foreta likedeling, men å la Hans Edvardsens slektninger få den del av boet som skrev seg fra mannen. Det testament Dorthea Edvardsen aktet å opprette like før sin død, skulle etter hva retten har fått opplyst gå ut på deling som nevnt.

Det fremgår av partsforklaringene at det var et meget godt forhold mellom ektefellene og slektningene på begge sider. Hans Edvardsen har hatt god kontakt med sin familie etter ekteskapets inngåelse i 1920. De brev som er fremlagt i retten og som er skrevet av Hans Edvardsen i 1937, peker hen på at forholdet til familien har vært meget godt. Det er således intet som tyder på at Hans Edvardsen har villet utelukke sine slektninger fra arv.

Som foran nevnt foreligger det intet som tyder på at ektefellene har hatt juridisk bistand til å opprette testamentet. De har benyttet et standardformular, og det antas at bakgrunnen med testamentet må ha vært å sikre den lengstlevende slik at han eller hun fikk sitte med fellesboet i uskifte og beholde det med full rådighet, både i levende live og ved testament. Etter rettens mening har ektefellene antagelig ikke hatt i tankene hva som skulle skje med boet hvis lengstlevende ikke hadde opprettet noe testament. De har i hvert fall kun gitt uttrykk for hva de tilsiktet gjennom testamentet: å sikre den lengstlevende av dem, se testamentsvitnet, skipsfører Øyans vitneprov.

Saken er tvilsom, men retten har festet lit til den forlaring fru Helga Nordholm har avgitt i retten. Ved å sammenholde denne forklaring med andre relevante opplysninger i saken har retten blitt stående ved at det i dette tilfelle er ført bevis for at ektefellene har ment og villet at begge slektsgrupper skulle ha rett til arv etter dem hvis lengstlevende ikke opprettet noe testament, dette til tross for

Side:121

uttrykksmåten i testamentet. Retten har ved avgjørelsen av denne sak bygget på høyesterettsdommer Hiorthøys votum i saken inntatt i Rt-1965-17 hvor han gir uttrykk for at i saker som foreliggende ikke kan stille særlige strenge krav til bevisets styrke, en uttalelse som for øvrig fikk støtte av 2 andre dommere. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Loe og Knut Løken og sorenskriver Paul Johnsrud):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige vise til dennes begrunnelse. Foruten til de Høyesterettsdommer inntatt i Rt-1963-1219 og Rt-1965-17 som skifteretten har referert til, viser lagmannsretten når det gjelder prinsippene for tolkingen av gjensidige testamenter som ikke har klare bestemmelser om hvorledes det skal forholdes med arven ved lengstlevendes død når denne ikke har truffet noen ytterligere testamentarisk bestemmelse, til Høyesterettsdom inntatt i Rt-1965-291. Man må i hvert enkelt tilfelle søke å finne frem til hva som har vært ektefellenes mening og vilje. I foreliggende tilfelle har Hans og Dorthea Edvardsens hensikt med opprettelsen av det gjensidige testament i 1930 utvilsomt vært å sikre den lengstlevendes rett til å sitte med fellesboet udelt. Ektefellene hadde da vært gift i 10 år uten å ha fått barn. Testamentet er oppsatt uten juridisk bistand og ektefellene har neppe ved redaksjonen av det tenkt så meget på hvorledes situasjonen ville bli dersom lengstlevende døde uten å ha truffet nærmere testamentarisk bestemmelse om fordelingen etter seg. Det må imidlertid etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger legges til grunn at ektefellene senere har gått ut fra at de respektive slekter isåfall skulle dele fellesformuen. Man finner, som skifteretten, å burde legge vesentlig vekt på den forklaring Hans Edvardsens søster fru Helga Nordholm har avgitt om at Hans før han siste gang dro til sjøs i 1939, overfor sin mor i søsterens påhør ga uttrykk for at ektefellenes formue, når de var døde, skulle deles på begge slekter. Det må ansees på det rene at Hans Edvardsen hele sitt liv sto i et godt forhold til og hadde nær kontakt med sine søsken. Det er derfor rimelig og naturlig å anta at han ikke har ment det gjensidige testamentet slik at hans slekt skulle være utelukket fra arv dersom hans hustru overlevde ham og døde uten å etterlate seg spesielt testament. Det er - som nevnt av skifteretten - noe uklart hva Dorthea Edvardsen kan ha ment om arvefordelingen ved sin død. Det foreligger forsåvidt bare opplysninger fra de siste år før hun døde. Etter det som foreligger opplyst, har det hele tiden vært god kontakt mellom Dorthea Edvardsen og mannens slektninger. Når hun er avgått ved døden uten å ha truffet annen testamentarisk bestemmelse må man legge til grunn at også hun har funnet det naturlig at fellesformuen skulle deles på mannens og hennes slektsarvinger. - - -