Rt-1967-1323

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-11-11
Publisert:	Rt-1967-1323
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 134/1967
Parter:	Sauland Trevarefabrikk (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot Såmund Treslands konkursbo av Gvarv (advokat Jan Bergstrøm - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Bendiksby, Stabel, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Bahr: Daværende byggmester Såmund Tresland, Gvarv, undertegnet den 6. desember 1962 kontrakt med Sauherad kommune ved byggekomitéen for Akkerhaugen skole. Ved denne kontrakt og en tilleggskontrakt av samme dag påtok Tresland seg som hovedentreprenør å utføre for kommunen som byggherre det bygningsmessige arbeid ved Akkerhaugen skole for en anbudssum på ca. kr. 400.000,-. Til bygget bestilte Tresland fra Sauland Trevarefabrikk - innehaver Kristian Lauvstad - dører, vinduer og vindusvegger - dvs. veggseksjoner med innbygde vindusrammer - for til sammen kr. 41.482,- i henhold til pristilbud fra fabrikken datert 8. september 1962. Som vedlegg til pristilbudet fulgte bl.a. et eksemplar av «Felles leveringsbetingelser for medlemmer av Norske Trevarefabrikkers Landsforbund». Ifølge punkt 6 første ledd i disse betingelser tilkommer leverandøren hvis intet annet er avtalt - forholdsmessig betaling hver uke etter hvert som leveransen skrider frem. I punkt 9 - med overskrift: Eiendomsforbehold - bestemmes: «Leverandøren beholder eiendomsretten til det leverte inntil leveransen er fullt betalt, og har i tilfelle av manglende betaling rett til å hente det leverte uansett hvor det befinner seg.»

En større del av de varer bestillingen hos Sauland Trevarefabrikk omfattet, ble produsert av fabrikken selv, det øvrige - først og fremst innvendige dører - var standardprodukter fra Bærums Verk. Glass i vinduer m.v. var ikke med i bestillingen, men ble levert og satt inn av en glassmesterforretning.

De varer som var bestilt fra fabrikken, ble levert til

Side:1324

Tresland, og han anvendte dem i bygget. Ifølge fakturaer fra desember 1963 og februar 1964 utgjorde prisen på den samlede leveranse kr. 40.686,- (altså litt under anbudssummen). Av dette beløp er i alt kr. 23.566,- betalt, rest kr. 17.120,-.

Den 16. september 1964 gikk Tresland konkurs. Alle de materialer fabrikken hadde levert, var da satt inn i bygget, og dette var på det nærmeste fullført. Bygget ble overtatt av kommunen i september eller oktober 1964 (etter å ha vært i bruk som skole allerede fra august s.å.).

Det som gjenstod av Treslands arbeider ved konkursåpningen, var litt planeringsarbeid. Dette ble utført for regning av konkursboet for at boet skulle få anledning til å heve konkursskyldnerens resttilgodehavende etter kontrakten. Kommunen hadde under arbeidets gang - i tiden 6. desember 1962 til 4. september 1964 - etter hvert utbetalt til Tresland til sammen kr. 405.960,-. Til konkursboet betalte kommunen i mars og november 1965 til sammen kr. 21.143,28, slik at kommunens samlede utgifter til oppfyllelse av kontrakten med Tresland ble kr. 427.103,28.

Sauland Trevarefabrikk ved advokat Otto Isaachsen anmeldte ved brev av 22. oktober 1964 til Nedre Telemark skifterett sitt resttilgodehavende hos Tresland, kr. 17.120,-, som fordring i konkursboet. I brevet ble det anført at fabrikken hadde forbeholdt seg eiendomsrett til gjenstandene og rett til ved manglende betaling å ta dem tilbake hvor de enn måtte befinne seg, og det ble gjort gjeldende at fordringen derfor skulle dekkes som massekrav. I et brev av samme dag til ordføreren i Sauherad gjorde advokat Isaachsen på fabrikkens vegne eiendomsforbeholdet gjeldende også overfor kommunen.

Bestyreren av Treslands konkursbo, advokat Jan Bergstrøm, meddelte i brev av 19. mars 1965 til advokat Isaachsen, at bostyret ikke hadde noe å bemerke til størrelsen av det anmeldte beløp, men at fordringen bare ville bli innstilt til anerkjennelse som uprioritert. Etter bostyrets mening forelå det nemlig ikke noe gyldig eiendomsforbehold. Prinsipalt var bostyret av den oppfatning at det overhodet ikke var truffet noen bindende avtale mellom fabrikken og Tresland om eiendomsforbehold. Subsidiært - for det tilfelle at en slik avtale skulle finnes å foreligge - hevdet bostyret at eiendomsforbeholdet ikke kunne gjøres gjeldende overfor konkursboet, og viste til avgjørelse i Rt-1963-109 (varer bestemt for videresalg).

For så vidt angikk fabrikkens krav overfor kommunen, anførte bobestyreren i brevet at dette krav åpenbart var uten rettslig grunnlag, da kommunen - byggherren - ikke hadde godtatt noe eiendomsforbehold. Bobestyreren henstilte til fabrikken å frafalle kravet mot kommunen.

Det er for Høyesterett på det rene at fabrikken ikke har forfulgt kravet mot kommunen videre.

Derimot fastholdt fabrikken overfor konkursboet sin påstand om at fordringen på kr. 17.120,- skulle dekkes som massekrav.

Side:1325

Tvisten ble avgjort av Nedre Telemark skifterett - dommerfullmektigen - ved kjennelse av 14. oktober 1965.

Skifteretten la til grunn at Tresland hadde kjent til og godtatt fabrikkens leveringsbetingelser, og at det dermed var sluttet bindende avtale om eiendomsforbehold. Den fant videre at bostyrets «videresalgbetraktning» ikke kunne føre fram, at eiendomsforbeholdet måtte tillegges gyldighet overfor konkursboet, og at kravet måtte anerkjennes som massekrav. Skifterettens kjennelse har denne slutning:

«Sauland Trevarefabrikk, Kr. Lauvstads fordring kr. 17.120,- i Såmund Treslands konkursbo anerkjennes som massekrav.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Konkursboet påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett, som den 6. desember 1966 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Sauland Trevarefabrikk, Kr. Lauvstads fordring, kr. 17.120,- i byggmester Såmund Treslands konkursbo, anerkjennes som uprioritert krav.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Også lagmannsretten la til grunn at det var inngått avtale om eiendomsforbehold i de leverte trevarer. Når lagmannsretten likevel kom til at fabrikkens påstand ikke kunne tas til følge, var det ut fra den betraktning, at de leverte veggseksjoner, vinduer og dører var blitt inkorporert i bygget, og at de - slik lagmannsretten så det - ikke kunne fjernes uten at det inkorporerte tapte vesentlig i verdi og uten at det resterende bygg ble vesentlig skadet økonomisk.

Sauland Trevarefabrikk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett med slik påstand:

«1. Prinsipalt: Skifterettens kjennelse stadfestes, dog således at Sauland Trevarefabrikk tilkjennes sakens omkostninger for samtlige retter.

2. Subsidiært: Skifterettens kjennelse stadfestes for så vidt kr. 14.776,93 angår, mens restbeløpet kr. 2.343,07 anerkjennes som uprioritert fordring. Sauland Trevarefabrikk tilkjennes sakens omkostninger for samtlige retter.»

Såmund Treslands konkursbo har tatt til gjenmæle som ankemotpart og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 6/12 1966 - punkt 1 i domsslutningen - stadfestes.

2. Sauland Trevarefabrikk v/ Kr. Lauvstad dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Konkursboet opprettholder for Høyesterett ikke sin tidligere anførsel om at Tresland ikke hadde godtatt leveringsbetingelsenes bestemmelse om eiendomsforbehold for leverandøren. Høyesterett kan således bygge på at det foreligger en i og for seg bindende avtale om eiendomsforbehold. Det som tvisten for Høyesterett gjelder, er bare om eiendomsforbeholdet står seg i en slik situasjon som den vi her har med å gjøre.

Med hensyn til dette spørsmål har den ankende part bl.a. anført at lagmannsrettens vurdering av eiendomsforbeholdet

Side:1326

ikke er i samsvar med norsk rettspraksis. Punkt 9 i trevarefabrikkenes alminnelige leveringsvilkår harmonerer til en viss grad med de fellesbetingelser som etter kontrakten av 6. desember 1962 gjaldt mellom byggherren Sauherad kommune og entreprenøren, byggmester Tresland. I denne kontrakt var det med hensyn til garantier henvist til Norsk Standard 401: Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av byggearbeider. I §7 i disse bestemmelser, som har overskriften: «Eiendomsrett til arbeide og materialer og ansvar herfor», er det under punkt 1 bl.a. fastsatt at arbeidet blir byggherrens eiendom etter hvert som det utføres, og at det samme skal gjelde for materialer som tilføres byggeplassen, i den utstrekning byggherren har betalt for dem. Etter bestemmelsenes §11 punkt 1 er entreprenøren ikke berettiget til å få utbetalt avdrag på kontraktssummen med byggherren med mer enn 90 % av verdien av utført arbeid og de til byggeplassen fremførte og av entreprenøren betalte materialer. Ifølge samme bestemmelse påhviler det også entreprenøren å fremlegge bevis for at han har betalt materialene.

Ved konkursåpningen gjenstod det fremdeles et sluttoppgjør for bygget med Sauherad kommune. Til tross for at ordføreren i Sauherad allerede i oktober 1964 av advokat Isaachsen på vegne av den ankende part var gjort oppmerksom på eiendomsforbeholdet, valgte kommunen å utbetale det skyldige beløp, vel 23.000 kroner, direkte til konkursboet. Det er på det rene at boets formue, delvis på grunn av nevnte innbetaling, er tilstrekkelig til å dekke den omstridte fordring kr. 17.120,- som massekrav.

Den ankende part er enig med lagmannsretten i at man ved bedømmelsen av eiendomsforbeholdet må ta som utgangspunkt at det her gjelder varer som normalt skal inkorporeres i et bygg. Det er da ikke hensynet til omsetningslivet i sin alminnelighet man må ta hensyn til, men alene til entreprenøren og dennes kreditorer samt byggherren. Innenfor denne bransje har det på grunnlag av kredittgivning og byggeforholdene for øvrig utviklet seg en fast praksis med eiendomsforbehold, for så vidt angår leveranser fra trevarefabrikker og rørleggere. De vilkår som Trevarefabrikkenes Landsforbund benytter, ble i sin tid utarbeidet av høyesterettsadvokat Aage Rygh, som på den tid også var sekretær for Norske Rørleggerbedrifters Landsforbund, hvor man hadde bestemmelser om eiendomsforbehold. Også større trevarefabrikker som står utenfor Landsforbundet, gjør bruk av eiendomsforbehold.

Såfremt lagmannsrettens dom blir stående, vil den kullkaste de forretningsforhold som i dag gjelder i denne bransje, og medføre at kredittgivning og leveringsbetingelser for øvrig må forandres, med sterkere grad av kontantbetaling. Det foreligger tidligere avgjørelser av Høyesterett, særlig med hensyn til gyldigheten av eiendomsforbehold for leveranser til bygg innen rørleggerbransjen, hvor eiendomsforbeholdet er blitt opprettholdt, jfr. således bl.a. Rt-1949-949. Den ankende part er av

Side:1327

den oppfatning at man med utgangspunkt i disse dommer vil måtte godkjenne det foreliggende eiendomsforbehold som gyldig i sin helhet, og det selv om det til en viss grad vil kunne medføre utgifter i forbindelse med fjernelse av ting som allerede er inkorporert.

Subsidiært hevder den ankende part at eiendomsforbeholdet iallfall må aksepteres i den utstrekning man kan fjerne inkorporerte deler uten tap av vesentlige verdier. Dette gjelder i første rekke dører og vindusrammer.

Den ankende part har for øvrig gjort gjeldende de samme anførsler og synspunkter som for lagmannsretten.

Ankemotparten, Såmund Treslands konkursbo, hevder at lagmannsrettens resultat og begrunnelse er riktig. Boet slutter seg således til lagmannsrettens betraktning, at eiendomsforbeholdet under de foreliggende omstendigheter må anses ugyldig fordi de inkorporerte gjenstander ikke kan fjernes uten at det blir voldt uforholdsmessige utgifter og verdiforringelse så vel hva selve gjenstandene angår, som for byggets vedkommende. Dessuten har boet anført som en ytterligere ugyldighetsgrunn, at gjenstandene ved inkorporeringen ble byggherrens - kommunens - eiendom, og at eiendomsforbeholdet i kontrakten mellom fabrikken og Tresland ikke var vedtatt eller godkjent av kommunen og derfor ikke bindende for denne. Boet har i den forbindelse vist til høyesterettsdom i Rt-1933-1062.

Den ankende part har i anledning av denne siste anførsel - under prosedyren betegnet som rettsverninnsigelsen - bemerket at anførselen er ny for Høyesterett, og han har protestert mot at Høyesterett tar den i betraktning. Ankeparten har i den forbindelse hevdet at spørsmålet om kommunen har godtatt eiendomsforbeholdet, eller overhodet hatt kjennskap til dette, ikke har vært gjenstand for bevisførsel eller prosedyre for de tidligere instanser. Spørsmålet om gyldigheten av eiendomsforbeholdet må etter sakens prosessuelle stilling vurderes som et spørsmål som utelukkende vedkommer forholdet mellom fabrikken og boet, og hensynet til tredjemann - f.eks. byggherren - holdes utenfor.

Ankemotparten har på sin side hevdet at rettsverninnsigelsen var fremsatt også for skifteretten og lagmannsretten, og at den ble belyst under forhandlingene der.

Hovedpunktene i saksforholdet har jeg gjort rede for i det foregående. Jeg viser ellers til skifterettens kjennelsesgrunner.

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Nedre Telemark herredsrett den 25. mai 1967 med avhør av konkursskyldneren Såmund Tresland som vitne og s.d. ved Tinn og Heddal herredsrett med avhør av Kristian Lauvstad som part og av vitnene arkitekt Kjell Søndergaard og ingeniør Petter Kleppen. Av vitnene hadde den første gjort tjeneste som arkitekt og den andre som bygningsteknisk konsulent for Akkehaugen skole. Ved bevisopptak 5. juni 1967 for Oslo byrett er avhørt som vitne Magne Ekeberg Gran, salgssjef ved Bærums

Side:1328

Verk A/S, som opplyses å være landets største spesialprodusent av dører. Som tidligere nevnt hadde bedriften også laget en del av de dører som det er tale om i saken. Ved samme bevisopptak ble det også avgitt vitneforklaring av snekkermester Arne Berger, formann i Norske Trevarefabrikkers Landsforbund.

Parts- og vitneforklaringene er til dels meget utførlige, og det ville føre for langt her å gjengi dem i detalj. Jeg skal imidlertid referere enkelte hovedpunkter.

Tresland fremholdt bl.a. at det å fjerne bærekonstruksjonene ville være en stor affære, men at det ikke var godt å si hva det ville koste i arbeidspenger. Ved å fjerne bærekonstruksjonene ville oppvarmingen utebli, da det er montert elektriske panelovner på vindusbrystningene, og disse ovnene er etterpå kledt inn. Tresland mente at skaden ved å fjerne materialer og konstruksjoner ville være under 50 %.

Arkitekt Søndergaard gav i sin vitneforklaring en detaljert redegjørelse for karakteren av de gjenstander det er tale om i saken - således om hvilke av dem som var spesialkonstruert for Akkerhaugen skole (og det tilsvarende bygg Nordbygda skole) og hvilke som var standardprodukter. Videre gjorde vitnet rede for sitt syn på de tekniske og økonomiske problemer i forbindelse med en eventuell fjernelse av gjenstandene, om mulighetene for å omsette dem på ny m.v. Arbeidsomkostningene ved å sette inn komponenter svarende til dem som fabrikken anså seg berettiget til å ta ut, anslo vitnet til maksimum 50.000 kroner. Den totale verdireduksjon anslo vitnet til ca. 80.000 kroner. Vitnet nevnte til slutt at vindusglassene kunne fjernes uten tekniske komplikasjoner, og at det ikke ville være kostbart.

Ingeniør Petter Kleppen uttalte i sin vitneforklaring med hensyn til spørsmålet om fjernelse av vindusseksjonene, at det ikke var noen større tekniske vanskeligheter med å støtte opp taket og sette opp støttestillas. Vitnet mente at to mann burde kunne klare å ta ut vindusseksjonene og stemple opp taket i løpet av en til to dager.

Av salgssjef Grans vitneforklaring fremgår bl.a. at Bærums Verk ikke har praktisert eiendomsforbehold i forbindelse med sine leveranser. Bedriften leverer både til andre fabrikker og til entreprenører. Til andre fabrikker leveres varen dels i kommisjon, dels på vanlig kredittbasis. Til entreprenørene faktureres varen på vanlig måte. Det gis enten 30 dagers eller 3 måneders kreditt. Hvis kunden er dårlig, forlanges det bankgaranti. Vitnet kjenner til de forannevnte felles leveringsbetingelser for medlemmer av N.T.L. Bærums Verk har imidlertid praktisert sin egen ordning med hensyn til leveringsbetingelser. Den ordning man har hatt, har ikke ført til noen svikt i betalingen. Vitnet kjenner ikke til i hvilken utstrekning de nevnte felles leveringsbetingelser benyttes blant de øvrige produsenter av trevarer.

Endelig opplyste vitnet Berger i sin forklaring bl.a. at han i sin egen bedrift bare har gjort bruk av eiendomsforbehold et

Side:1329

par ganger, og det ene tilfellet var fra før man fikk leveringsbetingelsene. Berger har ikke hatt behov for å bruke bestemmelsene, idet han har faste og gode kunder. Vitnet tror at de fleste leverandører innen Landsforbundet bruker disse leveringsbetingelsene når det dreier seg om kunder de ikke kjenner godt.

Som nye dokumenter for Høyesterett er bl.a. lagt fram avskrifter av brev til bobestyreren fra Aall-Ulefoss Brug, fra den svenske advokat Wennerholm, som er juridisk rådgiver for Snickerifabrikernas Riksförbund, og fra Træindustriens Fabrikantforeninger i Danmark.

Aall-Ulefoss Brug, som ved siden av Bærums Verk er landets største spesialprodusent av dører og vinduer o.l., bruker ikke eiendomsforbehold ved salg av trevarer til entreprenører eller andre.

Advokat Wennerholm opplyser bl.a. at det etter forslag av ham var tatt inn en bestemmelse om eiendomsforbehold i de generelle leveringsvilkår som tidligere gjaldt ved leveranser fra svenske snekkeribedrifter. Det var imidlertid kommet rettsavgjørelser hvorved forbeholdet var blitt underkjent, først for så vidt angår levert gods som var innmontert i bygg, senere endog med hensyn til gods som var lagret på byggeplassen uten ennå å være blitt innmontert. Under disse omstendigheter hadde advokaten foreslått at forbeholdet skal utgå av leveringsbetingelsene, da det ville kunne virke som en felle om det blir stående.

Træindustriens Fabrikantforeninger opplyser at det i Danmark ikke på organisasjonsplan anvendes felles leveringsbetingelser svarende til dem som er utarbeidet av Norske Trevarefabrikkers Landsforbund. Heller ikke individuelt blir det tatt eiendomsforbehold, idet leveransen anses å ha funnet sted når varen har nådd byggeplassen.

De nye opplysninger har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten.

Før jeg går over til å behandle spørsmålene i saken, finner jeg å burde presisere følgende:

Kommunen er ikke part i saken, og spørsmålet om gyldigheten av eiendomsforbeholdet må prøves i forhold til konkursboet. Men det er på det rene at det var kommunen som var byggherre og Tresland bare entreprenør, at hans bestilling av materialene hos Sauland Trevarefabrikk skjedde med henblikk på oppfyllelse av byggekontrakten om Akkerhaugen skole, og at materialene skulle anvendes til og ble inkorporert i skolebygget. Det er ikke holdepunkter for at bygget på noe tidspunkt har vært Treslands eller konkursboets eiendom. For så vidt skiller denne sak seg i faktisk henseende fra de saker som er referert i Rt-1949-949 flg., hvor det var spørsmål om eiendomsforbehold i rørleggermateriell m.v. installert i bygg som var oppført for vedkommende byggmesters egen regning.

Jeg behandler så det prosessuelle spørsmål om Høyesterett kan ta i betraktning ankemotpartens rettsverninnsigelse - den

Side:1330

anførsel, at det ved bedømmelsen av eiendomsforbeholdets gyldighet må tas i betraktning at gjenstandene var anskaffet av byggmesteren for å inkorporeres i kommunens bygg, og at kommunen, etter det som hevdes, ikke hadde godtatt forbeholdet. Jeg er kommet til at det ikke er nødvendig for Høyesterett å løse dette spørsmål. Jeg antar nemlig - på samme måte som lagmannsretten - at boet må gis medhold allerede på grunnlag av den første av sine anførsler: inkorporasjonsbetraktningen.

Når det gjelder realiteten, vil jeg først bemerke at det for meg står som meget tvilsomt om det overhodet kan være plass for noe massekrav i et tilfelle som dette, hvor leverandørens eiendomsforbehold gjelder ting som ikke tilhører bomassen eller er i boets besittelse, men er inkorporert i eiendom tilhørende en tredjemann - byggherren. Skulle forbeholdet gjøres gjeldende - gjenstandene søkes utlevert, måtte det skje ved tvangsforfølgning overfor byggherren, og denne utveg har kreditor her gitt avkall på.

Men om ikke allerede dette synspunkt måtte være avgjørende, må resultatet - som antydet - under enhver omstendighet kunne forankres i inkorporasjonsbetraktningen. I tilslutning til det som lagmannsretten har uttalt om dette, vil jeg presisere at det her ikke dreier seg om utstyrsgjenstander, men om bestanddeler av et bygg, komponenter som er føyd inn og blitt ledd i de bygningsmessige konstruksjoner. Dette er særlig klart når det gjelder veggseksjonene, men jeg kan ikke betrakte vinduer og dører på noen vesentlig annen måte. Vinduer og dører består som kjent ikke bare av de bevegelige deler som kan hektes av og på, men omfatter også rammer, som blir spikret eller kilet fast til bygget og belistet. - Også når det gjelder dette punkt i saksforholdet, skiller nærværende sak seg fra dem som er referert i Rt-1949-949.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at det må antas at en fjernelse av gjenstandene i dette tilfelle ville foranledige så megen skade, både på vedkommende gjenstander og på det gjenværende bygg, så meget arbeid og så store omkostninger at det så vel fra privatøkonomisk som fra samfunnsøkonomisk synspunkt ville være en meget uheldig løsning. Jeg finner støtte for dette i en del av de opplysninger som kom fram under bevisopptakene til bruk for Høyesterett. For så vidt den ankende part har anført at det jo ikke er meningen at forbeholdet skulle brukes på denne måte - fjernelse er bare en teoretisk mulighet - bemerker jeg:

Dersom eiendomsforbeholdet skal kunne begrunne et massekrav i konkursboet, må det være forutsetningen at det finnes å kunne brukes etter sitt innhold. Som nevnt er jeg kommet til at denne forutsetning ikke er til stede.

Den ankende part har også forsøkt å underbygge sin påstand med en annen betraktning, nemlig at boet har opptrådt på en slik måte, at det er blitt forpliktet til å dekke fordringen fullt ut. Dels ved å foranledige at fabrikken oppgav å gjøre

Side:1331

gjeldende eiendomsforbeholdet overfor kommunen, dels ved å få kommunen til å utbetale Treslands resttilgodehavende til boet. Ved dette oppgjør ble som før nevnt boets stilling så meget forbedret, at det nå har midler til å dekke fabrikkens fordring som massekrav.

Denne betraktning kan etter min mening ikke føre fram. Jeg legger til grunn at kommunen ikke hadde noen plikt til av eget tiltak å dekke de tilgodehavender som oppstod for Treslands leverandører. (En annen ting er at kommunen måtte ha rett til å avkreve Tresland legitimasjon for at han hadde betalt leverandøren, når han krevde opgjør av kommunen for sine utlegg til materialer, jfr. §11 i Norsk Standard 401.) Fabrikken måtte således selv ha henvendt seg til kommunen om den ønsket betaling direkte fra kommunen for leveranser til bygget. Når det gjaldt innstillingen av fabrikkens påtenkte aksjon mot kommunen etter konkursåpningen, måtte fabrikken selv overveie og avgjøre hva den var best tjent med: å fremme kravet mot kommunen eller i samsvar med boets henstilling å oppgi det.

Jeg finner således - på samme måte som lagmannsretten - at fordringen bare kan anerkjennes som uprioritert.

Etter dette voterer jeg for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Sauland Trevarefabrikk har anket forgjeves og må etter min mening betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å foreta noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sauland Trevarefabrikk, innehaver Kristian Lauvstad, til Såmund Treslands konkursbo 5.000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig S. K. Jønsberg):

- - -

Retten må derfor anta at det foreligger en spesiell avtale om eiendomsforbehold før levering ble foretatt, og at denne er godtatt. Retten finner støtte for dette standpunkt i den kopi av anbudet fra Sauland Trevarefabrikk på Akkerhaugen og Nordbygda skoler som fulgte som vedlegg til fordringsanmeldelsen. Det fremgår her at «Landsforbundets leveringsbetingelser» fulgte som vedlegg til anbudet. Boet kan derfor ikke gis medhold på dette grunnlag.

Side:1332

Boet hevder videre at varer beregnet på videresalg ikke har rettsvern i kjøperens konkursbo og henviser til Rt-1963-109. Retten vil bemerke at forholdene i den der refererte dom er helt forskjellig fra nærværende tvist. Det gjaldt der varer fra grossist til detaljist som sistnevnte skulle videreselge til tilfeldige kunder, mens det i denne tvist gjelder varer bestemt til et spesielt bygg. Retten er kommet til at de dører, vinduer m.v. som ble levert ikke kan karakteriseres som varer «beregnet på videresalg». Riktignok har Sauland Trevarefabrikk vært innforstått med at Tresland bygget på vegne av Sauherad kommune, og at bygget når det var ferdig skulle overleveres kommunen, men å sidestille dette med videresalg slik som i den refererte dom er etter rettens oppfatning en unaturlig språkbruk som retten ikke finner å kunne legge avgjørende vekt på.

I dommen nevnes det også at partene kunne ordnet forholdet som et kommisjonsforhold for å gi kreditor en sikker eiendomsrett. I det foreliggende tilfelle kunne partene ikke ha ordnet seg slik.

Retten finner at heller ikke denne innsigelse kan være avgjørende for eiendomsforbeholdets gyldighet overfor Treslands konkursbo. Retten vil derfor avsi kjennelse for at eiendomsforbeholdet er gyldig overfor Såmund Treslands konkursbo, noe som vil føre til at kravet, da skolen er overdratt Sauherad kommune, må anerkjennes som massekrav. - - -

Av lagmannsrett ens dom (lagmann L. Z. Backer og lagdommerne Harald Loe og T. Krog): - - -

Lagmannsretten legger derfor til grunn at det ble inngått en avtale om eiendomsforbehold i de leverte trevarer.

Lagmannsretten kan ikke finne at denne levering av trevarer kan sidestilles med standard-varer levert for videresalg, således som nevnt i HRD i Rt-1963-109. Varene var spesielt forarbeidet til de to skoler, Nordbygda og Akkerhaugen og kunne ikke uten videre bli brukt i andre bygg. Ved levering av disse til byggmester Tresland ville det ikke være anledning til å opprette noen kommisjonsavtale. Det var fullt på det rene at varene skulle inkorporeres i Akkerhaugen skolebygg og deretter leveres til Sauherad kommune.

Med utgangspunkt i de tre grupper varelevering som er nevnt i Rt-1966-857 på side 859, varer til inkorporering, varer til bearbeidelse og varer til videresalg, finner retten at de varer som nærværende sak omfatter, må gå inn under gruppen varer til inkorporering. Den høyesterettsdom som det faller nærmest å sammenlikne med, vil da være å finne i Rt-1949-949. Avgjørende vil det være om det inkorporerte kan fjernes uten at det inkorporerte mister sin verdi og uten at resten av bygget blir vesentlig økonomisk skadet ved fjerningen.

Lagmannsretten har her vært i adskillig tvil, men er kommet til at det ikke går an å fjerne de inkorporerte deler av bygget uten at det inkorporerte taper vesentlig verdi og uten at det resterende bygg blir vesentlig skadet økonomisk. Dette synes klart når det gjelder veggseksjoner med innsatte vinduer, mindre opplagt når det gjelder de øvrige vinduer eller de innsatte dører. Men bygningen var på det nærmeste ferdig da konkurs ble åpnet og det ville da medført adskillig

Side:1333

skade å fjerne de innsatte vindusrammer og dørkarmer. Selv det å skru dørene ut av karmene ville medført noen skade, og her gjelder det trevarer, som er spesielt forarbeidet til dette bygg og som ikke kan omsettes som standardvarer. Det er ikke foretatt noen beregning av partene, vurderingen blir derfor skjønnsmessig. - - -