Rt-1967-803

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-06-24
Publisert:	Rt-1967-803
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 70B/1967
Parter:	Ingulf Os Eggen m.fl. (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt) mot Per Magne Grue m.fl. (høyesterettsadvokat Ola Sveen).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Endresen, Mindretall: Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §109, §110, §104, Jordskifteloven (1882)

(Nedenfor er bare inntatt et kort referat av sakens forhistorie samt utdrag av voteringen.)

Voterende: Dommerne Bahr, Leivestad, Eckhoff, Endresen og Berger.

Tolga storskiftekommisjon (opprettet i henhold til utskiftningsloven av 1882 §104) avsluttet utskiftningsforretningen den 24. september 1906. Etter anke fra statens side ble forretningen opphevet, se Rt-1912-828.

Kommisjonen gjenopptok forretningen, men arbeidet ble stillet i bero etter at Høyfjellskommisjonen var tildelt 9. felt, som omfattet utskiftningsområdet. Høyfjellskommisjonens avgjørelse ble anket til Høyesterett, se Rt-1956-1085.

I 1936 reiste Ola Eggen, (daværende eier av Dalbusjøeiendommen) sak mot Esten E. Gjelten m.fl. som hadde bygget en fiskebu og et båtnøst på vestsiden av Dalbusjøen og drev fiske i sjøen. Eggen hevdet at han hadde enerett til fisket, da han anså seg som eneeier av traktene omkring sjøen. Men ved herredsrettens og lagmannsrettens dommer ble de saksøkte frifunnet. Herredsretten fant at Dalbusjøtrakten i likhet med det øvrige fjellområde ovenfor skogen i Os herred lå i sameie mellom gårdsbrukene i Dalsbygda. Lagmannsretten tok ikke standpunkt til spørsmålet om karakteren av Ola Eggens rett ved Dalbusjøen og heller ikke til spørsmålet om strøket var sameie og hvem som i tilfelle var de berettigede. Retten fant det tilstrekkelig å konstatere at Eggen ikke hadde noen rett til markslått der hvor de saksøkte hadde satt opp sin bu og sitt nøst, og heller ikke noen eksklusiv fiskerett. Etter at Høyesteretts medlemmer i 1940 hadde lagt ned sine embeter, ble partene enige om å la saken avgjøre ved voldgift av 5 høyesterettsdommere. Ved voldgiftsrettens dom av 14. mai 1941 ble de saksøkte tilpliktet å fjerne fiskebu, nøst og båt, men frifunnet for erstatningskravet. Voldgiftsretten fant at Ola Eggen var eier av Dalbusjøen og av traktene omkring den (med en reservasjon for sjøens nordlige ende, hvor Hessdalen statsalmenning i Sør-Trøndelag støter til), og at de saksøkte ikke hadde noen fiskerett i sjøen. Sin oppfatning med hensyn til eiendomsforholdet på land bygde voldgiftsretten i hovedsak på, at Ola Eggen måtte anses som eier av markslåtter ved øst-, syd- og vestsiden av sjøen, og at hans eiendomsrett

Side:804

omfattet ikke bare gressbevokst mark, men også mellomliggende rabber og andre områder hvor det ikke vokste gress, og at hans eiendomsområde strakte seg til markslåttenes yttergrenser. For sjøens vedkommende antok voldgiftsretten at rettsforholdene var de samme som for den omliggende grunn. Voldgiftsrettens prejudisielle avgjørelse om eiendomsforholdet ble lagt til grunn av Storskiftekommisjonen under dens videre behandling av utskiftingsforretningen.

Etter at Høyfjellskommisjonen hadde avsagt sin kjennelse 13. juli 1934, ble Storskiftekommisjonens behandling av utskiftningsforretningen på ny satt i gang. Etter klagebehandling ble forretningen avsluttet 5. juli 1951. Utskiftningen gikk bl.a. ut på at feltet ble delt inn i havnelag og slik at hvert havnelag hadde sitt beiteområde (sin trakt). Ola Eggen påanket forretningen for så vidt angikk Dalbusjøen og traktene deromkring (traktene XII og XIII) til Høyesterett, se Rt-1957-1021. - Også kommisjonens nye avgjørelser ble påanket til Høyesterett som opphevet Storskiftekommisjonens kjennelser og skjønn av september 1958 og skjønn av november 1959 på grunn av kommisjonsmedlemmet Mellesmos inhabilitet og hjemviste saken til ny behandling, se Rt-1964-27 (samt rettelse side 192).

Kommisjonen avsa i 1964 ny kjennelse og nytt skjønn og i 1965 overskjønn for ett punkts vedkommende i henhold til klage. Såvel Dalbusjøeierne (Ola Eggen hadde i 1956 overdratt eiendommen til sine sønner Ingulf Os Eggen og øystein Os Eggen og sin svigersønn Erling Lystad) som motpartene (Styret for Havnelag XIII Åslifjellet, 7 setereiere i Kløftåsen og 8 setereiere i Mastukåsa) anket til Høyesterett.

Førstvoterende i Høyesterett, dommer Bahr, med tilslutning av dommerne Eckhoff og Endresen uttalte bl.a.:

«Jeg behandler først de prosessuelle spørsmål i ankesaken.

1. Jeg antar at Dalbusjøeierne må gis medhold i at kommisjonens kjennelse av 15. desember 1965 om avvisning av deres klage som fremsatt for sent var uriktig. I og med at motpartene hadde avgitt møte under klagebehandlingen uten å påberope oversittelsen av klagefristen, var det etter de prosessregler som her kommer til anvendelse, ikke plass for noen avvisning som skjedd. Men feilen får etter min mening ikke noen betydning.

Jeg ser det nemlig slik at de avgjørelser av Storskiftekommisjonen som ble angrepet ved klagene av 5. og 12. april 1965, gjaldt rettstvister, og at det riktige - og eneste - rettsmiddel derfor var anke til Høyesterett, jfr. utskiftningsloven av 1882 §109 og §110 og Høyesteretts kjennelse av 10. juni 1954, kort gjengitt i Rt-1954-590. Det er ganske visst så, at en storskiftekommisjons rent skjønnsmessige avgjørelser kan overprøves - og bare kan overprøves - av kommisjonen selv i henhold til klage, se lovens §109 siste punktum smh. med §110 første punktum. Da høyesterettsadvokat Schjødt i 1965 klaget til Tolga storskiftekommisjon på vegne av Dalbusjøeierne, forutsatte han at kommisjonens fastsetting av

Side:805

eiendomsgrensen for Dalbusjøfeltet delvis var av slik skjønnsmessig karakter at overprøving for så vidt måtte skje ved klagebehandling. Jeg viser til advokatens prosesskrift av 29. juni 1965, som jeg tidligere har sitert, og hvor han taler om at «grenseoppgangen i betydelig utstrekning bygger på skjønn innenfor de generelle prinsipper». Men til dette er å bemerke at det her er tale om fastsetting av eiendomsgrense på rettslig grunnlag, ikke om en grenseregulering ut fra hensiktsmessighetsbetraktninger. Om avgjørelsen måtte innebære også visse skjønnspregede vurderinger fra kommisjonens side - det er jo noe som ofte er tilfellet ved forretninger av denne art, bl.a. fordi bevismaterialet kan være sparsomt - blir ikke grenseoppgangen derved en «skjønnsmessig avgjørelse» i den forstand hvori uttrykket er brukt i §110 første punktum. Uansett anførslene i det nevnte prosesskrift må jeg således legge til grunn, at det dreier seg om et angrep som skulle ha vært foretatt ved anke etter §110 annet og tredje punktum.

Når det gjelder havnelagenes og setereiernes klage, er det etter begrunnelsen ikke tale om angrep på noe skjønn; det påberopes - som tidligere nevnt - «feil med hensyn til lovanvendelsen og bevisbedømmelsen».

Selv om klagebehandling således her ikke skulle ha funnet sted, løp fristen for anke til Høyesterett - anke over de rettslige avgjørelser ved underskjønnet - likevel først fra avslutningen av klagebehandlingen, jfr. §110 tredje punktum og den tidligere nevnte kjennelse i Rt-1954-590. Ankene er da erklært i tide.

Uansett den feil som er begått, antar jeg at det ikke kan være nødvendig at Høyesterett formelt opphever kommisjonens avgjørelser ved klagebehandlingen - overskjønnet av 15. desember 1965 -, men de må bli å sette ut av betraktning ved ankeprøvingen. Eller med andre ord: Det Høyesterett skal prøve, er kommisjonens avgjørelser ved underskjønnet for så vidt angår spørsmålet om eiendomsgrensen og spørsmålet om beiterett for Dalbusjøeiendommen. Noen reel betydning vil det for øvrig ikke ha om ankeprøvingen baseres på underskjønnet eller på overskjønnet. Storskiftekommisjonen kom nemlig i det spørsmål som var omfattet av klagebehandlingen, nemlig avgrensingen av eiendommen, til samme resultat ved begge skjønn. Jeg vil i det følgende gjøre bruk også av overskjønnets premisser for så vidt de inneholder opplysninger som er relevante, og som ikke finnes i premissene for underskjønnet.

2. Som det fremgår av høyesterettsadvokat Schjødts prosesskrift av 29. juni 1965, bebudet Dalbusjøeierne i forbindelse med sin klage til Storskiftekommisjonen, at de ville anke til Høyesterett over at kommisjonen hadde avvist deres påstand om at Dalbusjøeiendommen skulle organiseres som eget havnelag - alene eller subsidiært sammen med Falkensetrene (punkt 1 i kommisjonens avgjørelse av 25. september 1964). I prosesskriftet er det presisert at avvisningen er skjedd på rettslig grunnlag.

Side:806

Etter ankestevningen og høyesterettsadvokat Schjødts prosedyre finner jeg det noe uklart om dette punkt er med i Dalbusjøeiernes anke til Høyesterett. Men for det tilfelle at anken er ment å omfatte den nevnte avgjørelse, bemerkes at jeg ikke kan finne at det var noen feil at avvisning fant sted som skjedd, selv om jeg ikke kan tiltre kommisjonens begrunnelse. Forutsetningen for at Dalbusjøeiendommen skulle kunne bli organisert som havnelag, eventuelt bli tatt med i et allerede opprettet havnelag, måtte være at det var tillagt eiendommen beiterett i sameiestrekning utenfor eiendomsgrensene. Å organisere havnelag innenfor det privateide Dalbusjøområde ville nemlig ligge utenfor Storskiftekommisjonens kompetanse etter utskiftningsloven, idet det ikke ville dreie seg om noen «ordning av fellesbruk» innen et sameie under utskiftning; se lovens kap. 13. Men kommisjonen tilkjente ikke Dalbusjøeiendommen beiterett utenfor eiendomsgrensene (punkt 2 i avgjørelsen av 25. september 1964). - Som jeg senere kommer til, ser jeg dette materielle spørsmål på samme måte som kommisjonen.

Jeg går så over til å behandle realitetsspørsmålene i saken.

A. Grensene for Dalbusjøeiendommen.

Jeg nevner her først at det på de forskjellige trinn av saken, også under den siste ankeforhandling for Høyesterett, har vært atskillig diskusjon om størrelsen av Dalbusjøeiendommen. - -

Så vidt jeg kan se, er det ikke nødvendig for Høyesterett å ta standpunkt til arealspørsmålet. Det er jo grenseopptrekkingen som skal prøves, og her er det bruksutøvingen som først og fremst er av betydning. De forskjellige arealoppgaver som har vært gitt, må i denne forbindelse spille en underordnet rolle.

Når det gjelder grensefastsettingen, finner jeg det naturlig først å behandle motanken.

Som tidligere nevnt, hevder de motankende at grensen langs Dalbusjøens vestside må trekkes etter strandlinjen, idet det etter deres oppfatning ikke har vært markslåtter vest for sjøen. Deres standpunkt her forekommer meg i noen grad å sakne indre sammenheng. De motankende anerkjenner jo ankepartene som eiere av hele sjøen, for så vidt i samsvar med voldgiftsdommen og Storskiftekommisjonens avgjørelse. Men grunnlaget for voldgiftsrettens og kommisjonens syn på eiendomsretten til sjøen er, at de ankende eier de tilstøtende landstrekninger, herunder strekningene på vestsiden. Under enhver omstendighet kan jeg ikke se, at Høyesterett har holdepunkter for å fravike voldgiftsrettens og kommisjonens bevisvurdering når de er kommet til at det er eller har vært markslåtter også vest for sjøen, og at de ankendes eiendom også på denne side strekker seg til markslåttenes yttergrenser. Jeg er således her enig med voldgiftsretten og kommisjonen og finner det klart at motanken ikke kan føre fram.

De motankende har videre antydet - uten å la det få uttrykk i noen formell påstand - at kommisjonen i det hele har trukket grensene høyere opp i fjellsidene enn det faktisk har vært

Side:807

utøvd slåttebruk. Om denne anførsel finner jeg det tilstrekkelig å bemerke at den etter min mening er så ubestemt og så lite underbygd, at jeg ikke kan tillegge den noen vekt.

Jeg tar så for meg de hovedankendes angrep på grensefastsettingen. De hevder at kommisjonens avgjørelse her er uriktig på tre punkter:

For det første har kommisjonen tillagt de ankende for lite område i Bubekkdalen - sydøst for sjøen.

For det annet er det uriktig når kommisjonen har trukket sydgrensen for Dalbusjøfeltet slik at det er blitt en «korridor» - en sameiestrekning - mellom feltet og nordgrensen for Haugseggens eiendom Gammelstuenget. Her skulle Dalbusjøfeltet vært gitt felles grense med Gammelstuenget.

For det tredje er feltet gitt for liten bredde på vestsiden. Vestgrensen skulle i syd vært gitt utgangspunkt i det merke som på kartet er betegnet med 2, istedenfor i merkepunkt 9, og fra 2 vært trukket til punkt 15 i kommisjonens grense.

Jeg er for alle tre punkters vedkommende enig med kommisjonen og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Jeg tilføyer: Som allerede nevnt er det bruken av markslåttene - i den tid slåttedrift ennå fant sted i disse trakter - som blir avgjørende for utstrekningen av eiendomområdet og dermed for grensene. Jeg kan ikke se at det for Høyesterett er ført noe bevis for at slått har vært drevet av Dalbusjøeiendommens eiere utenfor de - etter min mening meget rommelige - grenser kommisjonen har fastsatt. - - -

B. Spørsmålet om beiterett utenfor eiendomsområdet.

Også her er jeg kommet til samme resultat som kommisjonen, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg tilføyer:

Ved vurderingen av dette spørsmål står det for meg som et moment av vesentlig betydning, at Dalbusjøfeltet - et felt naturlig begrenset ved de omliggende fjell - er blitt anerkjent som privat eiendomsområde med en betydelig utstrekning. (Som tidligere nevnt har kommisjonen beregnet området til å utgjøre 3870 dekar, hvorav selve sjøen opptar 250 dekar.) Innenfor dette område har eierne eksklusiv rådighet. Det er således på det rene - lagt til grunn av kommisjonen og ikke bestridt av motankepartene - at andre ikke har beiterett innen området. Etter det som foreligger, bygger jeg på at det behov for rådighetsøving Dalbusjøeierne som sådanne har - og det vil i dag si: behovet for beitebruk - må kunne tilfredsstilles innenfor selve eiendomsområdet, og at de i virkeligheten ikke trenger noen beiterett i de omliggende fjellområder. Jeg legger videre til grunn - på samme måte som kommisjonen - at det ikke foreligger opplysninger om beitebruk fra Dalbusjøeiernes side i de tilstøtende fjellområder av sådan art at den kan godtgjøre eller danne grunnlag for rettserverv.

Når det spørres om fellesbeiting i sameiestrekninger, er det seterdriften interessen først og fremst konsentrerer seg om. Men

Side:808

hva angår seterdrift i Dalbusjøfeltet, er det eneste man med sikkerhet vet at Ingulf Estensen Os i 1899 bygde seter i Bubekkdalen, og at han så drev seterbruk der i et par-tre sommere. Siden har det ikke vært setret der. Visse opplysninger som har vært påberopt om mulig seterdrift fra Lilleøien i eldre tid, er så vage at man etter min mening ikke kan bygge noe på dem.

Hvor langt utover i terrenget det ble beitet fra Dalbusjøseteren i Ingulf Os' tid, er det ikke opplyst noe sikkert om. Og hans seterdrift har i alle tilfelle vært for kortvarig til å kunne begrunne erverv av beiterett i fjellområdet utenfor eiendommen.

Den vanlige presumsjon for at det til seter også ligger beiterett i felles beitestrekning utenfor det område hvor setereieren har eiendomsrett eller eksklusiv bruksrett («setervollen»), kan ikke ha noen gyldighet her - dette også i betraktning av utstrekningen av eiendomsområdet.

Ankepartene har videre påberopt at Ingulf Os i 1884 leide bort reinbeite ved Dalbusjøen til samen Nils Bull, som også passet rein tilhørende Ingulf Os selv, at samen Martin Jonassen fra 1899 leide reinbeitehavn av Ingulf Os i 10 år, at Ingulf Os og senere Ola Eggen har leid ut eiendommen til værhavn (1914-15) og til havn for hingster med hoppefølge (bl.a. i 1918-21) og dessuten selv drevet beiting med hingst og hopper der noen sesonger. Men heller ikke her kan jeg se at det dreier seg om noen rådighetsutøving som har kunnet begrunne eller danne bevis for erverv av beiterett, selv om man nok kan tenke seg at dyrene har streifet også utenfor eiendomsområdet. (Dette har jo aldri vært inngjerdet.)

Den såkalte «finnesak» fra 1811-12 som også har vært påberopt av ankepartene, stod i forbindelse med at slåtteiere i Os, blant dem Bersvend Enget som eier av markslåtter ved Dalbusjøen, ville verge sine slåtter mot beiting av samenes rein, og har etter min mening ikke noen betydning for det foreliggende spørsmål.

Jeg nevner videre: Jeg er klar over at dyr som beiter i uinngjerdet fjellhavn, lett kan komme til å reke utenfor grensene for havneområdet. Som allerede antydet regner jeg med at dyr fra Dalbusjøfeltet under beiting kan ha beveget seg over i sameiestrekningene utenfor; de kan også ha kommet inn på privateide setervoller og markslåtter. På den annen side kan dyr utenfra ha streifbeitet i Dalbusjøfeltet. Det foreligger i saken også visse opplysninger om den slags «grenseoverskridelser», uten at jeg finner det nødvendig å gjøre rede for dem i detalj. Slik streifbeiting er kjent også fra andre saker om eiendomsrett til eller bruksrettigheter i fjellstrekninger; den blir av domstolene vanligvis ikke tillagt noen særlig betydning. Det bør den etter min mening heller ikke tillegges i dette tilfelle.

Når det gjelder utnyttingen av Dalbusjøfeltet til beite, kan det nok tenkes at det vil volde visse vanskeligheter for eierne å holde dyrene innenfor eiendomsområdet, selv om de blir gjetet (noe som trolig nå sjelden er tilfellet). Og på den annen side

Side:809

kan det bli vanskelig for Dalbusjøeierne å håndheve sin eksklusive beiterett innen eiendomsområdet, m.a.o. hindre at fremmede beitedyr kommer inn. Men dette forhold gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne Dalbusjøeierne beiterett i sameiestrekningen. Og skulle man anerkjenne en slik rett for Dalbusjøeierne på dette grunnlag, ville det jo være en nærliggende konsekvens at de beiteberettigede i sameiestrekningen ble å tilkjenne beiterett i Dalbusjøfeltet. Men dette siste vil etter sakens stilling være utelukket, som jeg allerede har pekt på. For øvrig regner jeg som tidligere omtalt med at Dalbusjøfeltet har en naturlig avgrensning - det har under saken under tiden vært betegnet som «Dalbusjøgryta» - og at risikoen for grenseoverskridelser av den nevnte art i større omfang derfor kanskje ikke er så betydelig. - - -

Mitt syn på beitespørsmålet kan jeg oppsummere slik:

Inntil Storskiftekommisjonen ble opprettet i 1893, var Dalbusjøeiernes interesse i området, bortsett fra fiske og jakt, først og fremst knyttet til bruken av markslåttene, hvor det ble avlet betydelige kvanta høy. Høyavlingen på markslåttene i fjellet var - etter det vi vet - den gang av stor viktighet for husdyrholdet i bygda. Jeg må gå ut fra at beiting i noen større utstrekning innen Dalbusjøfeltet i virkeligheten var uforenlig med slåttedriften. Den plantevekst som kunne gi grunnlag for beiting, fantes jo nettopp i markslåttene. Seterdrift har man som nevnt bare sikre opplysninger om fra tiden etter at Storskiftekommisjonen kom i gang, og da bare for en ganske kort periode; når Dalbusjøseteren ble bygd, kan det ha hatt sammenheng med den påbegynte storskifteforretning. Beitebruken utenom seterdriften - bortleie til reinbeiting og til vær- og hestehavn, hestebeiting for eierens egen regning - kan ikke ha begrunnet beite rett for Dalbusjøområdet i fjellet.

Jeg peker endelig på at kommisjonens avgjørelse av beitespørsmålet ikke innebærer at ankepartene er utelukket fra enhver fellesbeiting i sameiestrekningene i fjellet. Til gården Nymoen eller Spellmoen ligger nemlig seter i Såttåhaugen, og dermed følger sameierett til og beiterett i de tilstøtende fjellstrekninger - nå i Trakt XIV, Såttåhaugen havnelag. Jeg viser til lagmannsrettsdommen av 1945.

Heller ikke hovedanken kan således føre fram på noe punkt.

Jeg stemmer etter dette for at Storskiftekommisjonens kjennelse og skjønn av 25. september 1964 stadfestes så langt de er påanket.

Etter sakens art og de tvil den har budt på, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Storskiftekommisjonens kjennelse og skjønn av 25. september 1964 stadfestes så langt de er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:810

Dommer Leivestad med tilslutning av dommer Berger dissenterte for ett spørsmåls vedkommende, nemlig Dalbusjøeiendommens beiterett i fjellet utenom eiendomsgrensene, og uttalte bl.a.:

Det er på det rene at det fra meget gammelt har vært markslåtter ved Dalbusjøen. Man kjenner bygselbrev på engeslåtter ved Dalbusjøen fra fogden i Solør, Østerdalen og Odalen fra 1713 og 1732 og senere. I forrige århundre hørte de til gården Lilleøien i Os. Markslåttene ble sammen med gården delt. I 1876 ble bnr. 7 og 8 skilt ut og solgt fra Lilleøien til Svend Nilsen Løvnæs og Ingulf Estensen Os. I 1894 ble også et bnr. 11 skilt ut. De tre bruksnumre er senere blitt føyet sammen til et bnr. 7 og eiet av Ingulf E. Os. Fra ham er eiendommen Dalbusjøen gått over til svigersønnen Ola Os Eggen og fra denne til sønnene Ingulf og øystein Os Eggen og svigersønnen Erling Lystad, de tre ankende parter.

Om bruken av eiendommen i gammel tid vet en ikke så meget ut over at det har vært slått rundt omkring Dalbusjøen, og at det har vært fisket i vannet. I 1811-12 var det en del forhør i anledning av at bygdefolk på voldsom måte hadde fordrevet fjellfinn som hadde slått seg ned ved Dalbusjøen med sine rein.

Det er opplyst at det ble slått 60 lass høy på Dalbusjøeiendommen, og at man under slåttearbeidet hadde med melkekyr. I kjøpekontrakt av 4. juli 1876 fra Lars Arnesen Lilleøien til Svend Nilsen Løvnæs heter det at Lilleøien selger «min eiende Fjeld-slaat ved Dalbusjøen med en paa samme staaende Sæterstue, Andel i en Slaatebod samt Andel i en Stald, ligesaa Andel i Fiskeri og Baad».

Noen egentlig seterdrift er det imidlertid uklart om det har vært fra gammelt. Den tidligere eier Ola Eggen forklarte i 1938 at eiendommen til 1884 bare ble brukt til slått og fiske. I 1884 satte en fjellfinn Nils Bull opp sin koje litt nord for Dalbusjøen og leiet beite av Ingulf Os. Som betaling skulle han levere 2 reinsdyr, og passe de rein som tilhørte Ingulf Os. Denne hadde opp til 75 rein.

I 1899 bygget Ingulf Os seter ved Dalbusjøen. Denne står der fremdeles. Den ble bare brukt som seter i 3 somre. Det er opplyst at den lå for avsides til, så det var tungvint og vanskelig å få noen til å være der.

Ved byggingen av seteren hjalp en rekke dalsbygdinger til ved doning.

Visstnok fra 1899 leiet en fjellfinn Martin Jonassen i 10 år havn mot å betale 1 rein årlig.

I 1914-15 leiet Nord-Østerdal landbrukslag havn til ca. 80 værer av Ingulf Os. I 1916-17 hadde Ingulf Os hingst med 30-40 hopper ved Dalbusjøen. I 1918-21 leiet Stange hesteavlsforening havn for opptil 50 hester, så Ingulf Os måtte leie ytterligere havn på den annen side av fylkesgrensen. En mann fra Romedal leiet havn i 1922. Senere hadde Ola Eggen selv et par

Side:811

ganger hingst med hopper på beitet. De ankende parter har hatt sau på beite, noe som har ført til saksanlegg som nevnt av førstvoterende.

Av andre enn eierne av Dalbusjøen har det etter de foreliggende opplysninger ikke vært drevet beite i noen utstrekning i områdene omkring Dalbusjøen. Avstanden fra andre setre har vært for langt til at kreaturene har gått dit regelmessig.

Etter de opplysninger som foreligger må jeg anta at fjellet omkring Dalbusjøen har vært nyttet av eierne av slåttene omkring Dalbusjøen i den utstrekning det har vært naturlig etter den drift de har hatt. Jeg kan vanskelig tenke meg at det har vært deres eller andres oppfatning at deres beiterett skulle være innskrenket til de områder de slo. Eiendomsområdene har aldri vært inngjerdet; inngjerding ville vært uforholdsmessig dyr, og er det vel også i dag. Jeg må anta at de dyr man hadde med seg i den tid da det ble drevet mark-slått, beitet fritt omkring. Utleien av beite til rein, til værer og til hester må jeg også anta har forutsatt at man hadde adgang til å beite fritt omkring i det fjellområde som naturlig hørte med. Når Ingulf Os i 1899 bygget seter, og fikk hjelp til det av en rekke dalsbygdinger, synes det også klart at det har vært gjort under den selvfølgelige forutsetning at han kunne la dyrene beite fritt omkring. Så vidt jeg kan forstå var det at han bygget seter på sin markslått og beitet omkring, helt i samsvar med det som en rekke bygdefolk hadde gjort i de foregående år. At han hadde seter fra før på Såttåhaugen, som han har beholdt, var ikke noe merkelig; det var alminnelig å ha flere setre, opptil 4 for et gårdsbruk.

Under disse omstendigheter finner jeg å måtte anse det som bevist at det med Dalbusjøeiendommen fra gammelt har fulgt rett til beite i fjellet omkring. Men selv om det synes å være slik at det er Dalbusjøeierne som i det vesentlige har nyttet beitet i området omkring, finner jeg ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at de har hatt en eksklusiv havnerett utenfor eiendomsområdet, slik at de skulle kunne motsette seg at andre bygdefolk med setre og slåtter i områdene omkring skulle kunne nytte beitet.

Som følge av at Dalbusjøeiendommen har beiterett i fjellet omkring innen det område som er lagt til havnelag XIII antar jeg at storskiftet må oppheves for dette områdes vedkommende og hjemvises til ny behandling til oppstillelse av nye regler for dette havnelag. - - -

Side:812