Rt-1970-174

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-02-21
Publisert:	Rt-1970-174
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 27B/1970
Parter:	Statens vegvesen/vegsjefen i Vestfold (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson) mot 1. Larvik Skytterlag, 2. Larvik Miniatyrskytterlag (advokat Kjell Nyborg - til prøve).
Forfatter:	Blom, Mellbye, Nygaard, Endresen, Gaarder
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§49

Dommer Blom: Etter begjæring av Hedrum kommune holdt lensmannen i Hedrum 26. april 1965 skjønn etter veglovens §50 jfr. §49 til fastsetting av erstatning for ekspropriasjon av grunn og rettigheter i samband med omlegging av riksvei E-18 på strekningen Bommestad-Lovisenlund i Hedrum. I alt var 13 grunneiere og rettighetshavere saksøkte. Overskjønn ble avhjemlet ved Larvik herredsrett 14. juli 1966. Etter anke fra Vegvesenet og flere av de saksøkte, avsa Agder lagmannsrett 10. mai 1967 kjennelse hvorved overskjønnet ble opphevet for så vidt angår takst nr. 12 Larvik Skytterlag og takst nr. 13 Larvik Miniatyrskytterlag. For øvrig ble ankene forkastet. Larvik herredsrett avhjemlet så den 17. oktober 1967 nytt overskjønn for så vidt angår de nevnte saksøkte. Ved dette overskjønn ble erstatningene fastsatt slik:

Side:175

Til Larvik Skytterlag:

1. For skytterhuset med tilbygg, uthus og grunn .. kr. 50.000,-

2. For tap av bruken av baneanlegget i 10 år .... » 10.000,-

3. For merutgifter til leie av baneområdet i 10 år framover, inklusive merutgifter ved avbrudd nå » 14.000,-

Til Larvik Miniatyrskytterlag:

1. For tap av bruken av baneanlegget i 10 år.......kr. 2.000,-

2. For merutgifter til baneleie i 10 år framover, inklusive merutgifter ved avbrudd nå » 2.000,-

Overskjønnets slutning lyder slik:

«1. Skjønnet fremmes og erstatningene fastsettes slik som nevnt ovenfor.

2. Rentefoten settes til 5 - fem - prosent og renteplikten løper fra den dag saksøkeren får rett til å ta det som eksproprieres til eie.

3. Statens vegvesen betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet 1.500 - femtenhundre - kroner i vederlag for juridisk bistand til de saksøkte - en for begge og begge for en.

4. Statens vegvesen betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.»

Larvik Skytterlag og Larvik Miniatyrskytterlag påanket det nye overskjønn til Agder lagmannsrett som 13. desember 1968 avsa kjennelse med slik slutning:

«Larvik herredsretts overskjønn av 17. oktober 1967 og den til grunn for overskjønnet liggende hovedforhandling oppheves og hjemvises til ny behandling med ny skjønnsstyrer og nye skjønnsmenn.»

Kjennelsen er avsagt under dissens, idet et av rettens tre medlemmer stemte for stadfestelse av overskjønnet.

Denne kjennelse er av Statens vegvesen påanket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. I anken gjøres gjeldende at de leiekontrakter saken gjelder, ikke kan forstås slik at de hjemlet skytterlagene noen rett ut over 1977, heller ikke noen rett til fornyelse. Både lagmannsrettens flertall og dens mindretall har tatt feil når det er antatt at en blott og bar forventning om fornyelse av en leiekontrakt gir rett til ekspropriasjonserstatning for tiden etter leiekontraktens utløp. Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsrettens flertall har gått utenfor sin kompetanse ved å innlate seg på prøvelse av overskjønnsrettens bevisbedømmelse, hvoretter skytterlagene ikke kunne regne med at det ville være aktuelt med fornyelse av leiekontraktene etter 1977. Videre har flertallet tatt feil når det er kommet til at overskjønnsrettens skjønnsgrunner er ufullstendige for så vidt angår dette spørsmål. Vegvesenet har nedlagt denne påstand:

«1. Larvik herredsretts overskjønn av 17. oktober 1967 stadfestes.

2. Statens Vegvesen tilkjennes saksomkostninger for Agder lagmannsrett og for Høyesterett.»

Side:176

Skytterlagene har henholdt seg til lagmannsrettens kjennelse og fastholder at overskjønnsretten har fortolket leiekontraktene uriktig. Det hevdes i anketilsvaret at overskjønnsrettens resultat må sies å være vilkårlig, og at det ikke foreligger noen kompetanseoverskridelse fra lagmannsrettens side. I prosesskrift av 6. februar 1970 er også gjort gjeldende som feil ved overskjønnet at dette ikke har tatt hensyn til at halvdelen av baneleien etter gjeldende regler skal dekkes av staten. Vegvesenet har på sin side protestert mot denne anførsel som for sent fremsatt. Skytterlagene har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts kjennelse av 10. desember 1968 stadfestes.

2. Larvik Skytterlag og Larvik Miniatyrskytterlag tilkjennes saksomkostninger hos Statens Vegvesen.»

Saksforholdet fremgår av overskjønnsrettens og lagmannsrettens avgjørelser. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumentbevis, og ett vitne er avhørt ved bevisopptak ved Larvik herredsrett - uten at noe av dette bringer saken i en annen stillig enn slik den forelå for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, men delvis med en annen begrunnelse.

Når det gjelder hovedspørsmålet i saken, nemlig forståelsen og betydningen av de løpende leiekontrakter, ser jeg det på samme måte som overskjønnet og lagmannsrettens mindretall, slik at de ikke hjemler lagene noen leierett eller rett til fornyelse av leieforholdet for tiden ut over 1977. Det er riktignok så at det for Tutvedt-kontraktenes vedkommende dreier seg om meget gamle leieforhold, helt tilbake til 1876, og at disse må antas å være fornyet en rekke ganger uten at de nærmere omstendigheter ved fornyelsen har kunnet bringes på det rene. Dette kunne trekke i retning av at det var underforstått som kontraktsvilkår mellom partene at fornyelse skulle skje også i 1977. Ordlyden i Tutvedtkontraktene: «Leiekontrakten fornyes ved overenskomst» gir ikke noen støtte for en slik oppfatning, men jeg kan la det stå åpent hvordan kontraktene ville måtte forstås dersom forholdene nå måtte antas å være de samme som de har vært ved tidligere fornyelser. Det er nemlig på det rene at skytebanen i alle år har vært beliggende i et utmarksområde hvor eierens rådighet - i det vesentlige skogsdrift og beite - stort sett har kunnet utøves uten hinder av leiekontrakten med skytterlagene. Men overskjønnsretten har utmålt erstatningene til grunneierne på basis av tomteverdi. Den har slått fast at i utviklingens medfør er området nå egnet som tomtegrunn og at det ikke er grunn til å tro annet enn at det vil bli aktuelt med utparseliering og bebyggelse om ikke så svært mange år. Denne bevisbedømmelse er ankedomstolene bundet av. Dermed er situasjonen i virkeligheten radikalt forandret. Jeg kan ikke uten støtte i ordlyden eller andre omstendigheter forstå kontraktene slik at eierne har noen forpliktelse til å leie ut området til fortsatt bruk som skytebane i en situasjon hvor området er blitt egnet som tomtegrunn, og

Side:177

utparsellering og bebyggelse er nær forestående. I denne forbindelse nevner jeg spesielt det uttrykkelige forbehold i Treschow-kontrakten om at utleie til byggetomter skal gå foran dersom utleieren ønsker det, et forbehold som jeg finner så naturlig at jeg må forstå også Tutvedt-kontraktene slik at de i hvert fall stiller eieren like fritt som dette.

Jeg forstår altså kontraktene slik at de ikke gir skytterlagene noe rettskrav på fortsatt leie etter 1977. Spørsmålet om lagene uten å ha noe rettskrav, allikevel kunne ha en berettiget forventning om fornyelse av leieforholdet og dermed spørsmålet om lagmannsrettens kompetanse til å prøve overskjønnsrettens avgjørelse for så vidt, behøver jeg ikke å ta standpunkt til. Jeg ser det nemlig slik at når det som her bare kan være tale om en mer eller mindre sterk faktisk forventning om fornyelse av leieforholdet, er vi utenfor det område som er vernet ved ekspropriasjonsreglene.

Spørsmålet om leietakerens stilling ved ekspropriasjon har foreligget til avgjørelse i en lang rekke dommer. Jeg nevner at så tidlig som i Rt-1900-536 antok Høyesterett at når en forpakter kan sies opp til første faredag, har han ikke krav på at det ved ekspropriasjon skal tas hensyn til at eieren kanskje eller sikkert ville latt ham bli sittende lenger. Og i et husleieforhold har Høyesterett i dom i Rt-1937-102 slått fast at leietakeren ikke har krav på erstatning ved ekspropriasjon, selv om han faktisk kunne gjøre regning med ikke å bli sagt opp. Denne rettsoppfatning er også senere fulgt, bl.a. i Rt-1959-276. Det er riktignok fra skytterlagenes side henvist til flere dommer hvor leietakeren er tilkjent erstatning selv om han ikke har hatt noe ubetinget krav på fornyelse av kontrakten. Men så vidt jeg kan se, har forholdet i alle disse saker ligget slik an at leietakeren om ikke i formen, så i hvert fall i realiteten hadde en leiekontrakt av lengre varighet, eller at hans forventning om å fortsette leieforholdet utover den avtalte leietid har hatt klar rettslig forankring i selve kontraktssituasjonen. Slik oppfatter jeg forholdet i Pollux-dommen, Rt-1953-621, i Kristensen-dommen, Rt-1959-213, og i Ludvigsen/Kopperud-dommen, Rt-1960-1171, særlig side 1177-78. Når det særskilt gjelder Drammen Flyklubb-kjennelsen i Rt-1968-870 er det grunn til å fremheve hva førstvoterende side 874 betegner som avgjørende, nemlig «at flyklubben hadde en fortrinnsrett til leie, at fortrinnsretten bestod da ekspropriasjonen kom, og at retten ble verdiløs som følge av ekspropriasjonen». Men i den sak vi her har for oss, er det ikke ekspropriasjonen som griper inn i en sterkere eller svakere rett til fornyelse, men utviklingen som har endret forholdene. Og det vil etter min oppfatning være å strekke ekspropriasjonsvernet for langt om en blott og bar faktisk forventning om forlengelse av et leieforhold, skal utløse krav på erstatning for tiden etter den avtalte leietid.

Jeg er således i resultatet enig med overskjønnsretten i at ekspropriasjonserstatningen ikke kan baseres på gjenanskaffel

Side:178

sesverdien, men må begrenses til tap av bruken av baneanlegget og merutgifter til baneleie i tiden 1967 til 1977.

Etter dette blir det som nevnt overflødig for meg å ta standpunkt til holdbarheten av skjønnsgrunnene for så vidt angår spørsmålet om en berettiget faktisk forventning om fornyelse har vært til stede, og dermed også til skytterlagenes nye innsigelse for Høyesterett og Vegvesenets protest mot at denne tas til behandling. Men det gjenstår å avgjøre en del særskilte angrepspunkter mot overskjønnet som lagmannsrettens flertall etter sitt syn på hovedspørsmålet ikke hadde foranledning til å ta standpunkt til. Her er jeg enig med lagmannsrettens mindretall og kan i det vesentlige tiltre dettes begrunnelse.

Jeg bemerker bare i korthet at overskjønnsretten ikke har funnet grunn til å tro at samtykke til ekspropriasjon av skytebane her ville bli gitt i 1977. Dette er en bevisbedømmelse som ankedomstolene er bundet av, og jeg behøver ikke å uttale meg om hvordan erstatningsspørsmålet ville ha ligget an om denne bevisbedømmelse hadde falt annerledes ut. Særskilt vedrørende erstatningen for skytterhuset nevner jeg at skytterlagene har fremholdt at det ved siden av omsetningsverdien også skulle vært ytet erstatning for tapt adgang til bruk frem til 1977. Dette ville jeg i og for seg vært enig i, dersom erstatningen hadde vært basert på en neddiskontert 1977-omsetningsverdi. Men overskjønnsretten har, slik jeg oppfatter den, tilkjent erstatning for dags- omsetningsverdien, og da må jeg være enig med overskjønnsretten og lagmannsrettens mindretall i at det ikke blir plass for noen bruksavsavnsverdi for årene 1967 til 1977.

Jeg tilføyer for ordens skyld at jeg ikke kan finne noe holdepunkt for at overskjønnsrettens verdiansettelser er vilkårlige.

Jeg stemmer etter dette for å stadfeste overskjønnet. Da hovedspørsmålet i saken har frembudt atskillig tvil, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsrett eller for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Larvik herredsretts overskjønn av 17. oktober 1967 stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Endresen og Gaarder: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Per Longva med skjønnsmenn): - - -

Retten ser de spørsmål som er reist om vurderingsprinsippene ved fastsettelsen av erstatningen slik:

I leiekontrakten av 12. februar 1947 mellom Torleif Tutvedt og Karl

Side:179

Tutvedt på den ene side og Larvik skytterlag på den annen side heter det om leietiden: «Leiekontrakten gjelder for et tidsrom av 30 (tretti aar). Den fornyes ved overenskomst.»

I leiekontrakten av 7. november 1950 mellom Torleif Tutvedt og Larvik Miniatyrskytterlag, som også gjelder til 1977, heter det: «Leiekontrakten fornyes ved overenskomst». Ordlyden er altså for såvidt den samme som i skytterlagets kontrakt.

Retten ser det slik at det i denne neppe kan legges annet og mer enn at kontrakten blir fornyet dersom partene blir enige om vilkårene.

Den 25. november 1966 har Torleif Tutvedt gitt denne erklæring, som er godtatt som bevis:

«Jeg bekrefter på forespørsel at det fra min side ikke ville være noe i veien for at Larvik skytterlag kunne få sin leiekontrakt av 21.5.1946 på min eiendom, forlenget med en ny periode på samme vilkår, dog således at leiesummen reguleres etter tidens eiendomsverdi og prisnivå.» (Det forutsettes at datoen er feil.)

Spørsmålet er da om dette er vilkår som en kan regne med at skytterlaget kunne akseptere når en kommer fram til 1977. Retten er kommet til at dette ikke kan antas. Det område som det gjelder er egnet som tomtegrunn og det er ikke grunn til å tro annet enn at det vil bli aktuelt med utparsellering og bebyggelse om ikke svært mange år. Selv om en legger den nevnte erklæring til grunn, må skytterlaget derfor regne med å betale leie etter tomteverdi, og det er det ikke trolig at det har anledning til.

Pkt. 4 i kontrakten av 29. januar 1962 mellom brukseier G.A. Treschow og Larvik skytterlag lyder slik:

«Denne kontrakt gjelder i 15 år fra 12.2.1962. Skulle utleieren da fortsatt være interessert i utleie av arealet, skal leieren være. fortrinnsberettiget til leie på slike vilkår som man kan oppnå av andre eller på vilkår som partene blir enige om. Utleie til byggetomter skal dog gå foran, om utleieren ønsker det.»

Av denne bestemmelse går det klart fram at skytterlaget ingen rett har til å få kontrakten forlenget utover 1977.

På grunnlag av det som er anført er retten kommet til at det ikke kan legges til grunn at de saksøktes leiekontrakter om skytterbane ville bli forlenget utover 1977. I denne sammenheng vil retten også peke på at både brukseier Treschow og Torleif Tutvedt under skjønnet den 14. juli 1966 gjorde gjeldende at området som det gjelder egnet seg som tomtegrunn, og at det ble tatt omsyn til det ved fastsettelse av grunnerstatningen.

Etter oreigningslovens §2 nr. 40 kan Kongen gjøre vedtak om eller samtykke i oreigning av grunn og rettigheter til anskaffelse, anlegg, utviding og drift av skytebaner. Opprinnelig kunne bare staten eller kommunen gis ekspropriasjonsrett, men ved Kgl. res. av 4. januar 1964 fikk Justisdepartementet fullmakt til å gi slik rett til skytterlag tilsluttet Det frivillige skyttervesen.

Samtykke til oreigning kan etter siste ledd i §2 i oreigningsloven bare gis hvis fordelen ved inngrepet utvilsomt må antas å ville være overveiende i forhold til skaden.

Slik som dette baneanlegget ligger til og slik som utviklingen her må antas å ville bli når det gjelder bebyggelse i tiden framover, finner

Side:180

ikke retten grunn til å tro at samtykke til ekspropriasjon av skytebane her ville bli gitt i 1977.

De saksøkte måtte være forberedt på å legge ned baneanleggene i 1977. Retten ser det derfor slik at de ikke har krav på at gjenanskaffelsesverdien blir lagt til grunn ved fastsetting av erstatningen for innretningene på banene.

Retten er kommet til at bruksverdien som lagene nå mister i 10 år framover, er høyere enn omsetningsverdien. Retten kan ikke se det slik at anlegget er saneringsmodent, og det selv om en ser bort fra påkostningene i 1966. Disse kostnadene har ikke skytterlaget krav på erstatning for. Omsetningsverdien av innretningene er svært liten. Derimot lider nok lagene et ikke ubetydelig tap ved at de ikke kan fortsette å bruke innretningene i 10 år til. Dette tap blir derfor å erstatte.

Til brukseier Treschow betaler Larvik skytterlag baneleie med kr. 75,- pr. år og til Tutvedt kr. 150,- pr. år. Miniatyrskytterlaget betaler til Tutvedt kr. 50.- pr. år. Det er ikke i noen av kontraktene tatt noe forbehold om regulering av Ieien. Den leien som lagene betaler nå er svært rimelig og retten anser det på det rene at de må betale betydelig høyere leie for et nytt baneområde. Lagene har derfor krav på differansen mellom det de betaler i leie og det som det må påregnes at de må betale i 10 år framover.

De saksøkte vil også lide et visst tap ved at de må skaffe seg nytt baneområde nå i stedet for om 10 år, jfr. pkt. 2 i de saksøktes påstand (avbrudd).

Når baneanleggene legges ned, blir heller ikke skytterhuset med grunn noe verd for skytterlaget til sitt opprinnelige formål. Det kan ikke antas at laget vil kunne erverve rett til nytt baneanlegg, slik at huset kan brukes i forbindelse med det. Her ser retten det slik at omsetningsverdien er den høyeste. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Helge Haslev, Markus Endresen og sorenskriver Paul Johnsrud): - - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Endresen og sorenskriver Johnsrud - er kommet til et noe annet resultat enn overskjønnet når det gjelder forståelsen av kontraktene av 1947 og 1950 mellom skytterlagene og Tutvedt og kontrakten av 1962 mellom Larvik Skytterlag og Treschow.

Etter det opplyste er kontrakten av 1947 en fornyelse av tidligere kontrakter mellom partene om samme område - kontrakter som daterer seg tilbake til 1876. Larvik Skytterlag ble stiftet i dette år og fikk området under Tutvedteiendommen til disposisjon. Det er for lagmannsretten ikke fremlagt tidligere leiekontrakter og man har således ikke opplysninger om hvilke leievilkår som gjaldt før 1947. Det har etter lagmannsrettens mening - forholdene tatt i betraktning - formodningen mot seg at partene ved inngåelsen av kontrakten i 1947 har lagt mer i klausulen om «fornyelse etter overenskomst» enn en reservasjon om endring av leiesummen og kontraktens varighet utover 1977. At grunneieren synes å ha sett kontrakten på denne måte fremgår av hans erklæring av 25.11.1966 hvori er anført at kontraktsforholdet etter hans

Side:181

forutsetning skulle fornyes «med en ny periode på samme vilkår» dog med regulering av leiesummene etter «tidens markedsverdi og prisnivå». Lagmannsretten ser det slik at skytterlagene etter kontraktene av 1947 og 1950 - som dekker den alt overveiende del av skytebanens område - hadde all grunn til å regne med at leieforholdene ville bli fornyet en rummelig tid utover 1977.

Om kontrakten med Treschow nevnes at leieforholdet her ikke går lenger tilbake enn til 1950 og at skriftlig kontrakt først ble inngått - og da etter anmodning av skytterlaget - i 1962. Det området som leies er et ca. 10 da. stort kupert skogstykke mot en forholdsvis steil fjellskrent. Det gir plass for skyteskiver med tilhørende anvisningsgraver for skytning på 200 og 300 meter. Om skytterlagene etter fornyelsesklausulen i kontrakten av 1962 ikke kan sies å være sikret rett til fornyelse i 1977, finner lagmannsretten at laget etter forholdene måtte kunne gå ut fra som overveiende sannsynlig at de ville få kontrakten fornyet. Etter bevisføringen må man legge til grunn at Treschow ikke har hatt planer om salg eller utleie av tomter innen det område som skytebanen dekker.

Lagmannsretten er således kommet til at skytterlagene såvel i forholdet til Tutvedt som til Treschow har hatt en berettiget forventning om at leieforholdene ville vare utover 1977. Denne forventning finner lagmannsretten at lagene etter sikker rettsoppfatning i ekspropriasjonssaker har rett til å få erstattet ved ekspropriasjon om eksproprianten ikke kan godtgjøre at skytterbanens virksomhet under alle omstendigheter ville opphørt i 1977.

Overskjønnet er kommet til at skytterlagene ikke ville ha sett seg i stand til å fornye kontraktene i 1977. Lagmannsretten finner at overskjønnets resultat i denne forbindelse ikke er tilstrekkelig begrunnet. Det må betegnes som en feil at overskjønnet ikke har redegjort nærmere for på hvilket grunnlag det har kommet til at forholdene innen 1977 ville ha endret seg så vesentlig at en fortsatt bortleie av området til skytebane måtte fremstille seg som utelukket av økonomiske hensyn. At skytterlagene etter 1977 ville bli pålagt å betale en leie basert på tomteverdien er det heller ikke redegjort tilstrekkelig for i skjønnsgrunnene. Det er i skjønnsgrunnene for øvrig ikke angitt hva som ellers er lagt til grunn for overskjønnets standpunkt om at skytterlagene - som etter det opplyste har over 1200 medlemmer - ikke ville hatt økonomisk evne til å betale en leie i 1977 som måtte være basert på tomteverdien.

Etter hva som er nevnt finner lagmannsretten at overskjønnet ved fortolkningen av leiekontraktene har kommet til et delvis uriktig resultat og at skjønnsgrunnene er uklare når det gjelder spørsmålet om kontraktens fornyelse utover 1977.

Lagmannsretten finner at disse forhold sett i sammenheng har hatt avgjørende innflytelse på overskjønnets resultat i erstatningsspørsmålet. Skjønnet må derfor oppheves og hjemvises til nytt overskjønn. Skytterlagene har begjært at overskjønnet settes med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn og lagmannsretten finner at denne begjæring bør tas til følge.

Lagmannsretten finner at overskjønnets saksomkostningsavgjørelse må bli å prøve av det nye overskjønn.

Side:182

Skytterlagene, som har hatt fri sakførsel for lagmannsretten, har ikke påstått saksomkostninger for denne.

Lagmannsretten mindretall, lagdommer Haslev, stemmer for at skytterlagenes anke over saksbehandlingen forkastes, og at overskjønnet stadfestes forsåvidt det er anket over rettsanvendelsen - overensstemmende med statens påstand. Mindretallet vil bemerke:

Jeg skal behandle skytterlagenes angrep på overskjønnet punktvis, og nevner først at jeg er enig i overskjønnsrettens forståelse av skytterlagenes leiekontrakter. Efter kontraktenes ordlyd skal de alle bare ha varighet i et visst antall år, og selvom man nok kan ha tenkt seg en forlengelse av kontraktene, antar jeg efter kontraktenes formulering at utleierne måtte stå helt fritt med hensyn til om de vil leie ut på ny. For det første er kontraktene nokså langvarige, slik at det er naturlig å tenke seg at utleierne ikke har ønsket å binde seg for en tid som ligger så langt frem. Dernest er det et moment at de alle tre er gitt varighet til det samme år, 1977, uansett at de er inngått på forskjellige tidspunkter. Dette tyder på at man har tenk seg at et opphør av baneleien da kunne bli akuelt, og ikke har sett tidsbegrensningen nærmest som en adgang for utleierne til å få regulert leiene. I Treschow kontrakten er utparselleringsmuligheten uttrykkelig nevnt.

Dette forhindrer ikke at skytterlagene ville kunne få erstatning også for tiden efter 1977. Hvis man kunne regne med at skytterlagene, uansett at de ikke hadde noen rett til forlengelse av kontraktene, ville ha oppnådd dette, slik som forholdene i det hele ligger an, ville de ha lidt et tap ved å avskjæres fra denne mulighet på grunn av ekspropriasjonen, og slike tap har rettspraksis i en flerhet av tilfeller tilstått ekspropriater, som ingen virkelige, subjektive rettigheter har kunnet legitimere, men bare har kunnet henvise til en interesse. Slike interesser har man da karakterisert som rettsverdige eller beskyttelsesverdige og som gjenstand for erstatning ved ekspropriasjon.

Det er på denne måte overskjønnsretten har betraktet forholdet. Hvis den nemlig ikke hadde ment at tidsrommet efter 1977 kunne gi grunnlag for erstatning av eksproprianten, ville den i det hele tatt ikke ha hatt foranledning til å behandle forholdene da.

Overskjønnsretten har kommet til det resultat at det ikke ville ha blitt noen forlengelse av kontraktene utover 1977 uansett Tutvedts erklæring av 25. november 1966. Dette er en rent skjønnsmessig avgjørelse som lagmannsretten ikke kan prøve.

Når det gjelder grunnlaget for bedømmelsen av den leie som ville måtte bli å beregne fra 1977, henviser jeg til at staten for overskjønnsretten ifølge skjønnsgrunnene gjorde gjeldende at området egnet seg som tomtegrunn, og at man måtte regne med at det ville bli gjenstand for utparsellering og bebyggelse. Tidligere under ekspropriasjonsskjønnene var det også fra flere ekspropriater gjort gjeldende som erstatningsgrunnlag at deres grunn var egnet til tomtearealer. Partene har rådighet over hvilke opplysninger de vil fremlegge for skjønnsretten, og slik som saken lå an, hadde skytterlagene all oppfordring til å skaffe ytterligere opplysninger om spørsmålet byggetomter, dersom de la vekt på dette. De har innlatt saken til avgjørelse av overskjønnsretten på det grunnlag og med de opplysninger som forelå, og jeg kan ikke se at

Side:183

overskjønnet på dette punkt lider av noen vilkårlighet eller at det foreligger noen saksbehandlingsfeil som kan føre til skjønnets opphevelse.

For skytterhuset har overskjønnsretten funnet at omsetningsverdien er størst. Denne rent skjønnsmessige avgjørelse kan lagmannsretten ikke prøve. At det ved siden av omsetningsverdien skulle bli plass til erstatning også for tapt adgang til bruk frem til 1977, kan jeg ikke se, og finner således at det på dette punkt ikke foreligger noen feil i rettsanvendelsen. Erstatningen for skytterhuset med tilbygg, uthus og grunn kr. 50 000 er påstått å være så urimelig lav at den er en vilkårlighet. Overskjønnsretten er satt med blant andre en byggmester som skjønnsmann. Noe sakkyndig bevis for lagmannsretten på dette punkt er ikke ført, og jeg finner ikke at erstatningsbeløpet fremtrer som en slik urimelighet at det kan karakteriseres som en vilkårlighet.

Heller ikke når det gjelder de 4 andre erstatningsbeløp, kan jeg finne at de er påvist å være så lave at de må ansees som vilkårligheter.

Når det gjelder påkostningen i 1966, antar jeg at denne ikke kan gi grunnlag for en særskilt erstatningspost. Det er dette som overskjønnsretten må antas å ha ment når den sier at skytterlaget ikke har krav på erstatning for denne påkostning. Resultatet av påkostningen foreligger i form av et gjenreist standplasskur, og det har sammen med skytterlagenes øvrige bygninger og anlegg dannet grunnlag for de erstatninger som overskjønnsretten har fastsatt.

Når overskjønnsretten har antatt at det i 1977 ikke ville ha blitt gitt ekspropriasjonstillatelse til skytterlagene, kan jeg ikke finne at det er begått noen feil i saksbehandlingen. Overskjønnsretten har på dette punkt skjønnet på grunnlag av de opplysninger om forholdet som partene fremskaffet, og hadde ingen oppfordring eller plikt til selv å fremskaffe ytterligere opplysninger. Overskjønnsretten har på dette punkt bare oppfylt den plikt som den ifølge Agder lagmannsretts kjennelse av 10. mai 1967 hadde. - - -