Rt-1970-705

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-06-11
Publisert:	Rt-1970-705
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85B/1970
Parter:	Arne Magnus Lerengen (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen).
Forfatter:	Nygaard, Stabel, Roll-Matthiesen, Eckhoff, Mindretall: Mellbye
Lovhenvisninger:	Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Tvistemålsloven (1915) §180, Samordningsloven (1957) §20

Dommer Nygaard: Den 11. april 1963 fant det sted en bilkollisjon i veikrysset Haakon Tveters vei og Oppsalveien i Oslo idet en drosje kjørt av drosjesjåfør Arne Magnus Lerengen støtte sammen med en personbil, kjørt av Egil Langseth. Personbilen var trafikkforsikret i Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia. Lerengen ble skadet ved kollisjonen og reiste ved Oslo byrett sak mot Norvegia. Ved byrettens dom av 5. mars 1964 ble Norvegia kjent erstatningspliktig overfor Lerengen for økonomisk tap på grunn av kollisjonen. Denne dommen ble ikke påanket. Da det ikke ble enighet om erstatningens størrelse, anla Lerengen ved stevning av 7. oktober 1966 sak mot Norvegia med krav om erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 200.000 + renter og saksomkostninger. Oslo byrett avsa dom i saken den 14. juni 1968 med følgende domsslutning: «1. Det erstatningsansvar Forsikringsaktieselskapet har overfor saksøkeren Arne Magnus Lerengen fastsettes til kr. 200.000,- - tohundretusenkroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra idag til betaling skjer. 2. Forsikringsaktieselskapet Norvegia dømmes til å betale Arne Magnus Lerengen kr. 157.177,- - etthundreogfemtisjutusenetthundreogsyttisjukroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra idag til betaling skjer, samt kr. 3.000.- - tretusenkroner - for saksomkostninger, alt med oppfyllelsesfrist på 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Norvegia påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, mens Lerengen erklærte motanke. Lagmannsretten pådømte saken den 12. april 1969 med slik domsslutning: «Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia betaler til Arne Magnus Lerengen 93.077,- nittitretusenogsyttisyv kroner med 4 - fire - prosent årlig rente herav fra lagmannsrettens dom, Og i saksomkostninger for byretten 3.000,- tretusen kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. - Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Side:706

Saksforholdet fremgår ellers av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lerengen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han mener at lagmannsretten er gått frem på en uriktig måte ved beregningen av hans erstatningskrav overfor Norvegia. Den riktige fremgangsmåte er - hevdes det - at man beregner det lidte tap og her gjør fradrag for Rikstrygdeverkets ytelser. Dette nettotapet må Lerengen uavkortet ha krav på overfor Norvegia. Når det gjelder tapet i fremtidig erverv, må også dette beregnes på vanlig måte. Rikstrygdeverket kan ikke etter §42 nr. 5 annet ledd i loven om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 kreve fullt fradrag i erstatningen for den kapitaliserte verdi av ytelser i fremtiden. For øvrig er det fremholdt at lagmannsretten ved fastsettelsen av erstatningen har regnet med for lave beløp både når det gjelder lidt tap og tap i fremtidig erverv. Lerengen har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale til Arne Magnus Lerengen erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 200.000,00 - tohundretusenkroner - med lovlige renter og saksomkostninger.

Subsidiært: Oslo Byretts dom av 14. juni 1968 stadfestes, og Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale Arne Magnus Lerengen saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett.»

Fra Norvegias side er det erklært motanke. Det er fremholdt at erstatningsberegningen i lagmannsrettens dom er bygget på det prinsipielt riktige grunnlag. Når Norvegia har erklært motanke, skyldes det særlig at selskapet har funnet at Høyesterett bør stå fritt ved fastsettelsen av erstatningsbeløpet i dette tilfelle. Ellers er det bl.a. fremholdt at selv om Norvegias ansvar er begrenset til kr. 200.000, bør det fastsettes i selve domsslutningen hvor stort Lerengens samlede økonomiske tap er når man bygger på «lovgivningens alminnelige regler», jfr. §42 nr. 5 annet ledd, første punktum. Fra Norvegias side er det nedlagt følgende påstand:

«1. Det økonomiske tap som Arne Magnus Lerengen har lidt som følge av bilulykken den 11/4 1963 fastsettes etter lovgivningens alminnelige regler i henhold til bestemmelsene i

Lov om yrkesskadetrygd §42, pkt. 5.

2. Forsikringsselskapet Norvegia dømmes til å betale Arne Magnus Lerengen differansen mellom det beløp som hans tap fastsettes til og Rikstrygdeverkets refusjonskrav som det fastsettes av Høyesterett samt utbetalt forskudd kr. 12.823,-, nettobeløpet begrenset oppad til kr. 187.177,- (kr. 200.000,- vkr. 12.823,-).

3. Den motankende part Forsikringsselskapet Norvegia tilkjennes omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes og Forsikringsselskapet Norvegia tilkjennes omkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett har det vært oppnevnt 3 sakkyndige, nemlig

Side:707

overlege Jan Presthus, spesiallege Odd Grønvik og lege Kristian Lorck, alle spesialister i neurologi. Ved bevisopptak for Oslo byrett er det gitt forklaringer av Lerengen og av 5 vitner. Det er ellers fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til at Lerengen bør tilkjennes et noe lavere beløp enn det beløpet som er fastsatt i lagmannsrettens dom.

De 3 sakkyndige for Høyesterett har avgitt en felles erklæring av 7. mars 1970. Under «vurdering og konklusjon» heter det her: «Skadedes gamle besvær, som er beskrevet i tidligere erklæringer, varer ved og er ikke bedret. Myalgiene (muskelsmertene) har vært sterkt sjenerende. - Etter dommen i Lagmannsretten har han fått økende anfall. Disse anfall er av en slik karakter at man må anta at de kan være uttrykk for en traumatisk epilepsi, d.v.s. en epilepsi som er oppstått på grunn av det traumet han fikk ved aktuelle bilkollisjon. Det faktum at den ene elektroencephalografiske undersøkelse som er foretatt etter Lagmannsrettens dom er negativ, er ikke avgjørende for denne vurdering. Slike EEG-undersøkelser er negative ved en enkelt undersøkelse i flere tilfelle av epilepsi, også traumatisk betingende. - Skadede har vist en tiltagende svikt i arbeidslivet. Dette skyldes dels nedsatt tempo og økende trettbarhet, dels den økende anfallsfrekvens. - Ny vitneavhøring av personer som har kjent skadede i mange år synes entydig å vise at skadede før den aktuelle ulykken var en initiativrik og flittig arbeidsmann som på tiden for ulykken har vært fullt arbeidsfør, samt at han etter ulykken er blitt fullstendig forandret, slik at hans arbeidskapasitet er redusert til under det halve. Han får et godt skussmål. - Skadede har en uttalt encephalopathia traumatica med post-traumatisk epilepsi. - Den medisinske invaliditetsgrad vil man nu ved en grovt skjønnsmessig vurdering sette til 60 %-70 %. - I sitt tidligere yrke som drosjesjåfør må han antaes å være 100 % ufør, og han må nu ikke inneha førerkort for motorkjøretøy på grunn av sine anfall. Ved en grov skjønnsmessig vurdering vil man anta at den ervervsmessige invaliditet i sin alminnelighet bør settes til 60-70 %. - Prognosen er dårlig, han er varig invalidisert. Det er ingen rimelig utsikt til bedring, men det er fare for ytterligere forverring av tilstanden.»

Videre er det for Høyesterett fremlagt et brev fra Rikstrygdeverket av 13. mai 1970. Det er her satt opp en ny beregning over Rikstrygdeverkets krav i henhold til lovens §42 punkt 5 annet ledd. Denne beregningen viser at Rikstrygdeverkets utgifter pr. 31. mai 1970 er ført opp med ca. kr. 49.800, mens ansvaret pr. samme dag er satt til ca. kr. 135.950, tilsammen avrundet til kr. 185.700. Kapitalverdien av yrkesskadetrygdpensjonen pr. 1. juni 1970 - kr. 11.280 pr. år - er satt til ca. kr. 157.800, men det er gjort fradrag på grunn av samordningen med alderspensjon fra folketrygden. Ellers er det opplyst at pensjonene i yrkesskadetrygden vil bli hevet med virkning fra 1. januar 1970, men Rikstrygdeverket har frafalt refusjon for så vidt angår denne forhøyelsen.

Side:708

Som det fremgår av lagmannsrettens dom, er det her foretatt en beregning av Lerengens samlede økonomiske tap på grunnlag av vanlige erstatningsregler. Ved denne beregningen er det sett bort fra Rikstrygdeverkets ytelser frem til lagmannsrettens dom og verdien av ytelsene i fremtiden. I det samlede beløp - kr. 230.000 - er det så gjort fradrag for Rikstrygdeverkets regresskrav som dengang var satt til kr. 124.100. Jeg finner at den beregningsmåten som lagmannsretten har bygget på, er i samsvar med lovens §42 nr. 5 annet ledd. Her er det bestemt at erstatningen i et tilfelle som det foreliggende skal fastsettes «etter lovgivningens alminnelige regler», mens den erstatningsberettigedes krav går over på Rikstrygdeverket og vedkommende trygdekasse «så langt som loven medfører utgifter eller ansvar for disse - - -». Jeg forstår lovens bestemmelser slik at Rikstrygdeverket trer inn i den erstatningsberettigedes krav også for så vidt angår pensjoner i fremtiden og at Rikstrygdeverket kan foreta en kapitalisering av slike ytelser. Den beregningsmåten som lagmannsretten har bygget på, er også i rettspraksis lagt til grunn i lignende tilfelle idet det er gjort fradrag i erstatningskravet for den kapitaliserte verdi av Rikstrygdeverkets ytelser i fremtiden. Jeg viser bl.a. til Rt-1933-874 flg., Rt-1965-798 flg., Rt-1966-886 flg. samt Rt-1969-520 flg., 806 flg. og 1308 flg., jfr. også RG-1965-532 flg.

Når jeg så etter vanlige regler skal beregne Lerengens totaltap, behandler jeg først det tapet han må antas allerede å ha lidt. Det foreligger her flere usikkerhetsmomenter, så beregningen må bli skjønnsmessig. Jeg tar imidlertid mitt utgangspunkt i det «normaltap» og de fradragsposter som lagmannsretten har bygget på, dog slik at jeg i denne sammenheng ser bort fra renter. I tillegg til det nettotapet som lagmannsretten regnet med, kommer så den inntekt han ville ha hatt som drosjesjåfør i den tiden som senere er gått idet det må tas hensyn til lønnsutviklingen for drosjesjåfører. Det må også tas i betraktning at hans inntekter ved annet arbeid i dette tidsrom har vært lavere enn før. Jeg er blitt stående ved at det økonomiske tap som han har lidt, skjønnsmessig må kunne settes til kr. 100.000.

For så vidt angår tapet i fremtidig erverv, foreligger det også en rekke usikkerhetsmomenter. På samme måte som ved beregningen av det lidte tap tar jeg imidlertid mitt utgangspunkt i lagmannsrettens vurdering, dog slik at det må skje et fradrag på grunn av den tiden som er gått. På den annen side må jeg legge til grunn en vesentlig høyere invaliditetsprosent. Jeg viser her til at de sakkyndige for Høyesterett er kommet til at den ervervsmessige invaliditet kan anslåes til 60-70 prosent og at prognosen er dårlig. Det er etter de sakkyndiges mening ingen rimelig utsikt til bedring, men det er fare for ytterligere forverring av tilstanden. Jeg peker også på at Rikstrygdeverket fra 1. mai 1970 har satt uføregraden til 80 %. Under disse omstendigheter må man etter min mening gå ut fra at Lerengens muligheter for å skaffe seg arbeidsinntekter i fremtiden er vesentlig

Side:709

mindre enn de var da lagmannsrettens dom ble avsagt. Etter dette finner jeg at tapet i fremtidig erverv etter en skjønnsmessig beregning bør settes til kr. 175.000.

Det samlede økonomiske tap blir da kr. 275.000. I dette beløpet skal det så gjøres fradrag for Rikstrygdeverkets regresskrav som nå er oppgitt til kr. 185.700. Her er imidlertid tatt med utgifter til leger, sykehusopphold m.v. med et samlet beløp av kr. 4.798. Jeg er enig med lagmannsretten i at man ved fastsettelsen av Lerengens erstatningskrav må se bort fra denne delen av regresskravet. Idet jeg videre tar hensyn til renter av erstatningskravet frem til i dag og samtidig gjør fradrag for det beløp stort kr. 12.823 som forskuddsvis er utbetalt av Norvegia, finner jeg at nettobeløpet avrundet kan settes til kr. 90.000. Dette beløpet kan Lerengen nå kreve å få utbetalt av Norvegia idet jeg har forstått det slik at Rikstrygdeverket har godtatt at han får utbetalt nettobeløpet før Rikstrygdeverket blir dekket, jfr. bestemmelsen i §42 nr. 5 annet ledd, siste setning.

Rikstrygdeverket er ikke part i denne saken, og det kan derfor ikke gis dom for at resten av forsikringssummen skal utbetales til Rikstrygdeverket.

I likhet med lagmannsretten finner jeg at det ikke i domsslutningen i dette tilfelle bør tas med en fastsettelse av Lerengens samlede økonomiske tap etter «lovgivningens alminnelige regler». Norvegias påstand på dette punkt bør derfor ikke tas til følge.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter det resultat som jeg er kommet til, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale til Arne Magnus Lerengen 90.000 - nitti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom og 3.000 - tre tusen - kroner i saksomkostninger for byretten.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende i hans resultat, men ser annerledes på den lovforståelse det bygger på.

Som førstvoterende legger jeg til grunn at Lerengens tap frem til Høyesteretts dom kan settes til kr. 100.000 når man vurderer hva han antakelig ville tjent i dette tidsrom om ulykken ikke hadde inntruffet, og fra dette trekker hans faktiske inntekter i samme tid og de sykepenger han har oppebåret og som yrkesskadetrygden ikke krever refundert. Fra dette tap På kr. 100.000 går så hva yrkesskadetrygden har betalt frem til 31. mai i år av

Side:710

slike ytelser som representerer inntekt for Lerengen. Dette beløp er kr. 45.000 slik at udekket for Lerengen gjenstår kr. 55.000 som Norvegia må betale ham. Så langt stemmer, så vidt jeg kan se, min beregning med førstvoterendes.

Når det gjelder Lerengens tap i fremtidig erverv er jeg på samme måte som førstvoterende kommet til at dette kan settes til kr. 175.000 når yrkesskadetrygdens ytelser holdes utenfor. Jeg går da ut fra at Lerengen fremdeles vil være i stand til ved tilpassing og omstilling i sitt arbeid å skaffe seg en slik inntekt at hans tap, bortsett fra yrkesskadetrygden, kan settes til rundt kr. 17.000 pr. år.

Når det gjelder den reduksjon det skal gjøres i engangsbeløpet kr. 175.000 på grunn av yrkesskadetrygdens fremtidige ytelser, er jeg ikke enig i at dette fradraget skal skje med det kapitaliserte beløp som Rikstrygdeverket har regnet ut. Etter lov om yrkesskadetrygd §42 nr. 5 annet ledd skal Lerengens samlede erstatningskrav på Norvegia «fastsettes etter lovgivningens alminnelige regler». En del av dette krav går så over på Rikstrygdeverket «så langt som loven medfører utgifter eller ansvar» for Rikstrygdeverket. Dette må etter mitt syn innebære at Rikstrygdeverket skal ha en så stor del av det samlede erstatningskrav som svarer til den andel Rikstrygdeverket dekker av Lerengens samlede erstatningsberettigede tap. Denne andel må da ta utgangspunkt i hvorledes Lerengens antatte totale inntektstap er blitt omregnet til det engangsbeløp som utgjør hans erstatningskrav mot Norvegia. Etter fast praksis kapitaliseres ikke inntektstapet ved hjelp av livsforsikringsmatematiske tabeller, men etter et langt mer nyansert skjønn og ikke med sikte på livsvarige ordninger, men på dekning av tapt ervervsinntekt. En kapitalisering etter Rikstrygdeverkets regler går ut over dette og vil - om dette beløp refunderes - gi Rikstrygdeverket refusjon for ytelser som det ikke er tatt hensyn til ved beregningen av Lerengens erstatningskrav. Lerengen vil da få et tilsvarende udekket tap. Dette resultat kommer etter mitt syn både i strid med utgangspunktet, nemiig at det er Lerengens krav som går over på Rikstrygdeverket, og med det prinsipp som er uttrykt i siste setning i yrkesskadetrygdlovens §42 punkt 5.

Når jeg tross dette utgangspunkt kommer til samme resultat som førstvoterende, er det fordi jeg regner med høyere ytelser fra Rikstrygdeverket til Lerengen enn dette har basert sin kapitalisering på. I Rikstrygdeverkets skrivelse av 13. mai 1970 hvor beregningen er foretatt er den løpende pensjon pr. 1. juni 1970 beregnet til kr. 11.280 pr. år. Det er imidlertid også opplyst at pensjonen vil bli oppregulert med virkning fra 1. januar 1970. For tillegget har Rikstrygdeverket frafalt refusjon og har altså sett bort fra det i sin kapitalisering. Etter mitt syn på §42 nr. 5 må imidlertid de fulle ytelser legges til grunn. Det er videre opplyst at Lerengen kan kreve uføretrygd etter folketrygdlovgivningen og at dette vil gi ham et tillegg utover hva han oppebærer av yrkesskadetrygden. Ingen av de relevante tallstørrelser

Side:711

foreligger utregnet, og jeg er da henvist til et skjønn. Jeg antar at Lerengens trygdekrav for tiden bør vurderes til rundt kr. 13.000 pr. år, således at hans udekkede tap etter mottatte trygdeytelser vil utgjøre rundt kr. 4.000 pr. år. Ut fra dette antar jeg at hans krav på engangserstatning hos Norvegia kan settes til kr. 40.000, mens Rikstrygdeverkets proporsjonale andel blir kr. 135.000, hvorav en del da altså ikke vil bli dekket etter reglene i §42 punkt 5 siste setning.

Totalt gir denne beregning Lerengen et krav på Norvegia på kr. 95.000. Etter fradrag for det som allerede er betalt og tillegg for renter, kommer jeg på samme måte som førstvoterende til kr. 90.000 som sluttoppgjør.

Jeg er klar over at domspraksis i betydelig utstrekning har fulgt den fremgangsmåte som førstvoterende har benyttet. Jeg kan imidlertid ikke se at spørsmålet før i denne sak har vært reist som et tvistepunkt.

Med hensyn til domskonklusjonens innhold er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommerne Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer P. Vogt): - - -

Etter bevisførslen legger retten følgende saksforhold til grunn for dommen:

Etter kollisjonen ble saksøkeren i bevisstløs tilstand bragt til Ullevål sykehus, avd. II, hvor han lå til 26/6 1963. Det ble på sykehuset konstatert hjernerystelse, ribbebrudd og bekkenbrudd. Han gikk helt sykmeldt til 30/4 1964.

Før han begynte som drosjesjåfør, som han hadde hatt som yrke i ca. 6 år, hadde han ernært seg som snekker og retten finner bevist at han var en arbeidssom og dyktig sådan. - - -

Etter 13 dagers drosjekjøring i februar 1964 hadde han da måttet slutte med dette arbeide p.g.a. hodepine, slapphet og angst, og ble sykmeldt 24/2 1964.

Ulykken er av Rikstrygdeverket godkjent som yrkesskade, og det følger da av yrkesskadetrygdlovens §42, punkt 5 andre leden, at den erstatningsberettigedes krav går over på Rikstrygdeverket og trygdekassen så langt loven medfører utgifter og ansvar for disse (dok. 3 bil. 3).

På begjæring av saksøkte, og med samtykke av saksøkeren, oppnevnte retten spesiallege i traumatisk neurologi, Rikshospitalet, dr. Odd Grønvik og fung. overlege, spesialist i neurologi, Ullevål sykehus, dr. Kristian Lorck, som medisinske sakkyndige for å vurdere saksøkerens invaliditet. De har avgitt skriftlige erklæringer av henholdsvis 6/2 1968 (dok. 13) og 12/2 1968 (dok. 16) som er godtatt av partene, slik at de sakkyndige ikke avga forklaringer direkte for retten.

Saksøkeren var i forbindelse med deres undersøkelser innlagt i Rikshospitalets neurologiske avdeling fra 4/1 til 25/1 1967 til fullstendig neurologisk utredning, og spesiell skademedisinsk vurdering.

Side:712

Han hadde lungetuberkulose i 1947, og fikk i 1952 en arbeidsskade i venstre hånd, men var frisk og fullt arbeidsfør da ulykken 11/4 1963 skjedde og det er uttalt at hans nåværende sykelige tilstand sannsynligvis i sin helhet er oppstått som følge av den aktuelle skade.

Dr. Grønvik uttaler i sin vurdering og konklusjon at den medisinske invaliditet er skjønnsmessig omkring 50 %, og at den nåværende situasjon etter all sannsynlighet blir varig. «Den ervervsmessige invaliditet er også grovt skjønnsmessig omkring 50 %. Han er nå kommet inn i gunstig arbeidsforhold og bør fortsette med slikt arbeide så lenge som mulig. Dersom han senere ikke kan skaffe seg passende, lettere arbeide vil den ervervsmessige invaliditet kunne bli vesentlig større enn nå.»

Dr. Lorck er hva den medisinske invaliditet angår enig med dr. Grønvik, men tilføyer at «Hvis de anfall han har hatt det siste år skal utvikle seg videre, kan det dog ikke utelukkes at invaliditeten kan øke». «Den ervervsmessige invaliditet som drosjesjåfør er 100 % etter min mening. Han er imidlertid kommet i arbeid som innredningssnekker, og som sådan antar jeg at den ervervsmessige invaliditet grovt skjønnsmessig kan settes til 50 %. Jeg antar at også denne invaliditetsansettelse er varig. Dette er dog under forutsetning av at egnet arbeid kan skaffes på hjemstedet eller i dets nærhet.»

Dr. Lorck uttaler bl.a. at han p.g.a. pasientens anfall med parestesier m.v. fraråder at saksøkeren i det hele tatt bør ha førerkort for motorvogn.

I brev av 16/5 1968 uttaler Rikstrygdeverket:

«Uføregraden vil bli satt til 50 prosent uten revisjon. Rikstrygdeverkets endelige refusjonskrav blir følgende:

I. Rikstrygdeverkets utgifter pr. 31/5 1968:- - -30.512,40.

II. Ansvar pr. 1/6 1968:- - -

Tilsammen kr. 122.002,40 som avrundes til kr. 122.000,-.»

Det ble gjennom vitneprovene fra Rikstrygdeverkets vitner bekreftet at det trygdetekniske grunnlag for beregning av kapitalverdien er fastsatt av Sosialdepartementet, overensstemmende med loven.

Når saksøkeren fyller 70 år, blir hans pensjon fra yrkesskadetrygden redusert p.g.a. samordningen med alderspensjonen, og Rikstrygdeverkets regresskrav er overensstemmende med dette redusert som oppstillingen viser (dok. 28 jfr. dok. 22).

Saksøkeren er født xx.xx.1916. Han har 8 barn, men har nå hustru og 1 barn å forsørge.

Han er uformuende.

Om hans inntektsforhold før og etter ulykken har retten følgende opplysninger:- - -

I 1963 var han i arbeide som drosjesjåfør inntil ulykken 11/4 1963 og deretter helt sykmeldt.

I 1964 var han helt sykmeldt til 30/4 1964. Han forsøkte seg noe som drosjesjåfør i 13 dager i februar, men måtte gi det opp. Han var halvt sykmeldt fra 1/5 1964 til 8/6 1964. I tidsrommet fra 8/6 1964 til 1/8 1965 tjente han kr. 11.785,-.

I 1966 var bruttoinntekten kr. 8.738,- heri iberegnet sykepenger fra trygdekassen kr. 6.038,- og næringsinntekt kr. 1.700,-.

Antatt inntekt kr. 8.100,- (dok. 20 bil.1).

Side:713

I 1967 oppebar han av yrkesskadetrygden kr. 6.468,-. Han var i arbeide hos sine brødre på deres snekkerverksted med lettere arbeide fra 1/2 til 11/8 1967, og tjente her kr. 4.226,-. Han var så sykmeldt en tid. Han tjente deretter som innredningssnekker kr. 3.564,- slik at hans samlede bruttoinntekt var kr. 14.258,-, nettoinntekt kr. 13.118,-.

Saksøkeren har inntil forliksklagen 11/3 1966 mottatt av saksøkte kr. 12.823,- og har senere ikke mottatt noe. I sykepenger har han inntil stevningen 7/10 1966 mottatt kr. 9.889,- I 1967 og 1968 (kr. 611,- + kr. 658,-) » 1.269,-

kr.11.158,-

Beløpet på kr. 1.269,- er medtatt i R.T.V.s refusjonskrav. - - -

Retten skal bemerke:

Under henvisning til det saksforhold retten har lagt til grunn hvor det er redegjort for legeopplysninger og de ikke helt tilfredstillende inntektsopplysninger, synes det for retten uundgåelig å måtte legge til grunn en i en viss grad hypotetisk vurdering både når saksøkerens tap inntil domsavsigelsen skal fastsettes, og også når erstatning for tapet i fremtidig erverv skjønnsmessig skal fastslåes. Dette så meget mere som den synkende kroneverdi og det stigende prisnivå er usikre faktorer.

Fra ulykken 11/4 1963 og til domsavsigelsen legger retten til grunn for tapet en gjennomsnittlig årsinntekt på ca. kr. 21.000,- som drosjesjåfør og finner at saksøkerens bruttotap utgjør kr. 108.000,-.

I dette tap fragår det han har fått utbetalt fra yrkesskadetrygden inntil 31/5 1968 kr. 25.560,- og i sykepenger (kr. 9.889,- inntil forliksklagen 11/3 1966, og videre kr. 1.269,- etter R.T.V.s opplysninger) tilsammen kr. 11.158,-. Videre fragår inntekter som drosjesjåfør i 13 dager i februar 1964 som retten anslår til kr. 800,-. I tidsrommet 8/6 1964 til 1/8 1965 tjente han kr. 11.785,- og i 1966 ved eget arbeide kr. 1.700,-. I 1967 tjente han ved eget arbeide kr. 4.226,- samt kr. 3.564,-. For 1968 foreligger ingen opplysninger, men retten antar at han må ha tjent omkring kr. 4.000,- ved eget arbeide. Tilsammen finner retten etter denne beregningsmåte å måtte fratrekke i bruttotapet på kr. 108.000,-, kr. 63.000,-, slik at retten finner legitimert inntil domsavsigelsen et reelt nettotap på kr. 45.000,-.

Retten har holdt utenfor saksøktes a konto innbetaling på kr. 12.823,- som den tar standpunkt til ved beregningen av det beløp som det skal gis namsdom for.

Når det gjelder saksøkerens krav på erstatning for fremtidig tap i erverv er retten enig med saksøkte i at man ikke uten videre kan legge R.T.V.s beregningsmåte til grunn.

Retten er imidlertid enig med saksøkeren i at hvis ulykken ikke var inntruffet måtte saksøkeren i dag ha kunnet regne med en gjennomsnittlig årsinntekt som drosjesjåfør på mellom kr. 28.000,- til kr. 30.000,- pr. år. På grunnlag av legeopplysningene antar retten at det vil være urealistisk å regne med at saksøkeren gjennom eget arbeide vil kunne skaffe seg høyere årsinntekt enn ca. kr. 10.000,-. Sammen med

Side:714

den innvilgede uførepensjon På kr. 7.056,- pr. år vil det si at saksøkerens årlige inntekt for fremtiden ikke kan settes høyere enn til kr. 17.000,-.

Hadde kroneverdien vært en fast størrelse ville saksøkerens reelle tap pr. år etter kjøpekraften idag utgjøre ca. kr. 29.000,- minus ca. kr. 17.000,- eller ca. kr. 12.000,- pr. år. Når man tar hensyn til at saksøkeren, som er født xx.xx.1916 nå er 52 år og 4 måneder, og neppe ville ha kunnet fortsette utover 70 års-alderen som drosjesjåfør finner retten på dette grunnlag ved en samlet vurdering skjønnsmessig å måtte fastsette det reelle tapet i fremtidig erverv til kr. 125.000,-.

Retten har imidlertid ved sin beregning av saksøkerens tap tatt hensyn til den pensjon saksøkeren med endelig virkning er tilkjent av yrkesskadetrygden. Hvis erstatningen fastsettes uten hensyn hertil vil det formodentlig uten videre fremgå av det som foran er sagt at saksøktes maksimale erstatningsansvar på kr. 200.000,- overfor saksøkeren langt vil bli overskredet, uten at retten finner det nødvendig å foreta noen eksakt beregning, i det saksøkeren må få medhold i sin påstand som er begrenset til kr. 200.000,-. Hvordan erstatningen på kr. 200.000,- ved skadeoppgjøret skal fordeles mellom saksøkeren og yrkesskadetrygden, som ikke er part i saken, ligger utenfor rettens oppgave å ta standpunkt til. Retten viser til Rikstrygdeverkets rundskriv av 10/12 1965 til forsikringsselskapene.

For beregningen av det beløp saksøkeren skal gis namsdom for, får den førstnevnte beregningsmåte av tapet etter rettens mening sin betydning. I det samlede beregnede tap på kr. 170.000,- fratrekker retten det utbetalte a konto beløp på kr. 12.823,-. Det blir da igjen restbeløp kr. 157.177,- som det blir gitt namsdom for. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren og Otter Boberg og tilkalt dommer, byfogd Hans Kolle): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat, et lavere erstatningsbeløp, enn byretten.

Som allerede nevnt har de to leger som ga sakkyndige erklæringer for byretten, også fungert som sakkyndige for lagmannsretten og gitt nye skriftlige erklæringer.

Assisterende overlege Kristian Lorck gir i sin erklæring av 18. november 1968 følgende vurdering og konklusjon:

«Arne Magnus Lerengen, f. 19/2.16 var frisk og arbeidsfør til han ved trafikkulykke 11/4. 63 fikk skade av skalle, rygg og venstre hofteregion.

Han har en traumatisk encephalopathi med visse neurotiske tilleggssymptomer og dessuten nakke-rygg-smerter. Han var tidligere drosjesjåfør. Han har i det siste 1+ år fått en god del anfall som innledes med parestesier i venstre hånd og rundt munnen, særlig på venstre side og som ledsages av talevanskeligheter og fjernhetsfornemmelser. Ved 2 anledninger har disse anfall ført til svimmeihetsanfall av lengere varighet. Disse anfall gjør at jeg mener han må være 100 % arbeidsufør som drosjesjåfør, og jeg mener fortsatt at spørsmålet om han i det hele tatt bør ha førerkort for motorvogn er tvilsomt.

Den medisinske invaliditet vil jeg skjønnsmessig anslå til 50 %.

Side:715

Det er nu gått over 5 år siden ulykken inntraff, og det er sannsynlig at den nuværende tilstand er varig.

Den ervervsmessige invaliditet som drosjesjåfør er 100 % etter min mening. Han er imidlertid i arbeid som innredningssnekker. Som sådan antar jeg at den ervervsmessige invaliditet grovt skjønnsmessig kan settes til 50 %. Den medisinske invaliditet vil jeg anslå til 50 %.

Hvis de anfall han har hatt det siste 1+ år skulle øke vesentlig i frekvens eller alvorlighetsgrad, kan såvel den medisinske som den ervervsmessige invaliditet måtte økes.»

Den annen sakkyndige, spesiallege Odd Grønvik har i sin erklæring av 2. desember 1968 denne vurdering og konklusjon:

«Det vises til tilsvarende avsnitt i min sakkyndige erklæring 6. februar 1968 til Oslo byrett. Tilstanden er uendret både subjektivt og objektivt siden foregående neurologiske undersøkelse 9. februar 1968. Han har fortsatt tegn på en traumatisk encephalopathi (organisk hjerneskade oppstått som følge av ytre hodeskade) med visse neurotiske tilleggssymptomer, og har dessuten muskelsmerter i nakken og ryggen. Det er overveiende sannsynlig at tilstanden i sin helhet er oppstått som følge av den aktuelle skade. Tilstanden er varig, og den medisinske og ervervsmessige invaliditet er skjønnsmessig omkring 50 %.»

Under sin mundtlige forklaring under ankeforhandlingen uttalte dr. Grønvik at de i konklusjonen nevnte neurotiske tilleggssymptomer var lite uttalt.

De sakkyndige er som det sees enige om en medisinsk og ervervsmessig invaliditet på 50 %. Høyesterettsadvokat Sveen har dog under ankeforhandlingen pekt på at det arbeide Lerengen har klart å utføre de siste år tyder på at han ikke er mere enn ca. en tredjedel arbeidsfør.

Yrkesmessig, dvs. som drosjesjåfør, er han 100 % invalid.

I byrettens dom er referert et brev fra Rikstrygdeverket av 16. mai 1968 med oppstilling av Rikstrygdeverkets ydelser til Lerengen og beregning av Rikstrygdeverkets refusjonskrav, pr. 1. juni 1968. Under ankeforhandlingen ble fremlagt nytt brev fra Rikstrygdeverket av 25. mars 1969 med ajourført beregning frem til 1. april 1969. Dette brev hitsettes:

«Uføregraden er fortsatt satt til 50 % med revisjon 1. april d.å. En antar at uføregraden nå vil bli satt varig. Rikstrygdeverket's refusjonskrav blir følgende:

I. Rikstrygdeverket's utgifter pr. 31. mars 1969:

Pensjon 8/6 1964 1/3 1969 ........ kr. 31.440,-

Sykepenger, lovens §11,2 (utbetalt av Oslo trygdekasse, halve sykepenger) 1/5-6/6 1964 ............» 640,-

Legeerklæring ............................» 80,-

Legehonorar ..........................» 311,-

Syketransport ............................» 275,40

Fysikalsk behandling .....................» 584,-

Sykehusopphold 4/1-25/1 1967 .............» 1.793,-

Sykepenger, lovens §11,3 2/1-31/1 1967 ...» 611,-

3/4- 4/5 1968 ..............................» 658,-

..........................kr. 36.392,40

Side:716

II. Ansvar pr. 1/4 1969:

Kapitalverdi av yrkesskadetrygden født xx.xx.69: kr. 7.056 x 14,38 kr. ......................... 101.465 vsamordning med alderspensjon - grunnpensjon fra folketrygden: kr. 2.400 x 3,24 » 7.776 vsamordning med alderspensjon - tilleggspensjon fra folketrygden (beregnet etter sluttpoeng 0,76 - gjennomsnitt mellom lønnsnivå i 1967 (kr. 11.900) og ervervsinntekt i 1968 kr. 7.700):

19

0,76x6.400x-x0,45x0,5x3,24 ........» 3.370

20 -: samordning med alderspensjon for hustru fra hun er 70 år til han er 70 år, jfr. samordningslovens §20:

2914

0,25 x 6.400 x 0,50 x (5,41 - 6,61 x 8696,6) ... » 2.560

kr. 87.759 kr. 87.759,-

kr. 124.151,40 som avrundes til kr. 124.100.

Beløpet bes foranlediget innbetalt over postgiro 8350.»

Ved fastsettelsen av erstatning for hittil lidt tap må utgangspunkt tas i Lerengens arbeidsinntekter i årene forut for ulykken.

Ifølge hans selvangivelser var hans inntektsoppgaver følgende:

1960: Brutto kr. 19.465,- Netto kr. 15.770,-

1961: » » 20.260,- » » 16.470,-

1962: » » 20.174,- » » 16.450,-

I bruttoinntekten er medtatt «håndpenger», det vil si tips med beløp varierende fra kr. 190,- til kr. 445,-. Dette er etter Lerengens forklaring for lite, idet han mener at det i gjennomsnitt ikke kan regnes under kr. 1.000,- pr. år. I fradragspostene ligger det ligningsmessige minstefradraget, reiseutgifter og pantegjeldsrenter. Når man skal forsøke å finne hvilken inntekt han ville ha hatt i årene etter ulykken med full arbeidsinnsats må man regne med en ikke ubetydelig generell lønnsøkning for drosjesjåfører. På den annen side må man gjøre fradrag for de utgifter han måtte ha for å oppnå arbeidsinntekten, hvilket vesentlig vil være reiseutgifter med vel kr. 2.000,- pr. år. Retten antar også at man må ta et visst hensyn til de merskatter som normal arbeidsinntekt ville medføre.

Fra en på grunnlag av de ovenfor nevnte momenter skjønnsmessig ansatt tenkt normalinntekt, anslagsvis ca. 120.000,-, må trekkes hans virkelige arbeidsinntekt hittil etter ulykken, og de sykepenger han har mottatt og som det ikke blir krevet regress for. Den av Rikstrygdeverket utbetalte pensjon og de øvrige tilskudd fra Rikstrygdeverket som kreves refundert sees det bort fra i denne forbindelse, hvor man søker å finne den erstatning som ville følge av lovgivningens alminnelige regler. På dette grunnlag regner retten med følgende fradragsbeløp:

Side:717

Sykepenger kr. 9.889,-

Arbeidsinntekter i årene 1964-67, spesifisert i byrettens dom » 22.075,-

Arbeidsinntekt i 1968 iflg. selvangivelse.................... » 7.758,-

Arbeidsinntekt i tiden 1/1-31/3-69 iflg. Lerengens uttalelse under ankeforhandlingen: 100 timer a kr. 12,- » 1.200,-

kr. 40.922,-

Videre må ved bedømmelsen av tapet dette økes med utgifter til leger og sykehusopphold kr. 2.963,-, et beløp som Lerengen ikke har kunnet disponere til seg selv. Det er riktignok dekket av Rikstrygdeverket, men blir tatt med i regresskravet.

Lagmannsretten er kommet til at det hittil lidte tap - når man ser bort fra Rikstrygdeverkets ydelser - skjønnsmessig kan settes til kr. 80.000,-, heri inkludert renter til domsavsigelsen.

Om erstatning for tap i fremtidig erverv bemerkes:

Som nevnt foran er de sakkyndige enige om at den ervervsmessige invaliditet kan settes til 50 %, og lagmannsretten antar at man må legge dette til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på de av Lerengen oppgitte arbeidsinntekter i 1967 og 1968, når man skal vurdere den mulige fremtidige inntekt.

Det er neppe urealistisk å regne med at Lerengen nå ville ha kunnet tjene brutto ca. kr. 28.000,- - 30.000,- pr. år som drosjesjåfør, hvis ulykken ikke var inntruffet. Lerengen er født xx.xx.1916, er altså nå litt over 53 år. Lenger enn til ca. 70 års alder kan man ikke regne med at han ville ha kunnet fortsette som drosjesjåfør, og man må også gå ut fra at arbeidsinnsatsen etter hvert ville bli noe nedsatt allerede før denne alder er oppnådd.

Den arbeidsinntekt han kan regne med i fremtiden må bli som snekker med innrednings- og reparasjonsarbeider. Han er etter de fremkomne opplysninger en meget dyktig snekker som kan få arbeide nok. Men det er spørsmål om hvor meget han på grunn av sin nåværende helsetilstand kan klare. Man kan ikke regne med mere enn halvdelen av normal arbeidsinnsats. Det er ikke opplyst hvor stor normal arbeidsinntekt er for en snekker, men det er vel sannsynlig at den ikke ligger særlig meget lavere enn for en drosjesjåfør.

Ved fastsettelsen av den erstatning som er nødvendig for å dekke et sannsynlig tap i fremtidig arbeidsinntekt må det tillegges betydelig vekt at erstatningsbeløpet ikke blir inntektsbeskattet. Videre må tas hensyn til den renteavkasting som kan oppnåes.

Under hensyntagen til de foran nevnte momenter er lagmannsretten blitt stående ved å sette erstatningsbeløpet helt skjønnsmessig til kr. 150.000,-. Tillagt erstatningsbeløpet for det hittil lidte tap, kr. 80.000,-, blir den samlede erstatning kr. 230.000,-. Fra dette beløp må så trekkes Rikstrygdeverkets refusjonskrav kr. 124.100,-, hvorved det beløp Lerengen har krav på å få utbetalt til seg blir kr. 105.900,-. Herav er allerede utbetalt kr. 12.823,-. Fullbyrdelsesdom blir således å gi for kr. 105.900,- v 12.823,- = kr. 93.077,-.

Renter blir å betale fra domsavsigelsen.

Norvegia har nedlagt påstand om at det skal gis dom for hvilket økonomisk tap Lerengen har lidt ved bilulykken 11/4-1963, fastsatt etter

Side:718

lovgivningens alminnelige regler. Lagmannsretten ser det slik at det saken mellom partene gjelder, er hvilket erstatningsbeløp Norvegia skal betale til Lerengen. Noe annet enn dette anser lagmannsretten det mest korrekt ikke å ta med i domsslutningen.

Lagmannsretten er enig med Lerengen i at det var nødvendig for ham å gå til søksmål mot Norvegia og at han bør tilkjennes saksomkostninger for byretten, og lagmannsretten er enig i det av byretten fastsatte beløp.

Anken har delvis ført frem. Motanken har vært forgjeves, men denne har ikke påført den annen part økede omkostninger. Retten finner at hver part bør bære sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. Tl. §180, annet ledd og §174 første ledd.

Dommen er enstemmig. - - -