Rt-1972-392
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-04-15 |
| Publisert: | Rt-1972-392 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49B/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Blom, Schweigaard Selmer, Roll-Matthiesen, Bendiksby, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §26, Straffeprosessloven (1887) §392, Motorvognloven (1926) §15, §31 |
Dommer Blom: Nord-Østerdal forhørsrett avsa 17. januar 1972 dom med slik domsslutning:
«I. A, født xx.xx.1913, bopel C i Engerdal, dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §22, I - til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.
II. A dømmes til innen 2 - to - uker fra
Side:393
dommens forkynnelse å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr. 200.00 - tohundrekroner.»
A har påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen, idet han mener at straffen må gjøres betinget. For Høyesterett har hans forsvarer i medhold av straffeprosesslovens §392 annet ledd prinsipalt gjort gjeldende at dommen må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse og/eller saksbehandlingsfeil.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom.
Jeg nevner først at verken siktelsen eller domsslutningen henviser til bestemmelsen om øvingskjøring i vegtrafikklovens §26 siste ledd. Dette er imidlertid en feil av rent formell art, idet det fra først av var på det rene at siktede ikke selv hadde kjørt bilen, og at spørsmålet om straffansvar var avhengig av om det i lovens forstand forelå øvingskjøring.
Når det gjelder saksbehandlingen, er forsvarerens angrep mot dommen knyttet til følgende avsnitt av siktedes protokollerte rettslige forklaring: «Siktede kjente at han ble beruset der han satt hos Cs. Han ville av den grunn ikke selv kjøre bilen til Drevsjø og han visste at B kunne kjøre bil, men han var klar over at hun ikke hadde førerkort for kjøring av bil. Siktede overlot kjøringen av bilen til B og satt selv ved siden av henne i førersetet i bilen. Siktede var klar over at han var den ansvarlige for bilkjøringen når B ikke hadde førerkort.» Domspremissene samsvarer i det vesentlige med dette, og forsvareren har gjort gjeldende at det protokollerte er uklart og mangelfullt. Jeg kan imidlertid ikke lese det siterte på annen måte enn at siktede var klar over at han var beruset, at B Ikke hadde førerkort, og at når han satte seg ved siden av henne i forsetet i bilen og overlot kjøringen til henne, foregikk kjøringen På hans ansvar. Noen relevant uklarhet i protokollatet eller domspremissene kan jeg ikke finne.
Hva lovanvendelsen angår, har forsvareren først påpekt følgende uttalelse i dommen: «Da hun ikke hadde førerkort for kjøring av motorvogn, var hennes kjøring øvelseskjøring og siktede hennes lærer eller ledsager.» Forsvareren har gjort gjeldende at dette er uttrykk for uriktig lovanvendelse. Jeg ser det for mitt vedkommende slik at lest isolert er rettens uttalelse ikke riktig. Det er i seg selv ikke tilstrekkelig til å konstatere øvingskjøring at den person som sitter ved rattet, Ikke har førerkort, mens den som sitter ved siden av, har det. Jeg kan imidlertid ikke finne det tvilsomt at den gjengitte uttalelse må leses i sammenheng med dommen for øvrig, og spørsmålet om rettens lovanvendelse er riktig vil da bero på om det faktiske forhold som fremgår av siktedes forklaring, dekkes av lovens uttrykk «øvingskjøring».
For så vidt har forsvareren gjort gjeldende at verken lovens uttrykksmåte eller den foreliggende rettspraksis om
Side:394
øvingkjøring gir holdepunkt for at et tilfelle som det foreliggende, rammes av loven. Og endelig hevder han at Høyesterett ut fra reelle hensyn ikke kan være bundet av tidligere praksis.
Om dette skal jeg bemerke: Allerede ved Høyesteretts avgjørelse i Rt-1946-986 ble det lagt til grunn at bestemmelsen om «øvingskjøring» i den daværende motorvognlovs §15, 10. ledd kunne anvendes selv om hensikten med kjøringen ikke var å øvelseskjøre i streng forstand. Førstvoterende uttrykte det slik: «Det må være tilstrekkelig at den som setter seg ved siden av vognføreren er klar over at sistnevnte ennå ikke har fått førerkort, og at det er den omstendighet som gjør kjøringen lovlig at førstnevnte som fylgjesmann og innehaver av førerkort er med på turen og klar over at han har ansvaret for kjøringen.» Denne forståelse av loven er senere opprettholdt. Jeg viser for så vidt til avgjørelse i Rt-1958-852. Da motorvognloven ble avløst av vegtrafikkloven, ble selve begrepet øvingskjøring ikke endret, og det fremkom ikke under lovbehandlingen noen antydning om at begrepet skulle ha et annet innhold enn det som var fastlagt på grunnlag av motorvognlovens regler. Etter at vegtrafikkloven trådte i kraft, foreligger det adskillige avgjørelser om hva som ligger i «øvingskjøring». Jeg viser blant annet til Rt-1967-385 og 1970 448 og side 938. Ingen av disse avgjørelser fraviker den rettsoppfatning som de tidligere avgjørelser er bygget på
Jeg er klar over at det kan føres i marken reelle argumenter til fordel for en snevrere forståelse av begrepet øvingskjøring. Men avveiningen av disse hensyn mot hensynet til en effektiv rettshåndhevelse må, slik praksis og lovgivningen har utviklet seg, etter mitt syn være en lovgiveroppgave og jeg finner ikke at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for Høyesterett til i dag å fravike den etablerte praksis.
Legger jeg denne til grunn, mener jeg at siktede med rette er dømt på grunnlag av sin protokollerte forklaring. Jeg viser om dette til den forståelse av forklaringen jeg tidligere har redegjort for, og tilføyer bare at i og med at siktede satt ved siden av føreren, hadde han den tilstrekkelige kontroll- og veiledningsmulighet. Og å gjøre lovens anvendelighet avhengig av om han faktisk har benyttet seg av denne mulighet i større eller mindre grad, enn si av det kjennskap han hadde til førerens kjøredyktighet, vil etter min mening lede til uantagelige resultater.
Det foreligger følgelig ikke noen feil som kan lede til dommens opphevelse, og hva straffutmåling angår, er det gjentatte ganger slått fast at det ikke i alminnelighet er grunn til å bedømme en ledsager mildere enn en bilfører i relasjon til lovens §22. Jeg viser for så vidt til Rt-1970-448 og de der nevnt dommer. Jeg kan ikke se at det her foreligger særskilte omstendigheter som skulle lede til en mildere bedømmelse av siktede forhold, og heller ikke at de betydelige ulemper ved soning av dom og tap av sertifikat som domfelte pådrar seg, gar ut over det som er tilfelle i svært mange promillekjøringssaker.
Side:395
Etter dette stemmer jeg for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Bendiksby og Nygaard: Likeså.
Av forhørsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen): - - -
Siktede A er hotelleier og driver Femundsvika Gjestestove og Motell ved C i Engerdal, hvor han også bor. - - -
Ved siktedes rettslige forklaring, hvis riktighet bestyrkes ved de øvrige opplysninger som foreligger i saken finner retten bevist at han lørdag kveld den 27. november 1971 ved ca. kl. 23.20 tiden i vegtrafikklovens §26, siste ledds betydn. førte en personbil - en svenskregistrert Saab, som han hadde lånt av en bekjent, på riksveg 26 i Engerdal til tross for at han da var påvirket av alkohol.
Etterat siktede ved 19.30-tiden samme kveld i sitt hjem hadde drukket en halv flaske eksportøl, kjørte han i den ovenfor nevnte personbil ved 22.15-tiden til familien C, som bor ca. 1 km. fra siktedes hotell. I tiden frem til ca. Kl. 23.15 konsumerte siktede her ca. en halv flaske konjakk. Av det han hadde drukket her ble han meget beruset. Hensikten med besøket hos C var at siktede der skulle hente datteren i huset, B, som er ansatt på siktedes hotell, for å kjøre henne til en fest på Drevsjø, mens siktede selv skulle oppsøke kjenninger der. Da siktede og B forlot Cs for å kjøre til Drevsjø ved 23.15-tiden om kvelden var siktede adskillig beruset og han var selv klar over dette. Av denne grunn fant han det ikke forsvarlig selv å føre bilen, men overlot dette til B. Siktede visste at hun kunne kjøre bil, men at hun ikke hadde førerkort for føring av bil og at han derfor i den foreliggende situasjon måtte anses som fører av bilen.
Med B ved rattet i bilen og med siktede sittende ved siden av henne i førersetet, kjørte bilen fra C med liten hastighet riksveg 26 på veg mot Drevsjø. Da B hadde kjørt bilen ca. 1 1/2 km. ble den stanset for politikontroll, hvor vegen til Sorken tar av fra riksveg 26. Klokken var da ca. 23.30. Lensmannsbetjent Sande, som konstaterte at A var påvirket av alkohol, kjørte ham til Trysil Sykehus, hvor distriktslege Per Eng foretok klinisk undersøkelse av siktede og tok blodprøver av ham kl. 1.20 natt til søndag 28. november 1971. Den kliniske undersøkelse konkluderte med at siktede da var middels påvirket av alkohol. Den senere foretatte blodprøveundersøkelse av siktedes blod viste at dette på det tidspunkt blodprøvene ble tatt inneholdt 1.95 promille alkohol, som middelsverdi. Dette betyr at siktede - da kjøringen fant sted ca. kl 23.20 - må ha hatt ca. 2.25 promille alkohol i blodet. - - -
Side:396
I det tilfelle nærværende sak gjelder var det som ovenfor nevnt ikke siktede personlig, men en annen, nemlig B, som i edru tilstand førte vognen. Da hun ikke hadde førerkort for kjøring av motorvogn, var hennes kjøring øvelseskjøring og siktede hennes lærer eller ledsager. Ifølge vegtrafikklovens §26 anses ved slik kjøring lærer eller ledsager som fører av motorvognen. At dette er tilfelle også i relasjon til bestemmelsene i vegtrafikklovens §22, 1 er fastslått blant annet i høyesterettsdommer inntatt i Retstidende 1946 986 og 1958 852.
Hva straffeutmålingen angår bemerkes:
Siktedes lovovertredelse i dette tilfelle betinger en straff av fengsel etter sikker rettspraksis. Spørsmålet er om det i nærværende sak kan gis betinget dom. Atskillig taler for at dette burde kunne gis, blant annet det forhold at siktede visste at den som faktisk kjørte bilen, B, selv om hun ikke hadde førerkort, var flink til å kjøre bil, at hun ved anledningen kjørte så forsiktig at det vakte lensmannsfolkenes oppmerksomhet, at kjøringen fat sted over en kort strekning - bare 1 1/2 km. - og over en vegstrekning, hvor det er til alle tider av året og på alle tider av døgnet, svært liten trafikk.
Selv om ingen saker er like, og forholdene i nærværende sak er betydelig mere unnskyldelige enn de forhold som er omhandlet i ovennevnte Høyesterettsdommer - finner forhørsretten likevel ikke av hensyn til rettsenheten og rettssikkerheten å kunne fravike Høyesteretts syn om at det i slike saker skal gis straff av ubetinget fengsel. Under henvisning hertil fastsetter retten straffen til ubetinget fengsel i 21 dager. - - -