Rt-1981-1043
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-09-19 |
| Publisert: | Rt-1981-1043 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Holmøy, Michelsen, Elstad, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §353, Straffeprosessloven (1887) §377, §458, Straffeprosessloven (1887), §27, §329, §35 |
Dommer Aasland: Politimesteren i Vestfinnmark utferdiget 21. januar 1981 forelegg mot A for overtredelse av straffelovens §353
«ved den 21. januar 1981 å ha begitt seg til anleggsveien i Stilla i Alta, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vest-Finnmark eller medvirket hertil».
Reaksjonen var satt til en bot på kr. 3.000, subsidiært 20 dagers fengsel. Videre omfattet forelegget inndragning etter straffelovens §35 annet ledd av et par Splitkein brune ski med orange staver.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble derpå fremmet for Ytre Follo herredsrett for pådømmelse overensstemmende med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Herredsrettens dom av 5. juni 1981 har denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §353 til å betale en bot til statskassen stor kr. 3.000,- - tretusenkroner, subsidiært 20 - tyve - dagers fengsel.
A, født xx.xx.1962, dømmes til å tåle inndragning av ett par Splitkein brune ski med orange staver.
I saksomkostninger betaler A til statskassen kr. 2.000,- - totusenkroner -.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte har inngitt ankeerklæring hvor han angriper straffutmålingen og avgjørelsen om saksomkostninger. Anken er siden presisert derhen at den også omfatter inndragningsavgjørelsen.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Det straffbare forhold domfelte har gjort seg skyldig i, var et ledd i de organiserte ulovlige aksjoner som ble iverksatt i Alta i januar og februar 1981 for å bekjempe gjennomføringen av Stortingets vedtak om Alta-utbyggingen. I kjennelse av 27. juni 1981, L.nr. 106/1981, Rt-1981-887, som gjaldt en overtredelse av straffelovens §329 første ledd, tok Høyesterett standpunkt til det generelle bøtenivå ved slike lovbrudd. Det er her gjort rede for at politiet reagerte med å utferdige bøteforelegg mot demonstrantene mest mulig umiddelbart etter overtredelsene, og at det herunder ble etablert et bøtenivå som lå på kr. 3.000 ved en enkelt overtredelse, med forholdsvis få avvik. Dommen gir anvisning på at også domstolene bør holde seg til dette bøtenivå, og at det bare bør fravikes når det foreligger særlige forhold. Disse straffutmålingsbetraktninger er tiltrådt i senere avgjørelser av Høyesterett, jfr. dom av 28. august 1981 i L.nr. 94 B/1981 og dom av i dag i L.nr. 138/1981, Rt-1981-972 og Rt-1981-1036.
Den bot A er idømt, ligger på standardnivået, og spørsmålet er dermed om det i hans tilfelle foreligger særlige forhold som tilsier at dette nivået bør fravikes.
Herredsretten har lagt til grunn at domfelte sammen med en rekke andre gikk på ski om natten fra Gargia til det området ved anleggsveien i Stilla hvor politimesteren i Vestfinnmark hadde nedlagt forbud mot å ferdes. Da de kom frem, satte de seg ned i veien, og domfelte ble sittende der inntil han ble fjernet av politiet ca. en halv time senere.
Side:1045
Jeg finner ikke å kunne legge vekt på at domfellelsen i denne sak gjelder overtredelse av straffelovens §353, mens de fleste av straffesakene i anledning av Alta-aksjonene gjelder overtredelse av straffelovens §329 første ledd enten alene eller i kombinasjon med §353. Riktignok har §329 en strafferamme på bøter eller fengsel i 3 måneder, mens overtredelse av §353 bare kan straffes med bøter. Men slik denne sak ligger an, kan det ikke ha noen betydning for straffutmålingen at domfeltes forhold ikke rammes av §329 første ledd. Denne bestemmelsen forutsetter at det er gitt vedkommende pålegg om å forlate stedet. Men domfeltes overtredelse av §353, hvor han ulovlig begav seg inn på anleggsveien og gjennom sin atferd klart gav til kjenne at han aktet å oppholde seg der i strid med politimesterens forbud, har i det alt vesentlige de samme trekk som i saker hvor §329 første ledd har fått anvendelse.
Forsvareren har med styrke gjort gjeldende at domfeltes personlige forhold tilsier at boten settes under standardnivået, og har pekt på at domfelte er en 18 år gammel skoleelev med beskjedne inntekter. Det er opplyst for Høyesterett at domfelte i årene 1979 og 1980, da han gjennom en periode var ansatt som praktikant på heltid, hadde inntekter på henholdsvis vel 16.000 og vel 20.000 kroner. For 1981 har han anslått sin inntekt til ca. 10.000 kroner.
Jeg kan ikke se at det som foreligger om domfeltes personlige forhold, stiller ham i en slik særlig stilling at det er grunn til å fravike det etablerte bøtenivå. Det kan således etter min oppfatning ikke legges noen særlig vekt på hans alder. Han hadde nådd myndighetsalderen da han deltok i den ulovlige aksjon. Hans inntektsforhold er beskjedne, men det er ikke holdepunkter for at han skulle være ute av stand til å betale en bot på 3.000 kroner. Jeg finner ellers grunn til å nevne at domfelte må ha vært vel kjent med det bøtenivå som var etablert gjennom politiets foreleggspraksis, da han deltok i aksjonen.
Innledningen av straffesaken mot domfelte har for øvrig hatt et forløp som har vært vanlig i disse saker, og som illustrerer behovet for et standarisert bøtenivå. Han ble innbrakt sammen med en rekke andre demonstranter, og nektet å forklare seg for politiet. Da det av allmennpreventive grunner var nødvendig for politiet å utstede bøteforelegg umiddelbart, var det liten anledning til ved utmålingen å ta hensyn til individuelle forhold hos den enkelte. Dette innebærer selvsagt ikke at det er utelukket for domstolene å ta hensyn til slike forhold, jfr. også den tidligere nevnte høyesterettsavgjørelse av 27. juni 1981, men det tilsier en betydelig tilbakeholdenhet med å justere de bøter som ble fastsatt i foreleggene.
Domfeltes anke over inndragningsavgjørelsen er dels begrunnet med at det her er begått saksbehandlingsfeil, idet han da han møtte for retten ikke var gjort oppmerksom på at det ville bli nedlagt inndragningspåstand. Denne innsigelsen kan åpenbart ikke føre frem. Som før nevnt var inndragning av ski og staver tatt med i forelegget, som tjente som tiltalebeslutning.
Jeg er heller ikke enig med domfelte i den innsigelse han har reist mot realiteten i inndragningsavgjørelsen, at det er tale om et uforholdsmessig inngrep. Etter min oppfatning fremstår inndragning av ski og
Side:1046
staver som en naturlig og nødvendig reaksjon i et tilfelle som det foreliggende. Jeg kan for så vidt tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt, og viser også til Høyesteretts dom av i dag i L.nr. 138/1981.
I og med at anken over straffutmålingen og inndragningen ikke fører frem, har Høyesterett ikke adgang til å prøve fastsettelsen av saksomkostningsbeløpet, som for øvrig kan synes å ligge noe høyt. Vil domfelte angripe avgjørelsen om saksomkostninger, må det skje gjennom kjæremål til lagmannsrett, jfr. straffeprosesslovens §458 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Elstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Helge Ståland med domsmenn):
Tiltalte A er født xx.xx.1962 - - -. Han er skoleelev, og oppgir sin inntekt siste år til ca. kr. 25.000,-. Han er uformuende, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er ikke straffedømt eller botlagt. - - -
Retten legger videre til grunn at tiltalte natt til 21.01.1981 sammen med en rekke andre personer gikk på ski fra Gargia til Stilla i Alta kommune. Skiløperne kom der frem til den anleggsveitrasé som er nevnt i kunngjøringen gjengitt ovenfor. Ved det punkt hvor anleggsarbeidene hadde sluttet satte tiltalte og 30-40 andre personer seg ned i veien, mens en annen del av gruppen satte seg i veien ca. 300 meter nedenfor. Tiltalte satt på stedet ca. en halv time. Ca. kl. 07.30 ankom beltekjøretøyer med polititjenestemenn og hunder. Tiltalte ble pågrepet og transportert til Alta. Hans ski og staver ble beslaglagt - et beslag som er stadfestet av Alta forhørsrett ved beslutning av 23.02.1981.
Retten legger til grunn at tiltalte var kjent med den ovenfor refererte kunngjøring. Han var likeledes klar over at han om morgenen den 21.01.1981 beveget seg inn i det område som politimesteren hadde forbudt ferdsel i.
Foranlediget av tiltaltes anførsler under hovedforhandlingen skal retten bemerke: - - -
Retten bemerker at A ikke er tiltalt for å ha unnlatt å fjerne seg tross politiets påbud om dette (§329). Efter strl. §353 ligger den straffbare handling i å begi seg hen på det forbudte sted. Fullbyrdet lovbrudd forelå således for A's vedkommende allerede idet han bega seg inn i området langs anleggsveitraséen. Det er således uten betydning for straffbarheten hvorvidt han på ulike senere tidspunkter - f.eks. efter politiets ankomst - var istand til å bringe det ulovlige opphold til opphør.
Vedrørende lovligheten av politimesterens ferdselsforbud finner retten grunn til å sitere fra førstvoterende votum i Høyesteretts kjennelse av 16.05. 1981 (L.nr. 84/1981, Rt-1981-679):- - -
Retten finner det i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til Høyesteretts enstemmige kjennelse av 13.01.1981, gjengitt i Rt-1981-21 flg., hvori nødverge, nødrett o.l. straffrihetsgrunner som knytter seg til anførsler av denne art, i et tilsvarende tilfelle ble forkastet.
Retten finner det bevist at tiltalte handlet forsettlig, hvorfor såvel de objektive som subjektive vilkår for domfellelse er tilstede.
Side:1047
Ved straffutmålingen legger retten i skjerpende retning vekt på at det ikke dreier seg om en spontan handling, men en nøye planlagt og forberedt aksjon som tiltalte har reist over store avstander for å delta i. Tiltaltes handling tilsiktet å legge hindringer i veien for utførelsen av gyldig fattet stortingsvedtak. Da retten betrakter slik adferd som kvalifisert samfunnsskadelig, finner den at det såvel av general- som spesialpreventive grunner bør reageres med streng bøtestraff. I formildende retning tas hensyn til tiltaltes unge alder og at han tidligere er ustraffet.
Av fremlagt ligningsattest for 1979 fremgår at tiltalte det år hadde en nettoinntekt på kr. 16.000,-. Han har i retten opplyst at han i 1980 hadde en inntekt på ca. kr. 25.000,-. Tiltalte er skoleelev uten forsørgelsesbyrde. Retten finner på denne bakgrunn - og under henvisning til strl. §27 - at boten passende bør settes til kr. 3.000,-. Den subsidiære fengselsstraff settes til 20 dager.
Det er nedlagt påstand om inndragning. Tiltalte har forklart at skiene og stavene tilhørte ham, og at de ble brukt under skituren fra Gargia til Stilla. Retten finner at skiutstyr var en nødvendig forutsetning for at A skulle kunne utføre den straffbare handling efter planen. Skiutstyret står sentralt i hendelsesforløpet umiddelbart forut for og i begynnelsesfasen av den straffbare handling. Retten finner derfor at inndragning av ski og staver bør skje til fordel for statskassen, jfr. strl. §35 annet ledd.
Det er nedlagt påstand om saksomkostninger. Tiltalte har hevdet at et beløp på kr. 2.000,- er altfor høyt og i strid med vanlig rettspraksis. Retten finner at betingelsene for å idømme saksomkostninger efter strpl. §451 flg. er tilstede. Retten viser til at det i forbindelse med de ulovlige aksjoner i Alta var nødvendig for påtalemyndigheten å opprette et eget kontor på stedet med tilkalte tjenestemenn fra andre deler av landet. Det er rimelig at A bærer sin del av de utgifter som var forbundet med dette. Retten finner videre grunn til å bemerke at tiltaltes skyld og økonomiske evne er sentrale momenter ved omkostningsutmålingen. Om A's forhold i så måte vises til drøftelsen under straffutmålingen. Etter en samlet vurdering er retten kommet til at saksomkostningene passende kan settes til kr. 2.000,-.
Dommen er enstemmig. - - -