Rt-1981-1036

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-09-19
Publisert:	Rt-1981-1036
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138/1981.
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Michelsen, Elstad, Aasland, Holmøy, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §452, Straffeloven (1902) §27, §329, §353, §37c, §63, §377, §451, §458, §35

Dommer Michelsen: Tune herredsrett avsa den 24. juni 1981 dom med slik domsslutning:

«1. A født xx.xx.1960 dømmes for overtredelse av strl. §353 og §329 første ledd, jfr. strl. §63 første ledd til en bot til statskassen på 3.000,- - tretusen - kroner - eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 20 - tjue - dager.

2. Hun frifinnes for å betale saksomkostninger.

3. Begjæringen om inndragning av de ski hun benyttet i forbindelse med de straffbare handlinger, tas ikke til følge.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Politimesteren i Sarpsborg har påanket dommen. Anken retter seg mot straffutmålingen, avgjørelsen av inndragningsspørsmålet og omkostningsavgjørelsen.

Påtalemyndigheten har vist til Høyesteretts kjennelse av 27. juni 1961, L.nr. 106/1981, Rt-1981-887 og dom av 28. august 1981, Lnr. 94 B/1981, Rt-1981-972 og har hevdet at det i dette tilfellet, hvor man står overfor to lovovertredelser fra domfeltes side, må utmåles en langt høyere bot enn den herredsretten har funnet passende. Det foreligger en rekke straffskjerpende omstendigheter, mens det på den annen side ikke kan pekes på forhold som kan tillegges tungtveiende betydning i formildende retning.

Etter påtalemyndighetens oppfatning er vilkårene etter straffelovens §35 annet ledd til stede for å inndra de skiene domfelte nyttet ved demonstrasjonen den 4. februar 1981, og som var hennes egne. Det er vist til Høyesteretts kjennelse av 4. september 1981, L.nr. 98 B/1981, Rt-1981-1002 og anført at inndragning er påkrevd av hensyn til Iovbestemmelsenes formål. Også de skiene domfelte gjorde bruk av ved aksjonen den 12. februar, og som hun hadde fått låne hos folkeaksjonen i Alta, kan og bør inndras. Det vises til straffelovens §37c, og gjøres gjeldende at skiene tilhører en ukjent eier.

Høyesterett har etter påtalemyndighetens mening kompetanse 1

Side:1037

henhold til straffeprosesslovens §458 til å prøve omkostningsavgjørelsen i forbindelse med en anke over straffutmålingen, dersom anken tas til følge. Det må være riktig i et tilfelle som det foreliggende å pålegge domfelte å betale en del av de omkostningene som er påløpt i saken.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

«I herredsrettens dom gjøres følgende endringer:

1. Boten endres til kr. 7.000,- - syvtusenkroner - subsidiært 50 - femti - dagers fengsel.

2. I medhold av strl. §35 annet ledd inndras til statskassen 2 par Madshus treski og 2 par staver.

3. A dømmes til å betale kr. 2.000,- - totusenkroner - i saksomkostninger til det offentlige.»

Domfeltes forsvarer har gjort gjeldende at det ikke er riktig å høyne den boten herredsretten har ansett passende. Ved anvendelsen av straffelovens §27 må det i denne saken ikke legges utslagsgivende vekt på de straffbare forhold. Det må her være domfeltes økonomiske forhold som ved straffutmålingen må stå i forgrunnen. Det er etter forsvarerens oppfatning heller ikke riktig at domstolene skal etablere en praksis med standardbøter. Retten må se hen til hva som er rett og rimelig.

Det hevdes også fra forsvarets side at man, hvor det foreligger flere lovovertredelser, ikke må sette til side det prinsipp som straffelovens §63 bygger på, og som må lede til at det i slike tilfelle skal utmåles en felles straff som er lavere enn summen av hva man ville finne passende for den enkelte forgåelse.

Forsvareren anfører videre at det ikke kan være påkrevd nå å inndra domfeltes egne ski, og straffelovens §37c stiller seg hindrende i veien for at man i sak mot henne treffer beslutning om å inndra de skiene hun hadde lånt hos folkeaksjonen.

Etter forsvarerens oppfatning har Høyesterett etter straffelovens §458 annet ledd ikke kompetanse til å prøve omkostningsavgjørelsen når det er anket over straffutmålingen. Forsvareren har derfor påstått anken på dette punkt avvist.

Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke delvis må tas til følge.

Høyesterett har i løpet av den senere tid tatt stilling til straffutmålingsanker over dommer som har gjeldt overtredelser av straffelovens §329 og §353 i forbindelse med aksjonen i Stilla i Tverrelvdalen i Alta. Jeg viser til kjennelse av 27. juni 1981 L. nr. 106/1981, og dom av 28. august 1981, L.nr. 94 B/1981. I den siste saken dreiet det seg om - som i dette tilfellet - forelegg utferdiget for to lovovertredelser som var begått med noen tids mellomrom. Jeg legger til grunn de straffutmålingsbetraktninger disse avgjørelsene bygger på.

Ved det første forelegget som ble utferdiget mot domfelte, ble boten satt til kr. 3.000. Ut fra det syn Høyesterett har gitt til kjenne i avgjørelsen av 27. juni 1981, var dette en reaksjon som det var riktig av påtalemyndigheten å nytte, og som også domstolene ved en separat pådømmelse av denne overtredelsen ville ha måttet bygge på. Det

Side:1038

forelå ved denne første forgåelsen en rekke straffskjerpende omstendigheter av den art som førstvoterende i den saken jeg nettopp nevnte har pekt på, mens på den annen side domfeltes idealistiske motiv også her bare kunne tillegges en underordnet betydning ved straffutmålingen. Heller ikke hensynet til domfeltes økonomiske forhold kunne tilsi at det ved den første overtredelsen ble ilagt en bot som lå under det vanlige bøtenivå i disse sakene fra demonstrasjonene i Alta. Hun står her i samme stilling som en rekke andre demonstranter, og det måtte legges til grunn at hun er i stand til og har rimelig anledning til ved arbeid å tjene penger slik at en bot av denne størrelsesorden kunne betales, og soning derfor ikke ble aktuell.

Når domfelte på ny gjør seg skyldig i en lovovertredelse av samme art som den tidligere, og det skal utmåles en samlet straff, må, som det går frem av avgjørelsen av 28. august 1981, den tidligere handling betraktes som en skjerpende omstendighet.

I den saken jeg nå nevnte, fastsatte Høyesterett en samlet bot på kr. 7.000. Jeg har funnet at en slik straff overfor domfelte i denne sak er for høy. Man må se hen til den reservasjon som i dommen er tatt overfor det prinsipp som vanligvis skal brukes. Det heter her at begrensningen må ligge i straffelovens §27, og man har ved denne uttrykksmåten hatt i tankene hensynet til hva domfelte etter sine livsforhold vil kunne utrede. Hensett til denne domfeltes økonomiske forhold har jeg ut fra dette funnet at den samlede bot i overensstemmelse med hva påtalemyndigheten påstod for herredsretten, passende kan settes til kr. 5.000. Man må se hen til at boten ikke settes så høyt at domfelte etter sine livsforhold ikke vil kunne makte å betale, med den følge at realiteten blir at den subsidiære fengselsstraff vil måtte sones. Det er etter min oppfatning tilstrekkelig at den subsidiære fengselsstraff settes til 30 dager.

Jeg går etter dette over til å behandle inndragningsspørsmålet. Som det går frem av herredsrettens dom, har den ikke tatt til følge påtalemyndighetens begjæring om inndragning av de to par ski med staver domfelte gjorde bruk av ved de to demonstrasjonene saken gjelder. Det ene par tilhørte domfelte selv. Jeg må legge til grunn at de skiene og stavene som ble beslaglagt i forbindelse med overtredelsen den 12. februar, ikke tilhørte henne.

Høyesterett har i sak som er avgjort ved kjennelse av 4. september 1981, L.nr. 98 B/1981, hatt til behandling spørsmålet om inndragning av ski og staver som var nyttet ved en aksjon i Stilla. Jeg viser til kjennelsen i saken. Retten fant at det var hjemmel for inndragning av skiene og stavene i straffelovens §35 annet ledd, da de var brukt som fremkomstmiddel ved utførelsen av en straffbar handling. Jeg legger ut fra dette til grunn at det er adgang etter den bestemmelsen jeg nevnte, til å inndra domfeltes egne ski og staver. Etter min oppfatning er det påkrevd at disse eiendelene inndras. De var en forutsetning for at domfelte kunne overtre straffelovens §353 den 4. februar 1981, og generalpreventive hensyn tilsier at ski og staver som er nyttet ved straffbare handlinger i tilknytning til demonstrasjonene mot utbyggingen i Altaelven, blir inndradd. Begjæringen om at domfeltes egne ski og staver skal inndras, blir etter dette å ta til følge.

Side:1039

Saken stiller seg annerledes for de skiene og stavene som domfelte nyttet den 12. februar, men som hun ikke var eier av. Det følger av §37c at eieren av den ting som skal inndras, som hovedregel må gjøres til part i inndragningssaken. Det kan gjøres unntak fra denne regel dersom eieren ikke er kjent eller ikke har kjent oppholdssted i riket. I så fall kan inndragning foretas i sak mot lovovertrederen. Det synes som om herredsretten ikke har overveid betydningen av at skiene ikke tilhørte domfelte, og saken foreligger ikke slik for Høyesterett at den kan ta stilling til om skiene skal inndras i en sak mot A. Det følger av dette at herredsrettens dom må oppheves på dette punkt.

For meg gjenstår det å behandle påtalemyndighetens anke over omkostningsavgjørelsen. Jeg er kommet til at anken på dette punkt må avvises.

Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at det følger av straffeprosesslovens §458 annet ledd at retten ikke har kompetanse til å prøve saksomkostningsavgjørelsen når det er anket over straffutmålingen. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1959-997, 1971 433 og 1973 1360. Det har dog forekommet at Høyesterett til domfeltes gunst har gjort endring i omkostningsavgjørelsen hvor en anke over straffutmålingen har ledet til at straffen er blitt nedsatt. På dette punkt viser jeg til Rt-1978-300 og 1980 377. I det foreliggende tilfelle, hvor herredsretten har fritatt domfelte for saksomkostninger med hjemmel i straffeprosesslovens §452 annet ledd in fine, er det etter min oppfatning ikke anledning for Høyesterett til å prøve omkostningsavgjørelsen. Dette må gjelde selv om påtalemyndighetens anke over straffutmålingen tas til følge.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A, født xx.xx.1960, dømmes for overtredelse av straffelovens §353 og §329 første ledd, jfr. §63 første ledd, til en bot stor 5.000 - fem tusen - kroner, subsidiært fengsel i 30 - tretti - dager.

2. I medhold av straffelovens §35 annet ledd inndras hos A et par Madshus treski med gule rottefellebindinger og staver.

3. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår avgjørelsen av spørsmålet om inndragning av de ski og staver A nyttet den 12. februar 1981.

4. Anken avvises for så vidt den er rettet mot herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kr. Fr. Myrdahl med domsmenn):

Tiltalte A er født xx.xx.1960. Hun har artium fra 1979, gikk deretter 1 år på folkehøyskole, og er nå elev ved X Distriktshøyskole i - - -, på natur- og miljøvernlinjen. Skolen er 2-årig, og hun har l år igjen på denne skole. Deretter har hun tenkt å ta geografi ved Universitetet. 11980 hadde hun sommerjobb ved - - - sykehus og tjente da ca. kr. 8.000,-. Hun skal arbeide samme sted denne sommer og regner å tjene kr. 5.-6.000,-. Hun er uten

Side:1040

formue, har oppgitt sin studiegjeld til kr. 35.000,-, er uten forsørgelsesbyrde. Hun er tidligere ikke straffet eller bøtlagt.

Politimesteren i Vest-Finnmark utferdiget den 04.02.1981 forelegg mot henne for overtredelse av:

I. straffeloven §353, ledd, - - -

ved den 4.2.1981 sammen med en rekke andre demonstranter å ha begitt seg nærmere anleggsveien Stilla-Jotka i Alta enn 300 meter, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vest-Finnmark ved kunngjøring av 13. januar 1981, eller medvirket hertil.

II. straffeloven §329 første ledd, - - -

ved til tid og sted som nevnt under post I sammen med en rekke andre demonstranter å ha nektet å fjerne seg fra området etter at politiet hadde pålagt dem dette, eller medvirket hertil.

Boten var satt til kr. 3.000,-, subsidiært 20 dagers fengsel. Videre med hjemmel i straffelovens §35 annet ledd ble inndradd et par Madshus treski m/gule rottefellabindinger. Hun vedtok ikke forelegget.

Den 12.02.1981 utferdiget politimesteren et nytt forelegg for overtredelse av:

straffelovens §353

ved den 12. februar 1981 å ha begitt seg inn til anleggsveien Stilla/Jotka i Alta, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vestfinnmark ved kunngjøring av 13. januar 1981, eller å ha medvirket hertil.

Boten var nå satt til kr. 6.000,- - subsidiært 30 dagers fengsel. Nå ble inndradd et par Madshus treski med kandaharbindinger og umerkede staver. Heller ikke dette forelegg er vedtatt.

Saken er oversendt Tune herredsrett i medhold av strpl. §377 fjerde ledd- - -

Herredsretten legger følgende forhold til grunn for dommen: Stortinget og regjeringen har vedtatt regulering og utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget. Alta herredsrett avhjemlet den 05.12.1980 skjønn hvor rettens flertall kom til at utbygningsvedtaket var gyldig. Regjeringen vedtok etter dette at anleggsarbeidet på veien fra Stilla i Tverrelvdalen i Alta og sydover på østsiden av Tverrelven skulle settes igang den 14.01.1981. Da det på forhånd var kjent at demonstranter ville forsøke å hindre anleggsarbeidet, utferdiget politimesteren i Vestfinnmark den 12.01.1981 slik kunngjøring:

«For å sikre gjennomføringen av den planlagte og vedtatte utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget bestemmer politimesteren i Vestfinnmark at det fra onsdag 14. januar er forbudt for allmenheten uten politiets tillatelse å ferdes i området fra skiferfeltene i Stilla langs traseen for anleggsveien til Jotka og i en avstand av 300 m på begge sider av denne.

Overtredelse av forbudet er straffbart i medhold av straffeloven av 22. mai 1902 §353.»

Kunngjøringen ble innrykket på norsk og samisk i lokalpressen den 13.01.1981 og også kunngjort på annen måte.

Til tross for dette møtte en lang rekke demonstranter opp ved Stilla morgenen den 14.01.1981 og tok opphold på veitraseen, slik at veiarbeidet ble forhindret. Da de ikke etterkom politimesterens oppfordring til å fjerne seg ble demonstrantene båret bort til ventende biler og kjørt til Alta. Ialt ble ca. 600 demonstranter fjernet på denne måte og samme dag eller etterfølgende dager forelagt bøter for overtredelse av strl. §329 første ledd. Bøtenes størrelse synes jevnt over å ha vært kr. 3.000,- subsidiært 20 dagers fengsel. Foreleggene ble

Side:1041

ikke vedtatt og Alta herredsrett har avsagt en rekke dommer i forbindelse med denne aksjon, hvor bøtene varierer noe i størrelse. Dessuten synes det å være vanlig å ilegge saksomkostninger. Disse dommer antas å ville bli opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen i forbindelse med trekkingen av domsmenn.

Tiltalte har forklart at hun på denne tid var på distriktshøyskolen i - - -i X. Hun ble kjent med politiets forbud om å ta opphold på eller i nærheten av anleggsplassene i Alta like etter at dette forbud var blitt offentliggjort. Før hun selv dro til Alta var hun kjent med de bøter demonstrantene hadde fått og hun syntes bøtene var høye. Hun var klar over at bøtene skulle virke avskrekkende, men de var allikevel ikke så avskrekkende at hun av den grunn ikke selv ville delta i slike demonstrasjoner.

Sammen med 14 andre elever fra skolen reiste hun den 29. januar 1981 i buss - - -til Alta. De tok med ytterligere 10 demonstranter fra Oslo, og de kom frem den 31 januar. De ble privat innkvartert i Alta. Antagelig den 3. februar tok tiltalte buss til Gargia i Altadalen og om natten til 4. februar gikk hun og omtrent 120 andre demonstranter på ski over fjellet. Anleggsarbeidet foregikk nå på 4 forskjellige steder i Tverrelvdalen og tiltalte sammen med 30-40 andre demonstranter tok seg frem til anleggspunkt 2. Dit kom de ca. kl. 08.00 og satte seg ned i enden av veibanen. Hun var klar over at dette var forbudt og at hun bidro til å hindre veiarbeidet. Politiet kom til stede ca. kl. 09.00 og de fikk da en frist på 5 minutter til å fjerne seg. Dette var hun også klar over, men både hun og de andre demonstrantene ble sittende, og måtte fjernes av politiet under «passiv» motstand. De ble først båret bort i veigrøften og etter omtrent 4 timer ble de transportert til Alta i beltebiler som politiet disponerte. l løpet av ettermiddagen ble hun så presentert forelegget, som hun ikke vedtok. Det var nærmest en stilltiende forutsetning blant demonstrantene at de ikke skulle gi noen forklaring til politiet.

Søndag den 8. februar flyttet tiltalte til Gargia fjellstue. Der var de ca. 30 demonstranter. Natt til den 12. februar ble de vekket kl. 02.30 fordi de skulle ut på en ny aksjon. Dette kom noe overraskende, fordi det nå var så få demonstranter samlet. De ble delt i 3 grupper og 2 av gruppene hvor bl.a. tiltalte var med - dro på ski til anleggspunkt 2. Dit kom de ca. kl. 07.30 og de satte seg da igjen i anleggsveien. Tiltalte var klar over at politiets forbud fremdeles gjaldt. Også denne gang måtte de fjernes av politiet og kjørt til Alta hvor hun så fikk seg forelagt nytt forelegg.

Første gang hun gikk til anleggsområdet i Tverrelvdalen brukte hun sine egne ski. De ski hun brukte siste gang, hadde hun fått låne hos folkeaksjonen i Alta.

Hun dro så tilbake til - - -i samme buss hun var kommet med. Det var folkeaksjonen i - - -som skaffet bussen og også betalte halve bussturen (kr. 250,-) mens den andre halvdel betalte hun selv. Selve oppholdet i Alta mener hun ble betalt av folkeaksjonen der.

På den her refererte bakgrunn som bygger på tiltaltes egen forklaring, finner herredsretten at hun har forholdt seg som beskrevet i foreleggene. Hun har vært klar over at hun har handlet i strid med det forbud politimesteren hadde utstedt den 12.01.1981 og at hun ikke har etterkommet politiets anmodning om å forlate stedet.

Tiltalte har fremholdt at saksbehandlingen av Alta-prosjektet har vært mangelfull. Dette har Alta herredsrett enstemmig fastslått i skjønnssaken av 05.12. 1980..Stortingets vedtak om utbygging er truffet ut fra uriktige forutsetninger

Side:1042

bl.a. om behovet for kraft til Finnmark og hvorledes dette behov kan tilfredsstilles på annen måte. På denne bakgrunn ville det riktige ha vært å vente med igangsettelse av arbeidene til Høyesterett hadde behandlet saken. Når Regjeringen allikevel fremskynder arbeidet, var dette etter tiltaltes oppfatning et alvorlig brudd på de demokratiske spilleregler, som det måtte være berettiget å motarbeide ved sivil ulydighet.

Herredsretten bemerker til dette at det tiltalte stilles til ansvar for, er å ha begitt seg inn på et område, hvor politiet hadde nedlagt forbud og ikke etterkommet politiets oppfordring om å fjerne seg fra stedet. Disse pålegg fra politiet var gitt for at Regjeringens beslutning om iverksettelse av anleggsarbeidene kunne gjennomføres. Spørsmålet blir da om politiet under de foreliggende omstendigheter hadde adgang til å gi slike pålegg om ikke å oppholde seg på anleggsområdet. Om dette henviser herredsretten til Høyesteretts dom referert i Rt-1981-21 og som gjelder tilsvarende demonstrasjoner i Tverrelvdalen i september 1979. - - -

Det er i denne forbindelse ikke avgjørende om det kan reises innvendinger mot saksbehandlingen av ekspropriasjonsvedtaket. Det avgjørende må være om det ut fra situasjonen den 12.01.1981 gjorde det berettiget av politiet å gi disse pålegg. Det som forelå, var at Regjeringen hadde bestemt at anleggsarbeidene skulle påbegynnes og det var politiets oppgave å sørge for at dette kunne skje under ordnede forhold. Politiet kunne ikke overprøve Regjeringens vedtak. Herredsretten mener derfor at politiet var berettiget til å gi disse pålegg og at tiltalte hadde plikt til å følge dem. I denne forbindelse vil herredsretten vise til uttalelse av Høyesterett i dom av 16. mai 1981 (L.nr. 84/1981 og Rt-1981-679).

Herredsretten finner det klart at tiltalte ikke kan påberope seg subjektive straff-frihetsgrunner. Lenge før hun selv deltok i demonstrasjonene var hun kjent med at politiet reagerte med straffeforfølgelse overfor demonstrantene. Hun kan derfor ikke påberope seg undskyldelig rettsvillfarelse som strafffrihetsgrunn. Det kan ikke aksepteres at de som er uenige i vedtak truffet av Storting og Regjering, søker å motvirke gjennomføringen av vedtakene ved ulydighet mot gyldige pålegg fra politiet. De som griper til slike midler for å presse igjennom sine synspunkter, følger ikke rettsordenens spilleregler.

Tiltalte vil etter dette bli å dømme for de forhold foreleggene gjelder.

Når det gjelder straffutmåling, spørsmålet om saksomkostninger og inndragning er det beklagelig at herreds- og byrettene rundt om i landet skal behandle disse saker uten særlig veiledning fra våre sentrale domstoler. Dette må i alle fall i første omgang gå ut over rettsenheten.

Herredsretten peker på at de forelegg politiet utferdiget ikke synes å ha tatt hensyn til prinsippene i strl. §27, hvoretter det skal tas særlig hensyn til den dømtes økonomiske stilling. Politiet har vel hatt for lite opplysninger om demonstrantenes økonomi da foreleggene ble utferdiget, men herredsretten mener at de foreliggende dommer fra Alta tillegger dette forhold for liten betydning. Det gjelder for øvrig også spørsmålet om saksomkostninger.

Forsvareren har henvist til dom i Rt-1971-1120 hvoretter en demonstrant som ikke fulgte politiets pålegg i forbindelse med Mardøla-utbygningen, fikk en bot på kr. 200,-, med inntekt kr. 30.000,- og forsørgelsesplikt overfor ektefelle og 3 barn. Herredsretten mener at problemene med sivil ulydighet i de senere år har tiltatt så sterkt, at almene hensyn tilsier at straffene settes vesentlig høyere enn i den nevnte sak.

Side:1043

Herredsretten mener således at den må fastsette straffen uten særlig støtte i tidligere rettspraksis.

I straffskjerpende retning må det da legges vekt på at de aksjoner tiltalte deltok i har vært organiserte og planlagt over lengere tid. Det legges også vekt på at tiltalte deltok i 2 demonstrasjoner, begge med kjennskap til det straffenivå politiets forelegg lå på. I formildende retning legger retten vekt på at hun har handlet ut fra uselviske og idealistiske motiver. Hun går fremdeles på skole, og retten legger til grunn at hun skal fortsette med dette fremover. Hun vil derfor vanskelig kunne skaffe seg andre inntekter enn ved feriejobber, og regner med i sommer å ville tjene kr. 5.-6.000,-. Hun har studiegjeld på kr. 35.000,-. Bøtene må for hennes vedkommende settes vesentlig lavere enn for folk i vanlig lønnet arbeid.

Herredsretten setter boten til kr. 3.000,-, under hensyntagen til strl. §63, 1. ledd, subsidiært fengsel i 20 dager.

Når det gjelder erstatning for saksomkostninger, mener herredsretten at etter vanlig praksis i straffesaker bør hun fritas for dette etter strprl. §452,2. ledd i.f. Herredsretten bemerker også at boten er vesentlig nedsatt i forhold til foreleggene, selv om dette forhold ikke går direkte inn under §451 annet ledd.

I foreleggene mot tiltalte er det tatt med inndragning av de ski tiltalte benyttet for å ta seg frem til anleggsplassene. I forelegget av 12.02.1981 er det henvist til strl. §35 første ledd. Denne bestemmelse gjelder «ting som er frambragt ved eller har vært gjenstand for en straffbar handling». Denne bestemmelse kan ikke anvendes. Det må i tilfelle være §35 annet ledd som gjelder «ting som har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling». Herredsretten har notert seg at av de fremlagte domsutskrifter mot B, fremgår det at han den 4. februar 1981 hadde tatt seg frem til anleggsveien på ski. Inndragning av skiene er imidlertid ikke tatt med i forelegget og dertor heller ikke behandlet i dommen. Etter herredsrettens mening vil det da reageres på ulik måte, om de ski tiltalte benyttet blir inndratt. Men ellers er det herredsrettens mening at skiene bare kommer så perifert inn i bildet, at det ikke er rimelig å inndra dem. Herredsretten forstår at det på den tid demonstrasjonene foregikk kunne være hensiktsmessig å inndra skiene, men nå midtsommerstid skulle ikke det være nødvendig. Begjæringen om inndragning av skiene til fordel for statskassen vil derfor ikke bli tatt til følge.

Dommen er enstemmig. - - -