Rt-1983-1146

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-10-14
Publisert:	Rt-1983-1146 (274-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. oktober 1983 i l.nr. 153 B/1983
Parter:	A (h.r.advokat Anders Rekve) mot B (advokat Johan Stiegler - til prøve).
Forfatter:	Røstad, Skåre, Bugge, Hellesylt, Blom
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Ekteskapsloven (1918) §41

Dommer Røstad: A og B inngikk ekteskap i 1950. Ektefellene har ett fellesbarn - en sønn født xx.xx.1970-årene oppstod det uoverensstemmelser mellom ektefellene, og i 1979 reiste hustruen sak mot mannen med krav om separasjon og om fordeling av eiendeler innen felleseiet.

Sandnes herredsrett avsa 3. september 1980 dom med denne domsslutning:

«1. Partene separeres i medhold av ekteskapsl. §41.

2. A gis bruksrett til partenes bolig i - - -, begrenset i tid til skiftets avslutning, dog ikke ut over 31. mai 1981.

3. Saksøktes andel i hytteeiendom på - - -øy og «- - -» i X utlegges saksøkte.

4. Partenes hytte i X på gnr. - - - bnr. - - - i X utlegges ingen av partene.

5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Mannen påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt gjaldt domsslutningens post 4. Hytten i X som var blitt oppført i 1964/65, skulle - påstod han - utlegges ham i medhold av skifteloven §50. Hustruen tok til gjenmæle og påstod herredsrettens dom stadfestet.

Gulating lagmannsrett avsa 10. februar 1982 dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens. En av lagdommerne kom til at hytten for det vesentlige var innbrakt i felleseiet av ektemannen, og at det etter forholdene ikke ville være åpenbart urimelig at han fikk rett til å få den utlagt på sin lodd, jfr. skifteloven §50 første ledd.

Saksforholdet, partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom. Anken er begrunnet med at dommen bygger på feil lovanvendelse og bevisbedømmelse.

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken har det vært avholdt bevisopptak ved Sandnes herredsrett og Stavanger byrett. Ved bevisopptakene er det innhentet forklaringer fra partene og fra 10 vitner - tre av disse har tidligere ikke vært avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som det ikke finnes grunn til å spesifisere. Saken står for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

A har fremholdt at det er fastslått at han har stått for storparten av arbeidet med hytten. Han viser for så vidt til det som også lagmannsrettens flertall har anført. Han tiltrer i det vesentlige disse synspunkter. I anketilsvaret har ankemotparten for øvrig uttalt at det ikke vil bli bestridt at de nødvendige pengemidler til anskaffelse av hytten kan tilbakeføres til mannens sparekonto hos arbeidsgiveren. Det er videre opplyst i tilsvaret at det ikke vil bli bestridt at mannen selv og med hjelp av venner har utført den alt overveiende del av arbeidet med hytten, så vel når det gjelder fremføring av materialer m.v. som selve oppføringen og innredningen av hytten.

Tvistens kjerne ligger etter dette i den innsats som hustruen måtte ha utført. For så vidt angår dette spørsmål har den dissenterende dommer i lagmannsretten gitt uttrykk for den riktige vurdering. Det materiale som er fremkommet gjennom de nye bevisopptak, har bekreftet riktigheten av de synspunkter som kom frem i lagmannsrettens dissens. Hustruens innsats i forbindelse med oppføringen av hytten, har etter det opplyste vært meget beskjeden.

Det må anses klarlagt at mannen i det vesentlige har innbrakt hytten i fellesboet, og at det ikke vil være åpenbart urimelig at han får rett til å utta den.

Subsidiært har den ankende part gjort gjeldende at hytten må kunne utlegges ham i medhold av bestemmelsen i tredje ledd i skifteloven §50.

Som følge av opplevelser han hadde under krigen, har mannen et særdeles sterkt behov for å søke avkobling og ro. Det har han funnet ved sine mange besøk og opphold i X. Han har under sakens gang undersøkt om det vil være mulig å finne en annen hytte i dalen, med en tilsvarende beliggenhet. Det må - hevder han - anses utelukket at han kan få annen tilsvarende hytte der. Ankemotparten har ikke rimelig grunn til å motsette seg hans påstand om slikt naturalutlegg.

A har lagt ned denne påstand:

«1. A har rett til å få utlagt på sin lodd hytte på bygslet grunn gnr. - - - bnr. - - - i X.

2. B tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett. Ved fastsettelse av saksomkostningene for lagmannsretten, tas det hensyn til den tid som er medgått etter at lagmannsrettens dom ble avsagt den 10. februar 1982. I tillegg til saksomkostningene for Høyesterett beregnes 15% rente p.a. fra avsigelsen av Høyesteretts dom.»

B har pekt på at den ankende part har påberopt seg to «innbringelses-kriterier»: sparekapital og egeninnsats. Ingen av disse innbringelsesmåter er muliggjort av ektemannen alene. Hustruens innsats både i og utenfor hjemmet har i så henseende vært nødvendig for ervervelse av hytten. Begge ektefeller har vist utpreget nøysomhet og sparsommelighet, og det er takket være begges innsats at hytten er blitt oppført. Uten hustruens innsats ville man ikke hatt den nødvendige sparekapital, og mannen ville heller ikke ha fått «frigjort» den tid han kunne nedlegge i arbeidet med hytten.

Ankemotparten vil etter dette bestride at mannen for det vesentlige har brakt hytten inn i fellesboet. Skulle dette vilkår imidlertid anses oppfylt, vil hun ikke prosedere på at utlegging av hytten til mannen vil være «åpenbart urimelig».

Etter sakens bevisligheter har mannen skaffet kontantmidlene over sparekonto hos arbeidsgiver, med et tilskudd fra løpende lønnsinntekter. Investeringene har her overhodet ikke skjedd via tilfeldig atkomst: arv, gave o.l.

Hustruens mindre omfattende innsats ved oppføringen av hytten har sammenheng med hennes arbeids- og helseforhold. Hun var forpliktet til å utføre rengjøringsarbeid hos arbeidsgiveren både på fredager og lørdager - forhold som i betydelig grad hindret hyppige reiser til X. Omsorgsforholdet til ektefellenes enebarn tilsa også at hun ble hjemme i week-ender, når sønnen ikke ville bli med til fjells. Hennes helsetilstand satte også grenser for deltakelse i det fysiske arbeid med hytteoppføringen. Men som lagmannsrettens flertall har fremholdt, har også hustruen ytet bistand ved oppføringen og innredningen av hytten. Denne innsats kan ikke karakteriseres som beskjeden - hensett til den arbeidsfordeling som partene hadde etablert. Etter dette kan den ankende part ikke gjøre krav på å få hytten utlagt til seg etter skifteloven §50 første ledd.

Til mannens subsidiære påstand er anført at det i denne sak ikke foreligger slike «sterke grunner» som kan tale for at han får utlagt hytten på sin lodd. Hans tilknytningsforhold til hytten, hans påberopte behov for avkobling og ro oppveies her av hustruens binding til eiendommen, som hun har bidratt til å anskaffe og som hun mener partene er likeberettiget til.

B har lagt ned denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket, og B tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten.

Til begrunnelse av mitt standpunkt vil jeg bemerke:

Hustruen har opplyst at hun ikke brakte vesentlig aktiva inn i boet, da partene inngikk ekteskap i 1950. Mannen hadde da noen oppsparte midler. Størrelsen av disse er omtvistet. Det er imidlertid opplyst at hans sparemidler - anbrakt på konto i Postsparebanken - ble brukt til finansiering av den felles bolig som partene ervervet noen år etter ekteskapets inngåelse. Det er ikke klarlagt om mannen allerede da hadde særskilt sparekonto hos arbeidsgiveren, og hva kontoen eventuelt lød på. Det er imidlertid dokumentert at mannen så tidlig som i januar 1958 hadde en saldo på sparekonto hos arbeidsgiveren på ca 2300 kr., og saldoen økte deretter jevnt ved at det hver uke ble foretatt fast trekk i hans lønn. I juni 1964 utgjorde saldoen omlag kr. 19000. Da hytten i X ble bygd, hevet mannen - ved fem utbetalinger fra denne sparekonto - kr. 12500. Lagmannsretten anså det på det rene at disse penger ble anvendt til finansiering av hytten, og at restutleggene - opptil ca kr. 2000 - ble dekket av mannens lønnsinntekt. Ankemotparten har ikke villet bestride at pengemidlene til anskaffelse av hytten er dekket av mannen som her angitt. Ut fra dette saksforhold anførte den dissenterende lagdommer at begge «disse kilder hørte til mannens rådighetsdel av fellesboet». Jeg er enig i denne betraktning, som også har støtte i avgjørelse i Rt-1980-1403, se særlig side 1408. Som utgangspunkt må jeg gå ut fra at en sparekonto basert på egne inntekter, hører under vedkommende ektefelles rådighet. Jeg kan ikke se at det her foreligger omstendigheter som tilsier at sparekontoen representerer noe sameie. Det foreligger således ingen opplysninger om at de nevnte sparemidler kan sies å være lagt opp etter overenskomst mellom ektefellene - med sikte på en felles ervervelse av hytte.

Etter lagmannsrettens dom og etter ankemotpartens erkjennelse kan det legges til grunn at mannen - med hjelp av venner - har utført den alt overveiende del av arbeidet med hytten. I bevisopptakene til bruk for Høyesteretts ankebehandling har man søkt å klarlegge hustruens innsats ved hyttebyggingen. Dette saksmateriale har bekreftet det synspunkt som den dissenterende lagdommer bygde på: at hustruens arbeid i forbindelse med bygging av hytte og senere vedlikehold av denne «utgjør en svært liten del av det hele».

Hustruen har ved arbeid i hjemmet og - siden 1957 - i lønnet heldagsstilling sterkt bidratt til den felles økonomi. Hennes inntektsinnbringende arbeid har for øvrig nedfelt seg i en betydelig sparekapital - med innskudd på egne konti. Etter rettspraksis - jfr. Rt-1975-220 og en rekke senere avgjørelser - må skifteloven §50 første ledd forstås slik at ektefellens arbeid i hjemmet kan komme i betraktning ved avgjørelsen av om en ektefelle alene eller for det vesentlige har innbrakt vedkommende eiendom. Det er videre fastslått at det må vurderes konkret om arbeidet i hjemmet - her supplert med et utstrakt arbeid utenfor hjemmet - etter art og omfang må sies å ha medvirket til anskaffelse av eiendommen. I denne sak mener jeg at synspunktet om medvirkning ikke kan føre til annet resultat enn at hytten anses for det vesentlige innbrakt av mannen. Ved denne konkrete vurdering har jeg også tatt hensyn til øvrige momenter som er nevnt av den dissenterende lagdommer og som jeg i det vesentlige kan tiltre.

Jeg er således kommet til at den ankende part i medhold av skifteloven §50 første ledd må utlegges hytten i X. Som også medgitt av ankemotparten kan det i denne sak ikke anses «åpenbart urimelig» at hytten utlegges mannen.

Anken har således ført frem, og den ankende part skulle etter hovedregelen tilkomme erstatning for saksomkostninger. Da saken har frembudt noen tvil og har reist spørsmål som bare i liten grad er avklaret i rettspraksis, finner jeg at ankemotparten bør fritas for omkostningsansvar.

Jeg stemmer for denne dom:

A har rett til å få utlagt på sin lodd hytte på bygslet grunn gnr. - - - bnr. - - - i X.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Bugge, Hellesylt og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jørn Ree m. spes. bem.): - - -

Uttaksrett til hytte i X: - - -

Saksøkte har krevd utlagt til seg i medhold av skiftel. §50 en hytte som partene oppførte i X i 1964. Det første som retten da må ta standpunkt til er hvorvidt denne kan sies å være for i det vesentligste innbragt i felleseiet av saksøkte.

Det som er betalt av kontanter til oppføringen er i sin helhet dekket av saksøkte. Partene hadde siden 1957 begge vært i arbeide og saksøkte hadde lagt seg opp en del penger på sparekonto hos - - - før de skaffet seg hytteeiendommen. Det synes klart at de pengene han hadde lagt seg opp var pengene han tjente hos - - -. Saksøkeren hadde på den annen side sin egen bankkonto.

Ettersom partene hadde hver sine inntekter hadde de en ordning at saksøkte betalte husholdningspenger. I tillegg betalte han det som gikk med av kjøtt til familien og skaffet også det som trengtes av fisk. Enkelte innkjøp av mat til husholdningen gjorde han også. Utgiftene til boligen ble for en god del dekket av leieinntekter for en leilighet som ble leiet ut i 2. etasje, samt en hybel. Når han da sparte seg opp penger på sparekonto hos - - - kan ikke dette sees som et resultat av at saksøkeren var i arbeide og dekket alle de daglige utgifter. De pengene han benyttet anser retten derfor som tilhørende hans rådighetsdel i felleseiet og når han da benytter pengene til finansiering av hytte, må hytten for så vidt angår finansieringen anses innbragt av ham.

Likevel skjedde selve oppføringen med egeninnsats av så vel saksøkte som saksøkeren. De tilbragte dels ferier og flere helger i X for å få utført arbeidet og de deltok begge to med dette, og også sønnen var med. Det var etter et felles ønske i familien at hyttetomt ble kjøpt. Før 1964 hadde de benyttet sin andel i en stor hytte «- - -» som de eide 1/21 av, og det var for å skaffe seg noe eget at de bygde ny hytte for seg selv ikke så langt unna. Partene hadde også litt hjelp av venner i forbindelse med oppføringen. Da var saksøkeren med og lagde mat og stelte for alle. De helgene hun ikke var med var hun hjemme og passet sønnen. På denne måten finner retten det klart at saksøkeren bidro med sin arbeidsinnsats under oppføringen, dels med at hun direkte utførte arbeide under oppføringen, og dels med at hun gjorde det mulig for saksøkte å gjøre en så betydelig arbeidsinnsats ved å ta seg av sønnen og annet stell. At slikt arbeide skal tillegges vekt fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1975-220.

Når det gjelder innredningen av hytten bidro saksøkeren også økonomisk ved at hun kjøpte møbler, ordnet med gardiner o.s.v. Dette var ikke noen urimelig løsning all den tid de hadde hver sine inntekter og saksøkte dekket utgiftene i forbindelse med oppføringen. Det innebærer likevel et økonomisk tilskudd til at hytten kunne benyttes, etter som møblering o.s.v. må anses som nødvendig før det har noen interesse å benytte denne.

Med bakgrunn i saksøkerens arbeidsinnsats finner retten at saksøkte ikke i loven forstand kan sies å ha bragt inn hytten i felleseiet alene eller for det vesentlige, og hans krav om å utloddes denne i medhold av skifteloven §50 første ledd tas ikke til følge. §50 tredje ledd har vært nevnt av saksøkte som hjemmel, men heller ikke dette kan føre frem. Hytten er anskaffet under samlivet mellom partene etter felles ønske og dels etter felles innsats. De har begge benyttet stedet ofte opp gjennom årene. At hun ikke har vært der så ofte i det siste må sees som et resultat av at forholdet dem i mellom er blitt dårligere, og ikke av at saksøkte er så mye mer knyttet til stedet. Sterke grunner for at denne skal utloddes saksøkte foreligger derfor ikke. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, M. Lund og Einar Solberg): - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Sollesnes og Lund, er kommet til det samme resultat som herredsretten.

Det er ubestridt, og legges til grunn, at A selv og med hjelp av venner har utført den alt overveiende del av arbeidet med hytten, så vel når det gjelder fremføring av materialer m.v. som selve oppføringen og innredningen av hytten. Flertallet finner imidlertid også godtgjort at hustruen etter sine forutsetninger og muligheter har deltatt i arbeidet selv om dette nødvendigvis måtte bli en begrenset innsats. Det er ikke funnet grunn til å betvile riktigheten av B's forklaring, at hun var med fra arbeidet på tomten begynte, da hytten ble reist og da innredningen pågikk. Hun var også med og la torvtak. Hun laget mat til sin mann og til de andre som arbeidet på hytten.

Det er på det rene at kr. 12500,- av kontantutlegget er skaffet til veie ved uttak av A's lønns- eller sparekonto i tidsrommet juni-november 1964 og restbeløpet ca kr. 2000,- av hans lønnsinntekt.

Flertallet legger til grunn at ektefellene var enige om å bygsle tomt og å oppføre hytte og legger heri at de da også var enige om begge å ta den økonomiske og arbeidsmessige belastning som dette ville bety. Hustruen hadde i de år hun var hjemmeværende, bidratt til økonomien ved strikking og fra 1957 ved sitt arbeid ved postkontoret. Flertallet legger da til grunn at når A, ut fra kontoens utvisende, hadde kunnet skaffe seg en kapital i juni 1964 på nesten kr. 19000,- må hustruen såvel ved inntektsgivende arbeid som ved sparsomhet i hjemmet, ha ytet en vesentlig bistand. Saldoen på den fremlagte konto var pr. 21. desember 1963 kr. 16900,-. Frem til mai 1964 er innsatt kr. 50,- pr. uke. Hvis det samme har vært gjort også tidligere, må kontoen ha vært opprettet omkring 1957/58, altså på det tidspunkt da hustruen begynte i utearbeid og dermed øket familiens inntekt. Det synes da å være en klar sammenheng mellom hustruens lønnsinntekt og mannens mulighet for å legge seg opp en sparekonto som i 1964 satte ham i stand til å finansiere hyttebyggingen. A har i sin partsforklaring nevnt at han hadde oppspart kr. 16000,- da han giftet seg. Lagmannsrettens flertall går imidlertid ut fra at en mulig oppspart kapital må ha medgått til anskaffelse av boligeiendommen.

Etter flertallets syn må også hustruens arbeid i hjemmet og tilsynet med sønnen da han var liten, ha vært av betydning for anskaffelse av hytten. Det er neppe tvilsomt at en stram husholdning har vært en forutsetning for å skape det nødvendige økonomiske grunnlag. Flertallet bemerker i denne forbindelse at den ikke finner støtte i rettspraksis for det syn at hustruens innsats i hjemmet i prinsippet skal vurderes annerledes i forhold til skifteloven §50 første ledd ved anskaffelse av hytte enn ved anskaffelse av boligeiendom. Flertallet er da etter en konkret og samlet vurdering kommet til at hustruen ved sin innsats har medvirket til anskaffelsen av hytten og at denne da må anses innbragt i fellesskap. Det skal bemerkes at forholdet i denne sak synes vesentlig annerledes enn det som lå til grunn for dommen i Rt-1977-876 flg.

Det står da for flertallet igjen å ta standpunkt til om A i medhold av skifteloven §50 tredje ledd skal gis rett til å utta hytten. Det er vel mulig at A har et særlig behov for fred og ro og at dette kan ha sin årsak i hans opphold i Storbritannia under krigen. Han har formentlig også en sterk personlig tilknytning til hytten og dens omgivelser. Men behov for avkobling er vanlig i våre dager og noe mere enn en gradsforskjell kan det neppe være tale om. En årsak til at hustruen ikke har reist til hytten i de siste år av ekteskapet, er at hun av leger er blitt anbefalt å reise til syden av helsemessige grunner. Forholdet mellom ektefellene i de samme årene gir også endel av forklaringen. Men man kan ikke herav utlede at hennes behov og hennes interesse for hytten er noe vesentlig mindre enn mannens. Når det gjaldt boligeiendommen, var partene enige om at den var innbrakt i fellesskap og at skifteloven §50 ikke kom til anvendelse. Det er opplyst at eiendommen på auksjon ble kjøpt av hustruen for kr. 775000,-. Dette må åpenbart bety en stor økonomisk belastning for henne og bør også trekke i retning av at hyttens neppe ubetydelige verdi bør tilfalle begge ektefeller i fellesskap. Utsikten for verdiansettelsen ved en eventuell skiftetakst, har flertallet ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på. Flertallet finner da ikke at den ankende har godtgjort slike sterke grunner som loven krever og skal ytterligere bemerke at den finner at hustruen har rimelig grunn til å motsette seg at mannen overtar hytten på sin lodd.

Mindretallet, lagdommer Solberg, er kommet til at hytten i X på festetomt av gnr. - - -, bnr. - - - for det vesentlige er brakt inn i felleseiet av A, og at det ikke etter forholdene vil være åpenbart urimelig at han får rett til å få den utlagt på sin lodd, jfr. skifteloven §50 første ledd. Mindretallet legger til grunn at av de kontante utlegg til bygging av hytta, ca kr. 14.-15000,-, ble ca kr. 12500,- tatt ut fra ektemannens lønns-sparekonto, bygget opp over mange år ved trekk i lønn av månedlig småbeløp. Resten er blitt dekket av hans lønnsinntekter i byggeperioden. Begge disse kilder hørte til mannens rådighetsdel av fellesboet. En del av arbeidet med bygging av hytta, således selve reisinga, ble betalt av disse midlene. Resten ble for det meste utført av A, med noe hjelp av venner. Arbeidet var både tungt og langvarig. B var nok av og til med på hyttetomten, men det arbeidet hun utførte i direkte forbindelse med bygging av hytta, og senere vedlikehold av denne, antar mindretallet - med grunnlag i parts- og vitneforklaringer - utgjør en svært liten del av det hele. Mindretallet kan ikke se at mannens uttellinger til hytta, som nevnt ovenfor, ble ekstra tyngende for ektefellenes vanlige økonomi. B var på denne tida i fullt inntektsgivende arbeid, og familien hadde en ordnet pengeforvaltning. Heller ikke kan mannens fravær fra hjemmet p.g.a. arbeidet med hytta ha vært noen særlig belastning for henne. Eneste barn var da ca 12 år gammel, og det var anledning til i større utstrekning å være med på turene til X og bo og overnatte i «- - -». Under disse omstendigheter, og idet en vet at ektefellene hver for seg hadde anledning til å legge til side midler av sine inntekter, og gjorde det, kan en ikke se at betydningen av husmorens innsats i hjemmet får den samme store vekt i forhold til bestemmelsen i skifteloven §50 første ledd som i sakene omtalt i Rt-1975-220 og Rt-1976-694. Det er opplyst at boet nå hadde en nettoformue på ca 1,1-1,3 millioner kroner. Under vurderingen av det rimelige i at A får rett til hytta har mindretallet m.a. også lagt vekt på det som er opplyst for retten om hans særlige behov for avkopling i fred og ro i fjellet, og at hans tidligere hustru ikke har lagt for dagen på langt nær den samme interesse og det samme behov for å bruke feriestedet.

Mindretallet viser til dom inntatt i Rt-1977-876, og synes den har mange likhetstrekk med denne saka, selv om en her ikke i samme grad kan si at det til finansieringen er brukt midler som direkte skriver seg fra før ekteskapet. A har da under lagmannsrettssaken opplyst at han ved giftermålet hadde oppspart ca kr. 16000,- i Postsparebanken, og at hans kone da ikke hadde sparepenger av betydning. Mindretallet går ut fra at dette er riktig, uten å tillegge det særlig betydning. - - -