Rt-1984-613
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-05-11 |
| Publisert: | Rt-1984-613 (149-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 11. mai 1984 i l.nr. 70/1984 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Sandene, Bugge, Skåre, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §67, §69, Prisloven (1953) §18, §52, §59, Prisloven (1953), Husleiereguleringsloven (1967) §17, §26, §29 |
Dommer Schweigaard Selmer: Bergen byrett avsa 15. desember 1983 dom med slik domsslutning:
«A født xx.xx.1947 dømmes for overtredelse av prisloven §18, jfr. §52 til en bot til statskassen stor kr. 1000,- - ettusen - kroner. Hvis boten ikke betales/inndrives inntrer en straff av fengsel i 2 - to - dager. I medhold av prisloven §59 tilpliktes A å betale tilbake til B kr. 57000,- - femtisyvtusen - kroner med tillegg av 12% rente p.a. fra 21. juli 1982 innen 2 - to - uker.»
Sakens forhistorie og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett, men dette ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Domfelte har også anket over byrettens lovanvendelse og påstått frifinnelse, idet det hevdes at straffansvaret var foreldet da forelegget ble utferdiget. Videre har han anket over pålegget om tilbakebetaling og påstått dommen opphevet for så vidt.
Jeg finner at anken må tas til følge.
A er dømt for å ha krevet og mottatt urimelig pris ved salg av leilighet med inventar og garasje, og til å tilbakebetale den ulovlige merpris til fornærmede.
Salget fant sted i mai 1980. Forelegget, som ikke ble vedtatt, ble utstedt 21. juli 1982, dvs. mer enn to år etter salget.
Byretten har, slik jeg forstår dommen, lagt til grunn at A's overtredelse av prisloven §18 var grovt uaktsom. Ifølge prisloven §52 tredje ledd straffes uaktsomme overtredelser med bøter. Det følger da av straffeloven §67 første ledd, jfr. §69 første ledd at straffansvaret var foreldet da forelegget ble utferdiget. Dette må føre til at A frifinnes. Jeg viser for så vidt til Rt-1920-155, jfr. også Rt-1963-202, Rt-1966-410 og Rt-1966-1398 og Rt-1976-819.
Når det gjelder pålegget om tilbakebetaling, har A fremholdt at dommen må oppheves fordi domsgrunnene er utilstrekkelige og Høyesterett mangler materiale til å prøve om det her er riktig å anvende prisloven §59. Jeg er enig i dette.
Byretten har lagt til grunn at den pris som partene avtalte for selve leiligheten, harmonerte bra med den etterfølgende pristakst, men at prisen var urimelig høy for inventar og garasje som fornærmede så seg nødt til å overta for å få kjøpt leiligheten. I sin begrunnelse for å gi fornærmede medhold i tilbakebetalingskravet er byretten meget kort. Den uttaler at «fornærmede var i en presset situasjon da hun måtte flytte fra den bolig hun bebodde» og «retten finner derfor å ta fornærmedes krav om tilbakebetaling til følge». Dette er for snaut til å begrunne at fornærmede etter regelen i prisloven §59 første ledd ikke har vært «i vesentlig grad medansvarlig» for prisovertredelsen. At fornærmede hadde vanskeligheter med å skaffe seg bolig, kan iallfall isolert sett ikke være avgjørende, jfr. Rt-1955-1191. Ved avgjørelsen etter §59 første ledd må en rekke momenter både av subjektiv og objektiv karakter komme i betraktning. Når det gjelder fornærmedes forhold i denne sak, kan jeg ikke se at det foreligger tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan treffe avgjørelse om tilbakebetalingskravet. Jeg nevner at det ikke fremgår om fornærmede da salget fant sted måtte forstå at prisen var for høy og heller ikke noe om hennes aktivitet for å få kjøpt leiligheten.
Jeg stemmer etter dette for denne Dom:
1. A frifinnes for overtredelse av prisloven §18, jfr. §52.
2. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt til å tilbakebetale kr. 57000 til B.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Bugge, Skåre og Tønseth: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Lidvard Faaberg med domsmenn):
Politimesteren i Bergen har den 21. juli 1982 forelagt A en bot stor kr. 3000,- subsidiært fengsel i 12 - tolv - dager for overtredelse av
lov om husleieregulering m.v. for boliger av 7. juli 1967 §26 første ledd, jfr. §17, - - -
ved at han i Bergen i mai 1980 overdro aksjebrev med tilknyttet leierettighet til leilighet i - - -veien 53 til B for kr. 150000,- inkl. inventar og garasje, til tross for at husleienemnda ved vedtak av 6. november 1980 fastsatte høyeste lovlige overdragelsespris til kr. 73306,- samt at Prisnemnda ved vedtak av 17. desember 1980 fastsatte at prisen for inventar og garasje ikke skulle overstige kr. 18000,-, slik at han krevet og mottok en ulovlig overpris på tilsammen minst kr. 58000,- for leiligheten, eller medvirket hertil.
Subsidiært:
Lov av 26. juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold med senere endringer og tillegg §52, jfr. §18 første ledd, - - -
ved til tid og på sted som ovenfor under pkt. I beskrevet å ha krevet og mottatt av B en urimelig pris på kr. 150000,- for salg av sin leilighet i - - -vn. 53 som nærmere beskrevet under pkt. I foran, eller å ha medvirket hertil. Videre er det i forelegget inntatt således fastsettelse:
«I medhold av husleiereguleringsloven §29, jfr. prisloven §59, tilpliktes han å betale den ulovlige merpris med tilsammen kr. 58000,- til B, - - -veien 53, innen 14, - fjorten - dager fra foreleggets meddelelse.» - - -
Retten legger til grunn at tiltalte overdro aksjebrev med tilknyttet leierett til leilighet i - - -vei 53 til B den 8. mai 1980 for kr. 150000,-. I overdragelsessummen inngikk foruten leiligheten også innbo og en garasje. Tiltalte begjærte ikke takst av Bergen Prisnemd før han overdro leiligheten da dette først ble gjort etter at Bergen Prisnemd hadde påtalt det.
Da tiltalte kjøpte leiligheten i 1978 hadde imidlertid Bergen Prisnemd taksert den til kr. 53600,-. Det er videre fremlagt en privattakst utferdiget av takstkonsulent som har fastsatt lånetaksten på leiligheten til kr. 83000,- og den tekniske verdi til kr. 103000,-. Retten legger til grunn at under forhandlingene har tiltalte gitt uttrykk for at leiligheten av prismyndighetene ville bli taksert til ca kr. 75000,- og at han ikke har vært villig til å avhende den med inventar og garasje for under kr. 150000,-.
Fornærmede hadde på sin side lenge vært i markedet for å få et sted å bo. Hun hadde her erfart at hvis hun overhode skulle få noen leilighet måtte hun akseptere den pris som ble forlangt. Selv om leiligheten med inventar og garasje ble solgt samlet for kr. 150000,- legger retten til grunn at partene har satt prisen på leiligheten til ca kr. 75000,- og resten på møbler og garasje. Bergen Prisnemd vedtok den 18. desember 1980 en takst på leiligheten på kr. 73306,- som høyeste lovlige overdragelsespris. Denne takst harmonerer i og for seg bra med den pris som ble avtalt partene imellom.
Når det gjelder inventar og garasje har retten funnet at tiltalte har tatt en urimelig høy pris. Bergen Prisnemd har satt prisen på inventaret til kr. 13000,- og for garasjen kr. 5000,- som høyeste lovlige pris. Tiltalte har selv fremlagt et prisoverslag for inventaret som konkluderer med en samlet verdi på kr. 48335,-. Dette overslag er imidlertid vesentlig basert på dagens innkjøpsverdi av nye møbler og har således liten verdi. Retten har ikke hatt anledning til selv å vurdere møblene, men har fått opplyst at fornærmede solgte mesteparten av inventaret for kr. 2500,-. Det hun selv ikke kunne benytte måtte hun gi bort. På denne bakgrunn finner retten å legge Bergen Prisnemds takst for inventaret til grunn. Når det gjelder garasjen har retten ved åstedsbefaring kunnet vurdere denne, og har funnet å si seg enig med prisnemda som har satt verdien av den til kr. 5000,-. Retten finner således at den samlede verdi av leilighet, inventar og garasje kan settes til kr. 93000,-. Ved vurderingen har retten lagt til grunn at fornærmede ikke var interessert i å overta inventaret og garasjen, men så seg nødsaget til det for å kunne overta leiligheten. For så vidt angår garasjen vil retten presisere at den står på grunn tilhørende - - - sykehus og at sykehuset antakelig kan forlange den fjernet.
Den pris som retten således har funnet at tiltalte har forlangt, er så stor at hans forhold under enhver omstendighet må betegnes som grov uaktsomhet. Tiltalte var forretningsfører i borettslaget, og det må derfor forutsettes at han var vel kjent med fremgangsmåten ved overdragelser av leiligheter.
Det er påstått at forholdet er foreldet, men retten legger til grunn at foreldelsesfristen er 5 år da det høyeste straffalternativ må legges til grunn, jfr. Eckhoff og Gjelsvik prisloven side 325 og Bratholm strafferett og samfunn side 629. Forholdet er derved ikke foreldet. Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte skal betale den ulovlige merpris tilbake til fornærmede, jfr. prisloven §59. Etter anmodning fra fornærmede ble det også nedlagt påstand fra aktor om renter for merprisen. Retten finner at fornærmede var i en presset situasjon da hun måtte flytte fra den bolig hun bebodde. Hun hadde i lengre tid søkt å få leilighet til overkommelig pris uten å lykkes. Retten finner derfor å ta fornærmedes krav om tilbakebetaling til følge. - - -