Rt-1987-1323
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-10 |
| Publisert: | Rt-1987-1323 (368-87) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 132B/87, nr 72/1986. |
| Parter: | Johs Dobloug (advokat Geir Langhelle - til prøve) mot Kjell Dobloug (advokat Pål Christensen). |
| Forfatter: | Kst. dommer Smith, Dolva, Bugge, Christiansen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §34, §36, §48, Odelsloven (1821) §16, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180, Konsesjonsloven (1974) §6, §14, §16, §27, §35, §40, §49, Odelsloven (1974) |
Dommer Philipson: Ved stevning av 7. juni 1984 reiste Kjell Dobloug odelsløsningssak mot Johannes Dobloug for Nord-Hedmark herredsrett.
Partene i saken er brødre. Johannes Dobloug, som er eldst, overtok ved skjøte, tinglyst 10. januar 1964, farsgården Dobloug Østre. Gården er odelseiendom. Morfaren eide en annen odelseiendom, Gaalaas Øvre, gnr 772 bnr 1 i Ringsaker. Tvisten gjelder denne eiendom. Morfaren overdro ved skjøte tinglyst 6. mai 1938 eiendommen til sønnen, Ola K Gaalaas, som i 1960 giftet seg med Ragna Gaalaas. Fra ekteskapets inngåelse hadde disse felleseie. Den 28. juni 1967 opprettet de ektepakt, hvoretter det skulle være fullstendig særeie mellom ektefellene. Ola Gaalaas skulle ha gården og Ragna Gaalaas innboet som sine respektive særeier. Samme dag ble det også opprettet et gjensidig testament. Dette gikk ut på at lengstlevende "skal beholde det vi etterlater oss."
Ola K Gaalaas døde i 1976, og Gaalaas Øvre ble overført til Ragna Gaalaas. Hjemmelsoverføringen ble tinglyst 9. mars 1979. Jordveien hadde alt før Ola K Gaalaas døde vært bortforpaktet i flere år. Det samme forpaktningsforhold fortsatte også etter dødsfallet, og Ragna Gaalaas bodde på gården til eiendommen i 1984 ble solgt til Johannes Dobloug. Skjøte ble tinglyst 5. april 1984.
Tvisten gjelder spørsmålet om partene har odelsrett til Gaalaas Øvre. Det er enighet om at Johannes Dobloug må fravike eiendommen i medhold av odelsloven §14 annet ledd, annet punktum, om så er tilfelle. Dette vil bero på om Ragna Gaalaas etter odelsloven §36 var beskyttet mot odelsløsning, slik at løsningsfristen først begynte å løpe ved tinglysning av skjøte til Johannes Dobloug 5. april 1984, jf odelsloven §48 første ledd. Subsidiært oppstår spørsmål om det her bare har foreligget en løsningsrett, ikke en løsningsplikt, jf odelsloven §48 annet ledd.
Herredsretten avsa 11. mars 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Johs. Dobloug dømmes til å utstede skjøte på "Gaalaas Øvre" gnr. 772, bnr. 1 i Ringsaker, mot betaling av den pris som fastsettes ved odelstakst etter odelsloven §49 og med fradrag av påhvilende heftelser.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Johannes Dobloug påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 16. desember 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Nord-Hedmark herredsretts dom av 11. mars 1985 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Både for herredsrett og lagmannsrett har det springende punkt i saken vært hva som i et særeietilfelle - sammenholdt med testamentet - ligger i uttrykket "halde fram med å bruke jorda", jf henvisningen i odelsloven §36 siste punktum til loven §34 annet ledd. Med noe forskjellig begrunnelse kom de to retter her til samme resultat.
Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg ellers til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Johannes Dobloug har erklært anke over lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak for Nord-Hedmark herredsrett. Partene og to vitner har avgitt forklaring. Vitnene har tidligere avgitt forklaring i saken. Det er ikke fremlagt nye skriftlige bevis for Høyesterett. Saken står i samme stilling som for lagmannsretten, men ankemotparten har frafalt noen anførsler som ble gjort gjeldende for de tidligere retter.
Den ankende part, Johannes Dobloug, gjør i det vesentlige gjeldende:
Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at Ragna Gaalaas ikke var beskyttet mot odelsløsning etter odelsloven §36 første punktum, som bare gjelder for det tilfelle at det har vært felleseie de siste fem år før dødsfallet. Ankemotparten har for Høyesterett erklært seg innforstått med dette.
Odelsloven §36 siste punktum som gjelder når odelseiendommen var avdødes særeie, viser til §34 annet ledd som "gjeld tilsvarande". Odelsloven §34 gir gjenlevende beskyttelse mot at fellesbarn eller barnebarn tar bruken fra vedkommende. Odelsloven §35 gjelder forholdet til stebarn, mens §36 regulerer forholdet til andre odelsberettigede. Det som er blitt loven system, er at den samme regel gjelder i alle relasjoner når det dreier seg om særeie. Og beskyttelsen gjelder "rett til å halde fram med å bruke jorda", jf §34 annet ledd. At dette har vært meningen, fremgår foruten av ordlyden i lovbestemmelsene også av departementets uttalelse i Ot prp nr 59 (1972-73) 59 første spalte øverst.
Den nye odelsloven etablerte, forsåvidt angår gjenlevendes beskyttelse, et mer markant skille mellom felleseie og særeie enn hva som fulgte av rettspraksis etter den tidligere lov. Den ankende part viser her bl a til Sivillovbokutvalets uttalelser i NOU 1972:22 79 første spalte. Det er derfor feil å legge slik vekt på avgjørelsen i Rt-1961-288 som lagmannsretten har gjort.
Det blir etter dette spørsmål om Ragna Gaalaas etter det gjensidige testament hadde "rett til å halde fram med å bruke jorda". Av loven system og formål må følge at bruken må være av kvalifisert landbruksmessig art. De bestemmelser som gjelder for bo- og driveplikt etter odelsloven §27 og konsesjonsloven §6 tilsier også at det oppstilles et slikt krav. At gjenlevende får selve eiendomsretten og skal bo på eiendommen vil derfor ikke være tilstrekkelig.
Det gjensidige testament som ble opprettet mellom ektefellene Gaalaas tok sikte på en rent formuesmessig begunstigelse av gjenlevende. Hverken testamentet eller de omstendigheter som forelå ved testamentsopprettelsen tyder på annet. Det ble klarligvis ikke tatt sikte på at gjenlevende skulle drive gården, som allerede før Ola K Gaalaas' død var bortforpaktet. Det foreligger feil bevisbedømmelse når lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er noe holdepunkt for at lengstlevende skulle selge gården. Allerede før testamentet ble skrevet var ektefellene Gaalaas på jakt etter et annet sted å bo. Den ankende part viser her til parts- og vitneforklaringer.
Ankemotparten har subsidiært anført at det - dersom Ragna Gaalaas ikke var beskyttet etter odelsloven §36 - bare forelå løsningsrett, men ikke plikt. Den ankende part bestrider at odelsloven §48 annet ledd får anvendelse slik ankemotparten hevder. Det hevdes at bestemmelsen om "utlagt på skifte" etter forarbeidene ikke bare tok sikte på at det måtte ha funnet sted et skifte, men også at det måtte dreie seg om skifte av felleseie, jf Sivillovbokutvalets forslag til §43, NOU 1973:32 87 og 104. At formuleringen ble noe forandret i forslaget til den tilsvarende bestemmelse i §48 i Ot prp nr 59 (1972-73) innebærer ikke noen realitetsendring. Ved tolkningen må det også tas hensyn til at §48 er en unntaksbestemmelse. Hovedregelen er bestemmelsen i §40.
Johannes Dobloug har nedlagt denne påstand:
"1. Kjell Dobloug tillates ikke odelsløsning av eiendommen "Gaalaas Øvre", gnr. 772, bnr. 1 i Ringsaker kommune.
2. Kjell Dobloug betaler sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Kjell Dobloug, viser til de tidligere retters dommer som hevdes å være riktige.
Ankemotparten gjør prinsipalt gjeldende to alternative grunnlag som begge hevdes å føre til samme resultat - at Ragna Gaalaas var beskyttet etter odelsloven kapitel IX mens hun satt med eiendommen i perioden 1976-1984 og at løsningsrett først oppsto da hun overdro eiendommen til den annen part.
Det første prinsipale grunnlag - som særlig lagmannsretten har bygget på - er basert på en tolkning av det gjensidige testament på bakgrunn av odelsloven bestemmelser, §36 jf §34 annet ledd.
Selv om det skulle være slik at loven bare gir gjenlevende i særeiesituasjonen et vern for bruken, kan det ikke komme på tale å oppstille et strengt krav om jordbruksdrift. De bestemmelser som gjelder om bo- og driveplikt etter odelsloven §27 og konsesjonsloven §6 er ikke relevante. Et slikt krav vil langt på vei gjøre gjenlevendes beskyttelse illusorisk. Formålet med bestemmelsen har klarligvis vært å beskytte gjenlevende mot inngrep i de tilvante bo- og bruksforhold. Det må her ses hen til at det ofte vil dreie seg om eldre mennesker. I den foreliggende sak har Ragna Gaalaas, foruten å fortsette å bo på eiendommen etter mannens død, også basert sin inntektsnytelse av eiendommen på det samme forpaktningsforhold som hennes avdøde ektemann hadde etablert.
Det annet prinsipale grunnlag bygger på at odelsloven §36 etablerer et vern for gjenlevendes eiendomsrett uavhengig av om avdøde hadde særeie eller det forelå felleseie. Ankemotparten viser til rettspraksis før den nye odelsloven, til loven system og reelle hensyn. I og med at Ragna Gaalaas hadde overtatt eiendomsretten til gården i kraft av det gjensidige testament, var hun derfor under enhver omstendighet beskyttet mot odelsløsning fra partenes side.
Subsidiært har ankemotparten gjort gjeldende at det bare har foreligget løsningsrett, men ikke løsningsplikt jf odelsloven §48 annet ledd. Ragna Gaalaas overtok eiendomsretten som universalarving . Det må følge av ordlyden i lovbestemmelsen - "odelseigedom som ein attlevande ektemake har fått utlagt på skifte" at forholdet går inn under den nevnte lovbestemmelse, enten direkte eller analogisk anvendt. Foreldelsesfristen i odelsloven §40 hevdes derfor ikke å ha begynt å løpe før Ragna Gaalaas solgte eiendommen.
Generelt vedrørende den nye odelsloven gjør ankemotparten gjeldende at en ved tolkning av loven må ta hensyn til at loven har blitt behandlet som en hastesak. Det har ikke vært til å unngå at såvel lovbestemmelser som forarbeider i noen grad har fått preg av dette.
Kjell Dobloug har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Kjell Dobloug tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til det samme resultat som de tidligere retter, men finner det mest naturlig å bygge dette på et annet grunnlag.
Som allerede nevnt er partene enige om at den ankende part, Johannes Dobloug, må fravike Gaalaas Øvre, dersom brødrenes odelsrett er i behold; dette fordi han allerede har overtatt farsgården.
Det blir spørsmål om hvilken beskyttelse Ragna Gaalaas hadde etter odelsloven kapitel IX mot odelssøksmål fra de odelsberettigede. Hun hadde bodd sammen med mannen på eiendommen Gaalaas fra hun giftet seg i 1960 og frem til Ola K Gaalaas døde i 1976 - frem til juni 1967 var det felleseie mellom ektefellene. Det er ikke omtvistet mellom partene at hun etter dette har hatt tilstrekkelig tilknytning til eiendommen, i den utstrekning det etter odelsloven §36 oppstilles et slikt krav i særeiesituasjonen.
Den første bestemmelse under odelsloven kapitel IX - §34 - etablerer en beskyttelse for gjenlevende ektefelle mot fellesbarn og barnebarn. Lovens §35 gjelder forholdet til stebarn. Det dreier seg i begge relasjoner om et vern for bruken av jorda og ikke for eiendomsretten. Gjenlevende skal ha "rett til å halde fram med å bruke jorda."
Odelsloven §36 oppstiller vern for gjenlevende mot fjernere odelsberettigede. Etter bestemmelsen er her - på nærmere bestemte vilkår - selve eiendomsretten vernet, når det foreligger felleseie ved dødsfallet. Særeiesituasjonen er regulert i §36 siste punktum. Det heter her at "§34 andre stykket ....gjeld tilsvarande." Sistnevnte bestemmelse regulerer særeiesituasjonen i forholdet mellom gjenlevende og fellesbarn og barnebarn og knytter seg til den beskyttelse for bruken som her er etablert.
Etter den ankende parts syn innebærer henvisningen til §34, annet ledd også i forhold til fjernere odelsberettigede at gjenlevende i en særeiesituasjon bare er beskyttet forsåvidt angår bruken av jorda. Ankemotparten derimot gjør gjeldende at henvisningen bare gjelder de testamentsvilkår m.v. som er nevnt i §34 annet ledd og at beskyttelsen etter loven system også må gjelde eiendomsretten.
Ordlyden i §36 siste punktum er ikke helt klar og løser etter min mening ikke direkte det omtvistede spørsmål.
Forsåvidt angår loven forarbeider viser jeg først til Ot prp nr 59 (1972-73) 58 hvor departementet kommenterer Sivillovbokutvalets forslag til de bestemmelser som finnes i loven kapitel IX. Det heter her:
"Det går fram av merknadene frå Utvalet at det er ein bruksrett for den attlevande ektemaken føresegnene tek sikte på når det gjeld tilhøvet til eigne barn, barnebarn og stykbarn. Dette samsvarar med dei noverande reglane i odelslova §16. Når det gjeld tilhøvet til "andre odelsberettigede"viser ein til dom i Rt-1956-1141, som gjaldt odelssøksmål mot ein attlevande ektemake i uskifte, og ein dom av Frostating lagmannsrett 9. januar 1973, som gjaldt ein skiftetvist om det tilsvarande spørsmålet. I begge tilfelle vart odelslova §16 femte stykket tolka slik at den attlevande ikkje berre hadde krav på å halde fram med bruken av eigedomen, men at vernet også gjaldt eigedomsretten. Etter gjeldande rett går altså vernet for den attlevande lenger i høve til "andre odelsberettigede" enn i høve til barn og stykbarn. Slik utkastet er forma, vil løysinga bli den same også etter dei nye reglane."
Det heter videre samme sted:
"Eit anna spørsmål som er noko tvilsamt etter gjeldande rett, er om føresegnene i odelslova §16 vernar den attlevande når eigedomen var særeige for den avlidne ektemaken. Spørsmålet har fleire gonger vore oppe for domstolane. ( Rt-1937-7, Rt-1940-100, Rt-1946-956, Rt-1958-702, Rt-1961-288 og Rt-1967-195 m.fl.) Etter utvalsutkastet er det klårt kor langt vernet går i høve til felles barn og barnebarn, og likeins i høve til andre odelsberettigede". Meininga frå Utvalet si side har nok vore at det same skal gjelde også i høve til stykbarn. Departementet har gjort eit par tilføyingar i §34 (utvalsutk. §31 tredje stykket) for at dette skal gå heilt klårt fram".
Den tilføyelse departementet foretok var bestemmelsen i loven §35 annet ledd, d.v.s at §34 annet ledd også gjelder i forhold til stebarn. Uttalelsen om "at det same skal gjelde også i høve til stykbarn" behøver ikke ta sikte på annet enn at fellesbetingelsene - de angitte bestemmelser i ektepakt og testament - er en forutsetning for vern i de respektive lovparagrafer.
Disse uttalelser viser at forarbeidene ikke er entydige når det gjelder tilfelle der eiendommen var avdødes særeie. Men de siterte utsagn må etter min mening, sett i sin sammenheng, forstås dithen at proposisjonen har ment å videreføre gjenlevendes vern for eiendomsretten i forhold til andre odelsberettigede enn barn, barnebarn og stebarn, og at dette vern for eiendomsretten skal gjelde såvel ved felleseie som ved de nærmere angitte tilfelle av særeie. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at forarbeidene, etter å ha fastslått vernet for eiendomsretten overfor "andre odelsberettigede", ikke angir noen begrunnelse som skulle utelukke dette vernet ved særeie.
Av vesentlig interesse er også at det i det siterte er vist til rettspraksis vedrørende særeietilfellene etter den tidligere lov, odelsloven av 26 juni 1821, uten at det tas avstand fra denne. Jeg viser særlig til avgjørelsen i Rt-1961-288 som gjaldt forståelsen av den tidligere lovs §16 siste ledd. De faktiske forhold i den nevnte sak hadde vesentlige likhetstrekk med faktum i den foreliggende sak. Ektemannen fikk eiendomsretten til en fast eiendom etter hustruens død ifølge gjensidig testament mellom de barnløse ektefeller. Han ble overfor de odelsberettigede ansett berettiget til å sitte med eiendommen etter den nevnte lovbestemmelse. Eiendommen hadde tilhørt hustruens særeie etter at det tidligere hadde vært felleseie. Det var hustruen som hadde odelen på eiendommen.
Jeg viser videre til uttalelser Sivillovbokutvalet har kommet med angående de bestemmelser som ble foreslått til vern for gjenlevende ektefelle. Det heter bl.a. i NOU 1972:22 79 første spalte:
"Paragrafane 31-34 i utkastet tek ikkje sikte på særleg vidtgåande endringar i gjeldande rett, men er likevel utforma under omsyn til den kritikk som har vore retta mot gjeldande reglar på visse punkt."
Utvalets forslag til §31 svarer til loven §34 §35 og §36.
På 80-81 i innstillingen kommenterer utvalet de foreslåtte nye regler om nødvendig tilknytning til eiendommen, om virkningene av alderspensjon og om adgangen til å løse eiendommen der det ville være klart urimelig om gjenlevende skulle fortsette å sitte med denne. Utvalet konkluderer slik:
"Som det går fram av det som framanfor er sagt, er det vernet utkastet gjev den attlevande ektemaken andsynes "andre odelsberettigede" på fleire punkt mindre vidtgåaende enn etter "lex Rinde" (§16 siste stykket i odelslova). Det har frå fleire hald vore reist sterk kritikk mot gjeldande reglar på dette området, og utvalet har funne at innvendingane langt på veg er rettkomne. Ein kan ikkje sjå at dei nye reglane som utvalet gjer framlegg om kan seiast å vere urimelige andsynes den attlevande ektemaken."
Min konklusjon blir etter dette at i og med at Ragna Gaalaas hadde overtatt gården til eie etter det gjensidige testament, var hun beskyttet etter odelsloven §36 mot odelsløsning. Også reelle hensyn taler etter min mening for denne løsning.
Etter det resultat jeg har kommet frem til er det ikke nødvendig for meg, slik som for de tidligere retter, å ta stilling til hvilken bruk av gården ektefellene hadde forutsatt da det gjensidige testament ble opprettet.
Ankemotpartens subsidiære anførsel behøver jeg heller ikke gå inn på.
Johannes Doblougs anke har ikke ført frem og lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg finner at Johannes Dobloug bør betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Derimot finner jeg ikke tilstrekkelig grunn til å endre omkostningsavgjørelsen for så vidt angår herredsretten. Saksomkostninger settes i overensstemmelse med prosessfullmektigens omkostningsoppgave til kr 46.035, herav kr 3.433,50 til dekning av omkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom pkt 1 stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Johannes Dobloug til Kjell Dobloug 46.035 - førtisekstusenogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: