Rt-1975-220: Forskjell mellom sideversjoner

|Sammendrag=

Saken gjaldt spørsmål om oppgjør etter skillsmisse. Spørsmålet for Høyesterett var om hustruens arbeid i hjemmet skulle tillegges vekt, slik at en eiendom kunne anses innbrakt av ektefellene i fellesskap.

Høyesterett var enstemmig om at mannen ikke hadde rett til eiendommen alene. Tre dommere la vekt på at en ektefelles arbeid i hjemmet måtte komme i betraktning, slik at eiendommen måtte anses innbragt i fellesskap.

Høyesteretts flertall kom til at når eiendommen måtte anses innbrakt i fellesskap, burde også ektefellene i fellesskap nyte godt av den reelle verdi. Dissens: 3-2

|Stikkord=

(Husmordommen), Familierett, Skifte, Skillsmisse, Innbrakt i fellesskap

[https://lovdata.no/lov/1930-02-21/§50  Skifteloven (1930) §50], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§229  Straffeloven (1902) §229], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§37  Ekteskapsloven (1918) §37], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§50 §50], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§55 §55], [https://lovdata.no/lov/1927-05-20-1/§12  Ektefelleloven (1927) §12], [https://lovdata.no/lov/1927-05-20-1/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1927-05-20-1/§30 §30]

}}

Side:221  

Ved skiftetakst 13. mai 1972 er verdien av den faste eiendom satt til 95.000 kroner. Ringerike skifterett - feilaktig kalt byrett - avsa 22. mars 1973 dom med denne domsslutning:  

Hustruen påanket punkt 1 og 3 i skifterettens dom. Mannen opprettholdt sitt krav om at eiendommen skulle utlegges ham, men angrep ikke skifterettens avgjørelse for så vidt hustruen var frifunnet for hans krav om forloddsuttak av 30.000 kroner. Eidsivating lagmannsrett - satt med 4 domsmenn - avsa 31. januar 1974 dom med slik domsslutning:  

Dommen var avsagt under dissens.  

Side:222  

Hustruen henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse for så vidt flertallet er kommet til at eiendommen ikke er innbrakt av mannen alene. Subsidært hevder hun som den ene lagdommer at det vil være åpenbart urimelig om mannen får eiendommen utlagt til seg. Hun har erklært motanke, idet hun mener det er feil når lagmannsretten ikke har gitt henne rett til å få eiendommen utlagt til seg. Også hun har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for lagmannsretten.  

Hustruen har hatt fri sakførsel for alle retter. Hun har nedlagt slik påstand:  

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Ringerike byrett med avhør av partene og 5 vitner, som alle ble avhørt i lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter, men saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten, og partene har med enkelte reservasjoner kunnet tiltre lagmannsrettens fremstilling av saksforholdet.  

Mitt utgangspunkt for bedømmelsen av saken er at mannen har ytet en betydelig innsats med oppføringen av huset. Hustruens medvirkning ved byggearbeidet har vært så vidt beskjedent at mannens innsats her for så vidt står som den vesentlige. På den annen side har hustruen alene stelt huset og de tre små barn. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens dom og ser det slik at begge ektefeller på hvert sitt felt har ytet det de kunne i den tid byggingen av huset foregikk.  

Som lagmannsretten mener jeg at det er skiftelovens §50, slik den lyder etter endringslov av 22. mai 1970, som må legges til grunn i den foreliggende sak. Paragrafens første ledd bestemmer:  

Annet ledd gir en særbestemmelse for visse former for andel, aksjer og obligasjoner med tilknyttet leierett, mens tredje ledd, som er en helt ny bestemmelse, lyder slik:  

Jeg kan ikke se at ordlyden av den nye §50 i seg selv gir noe bidrag til hvordan en hjemmeværende ektefelles arbeid skal vurderes ved avgjørelsen av hvem som har brakt en boligeiendom inn i felleseiet. Forarbeidene kaster imidlertid atskillig lys over lovgiverens intensjoner, og jeg finner grunn til å gå noe nærmere inn På disse forarbeider, som begge parter har påberopt seg.  

I Innstilling II fra ekteskapslovutvalget heter det om bestemmelsen i skiftelovens §50 (sitert fra Ot.prp.nr. 66 (1968-69) side 26):  

Side:224  

På grunnlag av dette foreslo utvalget §50 endret slik at fellesboets eiendeler regulært skulle fordeles etter hva som var rimelig, men at en ektefelle i alminnelighet burde få overta eiendeler som han «særskilt» hadde brakt inn i boet. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at ekteskapslovutvalget hermed har tilsiktet at en ektefelles arbeid i hjemmet skulle tillegges større vekt enn tidligere når det gjaldt retten til naturalutlegg.  

I Ot.prp.nr. 66 (1968-69) side 28 uttaler Justisdepartementet at det er betenkelig å innføre så vidt ubestemte regler om skiftebehandlingen som foreslått i utvalgets utkast til skiftelovens §50. Departementet sier seg imidlertid enig i at §50 i dens tidligere form er uheldig og foreslår isteden en formulering av §50 første ledd som på det punkt det her gjelder ble lovens regel. I departementets begrunnelse for lovforslaget anføres videre:  

På bakgrunn av dette har den ankende part sterkt gjort gjeldende at meningen må ha vært at hustruens arbeid i hjemmet bare skal komme i betraktning ved unntaksreglene i skiftelovens §50, ikke ved hovedregelen om hvem som antas å ha innbrakt eiendommen. Også jeg ser det slik at det jeg nettopp har sitert, kan trekke i denne retning, men jeg fremhever dog at departementet synes å være enig i selve grunnsynet: at hustruens arbeid i hjemmet skal ha større betydning for avgjørelsen av naturalutlegg enn tidligere. Jeg tar ikke standpunkt til hvordan spørsmålet måtte løses På grunnlag av departementets forslag og bemerkninger isolert sett, idet det under den videre behandling i Stortinget kom frem andre synspunkter som er av betydning for forståelsen av loven.  

Innstilling O XI 1969-70 side 16 refererer Justiskomitéen den før gjengitte uttalelse fra ekteskapslovutvalget Innstilling II og anfører videre:  

Under sakens behandling i odelstinget uttalte komitéens ordfører, Syrstad (Forhandlinger Ot. 1970 339 spalte 2):  

Foruten ordføreren var det bare representanten Helle som tok ordet under debatten, og fra hans innlegg gjengir jeg (side 340, spalte 1-2):  

Side:226  

Det som her er sagt, ble ikke berørt under sakens videre behandling i odelsting og lagting. Det kom således ingen innvendinger mot det syn som de siterte uttalelser gir uttrykk for.  

Verken anken eller motanken har således ført frem. Men saken har reist prinsipielle og tvilsomme spørsmål, og jeg finner at begge parter bør fritas for omkostningsansvar, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.  

Lagmannsrettens dom stadfestes.  

Saksomkostninger tilkjennes ikke.  

Jeg bemerker først at jeg selvsagt er enig i at hustruens arbeid i hjemmet må telle med ved avgjørelsen av om en eiendel som er ervervet under ekteskapet, skal anses for å være innbrakt av ektefellene i fellesskap. Å hevde noe annet ville være i strid med dagens samfunnsoppfatning og rettsfølelse. Og jeg kan - tross visse uklare uttalelser i lovmotivene - ikke anta at lovkonsipistene har ment å gi uttrykk for at skiftelovens §50 i dens nye skikkelse er bygget på et annet syn eller skal forstås annerledes. Ut over dette finner jeg ikke grunn til å uttale meg om prinsipielle spørsmål som kan reises i forbindelse med skiftelovens §50 og spesielt om forholdet til den tidligere bestemmelse og rettspraksis i tilknytning til denne. Etter min oppfatning foranlediger ikke den foreliggende sak at det tas stilling til de prinsipielle spørsmål her.  

I spørsmål om tilkjennelse av saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.  

Det skal her foretas en skjønnsmessig vurdering som loven - i alle fall etter ordlyden - splitter opp i to temaer: på den ene side om sterke grunner taler for at hustruen skal få utlagt familieboligen på sin lodd, og på den annen side om mannen har rimelig grunn til å motsette seg dette. En slik oppsplitting av den vurdering som det her er tale om, faller det meg vanskelig å foreta. Men skal jeg først dele opp vurderingen i to ledd, kan jeg tiltre hva lagmannsrettens flertall er kommet til når det gjelder dens første ledd.  

Jeg synes alt i alt at meget sterke grunner taler for at hustruen bør få anledning til å ta ut på sin lodd den bolig som hun nå har bruksretten til, og som det etter forholdene synes helt klart at hun måtte få bruksretten til. Ved denne helhetsvurdering forekommer det meg at dommer Tønseths begrunnelse for at det ville virke åpenbart urimelig om mannen skulle få rett til å få eiendommen utlagt på sin lodd - en begrunnelse som jeg er enig i - må trekke sterkt i samme retning. Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.  

Når det gjelder uttaksrett for hustruen etter skiftelovens §50 tredje ledd, er jeg enig med tredjevoterende, dommer Gundersen.  

Med hensyn til saksomkostninger slutter jeg meg til de tidligere voterende.  

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.  

Saksøkeren har anført:  

annens innsats. Dette synspunkt har vært relevant ved dommer inntatt i [[Rt-1947-537]], [[Rt-1956-264]], RG-1954-419 og RG-1959-176. Retten kan ikke se at de nevnte dommer direkte kan sammenlignes med nærværende sak. Saksøkeren har lagt for dagen et initiativ og en innsats som har gjort det mulig å få oppført bygget og han har ledet byggevirksomheten på en særlig aktiv måte. En kan ikke se at saksøkte har utført tilstrekkelig arbeid av betydning når det gjelder planleggingen av husbyggingen eller selve byggevirksomheten. Retten vil ikke unnlate å nevne at hustruens arbeid i hjemmet har fått stadig stigende betydning i forskjellige relasjoner ektefellene imellom. Spørsmålet er om dette kan slå igjennom ved dagens fortolkning av skiftelovens §50. Retten er av den oppfatning at det er den faktiske, reelle innsats som må være avgjørende, uavhengig av arten av innsatsen. Til tross for dette har retten på bakgrunn av en samlet vurdering av ektefellenes innsats funnet at den faste eiendom nå utlegges til saksøkeren. En har ikke funnet dette åpenbart urimelig etter forholdene. Det kan være grunn til å nevne at ved ekteskapssaken ble saksøkte tilkjent bruksretten til eiendommen. Selv om saksøkeren overtar eiendommen etter takst vil hun fortsatt ha rett til å bo i huset. - - -  

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.  

Rettspraksis har vært tilbakeholden med å tillegge hustruens innsats i hjemmet betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem som kan sies å ha innbragt en eiendom i fellesboet. I høyesterettsdom i [[Rt-1966-874]] har annenvoterende om det nevnte syn, som også førstvoterende hadde hevdet, tatt en reservasjon om hvorvidt dette kan gjelde ubetinget og under alle forhold. Justitiarius Wold har i sitt votum (s. 883) bl.a. uttalt:  

Fru A hadde i byggetiden 3 små barn å passe og var gravid og hadde ikke hjelp til husarbeidet eller barnestell. Det må kunne sies at mannens daglige fravær fra hjemmet hver dag i fritiden gjennom lengre tid  

Domsmann Sætre er kommet til det samme resultat som byretten og bemerker:  

[[Kategori:Høyesterett]]