Rt-1972-965: Forskjell mellom sideversjoner

Høyesterett kom til at takets konstruksjon gjorde at risikoen var stor for at takstein kunne falle ned og at det utgjorde et særpreget og ekstraordinært faremoment. Gårdeieren ble pålagt å betale erstatning på objektivt grunnlag.

|Stikkord=

(Taksteindommen I, Mønepannedommen), Erstatningsrett, Personskade, Særpreget og ekstraordinært faremoment, Foreldelse

|Saksgang=

|Parter=

Solveig Patricksson (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot Evy Gaard (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan)

[https://lovdata.no/lov/1888-06-29-2/§3 Renteloven (1888) §3], [https://lovdata.no/lov/1896-07-27-7/§12 Foreldelsesloven (1896) §12], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§351 Straffeloven (1902) §351], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-11/§28 Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 Tvistemålsloven (1915) §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§66 §66], [https://lovdata.no/lov/1924-02-22-2/§145 Bygningsloven (1924) §145], [https://lovdata.no/lov/1924-02-22-2/§152 §152]

}}

Byretten besluttet den 4. juli 1968 å dele behandlingen av saken slik at man i første omgang bare skulle ta standpunkt til spørsmålet om det forelå erstatningsansvar. I samsvar med denne beslutning avsa Oslo byrett den 18. april 1969 deldom med slik slutning:  

Da denne dom ble avsagt, var Evy Gaard selv blitt prosessdyktig.  

Den 11. juni 1970 avsa Oslo byrett dom i spørsmålet om erstatningens størrelse. Dommen har denne slutning:  

Side:966  

Ved ankeerklæring av 31. juli 1970 brakte Evy Gaard denne dom inn for Eidsivating lagmannsrett. Solveig Patricksson erklærte motanke over byrettens annen dom i saken.  

Eidsivating lagmannsrett, som ikke foretok noen oppdeling av saken, men behandlet samtlige dens spørsmål under ett, avsa den 26. april 1971 dom med slik slutning:  

Mot denne dom har Solveig Patricksson den 26. juni 1971 erklært anke til Høyesterett. Gjennom sitt anketilsvar har Evy Gaard erklært motanke over lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om erstatningens størrelse.  

Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett avholdt bevisopptak hvor foruten Evy Gaard to vitner, som også møtte for de tidligere instanser, og frk. Gaards prosessfullmektig for byrett og lagmannsrett har avgitt forklaringer. Som nye dokumenter for Høyesterett er fremlagt en korrespondanse fra tiden før saksanlegget mellom den advokat frk. Gaards verge hadde henvendt seg til, og gårdeierens forsikringsselskap, Axel Patrickssons selvangivelser med bilag for en årrekke, Evy Gaards forskjellige eksamensvitnemål og en del rundskriv og publikasjoner som tar sikte på å belyse filologistudiet og de forskjellige kategorier læreres lønnsforhold. Bortsett fra det jeg nå har nevnt, og fra at ankemotparten, når det gjelder foreldelsesspørsmålet, har gjort gjeldende en anførsel som er ny for Høyesterett, og som jeg senere kommer tilbake til, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.  

Axel Patricksson var en samvittighetsfull gårdeier som førte et regelmessig og aktsomt tilsyn med sine eiendommer, og som brukte størstedelen av gårdenes inntekter til vedlikehold. Han pleide å tilse takene hvert år. Da ulykken fant sted før påske 1962, hadde man ikke det året ennå foretatt noen inspeksjon av taket etter vinteren. Man kan ikke i forbindelse med ulykken bebreide Axel Patricksson noe som uaktsomhet. Han har gjort hva man med rimelighet kan forlange av ham. Det er uriktig når lagmannsretten benytter en skjerpet aktsomhetsnorm. Man må legge til grunn det vanlige for livets forhold.  

Den ankende part har nedlagt slik påstand:  

Da det etter bevisene i saken må legges til grunn at det flere ganger har falt taksten ned fra taket på eiendommen, må tilsynet ha vært meget dårlig. Det må betegnes som en grov uaktsomhet at det ikke har vært holdt slikt oppsyn med taket at skaden kunne vært unngått. Av denne grunn er det ikke nødvendig å avgjøre saken på en bevisbyrdebetraktning. Lagmannsretten er dog i samsvar med praksis når den har antatt at skadevolderen i et tilfelle hvor årsaksforholdet er På det rene, og hvor det påvises mangler ved den ting som skaden hitfører fra, må føre beviset for at det er grunnlag for å frita ham for erstatningsplikt.  

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:  

Det er i saken enighet mellom partene om at forliksklagen av 22. oktober 1966 som innkom til forliksrådet den 24. i samme måned, avbrøt foreldelsesfristen. Det avgjørende på dette punkt i saken blir da om Evy Gaards verge, på basis av legeerklæringen av 2. februar 1963 som var den eneste som forelå den 24. oktober 1963, med tilstrekkelig sannsynlighet måtte regne med at hennes skade ut fra et noenlunde normalt og påregnelig hendelsesforløp ville medføre tap i fremtidig erverv. Etter min oppfatning fremstiller denne legeerklæring ikke varig invaliditet som en slik nærliggende følge av ulykken at det for vergen på det avgjørende tidspunkt var oppfordring til å gå til søksmål. Jeg peker i denne forbindelse på at gårdeierens forsikringsselskap i et brev til frk. Gaards advokat av 21. februar 1963 uttaler, med grunnlag i legeerklæringen av 2. februar samme år, at det ville være rimelig å vente med å ta avgjørelse om mulig varig invaliditet, og foreslår revisjon om et år.  

Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt På at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader. I denne forbindelse viser jeg til dom i [[Rt-1969-109]], særlig side 112, øverst.  

Jeg vil tilføye at jeg intet vil ha uttalt om hvordan løsningen ville ha blitt dersom man hadde måttet legge til grunn at en særdeles sterk vind hadde blåst ned takstenen.  

Jeg stemmer for denne  

1. Solveig Patricksson dømmes til å betale til Evy Gard 60.000 - seksti tusen - kroner - med 5 - fem - prosent rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom.  

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.  

I.  

Da deldommen av 18. april 1969 ble avsagt, forelå det en del legeerklæringer avgitt av lege Sven Holst ved Uilevål sykehus, Nevrokirurgisk avdeling.  

Lagmannsretten bemerker: