LG-1997-2118

Instans:	Gulating lagmannsrett - Odelsovertakst
Dato:	2001-10-08
Publisert:	LG-1997-02118
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord herredsrett 96-00428 - Gulating lagmannsrett LG-1997-02118 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01560.
Parter:	Saksøker: Sverre Skorpeide (Prosessfullmektig: Advokat Atle Standal, Florø). Saksøkt: Solveig Kulen (Prosessfullmektig: Advokat Edmund A Bolstad, Førde).
Forfatter:	Lagdommer Håvard Romarheim med fire meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §107, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54a, Konsesjonsloven (1974), Odelsloven (1974) §1, §23, §27, §2, §49, §59, §65, §66, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Jordlova (1995)

Saken gjelder krav om odelsløsning og fastsettelse av løsningssum for eiendommen gnr 38 bnr 3 i Flora kommune. Løsningskravet og odelsovertaksten er forenet til felles behandling, jf odelsloven §65 tredje ledd.

Eiendommen ligger på Skorpeide på sørsiden av øya Skorpa som ligger utenfor Florø. Nærmeste butikk, skole mv er i Florø. Turen fra Skorpeide til Florø er opplyst å ta ca 25 minutter med rutebåt. Stedet er uten faste anløp, men rutebåten stopper på anrop. Veien på øya slutter ca 2,5 km fra Skorpeide. På den vestlige delen av Skorpa bor det ca 50-60 personer.

Det er noe ulike opplysninger om eiendommens areal. I følge arealoppgave fra landbrukskontoret i kommunen av 22 august 1996 er totalarealet oppgitt til 35 dekar hvorav 5 dekar er fulldyrket, 15 dekar overflatedyrket og 15 dekar gjødslet beite. I arealoppgave av 6 september 1996 er totalarealet oppgitt til 25 dekar der overflatedyrket og gjødslet beite utgjør hhv 5 og 20 dekar. I tillegg har eiendommen beiterett i en andel av felles utmark som ved dom er fastsatt til 14,25%. Utmarka er oppgitt å være på totalt ca 5000 dekar. Det er våningshus, driftsbygning, to sjøhus og naust på eiendommen.

Det er opplyst at eiendommen har vært i slekten siden før 1900. Ektefellene Saron og Margrethe Skorpeide eide og drev eiendommen. De hadde sju barn hvorav partene er to av dem. Saron Skorpeide døde i 1985 og Margrethe Skorpeide i 1995. Hun flyttet fra eiendommen i 1988 og bodde de siste leverårene på aldersheim i Florø. Det er ikke skiftet etter ektefellene. Deres eldste sønn, Adolf Skorpeide, drev deretter eiendommen til 1991. Han drev med sau og hadde ca 20 sauer. Etter at Adolf døde er Sverre Skorpeide nesteldst av de gjenlevende. I 1991 overtok sønnen hans, Steinar Skorpeide, sauene etter Adolf og har siden hatt sauer på eiendommen. Han bor ikke på eiendommen, men på Svanøy som ligger en vel 20 minutters båtur fra Skorpeide med hurtiggående båt. Antallet sauer har variert. Han har hatt 60 sauer, men opplyser at han i dag har 36-37 sauer med tillegg av lam.

Sverre Skorpeide reiste søksmål for Sunnfjord herredsrett 4 oktober 1996 med krav om løsning av eiendommen på odel og fastsettelse av løsningssum for eiendommen.

Sunnfjord herredsrett avsa 5 september 1997 dom og odelstakst med slik slutning:

«1. Gnr. 38, bnr. 3 - Skorpeide i Flora kommune er odelsbruk.

2. Sverre Skorpeide løser fra boet etter Saron og Margrethe Skorpeide gnr. 38, bnr. 3 etter odelstakst.

3. Odelstaksten over gnr. 38, bnr. 3 i - Skorpeide i Flora kommune settes til kr 150.000 - kroner etthundreogfemtitusen - for det tilfellet at eiendommen har beiterettigheter i felles utmark og til kr 130.000 - etthundreogtrettitusen - for det tilfellet at eiendommen ikke har beiterettigheter i felles utmark.

4. Solveig Kulen dømmes til å betale sakskostnader til Sverre Skorpeide innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av taksten med kr 7 475,60 - kroner sjutusenfirehundreogsyttifem 60/100.»

Solveig Kulen har 7 november 1997 anket både dom og odelstakst. Sverre Skorpeide har 20 november 1997 inngitt tilsvar.

Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 19 februar 1998 ble saken stanset i medhold av tvistemålsloven §107 annet ledd da det var fremmet krav om rettsutgreiing for Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett for å få klarlagt om eiendommen hadde beiterett i felles utmark. Under henvisning til at utfallet av denne saken kunne ha avgjørende betydning for den odelsrettslige vurderingen, ble ankesaken krevet stanset i påvente av rettskraftig dom. Jordskifteretten avsa dom 12 oktober 1999 der det bl a ble fastsatt at bnr 3 hadde andel i felles utmark slik nevnt ovenfor. Dommen ble anket, og Gulating lagmannsrett stadfestet jordskifterettens avgjørelse ved dom 17 august 2001. For øvrig bemerkes at det bare er Solveig Kulen som opptrer som saksøkt for lagmannsretten, siden de øvrige saksøkte for herredsretten ikke har villet anke/begjære odelsovertakst.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises det til herredsrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt på Victoria hotell i Florø 11 og 12 september 2001. De som var til stede fremgår av rettsboken. Det ble avhørt tre vitner, foretatt befaring og slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saksøker, Sverre Skorpeide, anfører i hovedsak:

Bakgrunnen for odelsretten har vært å bevare for slekten det gårdsbruk som slekten har vært knyttet til. Og det er hensikten både etter jordloven og konsesjonsloven at jorda skal gå til den som vil drive og bosette seg på bruket. Vilkårene i odelsloven om arealkrav er oppfylt. Det må legges til grunn at eiendommen har 25 dekar jordbruksareal. Herredsretten har lagt til grunn 15 dekar som uansett overstiger arealkravet i odelsloven. Dessuten tilligger det andre rettigheter til eiendommen, både beiterett i felles utmark, hjorteløyve og muligheten for fiske, siden eiendommen ligger til sjø. Det er ingen tvil om at brukets produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 20 dekar.

Våningshuset er fullt møblert med to stuer, kjøkken, bad og soverom oppe og er i relativt god stand selv om det er noen vinduer og kledning som må skiftes. Det må dessuten gjøres noe med bad og vannforsyning. Også kaien er i relativt god stand. Det ene sjøhuset er i bra forfatning mens naust og det andre sjøhuset er dårligere. Årsaken til at deler av bygningene på eiendommen ser noe dårlig ut har også sammenheng med de rettstvister som har versert gjennom 6-7 år, noe som har medført at det ikke har kunnet vært foretatt nevneverdige investeringer på eiendommen. Avstanden til Florø er forholdsvis kort, og det er egen skolerute. Det foreligger ingen konkrete planer om å nedlegge anløpet til Skorpeide.

Ved bedømmelsen av om eiendommen er odels- eller odlingsjord skal det foruten fulldyrket og overflatedyrket jord også tas hensyn til annen jord som uten videre kultivering er skikket til slåtteng eller kulturbeite ved bedømmelsen av hva som er jordbruksareal. I Rt-1980-585 (Todnemsaken) la Høyesterett til grunn at dersom et areal som en gang har vært brukt slik at det var odlingsjord og de naturlige forutsetninger for jordbruk fortsatt er til stede skal det nokså mye til for at det på grunn av ikke-bruk eller vanhevd ikke lenger skal anses som jordbruksareal.

Det er heller ikke holdepunkter for at driften ikke vil gi overskudd. Det ble vist til herredsrettens dom, og det må tas hensyn til at Sverre Skorpeide allerede eier en halvpart av bruket. Bruket har vært drevet kontinuerlig selv om den bruk som Steinar Skorpeide har drevet ikke har vært ideell, noe som må vurderes i forhold til de rettstvister som har versert og som har skapt en usikkerhet. Det er ikke grunnlag for utgifter til tilsyn i et slikt omfang som saksøkte anfører. Sauene vil i stor grad kunne gå uten tilsyn bortsett fra 3-4 vintermåneder. Det er heller ikke slik at værforholdene og det forhold at båtene enkelte ganger ikke kan anløpe Skorpeide fratar eiendommen karakter av odelsbruk. Det må legges til grunn at det er god ruteforbindelse til Skorpeide.

Det er ikke tale om odelsmisbruk. Det ble vist til herredsrettens dom samt til Rt-1985-452. Videre er det ikke holdepunkter for at odelskravet ikke er reelt. Steinar Skorpeide har uttalt at han vil flytte til eindommen. De saker som saksøkte har vist til, Rt-1987-1052 (Havredalendommen) og Rt-1998-450 (Tysværdommen) er ikke sammenlignbare med vår sak.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom punktene 1, 2, 3 odelstakstalternativ kr 150.000,- og 4 stadfestes.

2. Solveig Kulen betaler Sverre Skorpeide saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter forkynning av dommen.»

Saksøkte, Solveig Kulen, anfører i hovedsak:

Vilkårene i odelsloven §1 om at eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift» er ikke til stede. Det vil ikke være realistisk å regne med at eiendommen vil kunne bli brukt til landbruksformål verken vurdert ut fra dagens situasjon eller i forhold til hva de nærmeste år vil bringe. Det er ikke realistisk at en alminnelig fornuftig person vil være interessert i å overta eiendommen og å drive den som landbrukseiendom, se Thor Falkanger, Odels- og åsetesrett s 43. Eiendommen er ikke egnet for fast bosetting eller for landbrukdsdrift. På Skorpeide er det tre bruk. Det ene har vært fraflyttet i 25 år, og på det andre bor det en enslig bruker uten livsarvinger. Bnr 3 er klart minst, og det har ikke vært fast bosetting på eiendommen siden bruket ble fraflyttet i 1988. Adolf som drev det i 2-3 år, hadde det som hobbybruk og bodde i Florø. Også Sverre Skorpeide bor i Florø og Steinar Skorpeide på Svanøy.

Bruket er i dag lite egnet som kombinasjonsbruk. Kystfisket er redusert, og eiendommens beliggenhet uten veiframføring og med en delvis utsatt sjøstrekning gjør det lite sannsynlig med bosetting på eiendommen. Kaiforholdene er heller ikke tilfredsstillende, og adkomstveien til eiendommen er bare en kjerrevei/gangvei. Rutebåtnettet som eksisterer i dag vil neppe bli opprettholdt i fremtiden. Dessuten vil det være mange dager i løpet av året at rutebåten ikke kan anløpe Skorpeide. Ut fra kommunens syn er det uønsket med bosetting på Skorpeide. Dette underbygges av at kommunen i 2000 ga et varig fritak fra bo- og driveplikten for gnr 38 bnr 2.

Det foreligger sprikende arealoppgaver for eiendommen. Herredsretten har lagt til grunn et jordbruksareal på 15 dekar. Bare 5 dekar av arealet kan høstes. Det øvrige er gjødslet beite. Slik innmarka fremsto under befaringen var den snaubeitet - det var ingen fòrreserver der. Det er åpenbart at utmarka ikke kan gi grunnlag for 40 sauer. Herredsretten har kommet til at det kan holdes 20 vinterfora sauer på eiendommen. Dessuten må driften baseres på kjøp av fòr. Dersom sauene skal gå på utmarksbeite, krever det dessuten hyppig tilsyn - 2-3 ganger pr uke. Samlet sett vil driften ikke gi overskudd.

Ved vurderingen av den drift Steinar Skorpeide har hatt må det tas hensyn til at det har vært tale om vederlagsfri bruk av eiendommen. Han overtok dessuten 20 sauer vederlagsfritt fra Adolf. Steinar Skorpeide har ikke kunnet dokumentere noe driftsoverskudd. Selv om det tas hensyn til de offentlige tilskudd som blir gitt og som er oppgitt til kr 26 000 vil det likevel ikke gi overskudd. Formålet hans for driften har utelukkende vært å posisjonere seg i denne saken. Området egner seg ikke for utegangersau. Det er heller ikke grunnlag for et slikt dyreantall som oppgitt. Antydningen om muligheten for å drive havbruk har intet med landbruksdrift å gjøre. Dertil kommer at dette dreier seg om helt luftige planer. Det må også tas hensyn til at mange av bygningene på eiendommen trenger oppgradering. De kostnader til maskiner og redskaper som fremgår av herredsrettens dom er heller ikke tilstrekkelige.

Det er på det rene at Sverre Skorpeide ikke vil oppfylle reglene om bo- og driveplikt i odelsloven §27. Han kan ikke oppfylle kravet i loven ved at sønnen bosetter seg der. Herredsrettens henvisning til avgjørelsen i Rt-1973-260 er irrelevant, siden bo- og drivpliktsreglene kom inn i odelsloven etter dette tidspunkt. Det er også flere forhold ved eiendommen som tilsier at det ikke vil bli noen fast bosetting. Våningshuset er ikke egnet som helårsbolig. Verken kaiforholdene eller adkomsten til eiendommen er akseptabel for slik bosetting. Eiendommen er heller ikke tilfredsstillende for en familie med barn.

Det ble for øvrig vist til rettspraksis, særlig Rt-1998-450 og Rt-1987-1052.

Når det gjelder taksten på eiendommen, må det tillegges vekt at eiendommen har et ferie- og fritidspotensiale som ikke er tilstrekkelig hensyntatt i odelstaksten. Eiendommen vil kunne leies ut 10-12 uker i året for en pris mellom kr 5 000-10 000 pr uke. Det må også tas hensyn til at jakten kan leies ut.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Odelsovertakst vert fremja.

2. prinsipalt:

Solveig Kulen vert frikjend for kravet om odelsløysing.

subisidært:

Løysingssummen for Skorpeide; gnr. 38 bnr. 3 i Flora vert fastsett etter lagmannsretten sitt skjønn.

3. Sverre Skorpeide vert pålagt å dekke skjønnskostnadane for lagmannsretten.

4. Solveig Kulen vert tilkjent sakskostnader for heradsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten bemerker:

Løsningsspørsmålet.

Lagmannsretten legger til grunn at den lovendring som har funnet sted i odelsloven, bl a når det gjelder kravet til areal, ikke får noen betydning for nærværende sak. Det er følgelig tidligere odelslov som gjelder på dette punkt.

Lagmannsretten finner at de arealkrav som generelt gjelder for at en eiendom skal kunne regnes som odels- eller odlingsjord foreligger. Etter tidligere odelslov §2 første ledd blir en eiendom regnet som odlingsjord når enten jordbruksarealet er minst 10 dekar eller det hører til så mye annet areal, rettigheter og fordeler at den produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. I Ot.prp.nr.59 (1972-1973) s 52 fremgår det at spørmål om en eiendom er odels- eller odlingsjord bør løses uavhengig av på hvilket tidspunkt spørsmålet kommer opp. Det avgjørende bør være eiendommens naturlige forutsetninger for landbruksdrift og ikke slike skiftende forhold som dyrkingsgrad og aktuell bruk. Det er videre i proposisjonen gitt forklaring på hvilke anvendelsesmåter som kan gi grunnlag for betegnelsen landbruksareal:

«Forutan fulldyrka og overflatedyrka jord er det meininga at også anna jord, som utan vidare kultivering er skikka til slåtteng eller kulturbeite, skal bli å rekne som jordbruksareal. Derimot ikkje jord som må drenerast eller ryddast før den kan takast i bruk til landbruksproduksjon.

.....»

Lagmannsretten oppfatter for så vidt ikke at arealkravet er bestridt. Men det er vist til at det foreligger arealoppgaver med noe ulike opplysninger, slik angitt ovenfor og at herredsrretten er kommet frem til et jordbruksareal på 15 dekar. Arealkravet i odelsloven §2 foreligger utvilsomt, men siden lagmannsretten ikke har foretatt noen oppmåling, er det vanskelig nøyaktig å bedømme hvilket jordbruksareal som foreligger. Lagmannsretten legger derfor til grunn de tall som er oppgitt fra landbrukskontoret. I følge arealoppgave av 6 september 1996 er det tale om et jordbruksareal på 25 dekar. Dertil kommer beiteretten som bruket har i utmark og som innebærer at arealkravet er oppfylt.

Det avgjørende for om eiendommen kan løses på odel er videre om den fortsatt kan nyttes til landbruksdrift, jf odelsloven §1. Etter odelsloven §23 kan eiendom som på grunn av endrede forhold ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord etter odelsloven §2, ikke løses på odel. Dette gjelder også dersom vilkårene i §1 ikke lenger er oppfylt, jf Rt-1998-450 med videre henvisninger. Det er spørsmål om det ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Av sentral betydning er de naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen. Andre momenter er ifølge lovforarbeider og rettspraksis den aktuelle bruk av eiendommen, om den tidligere har vært benyttet til landbruksdrift, og karakteren av det området der eiendommen ligger. Vurderingen av om en eiendom kan nyttes til landbruksdrift skal vurderes objektivt, det vil si uavhengig av odelsløserens personlige forhold.

Som nevnt er det ikke veiframføring til Skorpeide, og stedet har kommunikasjonsforbindelse via rutebåt til Florø og som anløper Skorpeide ved anrop. Det er anført at denne forbindelsen neppe vil bli opprettholdt i fremtiden. Dette finner lagmannsretten ikke bevismessig grunnlag for. Det har også vært vist til at det er flere dager i året at rutebåten ikke kan anløpe Skorpeide grunnet dårlig vær. Siden stedet har en beliggenhet som til tider kan være utsatt for vær og vind antas det å være korrekt at slike situasjoner kan oppstå. Men siden det ikke er fremkommet noen opplysninger om hvor hyppig anløp må utgå i løpet av året, er der ikke holdepunkter for at disse forhold er til hinder for fast bosetting. Forholdene på Skorpeide er antagelig heller ikke så mye annerledes enn på en del andre øyer utenfor Florø. Lagmannsretten har heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for at kaiforholdene ikke er akseptable. Videre er det anført at kommunen ikke ønsker bosetting på Skorpeide, og det er i den forbindelse vist til at det for bnr 2 ble gitt varig fritak for bo- og driveplikten. Det er ikke gitt noen begrunnelse for nevnte fritak, og fritaket kan etter lagmannsrettens syn heller ikke uten videre oppfattes slik. Dertil kommer at det generelt er forholdsvis mange øyer rundt Florø som er befolket slik at dette på ingen måte er noen uvanlig situasjon. Siden det heller ikke har vært hørt representanter fra kommunen vedrørende disse forhold, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelige holdepunkter for at kommunen ikke ønsker å opprettholde bosettingen på Skorpeide.

Det er to andre bruk på Skorpeide. Det er opplyst at det ene, bnr 2, har vært fraflyttet i ca 25 år. På det andre bruket, bnr 1, bor det ei 80 år gammel dame uten livsarvinger som driver med sau og som har opplyst at hun i dag har en besetning på 24 dyr. Det er ikke vei på Skorpeide bortsett fra en kjerrevei/gangvei til bl a bnr 3. Som adkomstvei til eiendommen er den mindre tilfredsstillende.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke har vært fast bosetting på bruket siden i 1988. Men det legges til grunn at det har vært en tilnærmet kontinuerlig landbruksdrift på eiendommen om enn med forskjellig intensitet både før og etter dette tidspunkt slik beskrevet ovenfor. Steinar Skorpeide har drevet eiendommen siden 1991. Det vises til det sauetall Steinar Skorpeide har opplyst at han har i dag. Han har sau av rasen svartfjes eller utegangere. Steinar Skorpeide har forklart at driften har funnet sted i forståelse med bobestyreren for dødsboet etter Saron og Margrethe Skorpeide. Lagmannsretten har således ikke noen holdepunkter for at han har «tatt seg selv til rette,» slik det blir hevdet.

Bruket vil kunne regne med et tilskudd. Det fremgår av skriv 10 september 2001 fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landbruksavdelingen, at det blir gitt et tilskudd på kr 450 pr dyr og et areal- og kulturlandskapstillegg basert på 30,5 dekar normert areal på kr 12 352 . I tillegg kan det gis tilskudd til dyr på utmarksbeite . Det fremgår videre at det gjøres et bunnfradrag på kr 6 000 pr år. Det er opplyst at sist gitte tilskudd var ca kr 26 000. Steinar Skorpeide har ellers i mindre grad kunnet redegjøre for hva driften har kastet av seg økonomisk, herunder hvilke utgifter han har hatt. Siden de odelsrettslige forhold ikke har vært avklart og det dessuten også har versert andre rettstvister, forstår lagmannsretten at dette er forhold som har medført at Steinar Skorpeides innsats og investeringer på bruket har vært av mer beskjeden karakter.

Det er ikke utarbeidet noen driftsplan eller for øvrig gjort analyser for å vurdere lønnsomheten av den drift som det legges opp til. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen vil bli drevet som et kombinasjonsbruk. Sett hen til dette og i samsvar med opplysninger fra Steinar Skorpeide, vil en drift med utegangersau være en naturlig og påregnelig driftsmåte. Driften er basert på at sauene skal kunne gå ute hele året. Slik drives eiendommen i dag, og dette er også en drift som lar seg kombinere med arbeid utenom. Noe av jordbruksarealet har vært høstet med maskin og egner seg for dette. Foruten jordbruksarealet har bruket også som nevnt beiterett i et forholdsvis stort utmarksareal. Etter lagmannsrettens syn egner utmarksbeitet seg godt for utegangersau, og antall dyr antas å kunne økes i forhold til dagens antall med enkle kultiveringstiltak av dette arealet, f eks ved lyngbrenning. Om sommeren må sauene kunne gå på utmarksbeitet slik at innmarka kan høstes. I tillegg må det anvendes tilleggsfor i deler av året. Siden Steinar Skorpeide har forklart at han har til hensikt å bo på eiendommen, er det for så vidt ikke grunn til å komme nærmere inn på om og i hvilket omfang det bør holdes tilsyn med sauene. Flere ganger i uken anses normalt uansett ikke nødvendig. Det må også tas hensyn til at eiendommen eier 1/7 i felles jaktvald som består av tre eiendommer. Det er opplyst at det for 2001 er et fellingsløyve på hjort på fem voksne dyr og to kalver.

Når det gjelder bygningene på bruket, vil disse bli omtalt noe nærmere nedenfor. Lagmannsretten legger likevel til grunn at disse vil måtte påkostes noe. Dette gjelder særlig våningshuset dersom det skal tjene som helårsbolig. Driftsbygningen vil i det vesentlige være akseptabel for den driftsform det legges opp til. Når det gjelder bygningsmassen for øvrig vil det ikke kreve nevneverdige investeringer . Med noe påkostninger antar lagmannsretten at det ikke skulle være noe som er til hinder for en fast bosetting. Lagmannsretten finner det sannsynlig at driften vil kunne gi overskudd.

Samlet sett finner lagmannsretten at vilkårene i odelsloven §1 er til stede. Det bemerkes i denne forbindelse også at det både i lovforarbeider og rettspraksis er forutsatt at det skal nokså mye til for at en eiendom skal tape karakteren av odlingsjord dersom de naturlige forutsetninger for jordbruk fortsatt er til stede. Lagmannsretten finner heller ikke at vår eiendom kan sammenlignes med eiendommene som er omhandlet i Rt-1987-1052 eller Rt-1998-450.

Spørsmålet om det foreligger odelsmisbruk er drøftet av herredsretten, og i den grad dette er påberopt for lagmannsretten i sin generelle form, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens premisser som lagmannsretten slutter seg til dog med unntak for det som herredsretten uttaler vedrørende driveplikten med henvisning til Rt-1973-260.

Lagmannsretten finner heller ikke at reglene om bo- og driveplikt vil bli misligholdt. Sverre Skorpeide har forklart at han i dag bor i Florø, men at han har båt og er på bruket nesten hver dag. Lagmannsretten oppfatter det likevel slik at han ikke ønsker å bosette seg på bruket. Som herredsretten nevner stilles det antagelig ikke strenge krav til driveplikt i dette tilfellet. Sverre Skorpeide som var 76 år da han reiste odelssaken og nå er fylt 81 år vil neppe selv kunne yte nevneverdig fysisk arbeidsinnsats. Lagmannsretten legger således til grunn at eiendommen vil bli drevet ved hjelp av sønnen, Steinar Skorpeide. Det antas at kravet om driveplikten derved er oppfylt, jf særlig Rt-1985-1215.

I følge odelsloven §27 har den som overtar en odelseiendom ved odelsløsning plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år. Plikten påligger i utgangspunktet odelsløseren og innebærer en bosetting på selve eiendommen. Selv om det ikke foreligger noe fritak, finner lagmannsretten etter omstendighetene ikke grunnlag for å konstatere noe antesipert mislighold av bopliktskravet i dette tilfellet. I følge forarbeidene - Rådsegn 10 s 71-72 som Ot.prp.nr.59 (1972-1973) viser til - tar kravet om boplikt i første rekke sikte på å holde ute en odelsløser som ikke har noen aktuell tilknytning til jordbruksnæringen og som heller ikke ved løsningen tar sikte på dette. Kravet er videre ment å skulle hindre at en aktiv næringsdrivende bonde skal måtte vike for en som vil bruke eiendommen til feriested og som har bedre odelsrett.

Lagmannsretten legger i samsvar med de forklaringer som er gitt til grunn, og har ikke grunn til å betvile, at sønn til Sverre Skorpeide, Steinar, vil bosette seg på eiendommen og drive den som en landbrukseiendom. Det vises i denne forbindelse til at han har drevet eiendommen siden 1991, og at både han og Sverre Skorpeide har sterk tilknytning til eiendommen. Solveig Kulen er født og oppvokst på eiendommen, men flyttet fra den i 1952 og bor i dag i Bergen. Hennes ønske er å benytte eiendommen som en fritidseiendom. Hun er 72 år gammel og er bevegelseshemmet - rullestolbruker. Hensett til de ovennevnte uttalelser i motivene finner lagmannsretten at hensynene bak reglene om boplikt vil bli godt ivaretatt ved at Sverre Skorpeide får overta eiendommen. Han har selv nådd en høy alder og ønsker å løse den for at sønnen skal kunne bosette seg på eiendommen og drive den videre. Løsningen skjer således til fordel for en som selv er odelsberettiget og som tilhører den linje som er best odelsberettiget. Det bemerkes også at Sverre Skorpeide ikke har fått muligheten til å overta eiendommen før etter at hans mor døde i 1995. Han var da allerede 74 år gammel Utfra odelsløserens alder vil det antagelig være tale om kort tid før bruket blir overskjøtet til Steinar Skorpeide. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at reglene om boplikt i dette tilfellet er oppfylt.

Takst

I forbindelse med taksten kommer odelsloven §49 til anvendelse. Ved anvendelse av bestemmelsen legger lagmannsretten til grunn at verdifastsettelsen skal skje på tidspunktet for avhjemlingen av skjønnet, dvs odelsovertaksten, jf. Rt-1959-258. Videre legges det til grunn at det er den pris en vanlig kjøper vil kunne gi under de forutsetninger odelsloven §49 oppstiller, som skal fastsettes. Utgangspunktet blir å fastsette eiendommens objektive verdi til den bruk av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter forholdene på stedet, begrenset til hva som kan forenes med at eiendommen hovedsakelig blir utnyttet til landbruksformål. Dette kan uttrykkes slik at det er meningen å finne frem til en bruksbestemt omsetningsverdi innen rammen av odelsloven §49, jf Rt-1980-233. Med dette vil det også komme inn vurderinger som kan ligge utenom det driftsøkonomiske, f eks eiendommens beliggenhet, bygningenes størrelse og standard mv, jf Rygh/Skarpnes, Odelsloven med kommentarer 3 utgave 1992 s 210. For mindre odelseiendommer - eiendommer hvor driften baseres på at eiendommen er et støttebruk til annen inntektsgivende virksomhet - vil boverdien få selvstendig betydning for taksten. På bakgrunn av bevisførselen og befaringen legges det til grunn at eiendommen må vurderes som et støttebruk for eieren.

Lagmannsretten viser til eiendommens areal som er nærmere beskrevet ovenfor og den drift som er påregnelig i dette tilfelle. Som nevnt vil noe av jorda kunne høstes med maskin.

Selve boligen er bygget i 1913. Huset har luftet kledning utvendig og plater eller panel innvendig. Det er hovedsakelig enkelt bjelkelag mellom etasjene. Noen vinduer og kledning på deler av huset må skiftes. Dessuten må trapp ved inngangen utbedres. Skal boligen tjene som helårsbolig vil det også være nødvendig at forholdene på bad/toalett utbedres. Forholdene vedrørende vanntilførsel til boligen er ikke tilfredsstillende slik de er i dag. Steinar Skorpeide har forklart at han vil legge ned et nytt tilførselsrør med vanninntak for å sikre at vannet ikke utsettes for forurensning. Han vil videre anskaffe en oppsamlingstank og legge nye rør inn i huset.

Driftsbygningen er fra 1939 og er innredet med flere lammingsbinger. Sett hen til den enkle drift det er tale om krever driftsbygningen neppe store påkostninger. Heller ikke de andre bygningene på eiendommen vil kreve de store påskostninger for den drift det legges opp til. Bygningene er i det vesentlige funksjonelle slik de står. Steinar Skorpeide har dessuten forklart at han både har tilgang på tømmer og ellers vil kunne basere seg på å utføre de forbedringer som må gjøres i all hovedsak ved egeninnstats. Siden det er basert på at Steinar Skorpeide skal bosette seg på eiendommen vil det ikke være aktuelt med særskilte utgifter til tilsyn til sauene.

Når det gjelder taksten for øvrig finner lagmannsretten i stor utstrekning å kunne vise til herredsrettens vurdering som lagmannsretten slutter seg til. Det tas også hensyn til jakten ved verdifastsettelsen. Lagmannsretten finner ikke å kunne ta hensyn til muligheten for å kunne drive havbruk. Det er riktignok fremlagt en rapport fra NIVA hvor det fremgår at det har vært foretatt en kystsoneanalyse for Flora kommune. Det fremgår av rapporten at områdene utenfor nærværende eiendom er egnet for fiskeoppdrett. Men det er opplyst at det ikke foreligger noen reelle planer om å sette i gang med dette.

Siden det er meningen at Steinar Skorpeide skal bosette seg på eiendommen, kan det ikke ses at eiendommen har noen tilleggsverdi som fritids- og ferieformål, siden den da vil være uaktuell for dette.

Siden eiendommen må baseres på at den blir et støttebruk til annen inntektsgivende virksomhet, vil boverdien få selvstendig betydning. Avstanden til tettsted og arbeidsmuligheter er momenter ved verdivurderingen. Men når eiendommen vurderes i sin totalitet og hensyn tatt til de påkostninger som må gjøres, antar lagmannsretten at det vil være begrenset interesse for den blant kjøpere.

Etter en samlet vurdering fastsettes odelsovertaksten til kr 150.000.

Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres etter forskjellige regler for tvisten om odelsløsning og odelsovertaksten. For tvisten om odelsløsning pålegges Solveig Kulen å erstatte Sverre Skorpeides omkostninger i saken i medhold av odelsloven §59, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike omstendigheter at det er grunnlag for å frita henne for erstatningsplikten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

Når det gjelder odelsovertaksten, er denne utelukkende begjært av saksøkte, Solveig Kulen, og spørsmålet om saksomkostninger reguleres av skjønnsloven §54a, jf §42, jf odelsloven §66. Begjæringen om odelsovertakst har ikke ført frem. Lagmannsretten finner ikke at underskjønnet led av slike feil eller at avgjørelsen var så tvilsom at saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære odelsovertakst. Det finnes likevel ikke åpenbart urimelig av saksøkte å begjære odelsovertakst. Saksomkostninger blir således ikke å tilkjenne De lovbestemte utgifter til odelsovertaksten blir å betale av saksøkte. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

Advokat Standal har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten på totalt kr 61 925 som i sin helhet utgjør salær. I skriftlig redegjørelse 17 september 2001 oppgir han at 95% av omkostningene refererer seg til tvisten om odelsløsning og det resterende til taksten. Advokat Bolstad gjør gjeldende at tvisten om odelsløsning ikke har påført mer kostnader enn 40 % av totalkostnadene. Lagmannsretten finner imidlertid at omkostningene bør fordeles med 3/4 på tvisten om odelsløsning og 1/4 på taksten. Saksomkostningene for tvisten om odelsløsning utgjør således kr 46 443,75.

Odelsovertaksten er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom og odelstakst, slutningens punktene 1, 2, 3 odelstakstalternativ kr 150.000 og punkt 4 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Solveig Kulen til Sverre Skorpeide 46.443,75 - førtisekstusenfirehundreogførtitre 75/100 - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av odelsovertaksten.