Rt-1933-817

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-08-25
Publisert:	Rt-1933-817
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 6/2 s.a.
Parter:	Inga Lise Hasselquist (overrettssakfører Gjelsvik til prøve) mot Bergens kommune (advokat Follestad).
Forfatter:	Boye, Aars, Bade, Andersen, Breien, Lie
Lovhenvisninger:

Dommer Boye: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til dom avsagt 29 september 1931 av Bergens byrett. Dommen har saadan domsslutning: «Saksøkte Bergens kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Inga Lise Hasselquist har ved sin verge paaanket denen dom til Høiesterett. Anken grunnes paa «1. At det er en feil i rettsanvendelsen at ikke sporveien er ansvarlig for overkjørsler efter samme regler som storbedrifter og farlige bedrifter. Den ankende part mener at sporveien maa være ansvarlig for den inntrufne ulykke, uten hensyn til skyld. 2. At det enn videre er en feil at retten ikke har funnet det bevist at sporveien er skyld ulykken».

Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom opheves. 2. At Bergens kommune dømmes til at betale Inga Lise Hasselquist kr. 1162 samt erstatning for tap i fremtidig erhverv med kr. 40.000 eller erstatning fastsatt av retten, tillikemed 4. pct. renter av beløpets størrelse fra forliksklagens forkynnelse (6 mars 1930). 3. At Bergens kommune dømmes til at betale Inga Lise Hasselquist sakens omkostninger for byretten og Høiesterett».

Den annen part har paastaatt at byrettens dom stadfestes og at saksøkeren dømmes til at betale Bergens kommune saksomkostninger for Høiesterett.

Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg skal nevne bevisoptagelser ved Bergens byrett 2 mai og 25 juni 1932.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede den begrunnelse som er gitt i byrettsdommen. De nye oplysninger som foreligger for Høiesterett om anvendelse av redningsskjermer og elektromagnetiske skinnebremser, har efter min mening ikke godt gjort at det kan legges sporveien til last at vognen ikke var forsynt med nevnte sikkerhetsinnretninger.

Jeg voterer saaledes for at byrettens dom stadfestes. Efter sakens beskaffenhet finner jeg efter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.

Dommer Larssen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men ser saken noget anderledes. Jeg er enig i at der ingen forsømmelse kan legges vognføreren til last. Likeledes er jeg enig i den omstendighet vognen var forsynt

Side:818

skinnebremser eller fangskjermer efter det foreliggende ikke kan betraktes som en mangel ved materiellet som begrunner erstatningsplikt for den voldte skade. Med hensyn til det tredje erstatningsfundament, sporveiens ansvar for den voldte skade paa grunnlag av reglene om objektivt erstatningsansvar for «farlig bedrift» bemerkes:

Efter min opfatning maa det regnes som gjeldende rett, jfr. saaledes bl.a. dom i Rt-1926-899, at sporveisdrift er at henføre til de arter bedrifter som har ansvar uten hensyn til subjektiv skyld for - skade som bedriften kan paaregnes at ville føre med sig for omverdenen. Jeg bemerker at jeg ikke kan regne den nu noget eldre dom i Rt-1909-586 for avgjørende i motsatt retning, - spørsmaalet om dette særlige ansvar kan der i det hele tatt ikke sees at ha vært under behandling. Jeg antar enn videre at dette ansvar ikke er begrenset til skade som følge av at det under driften inntreffer uregelmessigheter, beskadigelser av materiellet eller andre forstyrrelser hvorved skade blir paaført, men at sporveien ogsaa under sine normale driftshandlinger maa ha ansvar uten hensyn til skyld saafremt derved personer under sin almindelige trafikkering av gaten blir overkjørt. At det er en generell paaregnelig risiko i den retning som følge av ordinær sporvognsdrift fremgaar bl.a. derav, at det fra sporvognselskapenes side tegnes ansvarsforsikring mot saadan skade. Ansvaret forutsetter selvfølgelig at skaden maa regnes som en adekvat følge av sporveiens optreden, og at den skadelidende ikke ved sitt eget uaktsomme forhold forspiller sitt erstatningskrav.

Hvad nærværende sak angaar kan man neppe regne det lille barns optreden ved at forsøke at løpe over sporveislinjen umiddelbart foran sporvognen som helt uberegnelig og den skjedde skade av den grunn som nogen inadtkvat følge av sporvognens kjørsel. Det er derimot ganske klart at barnets optreden var helt forvirret og maatte regnes som grovt uaktsomt, om den var utvist av en person som hadde evne til at bedømme sine handlinger. Dette siste var imidlertid ikke tilfelle her, idet barnet kun var 2 1/2 aar gammelt og derfor maa forutsettes ganske at mangle den aandelige utvikling som utkreves til bedømmelse av den foreliggende situasjon. Det er da et omtvistelig spørsmaal hvorvidt man ikke, naar det som her gjelder ferdsel paa en gate med sporvognstrafikk i en større by, bør tillegge en slik helt vettløs optreden, ogsaa hvor den hitrører fra slike smaa barn, den betydning, at den avskjærer barnet fra at kreve erstatning for den lidte skade, dette særlig i tilfelle som her, hvor skadevolderens optreden er subjektivt telt daddelfri, jfr. bl.a. herom Stang: «Skade voldt av flere», side 254 flg. Se ogsaa sammesteds note 15, slutningen. Jeg behøver ikke at avgjøre dette spørsmaal.

Det lille 2-3 aar gamle barn løp ved anledningen sammen med en del andre barn der var i alderen opover til 8-10 aar. Det er fra sporveiens side benektet og jeg kan ikke regne det som legitimert i saken, at nogen av disse var anmodet om at passe den lille pike paa 2 1/2 aar. Den gjennem den ankendes prosessfullmektig avgitte erklæring herom savner bestemt oplysning. Nu er det

Side:819

visstnok saa at det under almindelige forhold ikke kan stilles strenge krav til foreldrene med hensyn til at vokte selv mindre barn som ferdes paa gaten, forholdene i hvert tilfelle faar her tas i betraktning, og den almindelige trafikk maa ta alt tilbørlig hensyn til at gatene faktisk ogsaa i nogen grad er tumleplass for de umyndige, jfr. bl.a. det citerte verk av Stang side 257, note 18, og de der citerte dommer. Men jeg skjønner ikke rettere enn at det i et tilfelle som nærværende, hvor det gjelder en beferdet gate i en større by med sporvognstrafikk gjennem gaten, i almenhetens interesse bør kreves at man ikke slipper slike smaa barn som det her gjelder (2-3 aar) ut til lek paa gaten uten at sikre sig at ialfall en av de større lekekamerater overtar at ha tilsyn med barnet, og jeg har som nevnt ikke kunnet finne godtgjort at dette er skjedd. Hvorvidt den efterlatenhet som jeg saaledes finner er utvist fra barnets foresatte skal tillegges betydning for barnets rett til at kreve erstatning for lidt skade, er et tvilsomt spørsmaal. Jeg er blitt staaende ved en bekreftende besvarelse av spørsmaalet. Jeg henviser ogsaa herom til det tidligere nevnte verk av Stang side 304 og det der anførte. Saavidt jeg kan se har de tidligere dommer i lignende saker ogsaa gaatt ut fra det samme, se saaledes senest dommer i Rt-1930-630 og Rt-1932-969, hvor det uten videre synes at være forutsatt at foreldrenes uaktsomme forhold med hensyn til tilsyn maatte faa følge for barnets erstatningsrett. Jeg bemerker samtidig at foreldrenes forhold og bedømmelsen av hvorvidt dette er at betrakte som uaktsomt, har ligget anderledes an i de citerte dommer enn i nærværende sak.

Med hensyn til saksomkostninger slutter jeg mig efter omstendighetene til det av førstvoterende foreslaatte.

Dommer Aars: Jeg er enig med de foregaaende voterende i at det ikke er noget at legge vogn føreren tiÅ last, og at det heller ikke efter det oplyste kan rettes nogen bebreidelse mot selskapet med hensyn til bremseanordningene og beskyttelsesanordningene.

Med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt det efter reglene for farlige bedrifter paahviler sporveisselskaper ansvar for paakjørsler, slutter jeg mig til annenvoterende herr dommer Larssen, og kan i det vesentlige tiltrede hvad han forsaavidt har anført.

Jeg er imidlertid kommet til et annet resultat enn de foregaaende voterende, idet jeg ikke kan være enig med annenvoterende i at barnets foreldre i det foreliggende tilfelle kan sies at ha vist nogen efterlatenhet. Slik som forholdene arter sig i byene er det for overmaate mange foreldre til en viss grad en nødvendighet at overlate sine barn til at gaa ute sammen med andre barn, og inga Lise Hasselquist var ved anledningen sammen med 7 andre barn i alderen optil ca. 10 aar, og av disse var den ene en 6 aar gammel søster av henne. Jeg finner det ikke naturlig at i et saadant tilfelle det ansvar som følger av reglene for farlig bedrift skulde opheves ved foreldrenes forhold, slik at disse skulde bære risikoen. Efter det syn jeg har paa dette spørsmaal er det ikke nødvendig for mig at komme inn paa spørsmaalet om hvilken virkning en mulig uaktsomhet fra foreldrenes side vilde ha for det krav som maatte tilkomme barnet.

Side:820

Med hensyn til spørsmaalet om hvilken virkning barnets eget forhold skal tillegges, skal jeg bemerke at det er klart at rent objektivt sett er barnet skyld i ulykken. Men spørsmaalet er om dette, naar det gjelder et 2 1/2 aars gammelt barn skal tillegges virkning like overfor ansvar som for den skadevoldendes vedkommende bygges paa reglene om farlig bedrift. Ogsaa jeg henviser til utviklingen i professor Stangs bok: «Skade voldt av flere» side 254-260, hvorav det efter min opfatning fremgaar at bedømmelsen av dette spørsmaal i høi grad beror paa hvorledes forholdene arter sig i det enkelte tilfelle. Det gjelder her ikke nogen storby som London eller Paris (jfr. Stang 1. c. side 257-258), men et strøk i Bergen hvor en aapen plass, hvor barna lekte, støtte til den gate hvor sporveisskinnene laa. Alle hensyn tatt i betraktning synes jeg at det naturlige i dette tilfelle er at risikoen bæres av bedriften, som i aarenes løp med sikkerhet kan forutsettes at komme ut for den slags ulykker, og ikke av den enkelte skadelidende. Jeg mener saaledes at kommunen maa betale erstatning, men da jeg efter raadslagningen gaar ut fra at jeg staar alene med denne opfatning, finner jeg det ikke nødvendig at gaa inn paa de momenter som i tilfelle vilde komme i betraktning ved erstatningens fastsettelse, og former ikke konklusjon.

Med hensyn til saksomkostningene slutter jeg mig til førstvoterende.

Dommer Bade: Jeg er enig med førstvoterende. Reglen om ansvar for farlig bedrift uansett skyld er bygget paa det rettferdighetsprinsipp, at den bedrift som ved sin virksomhet utsetter andre for mere enn sedvanlig risiko bør erstatte de økonomiske følger av den skade som den har forvoldt. I denne regel gjøres dog begrensning spesielt under hensyn til den skadelidtes eget forhold ved paagjeldende leilighet. Det synes mig lite rimelig og rettferdig at en sporvei i et tilfelle som nærværende skulde idømmes noget ansvar for den ulykke som har funnet sted som følge av barnets egen handlemaate, idet barnet under sin lek paa offentlig gate plutselig sprang frem like foran sporvognen saa det ikke blev anledning for sporvognsføreren til at stoppe den i tide og derved undgaa overkjørsel. At barnet efter sin utvikling ikke selv har hatt forstaaelsen av sin uforsiktige adferd bør efter min mening ikke her gaa ut over sporveien, som intet har vært at legge til last og kjørte sin vanlige rute.

Dommer Andersen: Enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien: Likesaa.

Dommer Lie: Likesaa.

Av byrettens dom:

Den 15 juli 1929 ved 6-tiden om eftermiddagen blev Inga Lise Hasselquist paakjørt i Fjøsangerveien, hersteds, av en av de kommunale sporvogner, nr. 113, med den følge at hun kom inn under førervognen og fikk sine ben overkjørt. Hun blev innlagt paa Haukelands sykehus, hvor begge ben maatte amputeres nedenfor kneet. Skadelidte er født xx.xx.1927. Hennes far, murmester Harry Hasselquist, som anser sporveien ansvarlig for ulykken,

Side:821

har som barnets verge saksøkt Bergens kommune med krav paa erstatning for utgiftene ved sykehusopholdet kr. 1162 og for tap i fremtidig erhverv.

- - - Det er oplyst under henvisning til attest fra dr. N. Wikene og en uttalelse fra advokat Dagfinn Dahl at skadelidtes levedyktighet ikke kan antas at være nedsatt og at man maa regne med en invaliditetsgrad av hen ved 100 pct. Saksøkeren hevder prinsipalt, at kommunen her maa være erstatningspliktig efter reglene om farlig bedrift. Subsidiært bygger han sitt krav paa, at sporveien og betjeningen er skyld i ulykken, idet han mener at denne maa tilskrives dels mangel paa effektivt sikringsmateriell ved sporveien, hvis vogner ikke er forsynt med «kofangere» eller magnetskinnebremser og dels uaktsomt forhold fra vognførerens side, i sistnevnte henseende er navnlig anført, at farten var for stor - særlig i betraktning av at der ferdedes mange barn i gaten - og at der heller ikke blev bremset hurtig og eftertrykkelig nok, da den kritiske situasjon inntraadte.

Saksøkte, som har paastaatt sig frifunnen og tilkjent saksomkostninger, bestrider at der under de foreliggende omstendigheter pliktes erstatning uten hensyn til skyld og fremholder subsidjært at et mulig erstatningsansvar av denne art maa ansees ophevet som følge av uaktsomhet fra barnets eller foreldrenes side. Videre benekter kommunen, at vogn føreren har handlet uaktsomt eller at det er nogen feil ved sporveiens materiell, at vognene mangler spesielle redningsskjermer og skinnebremser, men bortsett herfra mener saksøkte, at ulykken i nærværende tilfelle antagelig vilde ha inntruffet like fullt, selv om denslags apparater hadde vært i bruk.

Efter hvad der foreligger oplyst i saken maa det antas, at ulykken har funnet sted saaledes: Sporvognen kom kjørende paa høire trikkespor nedover Fjøsangerveien i retning mot byens centrum. Straks før paakjørselen befant det tilskadekomne pikebarn sig ved nogen tjæretønner - 3 i tallet - som laa like ved fortauet til høire for skinnegangen. Idet trikken skulde passere dette sted, sprang hun frem i kjørebanen foran sporvognen, antagelig for at løpe over til nogen barn, som lekte paa den motsatte side av gaten, hvor fortauet gaar over i en liten plass. Føreren bremset op, men pikebarnet blev allikevel revet overende av forreste vogn; hvis hjul gikk over hennes ben. Efter at trikken var stanset, viste det sig at hun laa ved motorvognens bakre plattform. Retten maa anta efter vidneprovene, at sporvognens fart var moderat og at der intet er at utsette paa kjørehastigheten eller kjøringen i det hele tatt. Det er visstnok oplyst, at nogen barn sprang over trikkelinjen og hen til venstre fortau, da sporvognen kjørte nedover fra siste stoppested Solheimsvikens posthus, men - saavidt skjønnes - var vognen ved dette tidspunkt ennu saa langt borte, at der ikke kunde være nogen fare for haanden, og senere synes der at ha vært fri bane like til skadelidte løp ut i gaten fra høire. Vognforeren prover - uten at dette er blitt motsagt - at han som vanlig varslet tydelig med fotklokken. Der synes heller ikke at være grunn til at bebreide føreren, at han ikke i tide har vært opmerksom paa skadelidte. Hverken han selv eller de to passagerer, som likeledes befant sig paa forreste plattform, har - efter hvad de prover - sett pikebarnet før umiddelbart før den farlige situajon inntraff, idet hun plutselig sprang frem foran vognen. 6te vidne, som ved anledningen stod utenfor sitt hus nogenlunde rett overfor ulykkesstedet, sier at barnet efter hans skjønn ikke kunde sees av føreren, fordi hun var glemt bak tjæretønnene. De nevnte passagerer forklarer overensstemmende med føreren, at denne gjorde hvad han kunde for at stoppe vognen, idet

Side:822

han bremset øieblikkelig med alle apparater (den elektriske bremse, haandbremsen og sandapparatet), og konduktøren, 1ste vidne, Andreas Tefte, som stod paa motorvognens bakre plattform, sier at der blev bremset kraftig op. Barnet var imidlertid aabenbart kommet for nær trikken til at det var mulig at undgaa paakjørsel. Føreren og 6te vidne mener, at hun bare var ca. 1 meter foran motorvognen, da hun sprang frem, mens Sigurd Olsen og Westrheim anslaar avstanden til henholdsvis 1 à 2 og 2 à 3 meter. Alle de nevnte vidner uttaler som sin opfatning, at der intet er at legge vognføreren til last Et vidne, Ole Mjaatvedt, har visstnok provet, at der efter hans mening blev kjørt med «fulle kjørekontakter» og at han hadde inntrykk av, at bremsingen ikke var tilstrekkelig kraftig, men overfor de øvrige vidneprov kan man ikke legge nogen avgørende vekt herpaa, saa meget mere som vidnet satt i tilhengervognen. Overhodet har retten efter de foreliggende oplysninger ikke kunnet finne, at der kan være noget at utsette paa vognførerens forhold, selv om man tar behørig hensyn til, at der som foran nevnt, var endel barn i naærheten. Han synes at ha handlet med fornøden aktsomhet, raskhet og aandsnærværelse.

Med hesyn til anken over sporveiens materiell maa man være enig med saksøkeren i, at det ikke kan være avgjørende for spørsmaalet om sporveisadministrasjonens ansvar i denne henseende, at vedkommende kontrollmyndighet i sin tid har funnet materiellet tilfredsstillende, naar ulykken kunde ha vært forebygget ved andre bremseanordninger eller lignende, som senere maatte ha vist sig mer formaalstjenlige enn de hittil benyttede. Imidlertid synes der at herske meningsforskjell blandt fagkyndige med hensyn til nytten eller hensiktsmessigheten av de innretninger, hvorom her er tale, nemlig redningsskjermer («kofangere») og elektromagnetiske skinnebremser. Hvad spesielt de førstnevnte angaar, saa har saksøkte latt dokumentere skrivelser - - -, hvorav det fremgaar at spørsmaalet har vært inngaaende prøvet i Tyskland, og at man der i ethvert fall ikke har funnet, at det ubetinget og overalt er heldig at innføre fangskjermer ved sporveiene. Det er nevnt fra sakkyndig hold, at disse skjermer medfører en farlig forkortelse av bremsestrekningen, idet selve fangskjermen leilighetsvis vil kunne skade eller endog drepe istedenfor at redde, mens der i det enkelte tilfelle muligens ingen skade vilde ha skjedd, om vognen hadde vært uten dette apparat. De nevnte innretninger synes da heller ikke at ha faatt almindelig innpass hverken i Tyskland eller Skandinavien. - - - Her i landet brukes baade redningsskjermer og skinnebremser ved Oslo sporveier, hvor de efter de foreliggende uttalelser har vist sig nyttige og effektive, skjønt det paa den annen side heter om skinnebremsene, at de har skaffet passagerene ulemper ved braastans. I Trondheim benyttes skinnebremser, som der betraktes som nyttige innretninger, hvorimot «kofangere» ikke er i bruk. Efter de forelggende oplysninger drister retten sig ikke til at betegne det som uforsvarlig eller som nogen feil, at sporveien her i byen ikke er utstyrt med de nevnte apparater. Hvorvidt man ved anvendelse av spesiell redningsskjerm eller skinnebremse vilde ha kunnet avverge ulykken i det her foreliggende tilfelle, er det forøvrig umulig at ha nogen sikker mening om, det synes i ethvert fall lite trolig, at man ved hjelp av nevnte bremseinnretning kunde ha stoppet vognen tidsnok til at undgaa overkjørsel.

Idet retten saaledes ikke finner, at der kan være grunn til at legge nogen skyld enten paa sporveiens administrasjon eller dens betjening, blir spørsmaalet videre, om kommunen uten hensyn hertil maa svare erstatning

Side:823

som driftsherre efter de rettsregler som gjelder om ansvar for farlige bedrifter. Dette kan retten ikke anta. Ulykken er i nærværende tilfelle ikke inntruffen som følge av nogen uregelmessighet ved selve sporveiens drift. Sporvognen gikk sin ordinære rute med vanlig eller moderat fart og maskineriet (navnlig bremseinnretningen) har - saavidt vites - virket tilfredsstillende. Den farlige situasjon inntraadte - efter hvad man maa anta paa grunn av barnets eget forhold, idet hun plutselig og uventet løp ut i gaten, frem foran sporvognen og i saa kort avstand fra denne, at overkjørsel blev uundgaaelig. Der kan formentlig ikke med hjemmel i vor rettspraksis statueres ansvar for sporveien i et tilfelle som det her omhandlede. Se i denne forbindelse Høiesteretts dommer i Rt-1931-97 og i Rt-1909-586.

I henhold til det ovenfor anførte vil saksøkte være at frifinne, uten at det blir nødvendig at avgjøre, hvorvidt der kan konstateres nogen uaktsomhet hos det tilskadekomne barn, som ved det angjeldende tidspunkt var ca. 2 1/2 aar gammel, eller hvorvidt det kan bebreides foreldrene, at de har latt et barn av denne alder ferdes paa gaten uten betryggende tilsyn. Sakens omkostninger antas efter omstendighetene at burde opheves. - - -

J. Arnesen.