Rt-1976-792

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1976-06-18
Publisert:	Rt-1976-792
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 90B/1976
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Christiansen, Michelsen, Roll-Matthiesen, Schweigaard Selmer, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §332, Handverkslova (1970) §6, Straffeprosessloven (1887) §331, §377, Lærlingeloven (1950), §16, §2, §30, §4, §7

Dommer Christiansen: Malermester A, født xx.xx.1921, ble av politimesteren i Drammen den 14. januar 1975 forelagt en bot på kr. 500, subsidiært fengsel i 5 dager, for overtredelse av straffelovens §332, jfr. lov om håndverksnæring av 10. juni 1970 §6, første ledd litra b. Det straffbare forhold er i forelegget beskrevet slik:

«ved høsten 1974 som innehaver og daglig leder av det personlige firma Malermester A i Drammen å ha utført eller latt utføre av arbeidstakere i sitt firma legging av vinyl gulvbelegg i blokk nr. 22 på Fjell, Drammen, skjønt han ikke har håndverksbrev i byggtapetserfaget eller har ansatt i firma faglig leder med slikt håndverksbrev.»

Da A ikke vedtok forelegget, ble saken sendt byretten til pådømmelse i henhold til straffeprosesslovens §377. Drammen byrett avsa 27. februar 1976 dom i saken med slik domsslutning:

A frifinnes.

For nødvendig utlegg til sitt forsvar tilkjennes han av statskassen kr. 3.800.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner. For Høyesterett er ellers opplyst at A den 27. april 1976 løste håndverksbrev i byggtapetserfaget i medhold av håndverkslovens §7 tredje ledd.

Politimesteren i Drammen har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen. Det heter i ankeerklæringen blant annet:

«Dommen påankes på grunn av feil rettsanvendelse fordi byretten synes å ha lagt til grunn at legging av vinyl gulvbelegg ikke hører til bygningstapetserernes fagområde.»

Statsadvokaten har for Høyesterett særlig gjort gjeldende at det faglige skille mellom malere og byggtapetserere er fastslått i Høyesteretts kjennelse av 21. februar 1953 ( Rt-1953-267). Fagmyndighetene fulgte opp kjennelsen ved i tiden 1. juli 1955 til 1. juli 1958 å gi malermestere og malersvenner med bestått

Side:793

svenneprøve adgang til en summarisk og lettere prøve i byggtapetserfaget, jfr. kgl. res. av 1. april 1955 og Kronprinsregentens res. av 21. juni 1957. Disse resolusjoner - i likhet med de svenneprøveplakater m.v. som byretten omtaler - peker ifølge statsadvokaten på det essensielle, nemlig at legging av gulvbelegg alene hører under byggtapetsererne. Fagprøven for malere har aldri inneholdt noen prøve i legging av belegg på gulv. Men byretten har bare referert disse vesentlige momenter uten å trekke noen slutning av dem eller av et annet viktig moment i saken, nemlig hvordan fagmyndigheten - Industridepartementet - hele tiden har sett på skillet mellom fagene. I stedet har byretten ensidig festet seg særlig ved praksis i Drammen by.

Forsvareren for Høyesterett har i det vesentlige understreket at vinyl er et helt nytt materiale som ikke eksisterte her i landet før i 1952, og som legges ved arbeidsmetoder som malermestere behersker like godt som byggtapetserere. Malermestrene har hele tiden siden vinylbelegg kom på markedet lagt slikt belegg, og det eksisterer heller ikke tilstrekkelig med byggtapetserere til å overta dette arbeidet. Etter forsvarerens mening hører derfor legging av vinylbelegg på gulv inn under begge de fag saken gjelder.

Jeg er under tvil kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.

I kjennelse av 21. februar 1953 har Høyesterett utførlig gjort rede for utviklingen etter at strietapetsering og linoleumspålegging ved kgl. res. av 24. oktober 1930 ble lagt inn under håndverksloven og prøve på dette arbeid ble tatt opp i svenneprøveplakaten for byggtapetserere. Etter at resolusjonen trådte i kraft den 1. januar 1931, ble den meget mangelfullt håndhevet. Bortsett fra Oslo-området og i en del byer på Østlandet, fortsatte malere arbeidet med strietapetsering og linoleumslegging som om resolusjonen ikke hadde eksistert. Høyesterett karakteriserte i 1953 denne ordning som ytterst uheldig. Det heter videre i førstvoterendes begrunnelse blant annet:

«Etter de opplysninger som foreligger, antar jeg at utviklingen siden 1930 har vist at resolusjonen på mange måter har vært uheldig i sine virkninger, og at det på en eller annen måte må åpnes adgang for malerne til lovlig å utføre bygningstapetsering - et yrke som de har en naturlig tilknytning til, som de gjennom sitt arbeid i malerfaget har fagkunnskap i og som det vil være rasjonelt å utføre i forbindelse med malerarbeid. Det er imidlertid etter min mening administrasjonens og ikke domstolenes sak i dette tilfelle å finne frem til den mest hensiktsmessige ordning. Departementet har da også gitt uttrykk for at revisjonen av bestemmelsene er påkrevd. I et fremlagt notat av 19. februar 1952 utarbeidet av Industridepartementet er det således anført: «Det må være en avgjørende forutsetning for å forbeholde visse næringsutøvere å drive et fag med leiet hjelp at det etter hvert utdannes tilstrekkelig av mestre og svenner med henholdsvis håndverksbrev og svennebrev (full svenneutdannelse) i faget

Side:794

til at disse kan tilfredsstille behovet. Svikter dette så alvorlig som tilfelle synes å være for bygningstapetserfaget, må gjeldende ordning endres snarest.» Det heter videre at hvis Høyesteretts avgjørelse gdr malerne imot, er «alle, også tapetsererne, enige om at malerne må få lettere adgang til å få håndverksrett i bygningstapetsering».»

Høyesteretts flertall antok etter dette at den praksis som forelå, ikke fratok byggtapetsererne den enerett til strietapetsering og linoleumpålegging som de var tillagt ved resolusjonen av 1930. Den dissenterende dommer var enig i at departementet ved utarbeidelsen av resolusjonen hadde tatt sikte på å gi byggtapetsererne en slik enerett, men fremhevet at denne forutsetning bygde på et meget svakt faktisk grunnlag. Departementet syntes nemlig ikke å ha hatt noen forståelse av at forholdet mellom malermesterfaget og byggtapetserfaget var helt forskjellig i Oslo-området og i resten av landet. At byggtapetsererne ikke hadde enerett til de arbeider saken dengang gjaldt, anså den dissenterende dommer fastslått ved klar, uanfektet og meget langvarig praksis.

Utviklingen har medført at linoleum i tiden etter Høyesteretts kjennelse i 1953 i meget sterk grad har tapt terreng overfor andre typer gulvbelegg, særlig da PVC-belegg (vinyl). Jeg har imidlertid vanskelig for å se at denne utvikling i seg selv har medført at fagskillet etter kjennelsen ikke har betydning også i forhold til de sistnevnte gulvbelegg. Selv om vinylbeleggene har en annen sammensetning og andre egenskaper enn den linoleum man nyttet før i tiden, og leggingen av beleggene skjer på en annen måte og til dels byr på noe andre problemer enn legging av den nevnte linoleum, er det etter min mening i relasjon til håndverkslovgivningen alene tale om en videreutvikling av et arbeid som eksklusivt er lagt til byggtapetserfaget ved resolusjonen av 1930. De bestemmelser om fagprøven m.v. som er gitt i tiden etter at Høyesterett avsa sin kjennelse, og som er utførlig referert i byrettens dom, forutsetter da også etter min mening klart at det nevnte fagskille ikke er bortfalt. At fagmyndigheten - dvs. Industridepartementet - hele tiden har vært av samme oppfatning, må også være på det rene. Etter dette finner jeg at byrettens dom hviler på en uriktig lovforståelse når den har antatt at tiltalte ikke objektivt sett har overtrådt håndverksloven.

Når jeg likevel har vært i tvil med hensyn til avgjørelsen, skyldes det den langvarige praksis som har foreligget i strid med resolusjonen fra 1930. Som nevnt rettet Høyesterett allerede i 1953 kritikk mot administrasjonen for dens manglende evne til å tilpasse fagreguleringen på dette område til livets krav. Den midlertidige lettelse i 50-årene for malere til å ta prøve i byggtapetserfaget kan jeg ikke se var tilstrekkelig til å imøtekomme disse krav. Utenom Oslo-området har så vidt skjønnes forholdet hele tiden vært at malermestere uten formell kompetanse har lagt gulvbelegg av blant annet vinyl uten at fagmyndighetene

Side:795

noen gang effektivt har forsøkt å håndheve fagskillene. Denne drift i strid med forskriftene må fagmyndighetene hele tiden ha kjent til, fordi det i alle år i store deler av landet har vært alt for få byggtapsetserere - ja, til dels ingen - til å dekke det praktiske behov, j fr. blant annet det arbeidsdokument fra Industridepartementet som er referert i byrettens dom. Det er i saken også dokumentert en rekke henvendelser til Industridepartementet for å få formalisert malermestrenes rett til å drive med byggtapetsering, noe som i tilfelle kan skje ved en kgl. res i medhold av ett av alternativene i den gjeldende håndverkslovs §4. Hittil har imidlertid disse henvendelser ikke ledet til noe resultat, bortsett fra at departementet har svart at det arbeider med saken, og at det vil ta forholdsvis lang tid før en avgjørelse kan treffes. Det som senest foreligger fra Industridepartementet om fagskillet mellom malerfaget og byggtapetserfaget, er et brev av 7. mai 1976 til Kirke- og undervisningsdepartementet, hvor det blant annet heter:

«Industridepartementet er interessert i å få etablert en ordning mellom ovennevnte fag om gjensidig rett til å drive i det annet fag, jfr. håndverkslovens §4 punkt e. Dette vil ha til forutsetning at det i svenneprøvene for begge fag legges inn arbeider som yter en viss grad av sikkerhet for kvalifikasjoner i deler av det annet fag.»

På bakgrunn av den administrative sendrektighet jeg her har omtalt, virker det etter min mening ikke rimelig at det nå gjennom straffesak gripes inn mot en meget langvarig praksis, selv om denne står i strid med de formelle forskrifter. Som nevnt i Høyesteretts kjennelse av 1953 må det være administrasjonens oppgave å finne frem til en hensiktsmessig ordning på dette felt, og jeg finner grunn til å understreke at dette nå bør skje uten ytterligere opphold.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Schweigaard Selmer og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jacob Wulfsberg med domsmenn): - - -

A har erkjent det faktiske forhold i forelegget, men nektet seg skyldig. Han mener at legging av vinyl gulvbelegg ikke er et fag som bygningstapetsererne har enerett til.

A har drevet egen malerforretning siden 1948. Han er f. t. formann i malermesternes forening i Drammen, og har tidligere også vært formann i byens håndverkerforening.

Side:796

Han sier at i hele hans yrkestid har fagene som bygningstapetserere og malere gått hånd i hanke. A gikk sin lære hos en malermester i Oslo, denne var bygningstapetserer i det tidligere Aker.

A mener at produksjonen av vinylbelegg begynte i Norge i 1952. Storparten av vinylbeleggene er på filt. De er lettere å håndere enn linoleum da de er mer bøyelige, tynnere og lettere å skjære gjennom.

Før legging må gulvet avrettes og sparkles. Det er et underlagsarbeid som malerne er godt fortrolig med.

Leggingen av vinylbelegg adskiller seg fra linoleum ved at skjøtene sveises. Sveisingen skjer ved varmluft (føhn).

Arbeidet på Fjell omfattet 3 blokker, med ca. 3.000 m2 belegg pr. blokk og pris ca. kr. 250.000 pr. blokk. Det var Buer & Buer A/S som var hovedentreprenører på blokkene og som ba A gi pris for legging av vinyl. Buer & Buer sørget selv for sparklingen, men A preparerte alle badegulv. As pris omfattet belegget og leggingen av det.

Før leggingen måtte A se etter at sparklingen var i orden, da han er ansvarlig hvis det er mangler i underlagsarbeidet. Buer & Buer sørget for at en mann fra produsenten, Fagertun Fabrikker i Drammen, også kontrollerte at alt var i orden før A startet med sitt arbeide - det er særlig nødvendig å passe på at gulvene er tilstrekkelig uttørret slik at vinylbelegget ikke senere bobler opp.

Om andre gulvbelegg sier A at legging av heldekktepper er ansett for å være fritt. På bad kan det - foruten vinyl og fliser - bl.a. legges epoxy på glassfiber. Om dette siste forklarer A at han for Drammen har rett til å legge det etter særskilt avtale med Jotun-Gruppen Linoleum legges det lite av nå.

For å få kvalifisere seg for legging av vinylbelegg gjennomgikk A i februar 1970 et kurs på 32 timer ved Statens Teknologiske Institutt, jfr. instituttets brev til A 19. januar 1976. om et liknende kurs som holdes i februar i år, heter det i instituttets innbydelse:

«Kurset er beregnet på tapetserere og malere og omfatter forelesninger om og demonstrasjon av fuktighetsmåling, forbehandling, avrettingsmasser, limtyper og plastbelegg.

Det vil bli øvelser i tilskjæring og sveising av plast, fargevalg, fargekombinasjoner, helsevern, brannforskrifter, skadeårsaker m. m. blir omtalt.»

Det var Drammen Sadelmaker- og Tapetsermesterforening som 21. oktober 1974 meldte saken til politiet. Fra foreningen møtte sekretæren,

1. vitne tapetsermester Henrik Kristian Kulberg, som også er med i styret for landsforeningen. Han har opplyst at det er 4 bygningstapetsermestere i Drammen, og at disse ikke vil ha noen problemer med å ta det gulvleggingsarbeid som er. Han hevder at Iegging av vinyl og tepper hører inn under bygningstapetserfaget. Utviklingen har ført til at man har gått over fra linoleum til vinyl, men at det kommer nye materialer fører ikke til at arbeidet med leggingen går ut av faget. Legging av tepper hører fra gammelt av under tapetserfaget. Teppene ble tidligere sydd og strukket fra vegg til vegg - de moderne heldekktepper blir festet til gulvet med lim eller tape.

Går man over til veggene, hører oppsetting av glassfiberstrie -

Side:797

iflg. Kulberg - under bygningstapetserfaget, mens malerne har den etterfølgende maling av strien. Kulberg har om dette vist til en protokoll fra møte 4. august 1975 mellom Malersvennenes Fagforening og Bygningstapetserernes Forening i Oslo:

«Det ble enighet om at oppsetting av glassfiberstrie hører inn-under Byggtapetserfaget - og at oppsetting av nevnte materiale skal settes opp av Bygningstapetserernes Forening's medlemmer.

Dette er også i henhold til tidligere avtale av 1968.»

2. vitne, malermester Alfred Bjørvik, Sandefjord, (f.t. formann i Malermestrenes Landsforbund) har forklart at han og A har samarbeidet om en del prosjekter, hatt entrepriser sammen og lånt folk av hverandre. Retten tilføyer her at A for politiet opprinnelig hadde oppgitt at arbeidet på Fjell ble utført under tilsyn av Bjørvik, men A har ikke hevdet dette under hovedforhandlingen.

Bjørvik har også avlagt tilleggsprøve som bygningstapetserer i henhold til kgl. res. av 1. april 1955.

Han sier at malermesterne legger såvel vinyl som tepper på gulv - anslagsvis mener han malerne legger 75 % og bygningstapetsererne 25 %. Oppsetting av glassfiberstrie er med i akkordtariffen for malerfaget, se side 35 post 364 i den fremlagte tariff av 1970.

Inntil 1976 var tariffene for malerfaget og for bygningstapetserarbeidet samlet i ett hefte, fra 1976 er de gitt adskilt. om sveising av vinylbelegg sier Bjørvik det var en metode som først ble anvendt i Norge i 1959.

3. vitne, avdelingsingeniør Rolf Henning Larsen i Buer & Buer, forklarer at de bad A og en bygningstapetsermester gi pris på gulvleggingen på Fjell. Buer & Buer antok tilbudet fra A, og de var meget godt fornøyd med arbeidet. A hadde - iflg. Larsen - den nødvendige faglige kyndighet.

Larsen sier ellers at Buer & Buer alt i 1969 brukte en malermester til å utføre legging av vinyl, og at Norske Boligbyggelags Landsforbund har et eget gulvleggingsfirma.

4. vitne, direktør Helge Bibow i Malermestrenes Landsforbund - som selv var i malerfaget i mange år før han i 1948 begynte i Landsforbundet - forklarer at det bare er i Oslo og noen få andre Østlandsbyer at det har vært et klart fagskille mellom malere og bygningstapetserere. Utviklingen har ført til at en del av malerarbeidet har blitt stadig mer industrialisert ved at bl.a. veggseksjoner leveres ferdig malt fra fabrikk, og derved er det blitt forholdsvis mer tapetsering og gulvlegging på malermesterne.

Om forholdene i Bergen sier Bibow at der har det vært en noe spesiell utvikling idet egne gulvleggingsfirmaer har overtatt. Nord for Hamar er det knapt noen bygningstapetserer, og i Trondheim er det bare malermestere.

Bibow mener at frihåndverkere vil overta leggingen av gulvbelegg hvis ikke malermesterne kan utføre arbeidet - og det er en utvikling som ingen vil være tjent med.

Om forholdet til svenneprøveplakat og fagprøver sier Bibow at man ikke bare kan se på disse og dermed avgjøre fagskillet. Livet er mer variert.

Side:798

Fra andre fagområder nevner Bibow at det for beslektede fag er forholdt noe forskjellig. Boktrykkere, litografer og reprodusører utøver fag som er adskilt etter fagprøvene, men den som er mester i et av disse fag, kan utøve også de to andre fag. Malermesterne har for noen år siden tatt opp spørsmålet om en tilsvarende løsning for dem i forhold til bygningstapetsermesterne (slik at malerne kan utføre arbeide som bygningstapetserere og bygningstapetsererne arbeide som malere), men bygningstapetsererne avslo.

Baker - konditor er adskilte fag, likeledes pølsemaker - slakter.

Bibow kjenner ikke til noen aksjon mot malermestere siden kjennelsen av 21. februar 1953 i Høyesterett, Retstidende 1953 267. Kjennelsen førte til den kgl. res. av 1. april 1955. Resolusjonen om denne lettere svenneprøve i bygningstapetserfaget gjaldt for tiden 1. juli 1955 til 30. juni 1957, og ble ved Kronprinsregentens resolusjon 21. juni 1957 gitt forlenget gyldighet til 1. juli 1958.

Etter resolusjonen i 1955 sendte Malermestrenes Landsforbund 24. august 1955 et sirkulære til sine avdelinger og medlemmer på steder hvor håndverksloven gjelder, der det bl.a. heter:

«Til tross for at styret er helt uenig i den måte som departementet har ordnet saken på, og fortsatt vil arbeide for å få anerkjent rettigheter for malerfaget, vil styret allikevel oppfordre alle malere med håndverksbrev utstedt senere enn 1930, eller svennebrev, til å avlegge prøven i byggtapetserfaget.»

5. vitne, Lage Haugness, arbeidet i yngre år som maler og bygningstapetserer i Trondheim hvor hans far var malermester, var senere forretningsfører i Norsk Bygningsarbeiderforbund. Han sier at i den tid som han arbeidet i faget gikk arbeidet som maler og bygningstapetserer om hverandre, og det har det i hovedsak gjort over hele landet - bortsett fra Oslo. Egen forening for bygningstapetserere er det bare i Oslo.

Haugness sier ellers at også Bygningsarbeiderforbundet har henvendt seg til Industridepartementet om at de to fag som maler og bygningstapetserer skal gå sammen.

6. vitne, Fridtjof Jahnsen er rektor ved Tønsberg Yrkesskole. Han forklarer at undervisningen for malere der omfatter maling, tapetsering og gulvbelegg. Slik er forholdet også ved de 10-12 andre yrkesskoler i landet som har denne undervisning - bortsett fra at Jahnsen først under saken nå får vite at det er en egen linje for bygningstapetserere ved Bærum Yrkesskole. Det er regnet som en forutsetning at malere også kan tapetsere. Det samme er eksempelvis tilfelle i Gøteborg. Fagene ligger så nær hverandre at det bare blir vanskeligheter ved å skille mellom dem.

Etter at bevisførselen var avsluttet ble tilført rettsboken:

«Rettens formann fant grunn til å nevne at han hadde overveiet spørsmålet om saken var fullstendig nok opplyst, særlig for byggtapetserernes syn jfr. strpl. §331 femte ledd. Aktor og forsvarer fikk anledning til å uttale seg hvoretter retten i enerom drøftet spørsmålet. Rettens formann meddelte deretter at retten på embets vegne ikke hadde funnet grunn til å innhente nye bevis.

Hverken aktor eller forsvarer begjærte utsettelse.»

Aktor har vist til at den interessetvist mellom malere og tapetserere

Side:799

som ligger bak denne sak, har pågått gjennom lang tid. Legging av gulvbelegg er et fag som fra gammelt av hører til tapetsererne. Det var forholdet allerede før det ved kgl. res. av 24. oktober 1930 ble gitt bestemmelser om svenneprøver særskilt for bygningstapetserere og møbeltapetserere, mens det i henhold til svenneprøveplakaten av 25. oktober 1918 bare var en prøve for tapetserere.

At det var et fagskille mellom malere og bygningstapetserere kommer klart fram i avgjørelsen fra 1953. Den kgl. res. av 1. april 1955 ga malerne anledning til å ta en tilleggsprøve, en prøve som hadde vært helt overflødig hvis det var meningen at fagskillet skulle anses bortfalt.

Hvorledes forholdet mellom de to fag fremtidig vil bli løst er uten betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak. Industridepartementet behandler f.t. spørsmålet om en eventuell fremtidig nyordning av forholdet mellom bygningstapetserfaget og malerfaget, men iflg. departementet vil det ta lang tid før avgjørelse kan treffes, og departementet kan heller ikke nå antyde noe om hva en eventuell nyordning vil gå ut på, jfr. departementets brev 3. oktober 1975 til Drammen politikammer.

Etter aktors oppfatning har malermesterne hele tiden vært klar over den rettslige situasjon, og A - som har vært aktivt med i foreningsarbeidet - kan ikke høres med at han har vært i noen undskyldelig rettsvillfarelse.

Forsvareren hevder at påtalemyndigheten ikke har ført bevis for at vinyllegging krever en fagkunnskap som bare bygningstapetserere kan utøve.

Når det gjelder leggingen så er underlagsarbeidet med sparkling m.v. et typisk malerarbeid. I forhold til legging av linoleum er sveisingen i skjøtene av vinyl en helt ny arbeidsmetode. Bygningstapetsererne har ikke størte fagkunnskap enn malerne til slik legging.

Forsvareren viser dessuten til at det er fast praksis for at malerne kan utføre arbeide med legging av vinyl. Det er den sedvanemessige oppfatning av hva som hører under fagene og den praksis som har utviklet seg, som er avgjørende for hva fagene omfatter. For den alminnelige utvikling er det - iflg. forsvareren - av betydning at det ikke er for fastlåst hva som hører til de enkelte fag, jfr. side 20 spalte 1 i komitéinnstilling avgitt 28. desember 1955 om ny håndverkslov. Loven setter ikke opp noen faggrense, heller ikke kan sentraladministrasjonen bestemme den, like så litt som forskriftene om fagprøvene er avgjørende. Prøvene gir bare et utsnitt av faget.

Etter forsvarerens mening må det få følger for rettstilstanden at det ikke er aksjonert siden kjennelsen i 1953. Denne kjennelse gjaldt forøvrig - i forhold til svenneprøvebestemmelsen av 24. oktober 1930 - sentrale områder, nemlig oppsetting av papirtapet på underlag av ullpapp og strekking av tak med strie, som ble påklebet maskinpapir.

Forsvareren har vist til flere rettsavgjørelser om forhold hvor to fag overlapper hverandre. Se således Rt-1927-1085 (bilverksted ansett berettiget til å utføre reparasjoner som strengt tatt hørte inn under smedfaget), Rt-1939-15 (bokbinder - boktrykker, boktrykkeren kunne utføre letthefting som ikke krevet innsikt i bokbinderfaget), Rt-1956-87 (parkettsliper ansett berettiget til å stryke olje og fargeløs lakk på gulv) og Rt-1974-493 (legging og sammenføying av rør

Side:800

i grøft ikke ansett som rørleggerfag, da rørene fra fabrikk var tilpasset til hverandre og enkle å koble sammen). Videre til Rt-1926-879 (laging av bilkarosserier ikke ansett som håndverk), Rt-1930-1365 (dører, vinduer og skuffer til butikkinnredning ansett som fremstillet fabrikkmessig og derfor ikke omfattet av håndverksloven), Rt-1938-897 (forholdet konfeksjon - skreddersøm, industri - håndverk) og Rt-1951-228 (tannlege berettiget til å utføre tannteknisk arbeid). Om virkningen av passivitet ved at bestemmelsen ikke blir håndhevet, er vist bl.a. til Rt-1915-81 om mangelfull overholdelse av helligdagslovgivningen.

Forsvareren mener at retten kan avgjøre den foreliggende sak mot A på flere måter - ved å fastslå at vinyllegging av gulv enten er et fellesområde for malere og bygningstapetserere, eller det er et helt fritt område, eller det ihvertfall ikke er et fag som er eksklusivt for bygningstapetserere.

I alle fall hevder forsvareren at A må frifinnes på grunn av undskyldelig rettsvillfarelse.

Forsvareren har pekt på at en interessetvist som denne er lite egnet for avgjørelse i en straffesak, jfr. førstvoterendes merknader i Rt-1939-599, og side 24 spalte 2 i ot.prp.nr.55 (1967-68) til den nye håndverkslov, og side 24 spalte 2 i Skjerdal komitéens innstilling av 1966 om samme lov.

Om de planer som foreligger for opplæringen har forsvareren vist til Norges off. Utredninger 1975: 14 (Løken-komitéen), særlig side 37 under pkt. 190 der «Komitéen foreslår at maler- og byggtapetserfaget slås sammen til et fag og gis benevningen maling og belegg» med bl.a. arbeidsoppgaver som 6 «Montering av linoleum- og plastmateriale» og 9 «Teppelegging», samt til side 41 under pkt. 228: «Maling og belegg. Mange fagoperatører utfører både maling og beleggsarbeid. Med de nye materialer og arbeidsmetoder som benyttes, mener komitéen at disse to fagområdene er så integrert at utdannelsen bør samordnes. Dette fagområde blir såvidt betydelig at det ikke kan gis opplæring i støttefag.»

Fra Industridepartementet har forsvareren fått oversendt utsnitt av et arbeidsdokument sålydende:

«Tabellen viser at det i ca. 90 kommuner som det er kommet oppgaver fra er 301 som har rett til å drive med leiet hjelp i b.faget der hvor h.loven gjelder, se rubrikk 1 og 2. Av rubrikk 5 fremgår at det er ca. 240 som driver i faget med leiet hjelp uten å ha rett til dette. Av samtlige driver således 46 % ulovlig med leiet hjelp. Dette er bedrifter som har rett til å drive i malerfaget på håndverksbrev eller «på gammel rett». Det fremgår også at av 90 kommuner er det 39 hvor det ikke finnes utøvere i b.faget med rett til å drive i faget med leiet hjelp, d.v.s. nesten halvparten av kommunene. Flere av de 39 er bykommuner (12). I 54 kommuner var det ingen med håndverksbrev i b. tapetsering d.v.s. i disse kommuner var det ingen utøvere som fylte h.lovens krav til kvalifikasjoner.

For ytterligere å belyse situasjonen viser dok. 18 (statistikk fra Kud og Lærlingrådet) at det i 1974 ble bestått 7 svenneprøver i b. faget og inngått 4 lærekontrakter. I tidsrommet 1968 - 74 - i løpet av 7 år -

Side:801

ble bestått 34 svenneprøver og inngått 75 lærekontrakter i b.faget, det absolutte lavmål i forhold til de øvrige 7 bygningsfag under håndverksloven. Til sammenligning hadde malerfaget 51 beståtte svenneprøver i 1974 (b.faget 7) og 70 lærekontrakter (4), i løpet av nevnte 7 år 337 beståtte svenneprøver (34) og 357 lærekontrakter (75).»

Forsvareren har endelig vist til at A iflg. brev 12. mars 1956 fra lensmannen i Svelvik og Strømm hadde avgitt melding om næringsrett i tapetserfaget, og at han da hadde rett til å fortsette den drevne næring i tapetserfaget i Svelvik kommune. Etter forsvarerens oppfatning ville da A kunne få håndverksbrev i bygningstapetserfaget i henhold til håndverkslovens §7 tredje ledd.

Retten bemerker:

I svenneprøveplakaten fra 25. oktober 1918 omfattet prøven for tapetserere ikke belegg av gulv. Da det 24. oktober 1930 kom bestemmelser om svenneprøver særskilt for bygningstapetserere og for møbeltapetserere, ble det for bygningstapetsererne nevnt som en del av prøven å «pålegge gulvet linoleum».

Ved forskrifter, ajourført i 1965 om svenneprøver (fagprøver) i håndverksfag som er lagt inn under lærlingeloven av 14. juli 1950 heter det for bygningstapetserere bl.a. å «pålegge gulvet linoleum eller gummi». Svenneprøveplakaten av 1918, kgl. res. av 28. mars 1930 og fagprøvene pr. 1965 har for malere ingen prøve om legging av gulv.

Prøvene fra 1965 er erstattet av nye prøver for malere og for bygningstapetserere.

I opplæringsplan og prøveforskrifter for bygningstapetserfaget, fastsatt av Kirke- og Undervisningsdepartementet med virkning fra 1. april 1970, heter det bl.a. om svenneprøven:

«Veggarbeid og gulvarbeid er obligatorisk krav, men det er 3 alternative oppgaver til hvert sett.»

De 3 valgfrie alternativer for gulvarbeid omfatter dette alternativ 2.

«A. Et gulv, minst 12 m2, primes, avrettes og slipes.

Samme gulv pålegges og limes et homogent plastbelegg i baner med minst en skjøt.

Skjøtene freses med maskin eller fuges med håndverktøy og sveises med sveisetråd. Sveisetråden planskjæres.

B. Samme gulv pålimes plastfotlist ved alle vegger.»

Alternativ 1 omfatter legging av linoleum, alternativ 3 legging av fliser - valgfritt i plast, linoleum eller gummi.

Fra førstvoterendes votum i Retstidende 1953 267 gjengis:

«Ved kgl. res. av 24. oktober 1930 ble strietapetsering og linoleumspålegging lagt inn under håndverksloven og prøve på dette arbeid tatt opp i svenneprøveplakaten for bygningstapetserere. Selv om det ikke er kommet direkte til uttrykk i resolusjonen, var det utvilsomt myndighetenes mening ved vedtaket at de nevnte arbeider for fremtiden skulle forbeholdes bygningstapetserfaget med utelukkelse av andre fag.»

Den dissenterende dommer var enig i at departementet ved utferdigelsen av resolusjonen hadde forutsatt at nevnte arbeider var tillagt bygningstapetserhåndverket som enerett. Dommeren fortsatte bl.a.:

«Men departementet synes ikke å ha hatt noen virkelig forståelse av det faktum at forholdene reelt var helt annerledes i Osloområdet,

Side:802

hvor bygningstapetserfaget allerede dengang var blitt en spesialitet, enn i resten av landet hvor bygningstapetsering alt vesentlig ble utført av malere som et ledd i malerhåndverket.»

I kjennelsen er forøvrig gjort rede for mange av de samme synspunkter som er hevdet under saken nå.

I tilknytning til denne kjennelse gjengis fra side 18 spalte 2 i komiteinnstillingen av 28. desember 1955 under avsnittet om det faglige område for håndverksloven av 1913:

«Nåværende lovs §2, 3 gir som nevnt Kongen adgang til å utvide lovens faglige område. I forbindelse med slik utvidelse kan det i selve resolusjonen (det som tas inn i Norsk Lovtidend) oppregnes arbeider i faget som loven skal omfatte. Da en slik oppregning vanskelig kan være helt uttømmende og forutsetter nøye forhåndsprøving, er det vanlig at selve resolusjonen ikke angir nærmere hva det fag omfatter som legges under loven, og det blir da den sedvanemessige oppfatning av hva som hører under faget som blir veiledende, men ikke avgjørende, se den nedenfor nevnte rettspraksis. Av en annen karakter enn resolusjon etter lovens §2, 3 er resolusjon etter lovens §30 om hva svenneprøven i et fag skal omfatte. Det som er tatt med i svenneprøven må i alminnelighet forutsettes å høre til faget. Helt avgjørende er dette ikke, fordi som nevnt en virksomhet bare kan legges under håndverksloven på den måte som lovens §2 foreskriver, og en annen mer omfattende forberedelse av saken er da nødvendig, bl.a. må Norges Industriforbund få uttale seg, når virksomheten også kan drives industrielt. Ved gjennomføringen av lærlingloven for håndverksfagene kommer svenneprøven etter hvert til å høre under lærlinglovens administrasjon og kan komme til å omfatte arbeid som ikke hører under håndverksloven.»

Som nevnt bestemte resolusjonen av 24. oktober 1930 at strietapetsering og linoleumspålegging skulle være undergitt håndverklovens bestemmelser, samtidig som der ble tatt opp i svenneprøveplakaten prøve på dette arbeide. Ved de senere endringer av fagprøvene ble der ikke tilføyet noe nytt om forholdet til håndverksloven. Dette er forsåvidt på linje med det som er gjengitt ovenfor fra komitéinnstillingen i 1955.

Byretten har forstått det slik at vinyl på gulv i Drammen til dels blir lagt av malermestre, til dels av bygningstapetsermestre - foruten av frihåndverkere (med eller uten hjemmel i håndverkslovens §16). I mangel av opplysning om noe annet går retten ut fra at denne praksis har pågått siden legging av vinyl ble mer og mer alminnelig fra slutten av 1950-årene.

Bestemmelsen om endring i fagprøven for bygningstapetserere til å gjelde plastbelegg kom i 1970.

At legging av linoleum hører eksklusivt inn under bygningstapetserernes fag, må ansees avgjort ved kjennelsen i 1953. Et annet spørsmål er om det er praktisk mulig å holde på dette fagskille i de områder av landet hvor det ikke er noen - eller ikke tilstrekkelig med - bygningstapetserere til å utføre arbeidet.

Når det gjelder vinyl (plastbelegg), blir det spørsmål om legging av dette materiale skiller seg slik fra leggingen av linoleum at leggingen av vinyl ikke kan anses for å gå inn under bygningstapetserernes fagområde,

Side:803

eller om det har vært en festnet praksis i Drammen for at både malere og bygningstapetserere kan legge det.

Etter rettens oppfatning må det være utslagsgivende for straffesaken nå at påtalemyndigheten ikke har ført tilstrekkelig bevis for at legging av vinyl gulvbelegg er et arbeide som i Drammen ekslusivt hører inn under bygningstapetserernes fagområde. At det nå er fagprøve for bygningstapetserere med pålegging av plastbelegg, kan ikke alene være avgjørende for hvilket skille det skal være mellom fagene. Grensene mellom dem er i Drammen delvis visket ut i praksis, og forholdene her ligger etter det som er opplyst i saken stort sett på linje med dem man finner ellers i landet - utenom Oslo-området. Retten bygger på den kjensgjerning at malermestrene gjennom en lang periode har lagt vinyl, og at det øyensynlig innen bygningsbransjen har vært en utbredt oppfatning at de har hatt faglig og rettslig kompetanse til å gjøre det. Retten viser bl.a. til at et så stort entreprenørfirma som Buer & Buer A/S har bedt om anbud fra malermester og bygningstapetsermester på leggingen - uten at det har falt firmaets anleggsleder inn at man da kunne komme i konflikt med tradisjonsbundne fagskiller. Retten nevner videre som et moment at Statens Teknologiske Institutt i sin innbydelse til kurs om legging av plast gulvbelegg sier: «Kurset er beregnet på tapetserere og malere.» En viss pekepinn om at fagskillet mellom malere og bygningstapetserere vesentlig har markert seg i Osloområdet og ikke i landet for øvrig, fremgår etter rettens mening også av at det bare ved Bærum yrkesskole er særskilt undervisning for bygningstapetserere.

Ut fra disse premisser er retten kommet til at A blir å frifinne. - - -