LB-1998-3144

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-12-11
Publisert:	LB-1998-03144
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 97-09005 A/84 - Borgarting LB-1998-03144 K/04
Parter:	Kjærende part: Maskinentreprenørenes Forbund (Prosessfullmektig: Advokat Per Arne Flod). Kjæremotpart: Staten v/Det Kongelige Finans- og Tolldepartement (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Goller)
Forfatter:	Flertall: Lagmann Hans Petter Lundgaard, Lagdommer Dag Stousland. Mindretall: Lagdommer Wilhelm Omsted
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §53, §75, Forvaltningsloven (1967) §28, Merverdiavgiftsloven (1969) §38

Det ble avsagt slik kjennelse:

Kjæremålet gjelder spørsmålet om avvisning av søksmål fra den kjærende part på vegne av de medlemmer som forhandler skogbruksmaskiner. Oslo byrett avsa den 14 september d å kjennelse med slik slutning:

1. Saken avvises.

2. Maskinentreprenørenes Forbund dømmes til å betale saksomkostninger til Staten v/Finansdepartementet med 8.000 - åttetusen - kroner innen 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen.

Kjennelsen er i rett tid påkjært til denne lagmannsrett av Maskinentreprenørenes Forbund, og Staten v/Finansdepartementet har tatt til gjenmæle. I kjæremålet fremheves at byrettens begrunnelse er kortfattet. Det er vist til tvistemålsloven §54 og Skoghøys kommentarutgave til tvistemålsloven, og den kjærende part mener at det er vanskelig å følge byrettens tankegang. Etter den kjærende parts mening er det feil når byretten henviser til vedtektene til Maskinentreprenørenes Forbund og uttaler at søksmålet ikke naturlig faller innenfor organisasjonens formål og virkefelt.

Etter den kjærende parts mening tilligger det organisasjonen selv gjennom dets organer å definere sitt formål og virkefelt. Dette kan ikke retten overprøve, i alle fall ikke uten at det gjøres gjeldende fra organisasjonen selv eller et medlem, at organisasjonen har overskredet sin kompetanse, noe som ikke er tilfelle i denne saken.

Den kjærende part påpeker videre at ett av foreningens hovedformål er å bedre bransjens rammebetingelser. Blant disse er bransjens forpliktelser etter skatte- og avgiftsreglene en viktig del. Dette var også bakgrunnen for at man i sin tid på generell basis og gjennom organisasjonen tok opp spørsmålet om det var rettslig grunnlag for å kreve investeringsavgift på hogstmaskiner og lassbærere.

Når Skattedirektoratet kom til at det ikke var rettslig grunnlag for å kreve slik investeringsavgift, måtte all avgift som var innkrevet for hele bransjen i en årrekke refunderes. Det var i forlengelse av dette spørsmålet at det oppsto spørsmål om renteplikt av de beløp som ble tilbakebetalt. Også rentepliktspørsmålet var et spørsmål som ble fremført samlet og gjennom organisasjonen. Spørsmålet er direkte knyttet til den konkrete sak og gjelder generelt for alle i bransjen som i de siste 13 år har kjøpt slikt utstyr. I praksis vil dette si alle som driver skogbruk med noen helt få unntak. Så godt som alle disse er organisert i MEF.

Forvaltningsmessig er det aldri reist spørsmål om MEF hadde partsrettigheter, verken ved den forvaltningsmessige behandlingen av selve plikten til å betale investeringsavgift for denne type utstyr, eller ved behandlingen av renteplikten. Det er først når saken tas opp rettslig at Staten anfører at MEF ikke har rettslig interesse i saken.

Det anføres videre at de økonomiske rammebetingelser som er spesielle for denne bransjen ganske klart må ligge innenfor organisasjonens formålsbestemmelser slik denne er definert i organisasjonen. MEF er en anerkjent, veletablert og åpen forening med et meget høyt aktivitetsnivå, og MEF har hele tiden av forvaltningen blitt betraktet som part i saken. Dette må tillegges betydelig vekt, se Rt-1980-1070 hvor det ble uttalt uttrykkelig at forvaltningslovens §28 i hovedsak må tolkes med samme innhold som tvistemålslovens §54.

Det er et konkret rettsspørsmål som er fremmet for behandling som i det alt vesentligste bare gjelder for MEFs medlemmer innenfor skogbruk. MEF har fremmet saken på prinsipielt grunnlag og organisasjonen har ikke noe krav utover å få fastslått prinsippet om renteplikt i denne konkrete saken. Det er klare prosessøkonomiske hensyn som tilsier at saken bør behandles på denne måten.

Det er i en rekke saker i de senere år vurdert i hvilken utstrekning organisasjoner har søksmålskompetanse og praksis i de senere år er at det er en tendens til å gi organisasjoner og andre sammenslutninger en bredere søksmålskompetanse enn tidligere, jf Rt-1983-532, Rt-1987-538.

Det vises for øvrig til kjæremålene. Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

1. Saken fremmes.

2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til Maskinentreprenørenes Forbund for by- og lagmannsrett.

Staten har tatt til gjenmæle i kjæremålsomgangen. Etter Statens mening er Oslo byretts kjennelse riktig når søksmålet ble avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Bortsett fra at Maskinentreprenørenes Forbund ikke har søksmålskompetanse, noe byretten har lagt til grunn, mener Staten i tillegg at det ytterligere kan gjøres gjeldende to grunner til at søksmålet må avvises. For det første fordi det gjelder et abstrakt rettsspørsmål som søker å avklare løsrevet fra konkrete og faktiske omstendigheter, det nærmere innhold av særlig merverdiavgiftsloven §38. For det annet gjelder søksmålet et generelt forvaltningsvedtak, noe som i seg selv utelukker rettslig interesse for forbundet.

Staten understreker også at det klart må finnes flere personer blant disse medlemmer av forbundet som på nærmere vilkår ville hatt tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden til å reise sak. Etter Statens mening burde derfor den kjærende part ha trukket det foreliggende søksmål som i stedet burde erstattes av ett eller flere pilotsøksmål. Det er således etter Statens mening intet til hinder for å prøve søksmålet bare det anlegges i riktig form.

Det heter videre i kjæremålstilsvaret (notene er tatt inn som parenteser i den løpende tekst):

2. Maskinentreprenørenes Forbund

Maskinentreprenørenes Forbund har nærmere 1400 medlemmer, dette er bedrifter som driver anleggsentreprenørvirksomhet og/eller beslektet virksomhet. (Se vedtekter for Maskinentreprenørenes Forbund, vedtatt på landsmøtet 1 juni 1996, pkt. 5. Vedtektene er fremlagt som bilag 1 til dok 5.) Forbundet representerer således medlemmer innenfor så varierte områder som uttak av sten, gjenvinning og avfallshåndtering, kranarbeid, brønnboring, anleggsgartnerarbeid, skogsentreprenørarbeid og asfaltarbeid. Det foreliggende søksmålet berører utelukkende skogsentreprenørene som er organisert i forbundet, og disse utgjør under 10 % av den totale medlemsmassen.

Søksmålet gjelder, noe forenklet, et krav om renter for skogsentreprenører som har innbetalt investeringsavgift og siden fått dette tilbakebetalt. Det må understrekes at det finnes andre skogsentreprenører i samme rettslige posisjon i denne sammenheng som forbundets medlemmer. Staten har gjentatte ganger anmodet den kjærende part om å presisere i hvilken grad forbundet er representativt for de berørte parter. Dette har enda ikke blitt gjort. (I det utfyllende prosesskriftet, siste setning i tredje avsnitt på s 2, anføres det at "(s)å godt som alle disse er organisert i MEF". Igjen unnlater imidlertid den kjærende part å dokumentere påstanden nærmere.) Det må uansett legges til grunn at det foreligger et antall personer, i samme rettslige stilling som skogsentreprenørene representert i Maskinentreprenørenes Forbund, som ikke er omfattet av det foreliggende søksmålet.

Maskinentreprenørenes Forbund har til formål å "fremme bransjens faglige, økonomiske og ideelle interesser.

Herunder iverksette og/eller administrere ordninger for godkjenning/autorisasjon av foretak og enkeltpersoner innen bransjen". (Se vedtektenes pkt 4.)

I en nærmere redegjørelse for formålsbeskrivelsen i vedtektene, fremlagt som bilag 2 til sakens dok 5, er formålsbetraktningen utledet til å

"Sikre størst mulig tilslutning fra kvalifiserte bedrifter.

Sikre kvalitet og høyt faglig nivå. Ivareta behov for rekruttering og opplæring. Ivareta medlemmenes arbeidsgiveransvar. Skape rammebetingelser for lønnsom drift. Gi råd og bistand til medlemmene."

Som det fremgår er det bransjens generelle rammebetingelser det fokuseres på, og som skal ivaretas gjennom forbundets virksomhet.

3. Nærmere om organisasjoners søksmålskompetanse 3.1 Innledning

Hovedregelen etter norsk prosessrett er som kjent at en part ikke kan anlegge søksmål om andre rettssubjekters rettigheter eller plikter. Det er i relasjon til tvistemålsloven §53 og 54 oppstilt vilkår om tilknytning til søksmålsgjenstanden. Nødvendig tilknytning en prosessforutsetning.

Rettspraksis har over tid gjort en del unntak fra utgangspunktet om at man bare kan gå til sak om egne rettigheter eller plikter. Det relevante unntaket for denne saken er læren om organisasjonenes søksmålskompetanse om rettigheter som tilkommer medlemmene. Etter statens syn er det klart at unntaket fra hovedregelen ikke er anvendelig på forholdene i den foreliggende sak.

Rent innledningsvis må det understrekes at organisasjoner har blitt innvilget søksmålskompetanse nærmest utelukkende i rent offentligsrettslige rettsforhold, og til en viss grad i mer privatrettslige rettsforhold hvor det likevel er en ubestemt krets av berettigede. Det bærende hensyn bak unntaket fra hovedregelen synes således å være at det er naturlig at enkelte typer søksmål anlegges av sammenslutninger, og særlig da hvor det er en ubestemt krets av berettigede. Allerede av denne grunn faller det foreliggende søksmål på siden av den eksisterende rettspraksis. Søksmålet tar i realiteten sikte på å forfølge rent økonomiske interesser for en bestemt krets av påstått berettigede. Det er da vanskelig å se reelle grunner til at ikke de påståtte rettighetene kan forfølges av dem de eventuelt tilkommer. 3.2 Kort om rettskildene

Læren om organisasjonenes søksmålskompetanse er i det vesentligste utledet av rettspraksis. Det finnes en rekke avgjørelser av Høyesterett om dette. Spørsmålet er ellers særlig behandlet av Schei i Kommentarutgaven til tvml, bind I s 137 følgende, av Backer i Rettslig interesse kap VI, av Hov i Rettergang i sivile saker s 175 følgende, av Andreassen (Skoghøy) i Jussens Venner 1994 hefte I/II på s 64-88, og av Skoghøy i Tvistemål på s 316 følgende (særlig på s 329 følgende). Her finner man også referanser til de relevante dommer.

På bakgrunn av den foreliggende rettspraksis og teori kan det utledes en rekke kumulative vilkår for at en organisasjon kan ha søksmålskompetanse på vegne av sine medlemmer. Jeg vil i det følgende foreta en gjennomgang av vilkårene, og samtidig knytte bemerkninger til den foreliggende sak. Jeg har tatt som utgangspunkt Skoghøys presentasjon av emnet. 3.3 Kravet om sakstilknytning, anvendt på den foreliggende sak 3.3.1 For det første er det et vilkår at saksøker på en eller annen måte har en konkret, praktisk interesse i utfallet av saken. (Se Skoghøy, Tvistemål, s 332, og henvisningene til rettspraksis der.) Avgjørelsen i den foreliggende sak har ingen konkret betydning for forbundet som sådan, og søksmålet må av allerede av den grunn avvises.

Synspunktet er kanskje klarest formulert av Schei, se kommentarutgaven bind I s 137, hvor det heter: "det er ikke til hinder for søksmål fra en organisasjon at saken kunne vært reist av et enkeltmedlem.... Men hvor søksmålet utelukkende gjelder rettigheter og plikter for enkeltmedlemmene, for eksempel gyldigheten av en oppsigelse, vil organisasjonen ikke kunne reise sak, selv om avgjørelsen vil ha prinsipiell interesse også ut fra de interesser og formål foreningen ivaretar". 3.3.2 For det andre må det oppstilles et vilkår for å anlegge et søksmål om andres offentligrettslige rettigheter eller plikter at den interesse saksøkeren har i saken, er av en slik karakter at den anses beskyttet av de regler som regulerer de rettigheter eller plikter saken gjelder. (Se Skoghøy s 333, og henvisningen til kjennelsen inntatt i Rt-1982-908.) Problemet kommer ikke på spissen i den foreliggende sak. 3.3.3 For det tredje må det oppstilles som vilkår for å gå til søksmål om andres rettigheter eller plikter ovenfor det offentlige at det anses som rimelig og naturlig at saksøkeren kan gjøre sin interesse i saken gjeldende i form av søksmål for domstolene. (Se Skoghøy s 334 følgende.) Etter statens syn er det først og fremst dette momentet som blir avgjørende i saken. Hovedtankegangen bak dette vilkåret er at en del søksmål først og fremst kan reises av organisasjonene. Det er langt mindre grunn til å akseptere søksmål fra en organisasjon der det er klart at enkeltmedlemmene selv vil ha rettslig interesse.

På s 334 i Tvistemål uttaler Skoghøy om dette at: "..for at søksmål skal kunne fremmes om andres offentligrettslige rettigheter eller plikter, må saksøker fremstå som en naturlig representant for den interesse som saksøkeren tar sikte på å ivareta i saken". Gode eksempler på dette er Altasaken ( Rt-1980-569. Høyesterett understreket her, på s 575 at "saksøkeren må ha slik tilknytning til rettskravet at nettopp han har naturlig foranledning til å reise søksmål." I Altasaken var det den aktuelle organisasjonens hovedinteresse, naturvern, som stod på spill.) og Burhønssakene som den kjærende part viser til. I Altasaken ble Norges Naturvernforbund gitt adgang til på grunnlag av naturverninteresser å reise søksmål om gyldigheten av et vedtak om vassdragsutbygging. Ingen enkeltperson kunne ha blitt ansett søksmålskompetent på grunnlag av tilsvarende interesser uansett hvor naturverninteressert han måtte ha vært.

I forlengelsen av dette må det understrekes at hvis en organisasjon skal reise søksmål om rettigheter eller plikter som andre enn organisasjonen selv er subjekt for, må det være et vilkår at den interesse som skal ivaretas gjennom søksmålet naturlig faller innenfor organisasjonens formål og virkefelt. (Se Skoghøy, nederst s 334.) Dette er blant annet understreket i Rt-1980-569, Rt-1986-1250 og Rt-1992-1618. Etter statens syn virker det ikke naturlig for en organisasjon som Maskinentreprenørenes Forbund å forfølge en konkret økonomisk interesse for enkelte medlemmer overfor myndighetene. Klargjørende i denne sammenheng er en kjennelse av 10 september 1982 av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget la her til grunn at en forening av helikopterflygere i Nordsjøen ikke hadde kompetanse til å gå til søksmål mot staten med krav om at flygerne skulle få erstattet det de hadde betalt for meget i skatt for foregående år. Situasjonen var således relativt sammenlignbar med den foreliggende. En annen avgjørelse av samme karakter finnes i Rt-1989-218. Her la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at en fagforening ikke kunne gå til søksmål for å få fastlagt hvordan skattetrekk skulle gjennomføres i forhold til foreningens medlemmer. Om denne avgjørelsen uttaler Skoghøy mer generelt, på s 335 i Tvistemål, at: "Spørsmål om betaling av skatt og hvordan skattetrekk skal gjennomføres, anses derimot å falle utenfor fagforeningers naturlige virkefelt".

I det utfyllende prosesskriftet, øverst s 2, angripes dette synspunktet ved at det anføres at "MEF selv må definere sitt formål og virkefelt". Staten er i utgangspunktet enig i dette, men poenget er at formålet til foreningen - slik foreningen selv har fastlagt dette - nettopp er noe helt annet enn å forfølge enkeltmedlemmers konkrete økonomiske interesser. Jeg viser i denne sammenheng til formålsbestemmelsen i vedtektene, og beskrivelsen av denne, som gjengitt over. Første setning i formålsangivelsen sier på mange måter det meste, det er "bransjens faglige, økonomiske og ideelle interesse" som skal ivaretas; det er m a o bransjens rammebetingeler, rammebetingelsene for de næremre 1400 medlemmer, som forbundet skal beskjeftige seg med.

Med det foreliggende søksmålet ønsker forbundet imidlertid å ivareta konkrete økonomiske interesser for under 10 % av sin medlemsmasse.

I denne sammenheng kan det vises til Backer, Rettslig interesse, som på s 151 understreker muligheten for interesseorganisasjonene til å "ivareta sine medlemmers interesser i spørsmål av prinsipiell betydning". Det foreliggende søksmål er av rent økonomisk interesse for medlemmene i organisasjonen. Det er i denne sammenheng interessent at Backer underbygger uttalelsen med en henvisning til Rt-1982-1710. Saken gjaldt Landssammenslutningen for vassdragskommuner, som hadde erklært hjelpeintervensjon i et søksmål anlagt av en kommune om gyldigheten av departementets fastsettelse av prisen på konsesjonskraft. Høyesterett fant, under tvil, at sammenslutningen kunne gis stilling som hjelpeintervenient etter tvistemålsloven §75. Bakgrunnen for dette var den svært nære tilknytning mellom sammenslutningens formål og interessen i søksmålet. Høyesterett understreket at det var "kommunens interesser i vannkraftutbyggingen sammenslutningen skal ivareta". Videre var det eksplisitt nevnt i sammenslutningens vedtekter ("prinsipputkast") at den skulle arbeide med "prisfastsetting på konsesjonskraften". På denne bakgrunn fant Høyesterett at sammenslutningen hadde "en særlig interesse igjennom hjelpeintervensjon i den sak som her er anlagt, å ivareta det som er medlemmenes generelle interesse i de spørsmål som saken gjelder", og kravet om rettslig interesse var derfor oppfylt. Maskinentreprenørenes Forbunds interesse i den foreliggende sak kan på ingen måter sammenlignes med sammenslutningens interesse i Rt-1982-1710.

Avslutningsvis under dette må det også påpekes at en organisasjon under ingen omstendighet kan gå til søksmål uten at den fremstår som en naturlig representant for de interesser som søkes ivaretatt gjennom søksmålet (Se Skoghøy s 336, øverst), jf Rt-1992-1618. Som nevnt innledningsvis er det enda ikke fremlagt noen bevis eller nærmere opplysninger fra saksøker som kan underbygge i hvilken grad organisasjonen er tilstrekkelig representativ i forhold til de interesser som gjøres gjeldende. For det første er det klart at bare en liten del av foreningens medlemmer er berørt av saken, nærmere bestemt ca 8 prosent. Den kjærende part har heller ikke fremkommet med bevis i forhold til hvor stor del av gruppen som er berørt av Finansdepartementets brev av 13 mai 1997 som er organisert i Maskinentreprenørenes Forbund.

Til støtte for at forbundet skal ha rettslig interesse anføres det i det utfyllende prosesskriftet, på s 3, at det må "tillegges betydelig vekt" at "MEF hele tiden av forvaltningen er betraktet som part i saken". Staten har vanskelig for å se betydningen av denne argumentasjon. For det første kan det stilles spørsmål ved i hvilken grad forbundet har blitt behandlet som part av forvaltningen, til tross for at de har blitt hørt. Under en hver omstendighet vil den rettskildemessige vekten av et slikt enkeltstående tilfelle være svært begrenset.

På denne bakgrunn mener staten således at søksmålet må avvises.

4. Abstrakt rettsspørsmål

Etter statens syn må søksmålet under enhver omstendighet avvises fordi det gjelder et abstrakt rettsspørsmål. Påstanden er utformet slik at saken neppe kan anses for å gjelde et "rettsforhold", jf tvistemålsloven §54. Etter statens syn er det betenkelig om det gis adgang til å anlegge søksmål om abstrakte rettsspørsmål som det foreliggende. Realiteten i påstanden synes å være et krav om dom for hvordan en angitt rettsregel er å forstå. Det er klart at tvistemålsloven §54 i utgangspunktet stenger for slike søksmål, se Schei I s 127.

Grensen mellom hva som kan karakteriseres som et rettsforhold i motsetning til et abstrakt rettsspørsmål er ikke alltid helt lett å trekke. Samtidig må det understrekes at der spørsmålet er tvilsomt vil det være naturlig å se hen til hvilken rettslig interesse partene har i en avgjørelse, se Gunnar Aaslands artikkel i Jussens Venner 1967 s 181. I det foreliggende tilfellet taler dette sterkt for at saken avvises. Søksmålet er anlagt av en organisasjon som etter statens syn klart ikke har rettslig interesse i søksmålet, jf pkt 3 over. Etter statens syn er påstanden så abstrakt utformet at selv ikke enkeltmedlemmer i organisasjonen ville ha anledning til å få dom for denne. Søksmålet må derfor anlegges som et konkret fullbyrdelsessøksmål, med krav om utbetaling av et bestemt beløp. I motsatt fall må saken, også av denne grunn, avvises.

5. Generelt forvaltningsvedtak

Det foreligger ikke noe enkeltvedtak som angripes i saken. Den kjærende part angriper i realiteten Finansdepartementets beslutning av 13 mai 1997 som har kommet til uttrykk i et brev til Skattedirektoratet. Man står således overfor det som Hov omtaler som generelle forvaltningsvedtak, se Rettergang i sivile saker s 174. Alternativt kan det anses som om forbundet angriper en intern instruks, før denne har fått konkret realitet for noen. En forutsetning for søksmål må slik staten ser det være at en som påstår seg berettiget til renter fremsetter krav om dette, og bringer et eventuelt avslag inn for domstolene.

Utgangspunktet er at generelle forvaltningsvedtak kan angripes av enhver som blir rammet av dem. Det er imidlertid sikker rett at man ikke kan få dom for at vedtaket er ugyldig i sin allminnelighet, og heller ikke for at vedkommende forvaltningsorgan skal oppheve det. En part har ved generelle forvaltningsvedtak kun anledning til å få dom for at vedtaket ikke er bindende for ham. I det den kjærende part ikke har fått tilbakebetalt investeringsavgift og man står overfor et generelt forvaltningsvedtak gir ikke søksmålet mening. Som jeg eventuelt kommer tilbake til hvis søksmålet ikke avvises, vil dette trolig kunne gjøres gjeldende også som en frifinnelsesgrunn fra statens side. Uansett må påstandsutformingen i seg selv lede til at saken avvises, det er neppe rettslig adgang til å avsi en slik dom i tilknytning til et generelt forvaltningsvedtak.

6. Avslutning

På denne bakgrunn nedlegges slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5000,-.

Lagmannsretten bemerker: Byretten har lagt til grunn ved sin avgjørelse at medlemmenes interesse i dom for statens forpliktelse til å betale rente etter merverdiavgiftloven §38 ikke naturlig faller innenfor MEFs formål og virkefelt. Retten fant altså ikke basert på saksøkers anførsler at det var forhold som forbundet som interesseorganisasjon hadde rimelig grunn til å få rettslig prøvet.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Lagmannsretten er enig med byretten i at et søksmål av denne karakter normalt må fremmes av saksøker som pretenderer å være materielt berettiget til rentekrav mot staten. Det innebærer i denne saken i så fall at de mange maskinentreprenører, i alle fall over 100, hver for seg skulle reise fullbyrdelsessøksmål overfor staten med påstand om at de skal tilkjennes renter basert på de individuelle beregninger av refundert investeringsavgift i samsvar med vedtak av Skattedirektoratet av 2 juni 1995. Spørsmålet er om Maskinentreprenørenes Forbund, som etter det opplyste organiserer det alt vesentligste av bedrifter innenfor denne gruppen i alt 113 medlemmer innenfor skogbruksavdelingen hvorav ca 105 berøres av den aktuelle sak, har anledning til å gå til søksmål på vegne av sine medlemmer. Etter lagmannsrettens mening faller det klart innenfor forbundets formål som er å fremme bransjens faglige, økonomiske og ideelle interesser, å bistå enkeltmedlemmer i forbindelse med skatte- og avgiftsrettslige spørsmål, i alle fall så lenge disse berører en flerhet av medlemmene og derfor må sies å ha generell interesse for bransjen eller for deler av denne dersom en slik del representerer en naturlig gruppering innenfor bransjen. Det er også på det rene at styret i styremøte 28 oktober 1993 gjorde uttrykkelig vedtak om at foreningen skulle bistå medlemmer som kjøper hogstmaskin for å få fritak for investeringsavgift, se sak 295/93 pkt. b.

Etter lagmannsrettens mening er det således rimelig og naturlig at saksøkeren på vegne av medlemmene gjør sin interesse i saken gjeldende i form av søksmål, jf Skoghøy side 334. Etter lagmannsrettens mening faller således den interesse som skal ivaretas gjennom søksmålet naturlig innenfor organisasjonens formål og virkefelt som blant annet er å fremme bransjens og dermed medlemmenes økonomiske interesser.

Det er imidlertid antatt at spørsmålet om betaling av skatt om hvordan skattetrekk skal gjennomføres faller utenfor en fagforenings naturlige virkefelt og at en velforening ikke kan gå til søksmål om gyldigheten av vedtak om utskrivning av eiendomsskatt. I saken i Rt-1998-677 som opprinnelig var anlagt av Aksjonskomiteen mot eiendomsskatt på Ise kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at saken måtte fremmes fordi de enkelte medlemmene, som var grunneiere i området, i realiteten var parter. I den konkrete saken var medlemmene angitt i nærmere lister som fulgte som vedlegg. I den saken var det også på det rene at grunneierne hele tiden hadde vært villige til å påta seg det ansvar, herunder omkostningsansvaret som påhvilte saksøkersiden. Det er ikke tilfelle i denne saken. De aktuelle medlemmer i skogbruksavdelingen er riktignok listet opp i et vedlegg til prosesskrift av 10 november 1997. Det er imidlertid ikke pretendert at foreningen opptrer som fullmektig for disse, eller på annen måte representerer dem. Foreningen fremmer søksmålet i eget navn og på egne vegne.

I og med at det er det enkelte medlems konkrete økonomiske krav som i virkeligheten er gjenstand for søksmålet, finner lagmannsrettens flertall, lagmann Lundgaard og lagdommer Stousland, dog under tvil, at søksmålet må bli å avvise. Flertallet vil for ordens skyld bemerke at det ikke er enig med staten i at den omstendighet at søksmålet ikke gjelder alle medlemmene, men bare 10% av dem har noen betydning for spørsmålet om søksmålskompetansen. Det må være åpenbart at en forening som fremstår som en paraplyorganisasjon over en medlemsmasse med flere ulike bransjeinteresser, må kunne representere hver enkelt av disse bransjeinteressene dersom betingelsene for søksmål for øvrig er til stede.

Mindretallet, lagdommer Omsted, er kommet til et annet resultat og bemerker:

Det avgjørende for flertallets standpunkt har vært at det i virkeligheten er det enkelte medlems konkrete økonomiske krav som er gjenstand for søksmålet. Slik saksforholdet som helhet ligger an, finner mindretallet det unaturlig at rentespørsmålet skal komme i noen annen stilling enn selve utgangspunktet for saken, nemlig maskinentreprenørenes plikt til å svare investeringsavgift. Dette spørsmålet er det etter mindretallets oppfatning nokså klart at forbundet ville ha hatt aktiv søksmålskompetanse for å få en rettslig avgjørelse av. Det tilføyes at dette standpunkt har klar støtte i avgjørelsene i Rt-1960-260 (side 268 nederst - 269 øverst) og Rt-1962-805 (side 810 femte avsnitt). Riktignok gjaldt disse avgjørelser forhold som berørte næringsorganisasjonenes medlemmer helt generelt, men også i vår sak dreier det seg i utgangspunktet om et generelt spørsmål, nemlig om hogstmaskiner er unntatt fra investeringsavgift.

Det rentekrav som skogsentreprenørene gjør gjeldende og som er omtvistet, er etter mindretallets oppfatning også et slikt generelt spørsmål som deres felles sammenslutning må kunne reise. Kravet er prinsipalt begrunnet i rentebestemmelsen i merverdiavgiftsloven §38 første ledd som er en helt generell bestemmelse om renteplikt ved tilbakebetaling, og subsidiært i paragrafens annet ledd som gir grunnlag for rentegodtgjørelse i særlige tilfeller. Slik bakgrunnen for søksmålet er og slik det er anlagt, er også dette et generelt spørsmål som mindretallet ikke kan se at det er grunn til å anta at vil kunne stille seg forskjellig for de enkelte medlemmer som har krav på tilbakebetaling av avgiften. Mindretallet bemerker i denne forbindelse at også foreldelsesspørsmålet er avgjort generelt, jf Skattedirektoratets brev av 2 juni 1995 til fylkesskattekontorene.

Mindretallet kan heller ikke se at søksmålet gjelder et abstrakt rettsspørsmål og derfor må avvises slik staten har anført. Spørsmålet om det foreligger renteplikt er vurdert konkret av Finansdepartementet i forhold til lovgivningens generelle rentebestemmelser, jf departementets brev av 13 mai 1997, og det må være adgang til å prøve denne vurderingen. Departementets vedtak er heller ikke et generelt forvaltningsvedtak som er unntatt fra søksmål. Det må være på det rene at de ulike fylkesskattekontor som konkret har vurdert de enkelte krav om tilbakebetaling av investeringsavgift må være bundet av Finansdepartementets beslutning, slik den har fått sitt uttrykk i brevet av 13 mai 1997 til Skattedirektoratet. Selv om det ikke foreligger noen konkret avgjørelse av enkeltsaker i brevet, er det forhold som omhandles konkret og spesifikt i forhold til dem vedtaket gjelder. Etter mindretallets mening er det da ikke riktig når Regjeringsadvokaten hevder at søksmålet ikke har mening fordi man står overfor et generelt forvaltningsvedtak.

I overensstemmelse med flertallets standpunkt blir byrettens avgjørelse om å avvise saken å stadfeste.

Kjæremålet har ikke ført frem, men saken reiser spørsmål av betydelig interesse som på langt nær er avklart gjennom praksis, selv om praksis er omfattende. Den samlede lagmannsrett finner derfor at det ikke er grunnlag for å ilegge saksomkostninger verken for byretten eller for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens avvisningskjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.