Rt-1962-805

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-09-28
Publisert:	Rt-1962-805
Stikkord:	Forvaltningsrett, Konkurranserett, Markedsregulering, Monopoler, Forvaltningsskjønn, Direkteanke
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om omlegging av eggeksport, slik at den eksport som foregikk med tilskudd av midler som Omsetningsrådet disponerte, skulle samles hos Norske Eggcentraler. Høyesterett kom til at Omsetningsrådets vedtak var gyldige. Uttalt at «problemet for domstolene er bare om det foreligger et ekstremt tilfelle av feilgrep fra forvaltningsmyndighetenes side», i tilknytning til spørsmålet om å overprøve forvaltningens skjønn. Domstolenes tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningsskjønn kan tas til inntekt for et syn om at domstolene ikke skal drive legalitetskontroll med forvaltningen, utover i de mest ekstraordinære tilfeller av skjønnsoverskridelse. Det finnes imidlertid også dommer hvor retten har vært mer tilbøyelig til å prøve skjønnet, blant annet Rt-1951-19 (Mortvedtdommen), hvor Høyesterett prøvde lovligheten av Samferdselsdepartementets avslag på søknad om drosjebevilling.
Saksgang:	Oslo byrett 31.08.1960 - Høyesterett L.nr. 113/1962
Parter:	Omsetningsrådet for jordbruksvarer (høyesterettsadvokat Sverre Lie) mot Eggrossistenes Landsforening (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr.)
Forfatter:	Gaarder, Rode, Bendiksby, Bahr, Wold
Lovhenvisninger:	Særavgiftsloven (1933), Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (1936) §11, §1, §2, §5

Dommer Gaarder: Denne sak er anlagt av Eggrossistenes Landsforening mot Omsetningsrådet for jordbruksvarer for å få kjent ugyldige visse vedtak som Omsetningsrådet har truffet, nemlig

1) Omsetningsrådets vedtak av 7. mai 1958 om en omlegning av eggeksporten, slik at den eksport som foregår med tilskudd av midler som Omsetningsrådet disponerer, skulle samles hos Norske Eggcentraler,

2) forskjellige bevilgninger til dekning av Norske Eggcentralers utgifter til administrasjon og opplysningsvirksomhet og til anlegg i Oslo, Sandnes, Oppland og Østfold.

Oslo byrett, som var satt med fagkyndige domsmenn, avsa dom den 31. august 1960 med denne domsslutning:

«Omsetningsrådets vedtak av 7. mai 1958 om å overføre til

Side:806

Norske Eggcentraler S/L all eksport som foretas med tilskudd, kjennes ugyldig.

For øvrig frifinnes Omsetningsrådet.

Sakens omkostninger oppheves.»

Dommen var enstemmig for så vidt angår første ledd i domsslutningen (eksportvedtaket). Derimot var det dissens med hensyn til bevilgningene. En domsmann stemte for å kjenne disse ugyldige, fordi de etter hans mening gjaldt forretningsmessige tiltak som midlene ikke lovlig kunne brukes til. Den annen domsmann var i og for seg enig i dette, men sluttet seg likevel i resultatet til rettens formann, som fant at vedtakene i tilfelle var en krenkelse av de uorganiserte eggprodusenters interesser, og at eggrossistene ikke hadde rettslig adgang til å gjøre ugyldighet gjeldende på det påberopte grunnlag. Rettens formann tok ikke standpunkt til ugyldighetsspørsmålet.

Om sakens sammenheng henvises for øvrig til byrettens domsgrunner.

Omsetningsrådet har påanket dommen fordi dets vedtak om eksportordningen er kjent ugyldig. Det hevdes i ankeerklæringen at byretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er feil bevisbedømmelse når byretten har antatt, at den vedtatte ordning av eksporten faktisk vil kunne lede til at eggrossistene ikke lenger kan opprettholde sin næring. I den forbindelse anføres det at byretten har oppfattet forklaringen fra Omsetningsrådets formann Skjølaas annerledes enn forklaringen var ment. Det er likeledes feil bevisbedømmelse når byretten har funnet at Norske Eggcentraler S/L har tatt sikte på å umuliggjøre grossistenes næring og monopolisere omsetningen ved forslaget om å overføre eggeksporten til Norske Eggcentraler S/L, eller at et slikt moment har vært bestemmende for Omsetningsrådets vedtak. Vedtaket forfølger ikke noe uberettiget formål. Det er endelig feil bevisbedømmelse når byretten har anført at de argumenter som Omsetningsrådet har påberopt til fordel for sitt vedtak, er «ubeviste påstander, hvis riktighet det kan være all grunn til å dra i tvil». Anken over lovanvendelsen er begrunnet med at byretten påberoper seg uttalelsen i Innst. O. V (1956) side 6 som støtte for at et vedtak som det omtvistede er i strid med lovens forutsetninger. Denne uttalelse gikk ut på at lovrevisjonen i 1956 ikke skulle berøre de prinsipper «som har vært rådende for lovens iverksettelse eller for praktiseringen av den hittil».

Eggrossistenes Landsforening har anket over byrettens avgjørelse av bevilgningene. Det hevdes å være feil når retten har ment at eggrossistene ikke har noen selvstendig rett til å få kjent vedtakene om bevilgningene ugyldige, idet disse er av inngripende betydning for de private grossisters næring.

Omsetningsrådet har nedlagt denne påstand:

«1. Omsetningsrådet frifinnes.

2. Eggrossistenes Landsforening dømmes til å betale saksomkostninger ved byretten og Høyesterett.»

Side:807

Eggrossistenes Landsforening har nedlagt slik påstand:

«1. Følgende beslutninger fattet av Omsetningsrådet for jordbruksvarer kjennes ugyldige:

Bevilgninger til Bevilgninger til

opplysningsvirksomhet administrasjon

11/4 1957 kr. 40 000,- kr. 50 000 -

19/6 » » 50 000,- » 50 000,-

11/9 » » 60 000,- » 50 000,-

9/12 » » 60 000,- » 50 000,-

kr. 210,000,- kr. 200 000,-

7/5 1958 kr. 70 000,- kr. 50 000,-

17/9 » » 70 000,- » 50 000,-

» » » 80 000,- » 50 000,-

19/11 » » 80 000,-

kr. 300 000,- kr. 150 000,-

Disse kr. 150 000,- senere redusert til kr. 136 000,- ved beslutning av 25/11 1959.

29/4 1959 kr. 80 000,- kr. 50 000,- 24/6

24/6 » » 80 000,- » 50 000,- 1959

25/11 » » 80 000,-

» » » 80 000,-

kr. 320 000,- kr. 100 000,-

Andre bevilgninger:

7/5 1958 kr. 180 000,- til Rogaland Egglag, Sandnes

17/9 » » 370 000,- » Oppland Egglag

» » » 75 000,- » Østfold Eggcentral

Bevilgninger av 19/6 og 9/12 1957 og 7/5 1958, til sammen kr. 3 500 000,- til Sandakerveien 104 B, hvorav kr. 1 500 000,- som lån.

Beslutning av 7. mai 1958 om å overføre til Norske Eggcentraler S/L all eksport som foretas med tilskudd.

2. Eggrossistenes Landsforening tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett hos Omsetningsrådet for jordbruksvarer.»

Kjæremålsutvalget har samtykket i at saken bringes direkte inn for Høyesterett.

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo byrett, og det er fremlagt en del nye skriftlige bevis. Jeg finner det ikke nødvendig med noen nærmere spesifikasjon, men skal komme tilbake til bevisene i den utstrekning jeg mener de har betydning.

Når det gjelder vedtaket om eksporten, er jeg kommet til et annet resultat enn byretten. Jeg vil først nevne at vedtaket, slik det er formulert, ikke er ganske klart i alle henseender. Etter de supplerende uttalelser som senere er gitt, dels i skriftlige

Side:808

fremstillinger og dels under prosedyren av Omsetningsrådets prosessfullmektig, som for øvrig også er rådets faste juridiske konsulent, forstår jeg vedtaket derhen at den tilskuddsberettigede eksport skal foregå gjennom Norske Eggcentraler S/L, at grossistene gis adgang til å avlevere sine overskuddsegg til Norske Eggcentraler ved det stedlige distriktslag mot en godtgjørelse, som bl.a. setter dem i stand til å betale sine leverandører det samme som sentralen betaler sine, men at de nærmere regler om gjennomføringen av vedtaket, således om levering og oppgjør, utstår til senere, og at det herom skal søkes forhandlinger med grossererne. Min drøftelse av vedtakets lovlighet bygger på denne forståelse av det.

Jeg kan ikke anse det tvilsomt - og det er for øvrig heller ikke bestridt - at et vedtak av denne art i og for seg ligger innenfor det Omsetningsrådet kan beslutte. Det er da også opplyst at den tilskuddsberettigede eksport av andre landbruksprodukter er henlagt til vedkommende sentraler. At ordningen hittil har vært en annen når det gjelder egg, gir ikke grossistene noe rettskrav på at den skal fortsette. Uttalelsene i Innst. O. V (1956) side 6, som er påberopt i byrettens dom, kan heller ikke lede til at Omsetningsrådet er avskåret fra å treffe et vedtak som det omtvistede, når vedtaket ellers fyller kravene til et lovlig skjønn.

De angrep som rettes mot vedtaket er ellers at det bygger på uriktig faktum, at det er vilkårlig og at det forfølger et ulovlig formål.

Den faktiske bakgrunn for vedtaket er de friksjoner som oppsto i 1957. Ved forskjellige anledninger ble grossererne nektet eksporttilskudd for sine overskuddsegg, idet Norske Eggcentraler - heretter kalt sentralen - anførte at det ikke var behov for eksport av de størrelsessorter som grossistene ønsket å eksportere. Sentralen mente at adgangen til eksport med tilskudd ble søkt brukt på en måte som ikke stemte med den rådende eksportordning, som bygget på at eksporten skulle være avlastningseksport og ikke gi fortjeneste. Dels mente sentralen også at det skjedde illojalt oppkjøp - med overpris - av egg fra visse grossisters side. Eggrossistene derimot hevder at konflikten skyldtes avtalebrudd fra sentralens side. Den hadde etter den bestående ordning plikt til enten å overta grossistenes overskuddsegg selv, eller tillate grossistene eksport med tilskudd. Det går ikke an - anføres det - å la den part som begår et rettsbrudd, tjene på sin handlemåte ved at ordningen endres i denne parts favør. Når det gjelder det angivelig illojale oppkjøp innskrenker dette seg til at det i to tilfelle i Rogaland er betalt overpris fra grossist til produsent (i strid med den avtale eller forståelse om felles innkjøpspriser som besto mellom grossererne og sentralen).

Jeg vil om dette bemerke at uansett skyld eller ikke skyld, så var det en realitet at det var oppstått friksjoner og uoverensstemmelser, og det var da etter min mening i og for seg naturlig at Omsetningsrådet søkte etter en ny ordning som man antok ville virke mer tilfredsstillende. Som det er uttalt i Rt-1960-267 på side 269, er det en faktor av vekt at den ordning som etableres er praktisk

Side:809

og effektiv og lar seg gjennomføre uten for stor svikt og vanskelighet. Dette må gjelde også i det foreliggende tilfelle, uten at man i denne forbindelse kan tillegge «skyldspørsmålet» noen vesentlig betydning.

I Arbeidsutvalgets innstilling av 29. april 1958, som ligger til grunn for Omsetningsrådets vedtak, er det påberopt forskjellige argumenter som alle er referert i byrettens dom. De går i korthet ut på at man ved den foreslåtte omlegging av eksporten ville oppnå et bedre samspill mellom den innenlandske markedsregulering og eksporten, og man fikk bedre grunnlag for å fastsette noteringen. Man kunne gi eksportpartiene en mer hensiktsmessig sammensetning, velge beleilig tidspunkt for eksporten, og det var prismessig en fordel at det bare var én eksportør. Den foreslåtte ordning stemte også bedre med den praksis som var fulgt på andre områder, og i samme forbindelse ble det også anført at Norske Eggcentraler S/L som representant for den samvirkemessige omsetning, nå hadde en så stor del av eggomsetningen at de burde få hånd om eksporten som ledd i markedsreguleringen.

Om disse argumenter er å si at de fleste av dem bygger på en skjønnsmessig vurdering - til dels en prognose - som unndrar seg en eksakt prøvelse. Allerede av denne grunn er det etter min mening lite treffende når byretten betegner dem som «ubevisste påstander». Problemet er i virkeligheten også her om Omsetningsrådet har utøvet et forsvarlig skjønn, et spørsmål som jeg nå går over til å behandle.

Som jeg tidligere har nevnt, har byretten antatt at det omstridte vedtak forfølger et uberettiget formål, nemlig å eliminere grossistene fra eggomsetningen. Jeg kan ikke se at det i saken er grunnlag for å anta at vedtaket er bestemt av et slikt ønske. Byretten anfører at en monopolordning for samyrkeorganisasjonen nettopp må antas tilsiktet av Norske Eggcentraler S/L. Til dette er å si at det er Omsetningsrådet som har truffet vedtaket. Men selv om det måtte være så at flertallet blant Omsetningsrådets medlemmer har det næringspolitiske syn at «første gangs utbud» av landbrukets produkter bør være forbeholdt organisasjonene, er det et langt skritt herfra til å anta at det konkrete vedtak som saken gjelder, er bestemt av dette syn med tilsidesettelse av interesser som loven vil tilgodese. Om Omsetningsrådet måtte regne med at vedtaket kunne medføre visse skadevirkninger for den private handel, er i så henseende ikke tilstrekkelig. Jeg kan ikke se at vedtaket etter sitt innhold bærer preg av å være tenkt som et middel til å eliminere grossererne, og det foreligger heller ikke på annen måte grunnlag for å anta at Omsetningsrådets medlemmer har handlet ut fra et rettsstridig formål.

Spørsmålet blir så om det skjønn som er utøvet er vilkårlig eller så åpenbart støtende i sitt resultat at det må settes til side som ugyldig. Jeg kan ikke se at så er tilfelle. Jeg har tidligere nevnt de fordeler som Omsetningsrådet mente man kunne oppnå ved nyordningen. På den annen side står da hensynet til grossistene. Omsetningsrådet har funnet at disse hensyn ikke er av

Side:810

slik karakter at de kan være avgjørende. Det er ikke rettens sak å prøve om Omsetningsrådet har truffet den beste avgjørelse, eller om avgjørelsen overhodet er god eller fornuftig. Problemet for domstolene er bare om det foreligger et slikt ekstremt tilfelle av feilgrep fra forvaltningsmyndighetenes side som jeg tidligere har nevnt, og det har vi ikke grunnlag for å anta. Jeg vil presisere at eggeksporten både før og etter vedtaket er forutsatt å skulle være en ren avlastningseksport som ikke skal gi fortjeneste, og at grossistene skal ha adgang til å levere sine overskuddsegg til sentralen mot å holdes skadesløse.

Grossistene har også nevnt at behandlingsmåten i Omsetningsrådet etter deres mening var mangelfull. Det siktes da til at Arbeidsutvalget, hvis innstilling ligger til grunn for rådets vedtak, arbeidet med «bundet mandat», at grosserer Tobiasson, som representerte eggrossistene, bare fikk en uke til å imøtegå innstillingen, og at vedtaket så ble truffet straks etter at Tobiassons uttalelse forelå. Kritikken av saksbehandlingen er ikke fremført som særskilt ankegrunn. Jeg vil bemerke at Omsetningsrådet fra tidligere skriftlige og muntlige drøftelser var fullt kjent med problemene og de interessemotsetninger som forelå, og kan ikke se at saksbehandlingen er uforsvarlig.

Jeg går så over til de bevilgninger som er omtvistet i saken.

Det kan først nevnes at den dissenterende domsmann i byretten har tatt feil av tallene. Dette er partene i Høyesterett enige om. De tall han opererer med til innenlandsk overføring angår således ikke bare denne post, men inkluderer også utgifter til administrasjon av eksport og til faglig opplysning. Det er også andre feil, men jeg anser det overflødig å gå nærmere inn på dette.

I motsetning til byrettens flertall er jeg kommet til at egggrossistene må antas å ha søksmålskompetanse også når det gjelder bevilgningene. De påberoper seg at Omsetningsrådet i strid med loven har gitt eggsentralene støtte til kommersielle formål, og derved på rettsstridig måte har styrket samvirkets konkurranseevne på bekostning av grossistene. Den interesse som her hevdes å foreligge, er etter min mening en rettslig interesse som gir grossistforeningen søksmålsrett.

Om realiteten vil jeg først si at det er lovens forutsetning at avgiftsmidlene skal brukes til beste for alle produsenter, ikke bare for dem som er med i samyrkeorganisasjonene. Det ledende synspunkt må være skjelningen mellom sentralens kommersielle virksomhet på den ene side og dens faglige og markedsregulerende virksomhet på den annen side, selv om grensen i det enkelte tilfelle kan bero på et skjønn og være vanskelig å trekke.

De bevilgninger til administrasjon som grossistene mener er ulovlige, fremgår av den nedlagte påstand som er referert. Som det videre fremgår av en uttalelse fra Tilsynsutvalget av 10. juni 1958, som byretten refererer, dekker disse bevilgninger i virkeligheten 3 formål, nemlig administrasjonsutgifter til eggeksporten, til dirigering av egg til underskuddsdistrikter innenlands, og

Side:811

til den faglige virksomhet som drives av sentralen. Grossistene har generelt innvendt at bevilgningene i realiteten er en kamuflert støtte til sentralen fordi det fra 1. januar 1957 ble innført en ugunstigere ordning av tilskudd til eksporten. De har videre anført at det er gitt «runde slumpebevilgninger» uten at man har fått regnskap for hva disse poster har andratt til tidligere, og uten budsjett for hva de vil andra til i det år de bevilges for. Hva spesielt angår utgiftene til administrasjon av eksport, er grossistene enige i at det blir gitt tilskudd, men de protesterer mot at sentralen har fått et større tilskudd til sin eksport enn grossistene har fått til sin. Utgifter til administrasjon av den innenlandske overføring kan det etter grossistenes mening ikke gis tilskudd til, fordi det dreier seg om et rent forretningsanliggende. Og med hensyn til den faglige virksomhet har de anført at det ikke er forklart hva denne virksomhet går ut på, og ikke påvist at det er drevet noen faglig virksomhet hvis administrasjon berettiger til tilskudd.

Jeg vil om disse ting bemerke at det nok kan være riktig at de sterkt økede bevilgninger til administrasjon fra 1957 i noen grad henger sammen med at den tidligere tilskuddsordning for eksport da ble avløst av en ny som var mindre gunstig, idet den tidligere tilskuddsordning for eksport også til dels ga dekning for administrasjonsutgifter utenfor eksporten, jfr. herom vitneforklaring av direktør Bjanes avgitt 13. januar 1962 og et notat fra advokat Lie av 12. april 1957. Men dette kan ikke ha betydning for bevilgningenes gyldighet, hvis de i seg selv er saklig berettiget. Når det dernest gjelder innvendingen om at bevilgningene er gitt med runde beløp, må det innrømmes at den har en viss vekt. Tilsynsutvalget anså det i sin før nevnte uttalelse av 10. juni 1958 «mindre heldig» at tilskuddene var gitt i runde beløp i en form som skjedd. Hvert enkelt formål burde etter utvalgets mening dekkes for seg, selv om det for de enkelte poster måtte anvendes et skjønn. Det ser da også ut til at de nærmere undersøkelser og overveielser som Tilsynsutvalgets uttalelse foranlediget, førte til at bevilgningene for 1958, som opprinnelig var vedtatt med et samlet beløp på kr. 150 000, etter foretatt spesifikasjon ble redusert til kr. 136 000, jfr. herom byrettens domspremisser. Jeg er enig i de kritiske bemerkninger fra Tilsynsutvalget, men antar ikke at de påpekte forhold kan bevirke at bevilgningene er å anse som ugyldige. Det er ikke grunn til å tvile på at Omsetningsrådets vedtak er fremkommet etter alvorlige og saklige overveielser. Rådets direktør Bjanes har forklart under bevisopptaket at han for sin del bygget på sin lange erfaring - han har vært ansatt i Omsetningsrådet fra 1931-, på en vurdering av sentralens samlede omkostninger sammenholdt med de oppgaver den hadde på det faglige og markedsregulerende område, og på den tilsvarende vurdering som han kjente fra Kjøtt- og Fleskesentralen. Jeg kan da ikke se at den brukte fremgangsmåte - samlet bevilgning - indiserer vilkårlighet eller misbruk fra Omsetningsrådets side.

Når det spesielt gjelder utgiftene til eksporten, er grossistene

Side:812

som nevnt i prinsippet enige i at tilskudd skal gis. Jeg antar at det etter omstendighetene er gitt en rimelig forklaring på den forskjell som er gjort mellom sentralen og grossistene og som for øvrig tallmessig er av mindre betydning. Tilsynsutvalget, som bygger på skriftlige utredninger og på muntlig konferanse med sentralens direktør Søreide og med grosserer Tobiasson, har funnet godtgjort at sentralen til dels bruker et noe dyrere eksportapparat enn grossistene, og at de tilskudd som er gitt, ikke kan sies å være urettferdige overfor grossistene. Beløpenes størrelse kommer jeg senere tilbake til.

Når det gjelder bevilgningene til den innenlandske overføring, hevder som nevnt grossistene at slik overføring er et rent forretningsanliggende, som grossistene også for sitt vedkommende foretar. Jeg er imidlertid enig med Omsetningsrådet i at den innenlandske overføring, slik den drives av sentralen, må antas i vesentlig grad å tjene markedsreguleringen, og at bevilgningene derfor ikke ligger utenfor lovens formål. Ordningen er at en distriktssentral som har overskudd, etter ordre fra Norske Eggcentraler S/L plikter å foreta overføring til en distriktssentral som har behov for det, på avregningsvilkår fastsatt i Norske Eggcentralers vedtekter av 10. mars 1955. Det er opplyst at overføring foretas også i perioder med knapphet, for å få en jevn fordeling av de disponible kvanta, at overføringen derfor ikke kan skje ut fra rent forretningsmessige vurderinger, at den er et ledd i å fremme omsetningen i mer organiserte former, og tjener til å jevne tilførslene innenlands og sikre et jevnere forbruk. Det kan også nevnes at en lignende ordning med tilskudd etter det opplyste er gjennomført ved overføring av andre landbruksprodukter, således kjøtt, smør og ost. Jeg kan også henvise til en innstilling avgitt i 1959 av Det faglige og vitenskapelige utvalg for økt eggforbruk. Det heter her: «Omsetningsleddene må sørge for at alle lokale markeder, det være seg store eller små, alltid blir fullstendig utnyttet. Særlig vil eggsamvirket med den oppbygning det har i dag, være et meget viktig ledd når det gjelder utnytting av det innenlandske marked. Med sine lokale og distriktsvise organer skulle det ha muligheter for til enhver tid å kunne registrere de aktuelle overskudds- eller underskuddsdistrikter, og til å formidle supplering hvor det er nødvendig. Utvalget ser det også som et meget viktig ledd i en effektiv markedsregulering at det eller de markedsregulerende organer har fullstendig oversikt over det innenlandske marked, slik at eksport, henholdsvis import, bare tjener det ene formålet, å skape den best mulige balanse mellom tilbud og etterspørsel.»

Utgiftene til administrasjon av den faglige virksomhet er opplyst bl.a. å bestå i administrasjon av konsulentarbeid og reklame, veiledning med anlegg, arbeid med statistikk over produksjon og markedsanalyser m.v. At det er lovlig å anvende avgiftsmidler til disse formål, er neppe tvilsomt.

Jeg har hittil ikke gått nærmere inn på beløpenes størrelse. Ansettelsen av beløpene beror i utpreget grad på skjønn. Jeg

Side:813

minner om det jeg tidligere har uttalt om domstolenes begrensede oppgave når det gjelder administrative skjønn, og jeg kan ikke se at det her er godtgjort feil som domstolene kan gripe inn mot. Det kan bemerkes at Omsetningsrådets avgjørelser er gjenstand for administrativ kontroll gjennom det tilsynsutvalg som er organisert i lovens §12, foruten gjennom departementet, og også for parlamentarisk kontroll gjennom stortingsmeldinger om rådets virksomhet. Departementet har ved flere anledninger betonet produsentenes prinsipielle likestillethet når det gjelder anvendelsen av avgiftsmidlene, og understreket sondringen mellom sentralenes kommersielle og markedsregulerende virksomhet. Man må tro at det etablerte kontrollapparat under disse omstendigheter gir en vesentlig betryggelse.

Jeg går så over til bevilgningene til opplysningsvirksomheten. Som det fremgår av påstanden, har det til dette formål vært bevilget betydelige beløp, vesentlig til konsulenter. Grossistene hevder at disse konsulenter er funksjonærer i sentralene, og at de arbeider ensidig for disses interesser. De driver ikke opplysningsvirksomhet som kommer alle produsenter til gode, men driver verving av medlemmer til sentralene og deltar i konkurransekampen med den private eggomsetning på sentralenes side.

Jeg vil om dette bemerke at en faglig opplysningsvirksomhet utvilsomt ligger innenfor lovens formål, noe det for øvrig er enighet om. Etter den rolle omsetningsloven tildeler organisasjonene, kan konsulentene heller ikke være avskåret fra å fremholde fordeler ved produsentsamvirke. Organisasjonene er tenkt å stå åpne også for produsenter fra fjerntliggende distrikter og ta de leveranser som melder seg. Men det er klart at konsulentene, når de behandler disse ting, må være lojale mot andre berettigede interesser. De må holde seg for øye at de skal drive opplysningsvirksomhet og at denne skal komme alle produsenter til gode, enten de er organiserte eller ikke. Etter det som foreligger, synes det som om enkelte konsulenter i noen grad har misforstått sin oppgave. Fra grossistene er det dessuten spesielt blitt kritisert at disponenten for distriktssentralen i Nord-Norge foretar reiser som blir dekket av Norske Eggcentraler som konsulentvirksomhet, og at konsulenten i Møre og Romsdal samtidig er disponent for sentralen i distriktet. Alt dette er imidlertid innvendinger mot den måte bevilgningene er brukt på, og ikke mot bevilgningene selv. Grossistene har riktignok anført at Omsetningsrådet burde ha visst hvordan pengene ble brukt. Jeg kan være enig i at Omsetningsrådet burde få seg forelagt opplysninger om anvendelsen av bevilgede midler og i tilfelle reagere hvis det foreligger misbruk. Men jeg antar ikke at den passivitet som måtte være vist i denne forbindelse, kan føre til at bevilgningene blir ugyldige.

Jeg går så over til bevilgningene til anlegg, og behandler først Oslo-anlegget. Om saksforholdet vises til byrettens domspremisser. Jeg skal for oversiktens skyld resymere at finansieringsplanen bygget på en omkostningsberegning på i alt 6,1 mill. kroner (som for øvrig ble noe overskredet). Landbruksdepartementet

Side:814

har skutt til av rene statsmidler 2 mill., og Omsetningsrådet har bevilget 3,5 mill. Av dette beløp er for øvrig bare en mindre del gitt av omsetningsavgiften, men det er på det rene at det øvrige, som er bevilget av Reguleringsfondet opprettet i henhold til jordbruksavtalen, skal disponeres på samme måten som avgiftsmidlene.

De 3,5 mill. var opprinnelig i sin helhet gitt som tilskudd, men etter forslag fra Arbeidsutvalget i dets innstilling av november 1958 ble det bestemt, at 1,5 mill. kroner skulle være lån med 2 1/2 % rente «med tilbakebetalingsplikt etter anfordring fra Omsetningsrådet». Endringen ble av Arbeidsutvalget begrunnet med at det var fremkommet kritikk over tilskuddsbevilgningen.

Innvendingen mot bevilgningen - også i den endrede form - går ut på at det ulovlig er bevilget til forretningsmessige eller kommersielle formål.

Jeg finner denne del av saken meget tvilsom. Det er i og for seg helt klart at det ligger innenfor loven å støtte bygg som tjener markedsregulerende formål, men ved et anlegg som har både en markedsregulerende og en forretningsmessig oppgave, må man gjøre seg opp et skjønn over hvor stor del av anleggsomkostningene en kan dekke ved hjelp av avgiftsmidler. Det kan henvises til bemerkningene i Ot.prp. nr. 65/1954 8 og til Rt-1960-267 flg., særlig side 270, som bygger på samme lovforståelse. Den argumentasjon som brukes i den nevnte innstilling fra Arbeidsutvalget av november 1958, betjener seg riktignok av andre ordelag. Den spør bl.a. om vedkommende bygg «anses å falle innenfor karakteren av reguleringsanlegg», så vidt skjønnes ved en helhetsbedømmelse av anlegget. Men Arbeidsutvalget foreslår likevel 1,5 mill. av de tidligere bevilgede 3,5 mill. overført til lån, idet Eggcentralen - anføres det - ellers blir sittende husfritt også for den rene forretningsmessige virksomhet, og dette ville være muliggjort ved bevilgningene. Jeg antar derfor at Arbeidsutvalget og Omsetningsrådet ikke har bygget på noen uriktig lovforståelse. Det kan i denne sammenheng også fremheves at Tilsynsutvalget har avgitt uttalelse om disse bevilgninger den 21. mai 1959, og legger sondringen mellom forretningsdrift og regulering til grunn for sine drøftelser, selv om utvalget påpeker at det ikke kan trekkes noen klar grense.

Om disponeringen av bygget kan henvises til opplysningene i byrettens dom. Det fremgår herav at sentralen selv bruker 870 m2 kontorlokaler og leier bort 771 m2. Leieinntektene utgjør ifølge samme oppgave kr. 225 000 pr. år, og sentralens leie utgjøres av rentene av de 1,5 mill. med kr. 37 000. For Høyesterett er fremlagt sentralens årsregnskap for 1959, 1960 og 1961. For 1959 utgjorde leieinntektene for dette bygg kr. 196 709,52 og inntekter ved utleie av fryseri og kjølelager kr. 75 374, tilsammen ca. kr. 272 000, mens driftsutgiftene utgjorde kr. 97 905,71, renteutgiftene kr. 37 500, og det ble dessuten avskrevet kr. 120 393,24. Sentralen hadde altså en kontant inntekt for året etter foretatt avskrivning på ca. kr. 16 000. For 1960 er inntektene tilsammen kr. 295 000 og

Side:815

utgiftene, inklusive avskrivning kr. 80 000, tilsammen ca. kr. 333 000. Det blir altså et underskudd (effektiv leie) på ca. kr. 38 000. Den effektive leie for 1961 blir, beregnet på samme måte, ca. kr. 78 000.

Jeg behøver ikke å ta standpunkt til om bevilgningen av de 3,5 mill. som rent tilskudd overskred grensen for det tilbørlige skjønn mellom merkantil og regulerende virksomhet. Spørsmålet blir hvordan saken står etter at 1,5 mill. ble overført til lån. Jeg bygger da på at det foreligger et reelt lån, og at endringen ikke - som antydet fra motparten - er en skinnmanøver for å pynte på bevilgningen. Jeg forutsetter også at rentefoten, som er usedvanlig lav, når som helst må kunne endres med vanlig oppsigelsesfrist.

Jeg er i tvil om bevilgningene, selv etter den foretatte endring, kan sies å ligge innenfor et lovlig skjønn, men er blitt stående ved at det ikke kan konstateres å foreligge vilkårlighet. Jeg legger da vesentlig vekt på Tilsynsutvalgets oppfatning. Utvalget fremhever i sin utredning bl.a. at man ved vurderingen også må ta hensyn til påregnelig fremtidig utvidelse - noe som under prosedyren for Høyesterett er uttrykt derhen at bygget til dels må sees under synsvinkelen «beredskap». Utvalget konkluderer med følgende: «Når sentralen til sin forretningsmessige drift har en årlig husleie på ca. kr. 37 500, kan det nok være forskjellige meninger om hvorvidt dette er et tilstrekkelig beløp til å dekke de utgifter til anlegget som bør falle på denne del av virksomheten. Tilsynsutvalget mener at det iallfall ikke er til stede noe påtagelig misforhold, og at derfor bevilgningen av Reguleringsfondets midler for terminene 1956/57 og 1957/58 må anses å være i samsvar med omsetningsloven og vedtektene for Reguleringsfondet i henhold til jordbruksavtalen.» Når Tilsynsutvalget, ut fra en riktig oppfatning av lovens regler, og bl.a. etter befaring av lokalene, har dette syn, drister jeg meg ikke til å si at det ikke foreligger et forsvarlig skjønn. Men jeg er sterkt tilbøyelig til å mene at vi her har for oss et grensetilfelle.

Bevilgningene til anleggene i Sandnes, Østfold og Oppland er av mindre dimensjoner, selv om de også angår betydelige beløp.

Hva Sandnes angår, er det den 7. mai 1958 bevilget kr. 180 000. Fra grossistenes side er innvendt at bevilgningen har en rent forretningsmessig begrunnelse. I søknaden fra Norske Eggcentraler S/L av 4. februar 1958 er det angitt at det tilsiktes rasjonalisering og koordinering av sortering, emballering samt transport av egg mellom Sandnes og Oslo, og det tilføyes at det er av den største betydning for gjennomføring av en rasjonell markedsregulering at transport, sortering og pakking av egg samordnes best mulig. Omsetningsrådet uttaler i sitt vedtak at tiltaket må sees som et ledd i arbeidet for å fremme omsetningen av egg og reguleringen av markedet. Tilsynsutvalget har vært på befaring, og uttaler i et skriv til Landbruksdepartementet av 21. september 1959 at det «anser det fullt forsvarlig å gå ut fra at de bevilgede beløp til anlegget i Sandnes tilgodeser den del av Rogaland Egglags virksomhet som har til formål å fremme omsetningen av henholdsvis

Side:816

egg og fjørfeslakt på den måte som omsetningsloven forutsetter» (bevilgningen til fjørfeslakt var på kr. 67 000 og vedkommer ikke denne sak). Etter dette kan jeg ikke finne bevis ført for at bevilgningen tilgodeser formål utenfor loven eller at den er vilkårlig.

Til Oppland Egglag (Lillehammer) er det den 17. september 1958 bevilget kr. 370 000. I sentralens søknad av 25. juni 1958 heter det: «Anlegget skal gi plass til kjøle- og fryselager, eggpakkeri, ekspedisjonslager, kontorer, garasje og vaktmesterleilighet.» Det er opplyst i søknaden at arkitekten hadde kostnadsregnet anlegget til kr. 777 000.

Til Østfold Eggcentral er det likeledes den 17. september 1958 bevilget kr. 75 000. I søknaden gis følgende begrunnelse: «På grunn av stor økning i tilførslene av egg og fjørfeslakt, er det absolutt nødvendig med en utvidelse av driftsbygningen for å gi større plass til eggpakkeriet og fjørfeslakteriet. Dessuten har arbeidstilsynet gitt pålegg om utvidelse av sanitæranlegget og garderobeplass. De samlede kostnader er beregnet til kr. 151 957.»

Grossistene har også for disse bevilgninger anført at de tjener forretningsmessige formål. Det må imidlertid være klart at de for en rettslig bedømmelse ikke kan stå i noen ugunstigere stilling enn anleggene i Oslo og Sandnes.

Mitt resultat blir således at Omsetningsrådet bør frifinnes. Men etter de tvil saken har reist, mener jeg omkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for byretten eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Omsetningsrådet for jordbruksvarer frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby og Bahr: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Omsetningsrådets vedtak av 7. mai 1958 er sålydende: «Omsetningsrådet er enig i Arbeidsutvalgets forslag til ny eksportordning for egg. Arbeidsutvalget anmodes om å ta opp nye forhandlinger med grossistene om gjennomføringen.Fører slike forhandlinger ikke frem, forelegger Arbeidsutvalget forslag til regler for et senere møte i Rådet.» Arbeidsutvalgets forslag gikk ut på «å gjenomføre en ordning således at eggeksporten, som skal skje med tilskudd, blir samlet hos Eggcentralene».

I samsvar med Omsetningsrådets vedtak tok Arbeidsutvalget opp forhandlinger med grossistene om gjennomføringen. Egggrossistenes Landsforening ønsket imidlertid ikke å forhandle på det grunnlag at grossistene skulle utelukkes fra å delta i eksporten, og reiste sak ved domstolene om vedtakets gyldighet. Jeg finner etter dette at det vedtak av Omsetningsrådet som er forelagt domstolene til prøvelse er helt klart. Vedtaket går ut på at eggeksporten, som skal skje med tilskudd, skal samles hos eggsentralene. Grossistene påstår at dette vedtak er ugyldig uansett hvilken ordning som blir fastsatt for gjennomføringen.

Side:817

Arbeidsutvalget har forutsatt at vedtaket skal gjennomføres slik at eksporten blir en ren avlastningseksport, og at man finner en rimelig ordning for gjennomføringen som også gir eksportørene anledning til avlastning av deres overskudd. Vedtakets gjennomføring ligger imidlertid utenom nærværende sak, idet grossistene hevder at Omsetningsrådet ikke har adgang til å gi eggsentralene enerett til eksporten av egg med tilskudd av omsetningsmidler, uansett hvor gunstig gjennomføringen enn måtte bli for grossistene, så lenge de ikke får delta i selve eksporten. Spørsmålet om gjennomføringen har imidlertid, som det fremgår av førstvoterendes votum, vært utførlig drøftet under prosedyren. Men denne del av prosedyren har lite å gjøre med det rettsspørsmål som foreligger til avgjørelse, og da gjennomføringen ikke er noen del av vedtaket slik det foreligger, er det etter min mening ikke nødvendig, og heller ikke riktig, i denne sak å ta standpunkt til på hvilken måte gjennomføringen av vedtaket skal skje.

I anledning av anførselen fra eggrossistene om at de økede bevilgninger som fra 1957 ble gitt eggsentralene har sammenheng med at den tidligere tilskuddsordning for eksport ble avløst av en ny som var mindre gunstig, finner jeg grunn til å anføre at de nevnte - til dels meget store - bevilgninger som i 1957 og i senere år ble ytet eggsentralene av omsetningsavgiften, etter min mening først og fremst har sammenheng med at Norske Eggcentraler endret sine vedtekter i 1955. I formålsparagrafen heter det at eggsentralene ved siden av å omsette medlemmenes egg og andre fjærfeprodukter skal «samordne og rasjonalisere eggomsetningen, drive markedsregulering, stabilisere prisene, arbeide for bedring av eggkvaliteten og for øvrig vareta medlemmenes interesser». Det var dette siste som var den direkte foranledning til at eggsentralene søkte, og også oppnådde, meget større tilskudd i årene fra 1957 og 1958 enn før. Jeg ser en bekreftelse på dette i den første søknad om tilskudd av 2. februar 1957, som er dokumentert i saken. I søknaden anfører eggsentralene: «Omsetningsrådet har tidligere besluttet at Norske Eggcentraler S/L skal forestå markedsreguleringen på det innenlandske marked, og dessuten bestemme hvilke eggkvanta som til enhver tid skal eksporteres. Styret er helt enig i Rådets vedtak, og vil gjøre alt for gjennomføring av en best mulig markedsregulering. Dette arbeid skaffer imidlertid sentralen betydelig ekstraarbeid og ekstrautgifter, som en mener bør dekkes av omsetningsavgiften. - - - Ut fra den kjensgjerning at det påhviler sentralen et stort ansvar med markedsreguleringen, finner styret at det bør stilles til rådighet - - -.»

Med disse bemerkninger er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch med sakkyndige domsmenn Bjarne Ødegaard og Harald Østbye):

Saken gjelder tvist angående gyldigheten av forskjellige vedtak som er truffet av saksøkte.

Side:818

Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske forhold:

I årene omkring 1930 var landbruket, som kjent, kommet opp i alvorlige kriseforhold. Dette foranlediget lovregler som tok sikte på å fremme omsetningen av jordbruksvarer. Og bestemmelsene herom er - med tillegg og endringer - forblitt gjeldende.

Den første av de lover det siktes til, var millombils lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvarer av 6. juni 1930 nr. 21. Hertil sluttet seg endringslover av 24. juni 1931 nr. 20 og 29. juni 1934 nr. 16.

I de nevnte lovers sted trådte millombils lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvarer av 10. juli 1936 nr. 6. Den ble endret ved lov av 2. august 1946 nr. 3 og ved lov av 14. juni 1956 nr. 3. Ifølge den sistnevnte skulle lovens tittel fremtidig være «Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvarer». Og det er da denne loven av 1936 med de nevnte endringer (nedenfor også kalt omsetningsloven) som fremdeles gjelder.

Lovens §1 angir lovens formål derhen at det er «gjennom samyrke å fremja umsetnaden» av en rekke vareslag som regnes opp i paragrafen. §2 bestemmer at til fremme av formålene etter §1 skal det være et Omsetningsråd på 12 medlemmer. Herav oppnevner 11 organisasjoner etc. hvert sitt medlem, liksom Landbruksdepartementet oppnevner et. Etter §5 skal Omsetningsrådet samle og legge til rette nødvendig materiale og gi innstilling om de tiltak som bør settes i verk for å fremme de i §1 nevnte formål. Og på grunnlag herav kan Kongen for opp til et år om gangen legge avgifter på omsetningen av de vareslag som går inn under loven. Etter §11 går de penger som kommer inn til et særskilt fond for hver avgift, og kan bare nyttes etter vedtak av Omsetningsrådet til å fremme omsetningen av vedkommende vare.

Som nevnt heter det i lovens §1 at omsetningen skal fremmes «gjennom samyrke».

Dette uttrykk går igjen helt fra den første lov ble vedtatt i 1930. Når ordene den gang ble tatt inn i formålsparagrafen, skyldtes det forslag fra arbeiderpartiets stortingsrepresentanter. De ønsket at det arbeid som skulle drives i henhold til den nye lov, skulle bygge på landbrukets egne samvirkeforetak - og for så vidt under fortrengsel av den private handel. De oppnådde ikke tilslutning til dette sistnevnte syn fra de andre partier. Og blant de organisasjoner som etter lovens §1 skulle være (og fremdeles er) representert i Omsetningsrådet, var også Norges Handelsstands Forbund som jo representerer nettopp den private omsetning. På den annen side møtte arbeiderpartirepresentantenes ønske om å få inn ordene «gjennom samyrke» ikke motstand fra de andre partier, idet alle visstnok var på det rene med at det påtenkte arbeid for å fremme omsetningen av jordbruksvarer hadde naturlig tilknytning til jordbrukets samvirkeforetak.

Ordene «gjennom samyrke» må således sies å være kommet inn i loven på noe forskjellige premisser fra stortingsrepresentantenes side.

Da Landbruksdepartementet i 1954 tok opp spørsmålet om endringer i loven av 1936 var departementet, som det går frem av den odelstingsproposisjon som ligger til grunn for loven av 1956 - Ot.prp. nr. 65 (1954) - stemt for å ta ut av lovens §1 uttrykket «gjennom samyrke», idet departementet mente at de nevnte ord til dels hadde vært skyld i misforståelser og uenighet om lovens formål (se proposisjonen side 2).

Side:819

Forslaget møtte motbør fra forskjellige organisasjoner m.v. Og side 9 i proposisjonen bemerket Landbruksdepartementet bl.a.:

«I det nemnde utkastet tok departementet bort orda «gjenom samyrke» i §1. Som det vil gå fram av det som er sagt - - -, kan heller ikkje desse orda seiast å ha noko eige verd - - - og det er også etter handsaminga av Omsetningslova i Stortinget uklårt kva som var meint med orda. Departementet har likevel ikkje noko å innvende mot at orda blir ståande, all den tid det ser ut til å vera eit sterkt ynskje om det.»

Stortingets landbrukskomité bemerket i sin innstilling om lovutkastet (Innst. O. V. (1956)) side 6 at «En er enig i at ordene «gjennom samyrke» beholdes i formålsparagrafen. Jordbrukets omsetningsorganisasjoner, som er bygget opp som samvirkeforetak, er en avgjørende forutsetning for hele omsetningslovsystemet. Det bør derfor fremgå at det er gjennom samvirke arbeidet med forbedring av omsetningen av jordbruksprodukter skal foregå med hjemmel i denne loven.»

Endringsloven av 1956 bibeholdt altså uttrykket «gjennom samyrke» i lovens §1.

Betydningen av dette uttrykket har for øvrig vært drøftet av Høyesterett i en dom som ble avsagt 13. februar 1960 i sak mellom på den ene side Norges Slakter- og Pølsemakerforbund og Landbrukskommisjonærenes Landsforbund og på den annen side Omsetningsrådet ( Rt-1960-267). Førstvoterende har i den nevnte dom med tilslutning av de øvrige dommere bemerket:

«Etter lovens tilblivelseshistorie og oppbygging er det produsentene den har til hensikt å verne. Etter dens §1 skal dette skje «gjennom samyrke», men det er nå enighet om at dette uttrykk ikke skal forstås derhen at man bare skal tilgodese produsentene gjennom bidrag til samvirkeforetagender. De avgifter som kommer inn, skal nyttes til formål som gagner omsetningen av den avgiftspliktige vare i det hele. Eller som det uttrykkes i Ot.prp. nr. 65 for 1954 8: De tiltak avgiften nyttes til, skal «såvel vera til bate for dei som er med i produsentanes samyrkeorganisasjoner som for dei produsentar som ikkje har slutta seg til desse».»

Når det gjelder anvendelsen av de pengemidler som kommer inn, bestemmer lovens §11, som foran berørt, at de «kan berre nyttast etter vedtak av Omsetningsrådet til å fremja umsetnaden av vedkomande varor». I den nettopp omtalte høyesterettsdom er pekt på at denne formålsangivelse er rommelig, og videre på at loven utenom den ikke inneholder noen direktiver for anvendelsen av midlene. I Ot.prp. nr. 65 (1954) er imidlertid tatt inn en del bemerkninger av Landbruksdepartementet med omsyn til det omhandlede spørsmål. Side 8 i proposisjonen uttaler departementet bl.a. følgende:

«Dei avgifter som vert pålagde etter omsetningslova skal nyttast til føremål som gagner omsetninga i det heile av den vare som det er lagt avgift på. Tiltake må såvel vera til bate for dei som er med i produsentanes samyrkeorganisasjonar som for dei produsentar som ikkje har slutta seg til desse. Det vil ikkje vere i samsvar med lova eller grunnlova om produsentar som ikkje er medlem av samyrkeorganisasjonane skulle vera med å svara avgifter som vart nytta til å gjeva medlemene av samyrkeorganisasjonane ein serfyremun, t. d. ved at avgiftene vart nytta til å dekkja forretningsmessige utgifter samyrkeorganisasjonane har ved den

Side:820

ordinære omsetning av vedkomande vare. Dette har fleire ganger vore halde fram. I St.meld. nr. 37 for 1933 «Om Omsetningsrådets virksomhet og regnskap m. m.» sa departementet m. a. om bruken av fleskeavgiften:

«Hvad driftstap angår må man nøie holde fra hverandre centralens kommercielle virksomhet og dens faglige og markedsregulerende virksomhet. Den kommercielle virksomhet må forutsettes å skulle bære sig selv og salgsprovisjon og annen godtgjørelse må beregnes deretter.

Avgiften vil således ikke kunne anvendes til å dekke tap oppstått som følge av, at centralen i konkurranseøiemed beregner sig for lav provisjon eller annen godtgjørelse eller betaler sine medlemmer for høi pris eller tilstår dem andre fordeler, som efter god forretningsskikk er tilstedelig. Fleskecentralens regnskaper må derfor opstilles slik, at det klart fremgår, hvad der vedkommer den forretningsmessige virksomhet og hvad der må henføres til den faglige eller markedsregulerende side. I det foreliggende regnskap er disse ting ikke holdt tilstrekkelig fra hverandre».

I St.meld. nr. 11 for 1938 «Om Omsetningsrådets virksomhet og regnskap for året 1937» vart det vidare sagt:

«Departementet skal bemerke at ved spørsmålet om hvad omsetningsavgiften kan nyttes til, må man ta i betraktning at avgiften ikke bare er pålagt medlemmene av vedkommende omsetningsorganisasjon, men også utenforstående produsenter. Efter departementets opfatning må avgiftene derfor anvendes til slike formål som i såvidt mulig like grad kommer medlemmene som ikke medlemmene til nytte. I første rekke vil det da være markedsreguleringen som bør fremmes ved omsetningsavgiften».

Til desse merknader vart det ikkje gjort innvendingar frå Stortinget si side.

Ei onnor sak er det at samyrkeorganisasjonane er ein naturleg føresetnad for gjennomføringa av dei tiltak som kan bli sett i verk etter lova.

Om avgiftsmidlane i praksis i alle tilfelle blir nytta på ein måte som er til felles beste for alle produsentar er ofte uhyre vanskeleg å avgjera. I mange høve avheng dette av eit skjønn som både kan krevja eit inngåande kjennskap til den verksemda det gjeld og forretningsmessig innsikt elles. Om det t. d. vert bygd eit forretningsanlegg for ein samyrkeorganisasjon og ein del av dette anlegget også skal tene markedsregulerande føremål, vil det vera overlag vanskeleg sikkert å segja kor stor del av anleggsutgiftene som ein skal dekkje ved hjelp av tilskot frå avgiftsmidlar.»

Loven av 1930 gjaldt bare for omsetning av flesk, melk, ost og smør.

De senere lover i emnet har etter hvert utvidet kretsen av de vareslag som omfattes av bestemmelsene.

Egg ble tatt med alt ved loven av 1931. (Ved loven av 1956 kom også (kjøtt av) fjærfe med. Etter §11 i omsetningsloven kan for øvrig, som alt foran berørt, fondsmidler vedkommende fjærfe ikke brukes med omsyn til eggomsetningen og omvendt fondsmidler vedkommende eggene ikke brukes med omsyn til fjærfe).

Når egg ikke var tatt med i den opprinnelige omsetningslov, skyldtes det at Landbruksdepartementet dengang fant at det var uråd å finne en

Side:821

brukbar ordning med omsyn til avgiftsspørsmålet. Det ble i den forbindelse opplyst at av eggomsetningen gikk på den tid bare ca. 15 % gjennom sammenslutninger av eggsentraler, og at selv om en tok med omsetningen gjennom grossister, fikk en allikevel ikke med mer enn omkring halvparten av eggomsetningen.

Også etter at egg var tatt med i omsetningsloven i 1931, viste det seg stadig vanskelig å finne en brukbar ordning med oppkreving av omsetningsavgiften. Først i 1949 ble det besluttet å legge omsetningsavgift på eggene. I mellomtiden hadde man for eggenes vedkommende, som nærmere omhandlet nedenfor, på andre måter søkt å ordne den nødvendige regulering m.v.

Som det fremgår av det foran sagte, disponerer Omsetningsrådet i henhold til omsetningsloven midler som skal brukes til å fremme omsetningen av vedkommende varer.

Imidlertid har Omsetningsrådet også i tidens løp disponert andre midler hertil, nemlig midler som er blitt stillet til rådighet i henhold til de såkalte «Jordbruksavtaler».

I «Avtale om priser og tiltak til fremme av jordbruket i perioden 1956-58» het det således i §5 om et «reguleringsfond» for å sikre avsetningen av jordbruksvarer:

«Det opprettes et fond til sikring av avsetningen av jordbruksvarer (smør, ost, kjøtt, flesk, egg og fjørfeslakt.) Fondet tilføres årlig 23 mill. kroner i avtaleperioden (fra 1. juli 1956). Herav dekkes 15 mill. kroner pr år av de midler som kommer inn ved at salgsprisen på kraftfor ligger over innkjøpsprisen. For å sikre behovsdekning av konsummjølk hele året, tilføres dessuten fondet 8 mill. kroner pr år ved bevilgning over statsbudsjettet. Statsmidlene kan bare brukes til reguleringstiltak for å sikre avsetningen av smør og ost.

Fondets midler kan brukes til bygging av reguleringsanlegg og til å muliggjøre eksport av sesongmessige og temporære produksjonsoverskott.

Fondet forvaltes av Omsetningsrådet etter de hovedretningslinjer som er trukket opp i denne paragraf med tilknyttet protokolltilførsel, og for øvrig etter de regler og bestemmelser som gjelder for forvaltningen av omsetningsavgiften. Renter av fondets midler tillegges fondet.

I den protokolltilførsel som knytter seg til nevnte §5, het det:

«Statens og jordbrukets forhandlere forutsetter, overensstemmende med forslag fra jordbrukets forhandlere, at det av fondets midler disponeres inntil 10 mill. kroner årlig gjennom Norske Melkeprodusenters Landsforbund, inntil 9 mill. kroner gjennom Norges Kjøtt- og Fleskesentral og inntil 4 mill. kroner gjennom Norske Eggsentraler S.L.»

Det nettopp nevnte foretak, Norske Eggsentraler S/L, var blitt konstituert på møte i Oslo 25. oktober 1929. De på det konstituerende møte fastsatte vedtekter for laget ble endret på årsmøte 10. mars 1955. Som vedtektene etter dette lyder, bestemmer §1 bl.a. at «Norske Eggcentraler S/L er et lag med vekslende kapital, vekslende medlemsantall og be grenset ansvar», §2 at «Lagets formål er å omsette medlemmenes egg og andre fjørfeprodukter etter styrets bestemmelse. Det skal samordne og rasjonalisere eggomsetningen, drive markedsregulering, stabilisere prisene, arbeide for bedring av eggkvaliteten og for øvrig vareta medlemmenes

Side:822

interesser.», og §3 at «Som medlemmer opptas eggsentraler eller egglag organisert som samvirkelag og med vedtekter godkjent av styret. - - -».

En kan regne med at for tiden går ca. 65 % av engrosomsetningen av egg gjennom den omhandlede sammenslutning. Norske Eggcentraler S/L er for øvrig en av de organisasjoner som oppnevner et medlem av Omsetningsrådet.

Den «private» engrosomsetning av egg - omsetningen gjennom eggrossister - er relativt gammel her i landet. Men grossistenes sammenslutning - «Eggrossistenes Landsforening» - ble først stiftet 28. mai 1934. På den tid hadde de private eggrossister fremdeles den største del av engrosomsetningen av egg (inntil krigen omkring 60 %). Under den tyske okupasjon ble de imidlertid fratatt retten til å drive omsetning av egg. Først noen tid etter okkupasjonens opphør fikk de på ny høve til å drive slik omsetning. Men som det fremgår av hva alt er nevnt, er grossistenes andel av engrosomsetningen nå blitt betydelig mindre enn den andel som representeres av Norske Eggcentraler S/L, idet «den private sektor» for tiden bare har ca. 35 % av engrosomsetningen. Formann i Eggrossistenes Landsforening er grosserer Johan Filip Tobiasson. Denne sitter som medlem av Omsetningsrådet, oppnevnt av Norges Handelsstands Forbund.

Det vil forståes av det som foran er sagt, at også for eggenes vedkommende gjorde kriseforholdene omkring 1930 og utetter seg sterkt gjeldende, selv om det foreløpig var vanskelig å finne praktiske botemidler for så vidt dette vareslag angår. Det ble aktuelt å foreta eksport av egg for på den måten å få «kuttet vekk toppene» når produksjonen oversteg markedets behov og prisen for salg til forbrukerne ble for sterkt trykket. En eksport av egg ville imidlertid regelmessig måtte forutsettes å bli tapbringende og ville derfor kreve tilskudd.

Fra 1935 av ble det innført en ordning med tilskudd til eggeksporten av kraftformidler som for øvrig lå utenfor Omsetningsrådets område. Eksporten og tilskuddene til denne ble administrert av det såkalte «Eksport- og noteringsutvalg». Dette besto av 3 mann oppnevnt av Norske Eggcentraler S/L, 3 mann som representerte eggrossistene, og 1 formann som var oppnevnt av Landbruksdepartementet. Som formann satt i alle år utover direktør Erik Langkaas.

Under okkupasjonen ble det jo ikke tale om eksport av egg. Det samme var tilfelle i de første år etter okkupasjonens opphør. Men omsider ble det igjen aktuelt med en viss eksport av egg. Og denne eksport ble, som før krigen, foretatt dels av eggrossistene dels av Norske Eggcentraler S/L. Den administrertes altså av det ovenfor nevnte utvalg.

Noen år etter okkupasjonens opphør kom det imidlertid fra Norske Eggcentraler S/L forslag om en omordning av Eksport- og noteringsutvalget, slik at dette bare skulle ha 5 medlemmer, hvorav 3 oppnevnt av Norske Egggcentraler S/L og 2 oppnevnt av grossistene. Det endte med at Omsetningsrådet i 1950 (mot grosserer Tobiassons stemme) vedtok dette forslag som så ble gjennomført.

Senere har utvalget hatt den nevnte sammensetning. (Direktør Langkaas var tilbudt en av de tre plasser som disponertes av Norske Eggcentraler S/L, og skulle forutsetningsvis fortsette som formann, men ønsket ikke dette og trakk seg ut.)

Side:823

Også etter at sammensetningen av Eksport- og noteringsutvalget var endret, fortsatte så vel eggrossistene som Norske Eggcentraler S/L den eksport som ble drevet med tilskudd.

I Vest-Tyskland hadde eggrossistene fra januar 1950 av en, så vidt forståes, meget dyktig representant i firmaet Gebrüder Fuchs i Frankfurt a. M. I august 1951 søkte Norske Eggcentraler S/L tilknytning til den nevnte representant. Og eggrossistene motsatte seg ikke dette da de, som det heter i et skriv til Landbruksdepartementets sjef fra Eggrossistenes Landsforening av 6. juni 1958, «anså - og anser - eksporten som regulering og ikke som konkurranse».

For tiden eksporteres for øvrig visstnok vel så meget norske egg til Storbritannia som til Vest-Tyskland. I begge land representerer de norske egg imidlertid en meget liten prosent av eggimporten. Prismessig må de norske egg antas å være uten innflytelse. Det gjelder like meget hva enten eggene skriver seg fra «den private sektor» eller de eksporteres av Norske Eggcentraler S/L. De regler som praktiseres med omsyn til bidrag til eksporten av omsetningsmidler, kan leilighetsvis føre til at det for eksportøren kan bli fortjeneste på et eksportert parti. Men regelmessig er eksporten tapbringende så vel for eggrossistene som for Norske Eggcentraler S/L, slik at den i alt går med tap.

En kan ikke regne med at eksporten ville kunne gjøres lønnsom ved i sin helhet å bli overført til den ene av de to eksporterende parter.

Imidlertid har Norske Eggcentraler S/L allikevel i løpet av de senere år flere ganger tatt opp spørsmålet om å få enerett til den omhandlede eksport.

Allerede 7. oktober 1950 skrev Norske Eggcentraler A/L til Omsetningsrådet om eksportspørsmålet og anførte bl.a.:

«Når det gjelder grossistenes adgang til eksport med tilskudd av avgiftsmidler, har styret tenkt seg en ordning som går ut på at Norske Eggcentraler gir grossistene i oppdrag å eksportere med tilskudd når markedet trenger avlastning. Tilskuddet gis etter samme retningslinjer som tidligere praktisert, men slik at Norske Eggcentraler fastsetter og utbetaler tilskuddet.»

I samme skriv behandlet styret for Norske Eggcentraler S/L også det foran nevnte spørsmål om en omorganisasjon av Eksport- og noteringsutvalget, og anførte i den forbindelse:

«Norske Eggcentraler kan imidlertid inntil videre gå med i et felles utvalg på 5 medlemmer hvor grossistene oppnevner 2 og Norske Eggcentraler 3.

Dette utvalg noterer priser og drøfter de forskjellige spørsmål vedrørende eksport, men Norske Eggcentraler bestemmer hvilke kvanta som til enhver tid kan eksporteres».

Alt før denne henvendelse fremkom, hadde formannen i Eksport- og noteringsutvalget, direktør Langkaas, i et skriv til Omsetningsrådet av 28. juni 1950 gitt en lengre uttalelse angående markedsregulering for egg og i denne skrivelse også vært inne på spørsmålet om å samle all eksport (med tilskudd) på én hånd. Direktør Langkaas var ikke tilhenger av tanken om en slik «monopolisering» av eggeksporten. I hans skriv het det bl.a.:

«Markedsreguleringen bl.a. ved eksport av varierende

Side:824

overskuddskvanta, virker raskere og mer effektiv ved at flere samarbeider om å løse oppgaven enn ved at det hele samles på én hånd, idet ordningen blir mer elastisk.

Et tydelig eksempel på dette har en hatt i inneværende år, da det straks på nyåret ble absolutt påkrevet å avlaste markedet for et ikke ubetydelig overskuddskvantum. - - - Uten fordeling av eksporten på flere eksportører ville det blitt helt uholdbart.

Jeg ser det slik at den ordning av markedsreguleringen som vi har hatt gjennom Eksport- og noteringsutvalget for egg, er den mest effektive. - - - Når eggsalgssamvirket ikke deler dette syn, skyldes vel det i første rekke at det mener seg å være best tjent med for sin egen del å ha monopol på markedsreguleringen».

Landbruksdepartementet sendte 7. november 1950 Omsetningsrådet et skriv, hvori departementet bl.a. uttalte:

«Når departementets brev av 26. november 1949 framholdt betydningen av et samarbeide mellom eggsentralene og grossistene, hadde det først og fremst sin årsak i at en nærte sterke tvil om en markedsregulering ved eksport som utelukkende skjedde gjennom eggcentralene, ville være et effektivt middel til å nå det formål som det tok sikte på».

I skrivet av 7. november 1950 tok departementet for øvrig avstand fra den påtenkte omorganisering av Eksport- og noteringsutvalget. Nå ble denne omorganisering som foran nevnt, allikevel gjennomført.

Derimot ble det ikke truffet noe vedtak om at eggeksporten (med tilskudd) fremtidig bare skulle drives av Norske Eggcentraler S/L.

I 1953 (1954) kom det imidlertid fra Norske Eggcentraler S/L igjen forslag om en endring i eksportordningen «slik at Eggcentralene overtar all eksport av egg».

Høyesterettsadvokat Sverre Lie ga i den anledning (så vidt forståes til Omsetningsrådet) en utredning, datert 16. juni 1954, hvori han bemerket at det ikke kunne ansees tilrådelig å gjennomføre en ordning slik at eggsentralene alene foretok eksporten. Han anførte bl.a. at «Det vil også være i strid med den stilling som eggrossistene til nå har inntatt når det gjelder eksport av egg.» Og han skrev videre at vedkommende regler burde settes slik «at de ikke umuliggjør en berettiget eksport ut fra grossistenes omsetningsforhold og den stilling de tidligere har hatt når det gjelder eksporten.»

Heller ikke i 1954 kom det til noe vedtak om at Norske Eggcentraler S/L skulle gis enerett til eggeksport (med tilskudd).

I 1956 satte Omsetningsrådet ned et utvalg til å gjennomgå forholdene vedrørende eggeksporten. Utvalget foreslo forandring i de tidligere avregningsregler for eksporteggene. Videre foreslo utvalget at for det tilfelle at enten grossistene eller Norske Eggcentraler S/L hadde behov for eksport - uten at dette samtidig var tilfelle for den annen av partene - skulle eggene tilbys den annen part for omsetning innenlands før de ble eksportert. Og utvalgets flertall meddelte i en senere uttalelse at dets forutsetning da var at eggene skulle eksporteres med tilskudd dersom de ikke ble overtatt.

14. desember 1956 traff Omsetningsrådet på grunnlag av denne innstilling et vedtak hvori utvalgets forslag med omsyn til eksporttilskudd ble tiltrådt. Det samme gjaldt forslaget om at overskuddsegg skulle tilbys

Side:825

den annen part (resp. grossistene eller Norske Eggcentraler S/L) for omsetning innenlands, hvor bare den ene av partene hadde behov for eksport. De nye regler skulle gjelde fra 1. januar 1957.

Dermed fortsatte da så vel grossistene som Norske Eggcentraler S/L eggeksporten i 1957. I løpet av dette år kom det imidlertid kurrer på tråden.

Flertallet i Eksport- og noteringsutvalget - de 3 representanter for Norske Eggcentraler S/L - gjorde ved forskjellige høve vansker når det gjaldt (tilskudd til) eksport av egg av en viss størrelse, som eggrossistene hevdet å ha behov for å eksportere.

Det ble av Norske Eggcentraler S/L hevdet at i den periode det gjaldt, hadde eggrossistene i enkelte tilfelle budt produsenter overpris for egg. Fra grossisthold benektes riktigheten av denne påstand. Men faktisk ble iallfall resultatet av de oppståtte uoverensstemmelser en sterkt forsinket utbetaling av et betydelig tilskudd for eksport til grossistene (kr. 124 389,88). Og grosserer Tobiasson har i et skriv til Omsetningsrådet av 6. mai 1958 karakterisert situasjonen derhen, at Norske Eggcentraler S/L forsøkte «å torpedere» avtalen (dvs. Omsetningsrådets ovennevnte vedtak av 14. desember 1956).

29. april 1958 ga et «Arbeidsutvalg» innstilling til Omsetningsrådet «angående eksport av egg med tilskudd av omsetningsavgiften».

I innstillingen het det bl.a.:

«Eggeksporten har til nå stått i en særstilling ved gjennomføringen av omsetningsloven, idet det er gitt tilskudd også til de private grossisters eksport av overskuddskvanta.

Ordningen har sin opprinnelse i forholdene i 1935, da tilskudd til regulering av eggmarkedet ble gitt av kraftforavgiftens midler. - - -

Da omsetningsavgiften på egg ble innført i 1949 uttalte departementet tvil om Eggcentralene hadde den tilslutning at de alene kunne gjennomføre markedsreguleringen og Landbruksdepartementet anførte i brev av 26. november 1949 til Omsetningsrådet at «- - - En mener å kunne bygge på den ordning som gjaldt før krigen, men vil ikke ha noe å merke til at en herunder overveier forbedringer og eventuelle endringer som sikrer samvirket den innflytelse det som reguleringsorgan kan være grunn til å tillegge det».

Det har fra Norske Eggcentralers side flere ganger vært klaget over ordningen, og reist krav om at Norske Eggcentraler skal overta eggeksporten for så vidt denne skjer med tilskudd av omsetningsavgiften. Det vesentligste argument fra Eggcentralene har vært at eksporten må sees som et vesentlig ledd i reguleringen av prisene innenlands og skal bare skje i den utstrekning det er nødvendig for å opprettholde noteringen. Eggcentralene anfører at det fra grossistenes side stilles krav om adgang til eksport i perioder da Eggcentralene mener dette ikke er nødvendig. Det er oppstått uoverensstemmelser om adgangen til eksport av de forskjellige størrelsessorteringer. Det har også fra Eggcentralene vært fremholdt at Eggcentralene mener å kunne oppnå bedre priser utenlands og kunne nytte mulighetene for eksport bedre dersom eksporten var på én hånd. Grossistenes eksport anføres å bety en belastning på omsetningsavgiften.

Det moment som må være avgjørende for Omsetningsrådet er

Side:826

hensynet til eggeksporten som et middel i markedsreguleringen, og å søke å finne fram til former som gjør eksporten mest mulig effektiv som virkemiddel for den innenlandske prisstabilisering - og samtidig begrense eksporten til det strengt nødvendige av hensyn til belastningen på de midler som står til rådighet, herunder blir også hensyn å ta til å sikre den best mulige pris på eksportmarkedene. En må fortsatt regne med at eksport i den utstrekning den i det hele står åpen - i de fleste tilfeller vil bringe tap - og eksporten må således betraktes som en ren avlastningseksport. Det er nøye sammenheng mellom omsetningsmulighetene innenlands og eksporten, og mellom de noteringspriser som til enhver tid settes og eksportmulighetene.

Det må anses som fastslått gjennom omsetningsloven at det er produsentenes organisasjoner som skal gjennomføre og har ansvaret for markedsreguleringen på sine respektive områder. Den nåværende eksportordning har den svakhet at Norske Eggcentraler ikke har full oversikt over de disponible kvanta, idet de ikke kjenner grossistenes tilførsler, beholdninger og omsetningsmuligheter, og derfor ikke kan ha full sikkerhet for hvor noteringen bør settes, og når og i hvilke omfang eksporten skal settes inn med anvendelse av grossistenes kvanta. - - -

Det er også fra Eggcentralene anført at det for å oppnå de best mulige priser på eksportmarkedene er nødvendig å stå i nøye kontakt med markedene utenlands og kunne disponere raskt, - og at man har til disposisjon de størrelsessorter som til de forskjellige tider gir de beste priser og således medfører minst tap. Sammensetningen av eksportkvantaene og til hvilke tider de skal nyttes, er derfor av meget stor betydning, og en oppstykking av eksporten betyr en unødig uttelling av tilskudd.

Endelig hevdes det at det utad vil være en fordel at det er én eksportør for å hindre innbyrdes konkurranse og mulig pristrykk. Det er i den forbindelse nevnt at grossistene i stor utstrekning sender eggene i konsignasjon - mens Sentralen selger til faste priser - - -».

Arbeidsutvalget ga deretter bl.a. en del opplysninger om oppnådde eksportpriser m.v., og mente på grunnlag herav å kunne bygge på at Norske Eggcentraler S/L gjennomgående hadde oppnådd bedre eksportpris enn eggrossistene (i hvilken forbindelse bemerkes at det av egggrossistene under nærværende rettssak hevdes at de foretatte beregninger lider av feil og ikke kan legges til grunn). Deretter uttalte Arbeidsutvalget i innstillingen bl.a.:

«Foruten dette moment må en ved vurderingen av forholdet regne med at én eksportør muligens vil oppnå relativt bedre priser enn de som her er angitt, idet en ene-eksportør antagelig vil ha større muligheter for å dra fordel av prisulikheter mellom de ulike størrelsessorteringer på eksportmarkedet og kunne sammensette sitt eksportkvantum ut fra dette. Det henger videre sammen med en mulig bedre utnyttelse av de innenlandske salgsmuligheter.

Arbeidsutvalget er av den oppfatning at disse forhold er såvidt tungtveiende at de tilsier å gjennomføre en ordning således at eggeksporten som skal skje med tilskudd - blir samlet hos Eggcentralene».

Arbeidsutvalget kom deretter inn på spørsmålet om den praktiske gjennomføring av en slik ordning og anførte at man hadde hatt et møte med representanter for grossistene, men at disse senere hadde gitt beskjed

Side:827

om at de ikke ville delta i fortsatte forhandlinger om gjennomføring av en ny eksportordning. Arbeidsutvalget skrev deretter i sin innstilling bl.a.:

«Som nevnt foran vil det fortsatt være berettiget å avlaste grossistene for deres overskuddsegg i perioder hvor eksport er nødvendig for å holde den innenlandske notering. Arbeidsutvalgets forslag går ut på at grossistene gis adgang til å avlevere sine overskuddsegg til Norske Eggcentraler ved det stedlige distriktslag. Da grossistene etter hva det er opplyst får ca. 85 % av sine tilførsler fra Rogaland, behandler en nedenfor ordningen slik den vil kunne gjennomføres der.

Grossistene melder av til Rogaland Egglag når de har overskuddsegg til eksport. Eggene må leveres usorterte og kvalitetsbedømmelse og størrelsessortering foregår på egglaget under kontroll av Statens Eggkontrollør. - - -

Eggene må tilfredsstille kravene til eksportegg. De kvanta som ikke tilfredsstiller disse krav, stilles til disposisjon for grossistene. Tvist om kvaliteten blir i tilfelle å avgjøre av Statens Eggkontrollør. - - - Det må settes en grense for det kvantum som kan kreves avlevert fra grossistene, så ikke rene småpartier overlates Eggcentralene.

- - -

Det en vil oppnå ved en slik omlegning av eksporten er at man derved oppnår et bedre samspill mellom den innenlandske markedsregulering og eksporten, idet Eggcentralene kan nytte det samlete eggkvantum som er til disposisjon. En vil gjennom dette få bedre grunnlag for å fastsette noteringen innenlands. Samtidig oppnår man å kunne gi de kvanta som til enhver tid må eksporteres en slik sammensetning at det bringer minst mulig tap, og vil også kunne nytte det mest beleilige tidspunkt for eksporten. Det må også anses som en fordel hvor det gjelder såvidt små kvanta som her at det bare er en eksportør utad. - - -

Arbeidsutvalget er i det hele av den oppfatning at Eggcentralene som representant for den samvirkemessige omsetning av eggene nå har en så stor del av eggomsetningen at Sentralen også bør få hånd om eksporten som ledd i markedsreguleringen. - - - En ordning slik at Eggcentralene står for den eksport som er nødvendig for å gjennomføre en markedsregulering - og som skal skje med tilskudd av omsetningsavgiftens midler - er også mer i overensstemmelse med omsetningsloven og den praksis som er fulgt på andre områder enn den nåværende ordning:

Forsåvidt gjelder hensynet til grossistene, har Arbeidsutvalget lagt vekt på at eksporten har vært - og fortsatt vil bli en ren avlastningseksport som ikke skal bringe eksportøren noen fortjeneste, og at de ikke kan antas å ha noe berettiget krav på å se opprettholdt den til nå gjeldende eksportordning med tilskudd, dersom man kan anvise en rimelig ordning som gir anledning til avlastning av overskuddet. Eksporten fra grossistene har gjennom årene skjedd som en felleseksport i Norske Eggrossisters Landsforenings navn, så man gjør ikke noe inngrep i den enkeltes forretningsforbindelser på utlandet. Ordningen medfører heller intet inngrep i grossistenes omsetning innenlands, eller deres adgang til å eksportere uten tilskudd.

Det kan være mulig at den omlegning av eksporten som er foreslått kan medføre noen forandring i grossistenes og spesielt deres mottakeres

Side:828

arbeidsforhold, idet eggene som nevnt skal leveres usortert. Hvorledes disse forhold ligger an, er vanskelig å bedømme så lenge en ikke har oppnådd kontakt med grossistene. Det er bl.a. også av den grunn at arbeidsutvalget foreslår at fastsettelsen av avregningsreglene utstår».

7. mai 1958 behandlet Omsetningsrådet Arbeidsutvalgets innstilling. Rådets medlem Versto foreslo at avgjørelse ikke skulle treffes, og at saken skulle forelegges Landbruksdepartementet. Han mente at forslaget til nyordning av eksporten ikke var noen tillemping av den gjeldende ordning, men en hel omlegging. Hans forslag falt mot 4 stemmer (hvoriblant grosserer Tobiassons). Deretter gjorde Omsetningsrådet mot de samme 4 stemmer følgende vedtak:

«Omsetningsrådet er enig i Arbeidsutvalgets forslag til ny eksportordning for egg.

Arbeidsutvalget anmodes om å ta opp nye forhandlinger med grossistene om gjennomføringen. Fører slike forhandlinger ikke frem, forelegger Arbeidsutvalget forslag til regler for et senere møte i Rådet.»

Gjennomføringen av dette vedtak av 7. mai 1958 er blitt utsatt i påvente av avgjørelsen i nærværende rettssak.

Norske Eggcentraler S/L var i mange år rett og slett et salgskontor for Oslo. Og Norske Eggcentraler S/L kunne den gang ikke sies å representere eggprodusentene på samme måte som de andre produsentorganisasjoner representerte vedkommende produsenter. Men i 1955 ble Norske Eggcentraler S/L omorganisert og fikk, som før bemerket, nye vedtekter. Etter disse skulle altså laget «samordne og rasjonalisere eggomsetningen, drive markedsregulering, stabilisere prisene, arbeide for bedring av eggkvaliteten og for øvrig vareta medlemmenes interesser». På grunnlag herav kunne det bli aktuelt med administrasjon av en viss faglig og markedsregulerende virksomhet (og videre av en viss opplysningsvirksomhet).

I 1955 søkte Norske Eggcentraler S/L Omsetningsrådet om en bevilgning til det sistnevnte administrasjonsarbeid og fikk bevilget kr. 20 000. På tilsvarende måte ble i 1956 bevilget kr. 40 000. (Begge bevilgninger ble gitt mot grosserer Tobiassons stemme).

For 1. kvartal 1957 søkte Norske Eggcentraler S/L Omsetningsrådet om en bevilgning av kr. 50 000 til administrasjon av den faglige og markedsregulerende virksomhet. Omsetningsrådet bevilget beløpet mot grosserer Tobiassons stemme. For hvert av de øvrige 3 kvartaler i 1957 ble på samme måte bevilget kr. 50 000, hver gang mot grosserer Tobiassons stemme. Tilsvarende gjaldt de 3 første kvartaler av 1958. Og for 1959 ble 2 ganger - stadig mot grosserer Tobiassons stemme - bevilget kr. 50 000, altså tilsammen kr. 100 000. Imidlertid ble de kr. 150 000 som var bevilget for 1958, ved beslutning av 25. november 1958 redusert til kr. 136 000.

Det samlede beløp av de heromhandlede bevilgninger til administrasjon for 1957-59 utgjør således kr. 436 000.

Grosserer Tobiasson hadde altså som medlem av Omsetningsrådet fra første stund motsatt seg bevilgningene. Og allerede 16. mai 1957 skrev grossereren om saken til det tilsynsutvalg som fungerer i henhold til omsetningslovens §12. I skrivet anførte Tobiasson bl.a.:

«Høsten 1956 søkte Norske Eggcentraler Omsetningsrådet om å få enerett til eksport av egg. Grossistene skulle få anledning til å eksportere

Side:829

sitt overflødige kvantum gjennom Eggcentralen, dog på betingelser som grossistene ikke kunne akseptere. Under forhandlingene herom fremsatte advokat Lie forslag om at tilskuddet til eksporten kun skulle gis opptil 18 øre pr. kg under Oslo børsnotering mot hittil 5 øre. Forøvrig skulle grossistene og Eggcentralen fortsette eksporten hver for seg som hittil. Omsetningsrådet nedsatte et utvalg som skulle behandle dette - - - Utvalget ble enig om å anbefale nevnte forslag som deretter ble godtatt av Omsetningsrådet. Under alle disse forhandlinger fikk jeg det bestemte inntrykk at Eggcentralen på annen måte skulle få dekning for differansen mellom 5 og 18 øre og jeg reserverte meg derfor ganske bestemt mot et eventuelt kamuflert tilskudd til Eggcentralen. - - -

I Omsetningsrådets møte 11. april d. å. ble søknaden om kr. 50 000 for 1ste kvartal til dekning av Eggcentralens angivelige utgifter til markedsreguleringen av egg foredratt og nærmere begrunnet av advokat Lie. - - -

Advokat Lie viser til at ifølge Norske Eggcentralers årsberetning for 1956 utgjør de eggmengder som er overført fra overskudds- til underskuddsdistrikter, bortsett fra Oslo-markedet, 10 % av Eggcentralens totalomsetning. Han hevder «at det kan diskuteres hvorvidt dette i det hele er markedsregulering» men regner allikevel med at omkostningene ved denne overføring skal dekkes av avgiftsmidler som om det var regulering det dreiet seg om.

Det er nettopp en viktig del av handelens oppgave å overføre varer fra et overskuddsland eller distrikt til et underskuddsland eller distrikt. Å overføre f. eks. egg fra Rogaland til Bergen eller Trondheim kan derfor ikke sees på annen måte enn å overføre egg fra Rogaland til Oslo. Som det fremgår av min vedlagte orientering til Omsetningsrådet sender den private sektor i Rogaland omtrent 40 % av sit kvantum til steder utenom Oslo, - - - Også mellom grossister i Oslo omsettes der ukentlig partier, når en har for lite og en annen formeget. Alt dette er jo en slags regulering, men ikke regulering i Omsetningslovens forstand, og skal selvfølgelig ikke betinge tilskudd. Det samme er tilfelle med Eggcentralene. Når den ene Eggcentral overfører egg til en annen Eggcentral så er dette forretning og ikke regulering i lovens forstand. - - -

Som jeg har fremholdt foran foregår der ingen «innenlands» regulering av egg - - - Etter min mening dreier det seg her om et kamuflert bidrag til Eggcentralens drift med sikte på å konkurrere ut den private sektor. Det har alltid vært full enighet om at avgiftsmidler ikke skal brukes til å dekke utgifter til driften og dermed gi samvirkemedlemmer forretningsmessige fordeler. Den del av bevilgningen som omfatter godtgjørelse for den angivelige administrasjon av den innenlandske markedsregulering er derfor ikke i overensstemmelse med Omsetningsloven.»

Tilsynsutvalget forela grosserer Tobiassons henvendelse for Omsetningsrådet. Dettes arbeidsutvalg ga en innstilling om saken. Og i Omsetningsrådets møte 11. september 1957 ble innstillingen vedtatt med 9 stemmer mot 1 (grosserer Tobiasson). I innstillingen het det bl.a.:

«Når det gjelder de andre omsetningsorganisasjoner har Omsetnings rådet stillet beløp til disposisjon til dekning av deres faglige og markedsregulerende virksomhet og andel i sentralenes

Side:830

administrasjonsomkostninger, også ut over de beløp som er stillet til disposisjon for konkrete tiltak. Ansettelsen av beløpene har berodd på et skjønn.

Forsåvidt gjelder Norske Eggcentraler vil Arbeidsutvalget nevne at omleggingen av Eggcentralenes organisasjonsform i 1955 - - - tok sikte på å gjøre sentralen til en landsomfattende omsetningsorganisasjon på linje med Norges Kjøtt- og Fleskesentral, Norske Meieriers Salgssentral og Gartnerhallen. - - - Bestemmelsene i Eggcentralens vedtekter om distriktssentralenes forpliktelser og avregningsreglene, tar sikte på å få en større flyt i den innenlandske omsetning og lette overføringen av egg til underskuddsdistriktene.

Arbeidsutvalget kan ikke være enig med grosserer Tobiasson i at den virksomhet som Norske Eggcentraler utfører på dette område og etter disse regler er av rent forretningsmessig art. - - - Det vil - - - være av betydning for å opparbeide et jevnt øket forbruk at det skjer en fordeling av de disponible kvanta, også utover det rent forretningsmessige og øyeblikkelige hensyn tilsier. En har hatt tilsvarende forhold når det gjelder kjøtt og smør og ost. Uansett om en vil regne dette som en form for markedsregulering eller ikke, har Arbeidsutvalget ansett det for å ligge innenfor omsetningslovens ramme og tatt hensyn til dette forhold ved fastsettelsen av beløpet.

Arbeidsutvalget vil også nevne Eggcentralens virksomhet ved oppbygging av lokale egglag, behandling av lokale organisasjonsspørsmål, byggespørsmål o.s.v. som nødvendiggjør deltagelse i møter, reiseutgifter m.v. - - -

Når grosserer Tobiasson i sin henvendelse antyder at «det dreier seg om et kamuflert bidrag til Eggcentralens drift, med sikte på å konkurrere ut den private sektor» vil Arbeidsutvalget ta bestemt avstand fra denne anførsel. - - -

Sentralens årsregnskap ifjor viste et overskudd på kr. 250 000 hvorav kr. 226 000 er overført til byggefond og resten til dekning av utgifter i forbindelse med årsmøtet kr. 14 000 og kr. 10 000 overført til neste års regnskap. Det er ikke foretatt noen utbetaling av bonus og det ble heller ikke i årsmøtet stillet krav om det. Med de oppgaver som Eggcentralen har, er det ikke grunn til å tro at en utbetaling av kr. 200 000 til dekning av de nevnte utgifter vil forandre dette forhold - - -».

Grosserer Tobiasson sendte 23. september 1957 et skriv til formannen for tilsynsutvalget, sorenskriver Harbek, og argumenterte mot anførslene i den foran omtalte innstilling fra arbeidsutvalget. Videre skrev grosserer Tobiasson 30. november 1957 på ny til tilsynsutvalgets formann og anførte bl.a.:

«Som det fremgår av mitt foran nevnte brev av 16. mai d. å. er jeg av den oppfatning at det, forsåvidt angår eggomsetningen, ikke foregår andre markedsregulerende tiltak enn eksport av egg til utlandet. Det kan derfor heller ikke bli tale om at Norske Eggcentraler har administrasjonsutgifter til markedsregulering av den størrelsesorden Omsetningsrådets bevilgning gir uttrykk for. Som tidligere presisert mener jeg at bevilgningen under denne sekkepost er et bidrag til Eggcentralens ordinære forretningsmessige drift og at den her omhandlede bevilgning av denne grunn ikke er i overensstemmelse med Omsetningsloven.»

10. juni 1958 skrev tilsynsutvalget om spørsmålet til

Side:831

Landbruksdepartementet. Tilsynsutvalget bemerket bl.a. at det for 1957 ytede tilskudd på kr. 200 000 formentlig skulle dekke 3 ting: 1) administrasjonsutgifter ved eggeksport, 2) tilsvarende for dirigering av egg til underskuddsdistrikter her i landet og 3) administrasjonsutgifter ved den faglige virksomhet som drives av sentralen.

I skrivet het det så videre bl.a. at «det synes å foreligge en rimelig begrunnelse for bevilgning av en vesentlig del av de kr. 200 000 som Omsetningsrådet har ytt som tilskudd til sentralen for 1957. Om beløpet imidlertid er et passende beløp eller om det er i overkant, er det vanskelig å ha noen begrunnet formening om. Dette kommer ikke minst av at beløpet er en rund sum som er fastsatt for å dekke tre forskjellige formål, og som nevnt foran er også spørsmålet om i hvilken grad de forskjellige formål bør dekkes av omsetningsavgiftens midler gjenstand for kompliserte vurderinger som vanskelig kan munne ut i et særlig eksakt skjønn. Man vil i denne forbindelse også bemerke at det må tilkomme Omsetningsrådet å foreta den skjønnsmessige vurdering som er nødvendig ved avgjørelsen av det beløp som bør bevilges. Denne vurdering synes å måtte være bindende såfremt den er bygget på de retningslinjer som loven angir og heller ikke forøvrig er åpenbart uriktig.

Tilsynsutvalget anser det mindre heldig at det ytes tilskudd av omsetningsavgiften i runde beløp i en slik form som her er gjort. Som nevnt foran, er det jo tre forskjellige formål som skal dekkes av beløpet, og det ville etter Tilsynsutvalgets oppfatning være riktig at hvert enkelt formål ble dekket for seg. Det ville gi en bedre oversikt over forholdet mellom det formål som skulle tilgodesees og det beløp som blir ytt, selv om det for hver enkelt post måtte anvendes et skjønn.»

På vegne av Eggrossistenes Landsforening skrev høyesterettsadvokat Annæus Schjødt 2. oktober 1958 likeledes til Landbruksdepartementet om administrasjonen av den faglige og markedsregulerende virksomhet i Norske Eggcentraler S/L, og fremholdt at tilsynsutvalgets syn ikke kunne være riktig.

Resultatet av skriftvekslingen ble bl.a. at det foran omtalte arbeidsutvalg 29. mai 1959 ga Omsetningsrådet en innstilling angående dekningen av administrasjonsomkostninger i Norske Eggcentraler S/L, og i innstillingen kom til at bevilgningen på de foran nevnte 3 grupper for 1958 skulle bli slik:

Faglig virksomhet kr. 39 000

Eksport » 45 300

Innenlands overføring » 52 300

Tilsammen kr. 136 600

Arbeidsutvalget uttalte videre at de tidligere bevilgninger av kr. 50 000 pr. kvartal etter dette hadde ligget noe for høyt.

Imidlertid foranlediget den nå nevnte innstilling fra arbeidsutvalget også en ny utredning til Omsetningsrådet av 28. august 1959 fra grosserer Tobiasson som bl.a. kom inn på de tall arbeidsutvalget hadde lagt til grunn ved beregningen av det bidrag som forutsattes ytet fra Omsetningsrådet til dekning av administrasjonsomkostninger. Grosserer Tobiasson påpekte at selv i sin reduserte form dekket bidraget særdeles meget av de samlede administrasjonsutgifter i Norske Eggcentraler S/L, og

Side:832

nevnte bl.a. at «som man ser blir der altså igjen kr. 10 000 av direktørens lønn og kr. 9000 av sousjefens lønn som skal dekke toppledelsens arbeide - først og fremst den store millionbedrift som Norske Eggcentraler S.L. er og så alle de øvrige gjøremål så som opplysningsvirksomhet, propaganda etc. Etter min mening er Arbeidsutvalgets skjønn ikke alene urimelig, men helt uholdbart.» Grossereren ga også noen talloppgaver vedrørende utgiftene til administrasjon av markedsreguleringen og kvalitetskontrollen 1935/39, og fremholdt at oppgavene viste hvor overdrevne arbeisdutvalgets tall var. Han tilføyet at «der ble i omhandlede periode 1935/1939 eksportert, preservert, kjølt og foretatt innenlandske overføringer i relativt samme grad som idag. Dertil kom at man dengang hadde en frivillig kvalitetskontroll i alle større byer, hvilket man ikke har nu. Med de minimale utgifter utførte Eksport- og Noteringsutvalget for egg et langt større arbeide enn hva der gjøres nu».

Som alt foran opplyst ble et resultat av de innkomne innvendinger at de kr. 150 000 som var bevilget som bidrag til administrasjonsutgifter for 1958, ved beslutning av 25. november nevnte år ble redusert til kr. 136 000. I den foran nevnte utredning av 28. august 1959 fastholdt imidlertid grosserer Tobiasson at de gitte bevilgninger skulle omgjøres.

Da Omsetningsrådets flertall høsten 1948 gikk inn for at det burde innføres omsetningsavgift på egg, ble dette begrunnet slik:

«Flertallet mener at det er riktig på det nåværende tidspunkt å igangsette avgiftsoppkrevingen idet man mener at man ved bruk av avgiftsmidlene bør støtte egglagenes arbeid for å søke eggomsetningen rasjonalisert og i større utstrekning enn nå brakt inn under den samvirkemessige omsetning på linje med andre landbruksprodukter. Dette kan skje gjennom organisasjonsarbeide og opplysningsvirksomhet bl.a. om hensiktsmessig sortering, pakking og sending av egg. Det kan bli spørsmål om bidrag eller lån til utbyggning av mottakerstasjoner, utstyr for sortering og kontroll, lagring m.v. Det vil også være nødvendig å drive veiledningsvirksomhet. - - -»

Grosserer Tobiasson var imot innførelse av omsetningsavgift på egg (og fikk, så vidt forståes, tilslutning heri av Kooperasjonens representant i Omsetningsrådet).

Resultatet var imidlertid, som før sagt, at omsetningsavgift ble innført også for egg.

Etter at det var innført slik omsetningsavgift, søkte Norske Eggcentraler S/L i skriv av 21. august 1950 til Omsetningsrådet om en bevilgning til konsulentvirksomhet med sikte på bedring av eggkvaliteten. I skrivet ble nevnt at eggkvaliteten våren og sommeren 1950 hadde vært dårlig, idet produsentene ikke ga eggene den riktige behandling, og at det derfor måtte settes inn et omfattende opplysningsarbeid ved hjelp av reisende konsulenter. Det ble søkt om kr. 50 000 til det angitte formål for året 1950.

5. september s. å. ble saken behandlet av Omsetningsrådet. Grosserer Tobiasson foreslo at det omhandlede beløp skulle stilles til disposisjon for Eksport- og noteringsutvalget for derved å komme alle produsenter til gode, men Omsetningsrådet besluttet mot Tobiassons stemme å stille beløpet til rådighet for Norske Eggcentraler S/L, idet det ble protokollert at «Rådet går ut fra at opplysningsarbeidet i overensstemmelse med

Side:833

ansøkningen såvidt mulig kommer alle produsenter til gode og derved også konsumentene.»

Senere er den årlige bevilgning til opplysningsvirksomheten øket. For 1957 utgjorde den tilsammen kr. 210 000, for 1958 kr. 300 000 og for 1959 kr. 320 000.

I et skriv til det før nevnte tilsynsutvalgs formann, sorenskriver Harbek, av 17. juni 1958 anførte grosserer Tobiasson om den heromhandlede bevilgning bl.a., at den årlig er gitt «uten at det er blitt gitt tallmessige oppgaver over det angivelige opplysningsarbeide slik at man kan se hvordan pengene er blitt disponert. Det er fra grossistenes side ikke tvil om at disse penge i alt vesentlig er gått til eggcentralenes forretningsmessige drift bl.a. I form av funksjonærlønninger til såkalte «konsulenter» som etter grossistenes mening utfører regulært arbeide i eggcentralene. Jeg har i Omsetningsrådet bedt om å få en detaljert oppgave over disse «konsulenters» arbeide, men slik oppgave er ikke lagt frem. Jeg har ennvidere i Omsetningsrådet såvel muntlig som ved protokolltilførsler bedt om å få spesifiserte talloppgaver over anvendelsen av disse bevilgninger og ennvidere bedt om å få en begrunnelse for de stadig økte bevilgninger, men hittil forgjeves. - Jeg har fått det inntrykk at omhandlede bevilgninger av Norske Eggcentraler deles ut i runde beløp til de enkelte eggcentraler i forhold til deres størrelse og at der siden ikke føres noen kontroll med anvendelsen av beløpene.»

Og i et skriv til Omsetningsrådet av 15. november 1958 anførte grosserer Tobiassen bl.a.:

«Jeg har gang på gang i Omsetningsrådet bedt om å få forelagt meg et regnskap for denne del av bevilgningene. Jeg har da fått det svar at slike tall ikke kan skaffes. Det viser seg altså nu at dette er mulig allikevel. De oppgitte tall sier forresten ingen ting sålenge de ikke er kontrollert og spesifisert. Når det så oppgis at lønnen til disponenten i Møre og Romsdals Eggcentraler betales med 75 % av avgiftsmidler, så er det klart at der må foretas en nøyere undersøkelse hvor mye arbeide konsulentene gjør for Sentralene og hvor mye arbeide de utfører av rent faglig art. Konsulentenes lønn må da deles mellom vedkommende distriktssentral og avgiftsmidlene i overensstemmelse med resultatet av denne undersøkelse. Som jeg tidligere har nevnt i Omsetningsrådet har grossistene ingen føling med at der drives noenslags opplysningsvirksomhet av betydning.»

Ved vedtak av 19. juni, 17. september og 9. desember 1957 og 7. mai 1958 har Omsetningsrådet bevilget i alt kr. 3 500 000 til Norske Eggcentraler S/L's nybygg i Sandakervn. 104 b i Oslo, hvorav kr. 1 500 000 som lån.

Ved vedtak av 7. mai 1958 har Omsetningsrådet bevilget kr. 180 000 som tilskudd til bygningsmessige forandringer ved Rogaland Egglags driftsbygning i Sandnes.

Ved vedtak av 17. september 1958 har Omsetningsrådet bevilget et tilskudd på kr. 370 000 til reguleringsanlegg ved Oppland Egglag.

Og ved vedtak av samme dag har Omsetningsrådet bevilget et tilskudd på kr. 75 000 til et tilsvarende anlegg ved Østfold Eggcentral.

A. Nybygget i Oslo.

19. juni 1957 besluttet Omsetningsrådet å stille til rådighet kr. 900 000

Side:834

til reguleringsanlegg i Oslo, idet rådet bemerket at «Det er rådets forutsetning at ytterligere bevilgninger til reguleringsanlegg i Oslo først kan gis etter at en fullstendig finansieringsplan er lagt frem for rådet.»

15. august 1957 skrev deretter Norske Eggcentraler S/L til Omsetningsrådet at det var satt opp en finansieringsplan for anlegget således:

1. Tilskudd fra Landbruksdepartementet 1,4 mill. kr.

2. » » reguleringsfondet (kraftfor) 3,0 » »

3. » » omsetningsavgiften for egg 0,5 » »

4. Innskudd fra Honningsentralen 0,4 » »

5. Fra Norske Eggcentralers byggefond 0,2 » »

6. Banklån 0,6 » »

Tilsammen 6,1 mill. kr.

I skrivet het det videre:

«Byggetomtens verdi og omsetningsavgiften til Staten er inkludert i dette beløp. Kostnadsberegningen er utført av vår arkitekt og bygningstekniske konsulent, og finansieringsplanen er overensstemmende med beregningen.»

I møte 9. desember 1957 besluttet så Omsetningsrådet å stille til rådighet kr. 1 650 000.

Grosserer Tobiasson gjorde følgende protokolltilførsel:

«Omsetningsavgiften og reguleringsfondets midler kan ikke anvendes til driftsutgifter eller til oppførelse av driftsbygninger.

Inneholder en driftsbygning et reguleringsanlegg, må dette i hvert fall i spørsmålet om adgang til bidrag betraktes som en selvstendig enhet med sin beregnede andel i bygningens samlede kostende.

Hvis det allikevel - hva jeg altså vil anse for uberettiget - gis bidrag til driftsbygning, må det subsidiært i alle fall kreves at inntekt ved bortleie av lokaler i bygningen og den fordel Eggcentralene har av å ha lokaler i den, utredes til Omsetningsrådet for den dels vedkommende som svarer til bidragets andel av de samlede byggeomkostninger. Ellers vil et bidrag til bygningen faktisk bli et bidrag til Eggcentralens drift, og den vil også ad den vei bli hjulpet i sin konkurranse med de private grossister.

Jeg tar forbehold overfor enhver eventuell bevilgning og må kreve at grunnlag og betingelser blir helt klarlagt.»

I møte 7. mai 1958 besluttet Omsetningsrådet - mot Tobiassons stemme - å stille til rådighet kr. 950 000 til reguleringsanlegget i Oslo.

Dermed var da i alt bevilget kr. 3 500 000. Imidlertid ble det senere til at av pengene skulle kr. 1 500 000 være et lån (med 2,5 %'s forrentning).

15. november 1958 sendte grosserer Tobiasson sitt alt tidligere nevnte skriv til Omsetningsrådet angående en foreliggende innstilling fra Omsetningsrådets arbeidsutvalg angående bruk av avgiftene på egg, og kom herunder også inn på bevilgningen til anlegget i Oslo. Han fremholdt at arbeidsutvalget ikke forsøkte å legge skjul på at det med denne bevilgning ønsket å fremme et helt forretningsmessig tiltak. Han mente bevilgningen brøt med omsetningslovens formål og var i høyeste grad urimelig overfor den private sektor, og anførte bl.a.: «Jeg setter fingeren på at den eneste del av bygget som kan tenkes å brukes i reguleringsøyemed (kjølerummet) er bortleiet til Hærens Provianteringsmagasin. - - - At

Side:835

Arbeidsutvalget har følt seg på usikker is er helt tydelig. Av de opprinnelig bevilgede 3,5 mill. kr. skal nå plutselig 1,5 mill. kr. være lån som skal forrentes med 2,5 % rente.»

Også tilsynsutvalget uttalte seg om anlegget i Oslo, nemlig i et skriv til Landbruksdepartementet av 21. mai 1959. I skrivet het det bl.a.:

«Av kostnadsoverslaget faller ca. 1,6 mill. kr. på generalomkostninger, honorarer, byggetomt m.v., ca. 3,37 mill. kr. på garasjer og lager og ca. 1,13 mill. kr. på kontorer m.v. Av kontorlokaler bortleies 771 kvm, mens sentralen selv disponerer 870 kvm foruten fyrrom, vestibyle etc. De samlede leieinntekter for bortleide kontorer og lagerrom m.v. vil utgjøre kr. 225 000 årlig og dekke de beregnede driftsutgifter, bortsett fra renter kr. 37 500 til Reguleringsfondet. Dette rentebeløp vil påhvile Norske Eggcentraler og utgjøre den vesentligste del av sentralens husleie for den del av dens virksomhet som gjelder dens forretningsmessige drift.

Etter omsetningsloven er formålet med omsetningsavgiften på egg å fremme eggomsetningen. - - - En gruppe av tiltaket som tilgodeser dette formål, er markedsregulering og i den forbindelse lagringsanlegg. Som tiltak til fremme av eggomsetningen i lovens forstand kan ikke bare regnes den markedsregulering som finner sted ved nedfrysing og lagring av egg over et noe lengere tidsrom - - - men også oppbevaring i kortere tidsrom i forbindelse med innsamling og ekspedisjon. - - - Et tiltak må ansees å være innenfor lovens ramme når det best kan realiseres som et ledd i sentralens virksomhet og således at det er adgang for alle produsenter til å ha den samme nytte av det ved å være tilknyttet sentralen. I alle de år da omsetningsloven har vært gjeldende, har kvalitetsforbedring av jordbruksvarene vært ansett som et av de tiltak som avgiften kan brukes til.

Derimot har det vært antatt at den del av sentralens virksomhet som må regnes som forretningsdrift, ikke kan tilgodeses ved bevilgning av omsetningsavgiftens midler, spesielt når det gjelder virksomhet av samme art som også drives av den private handel. Når det gjelder Norske Eggcentraler, må en del av dens virksomhet sies å være av forretningsmessig art, uten at det kan trekkes noen klar grense for denne del av virksomheten. Vurderingen av i hvilken utstrekning sentralens nybygg i Oslo tjener den forretningsmessige drift som omsetningsavgiften ikke kan brukes til, må derfor bli skjønnsmessig.

Tilsynsutvalget er av den oppfatning at anlegget i Oslo i overveiende grad er av den karakter at det omfattes av lovens formål. Man tar da i betraktning at når sentralen oppfører et bygg av denne art, må den også ta hensyn til påregnelig fremtidig utvidelse av den del av virksomheten som gjelder fremme av eggomsetningen og ligger innenfor lovens ramme. Når sentralen til sin forretningsmessige drift har en årlig husleie på ca. kr. 37 500 kan det nok være forskjellige meninger om hvorvidt dette er et tilstrekkelig beløp til å dekke de utgifter til anlegget som bør falle på denne del av virksomheten. Tilsynutvalget mener at det iallfall ikke er til stede noe påtagelig misforhold og at derfor bevilgningen av reguleringsfondets midler for terminene 1956-57 og 1957-58 må anses å være i samsvar med omsetningsloven og vedtektene for Reguleringsfondet i henhold til jordbruksavtalen.»

Side:836

B) Rogaland Egglags driftsbygning i Sandnes.

4. februar 1958 skrev Norske Eggcentraler S/L til Omsetningsrådet som følger:

«I forbindelse med vårt nye reguleringsanlegg i Oslo, har en rasjonaliseringskomité - - - utarbeidet planer for rasjonalisering og koordinering av sortering, emballering samt transport av egg mellom anlegget i Sandnes og anlegget i Oslo.

Vårt styre og styret i Rogaland Egglag har drøftet planene inngående, og funnet at det er av den aller største betydning for gjennomføring av en rasjonell markedsregulering at transport, sortering og pakking av egg samordnes best mulig.

De foreliggende planer medfører at det ved anlegget i Sandnes er nødvendig med endel bygningsmessige forandringer samt anskaffelse av utstyr. Omkostningene er beregnet til kr. 180 000.

Styret ber om at dette beløp stilles til rådighet av reguleringsfondet - - -.»

Omsetningsrådets direktør bemerket i en innstilling om saken bl.a. at «Da tiltaket må sees som et ledd i arbeidet for å fremme omsetningen av egg og reguleringen av markedet foreslår rådets kontor at det stilles kr. 180 000 av reguleringsfondets midler til rådighet for Norske Eggcentraler S/L til bruk til utvidelse og rasjonalisering av anlegget i Rogaland.»

Og i møte 7. mai 1958 besluttet Omsetningsrådet mot grosserer Tobiassons stemme å stille kr. 180 000 til rådighet. Grosserer Tobiasson tilførte protokollen:

«Jeg stemmer mot bevilgningen på kr. 180 000 idet utvidelsen og rasjonaliseringen av anlegget i Rogaland er et rent driftsanliggende. Kraftforfondets midler kan kun brukes til reguleringsanlegg og som tilskudd til reguleringseksport.»

Og i et skriv til tilsynsutvalget ved formannen, sorenskriver Harbek, av 6. august 1958 utdypet grosserer Tobiasson sitt syn ved bl.a. å anføre:

«Anleggene i Oslo og Sandnes er rene forretningsmessige driftsbygninger hvorfra de daglige forretninger føres. En sjelden gang brukes kjølelagrene i reguleringsøyemed, men ellers tjener anleggene driften 100 %. De forandringer det her dreier seg om, nemlig reisning av tak over hele bygningen, innredning av loftsetage, forhøyelse av heisehus og forlengelse av heis og rampe, dvs. påbygging av en etasje er et rent driftsanliggende, og tjener ikke noen slags regulering i Omsetningslovens forstand.

Som jeg i tidligere skriv til det ærede Tilsynsutvalg har fremholdt foregår der nu etter min mening en utglidning i bevilgningene til de respektive Sentraler. Det har vært samstemmighet om både i Storting, departement, Omsetningsråd og Tilsynsutvalg at bevilgninger ikke må gis til Sentralenes forretningsmessige drift fordi avgiftsmidlene betales av alle produsenter, organiserte og uorganiserte. Produsentene må derfor stilles likt når det gjelder den forretningsmessige drift. Derfor er bevilgningene til Sentralenes driftsbygninger etter min mening i strid med Omsetningsloven.»

c) Tilskudd til reguleringsanlegg ved Oppland Egglag og Østfold Eggcentral.

I skriv til Omsetningsrådet av 25. juni 1958 anmodet Norske Eggcentraler S/L om at det måtte bli stillet til rådighet bl.a. kr. 370 000 til anlegg v/Oppland Egglag og kr. 75 000 til anlegg v/Østfold Eggcentral.

Side:837

Om anlegget v/Oppland Egglag ble opplyst at det «skal gi plass til Kjøle- og fryselager, eggpakkeri, ekspedisjonslager, kontorer, garasje og vaktmesterleilighet.»

Om anlegget v/Østfold Eggcentral ble opplyst at «på grunn av stor økning i tilførslene av egg og fjørfe-slakt, er det absolutt nødvendig med en utvidelse av driftsbygningen for å gi større plass til eggpakkeriet og fjørfeslakteriet. Dessuten har arbeidstilsynet gitt pålegg om utvidelse av sanitæranlegget og garderobeplass.»

Omsetningsrådets direktør foreslo i sin innstilling de ansøkte bevilgninger gitt.

Og i møte 17. september 1958 stillet Omsetningsrådet beløpene qu. til disposisjon. Grosserer Tobiasson stemte imot og bemerket at «det her dreier seg om utvidelser og arbeider som utelukkende vedrører den forretningsmessige drift. Bevilgningene er derfor i strid med omsetningsloven.»

Ved stevning av 13. februar 1959 har Eggrossistenes Landsforening ved formannen, grosserer Tobiasson, anlagt nærværende sak mot Omsetningsrådet for jordbruksvarer ved formannen, ordfører Skjølaas, for å få kjent ugyldig Omsetningsrådets vedtak om å overføre til Norske Eggcentraler S/L hele den eggeksport som foregår med tilskudd, og videre vedtakene om å yte tilskudd til administrasjonen av den faglige og markedsregulerende virksomhet i Norske Eggcentraler S/L, om å yte tilskudd til opplysningsvirksomheten, om å yte tilskudd til nybygget i Sandakervn. 104 b i Oslo, om å yte tilskudd til bygningsmessige forandringer ved bygget i Sandnes, og om å yte tilskudd til anleggene i Oppland og Østfold. - - -

Retten skal bemerke:

I. Under saksforberedelsen gjorde saksøkte i sitt tilsvar av 6. april 1959 gjeldende at søksmålet måtte bli å avvise på grunn av manglende rettslig interesse hos saksøkeren. Dette måtte iallfall gjelde for så vidt angikk samtlige bevilgninger. Men også når det gjaldt eksportspørsmålet, måtte avvisning antas å være det riktige resultat, jfr. I så henseende Castberg: «Innledning til forvaltningsretten» (3. utg.) side 133.

Under hovedforhandlingen har saksøkte - så vidt forståes, særlig på grunn av det standpunkt Høyesterett har tatt til spørsmålet om saksøkernes søksmålsrett i den foran flere ganger nevnte dom i Rt-1960-267 - ikke villet fastholde påstanden om sakens avvisning på grunn av manglende rettslig interesse hos saksøkeren, men har fastholdt som sin oppfatning at eggrossistene i virkeligheten ingen skade har lidt ved de omstridte disposisjoner om Omsetningsrådet, så saken for så vidt bare har akademisk interesse.

Saksøkeren har på sin side fastholdt å ha den fornødne rettslige interesse til å være søksmålsberettiget, og har i den forbindelse vist til en rekke tidligere dommer ( Rt-1914-419, Rt-1918-449, Rt-1935-896, Rt-1938-897 og altså senest Rt-1960-267). Saksøkeren mener at den fornødne rettslige interesse selvsagt må være til stede i et tilfelle som det foreliggende, hvor det faktisk er spørsmål om en hel stands - eggrossistenes - være eller ikke være.

Retten antar at selv om forholdene i den foreliggende sak er forskjellige fra forholdene i den som ble avgjort av Høyesterett 13. februar 1960,

Side:838

må spørsmålet om hvorvidt den fornødne rettslige interesse foreligger, formentlig sees på samme måte i begge saker. Det gjelder, så vidt forståes, også i nærværende sak at de omstridte avgjørelser kan ha økonomiske følger for saksøkeren (landets eggrossister), kan ha innflytelse på saksøkerens (eggrossistenes) forretningsvirksomhet, og kan svekke saksøkerens (eggrossistenes) stilling i konkurransen med Norske Eggcentraler S/L. Saksøkeren må da ha rett til ved domstolene å få prøvet hvorvidt avgjørelsene er gyldige.

Retten finner derfor ikke å kunne avvise saken.

II. a) Hva angår Omsetningsrådets vedtak av 7. mai 1958 om eksportordningen, er spørsmålet om dette vedtaks lovlighet (gyldighet) etter rettens oppfatning ikke avgjort bare ved en henvisning til at Omsetningsrådet etter omsetningslovens §5 - som det heter - «gjer framlegg um dei tiltak som bør setjast i verk for å fremja dei fyremåla som er nemnde i §1» (dvs. «gjenom samyrke å fremja umsetnaden» av de i §1 nevnte vareslag), og at Omsetningsrådet altså etter beste skjønn har truffet det omstridte vedtaket, hvorfor avgjørelsen må være uangripelig. Fordi om Omsetningsrådet har truffet en eller annen avgjørelse «etter beste skjønn», kan det jo meget vel tenkes at avgjørelsen må bli å underkjenne av domstolene fordi den finnes stridende mot den riktige forståelse av omsetningsloven - eller fordi den hviler på feilaktig faktisk grunnlag, eller fordi den forfølger et utilstedelig formål, og de sistnevnte grunnlag må også kunne påberopes selv om avgjørelsen i og for seg ikke skulle være i strid med ordene i omsetningsloven.

Ved bedømmelsen av hvorvidt vedtaket om eksportordningen av 7. mai 1958 er rettmessig, kan det heller ikke være avgjørende at det for så vidt angår andre bransjer som faller under omsetningsloven (eksempelvis kjøtt og flesk), for lengst måtte være truffet vedtak om at bidragsberettiget eksport bare kan foregå gjennom en samyrkeorganisasjon som ene-eksportør.

Spørsmålet er nemlig nettopp om det ikke, for så vidt angår eggene, foreligger spesielle momenter som bevirker at et slikt vedtak ikke lovlig kan treffes - iallfall ikke på det grunnlag som for tiden foreligger.

I så henseende har retten særlig festet seg ved følgende:

Under hovedforhandlingen i saken har saksøktes formann, ordfører Skjølaas, på forespørsel erklært at han personlig har den oppfatning at produsentene i sin helhet bør overta det første ledd i omsetningen av landbrukets produkter, dvs. at «første gangs utbud» bør være forbeholdt samyrkeorganisasjonene. Og han har bekreftet at i den tid han har vært medlem av Omsetningsrådet (dvs. siden 1954) har det vært et konstant og sikkert flertall for denne synsmåte blant Omsetningsrådets medlemmer. Han har på forespørsel også bekreftet at helt gjennomført i praksis vil det nevnte syn lede til eliminering av grossererstanden på det område det gjelder.

Nå har ordfører Skjølaas riktignok videre erklært at dette med å samle den tilskuddsberettigede eggeksporten på en hånd - dvs. hos en ene-eksportør - for ham står som en rent praktisk ordning, og at det ikke har vært hans mening at gjennomføringen av en slik ordning skulle brukes som et middel til å «rydde av veien» eggrossistene.

Men etter de foreliggende opplysninger må retten anta at en ordning

Side:839

hvorved den bidragsberettigede eggeksport overlates Norske Eggcentraler S/L som ene-eksportør, faktisk vil kunne lede til at eggrossistene ikke lenger kan opprettholde sin næring.

Og det står for retten som lite tvilsomt at det er mot dette sistnevnte mål det i virkeligheten siktes av Norske Eggcentraler S/L.

Nå ble den før omhandlede endring i omsetningsloven i 1956 - som det fremgår av Innst. O. V. (1956) side 6 - vedtatt av lovgiveren under den uttrykkelige forutsetning at revisjonen ikke skulle berøre de prinsipper «som har vært rådende for lovens iverksettelse eller for praktiseringen av den hittil». Og like foran det siterte sted er nevnt at, «når bortsees fra melken, blir fremdeles en større eller mindre del av de vareslag omsetningsloven omhandler, fremdeles omsatt av andre enn jordbruksorganisasjonene», og det kan ikke påvises noen spesiell grunn til at ikke disse forretningsdrivende fortsatt vil beholde en rimelig del av omsetningen.

Det må med andre ord antas å ha vært forutsetningen at det ikke ad den vei som in casu er fulgt, skal søkes etablert noen slik monopolordning for samyrkeorganisasjoner, som - etter hva retten ovenfor har pekt på - nettopp må antas tilsiktet av Norske Eggcentraler S/L, ved at dette lag har utvirket beslutning av Omsetningsrådet om at Norske Eggcentraler S/L gjøres til ene-eksportør av egg (med tilskudd).

Under disse tilhøve skjønnes ikke rettere enn at det omstridte vedtak forfølger et uberettiget mål og av denne grunn må kjennes ugyldig.

Og i denne forbindelse finner retten grunn til å nevne at den må erklære seg enig med saksøkeren i, at de argumenter som av saksøkte (det før omtalte arbeidsutvalg) er påberopt for gjennomføring av den omtvistede ordning, er ubeviste påstander, hvis riktighet det kan være all grunn til å dra i tvil når en ser hen til de øvrige opplysninger som foreligger i saken, ikke minst da til det som har vært anført av vitnet direktør Langkaas.

Retten finner etter det anførte å måtte ta til følge saksøkerens påstand om at Omsetningsrådets vedtak av 7. mai 1958 om å overføre til Norske Eggcentraler S/L all eggeksport som foretas med tilskudd, kjennes ugyldig.

b) Når det gjelder de omstridte bevilgninger, har rettens medlemmer en noe forskjellig oppfatning.

Domsmannen, statsautorisert revisor Østbye, ser på dette som følger:

1. Tilskudd til Norske Eggcentraler S/L's administrasjon.

Tilskudd av eggavgiftsmidler til denne administrasjon er overhodet bare berettiget for så vidt det dreier seg om markedsregulering.

Saksøkte vil ha det til at overføring fra overskudds- til underskuddsdistrikter er å anse som markedsregulering. Saksøkeren antas imidlertid å måtte gis medhold i at slik overføring er et rent forretningstiltak. Alt av denne grunn må det være uberettiget av Omsetningsrådet å bevilge eggavgiftsmidler til den omhandlede administrasjon.

Men for øvrig er å merke at overføringen qu. iallfall må antas å ha et meget beskjedent omfang. Høyesterettsadvokat Lie sees ifølge grosserer Tobiassons skriv til tilsynsutvalgets formann av 17. juni 1958 under tvil å bygge på at 10 % av Norske Eggcentraler S/L's omsetning kan regnes som regulering av heromhandlede art. Det er til administrasjonen

Side:840

av dette at det etter søknad er bevilget for 1957-59 henholdsvis kr. 200 000, kr. 136 600 (opprinnelig kr. 150 000) og kr. 86 400. Men disse beløp må antas altfor høye i forhold til omsetningens størrelse. De totale omkostninger sees årlig å utgjøre ca. kr. 800 000. Tallene taler for så vidt for seg selv. Og saksøkeren antas også på dette grunnlag å måtte gis medhold i sin oppfatning.

2. Tilskudd til administrasjon av opplysningsvirksomheten.

Hertil er for 1957-59 bevilget henholdsvis kr. 210 000, kr. 300 000 og kr. 320 000. Og etter de foreliggende opplysninger må en gå ut fra at disse store beløp er ment å dekke de med konsulentvirksomheten forbundne utgifter. Det var ifølge de fremlagte årsmeldinger i 1955 5 konsulenter i fast arbeid. I 1956 var det 6, i 1957-1959 likeledes 6. Siden 1955 er det altså kommet til en ny konsulent. Og det virker påfallende at mens det i 1955 og 1956 ingen bevilgninger ble gitt, skal det fra 1957 av trenges så store beløp som anført. Det ligger nær å anta, at den (administrasjon av) opplysningsvirksomhet som Norske Eggcentraler S/L inntil 1. januar 1957 drev for egen regning som ledd i ren forretningsvirksomhet, fra nevnte dato av er søkt dekket av eggavgiftens midler. Og dette kan ikke antas berettiget, hvorfor saksøkeren også på dette punkt antas å måtte gis medhold.

3. Bevilgningene til de forskjellige bygg.

Det antas for så vidt tilstrekkelig å se på forholdene vedrørende bygget i Oslo (Sandakervn. 104 b). Det var alt på forhånd på det rene at dette bygget var for stort i forhold til det behov som forelå for Norske Eggcentraler S/L. Det var kalkulert med bortleie. Og inntekter ved denne viste seg i 1959 å bli kr. 272 000. Dette beløp tjener direkte til styrkelse av Norske Eggcentraler S/L's alminnelige økonomi, og kan således ikke sies å være til bate for alle produsenter. Og om hele bevilgningen av 3,5 mill. kroner gjelder at den ikke kan antas rettmessig, all den stund bare en brøkdel av det omhandlede areal kan antas å tjene det lovlige formål (markedsregulering).

På tilsvarende måte må også de øvrige bevilgninger til bygg (I Sandnes osv.) sees som vesentlige tilskudd til ordinær forretningsvirksomhet.

Saksøkeren antas følgelig å burde gis medhold også for så vidt alle disse bevilgninger angår.

Domsmannen, direktør Ødegaard, er i og for seg enig i de betraktninger som er gjort gjeldende av domsmannen, statsautorinsert revisor Østbye, men er allikevel kommet til det resultat at saksøkte må bli å frifinne for så vidt angår påstanden med omsyn til bevilgningene, og kan, hva begrunnelsen for dette resultat angår, vise til hva rettens formann nedenfor anfører herom.

Rettens formann har ikke funnet det nødvendig å ta standpunkt til de forskjellige spørsmål som nevnes av domsmannen, statsautorisert revisor Østbye.

Rettens formann ser nemlig således på forholdet:

Det er sikkert riktig - og bestrides, så vidt skjønnes, egentlig ikke fra noe hold - at omsetningsloven (jordbruksavtalene) må praktiseres slik, at det søkes sondret mellom de forskjellige sentralers rent forretningsmessige drift og deres markedsregulerende virksomhet etc., og at det i prinsippet ikke må ytes sentralene bidrag av

Side:841

omsetningsavgiftsmidler (eller midler fra Reguleringsfondet) på en slik måte at man forfordeler de produsenter som står utenfor samyrkeorganisasjonene.

Produsenter som ikke sogner til egglagene (Norske Eggcentraler S/L), vil således formentlig kunne motsette seg at de produsenter som er medlemmer av samyrkeorganisasjonene, særskilt tilgodesees ved at Omsetningsrådet bevilger midler av omsetningsavgiften (Reguleringsfondet) til den forretningsmessige virksomhet i lagene (Norske Eggcentraler S/L).

Men hermed er ingenlunde gitt at personer eller organisasjoner, som selv ikke er eggprodusenter, men som bare kjøper egg av produsenter utenfor lagene, har noen selvstendig rett til å få kjent ugyldig et vedtak av Omsetningsrådet med den begrunnelse, at vedtaket innebærer en overskridelse av den sistnevnte grense mellom det forretningsmessige og det regulerende (og opplysende), eller med noen annen begrunnelse, f. eks. den at vedtaket bygger på sviktende faktisk grunnlag.

Det må tvert om antas at de nevnte kjøpere ikke har noen slik rett.

Og, som fremholdt av saksøkte: In casu er det ikke kommet noen innsigelse mot beslutningene qu. fra produsenthold. Eggrossistene står for så vidt alene.

Men da må følgen bli den at saksøkte uten videre må bli å frifinne på det her nevnte grunnlag.