LH-1993-232

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-07-06
Publisert:	LH-1993-00232
Stikkord:	Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr 1470/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00232 K - Høyesterett HR-1993-00828K - Anket til Høyesterett, kjæremålet forkastes.
Parter:	Kjærende part: Tromsø kommune, postboks 1003, 9001 Tromsø. (Prosessfullmektig: Kst. kommuneadvokat Berit Nerva, postboks 1003, 9001 Tromsø). Kjæremotpart: 1. Asbjørn Larsen, Elsa Berger, Inger Rønne, postboks 5166, 9020 Tromsdalen. 2. Rostad Klimateknikk A/S, Skøyen terasse 30, 0276 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve, postboks 520, 9001 Tromsø).
Forfatter:	Lagmann Arild O. Eidesen, Lagdommer Kjell Jakobsen, Lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §172, §180, §181, §68, Avtaleloven (1918) §36, Tomtefesteloven (1975) §14

I sak om regulering av festeavgift avsa Nord-Troms herredsrett dom 06. april 93 med slik domsslutning:

"1. Asbjørn Ø. Larsen, Inger Rønne, Elsa Berger og Rostad Klimateknikk A/S v/styrets formann frifinnes for så vidt gjelder Tromsø kommunes krav om fastsettelsesdom, jfr. Tromsø kommunes påstand punkt 1.

2. For perioden 1. januar 1991 til 1. januar 2001 fastsettes årlig festeavgift for Tromsøysundveien 20, gnr. 17 bnr. 1 tomt nr. 3 i Tromsø kommune, tilhørende Asbjørn Ø. Larssen, Inger Rønne og Elsa Berger, til 19500 -nittentusenfemhundre - kroner pr.år.

3. For perioden 1. januar 1991 til 1. januar 2001 fastsettes årlig festeavgift for Turistveien 15, gnr. 17, bnr. 1 tomt nr. 14 i Tromsø kommune, tilhørende Rostad Klimateknikk A/S, til 8500 - åttetusenfemhundre - kroner.

4. Tromsø kommune v/ordføreren betaler innen 14 - fjorten -dager fra dommens forkynning saksomkostninger til Asbjørn Ø. Larssen, Inger Rønne, Elsa Berger og Rostad Klimateknikk A/S v/styrets formann - alle v/hr.adv. Tor N. Rekve - 74095 - syttifiretusennullnittifem - kroner".

Saksforholdet fremgår av dommen. Av hensyn til sammenhengen nevnes kort at saken gjaldt to festekontrakter inngått henholdsvis i 1951 og 1956. Festerne av de to eiendommene ble saksøkt i felleskap i medhold av tvistemålsloven §68 pkt 2 idet det var uenighet mellom kommunen som bortfester og festerne på hvilket grunnlag festeavgiften kunne kreves regulert. Det nevnes at de to festekontraktene hadde likelydende klausul for regulering av avgiften, men klausulen ga ikke noen direkte beskjed om selve reguleringsgrunnlaget. Kommunen mente seg berettiget til å regulere festeavgiften ut fra tomteverdi, mens festerne ikke bestred kommunens rett til å kreve regulering, men hevdet at denne i tilfelle måtte skje med basis i endring av det alminnelige prisnivå slik at kommunen utelukkende fikk kompensasjon for inflasjonstap.

Saksomkostningsavgjørelsen, domsslutningens pkt 4, er i rett tid påkjært til lagmannsretten av kommunen v/kst kommuneadvokat Berit Nerva. Festerne har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Tor Rekve som prosessfullmektig.

Tromsø kommune har som kjæremålsgrunn prinsipalt hevdet at omkostningsavgjørelsen bygger på uriktig rettsanvendelse slik at den må oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten. Subsidiært mener kommunen at omkostningsavgjørelsen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil idet begrunnelsen ikke er tilstrekkelig klar til at det kan konstateres om omkostningsspørsmålet er avgjort i overensstemmelse med unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd.

Kommunen har gitt slik nærmere begrunnelse for sitt kjæremål:

"Prinsipalt

For så vidt gjelder spørsmålet om uriktig rettsanvendelse vil kommunen anføre:

1. Utgangspunktet for regulering av festeavgiftene

Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt regulering av festeavgiftene skulle ta utgangspunkt i eiendommenes tomteverdi, eller om regulering kun kunne skje i henhold til endringer i konsumprisindeksen.

I saken hevdet Tromsø kommune at regulering av festeavgiftene måtte skje med utgangspunkt i tomteverdien på reguleringstidspunktet, med fradrag for den verdiøkning festerne hadde tilført tomten.

Kjæremotpartene hevdet prinsipalt at festeavgiftene skulle justeres i overensstemmelse med endring i det alminnelige prisnivå. For eiendommen

Tromsøysundveien 20 ville festeavgiften i så tilfelle øke fra kr 150,- til kr 1509,- pr. februar 1993. For eiendommen Turistveien 15 ville avgiften øke fra kr 57,- til kr 425,22.

Herredsretten har på dommens side 43, 1 avsnitt fastslått at festekontraktenes reguleringsklausul må forstås slik at regulering som utgangspunkt skal skje på grunnlag av tomteverdi, dog slik at det må foretas fradrag for de poster som er angitt i tomtefesteloven §14 og visse justeringer basert på rimelighetsbetraktninger. Kjæremotpartene fikk således ikke medhold i sin prinsipale påstand.

I saken nedla kommunen påstand om fastsettelsesdom for å få fastslått hvorledes reguleringsbestemmelsene skulle forstås for fremtiden, også utover januar 2001, jfr. kommunens påstand pkt. 1, inntatt i dommen på side 4. Kommunen hevdet at regulering skulle skje på grunnlag av tomteverdien på reguleringstidspunktet.

Herredsretten frifant kjæremotpartene på dette punkt. Kommunen mener at det ikke var grunnlag for slik frifinnelse og at herredsretten skulle ha avsagt fastsettelsesdom i saken. Under enhver omstendighet kan man ikke av frifinnelsen trekke den slutning at kommunen ikke fikk medhold i det alt vesentlige i saken. Domspremissene og domsslutningens pkt. 2 og 3 viser tvert i mot at kommunen i det alt vesentlige fikk medhold når det gjaldt spørsmålet om utgangspunktet for regulering av festeavgiften.

2. fastsettelse av rentesats

Tromsø kommune gjorde gjeldende at festeavgiften for perioden januar 1991 til januar 2001 burde fastsettes til en rentesats på opptil 8 % av tomteverdien.

Kjæremotpartene hevdet - subsidiært - at rentesatsen måtte settes til 2 - 3 %.

Herredsretten har i dommens side 47 fastsatt en rentesats på 7 %, en prosentsats som avviker vesentlig fra kjæremotpartenes anførsler.

3. Festeavgiftenes størrelse for perioden januar 1991 - januar 2001

For perioden januar 1991 til januar 2001 fastsatte herredsretten festeavgiften for Tromsøysundveien 20 til kr 19500,- mens kjæremotpartenes påstand var kr 1509,- pr. februar 1993.

Herredsretten fastsatte festeavgiften for Turistveien 15 til kr 8500,- mens kjæremålsmotpartens påstand var kr 425,22 pr. februar 1993.

4. Tromsø kommunes påstand

I kommunens påstand punkt 2, inntatt i dommens side 4, er kravet på festeavgift begrenset oppad til 8 % av kr 322,50 pr. kvm. for Tromsøysundveien 20 og oppad til 8 % av kr 450,- pr. kvm. for Turistveien 15. Kommunen nedla således ikke påstand om at festeavgiften skulle fastsettes til 8 % av de ovenfor nevnte beløp. Påstanden ga herredsretten spillerom for nærmere å vurdere både størrelsen av prosentsats og tomteverdi.

5. Eksempel i tvistemålsloven §174 annet ledd.

Tvistemålsloven §174, annet ledd, 2 punktum nevner eksempler på tilfeller der retten kan pålegge en av partene å erstatte den annens saksomkostninger. Ingen av de omstendigheter som her er nevnt er til stede i denne sak. Som det fremgår av punkt 1 - 4 ovenfor har kommunen tvert i mot i det alt vesentlige fått medhold i saken og kommunen har vunnet vesentlig mere enn den ville ved å akseptere at regulering skulle skje i henhold til endring i konsumprisindeksen.

Rettssaken eller de vesentligste utgifter i saken er videre ikke voldt ved de tvistepunkter hvor i kommunen har tapt. De vesentligste utgiftene i saken for begge parters vedkommende knyttet seg til spørsmålet om regulering skulle skje i henhold til endringer i konsumprisindeksen eller ikke. At dette spørsmålet ble gitt størst oppmerksomhet av kjæremotpartene gjenspeiler seg bl.a. i den omfattende fremstilling som dommen gir av kjæremotpartenes anførsler på dette punkt.

Også dette viser etter kommunens mening at omkostningsavgjørelsen bygger på en uriktig rettsanvendelse.

6. Sakens prinsipielle betydning for kommunen

Saksomkostningsavgjørelsen er på side 48 i dommen bl.a. begrunnet med at kommunen har hatt stor interesse av å få prøve saken, og at retten ikke finner det rimelig at festerne skal belastes omkostningene.

Prinsipalt mener kjærende part at kommunens interesse av å få prøve saken for retten ikke kan begrunne at kommunen skal dekke motpartens omkostninger på kr 74095,- iht. tvistemålsloven §174, annet ledd. En parts interesse i å få prøvd en sak kan ha relevans ved anvendelsen av tvistemålsloven §172, der en part har vunnet saken fullt ut og det er spørsmål om den tapende part helt eller delvis skal fritas fra å dekke den vinnende parts omkostninger. Der en part i det alt vesentlige har fått medhold kan dette imidlertid ikke brukes som begrunnelse for at denne part skal dekke motpartens omkostninger.

Subsidiært vil kommunen hevde at sakens prinsipielle betydning for kommunen er begrenset.

I 1990 hadde kommunen kun 16 festekontraker med tilsvarende reguleringsklausuler som i denne sak.

Av disse 16 var 3 eiendommer ikke bortfestet til næringsformål, og for disse eiendommer fremsatte kommunen ikke krav om regulering i henhold til tomteverdien. 4 av de øvrige 13 festetomter ble solgt.

Av de gjenstående 9 eiendommer har festerne av 7 eiendommer akseptert å betale festeavgift basert på tomteverdi og med en rentefot på 8 %. (For et par eiendommer pågår det imidlertid en diskusjon med hensyn til størrelsen av eiendommens omsetningsverdi.) Det er således kun kjæremotpartene som ikke har akseptert prinsippet for regulering av festeavgiften. Dette var også situasjonen da saken var til behandling i herredsretten.

7. Sakens behandling forut for stevning

Herredsretten har på side 48 lagt vekt på at Tromsø kommune opprinnelig krevde en avgift som det åpenbart ikke var grunnlag for.

Prinsipalt vil kommunen hevde at heller ikke dette er en relevant begrunnelse for at kommunen skal dekke motpartens omkostninger etter tvistemålsloven §174, annet ledd når kommunen i det alt vesentlige har fått medhold i saken.

Under enhver omstendighet har retten i sin vurdering ensidig sett hen til kommunen og har ikke lagt vekt på at kjæremotpartene helt frem til og under hovedforhandlingen har fastholdt at det kun er grunnlag for regulering iht. endringer i konsumprisindeksen. Denne betraktningsmåte var det klart ikke hjemmel for.

Subsidiært:

Kommunen mener omkostningsavgjørelsen lider av slike saksbehandlingsfeil at den må oppheves i det begrunnelsen er så uklar at det vanskelig kan konstanteres at omkostningsspørsmålet er avgjort i overensstemmelse med unntaksregelen i tvistemålsloven §174, annet ledd.

Herredsretten uttaler på dommens side 47, siste avsnitt at tvistemålsloven §174, første ledd i utgangspunktet kommer til anvendelse. Bestemmelsens innhold er ikke referert i dommen, slik at hovedregelen om at hver av partene bærer sine omkostninger når en sak dels vinnes og dels tapes, ikke fremkommer i dommen.

Retten uttaler videre at Tromsø kommune i medhold av tvistemålsloven §174, annet ledd bør betale "sakens omkostninger i sin helhet". Deretter uttaler herredsretten på side 48, første avsnitt, nest siste setning at den ikke finner det rimelig at festeren skal belastes "omkostningene". Domsgrunnene etterlater tvil om retten med ordet "omkostningene" mener "sakens omkostninger i sin helhet", eller kun festernes egne utgifter i sakens anledning.

Kommunen mener at dommens uklare premisser reiser spørsmål om hvorvidt den samlede rett har hatt det riktige vurderingstema for øye ved omkostningsavgjørelsen. Herunder må det tillegges en viss vekt at det har gått mer enn 11 måneder fra hovedforhandlingen ble avholdt til dommen ble avsagt.

Kommunen mener på denne bakgrunn at domsslutningens punkt 4 må oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten.

Med hjemmel i tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. tvistemålsloven §172, første ledd bes kommunen tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1000,-. Omkostningene knytter seg til utgifter forbundet med utarbeidelse av kjæremålserklæringen."

Tromsø kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Saksomkostningsavgjørelsen i sak 1570/91 A oppheves og hjemvises til ny behandling i NordTroms herredsrett.

2. Tromsø kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1000,-."

Kjæremålsmotpartene, Asbjørn Larsen, Elsa Berger, Inger Rønne og Rostad Klimateknikk A/S har anført at herredsrettens omkostningsavgjørelse er riktig og at kjæremålet derfor må forkastes.

Dette er i kjæremålstilsvaret nærmere begrunnet slik:

"II

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er lagmannsrettens kompetanse begrenset til å prøve om herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med riktig rettsanvendelse. Etter rettspraksis kan også lagmannsretten prøve om avgjørelsen er i strid med riktig saksbehandling - herunder om premissene er avfattet slik at man kan lese seg til rettens lovbruk.

Dette innebærer at den del av omkostningsavgjørelsen som knytter seg til den skjønnsmessige vurdering som ligger "bak" herredsrettens grunner for å anvende tvistemålsloven §174 annet ledd er unndratt overprøvelse.

Dette er uttalt av Høyesterett i kjennelse 16. oktober 75, 1.nr. 275 K/1975, jfr. Anders Bøen og Johs. Strenge Ness: "Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og forberedende dommer i Høyesterett", side 157. Rettsoppfatningen er også stadfestet i flere etterfølgende avgjørelser, jfr. Rt-1990-718 og Rt-1991-1375. I sistnevnte avgjørelse heter det om dette spørsmål følgende:

"Heller ikke kan utvalget se at unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd er uriktig tolket. Det fremheves korrekt av lagmannsretten at anvendelsen av unntaksregelen beror på et konkret skjønn, som ikke kan overprøves gjennom kjæremål. Lagmannsretten har ikke funnet byrettens skjønn grovt urimelig eller vilkårlig. Utvalget har intet å bemerke til dette."

Jeg skal nedenfor kommentere herredsettens skjønnsmessige vurdering av de relevante momenter som er tillagt vekt ved bruk av tvistemålsloven §174 annet ledd.

III

Riktig rettsanvendelse ved bruk av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd kan kort oppsummeres slik:

1. Det kan ikke oppstilles noen regel om at det ved avgjørelsen skal tas utgangspunkt i påstanden i stevningen eller påstanden på et senere stadium under saken i forhold til domsresultatet. Avgjørelsen skal bero på en samlet vurdering. Dette fremgår av kjennelse av Høyesteretts Kjæremålsutvalg 08. juni 79 referert i "Avgjørelser" side 151 - 152.

Denne rettsoppfatning er stadfestet senest i kjennelse inntatt i Rt-1991-53.

I Rt-1989-1379 (side 1384) heter det følgende:

"Det fremgår blant annet av kjennelsen i Rt-1985-810 at tvistemålsloven §174, annet ledd ikke innebærer at det alltid må legges avgjørende vekt på forholdet mellom påstandsbeløp og domsbeløp. Det er videre overlatt til rettens skjønn om de i lovens oppregnede eller andre særlige omstendigheter gir tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i første ledd, jfr. Alten: Tvistemålloven (3. utg.) side 195."

2. Oppregningen av de eksempler som er nevnt i §174 annet ledd er ikke uttømmende, jfr. Rt-1939-917, Rt-1957-888 og Rt-1959-375.

Dette betyr at unntaksbestemmelsen i annet ledd kan nyttes selv om de eksempler som er nevnt i bestemmelsen ikke foreligger, jfr. Rt-1958-254.

3. Bestemmelsen i §174 annet ledd gir en vidtgående adgang til å fravike hovedreglen i første ledd etter en fri skjønnsmessig vurdering fra rettens side, jfr. Rt-1978-886.

4. Ved en vurdering som skal foretas er den tvil saken har voldt av stor betydning, jfr. Rt-1978-1136.

"Lagmannsretten sier ikke særskilt hvilke sider av spørsmålet om navnebruken som tvilen knytter seg til, men det kan ikke kreves at den det gjør, jfr. kjennelsen 20. februar 76 av Høyesteretts Kjæremålsutvalg 1.nr. 51 K/1976.

Selv om kjæremålsutvalget må anta at lagmannsrettens tvil i det vesentlige har knyttet seg til sakens rettslige side, og selv om utvalget i prinsippet har adgang til å prøve om rettsspørsmålet kan anses tvilsomt, kan utvalget ikke se at lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven når den uten å gå i detalj har gitt uttrykk for at saken, som må ha vært ganske komplisert, har voldt tvil."

IV

1. Herredsretten har ved anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd lagt vekt på følgende: 1.1. Saken har reist et vanskelig spørsmål som ikke tidligere er avgjort av domstolene. 1.2. Kommunen har hatt stor interesse av å få spørsmålet rettslig belyst. 1.3. Kommunen krevde opprinnelig en festeavgift det klart ikke var grunnlag for. 1.4. Etter en generell rimelighetsbedømmelse bør festerne fritas for å belastes med sakens omkostninger.

2. Den skjønnsmessige vurdering som ligger bak de opplistede momenter kan ikke overprøves. Derimot kan lagmannsretten prøve om de synspunkter herredsretten har tillagt vekt er av en slik art at de kan trekkes inn i vurderingen for bruk av unntaksregelen.

3. Den omstendighet at saken er vanskelig er et annet uttrykk for at retten har vært i tvil. Jeg viser til bemerkningene ovenfor i punkt III, 4 om tvilsspørsmål.

Herredsretten har i saksomkostningsbegrunnelsen ikke brukt uttrykket "tvil", men "vanskelig spørsmål". Dette er tilnærmet uttrykk for det samme, og under enhver omstendighet er det relevant i forhold til bruk av unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd, jfr. Rt-1978-1136 (ref. på side 4).

4. Det er tillagt vekt at problemstillingen i saken er ny i forhold til tidligere rettspraksis.

Dette må klart være et moment av betydning i forhold til unntaksregelen i §174 annet ledd. Jeg viser til den rettspraksis som ovenfor er listet opp om at eksemplene i bestemmelsen ikke er uttømmende, og at en domstol har vidtgående rammer for de hensyn som kan tas i betraktning ved bruk av bestemmelsen.

Kjæremålserklæringen er på dette punkt misvisende når det legges stramme grenser for bruk av unntaksbestemmelsen, og med utgangspunkt i de eksempler bestemmelsen selv nevner.

5. Retten har tillagt vekt at saken har hatt betydning for kommunen utover den foreliggende tvist.

Den kjærende part bestrider at kommunen har særlig interesse av utfallet. Med dette inviterer den kjærende part lagmannsretten til å ta standpunkt til et bevisspørsmål, og som den er avskåret fra å prøve.

Det er på det rene at herredsretten har tillagt kommunens interesse av å få prøvet rettsspørsmålet vekt, og så sant denne skjønnsmessige avgjørelse ikke hviler på en grov feilvurdering, må lagmannsretten bygge på rettens standpunkt.

Jeg nevner kort at rettsavgjørelsen har interesse for kommunen - ikke bare på grunn av de kontrakter som ikke var avklart i påvente av rettens dom, men også for den holdning man senere skal innta i forbindelse med festekontrakters regulering.

6. I kjæremålserklæringen er det lagt stor vekt på rettens resultat i forhold til det som var partenes utgangspunkter og påstander. Som påvist ovenfor fra rettspraksis er dette ikke avgjørende for herredsrettens vurdering, jfr. punkt III, 1.

Herredsretten skal ta hensyn til partenes standpunkter og domsresultatet, og forutsatt herredsrettens vurdering ligger innenfor en rimelig akseptabel ramme, kan vurderingen ikke overprøves.

7. Om resultatet i dommen i forhold til partenes påstander har jeg følgende kommentar: 7.1. Det var meget viktig for Tromsø kommune å få medhold i sitt prinsippielle standpunkt om at tomteprisen skulle danne grunnlag for revisjon av festeavgiften sammen med en fast rente.

På den annen side var det festernes klare utgangspunkt at festeavgiftens regulering skulle følge stigningen i konsumprisindeksen.

Ingen av partene har fått medhold i sine synspunkter, og domsresultatet viser at retten er kommet til et mellomstandpunkt. Tar vi utgangspunkt i de tallstørrelser man ender opp med, har Asbjørn Larssen fått et resultat som er over 50 % mindre enn det kommunen forlangte, og vesentlig under kommunens opprinngelige standpunkt (ca. kr 89000,- pr. år.)

For Rostad Klimateknikk A/S er også resultatet klart bedre enn det kommunen krevde dom for, dog ikke fullt så gunstig som Asbjørn Larssen. 7.2. Det er imidlertid ikke bare tallene som viser en mellomløsning. Også premissene gir klar beskjed om at kommunen ikke har fått uttelling for sitt prinsippielle syn. Dette kommer for det første til uttrykk ved at kjæremotpartene har fått medhold i at de må frifinnes for påstandens punkt 1. Dessuten går det frem av herredsrettens dom at tomtepris og rente bare er et utgangspunkt, og kommunen kan ikke få medhold i at avgiften skal fastsettes på grunnlag av full tomteverdi, jfr. dommens side 43.

Retten gir på side 42 uttrykk for at både fester og bortfester må få andel i den prisstigning som har skjedd på fast eiendom i den tid festeforholdet har vart, og retten faller ned på en festeavgift som er bestemt ut fra rimeligehet og hvor avtaleloven §36 er anvendt. Jeg leser dommen slik at man bare som praktisk metode bruker tomteverdi og rente. Begge elementer i fastsettelsen av festeavgiften blir "sanert" og prøvet mot en rekke rimelighetsbetraktninger.

8. Etter ovenstående kan det således konstateres at retten har tatt i betraktning klart relevante momenter ved bruk av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd. En nærmere prøve på den skjønnsmessige vurdering er i utgangspunktet avskåret, men for den eventualitet at det skulle reises spørsmål ved vurderingen og skjønnets vilkårlighet, viser en nærmere analyse at rettens betraktninger bygger på et saklig og rimelig grunnlag.

V

Det er intet saklig grunnlag for kjæremålets angrep på herredsrettens saksbehandling.

Retten har angitt hvilken bestemmelse den benytter og hvilke grunner som ligger bak bruken av bestemmelsen. Det er ikke strenge krav til bruk av unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd. Det er tilstrekkelig at bestemmelsen nevnes og at grunnene presiseres, jfr. Tore Schei: "Tvistemålloven med kommentar", bind I side 389, nest siste avsnitt.

Det er ingen grunn til tvil om herredsrettens bruk av ordet "omkostningene". De kan selvsagt isolert fortolkes i mange retninger, men ser man på ordbruken sammen med domsresultatet i omkostningsavgjørelsen, er det overhode ingen uklarhet. Herredsretten har ment at det ikke har vært rimelig at kjæremotpartene skal betale noen omkostning ved saksanlegget.

VI

Dersom det ikke blir påkrevet med ytterligere arbeid i anledning kjæremålet, vil min omkostningsoppgave være kr 3000,-."

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

"Kjæremålet forkastes, og kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsrettens bemerkninger: Herredsretten har begrunnet saksomkostningsavgjørelsen slik: ""Etter det resultat retten har kommet frem til kan ingen av partene sies å ha fått medhold fullt ut.

Saken må sies dels vunnet, dels tapt slik at omkostningsregelen i tvistemålsloven §174 første ledd i utgangspunktet kommer til anvendelse. Retten mener imidlertid Tromsø kommune i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd bør betale sakens omkostninger i sin helhet. Saken har reist et vanskelig spørsmål som ikke tidligere kan ses behandlet av domstolene, og som kommunen har hatt stor interesse av å få prøvet. Retten finner det derfor ikke rimelig at festerne skal belastes omkostningene. Ved vurderingen tillegges det også vekt at Tromsø kommune opprinnelig krevet en avgift som det åpenbart ikke var grunnlag for."

Det er i utgangspunktet ingen tvil om at herredsretten med rette har anvendt tvistemålsloven §174 ved omkostningsavgjørelsen. Kjæremålet retter seg prinsipalt mot herredsrettens rettsanvendelse når den har anvendt unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Det er på det rene at bestemmelsen ikke uttømmende angir hvilke hensyn som domstolen kan legge vekt på i sin begrunnelse for å anvende denne unntaksbestemmelsen. At bestemmelsen ikke er uttømmende, er imidlertid ikke ensbetydende med at de kriterier som positivt er angitt i bestemmelsen, kan overses. I denne saken fremgår det både av premisser og domsslutning at kommunen har fått vesentlig større gjennomslag for sine synspunkter enn motparten. Herredsretten kunne da ikke se bort fra bestemmelsen i unntaksregelen om at det skal tas hensyn til om det bare er "i tvistepunkter av liten betydning, han har vunnet saken". At kommunen - som har fått mest medhold - er pålagt å erstatte motparten fulle saksomkostninger, viser derfor i seg selv at herredsrettens avgjørelse er basert på feil rettsanvendelse. Foranlediget av anførslene bemerkes at denne saken ligger annerledes an enn Rt-1985-810.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på den subsidiære anførselen, saksbehandlingsfeil, men det følger av det ovenstående at forholdet til tvistemålsloven §174, annet ledd, 2. pkt. måtte inngå i drøftelsen dersom det vurderes å benytte unntaksregelen. Når herredsretten har kommet til et resultat stikk i strid med kriteriet om tvistepunkter av liten betydning uten å nevne det, er begrunnelsen også mangelfull. Det manglende samspill mellom omkostningsavgjørelsen og domsslutning og premisser i hovedsaken gir, sammen med dette, omkostningsavgjørelsen et preg av vilkårlighet som samlet sett også måtte ha ført til opphevelse av denne.

Lagmannsretten tilføyer at kommunen også har anket over dommen, men denne er begrenset til domsslutningens post 1 og i den sammenheng også post 4. Ankesaken innkom til lagmannsretten etterat kjæremålet var tatt opp til avgjørelse. Etter omstendighetene har man ikke i dette tilfellet funnet grunn til å stille kjæremålet i bero i påvente av behandlingen av ankesaken. Man har da lagt vekt på at det uansett er domsslutningens poster 2 og 3, samt premissene for disse som har vært utslagsgivende for prøvingen av herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Omkostningsavgjørelsen blir etter dette å oppheve og hjemvise til herredsretten for ny behandling og avgjørelse.

Kjæremålet har ført frem, og Tromsø kommune tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,- som er i samsvar med kommuneadvokatens omkostningsoppgave.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Kjæremotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger til Tromsø kommune med kr 1000 - kronerettusen 00/100- innen 2 -to- uker etter kjennelsens forkynnelse.