RG-1994-375

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-06-28
Publisert:	RG-1994-375 (53-94)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bodø namsrett nr 92-746 C - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00139 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Siv Martinsen (Prosessfullmektig: Advokat Jo Steinsvik, Bodø) Ankemotpart: 1. Forenede Liv, Livs- og pensjonsforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Olaf Fjalstad, Mo. 2. Jørn Sørensen, (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm, Bodø).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann, Lagdommer Grete Thue, Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §168, §169, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §119, §122, §151, §158, §159, §175, §185, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §90, §116, §121, §155, Husstandsfellesskapsloven (1991), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §158

Det ble avsagt slik kjennelse:

Saken gjelder stadfestelse av bud på tvangsauksjon over boligeiendom.

Etter begjæring fra Forenede Liv, Livs- og pensjonsforsikring AS (heretter Forenede Liv) avholdt Bodø namsrett 5. januar 1993 første gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr 138 bnr 1480 seksjonsnr 2 i Bodø, en enebolig i rekke tilhørende Siv Martinsen og Jørgen Karlsen. Begge var saksøkt ved auksjonsforfølgningen. Tvangsgrunnlaget var pantobligasjon utstedt 8. august 1986 på kr 300000.

Ved auksjonen ga Jørn Sørensen, i auksjonsprotokollen feilaktig kalt Bjørn Sørensen, høyeste bud med kr 470000. Budet ble antatt av Forende og stadfestet ved namsrettens kjennelse av 12. februar 1993 som har slik slutning:

"1. Det av Jørn Sørensen, Gildeskålveien 36 A, 8003 Bodø, avgitte bud stort kr 470000,- - firehundreogsyttitusen - kroner på eiendommen gnr 138 bnr 1480 snr 2 i Bodø, stadfestes.

2. De samlede omkostninger ved auksjonsforfølgningen fastsettes til kr 13050,- - trettentusenogfemtikroner - og utredes av kjøper utenfor kjøpesummen."

Om saksforholdet vises i tillegg til kjennelsen.

Namsrettens kjennelse er i rett tid påanket av Siv Martinsen. Anken gjelder kun namsrettens saksbehandling. Forenede Liv og Jørn Sørensen har begge tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Bodø 21. juni 1993. Av partene møtte Siv Martinsen og Jørn Sørensen og ga forklaring. Jørgen Karlsen, som også var saksøkt under auksjonsforfølgningen for namsretten, har ikke påanket kjennelsen og har ikke partsstilling i ankesaken. Han ga imidlertid forklaring som vitne. Det ble ytterligere avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Siv Martinsen har i hovedsak anført:

Namsrettens kjennelse er beheftet med flere saksbehandlingsfeil som hver for seg leder til opphevelse. Disse feil påberopes som sideordnede eller alternative ankegrunner.

Som faktiske premisser for vurderingen av de saksbehandlingsfeil som påberopes, har den ankende part i korthet gjort gjeldende:

Siv Martinsen og Jørgen Karlsen kjøpte i fellesskap eiendommen Fredensborgveien 35 B i 1986 for kr 710000 og etablerte seg opprinnelig som samboere. Som ledd i finansieringen av anskaffelsen opptok Jørgen Karlsen det akuelle lånet på kr 300000 i Forenede Liv. Det er han alene som er personlig ansvarlig, men Siv Martinsen har underskrevet som samboer og medeier i eiendommen.

Selve samboerforholdet opphørte omkring sommeren 1990. Etter dette har partene fortsatt å eie og bebo eiendommen sammen, men slik at Siv Martinsen bodde i hovedleiligheten mens Jørgen Karlsen bodde i en egen hybelleilighet i samme hus. Siv Martinsen var i skoleåret 1990/91 lærer på Sør-Arnøy, og var i den perioden bare hjemme i helgene. De har hele tiden som postadresse hatt felles postboks, hvor all posten er blitt kanalisert.

Det var Jørgen Karlsen som betjente lånet i Forenede Liv. Selv betjente Siv Martinsen lån hun hadde tatt opp. Hun hadde ingen mistanke om at Karlsen misligholdt lånet i Forenede Liv, eller at han hadde økonomiske problemer. Hun hadde overhodet ikke noe kjennskap til tvangsauksjonen, men fikk første gang høre om den en tid etter stadfestelsen. Det var da Jørn Sørensen ringte for å avtale tid for å se på eiendommen. Årsaken til at hun ikke fikk vite om tvangsauksjonen, er at Jørgen Karlsen underslo all post som hadde med saken å gjøre, enten det dreide seg om brev adressert til dem begge eller til henne alene. Han unnlot også å informere henne om auksjonsforfølgningen. Siv Martinsen har derfor vært avskåret fra å ivareta sine interesser under auksjonssaken, uten at dette skyldes noen uaktsomhet fra hennes side.

Som saksbehandlingsfeil har Siv Martinsen for lagmannsretten anført:

1. Påkrav før tvangsauksjon er ikke lovlig forkynt for henne iht tvangsfullbyrdelsesloven 1915 §109 tredje ledd. Namsretten skulle derfor av eget tiltak nektet stadfestelse iht §155 nr 1.

Hvor det er flere saksøkte, må påkrav etter §109 tredje ledd forkynnes for hver av dem separat. Det er en feil at rekvirenten har utformet felles påkrav til Martinsen og Karlsen. Feilen har ledet til at hovedstevnevitnet kun forkynte påkravet personlig kun for Jørgen Karlsen på stevnevitnekontoret. Karlsen var ikke legitimert eller berettiget til å motta forkynnelse på Martinsens vegne i henhold til domstolloven §169. Partene var ikke husstandsmedlemmer. Huseieralternativet er heller ikke anvendelig. Dessuten kommer regelen etter ordlyden ikke til anvendelse hvor forkynnelsen - som her - er foretatt på stevnevitnekontoret. Under enhver omstendighet skulle Siv Martinsen vært underrettet iht domstolloven §185. I og med at hun faktisk ikke fikk kunnskap om påkravet, hadde hun lovlig forfall, jf Rt-1986-447.

2. Siv Martinsen har ikke mottatt lovbestemt underretning fra namsretten om berammelsen iht tvangsfullbyrdelsesloven §122.

Namsretten har riktignok sendt særkilt underretning til henne i rekommandert brev, men meldingen ble underslått av Jørgen Karlsen. Forsendelsen ble returnert namsretten som uavhentet og er dermed ikke kommet frem til henne. Namsretten burde etter analogi fra forskriftene om postforkynnelse ved rekommandert brev §5 ha sørget for å underrette henne på annen måte. Under enhver omstendighet må analogisk anvendelse av tvistemålsloven §90 lede til at hun anses å ha gyldig forfall til auksjonsmøtet. Tilsidesettelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §122 innebærer av namsretten iht §155 nr 1 skulle nektet stadfestelse.

3. Siv Martinsen har ikke mottatt lovlig underretning fra namsretten før stadfestelse iht tvangsfullbyrdelsesloven §151, og hun ble dermed avskåret fra å gjøre innvendiger gjeldende mot stadfestelsen.

Det er en feil at underretning om budet ble sendt i felles rekommandert sending til begge de saksøkte. Meldingen fikk for øvrig samme skjebne som den ovennevnte, og for så vidt gjør Siv Martinsen i tillegg de samme innsigelser gjeldende.

3. Opplysningene om eiendommen i kunngjøringen er mangelfulle iht kravene i tvangsfullbyrdelsesloven §119, slik bestemmelsen lyder etter lovendring 16. juni 1989 nr 62. Spesielt påpekes at arealet ikke er oppgitt. Teksten er også ellers svært snau. Begrunnelsen for lovendringen var å styrke kjøperinteressen og dermed motvirke urealistisk lave priser på tvangsauksjon. I dette tilfelle viste det seg også at Jørn Sørensen møtte som eneste reelle interessent. De øvrige to budgivere var panthaverrepresentanter som kun bød så langt det var nødvendig for å sikre egen fordring. Prisen ble også altfor lav. Det vises til anførslene nedenfor vedrørende tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd. Som følge av feilen skulle kunngjøring vært foretatt på ny og auksjonsmøtet om nødvendig omberammet. At så ikke skjedde, er en feil som medfører at namsretten av eget tiltak skulle nektet stadfestelse i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr 1.

4. Namsretten har ikke foretatt en forsvarlig vurdering av forholdet mellom budet og eiendommens verdi.

Selv om namsrettens verdivurdering i utgangspunktet ikke kan overprøves, følger det av Høyesteretts praksis, se særlig Rt-1988-210 og Rt-1990-363, at kjennelsen kan angripes på det grunnlag at namsrettens premisser ikke viser at det er foretatt en slik selvstendig vurdering av budets størrelse som kreves etter §158 annet ledd. I dette tilfelle er namsrettens begrunnelse meget knapp og inneholder i realiteten ikke noe mer enn den som i Rt-1988-210 ledet til opphevelse. Det er ikke grunn til å tro at namsretten har foretatt noen selvstendig vurdering overhodet, men kun latt det være avgjørende at ingen innsigelser var fremsatt. At kjøpesummen for den aktuelle eiendom måtte fremtre som påfallende lav, styrket namsrettens plikt til å begrunne sitt resultat. Til illustrasjon ble eiendommens markedsverdi i oktober 1992 taksert til kr 810000 i forbindelse med de forsøk Jørgen Karlsen da gjorde på å refinansiere.

Den ankende part fremsatte opprinnelig begjæring om oppsettende virkning av anken, men kjøperen har avstått å kreve fravikelse før ankeforhandlingen, og begjæringen er derfor frafalt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Bodø namsretts kjennelse i sak nr 92-746 C oppheves.

2. Siv Martinsen tilkjennes sakens omkostninger."

Forenede Liv, Livs- og pensjonsforsikring AS har i korthet anført:

Etter Forenede Livs oppfatning er både Siv Martinsen og Jørgen Karlsen personlig ansvarlige for pantelånet, men dette er uten betydning for saken.

Forenede Liv bestrider ikke at den ankende part faktisk kan ha vært ukjent med auksjonsforfølgningen, slik hun har forklart. Dette er imidlertid ikke avgjørende.

Påkrav i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd er lovlig forkynt for Siv Martinsen i medhold av domstolloven §169. Det følger av Rt-1972-638 at kravet om forkynnelse på bopel ikke er helt absolutt. Når Jørgen Karlsen frivillig møtte opp på stevnevitnekontoret for å motta forkynnelse etter at anmodning om dette var sendt de saksøkte, må dette likestilles med forkynnelse på bopel. Slik de saksøkte faktisk har innrettet seg, må de anses å høre til samme "husstand" uansett om selve kjæresteforholdet var opphørt. Stevnevitnet var kjent med at partene iallfall tidligere hadde vært samboere, og hadde ingen foranleding til å gå ut fra at det var skjedd noen endring da Karlsen bekreftet at han kunne ta med det eksemplar av påkravet som skulle forkynnes for Siv Martinsen. Karlsen var derfor legitimert til å motta forkynnelsen. At han ikke oppfylte sin straffsanksjonerte plikt etter domstolloven §175 til å overlevere skriftet til Siv Martinsen, hindrer ikke at lovlig forkynnelse har funnet sted.

Uansett om de saksøkte anses å høre til samme husstand, kunne forkynnelse foretas for Karlsen som huseier iht §169 annet ledd.

Påbudt underretning iht tvangsfullbyrdelsesloven §122 er foretatt ved at rekommandert brev er avsendt og kommet frem til saksøktes postadresse. Reglene om postforkynnelse kan ikke anvendes analogisk. tvangsfullbyrdelsesloven krever ikke forkynnelse, jf også domstolloven §159. Heller ikke tvistemålsloven §90 kan gis en slik analogisk anvendelse som anført.

Anførselen om manglende underretning om budet iht tvangsfullbyrdelsesloven §151 annet ledd er basert på en misforståelse. Bestemmelsen gjelder de tilfeller hvor namsretten finner det nødvendig å innkalle til et særskilt rettsmøte til forhandling om stadfestelsesspørsmålet. Det er ikke tilfelle her. Når namsretten likevel ved brev av 29. januar 1993 ga de saksøkte frist for å fremsette eventuelle innsigelser, går dette utover loven krav. For øvrig er brevet sendt rekommandert til de saksøkte i fellesskap, og dette tilfredsstiller under enhver omstendighet formkravet etter §151.

At eiendommens areal ikke er medtatt i kunngjøringen må anses som en så uvesentlig feil at det ikke kan medføre opphevelse av stadfestelseskjennelsen. Feilen kan ikke antas å ha hatt noen praktisk betydning for kjøperinteresse og budgivning og har dermed ikke medført noe inngrep i Siv Martinsens rettigheter.

Rettens beslutning om å nekte stadfestelse av eget tiltak etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd, kan etter annet ledd annet punktum ikke angripes ved kjæremål eller anke. Det er riktignok etter rettspraksis åpnet adgang til å angripe namsrettens saksbehandling med den begrunnelse at kjennelsen ikke viser at spørsmålet har vært vurdert på forsvarlig måte. Her er det imidlertid ikke noe grunnlag for en slik karakteristikk. Saken ligger skiller seg klart fra kjennelsen i Rt-1988-210 ved at namsretten i den saken overhodet ikke hadde uttalt seg om verdispørsmålet, bare generelt gitt uttrykk for at det ikke var noen grunn til å nekte stadfestelse. I tillegg forelå en del særlige omstendigheter. I nærværende sak har namsretten uttrykkelig uttalt seg om verdispørsmålet.

Det følger av avgjørelsene i Rt-1982-901 og Rt-1987-915 at man ikke kan stille noen større krav til namsrettens begrunnelse, og at manglende undersøkelser ikke kan anføres som ankegrunn. Forenede Liv har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Anken forkastes.

2. Forenede Liv, Livs- og pensjonsforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Jørn Sørensen har tiltrådt de anførsler som er gjort gjeldende av Forenede Liv, slik de er gjengitt ovenfor. Han har til spørsmålet om de saksøkte er medlemmer av samme husstand i relasjon til reglene om forkynnelse i domstolloven §169, spesielt vist til at de også etter at det tradisjonelle samboerforholdet opphørte, må anses å være husstandsmedlemmer i henhold til de nye reglene i lov av 4. juli 1991 nr 45. Det er spesielt vist til uttalelser i loven forarbeider, NOU 1988:12.

Jørn Sørensen har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Anken forkastes.

2. Jørn Sørensen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til at namsrettens kjennelse må oppheves.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det er uten betydning for avgjørelsen om Siv Martinsen hadde personlig ansvar for Forenede Livs lån. Det er tilstrekkelig å konstatere at hun har samtykket i pantsettelsen. Lagmannsretten bemerker at rutinemessige henvendelser til debitor i anledning låneforholdet, som årsoppgaver og purringer, fra 1990 kun ble rettet til Jørgen Karlsen.

Etter bevisførselen, hvorav spesielt fremheves forklaringene fra Siv Martinsen og Jørgen Karlsen, finner lagmannsretten ikke grunn til å trekke i tvil at Siv Martinsen først fikk kjennskap til den aktuelle auksjonssaken etter at budet fra Jørn Sørensen var stadfestet. Dette skyldes at Jørgen Karlsen ikke bare unnlot å informere henne, men aktivt sørget for å holde tvangsinndrivelsen skjult ved å gjennomgå posten og sette seg i besittelse av postforsendelser i sakens anledning, enten de var adressert til dem begge i fellesskap eller til henne alene.

At saksøkte faktisk ikke fikk kjennskap til auksjonssaken, gir ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det er begått en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Det er i nærværende sak de tidligere regler i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 som kommer til anvendelse. De formelle regler om forkynnelser og meddelelser i forbindelse med en tvangsauksjon over fast eiendom tilveiebringer en høy grad av sikkerhet for at saksøkte får slik kunnskap om auksjonssaken at han vil være i stand til å ivareta sine interesser på en adekvat måte, men gir ikke noen absolutt garanti for dette. Dette har sammenheng med at hensynet til saksøktes interesser må veies mot behovet for en tilstrekkelig effektiv gjennomføring av tvangsfullbyrdelsen. Avgjørende blir derfor om de formelle krav til varsling som gjelder på ulike stadier av fullbyrdelsen, er fulgt. Det dreier seg om et utpreget positivrettslig regelverk, som etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig kan suppleres med slike analogislutninger som den ankende part til dels har påberopt.

Lagmannsretten finner det klart at namsretten har oppfylt varslingsplikten i tvangsfullbyrdelsesloven §122 ved å sende særskilt rekommandert melding til hver av de saksøkte om berammelsen. Lovlig underretning er gitt ved at meldeseddelen er kommet frem til saksøktes faste postadresse - i dette tilfelle postboksen. Det kreves ikke at meldingen faktisk skal komme til mottakerens kunnskap, og man kan heller ikke for det tilfelle at meldingen kommer i retur som uavhentet, statuere noen plikt for namsmyndighetene til å varsle saksøkte på annen måte. I dette tilfelle fremgår det av namsrettens påtegning at meldingen er sendt både rekommandert og ved vanlig postforsendelse. I tillegg tyder dokumentene på at namsretten forut for den lovbestemte underretning om berammelsen, har sendt de saksøkte særskilt melding om auksjonsbegjæringen i brev av 27. oktober 1992, noe retten ikke var forpliktet til etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915.

Lagmannsretten finner det også klart at den ankende parts anførsler om saksbehandlingsfeil ikke kan føre frem for så vidt gjelder manglende underretning i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §151 og tiltrer den begrunnelse ankemotpart nr 1 har gitt på dette punkt.

Av den ankende parts innsigelser knyttet til varslingsreglene gjenstår spørsmålet om påkravet er lovlig forkynt for henne. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd, som kommer til anvendelse i tilfelle hvor en pantobligasjon er direkte auksjonsgrunnlag, kan tvangsauksjon ikke kreves før det er gått én måned etter at påkrav er forkynt for saksøkte med underretning om at tvangsauksjon vil bli begjært dersom gjelden ikke blir betalt. Hvor det er flere saksøkte, må påkrav forkynnes for hver av dem.

Påkrav er i dette tilfelle utstedt av Nord-Inkasso AS på vegne av panthaveren 2. juli 1992 og sendt hovedstevnevitnet i Bodø til forkynnelse for de de saksøkte. Det knytter seg ikke noen usikkerhet av betydning i faktisk henseende til hva som deretter skjedde. Lagmannsretten legger til grunn at hovedstevnevitnet - for øvrig i samsvar med vanlig rutine - sendte en melding i vanlig brev til de saksøkte i fellesskap på den oppgitte postboksadresse med anmodning om å møte på stevnevitnets kontor for å motta forkynnelse. Forut for dette hadde Hovedstevnevitnet ved henvendelse til folkeregisteret brakt på det rene at de saksøkte hadde felles bopelsadresse i Fredensborgveien 35 B.

Jørgen Karlsen møtte 27. juli 1992 på stevnevitnets kontor. I henhold til påtegningen ble påkravet da "lovlig forkynt for Siv Martinsen og Jørgen Karlsen v/Jørgen Karlsen personlig." Det legges til grunn at stevnevitnet i dette tilfelle kjente til at de saksøkte iallfall tidligere hadde vært samboere. Dette ble ikke nærmere omtalt, men hun spurte - og fikk bekreftet - at Jørgen Karlsen kunne vedta forkynnelse på vegne av Siv Martinsen. Han fikk utlevert et ekstra eksemplar av påkravet for overlevering til henne.

Selv om Jørgen Karlsen faktisk ikke overleverte dokumentet til Siv Martinsen, vil lovlig forkynnelse ha funnet sted dersom vilkårene i domstolloven §169 er oppfylt. Bestemmelsen representerer et tilbygg til hovedregelen i loven §168, hvoretter forkynnelse ved stevnevitne såvidt mulig skje skal skje for vedkommende personlig. Aktuelle i nærværende sak er første og annet ledd i §169 som i moderne språkdrakt lyder:

"Treffes han ikke selv på bopel eller stadig arbeidssted, kan forkynnelsen foregå for en voksen person av samme husstand som er til stede der.

På bopelen kan forkynnelsen også foregå for den han bor hos, eller for en voksen person av dennes husstand. Likeledes kan forkynnelsen foregå for huseieren eller en som på hans vegne fører tilsyn med huset, om de bor der."

Lagmannsretten er enig med Forenede Liv i at man med støtte i Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1972-638 må legge til grunn at bopelskriteriet ikke kan tas helt bokstavelig. At vedkommende etter anmodning møter frivillig på stevnevitnekontoret for å motta forkynnelse, må anses som et gyldig alternativ. Det avgjørende blir derfor om det mellom de saksøkte bestod et slikt tilknytningsforhold at han etter noen av de alternativer som er nevnt i bestemmelsen, hadde kompetanse til å motta forkynnelse også for Siv Martinsen. Avgjørelsen må etter lagmannsrettens oppfatning baseres på de faktiske forhold slik de i objektiv henseende forelå på forkynnelsestidspunktet, og det kan vanskelig komme på tale med noen ytterligere utvidelse i kraft av legitimasjonssynspunkter i tilfelle hvor en person fremtrer som berettiget uten å være det. Man kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke legge Siv Martinsen til last at hun skulle ha bidratt til å skape et uriktig inntrykk utad. Om utgangspunktet kan opprettholdes fullt ut i slike tilfeller, er det derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Om stevnevitnet i dette tilfelle hadde god grunn til å gå ut fra at Jørgen Karlsen kunne motta forkynnelse, er derfor ikke avgjørende.

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen noe tvilsom, men er kommet til at Siv Martinsen og Jørgen Karlsen etter at samboerforholdet ble avsluttet sommeren 1990 ikke lenger hørte til samme husstand i relasjon til domstolloven §169. Husstand er ikke noe helt entydig begrep, men etter vanlig språklig forståelse innebærer det etter lagmannsrettens oppfatning et visst fellesskap som omfatter bolig, husholdning og økonomiske forhold. Anvendelsen av begrepet i andre lovbestemmelser kan gi momenter av betydning ved tolkningen, selv om man må ta hensyn til at ulike formål innebærer at avgrensningen ikke nødvendigvis blir identisk.

Ved endringslov av 16. juni 1989 nr 62 ble en regel om varsling av husstandsmedlemmer innført i tvangsfullbyrdelsesloven §122 første ledd i f, men forarbeidene gir ikke veiledning av nevneverdig betydning for avgrensningen.

Av særlig interesse er forarbeidene til de nye reglene om husstandsfellesskap i lov av 4. juli 1991 nr 45, der "husstand" er ett av kriteriene for angivelse av loven anvendelsesområde i §1. Forståelsen av uttrykket er nærmere drøftet i utvalgsinnstillingen i NOU 1988:12 og Ot.prp.nr.52 (1990-91). Et representativt uttrykk for lovgiverens syn gir følgende uttalelse i proposisjonen på side 7, som det senere henvises til i særmotivene til §1 på side 22:

"I utredningen avgrenser utvalget begrepet husstandsfellesskap til generelt å omfatte voksne mennesker som uten å leve i ekteskap deler bolig og dekker daglige utgifter til husholdning, drift av bolig, innbo o.l. gjennom mer eller mindre formaliserte former for felles økonomi. Sentrale kjennetegn er med andre ord felles bolig og husholdning."

Dette er en beskrivelse som etter lagmannsrettens oppfatning er dekkende for hva som etter vanlig språklig forståelse menes med husstand.

Fra sommeren 1990 har de saksøkte reelt bodd i hver sin leilighet i Fagerborgveien 35 B. De har riktignok hatt et fortsatt økonomisk fellesskap knyttet til eiendommen, men dette følger av at de er sameiere. Noen egentlig husholdningsfellesskap eller formalisert økonomisk fellesskap utover dette, kan man ikke anta har bestått. Dette gjelder klart nok for det første året, da Siv Martinsen var lærer på Sør-Arnøy. Men også etter at hun kom tilbake til Bodø, har de fortsatt å ha separate boenheter uten å gjenoppta noe samboerskap. I motsetning til hva som særlig er gjort gjeldende av ankemotpart nr 2 finner lagmannsretten at det boligfellesskap som gjenstår faller utenfor rammen av husstandsfellesskapsloven, og at de saksøkte heller ikke hører til samme husstand iht domstolloven §169.

Lagmannsretten erkjenner at det kan fortone seg mindre tilfredsstillende at anvendelsen av forkynnelsesreglene beror på momenter som ikke er lett tilgjengelige for utenforstående. Konsekvensen av dette er at man hvor det kan være tvil, bør følge hovedregelen om personlig forkynnelse i domstolloven §168.

Etter lagmannsrettens oppfatning er heller ikke huseieralternativet anvendelig her. Bestemmelsen tar primært sikte på leieforhold. Den kan ikke antas å gi én sameier kompetanse til å motta forkynnelse for andre sameiere selv om de bor på samme eiendom.

At påkrav ikke er lovlig forkynt, medfører at namsretten i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr 1 av eget tiltak skulle nektet stadfestelse. At stadfestelsen medfører inngrep i Siv Martinsens rett, er ikke tvilsomt. Det foreligger etter dette i objektiv henseende en saksbehandlingsfeil som medfører at stadfestelseskjennelsen må oppheves.

Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, finner lagmannsretten på bakgrunn av prosedyren grunn til å knytte enkelte kommentarer også til de øvrige ankegrunner som er påberopt av Siv Martinsen.

Ved endringslov av 16. juni 1989 nr 2 ble kravene til auksjonskunngjøringen utvidet slik at den iht §119 første ledd nr 2 også skal omfatte "opplysning om eiendommens art og størrelse". Dette var én av flere endringer som samlet tok sikte på å bedre prisnivået ved tvangsauksjon. Således ble det samtidig innført krav om taksering ved tredje gangs eller senere auksjon, og de materielle vilkår for stadfestelse ved første og annen gangs tvangsauksjon etter §158 annet ledd ble skjerpet. Utvidelsen av kravet til kunngjøringens innhold bør også ses i sammenheng med tilføyelsen av et nytt annet punktum i §116 tredje ledd om skjerpet opplysningsplikt for saksøkeren.

Kunngjøringsteksten var i dette tilfelle svært knapp. Eiendommens art - boligeiendom - er angitt, men arealet er ikke oppgitt. Heller ikke er det gitt noen andre opplysninger om eiendommen, således om det dreier seg om en enebolig eller eierleilighet. Det må legges til grunn at saksøkeren i dette tilfelle oppfylte sin plikt etter §116 tredje ledd annet punktum ved å vedlegge ingeniør Roy Hansens takst av 18. august 1986. Det er riktignok ikke uttrykkelig henvist til den i auksjonsbegjæringen, men taksten er inntatt i namsrettens saksdokumenter sammen med de andre vedleggene til begjæringen, og det er vanskelig å se noen annen forklaring enn at også den var vedlagt begjæringen. Namsretten hadde derfor lett tilgjengelig informasjon som ga grunnlag for å utforme kunngjøringen mer i samsvar med intensjonene bak lovendringen. Det vises til Ot.prp.nr.32 (1988-89) side 12 og Innst.O.nr.36 (1988-89) side 2-3.

Iht tvangsfullbyrdelsesloven §121 skal auksjonen omberammes dersom reglene om kunngjøring i §119 ikke er fulgt, og namsretten skal om det ikke har vært gjort, i henhold til §155 nr 1 nekte stadfestelse. Kravet til opplysninger om eiendommen åpner imidlertid i noen grad for skjønn fra namsmyndighetenes side med hensyn til hvor fyldig informasjon som skal gis, og det kan vanskelig komme på tale å la ufullkommenheter ved kunngjøringen medføre rettsvirkninger som nevnt med mindre minimumskravene ikke er oppfylt. I den aktuelle kunngjøring er ikke mimimumskravene oppfylt, idet eiendommens størrelse ikke er nevnt.

Formålet med det skjerpede kravet til opplysninger etter §119 første ledd nr 2 var å styrke kjøperinteressen også ved første og annen gangs tvangsauksjon. Det lar seg selvfølgelig ikke påvise i ettertid at en mer korrekt utformet annonse ville gjort noe til eller fra i det konkrete tilfelle. Lagmannsretten konstaterer imidlertid at auksjonssaken faktisk fikk et slikt videre forløp som man etter lovgiverens tilkjennegitte intensjoner tok sikte på å motvirke. Det møtte bare én reell kjøpsinteressert på auksjonen, og det ble derfor ingen egentlig konkurranse. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at de to panthaverrepresentantene bare har inngitt bud så langt som nødvendig for å beskytte sitt pant. Dette ledet i neste omgang til at det ble stadfestet et bud som iallfall etter de opplysninger som nå foreligger, fremtrer som påfallende lavt.

Etter lagmannsrettens oppfatning representerer også den mangelfulle kunngjøring i dette tilfelle en saksbehandlingsfeil som, slik saken her ligger an, bør lede til opphevelse av namsrettens kjennelse.

Namsretten har gitt uttrykk for at den ikke finner at det er et misforhold mellom budet og verdien av eiendommen etter gangbar pris. Avgjørelsen kan etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd annet punktum ikke overprøves ved rettsmidler, men det er likevel gjennom Høyesteretts praksis etablert en begrenset adgang til å prøve namsrettens saksbehandling på grunnlag av premissene for kjennelsen. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, fremstår namsrettens verdivurdering som diskutabel, og det ville vært en fordel om den var fyldigere begrunnet. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta noe uttrykkelig standpunkt til om det foreligger en feil som innenfor de snevre rammer som må trekkes for adgangen til overprøving, ville kunne begrunne opphevelse.

Anken har etter dette ført frem. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, må ankemotpartene tilpliktes å erstatte den ankende parts omkostninger for lagmannsretten. Det er ikke i forhold til noen av ankemotpartene tilstrekkelig grunn til anvendelse av unntaksregelen i §172 annet ledd. Jørn Sørensen har riktignok med styrke anført at det er urimelig å pålegge ham omkostningsansvar all den stund han ikke har hatt noe kjennskap til saksbehandlingsfeil som er påberopt og følgelig uforskyldt er blitt trukket inn som part i ankesaken. Lagmannsretten kan ikke se at denne betraktningsmåten har noe for seg all den stund han valgte å ta til motmæle slik han har gjort i dette tilfelle.

Omkostningene fastsettes på grunnlag av oppgave fra advokat Steinsvik, hvoretter salær utgjør kr 18000 og utlegg kr 500. Ankegebyret er fra 9. januar 1993 kr 11875, slik at samlet omkostningsansvar blir kr 30375.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse oppheves.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Forenede Liv, Livs- og pensjonsforsikring AS og Jørn Sørensen, in solidum, 30375 - trettitusentrehundreogsyttifem - kroner til Siv Martinsen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.