LE-1986-262
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-30 |
| Publisert: | LE-1986-00262 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 30. juni 1986 i ankesak nr. 262/86 hl.nr. 407/86. |
| Parter: | Ankende part: Leif Sundby (Prosessfullmektig: Advokat Geirr Jakobsen). Motpart: Idar Sundby (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Finholt). |
| Forfatter: | Lagmann Agnes Nygaard Haug, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Ola R. Melheim. Domsmenn: Gårdbruker Per Pedersen, Oppåker. Gårdbruker Kåre Løhren, Ruud |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §21, §64, §14, Tvistemålsloven (1915) §180, §172 |
Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommen "Søndre Bråten", gnr. 139, bnr. 12 i Aurskog-Høland. Søndre Bråten er en jordbrukseiendom på ca 51 dekar, hvorav ca 45 dekar er dyrket. Eiendommen ble kjøpt av Ole Kr. Sundby 21. februar 1939. Sundby drev eiendommen sammen med sin hustru Pauline frem til sin død 6. juni 1971. Deretter satt Pauline Sundby i uskifte til hun døde 1. november 1978. Ektefellene fullførte odelshevd i 1959. De hadde 8 barn, i aldersrekkefølge: Arne født 1922, Margit født 1925, Per født 1927, Henry født 1929, Oddrunn født 1931, Leif født 1934, Idar født 1938 og Gunnar født 1941. Etter Pauline Sundbys død ble Søndre Bråten skjøtet fra de øvrige 7 arvinger til eldste sønn Arne Sundby 19. november 1979. Arne overdro eiendommen til sin nest yngste bror Idar ved skjøte tinglyst 16. desember 1983. Broren Leif Sundby tok 5. desember 1985 ut stevning mot Idar for å løse gården på odel. Idar Sundby gjorde gjeldende at odelsløsning burde nektes med hjemmel i unntaksbestemmelsen i odelsloven §21. Det ble besluttet at spørsmålet om løsningsretten skulle avgjøres før odelstaksten, jfr. odelsloven §64.
Nes herredsrett avsa dom i saken 23. april 1986 med slik domsslutning:
"Idar Sundby frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann mente at den interesseovervekt som forelå i Idar Sundbys favør ikke var så sterk at løsning burde nektes. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens fremstilling nedenfor.
Leif Sundby har ved sin prosessfullmektig, advokat Geirr Jakobsen, i rett tid påanket herredsrettens dom. Han har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Idar Sundby tilpliktes å utstede skjøte til Leif Sundby på eiendommen "Søndre Bråten" gnr. 139 bnr. 12 i Aurskog-Høland mot betaling av den løsningssummen som blir fastsatt ved odelstakst.
2. Idar Sundby tilpliktes å erstatte Leif Sundby saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Idar Sundby har ved advokat Asbjørn Finholt tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes og Idar Sundby tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankeforhandling i saken ble holdt på Bjørkelangen 25. juni 1987. Etter begjæring av ankemotparten var retten satt med to jordbrukskyndige meddommere. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner. 5 av disse var nye for lagmannsretten. Retten, partene og prosessfullmektigene foretok befaring av eiendommen. Det går frem av rettsboken hva som ble dokumentert.
Forsåvidt angår de faktiske forhold er det på det rene at Leif og Idar bodde sammen med sine foreldre i barndomshjemmet til Leif giftet seg i 1968. Begge hjalp til med driften av gården, ved siden av at de hadde annet arbeid. Leif mener at han i denne tiden gjorde mer enn Idar, men dette kan under ingen omstendighet tillegges nevneverdig betydning i saken. Alle søskenene har åpenbart hjulpet til - særlig med onnearbeid - i forskjellige perioder. Det er imidlertid på det rene at det var Leif som i 1965 gikk til innkjøp av nye redskaper for gårdsdriften, således traktor, plog, harv, henger, høysvans og såmaskin. Disse redskaper ble igjen på Søndre Bråten etter at Leif giftet seg i 1968, og de befinner seg fortsatt der, selv om de selvsagt nå er blitt temmelig gamle. Leif har ikke fått noen betaling for disse redskapene, hverken av faren mens han levde eller senere av Idar.
Lagmannsretten legger videre til grunn at faren, i forbindelse med at Leif giftet seg i 1968, tok opp spørsmålet om ektefellene ville innrede leilighet på gården og flytte dit. Dette synes da å ha vært farens ønske, men Leif var ikke interessert i det. Det er ikke noe som tyder på at han da fikk tilbud om å overta gården.
Leif bisto med onnearbeidet på gården frem til farens død i 1971. Samme år giftet Idar seg, og han har senere drevet Søndre Bråten sammen med sin ektefelle. Eiendommen er ikke stor nok til å livnære en familie, og Idar har - på samme måte som faren tidligere - hele tiden hatt annet arbeid ved siden av. Han har utført en del planerings- og grøftingsarbeid, men har ikke ytet noen egentlig kapitalinnsats for gården. Det er ikke bestridt at Idar med sin familie hadde omsorgen for moren etter at hun ble syk og til hun kom på pleiehjem i 1975.
De fleste av søskenene var til stede under et såkalt "familieråd" hos moren på pleiehjemmet ca 1977. Formålet med dette møtet synes å ha vært at man skulle få en avklaring på spørsmålet om hva som skulle skje med gården. Det er uklart om man kom frem til en definitiv løsning, men det er i alle fall samstemmighet om at Arne - den eldste broren - sa at han ønsket å overta gården i kraft av sin odelsrett. Det er sprikende forklaringer om hva som ellers kan ha blitt sagt, for eksempel av partene i nærværende sak.
Etter at moren døde i 1978, ble gården som nevnt foran skjøtet fra medarvingene til Arne. Han gjorde i årene etter morens død en rekke forsøk på å oppnå varig fritakelse for bo- og driveplikten, og da slik at Idar fortsatt skulle drive Søndre Bråten og bo der. Disse søknadene ble avslått av landbruksmyndighetene, og det endelige resultat ble at Arne i 1981 oppnådde en tidsbegrenset fritakelse for boplikten frem til 31. desember 1983. Jordstyrets begrunnelse for å anbefale denne ordningen var at "hans bror Idar Sundby kan få tid til å skaffe seg et nytt sted å bo". Det er allerede nevnt at Arne Sundby overdro eiendommen til sin bror Idar ved skjøte tinglyst 16. desember 1983. Under ankeforhandlingen har både Arne og Idar bekreftet at bakgrunnen for dispensasjonssøknadene var håpet om at det endelige resultat skulle bli at Idar skulle få bli sittende med eiendommen. De fleste av søskenene - men ikke alle - var enige om at dette ville være den rimeligste løsning.
Leif Sundby har ellers for lagmannsretten anført følgende:
Han har ikke på noe tidspunkt gitt avkall på sin odelsrett, hverken ved konkret utsagn eller ved passivitet. Det er riktig at faren før han døde spurte om ikke Leif kunne flytte med sin familie til Søndre Bråten, men det var på det tidspunkt ikke noen praktisk løsning for ham, blant annet fordi begge foreldrene og Idar da bodde på gården, og det ville være dårlig med plass for enda en familie. Øverbysaken ( Rt-1986-395) som er nevnt av ankemotparten, er en helt konkret avgjørelse som ikke gir noen veiledning i nærværende sak.
Leif bestrider at han under morens sykdom og etter hennes død utviste noen form for passivitet som skulle lede til at han tapte sin odelsrett. Han fremholder spesielt at Arne på den tid hadde gitt uttrykk for at han ville overta gården. Leif var ikke kjent med at han kunne forhindre dette, for eksempel ved påberopelse av odelsloven §14.
Etter Leif Sundbys mening er de strenge vilkår i odelsloven §21 ikke på noen måte oppfylt i denne sak. Den ankende part viser til fagdommerens dissens i herredsretten, og kan i det store og hele slutte seg til hans begrunnelse. Leif mener at han hele tiden har gjort det som kunne forventes når det gjelder å varsle søskenene om at han ville være interessert i å overta gården, dersom det etter odelsrekkefølgen ble "hans tur".
Det bestrides ikke at Idar i de senere år har hatt en sterkere tilknytning til gården enn Leif, men det må da samtidig tas i betraktning at Idar i alle år har hatt fordelen av å bo på Søndre Bråten med sin familie. Forholdet mellom søskenene utviklet seg slik utover i 1970-årene at det var lite naturlig for Leif å avlegge mange besøk på gården.
Når det gjelder de mer jordbruksmessige vurderinger må det etter Leif Sundbys mening legges vekt på at Søndre Bråten aldri kan bli mer enn et støttebruk, og at enhver eier således må ha annet arbeid ved siden av.
Idar Sundby kan aldri ha hatt noen berettiget forventning om å bli sittende med gården. Idar var ikke kjent med samtalene mellom Leif og faren i 1968/70, og frem til den nye odelslov trådte i kraft i 1975 hadde man ingen unntak fra odelsretten. Idar hadde ingen grunn til å tro at Leif hadde fraskrevet seg odelsretten. Han var med på å skjøte gården til Arne etter morens død, og han må åpenbart ha vært kjent med landbruksmyndighetenes vilkår for dispensasjon fra boplikten, først og fremst at Idar selv måtte skaffe seg et annet sted å bo fra 31. desember 1983.
Den ankende part har vist til en lang rekke dommer om odelsloven §21. Foruten Stavrumdommen ( Rt-1978-268) er nevnt Rt-1979-1534, Rt-1980-967, Rt-1982-833, Rt-1984-1339, Rt-1986-395 og til Rt-1980-703 og Rt-1982-220.
Idar Sundby har som ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at Leif har gitt avkall på sin odelsrett, og at han i alle fall har tapt odelsretten ved passivitet. Bevisførselen har vist at Leif i 1968 ble spurt av sin far om han ville flytte til gården med sin ektefelle. Når Leif avslo dette tilbudet, betyr det at han sa nei til å overta gården og til senere å benytte seg av sin odelsrett. Dermed gikk odelsretten definitivt tapt. Saken har likhetspunkter med Øverbysaken i Rt-1986-395. Høyesterett mente der at den eldste broren hadde gitt klar beskjed om at han ikke ville benytte odelsretten. Også der hadde den yngste broren bodd hjemme og tatt seg av foreldrene. Det er i denne sammenheng også vist til Rt-1964-1310 og til Falkanger: "Odelsrett og åsetesrett" 156, øverst.
Også det som skjedde etter at Arne hadde fått skjøte i 1979 må kunne karakteriseres som passivitet fra Leifs side. Hadde han vært noe mer aktiv, og tatt kontakt med advokat, ville han fått råd om å påberope seg odelsloven §14. Ankemotparten har i denne forbindelse også vist til premissene i Gulating lagmannsretts dom av 24. april 1981 (Dommersnes-Apeland).
Under enhver omstendighet må Idar vinne frem ved hjelp av odelsloven §21. Det vises forsåvidt til den begrunnelse som herredsrettens flertall har gitt for sitt syn, og som ankemotparten tiltrer. Der er en rekke momenter som taler for at Idar bør få bli værende på gården, og samtlige disse er av en slik art at det i rettspraksis er lagt vekt på dem.
Leif har ikke opprettholdt kontakten med gården etter at faren døde. Det var ingen som hindret ham i å komme, men han gjorde intet for å bevare sin tilknytning til eiendommen. Det er vist til Rt-1986-197.
Idar måtte etter hvert sies å ha fått en berettiget forventning om å få overta gården. Selv om han ikke høres med at Leif hadde frafalt sin odelsrett eller mistet den ved passivitet, utviklet forholdene seg etter hvert slik at Idar hadde grunn til å tro at ingen av de eldre brødrene ville drive ham fra gården. Ankemotparten har her vist til Rt-1984-1339 (den første Høyesterettsdom der odelsrekkefølgen ble fraveket), til Eidsivating lagmannsretts dom av 21. desember 1984 (Grøndahlsaken) og til Rt-1985-461.
Det er videre pekt på foreldrenes ønske. Også dette er et moment som er tillagt vekt, bl.a. i den nettopp nevnte Grøndahlsaken og i Rt-1985-598. I nærværende sak tyder alt på at foreldrene - og særlig moren - ønsket at Idar skulle overta gården.
Endelig er morens sykdom et moment. Det var Idar og hans familie som bar byrden i den forbindelse helt til hun kom på pleiehjem. Også dette taler for at han nå får bli på den eiendom hvor han har nedlagt så meget av sin voksne arbeidskraft.
Ankemotparten har til slutt fremholdt at det i slike saker må foretas en helhetsvurdering, og at denne helhetsvurderingen her må slå ut i favør av ham. Det ville være urimelig at Leif nå skulle fordrive sin yngre bror fra gården. Også her vises det til Gulating lagmannsretts ovenfor nevnte dom av 24. april 1981.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og finner at Leif Sundby i kraft av sin odelsrett må få løse eiendommen.
I anledning den nye anførsel for lagmannsretten bemerkes: En kan ikke finne det godtgjort at Leif på noe tidspunkt har gitt avkall på sin odelsrett. Lagmannsretten må legge til grunn at Leif Sundby ikke fikk noe tilbud av sin far om å overta gården før faren døde. Det er mulig at faren i 1968 ønsket at Leif skulle forpakte gården, men lagmannsretten finner det forståelig at Leif da hadde motforestillinger mot å etablere seg på gården. Det er på det rene at i tillegg til foreldrene hadde også Idar da fast bopel på eiendommen. Våningshuset på gården er relativt lite og enkelt, og det vil ikke lett kunne gi tilfredsstillende plass for 2 ektepar og en ugift bror. Under enhver omstendighet finner ikke lagmannsretten at et avslag fra Leifs side i 1968 kan anses som et frafall av odelsrett, og en kan heller ikke se at han senere har gitt avkall på odelsretten eller opptrådt slik at odelsretten har falt bort ved passivitet. Leif Sundby hadde 3 eldre brødre, og han må høres med at han ikke fant det naturlig å gå sterkere ut før det eventuelt ble "hans tur".
Lagmannsretten finner ikke at unntaksbestemmelsen i odelsloven §21 kan komme til anvendelse i nærværende sak, og kan i så måte stort sett tiltre den juridiske dommers, sorenskriver Dietrichs', dissens i herredsretten. Det er mulig at rimelighet kunne tilsi at Idar fikk bli boende på Søndre Bråten, men det er ikke det som er vurderingstemaet. Spørsmålet er om det ville være "klårt urimeleg" om Leif fikk benytte sin odelsrett. Såvel loven ord som rettspraksis i tilknytning til lovbestemmelsen viser at det skal være en betydelig overvekt i favør av den dårligst prioriterte før det kan bli aktuelt å fravike odelsrekkefølgen. Slik overvekt kan ikke sies å foreligge her. Hverken Idars tilknytning til gården eller hans mulige forventning om å få bli sittende med den kan sies å ha en slik styrke at den spesielle unntaksbestemmelsen i odelsloven §21 bør komme til anvendelse. Forsåvidt angår forventningen bemerkes at det som skjedde i årene etter morens død, klarligvis ikke kan tale i favør av Idar. Tvertimot bekrefter dette at Idar - på samme måte som flere av de andre søsknene - regnet med at Leif ønsket å benytte sin odelsrett og at man søkte å hindre ham i dette ved de opplysninger som ble gitt til landbruksmyndighetene, og ved å holde salget fra Arne til Idar skjult for Leif.
Anken har etter dette ført frem. Saken må kunne anses såvidt tvilsom at det var rimelig for Idar Sundby å se dom i herredsretten. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse bør derfor stadfestes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. For lagmannsretten bør Leif Sundby få erstattet sine saksomkostninger i samsvar med loven hovedregel. Advokat Geirr Jakobsen har innlevert saksomkostningsoppgave, og denne legges til grunn. Saksomkostningene settes til kr. 23800, hvorav kr. 17500 er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Idar Sundby tilpliktes å utstede skjøte til Leif Sundby på eiendommen "Søndre Bråten", gnr. 139 bnr. 12 i Aurskog-Høland mot betaling av den løsningssummen som blir fastsatt ved odelstakst.
2. Herredsrettens domsslutning punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Idar Sundby til Leif Sundby kr. 23.800,- -treogtyvetusenåttehundrekronerinnen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.