LE-1991-1960

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-09-28
Publisert:	LE-1991-01960
Stikkord:	Naturvernloven, Freding
Sammendrag:
Saksgang:	- Kongsberg byrett Nr. 5/1989 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01960 B - Anket til Høyesterett, overskjønnet stadfestet så langt det er påanket, se Høyesterett HR-1994-00167 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv.fullmektig Frode Innjord). Saksøkt: 1. Odd Wangestad 2. Flesberg Torvindustri (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorstein Vale).
Forfatter:	Rettens formann: Lagmann Nils Erik Lie. Skjønnsmenn: 1. Herredsskogmester Ole Wigen 2. Gårdbruker Per Gunnar Brandsæter 3. Gårdbruker Ole O. Dramdal 4. Adjunkt Helga Huslende Sandengen
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §28, Naturvernloven (1970) §20, §20a, §8, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, §12, §30, Oreigningsloven (1959), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

- - - -

Overskjønn :

Ved kgl. res. av 20. juni 1986 ble Vangestadmyra i Flesberg fredet som naturreservat. Staten v/ Miljøverndepartementet begjærte skjønn etter naturvernloven §20a 27. februar 1989. Kongsberg byrett avhjemlet skjønnet 14. juni 1991.

Grunneieren Odd Wangestad, og Flesberg Torvindustri v/ Arne Sørensen, som har leiet rettigheter til torvuttak på myra av Wangestad, har i rett tid begjært overskjønn. Overskjønnsforhandlinger er holdt på Kongsberg 25. og 26. august 1992. Partsrepresentasjonen og hva som har vært dokumentert fremgår av rettsboken. Som for byretten har sivilagronom Ole Lie vært oppnevnt som jordbrukssakkyndig. Lagmannsretten har også oppnevnt skogbrukssjef Narve Lid som skogbrukssakkyndig. Begge de sakkyndige har avgitt skriftlig erklæring, og en supplerende muntlig redegjørelse under forhandlingene. Lagmannsretten har foretatt befaring av det areal som omfattes av fredningen.

Fredningsbestemmelsene, som utgjør skjønnsforutsetningene, er inntatt i byrettens skjønn. I tillegg ble partene under forhandlingene for byretten enige om følgende ytterligere skjønnsforutsetning: Partene er enige om å engasjere skogbrukssjef Narve Lid til å foreta oppmåling av de målbare dimensjoner av tømmer i reservatet, og samtidig fastsette bruttoverdien etter de gjeldende salgsvilkår. Skjønnsretten utsetter spørsmålet om fastsettelse av erstatningen for påstående tømmer i 3 måneder, idet partene tar sikte på å komme frem til en avtale.

Forvaltningsmyndigheten foretar oppmerking av reservatet før oppmålingen skjer

Byretten har ikke ytterligere behandlet spørsmålet om erstatning for virket. Partene har imidlertid ikke kommet til utenrettslig enighet om virkeserstatningen, og har begjært den fastsatt av lagmannsretten i forbindelse med overskjønnet forøvrig. Lagmannsretten har oppnevnt skogbrukssjef Lid som sakkyndig for å foreta de nødvendige målinger og beregninger vedrørende virket. Forøvrig står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten, og lagmannsretten viser for så vidt til byrettens grundige redegjørelse for saksforholdet.

Staten har som for byretten gjort gjeldende at Arne Sørensen ikke har krav på erstatning som følge av fredningen. Da kontrakten om leie av myra ble inngått, var han således kjent med det foreliggende utkast til verneplan. Han kunne ikke ha noen berettiget forventning om å få etablere aktivitet i strid med den foreslåtte plan, og vil heller ikke være berettiget til erstatning ved gjennomføringen av planen. Han befinner seg i en egenrisikosone, på samme måte som man vil gjøre ved tiltak som etableres i strid med gjeldende regulering, før ekspropriasjon til gjennomføring av den aktuelle plan er besluttet.

Alternativt kan man komme til det samme resultat ved en analogisk anvendelse av oreigningsloven §28 første ledd, idet foreleggelsen av verneplanutkastet for berørte parter må likestilles med den høring som skal finne sted etter oreigningsloven §12. At fremtidige bruksendringer er svakere beskyttet ved fastsettelse av erstatning for fredning etter naturvernloven enn ved ordinære ekspropriasjonsinngrep, underbygger at oreigningsloven §28 kan anvendes analogisk.

Ikke i noe fall kan den samlede erstatning til eier og leier bli høyere enn erstatningen i de tilfeller hvor de samlede eierbeføyelser fortsatt befinner seg på eierens hånd. Avgjørelsen i Rt-1979-971 (Rønnåsmyra I) kan ikke tillegges vekt i den foreliggende sak, idet leietageren der fikk erstatning på grunnlag av investeringer fra tiden før fredningsarbeidet ble påbegynt.

Staten aksepterer at Wangestads tap av muligheten til bortleie av torvuttak i seg gir grunnlag for erstatning. Ved erstatningsfastsettelsen må det imidlertid sees bort fra kontrakten med Sørensen, og tas utgangspunkt i en erfaringsmessig sannsynlig utnyttelsesgrad. Det aksepteres i og for seg at prisnivået på fredningstidspunktet tilsvarte den avgift på kr 10,- pr m3 som ble avtalt med Sørensen. Det må imidlertid sees bort fra den reguleringsklausul kontrakten inneholder. Det er heller ikke grunn til å basere erstatningen på et større påregnelig uttak enn 1000 m3 årlig. I de år Sørensen drev på stedet, tok han således ikke ut mer enn ca 600 m3 årlig, og han budsjetterte med et uttak på 800 m3 årlig.

Etter statens syn er det ikke grunnlag for å tilkjenne Wangestad erstatning for tap av dyrkingsjord som følge av at det ikke lenger er aktuelt å dyrke opp myra. Dette kunne uten fredningen ha vært aktuelt etter eventuell avtorving. Det er akseptert at Wangestad ikke har annen aktuell dyrkingsjord enn myra. Oppdyrking av denne etter avtorving ville imidlertid hverken ha vært lønnsomt eller påregnelig. Det er for så vidt vist til den jordbrukssakkyndiges beregninger. Ved vurderingen av kapitalkostnadene må det tas utgangspunkt i det alminnelige rentenivå ved fremmedfinansiering, og familiens arbeidsinnsats må prissettes som produksjonskostnad, jfr. Agder lagmannsretts overskjønn i RG-1991-94. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for tilpasningstap. Eiendommen kan fortsatt skaffe full beskjeftigelse, og den nødvendige tilpasning vil ha skjedd før oppdyrking kan finne sted. Oppdyrking ville i ethvert fall ha skjedd over svært lang tid, slik at det ved en eventuell fastsettelse av erstatning for tap av dyrkingsjord må foretas en betydelig neddiskontering.

Erstatningen for skogsmarken i randsonen må fastsettes på grunnlag av en kapitalisering av reduksjonen i eiendommens balansekvantum etter de retningslinjer som er trukket opp i Høyesteretts dom i Rt-1992-217 (Ulvåkjølen). Erstatningsfastsettelsen må skje på grunnlag av virkesprisene på fredningstidspunktet og de generelle driftskostnader for eiendommen, ikke de lavere kostnader for fredningsarealet, hvor driftsforholdene er gunstige.

Angående kapitaliseringsrentefoten har staten vist til Rt-1986-178 (Noem), og gjort gjeldende at denne avgjørelsen ikke kan tas til inntekt for en ren realrentebetraktning. Den gjennomsnittlige realrente for bankenes innskudd og utlån har over de siste år ligget på ca 8 %. En mellomting mellom dette og det rentenivå som vanligvis har vært benyttet ved fastsettelse av skogerstatninger kan være passende.

Staten har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for den del av overskjønnet som angår Flesberg Torvindustri v/Arne Sørensen.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for den del av overskjønnet som angår Odd Wangestad.

Wangestad og Sørensen har gjort gjeldende at deres forhold må vurderes individuelt, og at den samlede erstatning derfor kan bli høyere enn ved en verdsettelse av samtlige beføyelser på en hånd.

Fredningsbestemmelsenes pkt. IV 3, som angir en rekke konkrete tiltak som ikke må iverksettes i reservatet, gir avslutningsvis uttrykk for at opplistingen ikke er fullstendig. De saksøkte har gjort gjeldende at lagmannsretten må se bort fra eventuelle fremtidige rådighetsinnskrenkninger som ikke er uttrykkelig spesifisert i skjønnsforutsetningene. Dersom slike skulle bli pålagt og medføre økonomisk tap, må de saksøkte ha anledning til å fremsette erstatningskrav i den anledning ved et senere skjønn. De har vedrørende dette spørsmål vist til Midt-Trøndelag herredsretts skjønn i RG-1988-401.

For Sørensens vedkommende må det legges avgjørende vekt på at planene om industriell utnyttelse av Vangestadmyra går tilbake til 1979/80, og at forhandlingene mellom ham og Wangestad hadde pågått i lang tid før kontrakten ble undertegnet. Tidspunktet for den formelle kontraktsinngåelse kan da ikke være avgjørende.

Noe fredningsvedtak var ikke fattet da kontrakten ble inngått. Både Flesberg kommune og en rekke privatpersoner og organisasjoner hadde på det daværende tidspunkt gått sterkt imot fredning. Det var fullt berettiget av Sørensen og Wangestad å regne med at fredningsforslaget ikke ville føre frem, og ingen grunn til å vente med å inngå kontrakten.

Oreigningsloven §28 kan ikke få anvendelse. De dommer staten har trukket frem, gjelder avslag på erstatningskrav knyttet til aktiviteter som var iverksatt i strid med gjeldende regulering, og er uten betydning for den foreliggende sak. Wangestad og Sørensen har vist til Rt-1979-971 (Rønnåsmyra I). Etter deres syn gjelder denne en parallell sak. Avgjørelsen viser også at det er berettiget å innrette seg på at en midlertidig fredning ikke blir permanent. Alle aktiviteter som er iverksatt ved den endelige fredning, kan således gi grunnlag for erstatning. I den foreliggende sak ble fredningsvedtaket først truffet 20. juni 1986, lenge etter kontraktsinngåelsen.

Sørensen har på dette grunnlag gjort gjeldende at hans erstatningskrav må beregnes på grunnlag av et forventet uttaks- og omsetningskvantum på 3000 m3 årlig. En realistisk omsetningsverdi for ferdig pakket produkt er kr 225,- pr m3. Når det tas hensyn til avgiften til Wangestad på kr 10,- pr m3 og forventede driftskostnader på kr 40,- pr m3 vil tapet utgjøre minst kr 525000 årlig. Det må videre legges til grunn for erstatningsfastsettelsen at avtalen ville ha blitt forlenget inntil all anvendelig torv var tatt ut, jfr. Rt-1953-621 (Pollux).

For Wangestad må det fastsettes en tilsvarende erstatning for tapt avgift, basert på kr 10,- pr m3 i den første 5-årsperioden, og deretter kr 17,- pr m3, overensstemmende med reguleringsbestemmelsen i kontrakten.

Angående kravet om erstatning for tapt dyrkingsjord er det gjort gjeldende at kalkylene må baseres på mer lønnsomme vekster enn havre, som den jordbrukssakkyndige har benyttet. Poteter og grønnsaker er aktuelle alternativer. Dyrkingskostnadene er også for høyt anslått, og det må tas hensyn til at 12-13 dekar i randsonen kunne ha vært avskoget og dyrket opp umiddelbart. Det samme gjelder det areal som allerede er avtorvet.

Ved fastsettelse av erstatning for skogsmarken er det den tapte utnyttelse på Wangestads egen hånd som skal erstattes. Det må derfor sees bort fra eiendommens balansekvantum og reduksjonen av dette, og fastsettes erstatning på grunnlag av netto realisasjonsverdi for virket i randsonen. Ved vurderingen av driftskostnadene må det tas hensyn til Wangestads egen arbeidsinnsats.

I forbindelse med kapitaliseringen ved fastsettelsen av erstatning for grunn- og venteverdier må det legges vekt på at skogeiendommer er et knapphetsgode, og at kjøpere generelt er tilfreds med en avkastning av sine investeringer på 1-2 %. Det er derfor feilaktig når Høyesterett i Rt-1986-178 (Noem) også har trukket inn omsetningsverdier. Det må foretas en realrentevurdering og tas utgangspunkt i den avkastning skogen faktisk gir. Det er da ikke grunnlag for å benytte en høyere kapitaliseringsfaktor enn 3 1/2 %.

Vedrørende avsavnsrenten er det vist til at det er gått lang tid siden skjæringstidspunktet i 1986, og at det derfor er riktig å fastsette rentes rente i tillegg til selve renten. Det er også vist til at rentenivået var høyere i 1986 enn idag.

De saksøkte har nedlagt slik generell påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. De saksøkte tilkjennes full erstatning for de økonomiske følger av fredningsvedtaket, slik det angis i de spesielle påstander. Underskjønnets erstatningsfastsettelser forhøyes.

3. Lagmannsretten legger til grunn for erstatningsfastsettelsen at opplistningen av forbud i fredningsbestemmelsenes pkt. IV, mot inngrep og tiltak fra grunneierens side, er uttømmende, og at virkningene av eventuelle nye bestemmelser ikke omfattes av nærværende skjønn, og henvises til senere avtale eller skjønn.

4. De saksøkte tilkjennes full erstatning for avsavn med 14 % årlig rente, regnet med rentesrente, fra 20. juni 1986 og frem til forfall - når skjønnet er rettskraftig. Fra forfall fastsettes å løpe den til enhver tid lovlige morarente, regnet av det samlede forfalte krav.

5. Saksøkeren pålegges å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder godtgjørelse til skjønnsmenn og sakkyndige.

6. De saksøkte tilkjennes full erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand for lagmannsretten.

De saksøkte har i tillegg nedlagt slike spesielle påstander:

T.nr. 1. Odd Wangestad:

Påstand: Erstatning for

1. Tap av salgsverdi for uttak av 125000 m3 torv, beregnet med først ca 3000 m3 uttak pr. år og økende årlige uttak inntil ferdige uttak av det hele kvantum innen 30 år. Verdien fastsettes på grunnlag av kontrakt med Flesberg Torvindustri av 10/6-83, for de første 10 år, og med senere påregnelig verdistigning.

2. Tap av ca 80 da. ferdig oppdyrket jordbruksareal, beregnet med utgangspunkt i 12 da. oppdyrket areal pr. 1983, økende med først ca 2 da. årlig oppdyrket areal og ytterligere økende areal for hvert år inntil oppdyrking av det hele areal innen 30 år.

3. Tap av det skogbevokste i fredningsområde, erstattet med realisasjonsverdien for standskogen, og differanseverdien for skoggrunn pluss tapt venteverdi.

4. Arronderings- og naboulempe for skogproduksjon og skogsdrift på gjenværende skogareal.

T.nr.2. Flesberg Torvindustri v/Arne Sørensen.

Påstand:

Erstatning for

1. Tapt produksjonsverdi for utnyttelse av torvkontrakt av 10/6-83. basert på kontraktfestet 20 års løpetid, og med påregnelig ytterligere forlengelse inntil de anvendbare torvresurser - ca.125000 m3 - måtte være fullt utnyttet. Det legges til grunn at virksomheten har vært fullt oppbygget for drift med hensiktsmessig maskineri og utstyr.

2. Tap ved avvikling av igangværende torvproduksjon og salg av maskineriet, i den grad den positive kontraktsinteresse ikke måtte bli dekket ved erstatningsfastsettelsen under pkt. 1.

Lagmannsretten bemerker:

I spørsmålet om Flesberg Torvindustri v/ Arne Sørensen kan kreve erstatning for næringstap, har lagmannsrettens flertall - rettens formann og skjønnsmennene Wigen og Dramdal - kommet til det samme resultat som byretten.

Sørensen har bekreftet at han var kjent med det foreliggende utkast til verneplan, som også omfattet Vangestadmyra, da han inngikk kontrakten med Wangestad 10. juni 1983. Han har videre forklart at han aldri fikk noe ordentlig svar når han kontaktet fylkesmannens miljøvernavdeling for å få høre hvordan det gikk med saken. Han var kjent med at Flesberg kommune gikk imot fredning av Vangestadmyra. Selv anså han det som sentralt å få i gang ny virksomhet i kommunen. Særlig som følge av kommunens standpunkt anså han det som utelukket at myra ville bli fredet. Han anså det derfor som risikofritt å starte opp virksomheten.

Flertallet er enig med Sørensen i at det ikke kan legges avgjørende vekt på avgjørelsene i Rt-1915-497, Rt-1933-740 og Rt-1957-1231, idet de erstatningskrav som ble avslått ved alle disse avgjørelser, var knyttet til virksomhet som var etablert i strid med en allerede vedtatt regulering. Noen slik situasjon foreligger ikke i den aktuelle sak. På den annen side kan det heller ikke legges avgjørende vekt på avgjørelsen i Rt-1979-971 (Rønnåsmyra I), som Sørensen har trukket frem. Her var således situasjonen at de investeringer som ga grunnlag for erstatning som følge av den midlertidige fredning, allerede var foretatt da bedriften ble kjent med fredningsplanene.

Etter flertallets syn må det prinsipp som er kommet til uttrykk i oreigningsloven §28 første ledd, få tilsvarende anvendelse ved reservatfredning etter naturvernloven §8 jfr. §20. Erstatningen for fredningen skal fastsettes i samsvar med de materielle regler i ekspropriasjonserstatningsloven. Dette trekker i retning av at også øvrige ekspropriasjonsrettslige regler bør få anvendelse så langt de passer. Det følger videre av oreigningsloven §30 at loven saksbehandlingsregler - herunder bestemmelsen i §28 - får anvendelse "så langt dei høver og ikkje strider mot serføresegner om tilhøvet" ved ekspropriasjon etter spesiallovgivningen. Selv om regelen er formulert ut fra forutsetningen om at det kreves et særlig samtykke til ekspropriasjon, får den også anvendelse i de tilfeller hvor det er etablert ordninger med direkte ekspropriasjonsrett, jfr. Sandene og Keiserud, Oreigningsloven med kommentarer, 2. utgave, 285-86. Anvendelsesområdet er således omfattende, og dekker forskjellige former for innhenting av forhåndsuttalelse. At erstatningskrav knyttet til fremtidige bruksendringer generelt vil stå svakere ved reservatfredninger, hvor eiendomsretten forblir på grunneierens hånd, enn ved ordinære ekspropriasjonsinngrep, underbygger også etter flertallets syn at oreigningsloven §28 første ledd, må gjelde tilsvarende i et tilfelle som det foreliggende. Endelig må en utvidet anvendelse av regelen til også å omfatte reservatfredninger, sees som utslag av et generelt, ekspropriasjonsrettslig lojalitetsprinsipp, slik dette bl.a. har kommet til uttrykk i Rt-1970-174. Det relativt vidtgående tilpasningskrav til ekspropriaten som etterhvert er utviklet i rettspraksis, kan sees som utslag av det samme prinsipp. Tilpasningsplikten er like vidtgående ved en reservatfredning som ved en ekspropriasjon, jfr. bl.a. Rt-1992-217 (Ulvåkjølen).

Flertallet er etter dette kommet til at den grunneier eller rettighetshaver som er kjent med en foreliggende fredningsplan, ikke kan kreve erstatning knyttet til virksomhet som er satt i gang etter at han ble kjent med planene, medmindre han skulle ha særlig grunnlag for å basere seg på at planene allikevel ikke blir gjennomført. At det i og for seg er lovlig å etablere slik virksomhet, kan ikke være avgjørende.

I den foreliggende sak ble kontrakten mellom Wangestad og Sørensen inngått 10. juni 1983. Det kan ikke legges til grunn at det var inngått bindende avtale mellom partene på noe tidligere tidspunkt. Begge var kjent med utkastet til verneplan, som fylkesmannen hadde sendt på høring, bl.a. til berørte grunneiere, ved brev av 14. juli 1982. Flertallet anser det som utvilsomt at naturforvalter Anderson eller andre ansatte ved fylkesmannens miljøvernavdeling, som Wangestad og Sørensen hadde en viss telefonkontakt med før fredningen ble endelig vedtatt, ikke kan ha gitt noe grunnlag for en oppfatning om at fredningen ikke ville bli gjennomført. Det har ikke foreligget andre holdepunkter for partenes tro på at myra ikke ville bli fredet, enn at Flesberg kommune hadde gått imot forslaget. Dette er etter flertallets syn ikke tilstrekkelig til at den virksomhet som ble iverksatt etter at utkastet til verneplan ble sendt på høring, kan være erstatningsrettslig vernet i det foreliggende tilfelle.

Flertallet finner grunn til å tilføye at det ikke trekker i tvil at Sørensen har lidt et ikke ubetydelig tap, og at han først og fremst har vært motivert av ønsket om å etablere nye arbeidsplasser i en næringsfattig kommune. Karakteristikken "støtende", som byretten har benyttet på en eventuell erstatning til ham, er også etter flertallets syn lite treffende.

Lagmannsrettens mindretall, skjønnsmennene Brandsæter og Sandengen, er kommet til at Sørensen må ha krav på erstatning for inngrepet. Etter mindretallets syn hadde Sørensen da han etablerte virksomheten, skjellig grunn til å bygge på at fredningen av Vangestadmyra ikke ville bli gjennomført. Det må her legges avgjørende vekt på at Flesberg kommune gikk aktivt mot fredningen, og at man i kommunen var av den klare oppfatning at innvendingene mot fredning ville føre frem, bl.a. fordi Sørensen også tidligere har vist at han er i stand til å skape arbeidsplasser.

Vedrørende erstatningen til grunneieren Wangestad bemerkes:

Eiendommen har etter de foreliggende opplysninger ca 119 daa dyrket mark, som i dag benyttes til kornproduksjon, og ca 1768 daa produktiv skog. Det vesentlige av skoggrunnen er av høy bonitet, og det er overvekt av hugstmoden skog. Reservatet dekker ca 90 daa. Herav har den sakkyndige skogbrukssjef Lid registrert ca 26,5 daa i randsonen som produktiv skog. Forøvrig består reservatet av myr. Partene er enige om at eiendommen ikke har aktuelle oppdyrkingsmuligheter utenfor reservatet. Standskogen i reservatet er målt til 342 m3. Tilveksten er beregnet til 12,73 m3, eller 3,7 % årlig, mens driftsplanen angir tilveksten for hele eiendommen til 2,7 % årlig.

Erstatningen for skoggrunn med påstående virke blir etter dette å fastsette på grunnlag av en kapitalisering av reduksjonen i eiendommens samlede balansekvantum, overensstemmende med de retningslinjer som er trukket opp i Rt-1992-217 (Ulvåkjølen).

Eiendommens driftsplan, som er utarbeidet i 1989 på grunnlag av registreringer fra 1987, angir total kubikkmasse til 24405 m3 og balansekvantum til 739 m3, tilsvarende 3 % av kubikkmassen. Balansekvantum er høyere enn tilveksten, hvilket henger sammen med overvekten av hugstmoden skog. Hugstklassefordelingen synes ikke å avvike vesentlig for fredningsarealet, sammenlignet med eiendommen sett under ett. Lagmannsretten er under disse omstendigheter kommet til at det må legges til grunn at eiendommens samlede balansekvantum er blitt redusert med ca 12 m3 - hvilket tilsvarer 3,5 % av standskogen i reservatet - som følge av fredningen.

Erstatningsfastsettelsen skal baseres på tømmerprisene for 19851986.

Ved erstatningsfastsettelsen må det videre tas hensyn til at reservatet har gode driftsforhold og ligger nær bilvei. Driftsutgiftene ville således ha vært lavere enn på eiendommen forøvrig. Dette forhold lar seg ikke kompensere ved den tilpasning som skjer ved at man hugger et annet sted hvor utgiftene er høyere, idet årlig avvirkningsvolum må forutsettes å være det samme.

Under disse omstendigheter og forøvrig på bakgrunn av de registreringer som er foretatt av skogbrukssjef Lid legger lagmannsretten til grunn en sams netto virkespris på kr 250,- pr m3.

Ved fastsettelsen av kapitaliseringsrentefoten har retten bygget på de prinsipper som er kommet til uttrykk i Rt-1986-178 flg. (Noem), jfr. Rt-1992-217 (Ulvåkjølen). Valget av rentefot må bygge på at det skal skje en viss verdisikring av erstatningen. Forøvrig må det legges til grunn at det aktuelle reinvesteringsalternativ for Wangestad vil være i skogbruket, om ikke nødvendigvis i kulturarbeid. Det er ikke opplyst noe om aktuelle investeringer i jordbruket eller om andre investeringsbehov eller aktuelle måter for anvendelse av erstatningen som kan gi grunnlag for noen særskilt høy avkastning. Kapitaliseringsrentefoten fastsettes som en gjennomsnittlig langtidsforrentning, som også skal gi en viss inflasjonskompensasjon, for vanlige og fornuftige investeringer i skogbruket. En rentefot på 3 1/2 % årlig finnes passende.

Erstatningen for skoggrunn med påstående virke fastsettes etter dette til kr 85000,-.

Wangestad har videre krevet erstatning for tap av inntekt som følge av at han blir avskåret fra å leie bort rett til torvuttak på myra. Etter de foreliggende opplysninger legges det til grunn at myra har kvaliteter som gjør den særlig egnet til blomsterjord, og at markedspotensialet for slik jord er betydelig. Det skjer bl.a. en betydelig import fra Sverige. Selv om det sees bort fra kontrakten med Sørensen, er lagmannsretten enig med byretten i at det i ethvert fall ville ha vært påregnelig med etablering av torvuttak på myra i nær fremtid, og at prisene i kontrakten med Sørensen avspeiler et realistisk prisnivå. Lagmannsretten bygger videre på at det over tid ville ha vært grunnlag for et betydelig større gjennomsnittlig årlig uttak enn byretten har lagt til grunn. Antagelig vil opp mot 2000 m3 årlig være realistisk. Lagmannsretten finner videre å kunne bygge på at myra inneholder ca 100000 m3 nyttbar masse. Dette innebærer at den ville ha gitt grunnlag for drift i ca 50 år. En viss prisjustering ville ha skjedd i driftsperioden. Det tas ved vurderingen utgangspunkt i en gjennomsnittsavgift for hele perioden på ca kr 12,- pr m3. De forventede løpende årlige inntekter må neddiskonteres til nåtidsverdi. En er enig med byretten i at det i denne forbindelse bør benyttes en rentefot på 6 %. Erstatningen for tapt inntekt av torvuttak fra myra fastsettes etter dette til kr 300000,-.

Påregnelig utnyttelse av myra etter avtorving er som dyrkingsjord. Den må antas å være velegnet til oppdyrking. Wangestad har ikke alternative oppdyrkingsmuligheter, og lagmannsretten er enig i at han har krav på erstatning for tapet av dyrkingsjord. Ved beregningen av tapets størrelse er det tatt utgangspunkt i kalkylene fra den jordbrukssakkyndige. Oppdyrking kunne bare ha skjedd i takt med og etter avtorvingen, og slik at det også for denne posts vedkommende må foretas en betydelig neddiskontering. En rentefot på 6 % finnes videre passende. Erstatningen for tap av dyrkingsjord fastsettes etter dette til kr 20000,-.

Forøvrig kan lagmannsretten ikke se at det oppstår erstatningsbetingende ulemper på resteiendommen som følge av fredningen.

Samlet erstatning til Odd Wangestad fastsettes etter dette til kr 405000,-.

Avsavnsrenten løper fra 20. juni 1986, et tidspunkt da det generelle rentenivå var noe høyere enn idag. Rentefoten settes passende til 13 % årlig. Dette inkluderer rentes rente. Det er tatt utgangspunkt i de retningslinjer som er trukket opp i Høyesteretts dom i Rt-1984-476 flg.

Når det gjelder pkt. IV 3 i fredningsbestemmelsene, som uttrykkelig er angitt å ikke være uttømmende, er lagmannsretten enig med Wangestad i at det ikke kan tas hensyn til rådighetsinnskrenkninger som ikke uttrykkelig fremgår av skjønnsforutsetningene. Dersom det skulle bli fastsatt nye forbud i pkt. IV 3, må han således kunne få prøvet om disse gir grunnlag for ytterligere erstatningskrav, uhindret av nærværende skjønn. Det må imidlertid anses som svært lite realistisk at en slik situasjon skulle kunne inntre.

Overskjønnet er begjært av Wangestad og Sørensen. Sørensen har ikke oppnådd noe bedre resultat enn for byretten. De spørsmål som knytter seg til hans erstatningsrettslige posisjon er imidlertid tvilsomme, og ikke tidligere løst i forbindelse med reservatfredning. Det dreier seg for hans vedkommende om et betydelig tap, selv om selve det krav som er fremsatt, synes lite realistisk. Etter lagmannsrettens syn hadde han rimelig grunn til å begjære overskjønn, og en har etter omstendighetene kommet til at han bør få dekket saksomkostninger i medhold av skjønnsloven §54a første ledd litra b). Wangestad har oppnådd et bedre resultat enn for byretten, og skal ha dekket saksomkostninger i medhold av skjønnsloven §54a første ledd, jfr. §54.

H.r.advokat Thorstein Vale, som har representert Wangestad og Sørensen, har inngitt omkostningsoppgave og oppgitt sitt samlede tilgodehavende eksklusive rettsgebyr og omkostninger til skjønnsmenn til kr 41666,-, hvorav kr 38800,- utgjør salær. Han har ytterligere oppgitt Wangestads omkostninger til teknisk bistand til kr 9000,-.

Lagmannsretten bemerker at prosessfullmektigen representerte de samme parter for byretten, og at det vanskelig kan sees at saken har stått i noen annen stilling for lagmannsretten enn den gjorde for byretten. Forhandlingene for lagmannsretten tok 2 dager, hvorav 1 langvarig. Salæret fastsettes til kr 27000,-, med tillegg av utgifter som nevnt, tilsammen kr 29866,-.

Det kan ikke sees at det er grunnlag for å erstatte Wangestad utgifter til teknisk bistand. Utgiftene gjelder skogregistrering utført av Vestfold-Lågen Skogeierforening. Arbeidet er identisk med det som umiddelbart etter ble utført av skogbrukssjef Lid som rettsoppnevnt sakkyndig, og har i det vesentlige gitt sammenfallende resultat. Det ble iverksatt av Wangestad etter eget tiltak, etter at spørsmålet om skogregistrering var reist for lagmannsretten, men før retten hadde foretatt oppnevnelse av skogbrukssakkyndig eller truffet annen beslutning i sakens anledning. Det kan etter dette ikke sees at utgiftene til Vestfold-Lågen Skogeierforening representerer noen nødvendig utgift som kan kreves erstattet.

Staten v/ Miljøverndepartementet dekker de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.

Med unntak av den dissens det er redegjort for foran, er overskjønnet enstemmig.

Slutning :

1. Staten v/ Miljøverndepartementet betaler slik erstatning til Odd Wangestad som er fastsatt foran.

2. Arne Sørensen tilkjennes ikke erstatning.

3. Avsavnsrente av erstatningen til Odd Wangestad fastsettes til 13 - tretten - prosent årlig fra 20. juni 1986 til betaling skjer.

4. I erstatning for saksomkostninger betaler staten v/ Miljøverndepartementet 29866 - tjuenitusenåttehundreogsekstiseks - kroner til Odd Wangestad og Arne Sørensen under ett. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.