LE-1992-2013

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-07-02
Publisert:	LE-1992-02013
Stikkord:	Kausjon
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 91-08340 A/47 Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02013 A.
Parter:	Ankende part: Britt Jernbekk (Prosessfullmektig: Advokat Christian Venge Tollefsen). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Terje Larsen).
Forfatter:	1. Lagmann Rakel Surlien 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Kst. lagdommer Erik Møse
Lovhenvisninger:	Gjeldsbrevloven (1939) §39, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §13

Britt Jernbekk var samboer med Bernt Jørgen Søraa til våren 1988. De hadde adskilt økonomi. I forbindelse med at Søraa i begynnelsen av 1986 ønsket å begynne snekkervirksomhet, trengte han kapital. Jernbekk samtykket i å kausjonere sammen med samboerens søster Anita Søraas. A/S Valid Finans (heretter Valid) formidlet et markedslån, som Christiania Bank og Kreditkasse (heretter banken) stilte seg som selvskyldnerkausjonist for. 29 januar 1986 underskrev Jernbekk en selvskyldnerkausjon med bl a følgende ordlyd:

Undertegnede Britt Jernbekk Anita Søraa stiller seg herved som selvskyldnerkausjonist/er overfor Christiania bank og kreditkasse for et beløp stort kroner 250000,- tohundreogfemtitusen 00/100 - med renter, provisjon og omkostninger som sikkerhet for det ansvar Christiania bank og kreditkasse måtte komme i som følge av dens garanti kroner 250000,- tohundreogfemtitusen 00/100 - for regning av Bernt Jørgen Søraa i favør av Kreditkassen pr. kommisjon.

Gjeldsbrevet ble undertegnet av Jernbekk 29 januar 1986. 30 januar 1986 undertegnet Søraa et omsetningsgjeldsbrev stort kr 250000 som banken samtidig stilte seg som selvskyldnerkausjonist for. Det dreide seg om et lån med forfall etter seks måneder og deretter en måneds gjensidig oppsigelse. Samme dag sendte banken et brev til A/S Valid Finans hvor bl a følgende fremgikk:

Som sikkerhet for vår garanti forutsettes deponert følgende: - Kapitalforsikring med forsikringssum kr 250000,-. - Solidarisk selvskyldnerkausjon av Anita Søraa og Britt Jernbekk dog begrenset oppad til kr 125000,- pr. person. Jernbekk fikk først kjennskap til dette brevet senere.

Selvskyldnerkausjonen ble ikke undertegnet av Anita Søraa, men pengene ble likevel utbetalt Bernt Jørgen Søraa. Senere forsøk på å innhente hans søsters underskrift førte ikke frem. Livsforsikringen ble pantsatt, men premien ble ikke betalt, og den har derfor ikke medført noen dekning for banken.

Etter at Bernt Jørgen Søraas konto ikke hadde gitt dekning for renter ved forfall, sendte banken 23 september 1986 påkrav til ham. Banken viste til omsetningsbrevets pålydende kr 250000. Det ble videre varslet at lånebeløpet med tillegg av renter og omkostninger ville bli inndrevet etter tvangsfullbyrdelsesloven (tvangsfullbyrdelsesloven) §13 uten søksmål og ytterligere varsel dersom renter ikke var betalt innen to uker. Dette skjedde ikke, og 17 november 1986 sendte banken til Jernbekk en kopi av påkravet med følgende oversendelsesbrev:

Vedlagt oversendes kopi av påkravet som er sendt Bernt Søraa, idet De står oppført som kausjonist for lånet. Hvis ikke beløpet blir innbetalt innen en uke fra dags dato, vil saken bli sendt vår Juridiske Avdeling.

Markedslånet ble imidlertid fornyet. Et tilsvarende påkrav etter tvangsfullbyrdelsesloven §13 til Søraa ble sendt 3 august 1987. Kopi ble sendt Valid og Jernbekk som kausjonist. Heller ikke denne gang ble imidlertid kausjonsansvaret aktuelt.

Nytt påkrav ble sendt 28 mars 1990. 22 august samme år sendte banken følgende brev til Jernbekk:

Vedr. kausjonsansvar for lån til Bernt Jørgen Søraa ...

Med bakgrunn i påkrav sendt dem 28/03/90 gjør vi kravet gjeldende overfor Dem. Vi ber om at restbeløpet blir innbetalt senest innen 8 dager, eventuelt at De innen denne frist kontakter oss for å etablere en tilfredsstillende nedbetalingsavtale.

Etter denne fristens utløp vil saken umiddelbart bli sendt til inkasso med de ekstra kostnader dette vil medføre.

Vi håper vi kan komme raskt frem til en avtale som ikke medfører nye kostnader for Dem.

Jernbekk kontaktet advokat, som i brev 21 november 1990 gjorde banken oppmerksom på at hun anså seg ubundet av kausjonen. Det hadde vært hennes forutsetning at det var to kausjonister for lånet. Ved brev 27 november 1990 svarte banken at Jernbekk ikke var kommet dårligere ut selv om hun har kausjonert alene, siden kausjonen var begrenset oppad til kr 125000 pr kausjonist. Hvis Anita Søraa hadde innbetalt sitt kausjonsansvar, ville Jernbekk likevel vært ansvarlig for kr 125000 pluss renter og omkostninger.

Etter ytterligere brevveksling tok Jernbekk 17 oktober 1991 ut stevning mot banken med påstand om at selvskyldnerkausjonen var ugyldig. Banken inngav tilsvar om frifinnelse og anla motsøksmål om at Jernbekk skulle dømmes til å betale banken kr 125000.

Oslo byrett avsa 7 april 1992 dom med slik domsslutning:

1. I hovedsøksmålet:

Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. I motsøksmålet:

Britt Jernbekk dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 125000,- kroneretthundreogfemogtyvetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. I begge søksmål:

Britt Jernbekk betaler i saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse kr 8000,- kroneråttetusen - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Britt Jernbekk har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Ankeforhandlingene fant sted 26 mai 1993. Britt Jernbekk og en representant for banken avgav forklaring. Det som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Det vises til byrettens dom.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført: Ifølge det kausjonsdokument Jernbekk underskrev, er hun ansvarlig for kr 250000. At hennes ansvar skulle være begrenset til det halve, fremgikk bare av bankens brev 30 januar 1986 til Valid, som ble utformet dagen etter at hun undertegnet kausjonserklæringen. Avtalen må tolkes i lys av partenes forutsetninger på avtaletidspunktet, og Jernbekk var da ikke kjent med ansvarsbegrensningen. Hovedregelen er at samkausjonister hefter solidarisk, jf gjeldsbrevloven 17 februar 1939 §39. En annen løsning må fremgå klart av avtaleforholdet. Den uklarhet som foreligger, må gå ut over den profesjonelle part - banken - som kunne uttrykt seg tydeligere. Først etter at Jernbekk kontaktet advokat, gav banken overfor henne uttrykk for at hun heftet for kr 125000.

Dersom en medgarantist ikke er bundet, vil dette normalt være en bristende forutsetning for de resterende kausjonister. Jernbekk hadde tidligere avslått å garantere, men samtykket da Søraas søster skulle være medkausjonist. Denne forutsetning var følgelig utvilsomt bestemmende for henne, og den var synbar for banken, som selv hadde oppført to kausjonister på garantierklæringen. At hun ikke selv reagerte da hun fikk kjennskap til forholdet, må sees på bakgrunn av at hun ikke er jurist. Det må være klart at hennes forutsetning er relevant. Det er bl a vist til Smith: Garantirett II (1963) 318 og 321 og Garantirett III (2 utg) 393-396. Spørsmålet er hvilken konsekvens dette skal ha.

Ifølge den ankende part oppfylte banken ikke sin lojalitets- og aktsomhetsplikt da den unnlot å informere Jernbekk om at Anita Søraa ikke var medkausjonist, jf Rt-1984-28, Smith II 323 og III 396 og Thorsen i Jussens Venner 1993 44-46. Ved at hun uteble, var betingelsen for kausjon ikke oppfylt, slik at garantien må bortfalle i sin helhet, jf Smith III 191 flg.

Det er støtte i juridisk teori for at kausjonisten må bli helt fri når forutsetningen om en bestemt navngitt medkausjonist svikter, se Smith II 325 og Kristen Andersen: Momenter til kausjonsretten (1945) 49. Rt-1933-727, hvor dette ikke ble resultatet, er avsagt under dissens og er senere blitt kritisert i teorien. Bankklagenemndas uttalelse BKN-90021 er ikke avgjørende her, siden kausjonen bare omfattet 3,33%. Når Jernbekk garanterte under forutsetning av en bestemt medkausjonist, må den eneste rimelige løsning være at hun blir fullstendig fri sitt ansvar, jf Smith III 396 og II 324-25. Også alminnelige prinsipper om bristende forutsetninger taler for dette resultat, sml bl a Augdahl: Den norske obligasjonsretts almindelige del (5 utg 1984) 154 og Rt-1992-321.

Den ankende part har også anført at det forhold at man i denne sak har en istedenfor to kausjonister, innebærer en ensidig endring av kausjonsavtalen som det ikke er adgang til, sml Andersen 41. Den endring som Høyesterett ikke aksepterte i Rt-1932-194 (fra Toten Privatbank til Toten Sparebank) var en bagatell sammenlignet med hva Jernbekk er blitt utsatt for.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. I hovedsøksmålet:

Den av Britt Jernbekk undertegnede selvskyldnerkausjon av 29. januar 1986 overfor Christiania Bank og Kreditkasse er ugyldig.

2. I motsøksmålet:

Britt Jernbekk frifinnes.

3. I begge søksmål:

Christiania Bank og Kreditkasse v/ styrets formann dømmes til å betale til Britt Jernbekk sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse, har hovedsakelig gjort gjeldende:

Spørsmålet er hvilken konsekvens det skal ha at Anita Søraas kausjon mangler. Utgangspunktet er at Jernbekk har inngått en kausjonsforpliktelse og hefter ved sin underskrift. Hennes anførsel om at hun har ansett seg ansvarlig for det fulle beløp sammen med sin medkausjonist, kan ikke tillegges vekt. Ut fra det underliggende avtaleforhold er det helt klart at banken aldri ville ha kunnet gjøre gjeldende større krav mot henne enn kr 125000. Bankens utbetaling av lånet bygget på denne forutsetning, uttrykkelig tilkjennegitt i tilsagnsbrevet. Det er da et paradoks at Jernbekk påberoper seg et mer tyngende ansvar enn det reelle for å fri seg fra hele sin forpliktelse. Forøvrig bemerkes at banken ikke aktivt har inndrevet kravet mot henne, som heller ikke omfatter renter og omkostninger.

Situasjonen er den samme som om det hadde foreligget to selvstendige garantiforpliktelser med ansvar begrenset oppad til kr 125000. Det har da ingen rettslig betydning for regressadgangen at det foreligger en medkausjonist som hefter for den resterende del av beløpet.

Banken la til grunn at det forelå to begrensede garantier, hvor det var solidaransvar opp til kr 125000. I et slikt tilfelle er ikke Jernbekks forutsetning om medkausjon synbar for banken.

Hennes forutsetning er heller ikke kausal. En eventuell fritagelse må være begrunnet i den manglende regress. I denne sak er det ingen regressmulighet for kausjonisten. Selv om en kausjonist er uteblitt, er hennes ansvar likevel det samme. Hennes forutsetning er derfor heller ikke relevant. Til tross for at hun siden sommmeren 1986 var kjent med at Anita Søraa ikke hadde underskrevet kausjonserklæringen, kontaktet hun ikke banken før i november 1990 etter at advokat var engasjert. Dette illustrerer at hennes forutsetning om medkausjonist ikke var motiverende eller relevant.

Rettspraksis har ikke tillagt en forutsetningsvikt av denne art virkning for det totale beløp. Det er særlig vist til Rt-1927-6 og Rt-1927-27, Rt-1933-727 og Rt-1938-933. Poenget i disse dommer er delvis ugyldighet pga manglende regress. Avgjørelsen inntatt i Rt-1932-194 gjaldt skifte på kreditorsiden og er ikke relevant her.

Av de grunner som er anført foran, kan hun heller ikke høres med at banken skulle ha opplyst henne om uteblivelsen av medkausjonist. Rt-1984-28 gjaldt først og fremst en banks unnlatelse av å informere kausjonisten om mislighold av lån, dvs opplysninger om gjeldsforholdets art, og gir ikke veiledning her.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. I hovedsøksmålet:

Byrettens dom stadfestes.

2. I motsøksmålet:

Byrettens dom stadfestes.

3. I begge søksmål:

Byrettens dom stadfestes og Britt Jernbekk tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Bakgrunnen for at lånet ble utbetalt til tross for at kun en kausjonists underskrift forelå, henger ifølge bevisførselen sammen med at Valid skulle sørge for underskrift, mens banken hadde ansvaret for utbetaling. Anita Søraa hadde et kortvarig reisefravær, og utbetaling til Bernt Jørgen Søraa skjedde under den forutsetning at underskriften skulle innhentes såsnart hun var tilbake. Banken purret flere ganger overfor Valid, men kausjonen ble ikke undertegnet. De nærmere enkeltheter er ikke opplyst, men dette er ikke avgjørende for den rettslige vurdering.

Det er naturlig først å ta standpunkt til ansvarets art og omfang. Ifølge selvskyldnerkausjonens ordlyd heftet Britt Jernbekk og Anita Søraa for kr 250000 dersom banken skulle komme i ansvar som følge av dens garanti for Bernt Jørgen Søraas markedslån. Som samkausjonister ville de være solidarisk ansvarlige for det hele beløp hvis intet annet var avtalt, jf prinsippet i gjeldsbrevloven §39 annet ledd.

Av bankens brev 30 januar 1986 til Valid fremgikk at det dreide seg om en solidarisk selvskyldnerkausjon, men ansvaret var der begrenset oppad til kr 125000 pr person. Dette var ikke kjent for Jernbekk da hun undertegnet kausjonserklæringen. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at denne ansvarsbegrensning i hennes favør var en realitet, slik at banken ikke kunne inndrive mer enn kr 125000 av henne.

Sakens hovedspørsmål er om Jernbekk er ubundet av dette kausjonsansvaret pga bristende forutsetninger.

Jernbekk har undertegnet en kausjonserklæring og er i utgangspunktet bundet av den. Rettspraksis har vært relativt streng. Individuelle forutsetninger har bare i begrenset utstrekning vært tillagt betydning. Denne sak skiller seg imidlertid noe fra de saker som tidligere har vært avgjort av Høyesterett.

Ved den nærmere drøftelse må det først legges til grunn at Anita Søraas medgaranti var en motiverende (kausal) forutsetning da Jernbekk underskrev selvskyldnerkausjonen. Riktignok forsikret hun seg ikke om at også Anita Søraa hadde underskrevet, til tross for at de i dette tidsrom nærmest hadde daglig kontakt. Som fremholdt av ankemotparten, tok det også tid fra hun ble kjent med den manglende underskrift til hun kontaktet banken. Det avgjørende for kausalitetsspørsmålet må imidlertid være at hun tidligere ikke hadde ønsket å kausjonere for sin samboer og først endret syn da Anita Søraa - hennes bestevenninne og hoveddebitors søster - sa seg villig. For lagmannsretten har Jernbekk forklart at hun regnet med at den gode kontakt mellom søsknene ville medføre at samboeren ikke misligholdt lånet. Denne sak skiller seg følgelig fra Rt-1938-933 og Bankklagenemndas uttalelse BKN-90021, hvor forutsetningene ikke ble ansett motiverende.

Begge kausjonisters navn var tilføyet med maskin på selvskyldnerkausjonens standardformular, mens bare Jernbekks underskrift forelå. Dette må ansees tilstrekkelig klart til at forutsetningen om de to kausjonister var synbar for banken, jf Smith III 395-396. Denne sak er dermed ulik de to dommer inntatt i Rt-1927-6 og Rt-1927-21, hvor Høyesterett fant at kausjonserklæringene ikke var formulert tydelig nok. Derimot fremgikk det ikke uttrykkelig at det var av spesiell betydning for Jernbekk at nettopp denne bestemte medkausjonist skulle kausjonere og hennes beveggrunner for det, jf foran.

Dette leder over til forutsetningens relevans og virkning. Banken kunne ha unnlatt å forestå utbetaling til det var klarlagt at også den andre kausjonist hadde underskrevet, og den kunne ha underrettet Jernbekk om uteblivelsen. På den annen side regnet den med at også Anita Søraa ville undertegne. Ved at Jernbekks ansvar under enhver omstendighet var begrenset til halve beløpet, fremstod det ikke klart for banken at den manglende underskrift var av avgjørende betydning. Dette må få betydning for hvilket aktsomhetskrav som stilles til banken. Samtidig er det på det rene at venninnene Jernbekk og Anita Søraa møttes praktisk talt hver dag. Et par dager før undertegningen snakket de om Anitas garanti, men Jernbekk fulgte ikke dette nærmere opp ved spørsmål til henne eller broren.

Rettspraksis har som regel ført til ansvarsreduksjon pga manglende regressrett, ikke fullstendig ansvarsfritagelse, jf særlig Rt-1933-327. Slik denne sak ligger an, kommer regressretten ikke inn. Jernbekks individuelle forutsetning om at samkausjonisten ville medføre mindre risiko for mislighold, skiller seg prinsipielt ikke fra den vurdering enhver kausjonist foretar av medkausjonister, og hennes særlige tillitsforhold til hoveddebitors søster var som nevnt ikke kjent for banken. På denne bakgrunn stemmer det best med den foreliggende rettspraksis at Jernbekk hefter for det beløp hun har kausjonert for.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som byretten. Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes banken saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Larsen har innsendt saksomkostningsoppgave stor kr 14500, som legges til grunn. Hver av partene bør imidlertid bære sine omkostninger for byretten, idet lagmannsretten finner at det var fyldestgjørende grunn for Jernbekk til å la saken komme for retten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom pkt 1 og 2 stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byretten både i hovedsøksmål og motsøksmål.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Britt Jernbekk i begge søksmål til Christiania Bank og Kreditkasse kr 14500 - fjortentusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.