HR-2000-19 - Rt-2000-388

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-03-08
Publisert:	HR-2000-00019 - Rt-2000-388 (100-2000)
Stikkord:	(Vindushoppdommen), Erstatningsrett, Helserett, Erstatning, Objektiv ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om X fylkeskommune som sykehuseier var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for de skader som A ble påført da han knuste en vindusrute i sitt pasientværelse og kastet seg ut. Spørsmålet var om det forelå risiko for skade fordi pasientværelset ikke hadde knusfrie glass og at det var grunnlag for erstatningsansvar for sykehuseieren. Høyesterett kom, i motsetning til tidligere instanser, til at X fylkeskommune som sykehuseier var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for de skader A ble påført da han 2. august 1991, som tvangsinnlagt pasient på X Sentralsjukehus, knuste en vindusrute i sitt pasientværelse og kastet seg ut. Bedømmelsen av den manglende vindussikringen måtte skje på bakgrunn av at avdelingen overtok ansvaret for alle innleggelser for øyeblikkelig hjelp i fylket hvor pasientene ikke kunne dra omsorg for seg selv. Høyesterett mente de usikrede vindusglassene på rommene på sykehusets lukkede avdeling, innebar en særegen risiko for skadetilfeller av denne karakter, selv om de statistisk sett ikke inntrer særlig ofte. Dette var en særpreget og ekstraordinær risiko i forhold til de risiki slike pasienter ellers møter på sykehuset. Høyesterett la betydelig vekt på at selv om det ikke forelå forskrifter som stilte krav til den bygningsmessige standard på sykehusene, innebar de usikrede vinduene et avvik fra det sikkerhetsnivå som på dette tidspunkt generelt ble ansett påkrevet. X Sentralsjukehus var på ulykkestidspunktet antakelig det eneste psykiatriske sykehuset i landet som ikke hadde knusefrie glass på alle pasientrommene på lukket post på akuttavdelingen.
Saksgang:	Nedenes Sorenskriverembete nr. 1996-00019 A - Agder lagmannsrett LA-1998-82 A - Høyesterett HR-2000-00019 (sak nr. 59/1999)
Parter:	[A-mann] v/hjelpeverge B (advokat Karoline Henriksen - til prøve) mot X fylkeskommune, Hjelpeintervenient: Gjensidige Skadeforsikring (advokat Ivar Holst)
Forfatter:	Tjomsland, Flock, Skoghøy, Matningsdal, Bugge
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Endringslov lov om psykisk helsevern og lov om sykehus (1981), Smittevernloven (1994) §8-2

Dommer Tjomsland: Saken gjelder spørsmålet om X fylkeskommune som sykehuseier er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for de skader som A ble påført da han 2. august 1991 som tvangsinnlagt pasient på X Sentralsjukehus, knuste en vindusrute i sitt pasientværelse og kastet seg ut.

Sakens bakgrunn kan oppsummeres slik:

A, født *.*.1963, var i 1991 student ved Universitetet i Æ. På grunn av psykiske problemer hadde han fra 1987 kontakt med helsetjenesten ved universitetet. Han var innlagt ved psykiatrisk avdeling på Y sykehus i 1989 og hadde fra januar 1990 månedlige behandlingstimer ved Z Sykehus.

Etter muntlig henvisning fra As far, som var overlege ved en annen avdeling på sykehuset, møtte A 31. juli 1991 til samtale med en overlege ved psykiatrisk avdeling, X Sentralsjukehus. Overlegens vurdering var at det forelå et akutt tilbakefall til psykotisk fase hos en identitetsforstyrret mann med flere års sykehistorie der paranoide forestillinger/selvhenføring og lukthallusinose/tvangstanker hadde stått sentralt. Pasienten var i en krise, som lett kunne forverre seg. A fikk under samtalen tilbud om innleggelse ved psykiatrisk avdeling, men avslo tilbudet.

A våknet utpå natten den 1. august, og han virket da svært forvirret. Etter samtaler og diskusjoner hjemme i stuen, grep A tak i en bordkniv som han ikke ville gi fra seg frivillig. Det ble et basketak mellom A og hans svoger og bror, og de fikk tatt fra ham kniven mens de holdt ham nede mot kjøkkengulvet. Under samtalene etter knivepisoden, reiste A seg plutselig opp og kastet seg mot en vindusrute slik at det innerste glasset i ruten ble knust. De tilstedeværende fikk påny lagt A i gulvet, til tross for at han gjorde sterk motstand. I forbindelse med at ruten ble knust, fikk A et dypt kutt i fingeren. Politiet ble tilkalt og transporterte ham til X Sentralsjukehus.

A ble innlagt på den lukkede posten for øyeblikkelig hjelp ved sykehuset, etter bestemmelsen i lov om psykisk helsevern §3. Han ble senere samme dag besluttet tvangsinnlagt i medhold av §5. Begrunnelsen var at han uten innleggelse ville være til fare for seg selv og andre, og at muligheten for helbredelse eller varig bedring ellers ville gå til spille.

Ved innleggelsen var A rolig. Han kom sammen med politiet og var påsatt håndjern. A var ikke særlig meddelsom og ga uttrykk for å være redd. Sykehuset ble orientert om de siste dager og ukers tiltakende urolighet og uvanlige atferd, samt dramatikken før innleggelsen. De pårørende, og da særlig faren, var opptatt av As sikkerhet, og de uttalte i den forbindelse bekymring for hans impulsivitet tatt i betraktning hans fysiske styrke og intelligens.

A ble plassert på et énmannsrom og hadde fra starten av to fastvakter inne hos seg. Han ble lagt på en belteseng, uten at beltene ble brukt.

I løpet av dagen var en assistentlege flere ganger inne hos A og snakket med ham. A motsatte seg medisinering, både for sin psykiske lidelse og for fingerskaden, og legen fant på dette tidspunkt ikke grunnlag for tvangsmedisinering. Assistentlegen oppfattet A utover formiddagen som rolig, men utrygg. Utpå dagen, men før ettermiddagsskiftet ved tretiden, ble det besluttet å redusere vaktholdet til én fastvakt.

Noe før kl. 17.00 samme dag skvatt A opp av sengen og kastet samtidig innholdet av en saftmugge i ansiktet på den kvinnelige fastvakten. Før dette hadde han ligget rolig i sengen, slik at handlingen kom plutselig og overraskende på fastvakten. Han grep deretter en av stolene i rommet og knuste vindusglasset, hvoretter han med hodet først kastet seg ut av vinduet og landet på bakken ca 2.80 meter under vinduet, hvor det var beplantet med busker og plen. Fastvakten, som hadde internalarm på seg, rakk ikke å utløse denne før A var ute av vinduet. A fikk store varige lammelser som følge av fallet. Begge ben er fullstendig lammet, og det foreligger også delvis lammelse i armene.

Den lukkede post på psykiatrisk avdeling ved X Sentralsjukehus ble etablert i 1983 i forbindelse med at fylkeskommunene ved lov 12. juni 1981 nr. 73 ble pålagt å opprette og drive minst én psykiatrisk avdeling med plikt til å motta pasienter til øyeblikkelig hjelp. Etableringen skjedde midlertidig i sykehusets underetasje, idet det var vedtatt bygging av en ny psykiatrisk avdeling ved sykehuset. Den nye avdelingen sto klar og ble innflyttet i 1993. Den midlertidige lukkede akuttavdeligen hadde 12 sengeplasser. I den ene delen av posten ble det innredet en seksjon med tre separate enkeltrom, såkalte isolater. I forbindelse med ombyggingen i 1983 ble det installert knusefrie vindusglass i isolatene. Det ble også vurdert å installere knusefrie glass i de øvrige rom på posten, men dette ble ikke funnet nødvendig. I disse rommene var det ikke noen spesiell sikring av vinduene ut over at de var låst. Det pasientrommet A ble lagt på, var ikke et av de rom som hadde sikret glass. På dette rommet var det et vanlig panoramavindu som var 2,50 meter bredt og l meter høyt, hvorav midtruten var 1,50 meter bred, og som hadde vært uforandret siden lenge før posten ble etablert. Rommet var møblert med et lite bord og to løse lenestoler.

A tok 29. november 1995 ut stevning ved Nedenes herredsrett mot X fylkeskommune med krav om erstatning for de skader han ble påført da han kastet seg ut gjennom vinduet på sykehuset. Nedenes skifterett oppnevnte 6. august 1996 advokat B som As hjelpeverge for å bistå ham i forbindelse med erstatningssaken. Gjensidige Skadeforsikring erklærte 15. januar 1997, som ansvarsforsikrer, hjelpeintervensjon til fordel for X fylkeskommune. Ved prosesskrift 20. august 1997 begrenset A søksmålet til kun å gjelde ansvarsspørsmålet.

Nedenes herredsrett avsa 24. september 1997 dom med slik domsslutning:

«1. X fylkeskommune frifinnes.

2. Partene bærer sine egne omkostninger.»

A påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som - satt med fire meddommere - avsa dom 12. november 1998 med slik domsslutning:

«1. Nedenes herredsretts dom stadfestes.

2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale X fylkeskommune saksomkostninger for lagmannsretten med 105.006 - etthundreogfemtusenogseks - kroner.»

Dommen ble avsagt under dissens. To av meddommerne stemte for at fylkeskommunen skulle kjennes erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag.

Partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I anken gjorde A - som for de tidligere instanser - gjeldende at fylkeskommunen er erstatningsansvarlig både på uaktsomhetsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §2-1 og etter det ulovfestede objektive ansvaret. Etter at kjæremålsutvalget hadde gitt varsel om at anken ble vurdert nektet fremmet, ble uaktsomhetsgrunnlaget frafalt. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt overlege Asbjørn Restan, Lovisenberg Diakonale Sykehus, og overlege Ole Herman Robak, Nordre Vestfold psykiatriske senter. Restan har også vært oppnevnt som sakkyndig for de tidligere instanser. Som mandat fikk de sakkyndige blant annet i oppdrag å «vurdere den konkrete rom-plasseringen, rommets innredning og møblering og det forhold at vinduet ikke hadde sikkerhetsglass, - alt i lys av om dette samlet eller hver for seg representerte noen spesiell skaderisiko». De sakkyndige har avgitt hver sin skriftlige erklæring. Det er innhentet skriftlige forklaringer fra den ankende part og ni vitner. To av disse er sakkyndige vitner, nemlig spesialist i psykiatri, tidligere overlege ved Dikemark sykehus, Bjørn Gunby og overlege Sigurd B. Wisløff, Sentralsykehuset i Akershus. To av de øvrige vitner har også avgitt forklaring ved bevisopptak. Samtlige vitner har forklart seg tidligere.

Ved innledningen til ankeforhandlingen i Høyesterett reiste A inhabilitetsinnsigelse mot dommer Jens Bugge. Ved kjennelse av Høyesterett 22. februar 2000 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Den ankende part, A, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

De alminnelige vilkår for å pålegge fylkeskommunen objektivt erstatningsansvar foreligger: Skaden er en følge av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Risikovurderingen må eksklusivt knyttes til de manglende sikkerhetsglassene i As pasientrom. Det kan ikke tas hensyn til fastvaktordningen, blant annet fordi fastvakten i dette tilfellet var en tryggingsvakt og dermed et ledd i behandlingen og ikke et sikkerhetstiltak.

Ved vurderingen av risikoens størrelse er det skaderisikoen i sin alminnelighet man skal komme fram til, og det må derfor også tas hensyn til risikoen for at pasienter kutter seg på vindusglassene. Men selv om vurderingen bare knyttes til den risiko som her har realisert seg, vil den måtte anses som ekstraordinær. Sannsynligheten for at pasienter på psykiatriske sykehus skal knuse en vindusrute og hoppe ut, er så betydelig at den tas i betraktning ved sikringen av sykehusene. Det kommer også her inn at pasientrommet var møblert med løse gjenstander som kunne benyttes til å knuse vinduene. Den atferd som A la for dagen og som utløste skaden, var på ulykkestidspunktet en kjent atferd for psykotiske pasienter i hans kategori. Den ankende part viser på dette punkt til forklaringene fra de rettsoppnevnte sakkyndige og de sakkyndige vitner.

Vilkåret om at risikoen må overstige dagliglivets risiko, kan - i et tilfelle som dette - ikke forstås som en sammenligning med forholdene utenfor institusjonen, men med de risiki som pasienten ellers møter på institusjonen. Skaderisikoen var stadig, idet den forelå i hele det tidsrom den midlertidige avdelingen ble drevet. Det var etter den ankende parts syn utvilsomt påregnelig at skadene kunne bli meget alvorlige dersom en pasient kastet seg ut av vinduet i det rommet hvor A var innlagt. Det var riktignok bare ca 2,80 meter ned til bakken, men en pasient som kaster seg ut av et vindu, vil falle ukontrollert og skadepotensialet er derfor stort.

Den manglende vindussikring innebar - selv om ingen bestemt person kan bebreides - en uforsvarlig ordning, og dette er et sterkt tilleggsargument for å pålegge objektivt erstatningsansvar, jf. dommene i Rt-1970-1192 og Rt-1991-1303. Begrepet uforsvarlig ordning har slektskap med begrepet teknisk ufullkommenhet, jf. Rt-1948-1111. Det fremgår av vitneforklaringene fra leger og sykepleiere på sykehuset at det var nokså tilfeldig om en pasient ble plassert på isolat hvor det var knusesikre vindusglass eller på et rom på avdelingen hvor vinduene ikke var sikret.

Selv om det ikke var konkrete bestemmelser i forskrifter eller instrukser om at det skulle være sikre vindusglass i alle rom på lukket psykiatrisk avdeling, må ordningen på avdelingen anses for å ha vært en sikkerhetsmangel i forhold til de dagjeldende standarder. Det vises også her til de rettsoppnevnte sakkyndiges forklaringer og til forklaringene fra de sakkyndige vitner. Det fremgår av disse forklaringer at X Sentralsjukehus trolig var den eneste lukkede psykiatriske avdeling i landet som på dette tidspunkt ikke hadde knusesikre vindusglass på alle pasientrom. Fastvaktordningen og de andre tryggingstiltakene som var etablert på sykehuset, kunne ikke i tilstrekkelig grad bøte på den sikkerhetsmangel som den manglende vindussikringen innebar.

At risikoen - og dermed også skaden - kunne ha vært unngått med forholdsvis enkle midler, er et ytterligere argument for å pålegge objektivt ansvar. Det ville i 1983 bare ha kostet omkring kr 100.000, eksklusive arbeidspenger, å sikre samtlige vinduer på lukket avdeling. Også forsikringsmuligheten for sykehuseieren og den foreliggende ansvarsforsikring taler for at risikoen i dette tilfellet bør ligge hos fylkeskommunen.

Den ankende part gjør videre gjeldende at det foreligger et skjerpet objektivt ansvar for det offentlige ved skade som rammer tvangsinnlagte pasienter, og han viser i den forbindelse blant annet til begrunnelsen i dommene i Rt-1960-841 og Rt-1970-1192. Når det offentlige har overtatt omsorgen for tvangsinnlagte pasienter, må det forventes at tryggheten og sikkerheten for disse er best mulig.

A har nedlagt slik påstand:

«1. X Fylkeskommune er erstatningsansvarlig for de skader og det tap A ble påført ved ulykken 02.08.91 på X Sentralsykehus, psykiatrisk avdeling.

2. X Fylkeskommune betaler sakens omkostninger til det offentlige og A for herredsretten og lagmannsretten og til A for Høyesterett.»

Ankemotparten, X fylkeskommune, og hjelpeintervenienten, Gjensidige Skadeforsikring, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og i all hovedsak også i begrunnelsen.

Spørsmålet for Høyesterett er om fylkeskommunen er erstatningsansvarlig for As skader etter det ulovfestede objektive erstatningsgrunnlaget. Det er nødvendig å holde fast ved den begrensning av saken som frafallelsen av anførselen om at det foreligger ansvar på uaktsomhetsgrunnlag, innebærer. Til grunn for Høyesteretts behandling av anken ligger derfor en forutsetning om at det ikke på noe punkt er utvist uaktsomhet fra sykehusets side.

Utgangspunktet er at det ikke foreligger objektivt erstatningsansvar for leger og sykehus for skader som inntrer i forbindelse med behandling av pasienter, jf. blant annet dommene i Rt-1978-482, Rt-1980-1299 og Rt-1990-768.

Et sentralt moment ved vurderingen av om det skal pålegges objektivt erstatningsansvar for skader som et tiltak medfører, er i hvis interesse tiltaket er foretatt. Dette momentet er fremhevet i en rekke dommer som gjelder skader voldt i forbindelse med helsetjenester, jf. blant annet Rt-1960-1235. Når sykehuset tok hånd om A - og andre pasienter - var dette i første rekke for å vareta pasientens egen interesse. At det her gjaldt en tvangsinnlagt pasient, gjør ikke noen forskjell. Denne saken står på dette punkt i en annen stilling enn dommen i Rt-1960-841 hvor tiltaket - koppevaksinen - skjedde i samfunnets interesse.

Om det i dette tilfellet foreligger et unntakstilfelle hvor det likevel er grunnlag for erstatningsansvar for skaden på objektivt grunnlag, må bero på en samlet vurdering av forholdene på avdelingen og vurderes konkret i forhold til den skade som er inntrådt. Ved vurderingen av sikringen må det foretas en samlet vurdering av så vel de bygningsmessige forhold som den personellmessige sikring. Det må da - slik lagmannsretten har fremhevet - kunne legges til grunn at ulykken ble utløst av et uventet hendelsesforløp hvor As planlagte og overrumplende handlinger stod helt sentralt. Det bestrides at risikoen for et slikt skadeforløp var særlig stor. Det er statistisk sett meget sjelden at psykiatriske pasienter forsøker å hoppe gjennom et vindu slik det her skjedde, og fastvaktordningen medvirket til å redusere risikoen ytterligere. Hva slags merkelapp man setter på fastvakten i dette tilfellet, kan i denne sammenheng ikke tillegges særlig betydning.

Når det ikke var mer enn ca 2,80 meter fra vinduet og ned til marken, var det upåregnelig at det skulle få særlig alvorlige konsekvenser dersom en pasient skulle hoppe eller kaste seg ut av vinduet.

Skaderisikoen var i dette tilfellet betydelig mindre enn i de tilfeller hvor ansvar på objektivt grunnlag er pålagt i rettspraksis. Mange av disse dommene gjelder også tilfeller hvor risikoen kunne ha vært avverget med meget enkle midler, noe som ikke ville vært tilfelle her. Her krevdes det forholdsvis omfattende tiltak for å eliminere risikoen, og omkostningene ved tiltakene ville heller ikke bli helt ubetydelige. Det er av betydning at skaden inntraff på en midlertidig innredet avdeling.

Ankemotparten viser til oppsummeringen i overlege Restans sakkyndige erklæring. Han fremhever her at sikkerhetsopplegget på sykehuset og sykehusets behandling av A generelt sett var faglig tilfredsstillende, at den eneste svakheten var den manglende vindussikring, men at sikkerheten likevel totalt vurdert - når det også tas hensyn til de ikke fysiske sikkerhetstiltak - måtte anses som tilfredsstillende den konkrete situasjon tatt i betraktning. Det kan etter fylkeskommunens syn ikke da være grunnlag for erstatningsansvar på objektivt grunnlag.

X fylkeskommune og Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. X fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må føre frem, og at X fylkeskommune dermed er erstatningsansvarlig for de skader A ble påført ved ulykken 2. august 1991.

Den midlertidige pasientskadeserstatningsordningen for psykiatriske sykehus trådte i kraft 1. juli 1992, og ordningen gjaldt dermed ikke da A ble skadet. Det er derfor ikke nødvendig for meg å ta stilling til hvordan skadetilfellet ville blitt bedømt etter disse reglene. Hovedregelen etter de midlertidige reglene er at det ytes erstatning på objektivt grunnlag ved fysisk skade forårsaket av undersøkelse, diagnostikk, behandling eller informasjonssvikt, med mindre tilfellet faller innunder nærmere angitte begrensninger. Reglene omfatter imidlertid også andre skader, når disse skyldes «en ulykke» som noen er ansvarlig for etter vanlige erstatningsregler.

A har som nevnt for Høyesterett frafalt anførselen om at fylkeskommunen er erstatningsansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §2-1. Dette omfatter også ansvar for såkalte anonyme og kumulative feil. Høyesterett skal følgelig ikke ta stilling til om det var uaktsomt av sykehuset ikke å ha knusefrie vindusglass på alle rom på lukket psykiatrisk avdeling, og heller ikke om det var uaktsomt å plassere A på et av de rom hvor det ikke var knusefrie vindusglass. Jeg tilføyer imidlertid at det etter omstendighetene kan være en glidende overgang mellom uaktsomhetsansvar og ansvar på ulovfestet grunnlag, jf. blant annet dommen i Rt-1970-1192.

Spørsmålet for Høyesterett er om den omstendighet at det i As pasientrom ikke var knusefrie vindusglass, innebar en slik risiko for skade at det er grunnlag for erstatningsansvar for sykehuseieren på objektivt grunnlag. Denne vurderingen må - som fremhevet av fylkeskommunen - skje i lys av de samlede bygningsmessige og personellmessige forhold ved avdelingen. Men vurderingstemaet er likevel den risikoen som er knyttet til vindusglassene, det er ikke spørsmål om å foreta en generell forsvarlighetsvurdering av forholdene ved avdelingen.

Før jeg går nærmere inn på det foreliggende skadetilfellet, vil jeg knytte noen bemerkninger mer generelt til spørsmålet om objektivt erstatningsansvar for skader som inntrer på sykehus og ellers under utøvelse av helsetjenester. Høyesterett har i flere saker tatt standpunkt til spørsmålet om objektivt ansvar for slike skader. I de avgjørelser som foreligger, har Høyesterett stilt seg avvisende til et rent objektivt risikoansvar for sykehusskader.

I dommen i Rt-1960-1235 uttalte Høyesterett at det ikke gjelder noe alminnelig objektivt ansvar for smitte påført pasienter under opphold på sykehus. Saken gjaldt påføring av tuberkulose under opphold i militært lasarett. Det syn at det ikke gjelder et objektivt ansvar for sykehus, ble opprettholdt i avgjørelsen i Rt-1978-482, som gjaldt sårskader etter røntgenbehandling. Synspunktet har også vært fastholdt i dommen i Rt-1980-1299 som gjaldt skade påført ulnarisnerven i forbindelse med en operasjon, og senere også i dommen i Rt-1990-768 som gjaldt en pasient som var blitt påført HIV-smitte da hun fikk blodoverføring under en operasjon.

Når rettspraksis har stilt seg avvisende til et objektivt ansvar for sykehusskader, bygger dette blant annet på et interesseavveiningssynspunkt. Sykehusoppholdet skjer - selv om behandlingen kan ha vært risikofylt - i pasientens egen interesse, og det har da ikke vært ansett riktig at sykehuset skal bære risikoen dersom behandlingen mislykkes og det inntrer en skade. Dette synspunkt, som også har vært lagt til grunn på andre områder, jf. blant annet dommen i Rt-1983-758, er særlig klart fremhevet i dommen om pasienten som ble smittet av tuberkulose, jf. Rt-1960-1235 og i dommen om HIV-smitte i Rt-1990-768. Jeg viser også til fremstillingen hos Lødrup: Lærebok i erstatningsrett 3. utg. (1995) side 269 - 270.

Det saksforholdet som ble vurdert i dommen i Rt-1960-841, stod i denne henseende i en annen stilling. Høyesterett tilkjente her erstatning på objektivt grunnlag for skade påført gjennom koppevaksinasjon, som da var en betingelse for påmønstring som sjømann i utenriksfart. Det ble lagt avgjørende vekt på det tvangselement som forelå, og det ble anført at det var rimelig og riktig at staten, som hadde påbudt vaksinasjonsinngrepet i samfunnets interesse, også tok den økonomiske risiko for skader som dette måtte medføre. Vaksinasjonsskader erstattes for øvrig nå på objektivt grunnlag etter smittevernloven av 5. august 1994 nr. 55 §8-2.

A har anført at det fordi han var tvangsinnlagt etter lov om psykisk helsevern da han skadet seg, er til stede et tvangselement av betydning også i denne saken. Jeg kan imidlertid ikke se at det forhold at det her er tale om en tvangsinnlagt pasient, innebærer at denne saken står i en prinsipielt sett annen stilling enn om saken hadde gjeldt en frivillig innlagt pasient. Når en pasient blir tvangsinnlagt fordi det er en risiko for at han vil skade seg selv, kan ikke sykehuset uten videre bli erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag fordi det ikke makter å hindre ham i dette. En annen sak er at pasientenes tilstand har betydning ved risikovurderingen og for de krav som stilles til sikkerheten ved sykehuset.

Det må imidlertid fremheves at det er et generelt objektivt erstatningsansvar som Høyesterett har stilt seg avvisende til. I dommene i Rt-1960-1235, Rt-1978-482 og Rt-1980-1299 ble det tatt forbehold for tilfeller hvor skaden skyldes svikt av teknisk eller annen art. I dommen i Rt-1990-768 ble det i tilknytning til det aktuelle skadetilfellet uttalt om begrepet «svikt» at det forutsetter at det «ikke er forholdt i samsvar med fastsatte normer, eller at det foreligger en mangel på et område hvor myndighetene hadde mulighet til å påvirke». I andre sammenhenger har Høyesterett pålagt objektivt erstatningsansvar for ulykker som skyldes forhold som - i «utviklingens medfør» - er blitt en teknisk ufullkommenhet ved innretningen, jf. Rt-1948-1111, og ved såkalte uforsvarlige ordninger, jf. særlig Rt-1970-1192. Sistnevnte dom gjaldt en sikringsdømt epileptiker som var anbrakt i et hjelpefengsel, og som under et anfall i cellen forbrant begge hendene på radiatoren som var dampoppvarmet med høy overflatetemperatur. Rettens flertall - tre dommere - påla staten ansvar på objektivt grunnlag. Flertallet fant at radiatoren representerte et - for epileptikeren - særskilt og utpreget faremoment, og det ble antatt at anbringelsen i fengselet under disse omstendigheter ikke var «tilstrekkelig betryggende og forsvarlig ordnet».

Bedømmelsen av den manglende vindussikringen på As pasientrom må skje på bakgrunn av situasjonen på lukket avdeling ved X Sentralsjukehus. Avdelingen overtar omsorgen for pasienter - tvangsinnlagte og frivillig innlagte - som ikke kan ta vare på seg selv. Risikovurderingen av innretninger på avdelingen må skje i lys av dette.

Overlege Olaf Bakke har i sin skriftlige vitneerklæring forklart at den lukkede posten på X Sentralsjukehus i praksis tok imot alle innleggelser for øyeblikkelig hjelp i fylket hvor pasientene var urolige, forvirrede samt tvangsinnleggelsene. Når det gjelder fordelingen av pasientene mellom isolatene hvor det var satt knusefrie glass, og de øvrige rommene på avdelingen uttaler han blant annet:

«Isolatene i post B ble brukt for pasienter som var urolige, forstyrrende eller et risikomoment i forhold til øvrige pasienter, eller de trengte skjerming i forhold til postens totale miljø for sin egen skyld, eller de hadde behov for et særlig trygt rom i forhold til risiko for villet egenskade eller selvmord.

Isolatene ble imidlertid sjelden eller aldri avlåst og blir det heller ikke nå i vår nye bygning, derimot forekom det og forekommer fortsatt at isolatseksjonen/skjermingsavsnittet i sin helhet blir avlåst mot resten av posten.

Pasientens tilstand ble i og med dette i de fleste tilfeller ikke ansett som avgjørende for hvilket rom pasienten fikk tildelt. Det var f eks av mange grunner ikke slik at alle nyinnlagte pasienter først ble lagt på isolatseksjonen. Både av hensyn til den enkelte nyinnlagte pasient, øvrige pasienter og postens totale drift ville dette ikke være hensiktsmessig og heller ikke nødvendig.»

Andre leger og sykepleiere ved avdelingen har forklart seg tilsvarende. Det må derfor kunne legges til grunn at det ikke var noe klart skille mellom de pasienter som ble plassert på isolatene og de som ble plassert på andre rom på avdelingen, og at det derfor ikke var noe unntakstilfelle at en pasient i As tilstand ikke ble plassert på isolat.

Om risikoen for at en slik pasientgruppe vil forsøke å rømme eller begå selvmord, har både de rettsoppnevnte sakkyndige og de sakkyndige vitner forklart seg i sine skriftlige erklæringer. Overlege Restan har dessuten fremlagt et omfattende grunnlagsmateriale som han har innhentet til bruk i sitt sakkyndigoppdrag. Da de sakkyndige vurderinger på dette punkt i all hovedsak er sammenfallende, nøyer jeg meg med å gjengi en del av overlege Gunbys forklaring, hvor det blant annet heter:

«Atferdsmønsteret hos psykotiske innlagte pasienter kan variere meget sterkt, fra en rolig, apatisk, melankoliformt psykotisk deprimert pasient der suicidalfaren er stor, men som ikke forsøker å unnvike, til en maksimalt urolig psykotisk pasient som med alle midler forsøker å unnvike ved å ville «slå seg ut» av avdelingen for å flykte ut av en for vedkommende farlig situasjon og/eller for å begå suicid. At pasienter frykter for sitt liv i innleggelsessituasjoner er ikke uvanlig. Fluktforsøk kan derfor være desperate. De fleste pasienter vil roe seg ved innleggelse på et skjermingsrom der de opplever at suicid- eller fluktmulighetene ikke er til stede og med kyndig behandlingspersonale til stede i rommet eller nær ved i avsnittet. De kan roes ved å få være alene på et sikkert rom, ved tryggende samtaler eller fysisk ved å holdes.»

Jeg tilføyer at overlege Wisløff uttaler at han ikke er kjent med omfanget av rømminger eller selvmordforsøk gjennom vindu hos tvangsinnlagte pasienter, men han tilføyer at omfanget er «stort nok til alltid å være med i vurderinger av behandling og pleie», og at det derfor alltid får «stor plass i planlegging og drift av psykiatriske avdelinger i min erfaring». Han tilføyer at det var behov for uknuselig glass i alle vinduer på en akuttpost i 1991, og at det ikke har vært vanlig å innskrenke bruk av forsterket glass til isolatene.

Jeg finner på denne bakgrunn at de usikrede vindusglassene på rommene på sykehusets lukkede avdeling hvor det oppholdt seg akutt psykotiske pasienter, innebar en særegen risiko for skadetilfeller av denne karakter, selv om de statistisk sett ikke inntrer særlig ofte. Denne risikoen har vært til stede i hele det tidsrom den midlertidige avdelingen ble drevet. Etter mitt syn var det påregnelig at skadene kunne bli meget alvorlige dersom en pasient hoppet ut av vinduet, selv om avstanden fra vinduskarmen og ned til bakken bare var 2,80 meter. Det er her tale om psykotiske pasienter som kan kaste seg ukontrollert ut gjennom vinduet, og risikoen for alvorlige skader er derfor langt større enn for en person som på en forsiktig måte hopper ut av vinduet.

Det er - som fremhevet av fylkeskommunen - riktignok slik at det alltid vil foreligge muligheter for en innlagt psykiatrisk pasient til å skade seg selv. Den manglende vindussikringen utgjorde imidlertid en særpreget og ekstraordinær risiko i forhold til de risiki slike pasienter ellers møter på sykehuset. Jeg tilføyer at risikoen i dette tilfellet har vært av mer generell karakter enn tilfellet var i epileptikerdommen i Rt-1970-1192. Mens radiatoren i sistnevnte dom representerte en risiko bare for denne skadelidte og ikke for andre som ble innsatt på cellen, innebar den manglende vindussikringen en risiko også for andre pasienter som ble innlagt ved avdelingen.

Jeg er blitt stående ved at sykehuseieren må bære de økonomiske konsekvenser av den skaderisikoen som her har foreligget. I denne sammenheng legger jeg betydelig vekt på at selv om det på dette tidspunkt ikke forelå forskrifter som på dette punkt stilte krav til den bygningsmessige standard på de psykiatriske sykehus, så innebar de usikrede vinduene et avvik fra det sikkerhetsnivå som på dette tidspunkt generelt ble ansett påkrevet.

Jeg viser her til erklæringene fra de rettsoppnevnte sakkyndige, som - også på dette punkt - er i samsvar med det de sakkyndige vitner har forklart. Overlege Restan uttaler i sin erklæring:

«Den sakkyndige har, som tidligere anført under erklæringens pkt. II, hatt telefonsamtaler med enten avdelingsoverlege, overlege, oversykepleier, avdelingssykepleier eller teknisk sjef/leder ved samtlige øyeblikkelig hjelppliktige psykiatriske akuttavdelinger i Norge. Disse akuttavdelinger var også i drift med samme funksjoner på tiden for det i stevningen omhandlede forhold.

Disse psykiatriske akuttavdelinger finnes i samtlige av landets fylker, bortsett fra Finnmark (hvorfra pasienter sendes til Åsgård sykehus i Troms fylke for akutt innleggelse). Innenfor hvert fylke er der (og var der) fra 1 til 4 slike psykiatriske akuttavdelinger, ofte oppdelt i flere mer eller mindre selvstendige poster eller avsnitt, ofte efter geografisk opptaksområde innen fylket eller efter funksjon (lukket/åpen post). I hvert fylke finnes det (og fantes det) minst 1 slik post/avsnitt, som var lukket innenfor den øyeblikkelig hjelppliktige psykiatriske akuttavdeling.

Den sakkyndige har, gjennom før nevnte telefonsamtaler, fått opplyst at alle pasientroms vinduer ved de øyeblikkelig hjelppliktige psykiatriske akuttavdelingers lukkede poster/avsnitt (med mulig unntak for Åsgård sykehus og altså med unntak for psykiatrisk avdeling, ASA.) var sikrede på tiden for det i stevningen omhandlede forhold. Vindussikringen besto alle steder av forskjellige låseanordninger, spesielle rammer og/eller ytre stengsler, som gjorde at vinduene bare kunne åpnes på gløtt. Vindusglasset hadde alle steder spesielle egenskaper (og var altså ikke noen steder vanlig vindusglass) og ble benevnt som spesialglass, herdet glass, uknuselig glass, plexiglass og panserglass.»

Overlege Robak uttaler seg slik om samme problemstilling:

«Jeg kjenner ikke til at det forelå spesifiserte krav om vindussikring i de forskriftene som ble utarbeidet med hjemmel i Lov om psykisk helsevern. Det er grunn til å anta at dette fra gammelt av har vært så sterkt (til tider overdrevent sterkt) ivaretatt at det ikke ble ansett ønskelig å understreke det i forskrifts form. - Det er imidlertid et faktum at i de psykiatriske sykehus var kravet om vindussikring meget strengt ivaretatt. I eldre bygninger samt nybygg oppført frem til 1960 benyttet man løsningen med ganske små glassruter, føyet inn i et rammeverk av metall, ikke ulikt den løsningen som ble benyttet i fengsler. Man brukte som regel et tommetykt glass som var meget vanskelig å knuse. Men selv om en slik rute skulle bli knust, forelå det likevel ingen rømningsmulighet pga glassrutenes lille størrelse og det solide rammeverket.

I 1960-årene ble det mulig å løse vindussikringsproblemet annerledes, da man fikk tilgang på sterkere, såkalt «uknuselig» glass. Dermed kunne prinsippet om små glassruter i solid rammeverk bli fraveket, og man kunne basere seg på langt større vindusflater. Miljømessig var dette et stort fremskritt; men det skapte et nytt sikkerhetsproblem, knyttet til spørsmålet om åpning av vinduene. Man har i forhold til dette etablert forskjellige løsninger, alt etter den aktuelle posts klientoppgaver, men hovedkravet om sikring av vindusåpnermekanismen står stort sett ved lag.»

Jeg legger etter dette til grunn at X Sentralsjukehus på ulykkestidspunktet antakelig var det eneste sykehuset i landet som ikke hadde knusefrie glass på alle pasientrommene på lukket post på akuttavdelingen. Bakgrunnen for at denne type vindussikring var blitt gjennomført, var nettopp den erfaring man har hatt for at uberegnelige pasienter forsøker å flykte, eventuelt begå selvmord.

Begge de sakkyndige presiserer i sin oppsummering at de anser den manglende vindussikringen som en sikkerhetsmangel ved bygningen. Jeg gjengir her deler av overlege Robaks oppsummering:

«Den eneste påviste svakhet i sikkerhetsopplegget for E.N. lå i at han var plassert i et rom der vinduet var utstyrt med vanlig usikret glass, hvilket muliggjorde den alvorlige selvdestruktive handlingen som førte til brudd av nakkevirvel med derav følgende tverrsnittslammelse. Jeg finner det ganske uvanlig å ha en lukket akuttpost, beregnet på inntak og behandling av psykotiske pasienter med mulig destruktivitet/selvdestruktivitet, der storparten av postens rom har usikrete vinduer. Dette gir posten en sikkerhetsmessig svakhet som åpner mulighetene for plutselige selvdestruktive handlinger som ellers ikke ville ha kunnet finne sted.»

Den sikkerhetssvakheten som mangelen av knusefrie vindusglass innebar, ble nok noe redusert av andre tiltak - særlig fastvaktordningen - som sykehuset hadde satt i verk. Overlege Restan fremhever med styrke dette i sin sakkyndige erklæring. Problemstillingen for Høyesterett er imidlertid ikke om sykehusets sikkerhet totalt sett må anses å ha vært forsvarlig, men om den manglende vindussikring - på tross av fastvaktordningen - innebar et risikomoment som sykehuset bør bære ansvaret for. Jeg finner det for mitt standpunkt ikke nødvendig å gå nærmere inn på sondringen mellom suicidal fastvakt, skjermingsfastvakt og tryggingsfastvakt som det er blitt redegjort for under prosedyren. Avgjørende for meg er at fastvaktordningen - slik den var lagt opp - ikke var tilstrekkelig til å være et effektivt hinder mot slike skadetilfeller som her inntraff.

Det er her tale om en sikkerhetsmessig svakhet ved bygningen som kunne ha vært fjernet med - etter forholdene - relativt beskjedne økonomiske midler. Det er opplyst at det i 1983 ville ha kostet kr 100.000, eksklusive arbeidsutgifter, å skifte til knusefrie glass i samtlige vinduer på posten. Overlege Bakke har i sin vitneforklaring opplyst at det ikke var økonomiske vurderinger særskilt som var grunnen til at vindusglassene ikke ble skiftet ut da den midlertidige avdelingen ble etablert. Synspunkter omkring betydningen av manglende bevilgninger er derfor ikke noe tema i denne saken.

Jeg har etter dette kommet til at anken må føre frem.

Jeg finner at A må tilkjennes saksomkostninger av ankemotparten for samtlige instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. For herredsretten er omkostningskravet kr 206.493, hvorav kr 89.370 til det offentlige og kr 117.123 til A, for lagmannsretten kr 144.535, hvorav kr 86.012 til det offentlige og kr 58.523 til A. For Høyesterett - hvor søknad om fri sakførsel ikke er behandlet - er omkostningskravet kr 149.880, hvorav kr 140.000 i salær. I tillegg kommer ankegebyr på kr 13.250 og den del - som her er fastsatt til en halvdel - av omkostningene til de rettsoppnevnte sakkyndige som den ankende part blir avkrevet av retten, og som utgjør kr 24.000. Ankemotparten har gjort gjeldende at salærkravet for Høyesterett er for høyt, men jeg kan ikke se at det er grunn til å nedsette det. De samlede saksomkostninger for alle retter blir dermed kr 538.158, hvorav kr 175.382 til statskassen og kr 362.776 til A.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. X fylkeskommune er erstatningsansvarlig for de skader A ble påført ved ulykken 2. august 1991 på X Sentralsjukehus, psykiatrisk avdeling.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler X fylkeskommune 175.382 - etthundreogsyttifemtusentrehundreogåttito - kroner til statskassen og 362.776 - trehundreogsekstitotusensyvhundreogsyttiseks - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. X fylkeskommune er erstatningsansvarlig for de skader A ble påført ved ulykken 2. august 1991 på X Sentralsjukehus, psykiatrisk avdeling.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler X fylkeskommune 175.382 - etthundreogsyttifemtusentrehundreogåttito - kroner til statskassen og 362.776 - trehundreogsekstitotusensyvhundreogsyttiseks - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.