HR-1989-159-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-31 |
| Publisert: | HR-1989-00159k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 159 K/1989, jnr 38/1989 |
| Parter: | Bergen Bank A/S (advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Even Wahr-Hansen) mot Bengt Ødner (advokatfirmaet Schjødt v/advokat Dagfinn Clemetsen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Hellesylt, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §53, Aksjeloven (1976) §15-5, §404, §15-1 |
I stevning til Oslo byrett 29. februar 1988 krevet Bengt Ødner erstatning av Bergen Bank A/S i tilknytning til bankens påståtte uberettigede disposisjoner overfor D/S A/S Laly og la ned slik påstand:
1. Bergen Bank A/S dømmes til å betale til Bengt Ødner kr. 46.650.000,- med tillegg av 18 % rente fra 22. januar 1987 til betaling skjer.
2. Bergen Bank A/S dømmes til å betale Bengt Ødner sakens omkostninger.
I tilsvar til Oslo byrett 13. mai 1988 påstod Bergen Bank A/S søksmålet avvist for den del av kravet som refererte seg til Lalys angivelige tap.
Oslo byrett avsa 23. juni 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Saken fremmes. .......... ..........
Etter kjæremål fra Bergen Bank A/S avsa Eidsivating lagmannsrett 15. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.
2. Avgjørelse i omkostningsspørsmålet for byretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Bergen Bank A/S å betale til Bengt Ødner 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Bergen Bank A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Bergen Bank A/S har blant annet gjort gjeldende:
Hvis D/S A/S Laly er påført tap ved bankens disposisjoner, er det Laly - og ikke Lalys aksjeeiere - som er søksmålskompetent. Tvistemålsloven §53 forutsetter en prosessuell prøvelse av saksøkerens tilknytning til saken, også når saksøkeren pretenderer å ha tilknytning. Det er således i strid med §53 når lagmannsretten uten nærmere analyse har lagt til grunn Ødners pretensjon om å ha et materielt krav mot banken. Der saksøkerens krav er avledet av en annens formuesrettighet - slik aksjeeiernes selskapsinteresse er avledet av selskapets rettigheter, - vil saksøkers pretensjon gjelde søksmålsbetingelsenes innhold: har saksøkeren som utenforstående i rettsforholdet tilstrekkelig tilknytning når rettssystemet har utpekt en annen som rettighetshaver?
Ødners krav hevdes å bygge fullt ut på bankens opptreden overfor Laly. Laly er den materielt berettigede, og den søksmålskompetente. Ødner er ikke part i rettsforholdet, og har ikke påberopt seg noen skade på sine særinteresser. Ødners tap ville bli erstattet fullt ut om Laly hadde fått erstattet den skade banken påstås å ha voldt Laly. Ødners krav bygger helt og holdent på hans selskapsinteresse i Laly.
Norsk aksjeselskapsrett bygger på prinsippet om at en aksjeeier ikke har søksmålskompetanse over sitt selskaps formuesrettigheter - også i form av en andel svarende til hans selskapsinteresse. Vektige reelle hensyn ligger bak dette prinsippet: aksjeeierne har overlatt til selskapets organer å stå for driften og forvaltningen av selskapet. Det ville virke forstyrrende om aksjeeierne skulle kunne fremme krav som er avledet av selskapets rettigheter når selskapet selv ikke ønsker å fremme kravet.
Aksjeloven §15-5 om minoritetsaksjonærers søksmålsadgang viser at særlig lovhjemmel er nødvendig når andre enn selskapet selv vil fremme krav om selskapets formuesrettigheter. Det er i denne forbindelse vist til dom i Rt-1922-22. Manglende partskompetanse vil i dag føre til avvisning av saken, ikke frifinnelse. Videre er vist til Rt-1971-416 og Rt-1975-1166. Den lovregulerte søksmålsadgang en aksjeeier har mot selskapets tillitsmenn og medaksjonærer, må holdes adskilt fra spørsmålet om enkeltaksjonærers adgang til å rette krav mot utenforstående, jf Rt-1987-590.
I den grad Ødner påstår at han har lidt tap i egenskap av kreditor i Laly, aksepterer Bergen Bank A/S hans søksmålsadgang.
Bergen Bank A/S har nedlagt slik påstand:
1. Saken avvises forsåvidt gjelder Bengt Ødners krav som er bygget på skade på hans selskapsinteresse i D/S A/S Laly.
2. Bengt Ødner pålegges å erstatte Bergen Bank A/S saksomkostninger i avvisningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg og for lagmannsretten.
Bengt Ødner har tatt til motmæle i kjæremålet og blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten korrekt har oppstilt et tilknytningskrav ved tolkningen av tvistemålsloven §53. Når det materielle krav går ut på betaling direkte til saksøkeren, bør det eneste avvisningsgrunnlag være at betalingskravet strider mot saksøkers egen erkjennelse av ikke å være materielt berettiget.
Subsidiært er vist til at byrettens begrunnelse for å fremme saken er riktig.
Det bestrides at Bengt Ødner prøver å inntale Lalys erstatningskrav. Han påberoper derimot at den kjærende parts opptreden overfor Laly også er erstatningsbetingende overfor ham. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til betydningen av aksjeloven §15-1 og §15-5, i det Ødner ikke krever erstatning for den del av Lalys tap som faller på ham, men fremmer et eget individuelt beregnet krav. Skal avvisningspåstanden ha noen mening, må den knyttes til Ødners tap i forbindelse med kjøp og salg av Laly-aksjer.
Bengt Ødner har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Bergen Bank pålegges å erstatte Bengt Ødners saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger her et videre kjæremål der kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Den kjærende part hevder at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §53 feil, fordi bestemmelsen her må sees i sammenheng med aksjeloven regler, særlig §15-5. Etter rettspraksis har kjæremålsutvalget kompetanse også hvor den rettslige løsning eventuelt beror på forståelsen av flere lovregler sett i sammenheng, jf Rt-1983-1000.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven feil. Det vises til Rt-1958-891, Rt-1969-1032 og særlig Rt-1985-807 hvor det er lagt til grunn at når saksøkeren i et fullbyrdelsessøksmål hevder å ha et personlig krav mot saksøkte, må dette i alminnelighet realitetsprøves.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem, og kjæremålsmotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. I samsvar med oppgave settes saksomkostningene til 3.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.