HR-1993-15-A - Rt-1993-44

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1993-01-20
Publisert:	HR-1993-00015-A - Rt-1993-44 (12-93)
Stikkord:	Sivilprosess, Verneting
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-00015 A, kjæremål jnr 85/1992.
Parter:	Sparebanken NOR (advokat Jens Edvin Andreassen) mot Den Danske Bank (advokat Knut Rasmussen).
Forfatter:	Halvorsen, Langvand, Dolva, Gjølstad, Gussgard
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §33, §403, Plenumsloven (1926) §6, Domstolloven (1915) §34, §167, §17, §180, §21, §250, §32, §404, §68

Saken gjelder spørsmålet om tvistemålsloven §33 gir domskompetanse for norsk domstol i søksmål mot samskyldner som ikke har annet verneting i Norge.

Ved stevning av 15 januar 1991 til Asker og Bærum herredsrett reiste Sparebanken NOR sak mot Scanbox A/S, nå Elliso A/S, og Den Danske Bank, København. Søksmålet gjaldt krav om betaling av et restoppgjør etter et utenrettslig forlik inngått 20 mai 1990 mellom Scanbox A/S og Sparebanken NOR i en tidligere tvist mellom partene. I stevningen ble det gjort gjeldende at Den Danske Bank, som kausjonist, heftet solidarisk med Elliso A/S for deler av restoppgjøret. Saken mot Elliso A/S ble anlagt ved Asker og Bærum herredsrett i henhold til tvistemålsloven §17 jf §21. Saken mot Den Danske Bank ble anlagt ved samme domstol etter tvistemålsloven §33.

Sparebanken NOR og Elliso A/S inngikk senere forlik om den del av kravet som ikke omfattes av kausjonen. Samtidig frafalt Sparebanken NOR kravet mot Elliso A/S for det beløp det foreligger kausjon for. Søksmålet mellom Sparebanken NOR og Elliso A/S ble deretter hevet ved Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 30 mai 1991.

Den Danske Bank påsto saken avvist for sin del, idet banken anførte at vernetingsbestemmelsene i tvistemålsloven §33 ikke kommer til anvendelse i forhold til den.

Asker og Bærum herredsrett avsa den 18 september 1991 kjennelse med slik slutning:

"1. Saken avvises.

2. Sparebanken NOR, Tromsø, erstatter Den Danske Bank dennes omkostninger ved saken med kr 45.039,- kronerførtifemtusenogtrettini."

Sparebanken NOR påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 23 januar 1992 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebanken NOR 8.000,- - åttetusen 00/100 - kroner til Den Danske Bank innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herreds- og lagmannsrettens kjennelser.

Sparebanken NOR har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 23 april 1992 å henvise saken i sin helhet til avgjørelse av Høyesterett etter reglene i lov av 25 juni 1926 nr 2, §6 annet ledd, jf tvistemålsloven §403 siste ledd. Justitiarius i Høyesterett besluttet 4 juni 1992 at saken skulle undergis skriftlig behandling. Partene har etter dette inngitt to innlegg hver.

Sparebanken NOR har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §33 første og annet ledd uriktig når den er kommet til at bestemmelsene ikke gir internasjonal domskompetanse i et tilfelle som dette. Det hevdes at det helt siden tvistemålsloven ble gitt, har vært lagt til grunn som et alminnelig synspunkt at i den utstrekning vernetingsreglene ikke selv gir holdepunkter for annet, er de avgjørende ikke bare for hvor i landet en sak kan anlegges, men også for om saken kan anlegges her i landet.

At vernetingsreglene i den utstrekning de ikke selv gir holdepunkter for annet, skal være avgjørende også for om en sak hører under norsk domsmyndighet, hevdes å ha klar støtte i tvistemålsloven forarbeider. Det er vist til Udkast til lov om domstolenes ordning (1902) 118-119 og Ot.prp. nr 1 (1910) 158 flg.

En samstemmig teori har også gitt uttrykk for dette syn, som Hagerup: Den norske civilproces, 3. udg., Bind I (1918), 184-185, Augdahl: Norsk civilprosess, 3. utg. (1961), 164165, Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973), 13, Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett, 2 utg. (1990), 16, Eckhoff: Sivilprosess, 2. utg. (1962) 8, Gaarder/Bruzelius i Knophs Oversikt over Norges Rett: 9. utg. (1987), 1064, Bogdan: Luganokonventionen, TfR 1991 387 ff. på 387-388 og Hov: Rettergang i sivile saker, 47-49.

Også dansk og svensk prosessteori gir uttrykk for at vernetingsreglene er avgjørende for domstolenes internasjonale kompetanse i den utstrekning de ikke selv gir holdepunkter for annet. Den kjærende part har her vist til Gomard: Civilprocessen, 3. udg. (1990), 66 og Ekelöf: Rättergång, Första häftet, 6. uppl. (1980), 54-55.

I Schei: Tvistemålsloven, Bind I, 44 flg. opponeres det mot det syn som tidligere er forfektet i teori og lovforarbeider. Scheis syn beror imidlertid på en misforståelse av forarbeidene og kan derfor ikke tillegges særlig vekt.

Sparebanken NOR gjør etter dette gjeldende at man står overfor en slik langvarig og samstemmig oppfatning om at vernetingsreglene i alle fall som hovedregel også er avgjørende 2for domstolenes internasjonale kompetanse, at det må være berettiget å tale om en form for sedvanerettsdannelse. En slik langvarig og samstemmig oppfatning kan ikke endres uten gjennom lovendring.

Prinsipalt anfører Sparebanken NOR at tvistemålsloven §33 annet ledd i det minste har den samme internasjonale rekkevidde som bestemmelsens første ledd, og at begge bestemmelsene uten videre gir internasjonal domskompetanse. Det vises til Ot.prp. nr 1 (1910) 105 spalte 2 og 164 spalte 2. De tilsvarende bestemmelser i henholdsvis dansk og svensk prosessrett adskiller seg så meget fra den norske tvistemålslov §33 både i form og innhold at disse ikke kan brukes som grunnlag for å tolke sistnevnte bestemmelse innskrenkende for internasjonal domskompetanse. Videre anføres det at Luganokonvensjonen av 16 september 1988 mellom EF- og EFTA-landene, som ennå ikke er ratifisert av Norge, må tillegges vekt ved tolkingen av tvistemålsloven §33.

I rettspraksis er spørsmålet om den internasjonale rekkevidde av tvistemålsloven §33 første ledd reist av Høyesteretts kjærmålsutvalg i Rt-1984-393, Rt-1991-339 og i kjennelse av 24 september 1990 (lnr 469K/1990). Utvalget har imidlertid i alle disse kjennelsene latt være å ta standpunkt. Av lavere domstoler har Eidsivating lagmannsrett i kjennelser som er blitt rettskraftige, behandlet spørsmålet to ganger med forskjellig resultat. I RG-1966-223 ble det lagt til grunn at bestemmelsen gir internasjonal domskompetanse, mens resultatet ble motsatt i RG-1988-197.

Foruten at det i sistnevnte kjennelse ikke gis et korrekt referat av den prosessteori som foreligger, bygger kjennelsen på en misforståelse av lovforarbeidene og ukritiske paralleller til forskjellige bestemmelser i dansk og svensk prosesslovgivning. Hertil kommer den omstendighet at spørsmålet om tolkingen av tvistemålsloven §33 kommer i en helt ny stilling etter Luganokonvensjonen.

Subsidiært anfører den kjærende part at tvistemålsloven §33 i alle fall må antas å gi internasjonal domskompetanse dersom partene eller saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Det vises til kjennelser inntatt i Rt-1960-188, Rt-1960-1403 og Rt-1989-1284. Det vises videre til uttalelser i korresponderende svensk prosessteori hos Lennart Pålsson: Svensk rättspraxis i internationell processrätt (1989), 92-93 og Erik Söderlund: Rättegångsbalken med kommentar, Del I, 230. Det vises også til Erling Selvig: Kommentarer 1988-89, ND-1989-s. vii-viii, som stiller seg kritisk til avgjørelsen i Rt-1989-1284.

Atter subsidiært anføres det at dersom tvistemålsloven §33 første ledd ikke gir internasjonal domskompetanse, må bestemmelsens annet ledd gjøre det. I denne saken er Den Danske Bank saksøkt sammen med hoveddebitor, Elliso A/S, ved hoveddebitors hjemting, Asker og Bærum herredsrett. At saken senere er blitt hevet i forhold til Elliso A/S, endrer ikke Asker og Bærum herredsretts domsmyndighet i forhold til Den Danske Bank, jf domstolloven §34 første ledd. Det er intet i ordlyden i tvistemålsloven §33 annet ledd som skulle tilsi at bestemmelsen bare kommer til anvendelse i forhold til kausjonist som ellers har verneting her i landet. Heller ikke er det holdepunkter for dette i forarbeidene.

Både for kreditor og kausjonist vil det i alminnelighet være uhensiktsmessig om ikke kreditor skal kunne saksøke kausjonisten ved hoveddebitors hjemting. Det vises til Carsten Smith: Garantikrav og garantistvern, Garantirett III, 2 utg. (1981), 180 flg., Studier i Garantirett II (1963) 424-425 og Karsten Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett, 2 utgave (1990), 123-124.

Sparebanken NOR har nedlagt slik påstand:

"1. Saken fremmes til behandling for Asker og Bærum herredsrett.

2. Den Danske Bank dømmes til å betale sakens omkostninger for alle instanser."

Den Danske Bank har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §33 riktig når den er kommet til at det ikke er grunnlag for å gi bestemmelsen anvendelse overfor utlendinger, med mindre annet verneting i Norge foreligger. Den Danske Bank slutter seg i hovedsak til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Den Danske Bank har anført at de uttalelser fra forarbeidene som Sparebanken NOR viser til, ikke gir uttrykk for at vernetingsreglene uten videre har internasjonal rekkevidde. Tvert imot presiseres det flere steder i forarbeidene at vernetingsreglene først og fremst regulerer den innbyrdes fordeling av saker mellom de forskjellige norske domstoler. Det vises til Udkast til lov om domstolenes ordning (1902) 119 spalte 1 og Ot.prp. nr. 1 (1910) 164 spalte 1.

I tråd med uttalelser i forarbeidene hevder kjæremålsmotparten at det lenge har vært sikker norsk rett at spørsmålet om hvorvidt det er adgang til å få anlagt og pådømt en sak mot en utlending uten bopel i Norge, må avgjøres ved en tolking av den enkelte vernetingsregel, og at man ved tolkingen må ha klart for øye at reglene er utarbeidet med tanke på interne forhold. Det er vist til Alten: Domstolloven med kommentar, (1961) 41, Eckhoff: "Sivilprosess" (1962) 8, Gaarder: Internasjonal privatrett, (1975) 7-8 og (1990) 16, Bratholm/Hov:, "Sivil rettergang", (1973) 13, Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, 44-47 og Hov: Rettergang i sivile saker, 47-48.

Den Danske Bank anfører prinsipalt at tvistemålsloven §33 overhodet ikke kan anvendes overfor personer uten annet verneting i Norge. Bestemmelsen forutsetter at samtlige saksøkte på annet grunnlag har verneting her, og at den i seg selv ikke gir verneting til utlendinger. Denne tolking har fått tilslutning i to tidligere kjennelser fra Eidsivating lagmannsrett. Den ene avgjørelsen, RG-1988-197, er det vist til foran. Den andre er upublisert, men ble avsagt 23 mars 1990. Kjennelsen inntatt i RG-1966-223 tas det uttrykkelig avstand fra i RG-1988-197.

I den juridiske teori har den internasjonale rekkevidde av tvistemålsloven §33 vært behandlet i svært liten grad. Det er først i den helt nye teori at spørsmålet om den internasjonale rekkevidde av bestemmelsen har vært drøftet, nemlig av Tore Schei i Tvistemålsloven med kommentarer Bind I 70 flg. Etter en tolkning av §33 konkluderer Schei med at bestemmelsen ikke i seg selv gir verneting her i riket, men kun får anvendelse overfor personer som på annet grunnlag har verneting her. Den Danske Bank hevder at Scheis konklusjon er korrekt. Denne tolkingen finner forøvrig støtte i svensk og dansk rett. Det vises bl.a. til NJA 1986 729 og Pålsson: Svensk rettspraksis i internationell processrett (1989) 92. Luganokonvensjonen har foreløpig ingen relevans som rettskilde ved tolkningen av tvistemålsloven §33.

Kjæremålsmotparten gjør videre gjeldende at reelle hensyn klart taler mot å tolke tvistemålsloven §33 slik at den gir utlendinger uten bopel i Norge verneting i riket. De reelle hensyn som gjør seg gjeldende både generelt, og spesielt i denne saken, er bl.a. at det er urimelig å gi en person verneting i Norge når vedkommende ikke har annen tilknytning til riket enn at han har en samskyldner der. Urimeligheten viser seg særlig klart her, hvor saken mot hovedskyldneren er frafalt, slik at Den Danske Bank står alene igjen som saksøkt.

Den Danske Bank bestrider at Sparebanken NORs subsidiære anførsel kan føre frem. Det erkjennes at domstolene i enkelte meget spesielle familierettssaker med spesiell tilknytning til Norge, har konstatert norsk domskompetanse. I nærværende sak gjør ingen slike spesielle tilknytningsforhold seg gjeldende.

Heller ikke den atter subsidiære anførsel fra Sparebanken NOR kan føre frem. Tvistemålsloven §33 annet ledd er ingen selvstendig regel, men kun et unntak fra hovedreglen i første ledd for de tilfeller hvor samskyldnerforholdet er et kausjonsforhold. Det er ingen holdepunkter hverken i ordlyd, forarbeider, teori eller praksis for å tolke bestemmelsen som en regel som utvider saksøkers rettigheter i forhold til første ledd, i de tilfeller hvor saksøkte er utlending.

Endelig anføres at selv om tvistemålsloven §33 første ledd gis internasjonal anvendelse, kan ikke annet ledd få anvendelse overfor personer uten annet verneting her i riket.

Den Danske Bank har nedlagt slik påstand:

"1. Saken avvises.

2. Sparebanken NOR, Tromsø, erstatter Den Danske Bank dennes omkostninger for alle instanser."

Høyesterett bemerker at Høyesteretts kjæremålsutvalg - og dermed Høyesterett - i medhold av tvistemålsloven §404 nr 1 har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens kjennelse.

Høyesterett er kommet til samme resultat som de tidligere retter og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt, supplert med herredsrettens begrunnelse som lagmannsretten i det vesentlige har sluttet seg til.

I utgangspunktet bestemmer vernetingsreglene i tvistemålsloven annet kapittel den innbyrdes kompetanse mellom de enkelte forliksråd og de enkelte herreds- og byretter.

I norsk rett finnes bare noen få vernetings- eller kompetansebestemmelser som uttrykkelig regulerer forhold med internasjonal tilknytning. Utover dette er det vernetingsbestemmelsene i tvistemålsloven annet kapittel som må anvendes for å avgjøre om norsk domstol har domsmyndighet eller ikke. Løsningen i den konkrete sak må da finnes gjennom en tolking av den vernetingsbestemmelse som kan være aktuell.

Høyesterett kan ikke se at Sparebanken NOR har dekning for sin påstand om at motivene til tvistemålsloven gir støtte for at norske domstoler er kompetente i alle tilfeller hvor verneting kan påvises etter en alminnelig språklig tolking av vernetingsbestemmelsene. I de generelle bemerkningene i motivene til annet kapittel omtales norske domstolers internasjonale kompetanse overhodet ikke, heller ikke i de spesielle kommentarene til tvistemålsloven §33. Derimot er det i tilknytning til den opprinnelige §167, om virkningen av utenlandske dommer, i Ot.prp. nr. 1 (1910), 160 gitt tilslutning til en uttalelse i Civilproceslovskommissionens utkast av 1902 119 om at "De regler, som loven oppstiller for forholdet mellom flere indenlandske retter, egner seg overhovedet ikke uden videre til at overføres paa forholdet mellem flere lande". Selv om denne uttalelsen opprinnelig var knyttet til et spesielt eksempel hvor tre land var involvert, slik den kjærende part påpeker, uttaler departementet i proposisjonen at det er helt enig i denne siste "almindelige" bemerkning. Dette tyder på at man iallfall ikke uten videre har gått ut fra at verneting etter norske regler er ensbetydende med at norske domstoler er domsmyndige. Norske domstoler vil i de aller fleste tilfeller være kompetente når verneting her i landet kan påvises, fordi partene og tvisten har tilknytning til Norge.

Ordlyden i tvistemålsloven §33 - såvel første som annet ledd - er absolutt og synes ikke å gi holdepunkt for at bestemmelsen forutsetter at samskyldnerne kan saksøkes her i landet etter andre vernetingsbestemmelser. Bestemmelsen må ses i lys av at vi ikke har noe alminnelig kumulasjonsverneting. Når de alminnelige bestemmelser i tvistemålsloven §68 ellers hjemler subjektiv kumulasjon på saksøktesiden, gir §33 anvisning på et felles verneting. Prosessøkonomiske hensyn taler da for at kreditor skal kunne saksøke samskyldnerne samtidig for samme domstol. Også hensynet til å unngå ulike avgjørelser av forskjellige domstoler i samme saksforhold begrunner regelen om samskyldnerverneting. Så lenge det gjelder samskyldnere som ellers kan saksøkes for norsk domstol, må den enkelte skyldner innenfor rammen av §33 derfor finne seg i den ofte relativt ubetydelige ulempe det er å måtte møte for en annen domstol enn der han ellers ville kunne være saksøkt. Noe ganske annet er det imidlertid å bli saksøkt for en domstol her i landet, når søksmålet ellers ikke kunne ha vært reist for norsk domstol, dersom ikke saksøkeren hadde pretendert at det forelå et samskyldnerforhold med en annen skyldner som har hjemting i Norge, se Hov: Rettergang i sivile saker side 48-49.

Spørsmålet blir etter dette om §33 må fortolkes innskrenkende.

Lovmotivene til bestemmelsen, lest i historisk sammenheng, trekker etter Høyesteretts syn i retning av at det ikke har vært meningen å gi noen regel om internasjonal domskompetanse. I Ot.prp. nr. 1 (1910) er tidligere reformbestrebelser innen prosesslovgivningen behandlet på side 1 flg. På side 2 spalte 1 er lektor C Winter Hjelms "utførlig begrundede utkast til almindelig rettergangslov, omfattende civil- og straffeprocessen, ... offentliggjort i 1854", nevnt. Samtidig er det på samme side, spalte 2, vist til et utkast fra en prosesslovkommisjon nedsatt ved kgl. resolusjon av 11 januar 1853 til lov om rettergangsmåten i sivile saker ved underretten med motiver, offentliggjort i 1868. Det uttales om dette blant annet: "Dette utkast var, likesom Hjelms, i det væsentlige en kodifikation av bestaaende ret." Paragraf 8 om samskyldnervernetinget i 1868-utkastet hadde denne ordlyd:

"Have flere Personer, mod hvem Søgsmaalet rettes som solidarisk Medforpligtede, Bopæl eller Opholdsted i forskjellige Thingkredse, kan Sagsøgeren inddrage dem samtlige for Retten i hvilkensomhelst af disse Thingkredse, han selv vælger. Den, som kun søges til Ansvar for det Tilfælde, at en Anden ikke opfylder eller formaaer at opfylde sin Forpligtelse, kan alene i Forening med Hovedskyldneren indstævnes for dennes Hjemthing."

I motivene til denne bestemmelse uttaler lovkommisjonen blant annet at samtlige medforpliktede kunne inndras i n sak "om de end boe i forskjellige Jurisdictioner". Formuleringen "Bopæl eller Opholdsted i forskjellige Thingkredse" må da naturlig oppfattes som en forutsetning om at hver skyldner har hjemting i Norge. Selv om Bernhard Getz' utkast, som Civilproceslovkommissionen bygger på, ikke viste direkte til denne bestemmelsen, er det nærliggende at den kan ha vært forbilde til §33. Dette bestyrkes også av uttalelser i de videre forarbeider til tvistemålsloven. I Civilproceslovkommisionens lovutkast, som Ot.prp. nr. 1 (1910) bygger på, har bestemmelsen, som da var §38, denne ordlyd:

"Mod personer, der er forpligtede i fællesskab, kan sag anlægges ved ethvert værneting, ved hvilket nogen enkelt af dem kunde sagsøges, medmindre forpligtelsen begrunder noget særskilt fælles værneting.

Som forpligtede i fællesskab ansees ogsaa de, som subsidiært hefter for samme forpligtelse."

På side 148 spalte 1 i motivene til denne paragraf står det:

"Til §38 findes nu bortseet fra forligslov af 20de juli 1824 §40 nr. 2 ingen tilsvarende regel. Se derimod D. §22, F. §30, T.C.P. §36 nr. 3, Ø.J.N. §93.

Udkastet har her til afskjærelse af tvil indtaget en udtrykkelig bestemmelse til nærmere forklaring af, hvem der ansees forpligtede i fællesskab (jfr. §54)."

I Lov angaaende Forligelsesvæsenet av 20 juli 1824 §40 nr 2 heter det:

2) naar flere, som ere interesserede i en Sag, boe eller opholde sig under forskjellige Forligelses-Commissioner, maa Klageren mellem disse vælge den Commission, som han finder beqvemmest, og for denne ere da samtlige Interessenter pligtige at møde;"

Her er åpenbart forutsetningen at de som skal innkalles felles, hver for seg har hjemting for annen (norsk) forlikskommisjon.

Frem mot vedtakelsen av tvistemålsloven §33 foreligger det ingen kommentar til denne bestemmelse som trekker i motsatt retning.

Sparebanken NOR har påberopt at Ot.prp. nr 1 (1910), 164 spalte 2 "temmelig entydig" forutsetter at blant annet bestemmelsen om samskyldnerverneting gir internasjonal domskompetanse. Høyesterett er ikke enig i dette. Uttalelsen i motivene har tilknytning til den opprinnelige §167 om virkningen av utenlandske dommer. Av første spalte på side 164 fremgår at departementet, istedenfor å utforme positive regler om utenlandske domstolers internasjonale kompetanse, har valgt den samme fremgangsmåte som i Getz' utkast: Å legge de norske vernetingsregler til grunn og derfra unnta "de verneting, som man antar ikke bør anerkjendes internasjonalt". Blant disse særlige verneting er nevnt samskyldnervernetinget. Her uttaler departementet at selv om det i forslaget til tvistemålsloven bestemmelse om dette er stilt strenge betingelser for begrunnelsen av et slikt verneting - spesielt at samskyldnerne på forhånd har samvirket til eller er vitende om at de har overtatt en felles forpliktelse, er det "i den internasjonale anvendelse ...heller ikke under disse betingelser naturlig at behandle den enkelte skyldner, som om han hadde vedtat alle de øvrige samskyldneres verneting." Betraktningene synes å gi støtte for at tvistemålsloven §33 heller ikke bør gi norsk domstol kompetanse alene på dette grunnlag. At motivene i denne sammenheng vil utelukke utenlandsk domstols internasjonale kompetanse på grunnlag av formuesvernetinget (utenom fast eiendom), synes ikke å kunne tillegges vekt i denne forbindelse, selv om det er på det rene at tvistemålsloven §32 i utgangspunktet ut fra en naturlig tolking også tar sikte på å regulere norsk domstols kompetanse. Formuesvernetingbestemmelsen må oppfattes slik at det her er truffet et positivt valg.

Den kjærende part har med styrke påberopt at den juridiske teori, frem til Scheis kommentar til tvistemålsloven, med stor grad av samstemmighet har gitt uttrykk for at vernetingsreglene generelt også er avgjørende for om saken er undergitt norsk domsmyndighet. Den alt overveiende del av de uttalelser Sparebanken NOR har vist til, inneholder imidlertid ikke særlig dyptgående drøftelse av spørsmålet om man ut fra tvistemålsloven annet kapittel kan trekke slutninger om en slik generell sammenheng. Hagerup, som kanskje har gitt den mest bastante uttalelse om en slik sammenheng i Den norske Civilproces 3 utg, bind I side 184-185, har så vidt det kan ses ikke gitt noen nærmere begrunnelse for sitt syn. Hans uttalelse synes i stor grad å ha vært lagt til grunn for de siterte utsagn i senere norsk teori frem til Hov: Rettergang i sivile saker side 47-49, hvor det er gitt uttrykk for tvil om uttalelsen i sin generelle form er riktig, og da spesielt om §33 gir en slik kompetanse. Også i Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett 1974 8 og i 2. utg. 1990, ajourført ved H.P. Lundgaard, side 18 er det gitt uttrykk for en viss reservasjon. Først i Schei bind I side 44-45 og side 71-72 er spørsmålet mer inngående drøftet. Her konkluderes det med at §33 må forstås slik at den bare kan brukes overfor rettssubjekter som har hjemting her, eller som det kan påvises et annet særlig verneting for i Norge.

I dansk rett ble den tidligere samskyldnervernetingsbestemmelse i Retsplejeloven §245 av Danmarks Højesterets Kæremaalsudvalg, UfR 1924 794, ikke ansett å gi dansk domstol domsmyndighet når den utenlandske samskyldner ikke hadde verneting ellers i Danmark. Munch-Petersen uttaler i sin artikkel: Om internationalt Værneting i UfR 1926 45 flg. på side 47 om forståelsen av daværende §245, at bestemmelsen "ved en hastig Gennemlæsning" synes også å gi danske domstoler internasjonal domsmyndighet, men sier så at hvis man ser nærmere på spørsmålet:

"...maa der i Bestemmelsen om, at Sagen kan anlægges "ved enhver Ret (her i Landet), som for nogen av Sagvolderne er Hjemting", siges at ligge en Forudsætning om, at den kun skal finde Anvendelse, for saa vidt de alle har Hjemting eller i det mindste andet Værneting i Riget. Da Bestemmelsen under en anden Forudsætning ogsaa vilde føre urimelig vidt, har Praksis i Henhold hertil begrænset dens Anvendelsesmaade til dette Tilfælde, saa at man udelukker den, naar en af de Sagsøkte er Udlænding, og ikke et av Undtagelsesværnetingene, f.Eks. Opfyldelses- eller Vedtagelsesværnetinget, kan finde Anvendelse, jfr. saaledes Højesteretsdom i U.f.R. 1924 S 794 og tidligere Østre Landsrets Dom sammesteds S. 164 og Retsraadsudtalelse Nr. 223 i 1924 B S. 40."

At den danske Retsplejelov nå har fått en ny bestemmelse i §250 som uttrykkelig regulerer domsmyndighetsspørsmålet på denne måte, slik den kjærende part påpeker, har i denne forbindelse ikke annen betydning enn at dansk rett fortsatt inntar samme standpunkt her.

Svensk teori synes samstemmig å gi uttrykk for den oppfatning at den svenske bestemmelse om samskyldnerverneting i 10 kap 14 §1 st 1 i Rättegångsbalken ikke regulerer svenske domstolers internasjonale domsmyndighet, men at dette i det konkrete tilfelle må avgjøres ved et diskresjonært skjønn, se blant annet Hjalmar Karlgren: Kortfattad lärobok i internasjonell privat- och processrätt, 2 utg 1960 159-160, Sigurd Dennemark: Om svensk domstols behörighet i internationelt förmögenhetsrättsliga mål, 1961 220-225 og Michael Bogdan i TfR 1991 387-389.

I norsk rettspraksis har spørsmålet om den mulige internasjonale rekkevidde av tvistemålsloven §33 første ledd vært reist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1984-393, Rt-1990-382, Rt-1991-339 og i utrykt kjennelse av 24 september 1990, lnr 469K/1990, uten at kjæremålsutvalget fant det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet.

Etter dette finner Høyesterett særlig ut fra så vel det som synes å ha vært den historiske bakgrunn for bestemmelsen i tvistemålsloven §33 som reelle hensyn, at det må være riktig å legge til grunn at en skyldner uten annen tilknytning til Norge enn å ha medskyldner her, ikke kan saksøkes i Norge etter §33. Resultatet støttes av det som er opplyst om innholdet av dansk og svensk rett. Det kan ikke sees å være noe grunnlag for å underkaste annet ledd i paragrafen en annen fortolking enn første ledd.

Høyesterett finner ikke ved tolkingen av bestemmelsen i tvistemålsloven §33 å burde legge vekt på at norsk domstol utvilsomt vil ha domskompetanse dersom en sak av denne karakter blir anlagt her i landet etter at Norge har ratifisert Luganokonvensjonen, og den norske gjennomføringslov av 8 januar 1993 har trådt i kraft, jf Ot.prp.nr 94 for 1991-92. Ved loven §1 gis konvensjonen lovs kraft. Dette omfatter blant annet konvensjonens artikkel 6 nr 1 som favner langt videre enn tvistemålsloven §33. Ved loven foretas noen endringer i tvistemålsloven vernetingsregler, men §33 endres ikke i denne forbindelse. Luganokonvensjonen som er en parallellkonvensjon til Brusselkonvensjonen, utarbeidet av EF-statene, vil få stor betydning for samarbeidet innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområde EØS. Det at man innen dette samarbeid har gått langt i å godta kumulasjon, bør neppe få betydning for tolkingen av tvistemålsloven §33.

Høyesterett finner ikke at Den Danske Banks garantiforpliktelse gir saken en slik tilknytning til Norge at dette kan gi norsk domstol domsmyndighet i saken. De avgjørelser som Sparebanken NOR viser til, hvor tilknytningen til Norge har gitt norske domstoler internasjonal kompetanse, Rt-1960-188 og Rt-1960-1403, gjaldt begge familierettslige spørsmål hvor særlige hensyn gjorde seg gjeldende. I Rt-1989-1284 uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg bare "at det ikke kan oppstilles noen ulovfestet vernetingsregel som dekker det foreliggende tilfelle". Kjæremålsutvalget har her ikke sagt noe om at sak i visse tilfeller kan anlegges i Norge selv om ikke noe bestemt verneting kan påvises.

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes, idet Høyesterett også er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Kjæremålet har ikke ført frem, og Høyesterett finner at Sparebanken NOR etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør erstatte Den Danske Bank saksomkostningene for Høyesterett. Omkostningsbeløpet settes til kr 14.000,-.

Kjæremålsmotparten har i sin omkostningsoppgave presisert omkostningspåstanden til også å omfatte renter av de saksomkostningsbeløp som er tilkjent for herredsretten og lagmannsretten. Den kjærende part har ikke protestert mot at rentekravet imøtekommes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Til de omkostningsbeløp som er fastsatt av herredsretten og lagmannsretten kommer 18 - atten - prosent årlig rente fra henholdsvis 11 oktober 1991 og 11 februar 1992 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sparebanken NOR til Den Danske Bank 14.000,- -fjortentusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.