HR-1996-25 - Rt-1996-232
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-20 |
| Publisert: | HR-1996-00025 - Rt-1996-232 (75-96) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Erstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt erstatning for nærføringsulemper ved ekspropriasjon til trasé for ny riksvei 33. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00025, nr 152/1994 |
| Parter: | 1. Hans W Warholm, 2. Martin Haarstad, 3. Håkon Hermanrud, 4. Halvard Engevold, 5. Solveig og Alf Granholt, 6. Finn Jostad (advokat F B Sigmond for nr 1, 2, 5 og 6), (advokat Jan Albrektsen for nr 3 og 4 - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) |
| Forfatter: | Aarbakke, Aasland, Langvand, Stang Lund, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Grannelova (1961) §2, Veglova (1963) §50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Plenumsloven (1926) §3, §4, Forurensningsloven (1981) §56, Endringslov til forurensningsloven (1989) |
Saken gjelder erstatning for nærføringsulemper ved ekspropriasjon til trasé for ny riksvei 33, parsellen Lillo - Opsahl, som er en motorvei B i Østre Toten kommune.
Detaljplan for motorveiparsellen ble vedtatt 21 juni 1991, og vedtak i medhold av vegloven 21 juni 1963 nr 23 §50 om ekspropriasjon til veigrunn m v i 7,2 km lengde ble fattet 26 juni 1991. Stevning til skjønn ble inngitt 2 juli 1991, og Toten herredsrett avhjemlet underskjønn for 50 saksøkte 31 august 1992. Ved underskjønnet ble det gjennomgående tilkjent erstatning for avstått eller båndlagt grunn etter jordbruks- eller skogbruksverdi. For en del takstnummer ble det, iallfall for deler av det avståtte eller båndlagte areal, tilkjent erstatning etter tomteverdi. For en del takstnummer ble det også tilkjent erstatning for nærføringsulemper og for verdiforringelse på grunn av usikkerhet med hensyn til om det vil bli gitt dispensasjon fra forbudet innenfor byggelinjen mot påbygging og gjenoppbygging av eldre bygninger etter eventuell skade.
Staten v/Samferdselsdepartementet begjærte overskjønn i forhold til 20 av de saksøkte, slik at Eidsivating lagmannsretts overskjønn, avhjemlet 24 november 1993, omfattet 20 takstnummer. For to av disse hadde også ekspropriatene begjært overskjønn. Ved overskjønnet ble det for alle de 20 takstnummer tilkjent erstatning for avstått eller båndlagt grunn etter jordbruks- eller skogbruksverdi. Erstatning etter tomteverdi ble nektet. Likeledes ble det nektet ulempeerstatning, med unntak for takstnummer 4 og 29, og også erstatning for den nevnte usikkerhet med hensyn til om det vil bli gitt dispensasjon for påbygging og gjenoppbygging innenfor byggelinjen.
Om saksforholdet, skjønnsforutsetningene og partenes anførsler for underskjønnet og overskjønnet vises til herredsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner.
Overskjønnet ble for 8 takstnummer påanket av de saksøkte til Høyesterett. For ett takstnummer er ankesaken hevet, og som jeg kommer tilbake til, går ytterligere ett takstnummer ut av ankesaken så langt denne påkjennes. Anken gjelder prinsipalt lagmannsrettens rettsanvendelse, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle og ufullstendige skjønnsgrunner.
Til bruk for Høyesterett har to vitner gitt forklaring ved bevisopptak.
Før saken ble tatt opp til avgjørelse, besluttet Høyesterett i medhold av lov 25 juni 1926 nr 2 §4 første ledd jf §3, at "... saken i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett for så vidt angår spørsmålet om erstatning for ekspropriasjon av grunn."
Beslutningen omfatter hele ankesaken for så vidt angår takstnummer 1 og deler av ankesaken for så vidt angår takstnummer 21 og 22. Høyesteretts justitiarius har besluttet at også ankesak 104/1995, som gjelder tilsvarende spørsmål og var berammet sammen med den foreliggende ankesak, i sin helhet skal avgjøres av den samlede Høyesterett. For øvrig ble den foreliggende ankesak tatt opp til avgjørelse.
De ankende parter, H W Warholm m fl, har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har for takstnummer 16, 21, 22, 23, 28 og 29 anvendt vederlagsloven 6 april 1984 nr 17 §8 sammenholdt med granneloven 16 juni 1961 nr 15 §2 tredje og fjerde ledd og forurensningsloven 13 mars 1981 nr 6 §56 feil. Ventelighetskriteriet så vel som vanlighets- og urimelighetskriteriene er uriktig anvendt. En riktig rettsan vendelse ville ha ledet til at alle takstnummer hadde fått erstatning for nærføringsulemper og at takstnummer 29 hadde fått en høyere slik erstatning.
Det er således feil når lagmannsretten har sett hen til Rt-1969-643, som gjelder et område i daværende Fana kommune nær Bergen, mens det i saken er tale om et landlig område av en helt annen karakter. De veiplaner i området som hadde vært diskutert, kan ikke tillegges vekt, idet i alt 9 planløsninger med ulike traséer hadde vært fremme under planprosessen.
Videre er det feil av lagmannsretten å fastlegge tålegrensen for støy etter de høyeste grenseverdier i Miljøverndepartementets normer, og iallfall feil å nekte ulempeerstatning når støyen overstiger disse grenseverdier. Det er i denne sammenhengen vist til at miljøvern generelt sett skal stå sterkere i samfunnet i dag enn det stod i 1979 da normene ble fastsatt, noe som må gi seg utslag ved fastlegging av tålegrensen. Det er vist til utkast til nye normer som hevdes å angi lavere grenseverdier.
Ved vurderingen av de ulemper motorveien i Østre Toten vil medføre har lagmannsretten ikke for de enkelte takstnummer foretatt en totalvurdering av ulempene, selv om prinsippet om totalvurdering er nevnt i lagmannsrettens generelle bemerkninger. En rekke typer ulemper er ikke nevnt ved de enkelte takstnummer og må være oversett. Det er direkte feil, slik lagmannsretten har gjort, å bygge på at de ankende parter vil få bedre kommunikasjonsforhold for sine eiendommer, idet motorveien er fasadefri, uten avkjørsler til eiendommene. At lagmannsretten tilkjente erstatning for nærføringsulemper ved takstnummer 4 og 29, må være veiledende for de ankende parters takstnummer, idet disse står i samme stilling.
For alle takstnummer er det en feil at lagmannsretten ikke har behandlet spørsmålet om å anvende granneloven §2 fjerde ledd. Det lagmannsretten sier om denne bestemmelsen, tyder på at den er feiltolket.
Spesielt for takstnummer 22 gjøres det gjeldende at det er feil når lagmannsretten har tilkjent erstatning for avstått grunn etter skogbruksverdi, ikke etter jordbruksverdi.
Spesielt for takstnummer 21, 23 og 28 hevdes det å være feil når lagmannsretten ikke har gitt erstatning for verdiforringelse ved at eldre bygninger som står innenfor byggelinjen langs veien, ikke uten dispensasjon - som er usikker - vil kunne påbygges og heller ikke gjenoppbygges om de skulle bli skadet. En skjønnsforutsetning om å holde utenfor skjønnet spørsmålet om eventuell erstatning for at byggelinjen vil hindre nybygging, ombygging, restaurering o l på eksisterende bygninger, omfatter ikke den reduksjon i omsetningsverdi som følger av den nevnte usikkerhet.
For alle de nevnte ankepunkter gjøres det subsidiært gjeldende at lagmannsrettens skjønnsgrunner er mangelfulle, uklare og ufullstendige. Spesielt er det anført at lagmannsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av de enkelte takstnummer. Det hevdes at det gjelder et skjerpet krav til overskjønnets skjønnsgrunner når det som i dette tilfelle er et betydelig sprik mellom skjønnsgrunner og resultat fra underskjønnet til overskjønnet.
De ankende parter H W Warholm, M Haarstad, S og A Granholt og F Jorstad har nedlagt denne påstand:
"1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til fornyet behandling.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
De ankende parter H Hermanrud og H Engevold har nedlagt denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 24. november 1993 oppheves så langt det er påanket, og hjemvises til fornyet behandling.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Også de skjønnsmessige vurderinger er tilstrekkelig begrunnet. Spesielt for takstnummer 22 gjøres det gjeldende at eventuelle feil i skjønnsgrunnene ikke kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet.
Lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt, med et visst forbehold for takstnummer 22, som imidlertid er uten betydning for skjønnsresultatet. At lagmannsretten har ansett motorveien ventelig i området og også lagt til grunn at tålegrensen i området må ligge relativt høyt, er således riktig rettsanvendelse. Lagmannsretten har foretatt en grundig vurdering av venteligheten av motorveien i området og av forholdet til tålegrensen. Når overskjønnet er kommet til at tålegrensen ikke er overskredet for noen av eiendommene, unntatt takstnummer 29, er dette også resultatet av en bevisbedømmelse, som ikke kan prøves.
Lagmannsrettens bruk av Miljøverndepartementets støynormer som veiledende for skjønnet, er i samsvar med rettspraksis. Det er også i samsvar med rettspraksis når lagmannsretten etter en konkret vurdering til dels har nektet erstatning for ulemper til tross for at den høyeste grense for støy etter normene er noe overskredet. Dessuten er det tale om en bevisbedømmelse, som ikke kan prøves.
Lagmannsrettens generelle bemerkninger sammenholdt med bemerkningene knyttet til de enkelte takstnummer viser at det ved overskjønnet er foretatt en tilstrekkelig konkret totalvurdering av ulempene. Dette fremgår uttrykkelig for takstnummer 29, men gjelder også de andre. Spørsmålet om erstatning for verdiforringelse som skyldes usikkerhet med hensyn til dispensasjon fra forbudet mot påbygging og gjenoppbygging etter eventuell skade innenfor byggelinjen, er vurdert av lagmannsretten og det foreligger ikke feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen for så vidt. Dessuten er avgjørelsen uttrykk for en bevisbedømmelse som ikke kan prøves.
Når lagmannsretten ikke har foretatt noen drøftelse av forholdet til granneloven §2 fjerde ledd, må dette skyldes at vilkårene der er ansett uaktuelle.
Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn stadfestes så langt det er påanket.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner på punkter som jeg kommer tilbake til.
Innledningsvis nevner jeg at anken bygger på skjønnsloven 1 juni 1917 nr 1 §38, slik at Høyesteretts kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. Rettsanvendelsen må prøves ut fra det saksforhold som fremgår av lagmannsrettens skjønnsgrunner, men likevel slik at disse kan suppleres med kjensgjerninger som er vitterlige eller ubestridte i saken.
De ulemper det er tale om i saken, har karakter av alminnelige ulemper. Når det gjelder anvendelsen av vederlagsloven §8 jf granneloven §2 tredje ledd og forurensningsloven §56, har de ankende parter anført at lagmannsretten ikke i tilstrekkelig grad har vurdert de enkelte takstnummer, som hevdes å stå i innbyrdes forskjellig stilling. Denne anførsel kan ikke føre frem for så vidt den bygger på granneloven begrep "staden". Som det er fremhevet i Rt-1965-933 og senere lagt til grunn i rettspraksis og lovforarbeider, må ordet "staden" i granneloven tolkes slik at det er området, ikke den enkelte eiendom, som skal vurderes når det er spørsmål om hva som er ventelig og vanlig. Lagmannsretten har bygget på dette og lagt til grunn at den alminnelige tålegrense etter granneloven §2 tredje ledd er den samme for alle de eiendommer overskjønnet omfatter. Jeg er enig i dette. At det er forholdene ved den enkelte eiendom som må vurderes opp mot tålegrensen, er en annen sak, jf Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 42:
"Departementet vil for sin del for det første bemerke at det etter gjeldende rett må anses på det rene at tålegrensen ikke kan fastsettes generelt til et bestemt nivå for de berørte eiendommer. Dette følger allerede av at ventelighetsvurderingen skal foretas på bakgrunn av forholdene i det aktuelle strøk. Hvilket støynivå som kan anses som ventelig, vil derfor kunne variere fra en type strøk til et annet. I tillegg kommer at det må vurderes individuelt i forhold til den enkelte eiendom om tålegrensen er overskredet, ..."
Overskjønnet kan ikke sees å bygge på uriktig rettsanvendelse her.
Videre har de ankende parter anført at lagmannsrettens vurdering av støynivået ikke er sett i sammenheng med andre ulemper, og at tålegrensen for alle de eiendommer anken gjelder, er overskredet hvis dette gjøres. Jeg må gi de ankende parter medhold i at lagmannsrettens uttalelser om tålegrensen ved de ankende parters takstnummer gjennomgående ikke trekker inn andre ulemper enn støy. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens alminnelige bemerkninger at lagmannsretten for så vidt har tatt et riktig utgangspunkt for sine vurderinger, slik dette er presisert i blant annet Rt-1983-152, Rt-1983-329 og Rt-1983-940. Ved takstnummer 29 er også en annen ulempe enn støy omtalt i overskjønnets grunner. De eksempler på ulemper som de ankende parter hevder at lagmannsretten har oversett, er ellers så elementære i forbindelse med en motorvei at det fremstår som helt usannsynlig at lagmannsretten - med det utgangspunkt den har hatt - skulle ha oversett disse. Heller ikke her kan de ankende parter gis medhold, hverken når det gjelder rettsanvendelsen eller skjønnsgrunnene. Ved sin vurdering av om motorveien var "venteleg etter tilhøva" i det aktuelle område i Østre Toten og om ulempene er "verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader", har lagmannsretten blant annet vist til uttalelser i Rt-1969-643. De ankende parter har gjort gjeldende at en analogi fra denne dommen ikke er treffende. De har vist dels til det aktuelle områdes faktiske karakter, dels til kommuneplanen i Østre Toten, som - bortsett fra veitraséen - definerer området som et landbruks- natur- og friluftsområde (LNF-område), hvor spredt bebyggelse er tillatt etter vedtak i sak om bebyggelsesplan eller om en enkelt bygning. En motorvei var derfor, hevder de ankende parter, ikke ventelig i området.
Heller ikke denne anførsel kan føre frem, hverken når det gjelder rettsanvendelsen eller skjønnsgrunnene. I lagmannsrettens henvisning til uttalelser i Rt-1969-643 ligger etter min mening ikke at lagmannsretten har likestilt det området i daværende Fana kommune utenfor Bergen som dommen gjelder, og det aktuelle område i Østre Toten. Henvisningen er et ledd i lagmannsrettens presisering av det rettslige utgangspunkt, som er korrekt. Når det gjelder vurderingen av om en motorvei er ventelig, må den alminnelige samfunnsutvikling tillegges vesentlig betydning, slik lagmannsretten har gjort. Motorveier, andre veier, kraftlinjer og andre samfunnsmessige tiltak må anses ventelige mange steder.
Lagmannsretten har under enhver omstendighet foretatt en konkret vurdering av venteligheten av motorveien i det aktuelle område i Østre Toten, som må være avgjørende. Lagmannsretten har pekt på at det siden 1970-årene har vært en løpende offentlig diskusjon om trasé for en fremtidig ny Rv 33 i området. Trasé for ny riksvei som i hovedsak faller sammen med den traséen som ble valgt, har vært skissert som en aktuell løsning i de planutkast og planer som har foreligget. At også alternativer har vært fremme, innebærer ikke at motorveien ikke var ventelig der den kom. De ulemper motorveien fører med seg må anses vanlige for en motorvei på et slikt sted, på den måten lagmannsretten har lagt til grunn. I det jeg har sagt om betydningen av den alminnelige samfunnsutvikling, ligger også at man ved vurderingen av venteligheten av motorveien og vanligheten av ulempene ved den ikke kan gå tilbake til forholdene da de ankende parter ervervet sine eiendommer.De ankende parter har videre hevdet at lagmannsretten ut fra områdets karakter har lagt den alminnelige tålegrense etter granneloven §2 tredje ledd for høyt. Heller ikke denne anførsel kan føre frem. Jeg viser her særlig til Rt-1990-526, hvor det under henvisning til eldre rettspraksis er understreket at det "skal meget til for å tilkjennes erstatning for ulemper av allmenn karakter ved nærføring". Lagmannsretten har lagt dette til grunn. Lagmannsretten har imidlertid uttalt at den alminnelige tålegrense på stedet må legges høyt også fordi "det dreier seg om en vei som ... kan gi dem som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler". De ankende parter hevder at det ikke er grunnlag for denne uttalelse, all den tid det er tale om en fasadefri vei, uten avkjørsler til eiendommene langs veien. Lagmannsrettens uttalelse er ikke helt treffende, men jeg forstår lagmannsrettens begrunnelse lest i sammenheng slik at det nevnte moment ikke har vært tillagt vesentlig betydning.
Lagmannsretten har fastlagt den alminnelige tålegrense vedrørende støy ved å søke veiledning i Miljøverndepartementets normer for akseptabel trafikkstøy, inntatt i rundskriv 29 august 1979. Dette er i samsvar med rettspraksis, jf Rt-1983-152 og Rt-1983-940, og med lovforarbeider, se særlig Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 42-43, hvor den nevnte rettspraksis omtales med tilslutning. Lagmannsretten er kommet til at ulempene ved motorveien for de ankende parters eiendommer ikke overstiger den alminnelige tålegrense, til tross for at den for flere av eiendommene ligger nær den øvre grense etter Miljøverndepartementets normer. Jeg kan ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktig rettsanvendelse for så vidt. Jeg viser til Rt-1983-940, hvor det er påpekt at det ikke i seg selv er feil rettsanvendelse om et overskjønn har nektet ulempeerstatning selv om støyen overstiger den høyeste grense i Miljøverndepartementets normer. Det kan i det hele ikke oppstilles en bestemt øvre tålegrense for støy målt i dB(A), jf Rt-1978-1369 og Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 42. Spørsmålet om lagmannsretten har foretatt en tilstrekkelig vurdering av de enkelte eiendommers forhold til den alminnelige tålegrense, kommer jeg tilbake til i omtalen av de enkelte takstnummer.
De ankende parter har videre anført at selv om støyen fra motorveien ligger innenfor tålegrensen etter granneloven §2 tredje ledd, er de ankende parters eiendommer blitt utsatt for "ei monaleg forverring av brukstilhøva" og at dette "i særleg grad" har rammet dem som "ein avgrensa krins av personar", slik at granneloven §2 fjerde ledd og forurensningsloven §56 må komme til anvendelse. De hevder at denne problemstillingen ikke er vurdert av lagmannsretten til tross for at anførselen ble gjort gjeldende både for underskjønnet og for overskjønnet.
Lagmannsretten har nevnt granneloven §2 fjerde ledd i sine alminnelige bemerkninger, men tilsynelatende til belysning av et annet poeng, og den har ikke gått inn på om bestemmelsen kan komme til anvendelse i dette tilfelle. Lagmannsretten har heller ikke beskrevet saksforholdet på en slik måte at Høyesterett kan ta stilling til om bestemmelsen kan få anvendelse. Jeg finner skjønnsgrunnene mangelfulle på dette punkt, idet jeg ikke kan utelukke at bestemmelsen kan tenkes anvendt her. Overskjønnet må derfor for så vidt bli å oppheve, for alle de seks takstnummer som ankesaken omfatter.
Om innholdet av granneloven §2 fjerde ledd og forurensingsloven §56 med sikte på anvendelse i vår sak, vil jeg bemerke:
Bestemmelsene ble vedtatt ved lov 16 juni 1989 nr 67. Samtidig ble granneloven §2 tredje ledd myket opp ved at det etter den bestemmelsen nå skal "leggjast vekt" på hva som "plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar", mens det tidligere overhodet ikke kunne tilkjennes erstatning når ulempen lå innenfor det vanlige. De nye bestemmelsene er i lovforarbeidene kommentert slik, jf Ot.prp.nr. 33 (1988-89) side 41:
"Det foreslås m a o en sikkerhetsventil for de tilfeller der det kan synes særlig urimelig at skadelidte blir stående uten erstatningsrettslig vern. Denne sikkerhetsventil kan tre i funksjon der økede forurensninger medfører en utpreget skjev fordeling av skader og ulemper slik at en begrenset krets av skadelidte må bære vesentlige ulemper av en virksomhet som et stort flertall har nytte og glede av."
Denne betraktning synes i utgangspunktet å passe i det foreliggende tilfelle, hvor det er tale om en fasadefri motorvei, uten avkjørsler til eiendommene.
Sammenholdt med vederlagsloven §8 hjemler granneloven §2 fjerde ledd rett til erstatning ved ekspropriasjon selv om ekspropriasjonstiltaket er ventelig på stedet og selv om ulempene ved tiltaket ikke er verre enn de ulemper som pleier følge vanlige bruks- eller driftsmåter for et slikt tiltak. Det er tap ved ulemper som ligger mellom den alminnelige tålegrense og den lavere spesielle tålegrense som kan kreves erstattet etter bestemmelsen. Men det er bare virkninger på bruksforholdene på ekspropriatenes eiendommer som kan tas i betraktning. For så vidt angår bruksforholdene må imidlertid både de aktuelle og de påregnelige virkninger vurderes. Og virkningene for bruksforholdene må vurderes særskilt for henholdsvis boligeiendommer, jordbrukseiendommer, skogbrukseiendommer m v. Om den erstatningsrettslige konsekvens skal slå ut i omsetningsverdi eller i bruksverdi, er et spørsmål for seg, som må sees i sammenheng med spørsmålet om erstatningen ellers skal bygge på omsetningsverdi eller bruksverdi.
Et vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense etter granneloven §2 fjerde ledd er at ulempene rammer en "avgrensa krins av personar". I NOU 1982: 19, hvor bestemmelsen ble foreslått, er det på side 266 presisert at dette ikke trenger være et mindre antall personer. Det sentrale er om en gruppe av personer skiller seg ut fra andre personer eller andre grupper av personer i relasjon til de ulemper det er tale om. De ankende parter må etter min mening anses å tilhøre en tilstrekkelig avgrenset krets av personer.
Det er også et vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense at ulempene "berre eller i særleg grad" rammer den personkrets som utgjøres av grunneierne langs motorveien. Alternativet "berre" er neppe aktuelt i saken. Spørsmålet er om de ankende parter tilhører en krets av personer som i "særleg grad" er blitt utsatt for en vesentlig forverring når det gjelder bruksforholdene. For så vidt er bestemmelsen uttrykk for et likhetsprinsipp, og det må foretas en sammenligning av forverringen for de ankende parters eiendommer og forverringen for de andre eiendommene i området. Er det en ikke ubetydelig forskjell, vil det nevnte vilkår for erstatning være oppfylt. I NOU 1982:19 side 265 er nevnt som eksempel på mulig anvendelse av granneloven §2 fjerde ledd eiendommer som ved bygging av en vei "blir liggende vesentlig nærmere veien enn andre og følgelig rammes mye hardere" og dessuten ikke kan beskyttes ved støyskjermer, mens andre slike eiendommer kan få beskyttelse. Slik jeg forstår uttalelsen, tar den ikke sikte på å trekke en grense for bestemmelsens anvendelsesområde. Uttalelsen kan iallfall ikke utelukke anvendelse i vår sak. Om bruksforholdene på de ankende parters eiendommer er rammet av ulempene ved motorveien i særlig grad, må avgjøres ved overskjønnet.
Hvor den spesielle tålegrense etter granneloven §2 fjerde ledd skal legges, følger i prinsippet av vilkåret om "monaleg forverring" av forholdene sammenlignet med hvorledes disse var tidligere. I vilkåret ligger at det også etter fjerde ledd er tale om en forholdsvis høy tålegrense, men den må ligge et stykke under den alminnelige tålegrense som følger av tredje ledd, selv om det - slik tredje ledd lyder - ikke er tale om en skarp forskjell. Den nærmere presisering av den spesielle tålegrense er ikke i særlig utstrekning drøftet i lovforarbeidene og er heller ikke belyst i rettspraksis, se imidlertid Rt-1995-1529. Om den spesielle tålegrense er overskredet for de ankende parters eiendommer, må avgjøres ved overskjønnet.
Jeg knytter så noen bemerkninger til de enkelte takstnummer som ankesaken omfatter. Men jeg presiserer at for så vidt angår spørsmål om erstatning etter tomteverdi, omfattes også spesialspørsmål ved de enkelte takstnummer av henvisningen til avgjørelse av den samlede Høyesterett. Dette gjelder spørsmål knyttet til takstnummer 21 og 22. Jeg presiserer også at mine bemerkninger her er gitt med reservasjon for at skjønnsgrunnene for alle takstnummer er utilstrekkelige til å prøve om vederlagsloven §8 jf granneloven §2 fjerde ledd kan komme til anvendelse, jf foran.
Takstnummer 16 er en landbrukseiendom, som har avstått dyrket mark og skoggrunn. Ved bolighuset er det anlagt svømmebasseng og tennisbane. Veitraséen ligger på det nærmeste 120 meter fra gårdstunet. Underskjønnet tilkjente erstatning for nærføringsulemper, mens overskjønnet nektet slik erstatning.
Lagmannsretten har betegnet eiendommen som "en landbrukseiendom". Den har ikke uttalt seg om hvorvidt eiendommen, spesielt bolighuset med hage og anlegg der, har egenskaper som kan ha betydning ved vurderingen av forholdet til tålegrensen. Jeg finner at dette ikke kan anses som en feil i relasjon til granneloven §2 tredje ledd, men det er et spørsmål som ved overskjønnet må vurderes i relasjon til granneloven §2 fjerde ledd.
Takstnummer 21 er en landbrukseiendom som har avstått og fått innløst dyrket mark. Midtlinjen i riksveien går 40 meter fra bolighuset, og det er bygget en 100 meter lang støyskjerm langs riksveien forbi tunet. Underskjønnet tilkjente tomteerstatning for en del av det avståtte og hele det innløste areal, mens resten av det avståtte areal ble erstattet etter jordbruksverdi. Dessuten tilkjente underskjønnet erstatning for nærføringsulemper og for verdinedgang ved at det var usikkert om man kan få dispensasjon til å påbygge to uthus innenfor byggelinjen eller til å gjenoppbygge uthusene etter eventuell skade. Overskjønnet tilkjente erstatning for avstått og innløst areal etter jordbruksverdi, mens ulempeerstatning og erstatning for verdinedgang på grunn av usikkerhet vedrørende dispensasjon ble nektet.
For så vidt den ankende part krever erstatning etter tomteverdi, omfattes spørsmålet av henvisningen til avgjørelse av den samlede Høyesterett. Når det gjelder de øvrige spørsmål, finner jeg lagmannsrettens bemerkninger knappe, men tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Jeg finner således skjønnsgrunnene tilstrekkelige også når det gjelder bevisvurderingen i tilknytning til kravet om erstatning for verdiforringelse vedrørende forholdet med uthusene innenfor byggelinjen.
Det følger av det jeg har sagt foran, at jeg er enig med lagmannsretten når det gjelder anvendelsen av granneloven §2 tredje ledd for dette takstnummer. Etter en skjønnsforutsetning ble "[e]ventuell erstatning som følge av at ny byggelinje hindrer nybygging, ombygging, restaurering o.l. på eksisterende bygninger" holdt utenfor skjønnet. Spørs målet her gjelder derfor reduksjon i omsetningsverdien som følge av usikkerhet knyttet til det dispensable forbud mot påbygging og gjenoppbygging etter eventuell skade, jf Rt-1992-1290 om at dette etter omstendighetene kan gi grunnlag for erstatning. Lagmannsretten har lagt til grunn at "Slik uthusene er beliggende foreligger det ingen slik usikkerhet med hensyn til gjenoppføringstillatelse som påvirker omsetningsverdien." Denne bevisvurdering kan ikke prøves, og jeg kan heller ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse på dette punkt.
Takstnummer 22 er en landbrukseiendom som har avstått og fått innløst jord- og skog grunn hvor det forelå konkrete utbyggingsplaner. Underskjønnet tilkjente erstatning etter tomteverdi og dessuten for nærføringsulemper på resteiendommen. Overskjønnet tilkjente erstatning etter jord- og skogbruksverdi, og nektet erstatning for nærføringsulemper. Om ulempeerstatning uttaler lagmannsretten:
"Da det areal som er avstått til vei ... er erstattet etter jordbruksverdi, er det ikke anledning til å erstatte ulempene på gjenværende eiendom ut fra den økonomiske betydning ulempen har ved utparsellering, jf Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven (1991) side 186. Dette må gjelde såvel særulemper som ulemper av allmenn karakter (herunder nærføringsulemper). Det vil derfor ikke bli tilkjent erstatning for ulemper på resteiendom etter vederlagsloven §8."
Jeg oppfatter dette slik at ekspropriaten for lagmannsretten har anført at motorveien vil føre til ulemper for det boligområdet som var planlagt utbygget. Lagmannsretten har lagt til grunn at når byggemuligheten måtte settes ut av betraktning ved fastsettelse av erstatning for avstått grunn, var grunnlaget for kravet om ulempeerstatning falt bort. Dette spørsmålet må etter sammenhengen anses omfattet av henvisningen til avgjørelse av den samlede Høyesterett.
Et areal fra takstnummer 22 ble innløst og tillagt en annen eiendom. Dette arealet ble erstattet etter skogbruksverdi. Den ankende part har gjort gjeldende at erververen vil kunne utnytte arealet som tomtegrunn, og at det derfor etter strøkprisprinsippet skulle ha vært tilkjent erstatning etter tomteverdi. Også dette spørsmål må anses omfattet av henvisningen til avgjørelse av den samlede Høyesterett.
Når det gjelder den subsidiære anførsel vedrørende valget mellom skogbruksverdi og jordbruksverdi for deler av det avståtte areal, finner jeg at denne bør prøves ved det nye overskjønnet. Overskjønnet må derfor oppheves for så vidt det er avgjort at det skal tilkjennes erstatning etter skogbruksverdi.
Takstnummer 23 er en boligeiendom som har avstått et mindre areal. Fra bolighuset til motorveiens midtlinje er det ca 30 meter. Veien går i en skjæring, det er satt opp støyskjerm og veivesenet har ytt tilskudd til støyreduserende fasadetiltak. Underskjønnet tilkjente erstatning for avstått grunn og nærføringsulemper. Overskjønnet tilkjente erstatning for avstått grunn og utgifter til flytting av en materialstabel, men nektet erstatning for nærføringsulemper og for verdinedgang på grunn av usikkerhet med hensyn til dispensasjon fra forbud innenfor byggelinjen mot påbygging eller gjenoppbygging av uthus etter eventuell skade.
Lagmannsrettens bemerkninger er knappe, men tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Dette gjelder også det punkt hvor lagmannsretten konstaterer at eiendommens omsetningsverdi ikke er påvirket av usikkerhet med hensyn til dispensasjon for påbygging eller gjenoppbygging.
Jeg kan ikke se at overskjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse ved dette takstnummer på noen av de nevnte punkter. Overskjønnets bevisvurdering vedrørende verdireduksjon innenfor byggelinjen hvor uthuset står, kan ikke prøves.
Takstnummer 28 er en landbrukseiendom. Det er avstått og båndlagt grunn til motor veien og til støyvoll. Fra veiens midtlinje til bolighuset er det 35 meter. Det er bygget støyvoll med skjerm, men også låven er ansett som en del av støyskjermingen. Underskjønnet tilkjente erstatning for avstått grunn, driftsulemper, nærføringsulemper og verdinedgang på grunn av usikkerhet vedrørende dispensasjon fra byggeforbud innenfor byggelinjen. Overskjønnet nektet erstatning for nærføringsulemper og for verdinedgang på grunn av usikkerhet vedrørende dispensasjon som nevnt.
Lagmannsrettens bemerkninger om de to sistnevnte erstatningsposter er knappe, men tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Jeg kan ikke se at overskjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse vedrørende erstatningspostene, og bevisvurderingen vedrørende den anførte verdinedgang innenfor byggelinjen kan ikke prøves.
Takstnummer 29 er et småbruk. Bolighuset ligger 30 meter fra motorveiens midtlinje. Både underskjønnet og overskjønnet tilkjente erstatning for nærføringsulemper. Anken gjelder omfanget av denne erstatningen.
Lagmannsrettens skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Og jeg kan ikke se at overskjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse ved dette takstnummeret. - - -
Overskjønnet blir etter dette å oppheve for alle de seks takstnummer som denne del av ankesaken omfatter, for så vidt angår forholdet til granneloven §2 fjerde ledd. For takstnummer 22 blir overskjønnet å oppheve også for så vidt angår spørsmålet om erstatningen for avstått grunn skal utmåles etter jordbruksverdi eller skogbruksverdi.
Ankene for alle de seks takstnummer har ført frem, og de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Advokat F B Sigmond har fremlagt omkostningsoppgave som viser 78 333,- kroner, herav 12 500,- kroner i utlegg. Advokat J Albrektsen har fremlagt omkostningsoppgave som viser 111 675,-kroner, herav 28 175,- kroner i utlegg, herunder ankegebyr. Omkostningsoppgavene legges til grunn. Avgjørelsen av saksomkostningene vedrørende den del av ankesaken som omfattes av henvisningen til avgjørelse av den samlede Høyesterett, må utstå.
Jeg stemmer for denne
1. Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og så langt anken er behandlet av Høyesterett.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger for Høyesterett til Hans W Warholm, Martin Haarstad, Solveig og Alf Granholt og Finn Jostad i fellesskap med 78 333,- - syttiåttetusentrehundreogtrettitre - kroner og til
Håkon Hermanrud og Halvard Engevold i fellesskap med 111 675,- - etthundreogellevetusensekshundreogsyttifem - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.