HR-1997-67-A - Rt-1997-1771
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-12 |
| Publisert: | HR-1997-00067-A - Rt-1997-1771 (488-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Tyveri, Bedrageri, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00067 A, snr 43/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Morten Bjone) mot A (Forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.) |
| Forfatter: | Schei, Matningsdal, Aarbakke, Skåre, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §270, §271, §52, §53, §54, §62, §64, Straffeprosessloven (1981) §252, §342, §359 |
Oslo byrett avsa 19 mai 1995 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §257, §270 første ledd nr 2, §271, jfr §270 første ledd nr 1, og §270 første ledd nr 1, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §64, til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Til fradrag i straffen går 72 - syttito - dager for utholdt varetekt.
Han frifinnes for post III i hovedtiltalen av 21.07.94.
Saksomkostninger idømmes ikke.
A dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning til følgende firmaer med følgende beløp:
1) Kreditkassen kr 24436,-
2) Norsk Informasjonsteknologi A/S " 250000,-
3) Merkantil Data A/S (TC Datasoft A/S) " 65364,- med tillegg av 18 % rente fra 28.10.92 til 31.12.93 og 12 % rente fra 01.01.94 til betaling skjer.
4) Bowe-Data A/S " 78007,-
5) Bedriftssystemer A/S " 221367,-
6) Scandec Distribution A/S " 36570,-
7) Comp-Ac A/S " 26280,- med tillegg av 18 % rente fra 15.12.92 til 31.12.93 og 12 % rente fra 01.01.94 til betaling skjer.
8) Convertex A/S " 4575,-."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Saken behandles etter de regler som gjaldt før innføringen av toinstansordningen. Domfelte begjærte fornyet behandling og anket subsidiært over saksbehandlingen og straffutmålingen. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 8 oktober 1997 ble fornyet behandling nektet mens anken ble henvist til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken over straffutmålingen må tas til følge, slik at straffen gjøres betinget, mens anken over saksbehandlingen må forkastes.
Hovedtiltalens punkter I og II gjaldt forhold som der var henført som henholdsvis tre grove og to simple databedragerier, jf straffeloven §270 første ledd nr 2 og §271. De straffbare forhold var begått ved at domfelte fikk ut kontanter eller varer i automater ved urettmessig bruk av kort med magnetstripe - "smartkort", personkort og kort for rabatt ved bensinkjøp. På sistnevnte type kort var dataene fra magnetstripen fra andre typer kort kopiert inn. Også de kopierte kortene lot seg da bruke til uttak. Kortene var altså dels originale kort og dels kopier. Enkelte av kortene var mot betaling overlatt domfelte av den som kortet var utstedt til, men som da ikke lenger hadde rett til å utnytte det. Andre av kortene var kopier av slike kort eller kopier av kort som var fravendt kortinnehaveren.
Det var for postene under hovedtiltalens I og II gjort bruk av fem ulike kort, med én tiltalepost for hvert kort. Tiltalepunktene gjaldt uttak av kontanter eller varer i automater i henholdsvis 165, 135, 116, 28 og 46 tilfeller, som var rubrisert som fem ulike fortsatte forbrytelser. Som nevnt var de henført under straffeloven §271, jf §270 første ledd nr 2 og §270 første ledd nr 2. Byretten fant imidlertid, i samsvar med subsumsjonsendring foretatt av aktor under hovedforhandlingen, at de tilfellene hvor det var benyttet originale kort og ikke kopier - det gjaldt alle tre poster under hovedtiltalens I - måtte regnes som tyverier og ikke databedragerier, mens databedragerier var riktig lovanvendelse for postene under hovedtiltalens II hvor det var benyttet kopier. Spørsmålet om holdbarheten av byrettens lovanvendelse på dette punkt er ikke tatt opp i anken til Høyesterett. Jeg finner imidlertid å burde behandle dette utenom anken, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 1, nå §342 annet ledd nr 1.
Etter min mening må riktig lovanvendelse være tyveri og ikke databedrageri, både hvor de urettmessige uttakene er skjedd ved bruk av originale kort og hvor det er brukt kopier. Jeg viser her til Straffelovrådets innstilling i NOU 1985:31 side 33 hvor det, i kommentaren til den foreslåtte nye bestemmelse om databedrageri, er uttalt:
"Den som ved å manipulere en automat direkte får ut penger eller varer, straffes etter gjeldende rett for tyveri (se foran 7). Det må i så måte være uten betydning om automaten fungerer rent mekanisk eller om datateknikken er tatt i bruk ved konstruksjonen av automaten. Høyesterett har også antatt at uttak fra minibankautomat ved bruk av bankkortet uten at det er dekning på kontoen, kan straffes som tyveri ( Rt-1982-1816). Så meget mer må dette gjelde hvis man får ut pengene ved å manipulere kortet eller automaten. Straffelovrådet antar at subsumsjon under tyveriparagrafen fremdeles vil være det naturlige ved manipulasjoner som direkte overfører besittelsen av penger eller andre ting til gjerningsmannen, selv om gjerningsbeskrivelsen i §270 nr. 2 i og for seg også dekker slike tilfelle. ..."
Jeg tilføyer at departementet i proposisjonen sluttet seg til dette. Etter forarbeidene er det altså forutsatt at hvis man får ut penger direkte av en automat blant annet ved å manipulere med kortet eller automaten, skal dette regnes som tyveri. At automaten gir tilgang på varer - for eksempel bensin - og ikke penger, kan i denne sammenheng ikke være av betydning. Det er i rettspraksis lagt til grunn at de forutsetninger som er kommet til uttrykk i forarbeidene, skal følges, jf Rt-1990-17. Domfelte skulle derfor, også hvor det var benyttet kopierte kort, vært dømt etter straffeloven §257. Henvisningen i domsslutningens første avsnitt til straffeloven §270 første ledd nr 2 må etter dette utgå.
Jeg ser så på det saksbehandlingsspørsmål som er tatt opp i anken. Domfelte har gjort gjeldende at hvert enkelt uberettiget uttak av kontanter eller penger må ses som ett straffbart forhold. Det er - anføres det - her hvor det er flere fornærmede ikke holdbart å regne alle uttak ved bruk av ett og samme kort som en fortsatt forbrytelse. Dette medfører at tiltalebeslutningen ikke tilfredsstiller kravene til individualisering i straffeprosessloven §252, og at skyldspørsmålet må vurdres isolert for det enkelte uttak. Klare rettssikkerhetshensyn tilser dette.
Jeg er enig med domfelte i at utgangspunktet og hovedregelen må være at det ved formuesforbrytelser mot flere fornærmede vil foreligge særlige straffbare forhold i relasjon til hver enkelt fornærmet. Men dette kan - som rettspraksis også viser - ikke gjelde uten unntak. Det kan som eksempler vises til Rt-1953-1025, Rt-1963-753, Rt-1984-1281 og Rt-1993-1009. I avgjørelsene fra 1963 og 1984 var riktignok spørsmålet om fortsatt forbrytelse ikke drøftet. Avgjørelsen i Rt-1992-445 som gjaldt spørsmålet om fortsatt forbrytelse eller enkeltforbrytelser for en helt annen type handlinger - plagsom og skremmende opptreden - har også interesse. Det ble der pekt på at hensynet til en praktikabel straffeforfølgning måtte veies opp mot hensynet til rettssikkerhet for den tiltalte.
Tiltalebeslutningen omfatter 5 grupper på til sammen 490 enkelthandlinger. Det er likeartede handlinger. For misbrukene av de enkelte kort er handlingene foretatt i nær sammenheng i tid. Bare ved bruken av ett av kortene foreligger det et opphold av betydning. Men her har retten lagt til grunn at domfelte kun har foretatt eller medvirket til uttak etter det tidsmessige avbruddet.
Ved de aktuelle handlinger forekommer det meg mindre naturlig enn ved en del formuesforbrytelser ellers, å la spørsmålet om hvem som er fornærmet være sentralt ved avgjørelsen av om det er en fortsatt forbrytelse eller enkeltstående forbrytelser. De fornærmede ved handlingene kommer her i bakgrunnen. Sett fra domfeltes synsvinkel må det ha vært likegyldig og helt tilfeldig hvem som ble rammet.
Hensynet til en praktikabel straffeforfølgning taler med tyngde for å se bruken av hvert kort som én straffbar handling. Om hver enkelt handling var blitt bedømt som ett straffbart forhold, ville man lett kunne komme i den situasjon at det med sikkerhet kunne sies at den tiltalte var skyldig i en del av handlingene, men at det for hver handling vurdert isolert kunne reises rimelig tvil om han hadde utført akkurat denne ene handlingen. Jeg kan ikke se at rettssikkerhetshensyn nødvendiggjør en slik isolert bedømmelse. Det rettssikkerhetshensyn her tilsier, er at enhver rimelig tvil skal komme domfelte til gode også ved vurderingen av omfanget av forbrytelsen. Byrettens drøftelse viser at den har hatt dette for øye. Jeg tilføyer at det i straffeprosessen er velkjent at skyldspørsmålet for en forbrytelse, for eksempel ved narkotikaforbrytelser, besvares ved en avgjørelse av om domfelte har begått en eller flere av kanskje et stort antall mulige handlinger. Det hører så under straffutmålingen å ta stilling til det nærmere omfang av forbrytelsen.
Jeg er etter dette kommet til at det ikke var noen feil ved tiltalebeslutningen eller ved avgjørelsen av skyldspørsmålet at uttakene for hvert enkelt kort ble regnet som en fortsatt forbrytelse.
Jeg ser så på straffutmålingen.
Domfelte er funnet skyldig i graverende økonomiske forbrytelser. De tyverier han har begått av kontanter og varer fra automater, beløper seg til over kr 70 000. Men i tillegg er han dømt for grove og simple bedragerier ved at han, under dekke av å skulle kjøpe, fikk hånd om datautstyr for til sammen kr 730 000. Normalt skulle dette tilsi en lengre ubetinget fengselsstraff.
Forholdene var imidlertid allerede ved byrettens dom blitt gamle, noe som også er tillagt vekt ved byrettens straffutmåling. Det er nå gått ytterligere 2 1/2 år siden byrettens dom, som følge av meget sen behandling hos politi og påtalemyndighet. Ankesaken kom først fra påtalemyndigheten til Høyesteretts kjæremålsutvalg den 2 oktober 1997. Den lange behandlingstiden kan ikke belastes domfelte i nevneverdig grad. Det er gått 8 år siden de eldste straffbare handlinger ble foretatt og 4 1/2 år siden de nyeste. Jeg finner det ikke riktig at han nå må sone fengselsstraff for så gamle forhold, og straffen i byrettens dom bør derfor i sin helhet gjøres betinget.
Jeg stemmer for denne dom:
I første avsnitt i byrettens domsslutning gjøres disse endringer:
1. Henvisningen til straffeloven §270 første ledd nr 2 utgår.
2. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.