HR-1999-28 - Rt-1999-458
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-26 |
| Publisert: | HR-1999-00028 - Rt-1999-458 (98-99) |
| Stikkord: | (Fosen-dommen), Ekspropriasjonsrett, Erstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over overskjønn. Spørsmålet var om grunneiere ved omlegging og utbedring av veg kunne kreve erstatning for steinmasser som var benyttet til veganlegget. |
| Saksgang: | Fosen herredsrett 16.06.1997 - Frostating lagmannsrett 15.06.1998 - Høyesterett HR-1999-00028, nr 326/1998 |
| Parter: | 1. Oddvar Ditlef Osen, 2. Per Helge og Tone Butli, 3. Michael Momyr, 4. Margit Lunde (advokat Ivar Chr Andersskog - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (kst regjeringsadvokat Bård Tønder) |
| Forfatter: | Skoghøy, Rieber-Mohn, Gjølstad, Stang Lund, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §4, §54b, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Jordlova (1995), Endringslov til orvl. og vegloven (1997) |
Dommer Skoghøy: Saken gjelder anke over overskjønn. Spørsmålet i saken er hvorvidt grunneiere ved omlegging og utbedring av veg kan kreve erstatning for steinmasser som er blitt benyttet til veganlegget, jf lov om vederlag ved oreigning av fast eiendom (vederlagsloven) §6 første ledd 2. punktum, som ble tilføyd ved lovendring 19 juni 1997.
De ankende parter - Oddvar Ditlef Osen, Tone og Per Helge Butli, Michael Momyr og Margit Lunde (heretter kalt grunneierne) - eier eiendommer i Åfjord og Roan kommuner på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag. I forbindelse med omlegging og utbedring av en parsell av riksveg 715 fra Momyr i Åfjord kommune til Lunde i Roan kommune i tidsrommet 1991-1993/94 ble det inngått avtaler mellom Statens vegvesen og grunneierne om avståelse av grunn til veganlegget.
I tillegg til selve grunnavståelsen ble det avtalt at vegvesenet skulle kunne ta ut steinmasser til bruk for veganlegget. De steinmasser som er tatt ut, er dels tatt ut innenfor og dels utenfor veglinjen ("sideuttak").
Det aktuelle området ligger i et grunnfjellsområde med mye fjell i dagen. I avtalene mellom vegvesenet og grunneierne er det fastsatt erstatninger både for det overflateareal som er medgått til veglinjen, og for det overflateareal som er medgått til sideuttakene. Overflatearealene er erstattet etter arealenes beskaffenhet - dyrket mark, skoggrunn eller beite. I avtalen mellom vegvesenet og Osen er det også fastsatt erstatning for skog på rot. Etter det som er opplyst, bygger de erstatninger som er avtalt på bruksverdiberegninger. For uttak av steinmasser inneholder avtalene følgende bestemmelse:
"Eventuell mererstatning for uttak av steinmasser, avgjøres ved skjønn som begjæres av vegvesenet."
På grunnlag av disse avtalene ble det i august/september 1996 begjært skjønn for Fosen herredsrett for avgjørelse av spørsmålet om grunneierne kunne kreve erstatning for uttak av steinmassene, jf skjønnsloven §4.
Side:459
For herredsretten var grunneiernes krav om erstatning for uttak av steinmasser begrenset til å gjelde steinmasser utenfor veglinjen. De steinmasser som er tatt ut utenfor veglinjen, utgjør 45.125 m3 fra Osens eiendom, 8.474 m3 fra Butlis eiendom, 14.320 m3 fra Momyrs eiendom og 13.900 m3 fra Lundes eiendom. Kravet var dels basert på en tolking av de avtaler som var inngått, og dels på vederlagslovens regler.
Fosen herredsrett avhjemlet skjønn 16 juni 1997 - tre dager før endringsloven av 19 juni 1997 var sanksjonert og trådte i kraft. Herredsretten kom under dissens (3 mot 2) til at grunneierne ikke hadde krav på erstatning for de uttatte steinmassene. Flertallet - som bestod av rettens formann og to av skjønnsmennene - kom til at det ikke kunne anses avtalt at det skulle betales erstatning utover det som følger av vederlagsloven. Etter flertallets oppfatning kunne en utnyttelse av steinmassene på grunneiernes hånd ikke anses påregnelig, og når dette var tilfellet, kunne erstatning heller ikke kreves etter vederlagsloven. Mindretallet - som bestod av de to øvrige skjønnsmennene - fant at de avtaler som var inngått, måtte forstås slik at grunneierne skulle ha erstatning for uttak av steinmasser. Skjønnet har denne slutning:
"1. Det tilkommer ikke grunneierne under de enkelte takstnummer erstatning for steinuttak utover den erstatning for grunn, rettigheter og ulemper som er opp og avgjort gjennom særskilte avtaler med Statens vegvesen.
2. Statens Vegvesen tilpliktes å erstatte de saksøkte sakens omkostninger ved advokat Ivar Chr. Andersskog med kr 22376,- - kronertjuetotusentrehundreogsyttiseks.
Betalingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av skjønnet."
Grunneierne begjærte overskjønn for Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten ble erstatningskravet utvidet til også å omfatte steinmasser som var uttatt innenfor veglinjen. De steinmasser som er uttatt innenfor veglinjen, utgjør 29.078 m3 fra Osens eiendom og 10.172 m3 fra Butlis eiendom.
Ved overskjønn av 15 juni 1998 kom lagmannsretten til at grunneiernes erstatningskrav ikke kunne føre frem. På samme måte som herredsrettens flertall kom lagmannsretten til at det ikke var avtalt at spørsmålet om erstatning for steinmassene skulle avgjøres på annet grunnlag enn vederlagslovens regler. Ved tolkingen av vederlagsloven la lagmannsretten til grunn at det også etter lovendringen i 1997 er et vilkår for at en grunneier skal kunne kreve erstatning for en naturressurs, at ressursen har "en egenverdi for utnyttelse uavhengig av inngrepet". Etter lagmannsrettens oppfatning var utnyttelse av steinmassene på grunneiernes hånd, uavhengig av inngrepet, ikke påregnelig, og erstatningen for steinmassene ble derfor satt til kroner null. Overskjønnet har denne slutning:
"1. Erstatningen settes til null kroner.
2. Statens Vegvesen Sør-Trøndelag betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Oddvar Ditlef Olsen, Per Helge Butli og Tone Butli, Michael Momyr og Margit Lunde med 33.068 - trettitretusenogsekstiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet."
Side:460
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten viser jeg til disse retters avgjørelser.
Overskjønnet er av grunneierne påanket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Ved kjennelse av 30 november 1998 henviste Høyesteretts kjæremålsutvalg anken til Høyesterett for så vidt gjelder spørsmålet om grunneierne kan kreve erstatning for steinmassene basert på vederlagslovens regler. For øvrig ble anken nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
De ankende parter - Oddvar Ditlef Osen m fl - har i korte trekk anført:
Når lagmannsretten har fastsatt erstatningen for de uttatte steinmasser til kroner null, er dette begrunnet med at en utnyttelse av steinmassene på grunneiernes hånd var upåregnelig. Etter de ankende parters syn bygger dette på en uriktig forståelse av påregnelighetskriteret i vederlagsloven §6 første ledd 2. punktum.
Før lovendringen i 1997 bygde vederlagsloven på et tapsprinsipp. Dette innebar at grunneiere bare kunne kreve erstattet det tap de var blitt påført ved ekspropriasjonen, og ikke den verdi den avståtte eiendom hadde for eksproprianten. Ved avståelse av naturressurser kunne dette gi urimelige utslag. Ved ekspropriasjon av grusforekomster skulle det ved erstatningsfastsettelsen - under henvisning til grunneiernes tilpasningsplikt - legges til grunn at grunneierne ikke ville ha tatt ut den grus som ble avstått, før den øvrige del av grusforekomsten var utnyttet, og erstatningen for den avståtte grusforekomst skulle da fastsettes som en neddiskontert fremtidsverdi. De ankende parter har i denne forbindelse blant annet vist til avgjørelsen i Rt-1991-1157 (Sannom) og utrykt overskjønn av Eidsivating lagmannsrett av 30 oktober 1996 (Gardermoen) [publisert i RG-1997-1465 ]. Disse avgjørelsene ble oppfattet som urimelige. Formålet med lovendringen var at grunneiere i tilfeller hvor de avstår en naturressurs som blir utnyttet av eksproprianten, skal få erstatning ut fra den verdi som kan oppnås på ekspropriasjonstidspunktet.
Etter dette mener de ankende parter at bestemmelsen i §6 første ledd 2. punktum må forstås slik at det ikke er noe vilkår for at en grunneier skal få erstatning for naturressurser som blir avstått, at utnyttelse av ressursen var påregnelig på grunneierens hånd. Det er tilstrekkelig at eksproprianten utnytter ressursen eller at det er påregnelig at naturressursen vil bli utnyttet av eksproprianten. Fra de ankende parters side er det gjort gjeldende at det ved bestemmelsen i §6 første ledd 2. punktum er innført en form for "forhandlingsmaksime" ved fastsettelse av erstatning for naturressurser som eksproprianten nyttiggjør seg. Dette innebærer at erstatning for slike ressurser må utmåles på grunnlag av den verdi ressursen har på ekspropriantens hånd. Ved erstatningsberegningen må det legges til grunn den substansverdi ressursen har ut fra forholdene i området.
De ressurser som er avstått i dette tilfellet, er fjellmasser. Selv om fjellmasser ikke er uttrykkelig nevnt i §6 første ledd 2. punktum, må fjellmasser etter de ankende parters oppfatning klart nok være omfattet av bestemmelsen.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
Side:461
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn av 15. juni 1998 oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. De ankende parter tilkjennes sakomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten - staten v/Samferdselsdepartementet - har i korte trekk anført:
Også etter lovendringen i 1997 er det et vilkår for at en bruksutnyttelsesmulighet skal kunne kreves erstattet, at utnyttelsen er påregnelig på ekspropriatens hånd. Det fremgår av forarbeidene til lovendringen at det ikke var meningen å gå bort fra prinsippet om at det bare er økonomisk tap som ekspropriaten lider som følge av ekspropriasjonen, som kan kreves erstattet. At utnyttelse av en naturressurs må være påregnelig for at den skal kunne kreves erstattet, følger også av ordlyden i §6 første ledd 2. punktum. Det finnes ingen holdepunkter for at lovgiverne ved denne lovendringen tok sikte på å innføre noen form for forhandlingsmaksime.
Etter §6 første ledd 2. punktum skal det i tilfeller hvor vilkårene for å gi erstatning for en naturressurs er til stede, gis erstatning ut fra "dagens pris". Staten er enig i at lovendringen på dette punkt har medført en endring av tidligere gjeldende rett. Etter lovendringen skal det i tilfeller hvor det gis erstatning for en naturressurs som eksproprianten utnytter, ikke gis erstatning på grunnlag av en neddiskontert fremtidsverdi, men ut fra den salgsverdi naturressursen har på ekspropriasjonstidspunktet. Fra statens side er det imidlertid fremholdt at det også etter lovendringen må være en forutsetning for at det skal oppstå erstatningsplikt, at den ressurs det er tale om, har en aktuell verdi på grunneierens hånd.
I dette tilfellet har lagmannsretten lagt til grunn at utnyttelse av steinmassene, uavhengig av ekspropriasjonen, ikke var påregnelig. Denne bevisvurdering er Høyesterett bundet av. Når utnyttelse av steinmassene ikke var påregnelig, har lagmannsretten korrekt fastsatt erstatningen til kroner null.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts overskjønn stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Etter vederlagsloven §4 første ledd skal erstatning ved ekspropriasjon utmåles etter salgsverdien eller bruksverdien av eiendommen. I begge tilfeller skal verdsettelse skje på grunnlag av påregnelig utnyttelse, se §5 annet ledd og §6 første ledd 1. punktum.
I vår sak har grunneierne etter avtale med Statens vegvesen fått erstatning for det overflateareal som har gått med til veglinjen og uttak av steinmasser utenfor veglinjen ("sideuttak"), etter bruksverdiberegninger. Det spørsmål som foreligger for Høyesterett, er om grunneierne kan kreve erstatning for de steinmasser som vegvesenet har tatt ut og benyttet.
Side:462
Ved lovendring 19 juni 1997 ble det i bestemmelsen i §6 første ledd om erstatning etter bruksverdi tilføyd et nytt 2. punktum. Bestemmelsen i §6 første ledd lyder etter denne lovendringen i sin helhet slik:
"Vederlag etter bruksverdi skal fastsetjast på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden. Det skal samstundes gjevast vederlag etter dagens pris for dei ressursane på eigedomen som vert oreigna og som har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v. når dette er pårekneleg etter 1. punktum."
Lovendringen trådte i kraft straks, se lov 19 juni 1997 nr 81 om endringer i lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom og vegloven avsnitt III.
Bestemmelsen i §6 første ledd 2. punktum er utformet på grunnlag av forslag fra stortingsrepresentantene Arild Hiim, Jorunn Ringstad, Anita Apelthun Sæle, Jan Simonsen og Lars Sponheim i Dokument 8:87 (1995-96). I det forslag som var fremsatt av disse representantene, var bestemmelsen foreslått utformet slik:
"Det skal samstundes gjevast vederlag etter dagens pris for dei ressursar på eigedomen som vert oreigna og som har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v."
Som begrunnelse for forslaget anførte representantene (side 2-3):
"Det er en gammel regel i ekspropriasjonsretten at det ikke skal gis erstatning for den verdi det eksproprierte har for ekspropriaten - feilskrift for "eksproprianten" - og at ekspropriaten plikter å tilpasse seg slik at tapet blir minst mulig. Disse regler bør opprettholdes, men enkelte utslag av dem virker sterk urimelig på de mange eiere som hvert år berøres. Eksproprieres et skogområde får f.eks. ikke grunneieren lenger erstattet det tømmer som står på arealet og som ekspropriaten - feilskrift for "eksproprianten" - kan avvirke og selge med god fortjeneste. Grunneieren får bare erstatning på grunnlag av områdets balansekvantum; dvs. det virke som kan avvirkes og selges hvert år uten at det tærer på skogkapitalen. Dette kan være langt lavere enn verdien av tømmeret ekspropriaten - feilskrift for "eksproprianten" - kan ta ut og selv selge.
Et annet eksempel er ekspropriasjon av arealer med sand- og matjordforekomster. Hadde det ikke vært ekspropriasjonsadgang, måtte ekspropriaten - feilskrift for "eksproprianten" - ha betalt for sanden etter den samme pris som enhver annen kjøper. I rettspraksis ved ekspropriasjon legges det derimot til grunn at de eksproprierte sandforekomster ville bli tatt ut sist. Prisen fastsettes til det grunneieren da ville ha oppnådd, neddiskontert til dagsverdi. Dette er en brøkdel av dagens markedspris for sand."
Under behandlingen i Stortingets justiskomité ble forslaget forelagt for justisministeren. I brev av 15 oktober 1996 til justiskomiteen gikk den daværende justisminister, Grete Faremo, imot forslaget. I brevet uttales blant annet:
"Jeg oppfatter dette forslaget slik at erstatningen skal utmåles etter denne
Side:463
regel uavhengig av hva som er påregnelig og hvilken mulighet den det eksproprieres fra har til å tilpasse seg situasjonen. En slik regel innebærer et markert brudd med et generelt utgangspunkt i ekspropriasjonsretten, nemlig at bare påregnelig tap kan kreves erstattet. Er det aktuelt å forlate påregnelighetsprinsippet og tilpasningsplikten på enkelte områder av ekspropriasjonsretten, må ringvirkningene og avgrensningen undergis en grundig drøftelse. Man vil ved en slik ordning som det legges opp til i forslaget, stå overfor helt nye prinsipper for verdsetting, blant annet med den følge at det i mange saker vil bli gitt en betydelig overkompensasjon. ..."
I Stortingets justiskomité fikk det fremsatte forslag til lovendring støtte fra et flertall som bestod av alle komitémedlemmene unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Flertallet la til grunn at forslaget ikke tok sikte på å "endre noen grunnleggende prinsipper innenfor rettsområdet" (Innst.O.nr.65 (1996-97), side 2) og anførte blant annet:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har registrert at dagens praksis med verdsettelse av eksproprierte ressurser som skog, sand, grus o.l. som eksproprieres i flere tilfeller oppleves som grovt urimelig. Flertallet er opptatt av at grunneiere også når erstatning utmåles etter reglene om tapte fremtidige bruksmuligheter skal få full erstatning for det faktiske økonomiske tapet han blir påført gjennom ekspropriasjonen. Erstatningen skal etter ordlyden i forslaget utbetales i forhold til hvilken økonomisk utnyttelse av ressursene som er påregnelig i fremtiden. I de tilfeller hvor skog, jord, sand- og grusforekomster m.v. i seg selv har en påregnelig fremtidig salgsverdi skal erstatning utmåles etter dagens pris. Flertallet stiller seg undrende til at justisministeren i sin uttalelse uttaler følgende:
"Jeg oppfatter dette forslaget slik (forslaget til endringer av ekspropriasjonserstatningslovens §6) at erstatningen skal utmåles etter denne regel uavhengig av hva som er påregnelig og hvilken mulighet den det eksproprieres fra har til å tilpasse seg situasjonen."
Flertallet er uenig i denne tolkningen da det klart fremgår av forslagets ordlyd at det er den påregnelige utviklingen som det er rimelig grunnlag for etter forholdene på stedet som skal legges til grunn. Flertallet stiller seg videre undrende til Justisdepartementets påstand om at forslaget innebærer at man går bort fra regelen om grunneierens tilpasningsplikt, idet det i premissene for forslaget uttrykkelig uttales at denne regelen bør opprettholdes. Forslaget tar kun sikte på å endre enkelte uheldige utslag av dagens praksis.
I de tilfeller hvor ressursene ikke ville vært omsettelige f.eks. på grunn av transportkostnader til markedet eller forbudet i jordloven mot å avhende jord separat uten samtykke, har ikke disse ressursene noen aktuell salgsverdi på eierens hånd. I slike tilfeller er ekspropriaten etter flertallets syn ikke påført noe tap i denne relasjonen. Ekspropriasjonen i seg selv skal ikke gi ressurser en verdi som de ikke ville hatt dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. Derimot er det klart at en ekspropriasjon kan aktualisere en realisasjon av ressurser, f.eks. fordi ekspropriasjonen kan gjøre grunneier kjent med forekomstenes eksistens eller ved at ekspropriasjonen kan påvirke tidspunktet for realisasjon." (Innst.O.nr.65 (1996-97), side 4.)
Side:464
For å gjøre det klart at forslaget til ny §6 første ledd 2. punktum ikke skulle gi grunnlag for erstatning for bruk som ikke er påregnelig, gikk komitémedlemmet fra Kristelig Folkeparti inn for at det i den foreslåtte bestemmelse skulle tilføyes "når dette er pårekneleg etter 1. punktum", se Innst.O.nr.65 (1996-97), side 5.
Under behandlingen i Odelstinget og Lagtinget ble lovforslaget vedtatt med denne tilføyelse.
Etter mitt syn må forarbeidene til lovendringen forstås slik at formålet var å endre regelen om at bruksverdierstatning for naturressurser som eksproprianten nyttiggjør seg, skal baseres på at ekspropriaten plikter å tilpasse seg, slik at det ved erstatningsfastsettelsen skal legges til grunn at den ressurs som blir avstått, blir utnyttet sist, og at erstatningen på dette grunnlag skal baseres på en neddiskontert fremtidsverdi. Formålet var å få fastslått at bruksverdierstatning for naturressurser som eksproprianten nyttiggjør seg, skal utmåles ut fra verdien på ekspropriasjonstidspunktet ("dagens pris"). Derimot var det ikke meningen å endre regelen om at det er et vilkår for å få erstatning for en naturressurs, at utnyttelse av ressursen er påregnelig på ekspropriatens hånd. Etter min oppfatning må bestemmelsen i §6 første ledd 2. punktum tolkes på denne bakgrunn. Når det i bestemmelsen er satt som vilkår for at naturressurser skal erstattes etter "dagens pris", at utnyttelse av ressursen er "pårekneleg etter 1. punktum", må dette forstås slik at utnyttelsen må være påregnelig på ekspropriatens hånd.
I tillegg til at utnyttelse av ressursen må være påregnelig, setter bestemmelsen som vilkår for erstatning etter "dagens pris", at ressursen "har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v.". Etter mitt skjønn kan det i dette ikke bare ligge at det må foreligge et marked for salg av den aktuelle ressurs, men også at verdien av ressursen faktisk må komme eksproprianten til gode. Dersom vilkårene for å kreve erstatning for en naturressurs er til stede, men eksproprianten ikke nyttiggjør seg av ressursen, må erstatningen for bruksverdien av ressursen utmåles som en neddiskontert fremtidsverdi ut fra når utnyttelse ville ha vært påregnelig for ekspropriaten.
De ankende parter har anført at lovgiverne ved bestemmelsen i §6 første ledd 2. punktum har innført en form for forhandlingsmaksime ved erstatning for naturressurser. Dette er jeg ikke enig i.
Før ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 var det i rettspraksis lagt til grunn at det ved avståelse av anlegg som var skapt ved en kapitalinnsats fra ekspropriatens side, og som kom ekspropriasjonsformålet til gode, kunne gis erstatning for den verdi ekspropriaten kunne ha oppnådd for anlegget ved forhandlinger med ekspropriaten (tapt forhandlingsposisjon), se f eks Rt-1956-109 (Tuddal), Rt-1956-493 (Den Ankerske Marmorforretning), Rt-1963-342 (Heddal) og Rt-1963-1288 (Tokke). Denne regel ble omtalt som "forhandlingsmaksimen". Ved ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 ble denne regelen avskaffet. Dette fulgte av lovens §4 nr 2, 3. punktum, som fastsatte:
"Det tas heller ikke hensyn til hvor mye den det eksproprieres til fordel for,
Side:465
på grunn av sitt særlige behov kunne tenkes å ha vært villig til å gi for eiendommen om det ikke hadde foreligget ekspropriasjonsadgang."
Vederlagsloven av 1984 inneholder ikke noen tilsvarende uttrykkelig bestemmelse. Det fremgår imidlertid av forarbeidene til loven at når det ikke ble tatt inn noen uttrykkelig bestemmelse om avskaffelse av forhandlingsmaksimen, var det fordi dette ble funnet unødvendig, se Ot.prp.nr.50 (1982-83), side 34.
Fra de ankende parters side har det som eksempel på at det fortsatt gjelder en forhandlingsmaksime i norsk rett, vært vist til Høyesteretts dom i Rt-1976-1362 (Eikeland). Etter min mening kan denne avgjørelse ikke anses basert på noen form for forhandlingsmaksime. I denne saken ble det i forbindelse med ekspropriasjon til kraftlinje ekspropriert rett til bruk av private veier. Høyesterett kom til at det i slike tilfeller må betales erstatning for selve bruken. I dommen ble det imidlertid presisert at det må være et vilkår for at det i slike tilfeller skal gis erstatning for bruken, at det dreier seg om "bruksrett til et kapitalgode som representerer en aktuell økonomisk verdi uavhengig av hva eksproprianten ut fra sitt aktuelle behov kunne være villig til å betale". Etter dette kan jeg ikke se at det i gjeldende ekspropriasjonsrett er plass for noen form for forhandlingsmaksime. Etter min mening følger det av bestemmelsen i §5 tredje ledd om at det ikke skal tas hensyn til verdiendringer som kommer av ekspropriasjonstiltaket, at det ikke kan gis erstatning for den særlige verdi ekspropriasjonsgjenstanden har for eksproprianten.
I vår sak har vegvesenet nyttiggjort seg av de steinmasser som er tatt ut, men lagmannsretten har lagt til grunn at en utnyttelse av steinmassene uavhengig av inngrepet ikke var påregnelig. I overskjønnet uttaler lagmannsretten om dette:
"Lagmannsretten legger til grunn at de uttatte steinmasser er av god kvalitet og velegnet for veiformål. Dette er imidlertid den normale situasjon på Fosenhalvøya. Det forelå ikke forut for inngrepet særlige forhold som tilsa kommersiell utnytting av de aktuelle steinmasser, som bortsett fra nærhet til vei ikke markedsmesssig lå særlig gunstig til. Grunneiernes utnytting av steinmassene, uavhengig av inngrepet, var derfor ikke påregnelig."
På dette grunnlag har lagmannsretten fastsatt erstatningen for steinmassene til kroner null.
Etter min oppfatning bygger dette på en riktig lovforståelse.
Siden anken ikke fører frem, er det ikke nødvendig å gå inn på hvordan erstatning for naturressurser etter §6 første ledd 2. punktum må samordnes med erstatning for andre former for bruksutnyttelse. Jeg påpeker imidlertid at det også ved erstatning for naturressurser etter §6 første ledd 2. punktum må være en forutsetning at det ikke gis erstatning for bruksmuligheter som utelukker hverandre.
Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid reist prinsipielle rettsspørsmål. Etter omstendighetene finner jeg at hver av partene bør bære sine omkostninger for Høyesterett, se skjønnsloven §42 tredje
Side:466
ledd, jf §54b første ledd 3. punktum, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.