HR-2000-1100 - Rt-2001-447
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-23 |
| Publisert: | HR-2000-01100 - Rt-2001-447 (91-2001) |
| Stikkord: | Strafferett, Veitrafikkrett, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling ved overtredelse av Vegtrafikkloven (1965) § 3 ved påkjørsel av fotgjenger i fotgjengerfelt.
Skadelidte var en 82 år gammel mann som led av Parkinson og gikk med stokk. Han kom inn i fotgjengerfeltet fra As venstre side og var kommet 7-8 meter ut i feltet ved påkjørselen. Etter påkjørselen lå fotgjengeren på gaten 7,8 meter etter antatt treffpunkt. Bremsesporene hadde en lengde på 11,2 meter, og A forklarte at han hadde oppdaget fotgjengeren kort tid før påkjørselen uten at han kunne gi noen akseptabel forklaring på at han hadde oversett ham. Forhørsretten idømt 21 dager ubetinget fengsel. Lagmannsretten hadde forkastet As anke, og hans anke til Høyesterett førte heller ikke frem. Høyesterett viste særlig til at det var tale om flere sekunders uoppmerksomhet på et sted hvor det var påkrevd med skjerpet oppmerksomhet. I en slik situasjon måtte det anvendes ubetinget fengsel selv om påkjørselen ikke hadde fått dødsfølge. I dommen drøftes forholdet mellom denne saken og flere tidligere avgjørelser om påkjørsel i fotgjengerfelt med dødsfølge. Dessuten knyttes det enkelte bemerkninger til forholdet mellom straffenivået ved forbrytelse mot Straffeloven (1902) §§ 238 og 239 og de alvorligere overtredelsene av Vegtrafikkloven (1965) § 3. |
| Saksgang: | Drammen forhørsrett saknr 1999-01410 F - Borgarting lagmannsrett LB-2000-263 M/01 - Høyesterett HR-2000-01100, straffesak, anke |
| Parter: | A (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Bjørn Kr. Soknes) |
| Forfatter: | Matningsdal, Aasland, Stang Lund, Utgård, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §238, §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §31 |
Dommer Matningsdal: Saken gjelder straffutmåling ved overtredelse av vegtrafikkloven §3 ved påkjørsel av fotgjenger i fotgjengerfelt.
I straffesak mot A avsa Drammen forhørsrett 27. september 1999 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*.1951, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3 til fengsel i 21 - tjueen - dager.»
A anket til lagmannsretten over straffutmålingen. Borgarting lagmannsrett avsa 20. juni 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å erstatte staten saksomkostninger for lagmannsretten med 2.000 - totusen - kroner.»
A har anket til Høyesterett og anført at det bør idømmes betinget fengselsstraff.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
A kom den 5. november 1998 ca klokken 17.50 kjørende i - - -vegen i X i retning mot E-18. Ifølge lagmannsrettens kjennelse var det «tørr asfalt, mørkt og tett motgående trafikk». Like før et fotgjengerfelt ble han for sent oppmerksom på en fotgjenger, B, som krysset feltet. B ble kjørt ned og brakt til Y sentralsykehus hvor han ble utskrevet 20. november 1998.
I legeerklæring fra overlege Nils Erik Foss ved Y sentralsykehus uttales det:
«Pasienten ble innlagt i ortopedisk avdeling 05.11.98, hadde pådratt seg hodeskade og blødde fra øret. Det var mistanke om basisfractur av skallen men CT av hodet viste ikke fractur. Han hadde også en skaft-fractur av høyre leggben som ble gipset. I tillegg skulder-luxasjon som man prøvde å reponere 2 ganger, men var ustabil.»
Det er videre opplyst at «hans almentilstand var tydeligvis svekket» etter bilulykken.
B døde litt over én måned senere, men det kan ikke legges til grunn at det skyldes ulykken.
Fra lagmannsrettens kjennelse siterer jeg:
«Domfelte har ikke tatt noen bevisste sjanser eller kjørt hensynsløst. Fartsgrensen
Side:448
på stedet er 60 km/t, og han holdt en kjørehastighet på cirka 40-50 km/t, men han var et øyeblikk uoppmerksom.
...
Uoppmerksomheten må betegnes som graverende. Domfelte bor i nærheten av åstedet, og han er lokalkjent på ulykkesstedet. ...»
Etter min mening har saken fått en noe uheldig behandling i de tidligere instanser. I en så alvorlig sak om overtredelse av vegtrafikkloven §3 som denne, var det uheldig å pådømme den i forhørsretten slik at saksforholdet fullt ut synes basert på siktedes egen forklaring. Da straffen beror på en totalvurdering av flere forskjellige forhold, hadde det vært naturlig å fremme saken for byretten med vitneførsel og åstedsbefaring. Jeg bemerker at aktor har opplyst at det i alle fall er avhørt ett vitne i saken som kunne ha forklart seg. Byrettens domsgrunner kunne dermed ha gitt en mer utførlig beskrivelse av hendelsesforløpet. Etter min mening burde det aktuelle vitnet også ha forklart seg for lagmannsretten.
Selv om ikke alle detaljer har blitt fullt opplyst ved de tidligere instansers behandling, er likevel de sentrale momenter klarlagt. Domfelte, som bor like i nærheten av åstedet, har opplyst at han er godt kjent med forholdene på stedet. Fremlagte fotografier viser at strekningen før fotgjengerfeltet er rett og oversiktlig. Langs veien, som har en bredde på ca 10 meter, er det før fotgjengerfeltet gatelys på begge sider. Fotografier og en tegning viser videre at det er en lysmast like etter fotgjengerfeltet på veiens venstre side i As kjøreretning. Når B da gikk ut i fotgjengerfeltet fra venstre side hvor vedkommende lysmast må ha gitt god belysning i denne del av fotgjengerfeltet, må han, uavhengig av påkledning, ha vært relativt godt synlig selv om mørket hadde falt på. Jeg minner om at det var tørr vei slik at det ikke kan ha vært nedbør.
Til tross for dette oppdaget ikke A B før han hadde kommet langt ut i fotgjengerfeltet. Når B, som var 82 år gammel og led av Parkinson og brukte stokk, hadde kommet 7-8 meter ut i fotgjengerfeltet ved påkjørselen, må han på dette tidspunktet ha befunnet seg der i mer enn fem sekunder. Og når B lå på veien 7, 8 meter etter antatt treffpunkt, og bremsesporene er 11,2 meter, må A ha oppdaget ham kort tid før påkjørselen fant sted. Etter hans egen forklaring i forhørsretten var han 7-8 meter fra fotgjengerfeltet da han oppdaget B. Han har dermed gjort seg skyldig i flere sekunders uoppmerksomhet på et sted hvor han var kjent med forholdene.
A har etter min mening ikke gitt noen akseptabel forklaring på at han ikke oppdaget B i tide. Den eneste forklaringen han har gitt er at han i forhørsretten forklarte at han «mener årsaken kan være at han ble blendet av motgående trafikk. Han har ingen annen forklaring». Men dersom han faktisk ble blendet, skulle han ikke ha fortsatt med samme hastighet, men ha redusert den. Se Rt-1980-1379 og Rt-1986-1432 (lnr. 151B) om tilsvarende problemstillinger. Jeg kan derfor ikke se at dette kan tillegges vekt i formildende retning.
Videre kan jeg heller ikke se at det kan være et formildende moment at det skal ha vært tett motgående trafikk. Dersom dette var tilfellet, må nødvendigvis noen enten ha redusert farten, eller kanskje endatil ha stanset helt opp for ikke å kjøre på B. Dette ville i så fall være et ekstra
Side:449
forhold som skulle påkalle hans oppmerksomhet. På bakgrunn av det jeg har sagt foran om blending, må det være uten betydning hvor omfattende motgående trafikk det var.
Trafikkreglene §9 nr. 2 annet ledd fastsetter at kjørende har vikeplikt for gående «som befinner seg i gangfeltet eller er på veg ut i det». Bilføreren skal ikke bare holde øye med om noen befinner seg i fotgjengerfeltet, men også med om noen er på vei ut i det. Aktsomhetsplikten er streng - noe Høyesterett har understreket i flere saker, jf. Rt-1978-1303, Rt-1980-1379, Rt-1986-390, Rt-1986-1432 (lnr. 151B) og Rt-2000-1788. Aktsomhetsplikten illustreres også av at vegtrafikkloven §3 ble endret i 1991 slik at den også pålegger trafikantene å opptre slik at det «ikke kan oppstå fare». Når A ikke kan gi noen akseptabel forklaring på at han overså B, og uoppmerksomheten må ha vart i flere sekunder, er det etter min mening tale om en så alvorlig svikt i de kravene man må stille til ham, at jeg er enig med lagmannsretten i at det må anvendes ubetinget fengsel.
Rettspraksis gir riktignok flere eksempler på at det har vært anvendt betinget fengsel ved påkjørsler i fotgjengerfelt som har ført til dødsulykke. Men det har vært tale om unnskyldende omstendigheter ved at føreren også har måttet konsentrere oppmerksomheten om andre relevante faremomenter, jf. Rt-1978-579 og Rt-1978-1303, eller om unnskyldende omstendigheter som jeg ikke kan se foreligger i denne saken, jf. Rt-1977-501, Rt-1982-135 og Rt-1984-740. I Rt-1982-78 ble det utelukkende reagert med bot i en sak som ikke endte med dødsulykke. Det finnes også eksempler på at det er anvendt ubetinget fengsel ved påkjørsel med dødsulykke i fotgjengerfelt, jf. Rt-1980-1334, Rt-1980-1379 og Rt-1986-1432 (lnr. 151B).
De sakene hvor det ble anvendt ubetinget fengsel, gjelder riktignok tilfeller hvor det inntrådte dødsulykke. Men dette kan ikke være avgjørende. Jeg viser særlig til at B ble alvorlig skadet. Han kunne like gjerne ha blitt drept ved en så voldsom påkjørsel. Utformingen av vegtrafikkloven §3 etter lovendringen i 1991 hvor opptreden som kan medføre fare ble likestilt med opptreden som faktisk volder fare eller skade, indikerer dessuten at skadens størrelse har mindre vekt ved overtredelse av vegtrafikkloven §3 enn den tillegges i straffesaker for øvrig.
For vekten av de tidligere avgjørelsene må det dessuten ha en viss betydning at samtlige er avsagt før endringen av straffeloven §238 og §239 i 1988, som hadde som formål å skjerpe reaksjonene i trafikksaker. Jeg viser til Ot.prp.nr.66 (1987-1988) side 9 annen spalte hvor det uttales at forslaget var «ment som et klart signal til påtalemyndighet og domstoler om å skjerpe reaksjonene i trafikksaker i forhold til dagens praksis». Dette er fulgt opp ved uaktsomt drap og uaktsom legemsbeskadigelse som ble omfattet av lovendringen, jf. særlig Rt-1989-741. Men dersom det ikke legges en viss vekt på det samme hensynet ved de alvorligere overtredelsene av vegtrafikkloven §3, vil man kunne få en ubalanse i straffenivået som går ut over hva forskjellen i subsumsjon tilsier.
Det kan etter min mening ikke begrunne betinget dom at det har gått mer enn to år fra ulykken til saken nå avgjøres i Høyesterett. Om betydningen av tidsforløpet ved domfeltes anke nøyer jeg med å vise til Høyesteretts dom av 12. januar 2001 i sak nr. 2000/894 (Rt-2001-44) .
Side:450
Jeg er etter dette som nevnt kommet til at anken må forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommar Utgård: Det same.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.