HR-2001-507 - Rt-2002-180
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-08 |
| Publisert: | HR-2001-00507 - Rt-2002-180 (38-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Internasjonal privatrett, Verneting, Lovvalg |
| Sammendrag: | Saken gjaldt forståelsen av Luganokonvensjonen art. 10 andre ledd og var knyttet til spørsmålet om den norske stat som skadelidt etter oljesøl ved skipsforlis, kunne fremme søksmål for norsk domstol mot skipets engelske ansvarsassurandør.
I 1997 forliste et kypriotisk bulkskip i Nordsjøen. Rundt 14 km strandområder på Karmøy ble kort tid etter kraftig forurenset av olje. På grunn av utgifter påløpt ved strandopprydding reiste staten v/Miljøverndepartementet erstatningssøksmål mot skipets eier og skipets engelske ansvarsassurandør. Forsikringsselskapet har bestridt at det er verneting ved Karmsund herredsrett. Det følger av Luganokonvensjonen art. 10 andre ledd at skadelidte kan reise søksmål mot forsikringsselskapet på skadestedet når "direkte søksmål er tillatt". Assurandøren hevdet at norsk lovvalgsrett innebar at engelsk rett måtte få anvendelse i saken. Artikkel 10 andre ledd gav da ikke verneting ettersom direkte søksmål ikke var tillatt i henhold til engelsk rett i den konkrete saken. Etter norsk rett ville skadelidte derimot ha et materielt krav som kunne fremmes direkte mot forsikringsselskapet. Karmsund herredsrett fremmet saken. Denne beslutningen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse stadfestet herredsrettens avgjørelse. Saken for Høyesterett var et videre kjæremål hvor Høyesterett hadde begrenset kompetanse. Høyesterett kom til at når Luganokonvensjonen art. 10 andre ledd stiller vilkår om at direkte søksmål skulle være tillatt, var meningen at dette temaet skulle vurderes etter lex causae, den valgte lov med hensyn til det materielle rettsforholdet. Det innebar at bestemmelsen forutsatte at det måtte foretas et lovvalg mellom norsk og engelsk rett før det kunne tas stilling til om det forelå verneting. Lagmannsretten hadde tolket art. 10 andre ledd uriktig, når den hadde lagt til grunn at det ikke var nødvendig for avgjørelsen av vernetinget å ta stilling til lovvalget. Lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves, og saken ble hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten. |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett saknr 2000-00169 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-2226 - Høyesterett HR-2001-00507, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited (advokat Jens Richard Andersen - til prøve) mot Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Morten Lund - til prøve) |
| Forfatter: | Kst dommer Mæland, Stabel, Tjomsland, Stang Lund, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Plenumsloven (1926) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976), Forsikringsavtaleloven (1989) §1-3, §7-6, §7-8, Luganoloven (1993) §1, Luganokonvensjonen (1988) A10 |
Kst. dommer Mæland: Saken gjelder forståelsen av Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd og er knyttet til spørsmålet om den norske stat som skadelidt etter oljesøl ved skipsforlis, kan fremme søksmål for norsk domstol mot skipets engelske ansvarsassurandør.
Den 8. februar 1997 forliste bulkskipet «LEROS STRENGTH» i Nordsjøen ca 30 mil sydvest for Sola. Skipet hadde ca 30 tonn diesel og ca 120 tonn tung bunkersolje samt mindre mengder smøre- og hydraulikkolje ombord. Rundt 14 km strandområder på Karmøy ble kort tid etter forliset kraftig forurenset av olje. En oljevernaksjon med påfølgende strandopprydding ble iverksatt. Aksjonens totale kostnader beløp seg til ca 6,4 millioner kroner.
Staten v/ Miljøverndepartementet tok 8. mars 2000 ut stevning ved Karmsund herredsrett mot skipets eier, Lamda Sea Shipping Company Limited (heretter Lamda), hjemmehørende på Kypros, og mot skipets ansvarsassurandør, Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited (heretter L&L), hjemmehørende i England. Det ble reist krav om erstatning for ovennevnte utgifter i forbindelse med opprydningen.
Rederiet aksepterte Karmsund herredsrett som verneting. Forsikringsselskapet L&L bestred at saken kan fremmes for norsk domstol og nedla påstand om avvisning. Forsikringsselskapet anførte at spørsmålet om verneting skal avgjøres etter engelsk rett som ikke anerkjenner direkte søksmål, jf. Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd.
I forhold til L&Ls avvisningspåstand anførte Staten at artikkel 10 andre ledd gir verneting ved Karmsund herredsrett.
Den 20. september 2000 besluttet herredsretten å fremme saken. L&L påkjærte herredsrettens beslutning, av herredsretten betegnet kjennelse, til Gulating lagmannsrett som den 13. februar 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Karmsund herredsretts kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten utsettes til hovedsaken.»
I likhet med herredsretten kom lagmannsretten til at Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd ga rett til direkte søksmål mot forsikringsselskapet ved norsk verneting.
L&L påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet den 3. mai 2001 å henvise kjæremålet til Høyesterett, jf. Høyesterettsloven av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd, og justitiarius bestemte at partsforhandling skulle finne sted etter reglene for ankesaker.
Den kjærende part, Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited, har i korte trekk anført følgende:
Prinsipalt begjæres lagmannsrettens kjennelse opphevet fordi Luganokonvesjonen artikkel 10 andre ledd er tolket feil, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3.
Lagmannsretten tar et riktig utgangspunkt ved å vise til drøftelsen til Stein Rognlien som understreker at artikkel 10 andre ledd forutsetter at direkte søksmål skal være tillatt etter domstollandets rett - inklusive dets interlegale lovvalgsregler. Men de videre premisser viser at lagmannsretten unnlater å ta stilling til hva som følger av norske lovvalgsregler
Side:182
med hensyn til om norsk eller engelsk rett skal anvendes på rettsforholdet. Lagmannsretten har lagt til grunn at spørsmålet om lovvalg kan utstå til forhandling om realiteten. I kjennelsen har lagmannsretten derfor bare undersøkt hvorvidt norsk materiell rett tillater direkte søksmål, uten først å foreta det nødvendige lovvalg.
Det kan være tvilsomt om Høyesterett har kompetanse til å prøve lovvalgsspørsmålet. Norske lovvalgsregler tilsier imidlertid at engelsk rett må ha anvendelse på saksforholdet.
For det første er statens søksmål mot L&L ikke et erstatningskrav, men et krav basert på kontrakt. Staten har alene et erstatningskrav mot skadevolderen, Lamda, som igjen på grunn av forsikringspolisen har rettigheter i forhold til assurandøren. Når staten reiser direkte søksmål mot assurandøren, innebærer dette at staten trer inn i de kontraktsbaserte rettigheter og plikter som foreligger mellom Lamda og forsikringsselskapet, og tvisten dem imellom er regulert av engelsk rett i henhold til uttrykkelig lovvalgsklausul i polisen. Forholdet har stor likhet med subrogasjon. Hensett til at skadelidte trer inn i en rettighet som reguleres av engelsk rett, må engelsk rett legges til grunn i forholdet mellom skadelidte og L&L.
For det andre viser lovvalgsregelen om massekontrakter at man skal legge til grunn forsikringsselskapets domicil, jf. Gaarders innføring i Internasjonal Privatrett ved Hans Petter Lundgaaard, 3. utg. Oslo 1999, side 246.
For det tredje tilsier også den individualiserende metode valg av engelsk rett. Forsikringsselskapet er engelsk. Forsikringsavtalen har engelsk lovvalg for forholdet mellom assurandør og forsikringstaker. Den rettighet som skadelidte forfølger mot assurandøren er direkte bygget på forsikringstakers rettigheter. Dette rettsforholdet må derfor løsrives fra selve erstatningskravet mot skadevolderen. Det har da mindre vekt at skadestedet er i Norge. Søksmålet mot L&L har etter sitt innhold sterkest tilknytning til England og engelsk rett.
At England har deklaratorisk lovgivning som tillater direkte søksmål, er i denne forbindelse ikke avgjørende. Artikkel 10 andre ledd må forstås dit hen at adgangen til direkte søksmål skal følge lex causae (den rett som regulerer den materielle lov). Formålet med bestemmelsen er at det materielle kravet også skal kunne realitetsbehandles ved domstolen. Lex causae må derfor gi adgang til direkte søksmål i det konkrete og aktuelle søksmålet. Polisevilkåret «Pay to be paid» anerkjennes av engelsk rett, hvilket innebærer at engelsk rett ikke aksepterer direkte søksmål i vår sak. Om engelsk rett på dette punkt inneholder en rimelig eller urimelig regel er irrelevant ved selve lovvalgsspørsmålet.
I tillegg understrekes at Luganokonvensjonen forutsetter at domstolene i konvensjonsstatene tilstreber en ensartet tolkning med et internasjonalt perspektiv. Det vil under en slik synsvinkel være uheldig å tillegge nasjonale særinteresser vekt ved spørsmålet om lovvalg. Rettsanvendelsen bør være upartisk og uavhengig slik at engelske skadelidte sidestilles med norske skadelidte.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, idet Høyesterett ikke ut fra lagmannsrettens premisser kan prøve om lovtolkningen er riktig, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2.
Side:183
Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited, har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association Limited tilkjennes saksomkostninger fra staten v/Miljøverndepartementet for alle retter, med tillegg av den i morarenteloven til enhver tid bestemte rente fra forfall til betaling skjer.»
Kjæremålsmotparten, staten v/Miljøverndepartementet, har i korte trekk anført:
Lagmannsretten har tolket Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd riktig og rettens premisser viser at den har gjort et lovvalg, nemlig norsk rett. Dette er etter statens syn en riktig anvendelse av norske ulovfestede lovvalgsregler. Skadestedet er i Norge og skadelidte er norsk. At rettsforholdet mellom forsikringstaker og forsikringsselskapet reguleres av engelsk rett, er ikke avgjørende. I et direkte søksmål står subrogasjonssynspunktet rett nok sterkt etter engelsk rett, men ikke etter norsk rett hvor skadelidtes materielle krav mot forsikringsselskapet er lovbasert.
De norske bestemmelsene gir også en rimelig løsning. Skadelidte har krav på erstatning. Det ligger ingen beskyttelsesverdig interesse i at forsikringsselskapet skal slippe å betale, når forsikringstilfellet først er inntrådt. Det ville være en tilfeldig fordel for et forsikringsselskap om det skulle slippe å betale en risikodekning selskapet har påtatt seg, når forsikringstakeren er insolvent. En slik urimelig løsning er i strid med norsk preseptorisk lovgivning.
Det har liten vekt at vi står overfor en frivillig ansvarsforsikring. For rederiene er det nødvendig å tegne forsikringen av hensyn til banklån m.m., og alle rederier tegner den. De hensyn som ligger bak den norske beskyttelse av skadelidte tilsier at reglene må ha gjennomslagskraft også i internasjonale forhold. Også sammenhengen norske erstatningsregler, og kravet mot forsikringsselskapet tilsier at sistnevnte søksmål bør reguleres etter norsk rett.
Lagmannsrettens resultat følger også av at lovvalgsspørsmålet ikke har betydning for vernetingsspørsmålet, etter som både norsk og engelsk rett anerkjenner direkte søksmål. Etter Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd er det tilstrekkelig at engelsk rett har «konseptet» med direkte søksmål - at slike søksmål generelt er tillatt. Det kan ikke kreves at direkte søksmål skal være tillatt i den aktuelle tvisten. Dette innebærer at direkte søksmål er tillatt enten lovvalget er norsk eller engelsk rett.
Staten erkjenner at drøftelsen i lagmannsrettens kjennelse med hensyn til lovvalgsspørsmålet kunne vært tydeligere, men premissene er likevel tilstrekkelige for Høyesterett til å prøve om lagmannsretten har tolket artikkel 10 andre ledd korrekt.
Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Liverpool and London Steamship Protection and Indemnity Association
Side:184
Limited dømmes til å erstatte Staten v/Miljøverndepartementet dets saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Den samme begrensning gjelder for Høyesterett.
Kjæremålet retter seg mot feil i lagmannsrettens tolkning av en lovforskrift, Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd, jf. Luganoloven §1 første ledd, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3. Subsidiært er anført at det foreligger saksbehandlingsfeil på grunn av mangelfulle premisser i lagmannsrettens avgjørelse som innebærer at Høyesterett ikke kan prøve lovtolkningen, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2.
Som bakgrunn for drøftelsen nevner jeg innledningsvis at forsikringsselskapet L&L er en gjensidig engelsk forsikringsklubb, en P&I (Protection & Indemnity) assurandør, som er organisert med forsikringstakerne som medlemmer. Saken gjelder en ansvarsforsikring stillet av L&L overfor Lamda. Det er enighet om at L&L er forsikringsgiver i relasjon til reglene i Luganokonvensjonen om verneting ved ansvarsforsikring.
I forsikringspolisen er inntatt en «Pay to be paid»-klausul, som er utbredt innen sjøforsikring. Polisevilkåret innebærer at assurandørens ansvar først oppstår når den forsikrede skadevolder har foretatt betaling til skadelidte. Partene er enige om at engelsk rett anerkjenner dette avtalevilkåret også når forsikringstaker har blitt insolvent etter skaden, og utbetaling til skadelidte av den grunn ikke skjer. Etter norsk rett vil skadelidte i et slikt tilfelle ha et materielt krav som kan fremmes direkte mot forsikringsselskapet uten hensyn til om polisen inneholder vilkåret «pay to be paid», jf. forsikringsavtaleloven §7-8 tredje ledd, jf. §7-6, jf. §1-3 andre ledd bokstav (c). Partene er enige om at det ved avgjørelsen av vernetingsspørsmålet skal legges til grunn at rederiet er insolvent.
Luganokonvensjonen artikkel 5 (3) gir skadelidte verneting på skadestedet i søksmål mot skadevolder. For det tilfelle at det foreligger en ansvarsforsikring, kan også skadevolder/forsikringstaker reise søksmål mot forsikringsselskapet på skadestedet. Dette fremgår av artikkel 9 som lyder slik:
«Gjelder saken ansvarsforsikring eller forsikring av fast eiendom, kan forsikringsgiveren dessuten saksøkes ved domstolene for skadestedet. Det samme gjelder om forsikringen dekker både fast eiendom og løsøre, og begge deler er berørt av samme skadetilfelle.»
Det følger videre av artikkel 10 andre ledd at også skadelidte kan reise søkmål mot forsikringsselskapet på skadestedet. Artikkel 10 andre ledd lyder slik:
«Bestemmelsene i artiklene 7, 8 og 9 gjelder for søksmål som skadelidte reiser direkte mot forsikringsgiveren, når slike direkte søksmål er tillatt.»
Bestemmelsen i artikkel 10 andre ledd må ses i sammenheng med at for skadelidte vil det ofte være hensiktsmessig å fremme erstatningssøksmål
Side:185
ved deliktvernetinget mot skadevolder og dennes assurandør samlet.
Når artikkel 10 andre ledd stiller vilkår om at direkte søksmål skal være tillatt, har meningen vært at dette temaet skal vurderes etter lex causae, den valgte lov med hensyn til det materielle rettsforholdet, jf. Jenardrapporten, gjengitt i dansk oversettelse i De Europæiske Fællesskabers Tidende, 5.3.79, Nr. C 59/32. Dette innebærer at bestemmelsen forutsetter at det skal foretas et lovvalg før det kan tas stilling til om det foreligger verneting. Vernetingsbestemmelsen må her ses i sammenheng med den materielle rett som følger av lex causae, og skadelidtes muligheter til å få kravet mot forsikringsselskapet realitetsbehandlet og pådømt.
Når det gjelder tolkningen av artikkel 10 andre ledd viser lagmannsretten til Stein Rognliens bok: Luganokonvensjonen - norsk kommentarutgave 1993, side 169, hvor det heter:
«Reglene om forsikringssaker i art 7 til 9 gjelder også for saker som skadelidte tredjemann reiser direkte mot forsikringsgiveren, se art. 10 ledd 2. Vilkåret er at slike direkte søksmål er tillatt etter domstollandets rett, inklusive dets interlegale lovvalgsregler.»
I lagmannsrettens premisser heter det videre:
«Lagmannsretten finner, som herredsretten, at FAL §7-6, første ledd må anses å åpne for at en skadelidt kan gå til «direkte søksmål» mot en forsikringsgiver basert på sitt krav om erstatning. I forhold til parter som omfattes av Luganokonvensjonen innebærer det at det verneting som følger av reglene på skadestedet, kan velges av en skadelidt.
...
Slik lagmannsretten vurderer saken må det foretas en avveining mellom den søksmålsadgang som følger av FAL §7-6 og de lovvalgsregler saken reiser. Lagmannsretten kan ikke se at forsikringspartenes valg av engelsk rett, skulle gripe inn i en norsk skadelidtes rett til direkte søksmål på skadestedets verneting etter FAL §7-6, første ledd. Dersom denne retten f.eks helt eller delvis skulle kunne «reguleres bort» ved avtale mellom forsikringsgiver og forsikringstaker eller bare skulle gi skadelidte en søksmålsadgang på forsikringsgivers bosted, ville det innebære en vesentlig innskrenkning av forum-regelen i Luganokonvensjonen art. 9, jf. art. 10, annet ledd, for norske skadelidte. Spørsmål om lovvalg i forhold til selve kravet - engelsk eller norsk rett - vil imidlertid være et materielt spørsmål som retten må ta stilling til i hovedsaken. Det samme gjelder kjærende parts anførsel om at skadelidte ikke har noe krav mot L&L pga. subrogasjon av Lamda's krav mot L&L, jf. FAL §7-6, fjerde ledd. Etter lagmannsrettens syn vil således lovvalgsreglene kunne få betydning for erstatningskravets størrelse, men ikke innskrenke skadelidtes valg av verneting i forhold til Luganokonvensjonen.»
Når lagmannsretten uttaler at det må foretas en avveining mellom lovvalgsreglene og norsk rett, er dette ikke riktig. Riktignok tilsier norsk lovvalgsrett at en bestemt norsk regulering kan tillegges vekt ved lovvalget. Men norsk lovvalgsrett avveies ikke av den grunn mot annen norsk rett.
Side:186
Videre har lagmannsretten tolket artikkel 10 andre ledd uriktig når retten fremholder at det ikke er nødvendig for avgjørelsen av vernetinget å ta stilling til lovvalget mellom norsk og engelsk rett, idet dette spørsmålet er «et materielt spørsmål som retten må ta stilling til i hovedsaken».
Ved spørsmålet om artikkel 10 andre ledd gir verneting, må det - som nevnt - allerede ved denne avgjørelsen foretas et lovvalg. Dersom norsk lovvalgsrett tilsier at norsk rett har anvendelse, følger det av forsikringsavtaleloven at skadelidte kan anlegge direkte søksmål mot forsikringsselskapet. Fører derimot norsk lovvalgsrett til at engelsk rett har anvendelse, er spørsmålet om eventuelt verneting etter Luganokonvensjonen artikkel 10 mer problematisk.
Staten hevder at Luganokonvensjonen artikkel 10 andre ledd må forstås slik at det avgjørende er om direkte søksmål mot forsikringsselskapet generelt er tillatt etter vedkommende lands rett, og at det ikke gjelder noe krav om at direkte søksmål må være tillatt i vedkommende sak. Denne anførselen er ny for Høyesterett, og jeg finner - selv om anførselen direkte gjelder forståelsen av artikkel 10 andre ledd - ikke at problemstillingen er tilstrekkelig belyst til at jeg - av hensyn til lagmannsrettens fortsatte behandling - bør ta stilling til den.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Partene har for Høyesterett prosedert til dels omfattende om lovvalgsspørsmålet. Dette gir grunnlag for noen kommentarer om lovvalget.
Ved den nye behandlingen av saken må lovvalget baseres på norsk lovvalgsrett. Med mindre norsk lovgivning eller rettspraksis løser spørsmålet, vil det måtte foretas en vurdering av hva som vil være den mest naturlige og rimelige løsning i valget mellom norsk og engelsk rett.
Av betydning er momenter som kravets og rettsforholdets karakter og hvilke hensyn som begrunner de norske rettsregler på området, jf. Rt-1953-1132 på side 1139 flg. (dommer Bahrs votum), sml. også Rt-1931-1185 på side 1186 og Rt-1934-152 på side 156. I denne forbindelse må vurderes forsikringsavtaleloven §7-6 og den preseptoriske regel i §7-8 tredje ledd. Det er for øvrig - under henvisning til utsagn i Ot.prp.nr.72 (1991-1992) side 66 - reist spørsmål om regelen i §7-8 tredje ledd er en internasjonal preseptorisk lovvalgsregel.
Andre momenter av betydning er sakens tilknytning til Norge ved at skadestedet og skadelidte er norsk og til England ved at søksmålet er rettet mot et engelsk forsikringsselskap i henhold til en forsikringspolise som bestemmer at forholdet mellom selskapet og rederiet reguleres av engelsk rett, jf. Rt-1923-II 58 og Rt-1957-246, se også Rt-1931-1185 og Rt-1980-243. For dansk og svensk rett vises det til henholdsvis Peter Arnt Nielsen, International privat- og procesret side 182 og Lennart Pålsson Bryssel- og Luganokonvensjonen, Stockholm 1995, side 119-120. For engelsk rett vises det til blant annet Pålsson l.c. side 120 note 157. Også den sammenheng som måtte foreligge mellom saken mot rederiet, som har verneting i Norge, og søksmålet mot forsikringsselskapet inngår i vurderingen.
Avslutningsvis nevner jeg at Luganokonvensjonens virkeområde ikke har vært berørt under prosedyren i Høyesterett. Jeg finner likevel
Side:187
grunn til å gjøre oppmerksom på EU-domstolens avgjørelse i Netherlands State vs. Reinhold Rüffer, (1980) ECR 3807 (679J0814 / C-814/79), uten at jeg dermed har uttalt noen mening om den betydning denne avgjørelsen måtte ha i vår sak.
Kjæremålet har ført fram. Etter omstendighetene mener jeg at avgjørelsen av saksomkostningskravet bør utstå til endelig avgjørelse av saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Først da vil det være klart hvilken reell betydning kjæremålet har hatt.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Lund: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.