LA-1993-199

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-08-11
Publisert:	LA-1993-00199
Stikkord:	Ekspropriasjonserstatningsloven
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1993-00199 - Høyesterett HR-1994-00092 A. Anket til Høyesterett; overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.
Parter:	Saksøker: Bamble kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt, Kristiansand). Saksøkt: Walter Christensen, Erling Olsen, Laila Klevsgård Herregården, Børre Elvik, Nils Arnold Elvik, Sidsel Juell Feydt, Elvikvegen v/tillitsmann Elvik. (Prosessfullmektig: H.r.adv. Thorstein Vale, Gvarv). Saksøkt: Finn W. Olsen, Ovidia Høvik, Arne Høvik, Margit Høvik, Bjørn Nilsen.
Forfatter:
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, §54, §54a, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, §8, §9, Plan- og bygningsloven (1985) §25, §31, §32

Skien og Porsgrunn byrett avhjemlet 30. august 1990 skjønn til fastsettelse av erstatninger i forbindelse med gjennomføring av reguleringsplan for et område ved Ivarsand, Prisgrunn og Halvorsodden i Bamble. Skjønnet var begjært av Bamble kommune v/h.r.advokat Lars Aspeflaten. Området er ved reguleringsplan vedtatt av Bamble kommunestyre 19. desember 1989 regulert til blant annet friområde og trafikkområde. I forbindelse med plangjennomføringen har kommunen ervervet deler av planområdet til eiendom.

Det ble ved skjønnet utmålt erstatning til eierne av 6 takstnumre (takst nr. 1, 2, 3, 6, 9 og 16) samt til eierne av Elvikvegen (takst nr. 17).

Bamble kommune v/h.r.advokat Lars Aspeflaten begjærte overskjønn, rettet mot samtlige saksøkte med unntak av eierne av takst nr. 16. To av de saksøkte - eierne av takst nr. 7 og takst nr. 9, begge v/h.r.advokat Thorstein Vale - begjærte også overskjønn. Eieren av takst nr. 3 innga aksessorisk begjæring vedrørende en post som kommunens begjæring ikke omfattet.

Overskjønn ble avhjemlet av Agder lagmannsrett 11. september 1991.

Overskjønnet ble av Bamble kommune v/advokat Ove Chr. Lyngholt påanket til Høyesterett i forhold til eierne av 6 takstnumre - de samme som var parter i overskjønnet. Ved Høyesteretts kjennelse av 11. februar 1993 ble overskjønnet opphevet så langt det var påanket og hjemvist til ny behandling. Før ankeforhandlingen i Høyesterett frafalt kommunen en ankepost som gjaldt krav fra Anne Laila Klevsgård Herregaarden (eier av takst nr. 3) om innløsning av et skogområde og som lagmannsretten hadde tatt til følge.

Nytt overskjønn ble holdt i Tinghuset i Skien 11. og 12. august 1993, med befaring av området 12. august. Om hvem som møtte til overskjønnsforhandlingene og hvem som forklarte seg, vises til rettsboken. Overskjønnet skulle ha fortsatt med sluttforhandling fredag 13. august, men måtte utsettes fordi h.r.advokat Vale fikk sykdomsforfall. Det ble holdt avsluttende rettsmøte i Tinghuset i Skien mandag 4. oktober 1993, hvoretter overskjønnet ble opptatt til avhjemling.

Bamble kommune v/advokat Lyngholt har i hovedsak anført:

Reguleringsplanen omfatter ca 1 900 dekar, hvorav ca 380 dekar er regulert til friområde, ca 1 200 dekar til jord- og skogbruk, ca 40 dekar til trafikkområde (vesentlig parkering) og ca 200 dekar til erstatningstomter m.v. Det er inngått avtale om forhåndstiltredelse med samtlige saksøkte. Partene er enige om at de avståtte arealene skal anses tiltrådt av kommunen 1. november 1989.

Skjønnstema ved overskjønnet nå er de avgjørelsene som kommunen påanket til Høyesterett, bortsett fra avgjørelsen om innløsning av et skogområde tilhørende Anne Laila Klevsgård Herregaarden.

Det som lagmannsretten nå skal ta stilling til, er: a) Erstatningsutmålingen for friområdene og trafikkområdene, som ved det opphevede overskjønn ble satt til henholdsvis kr 15,- og kr 10,- pr. m2. Motparter her er samtlige saksøkte bortsett fra takst nr. 17 Elvikvegen. b) Tilleggserstatningen på kr 50000,- til Anne Laila Klevsgård Herregården (takst nr. 3), begrunnet i den tilknytning deler av det området hun avstår har til sjøen. c) Erstatningsfastsettelsen for innløst skogareal tilhørende Anne Laila Klevsgård Herregaarden. d) Spørsmålet om erstatning til eierne av Elvikvegen, takst nr. 17.

Om de rettslige spørsmål overskjønnet reiser, er anført:

Krav knyttet til vedtagelsen av reguleringsplanen er ikke skjønnstema. Skjønnstemaet er grunnavståelsene ved gjennomføringen av reguleringsplanen - så langt tap som følge av dette ikke er omfattet av tidligere og nå rettskraftige erstatningsfastsettelser, samt kommunens overtagelse av Elvikvegen.

Ad a) og b): Det er her tale om et rent arealerverv. Utgangspunktet for vurderingen er hvilket økonomisk tap avståelsen har påført de saksøkte.

Reguleringsplanen setter grenser for "pårekneleg utnytting" av reguleringsområdet. Virkningen av reguleringsplanen er at igangværende bruk kan fortsette, men bruksendring er bare tillatt så langt den nye bruk er i samsvar med planen. Planen legger ikke opp til noen økonomisk utnyttelse i friområdene, jfr. pkt. 5 i reguleringsbestemmelsene hvor det sies at "I friområdene kan det bygges veger og oppføres bygninger som er nødvendig for områders bruk og vedlikehold." Virkningen etter plan- og bygningsloven §31 nr. 1 omfatter også bruk som vil vanskeliggjøre plangjennomføringen. Anlegg av båtplasser utenfor avsatte områder vil åpenbart være en slik bruk som rammes av denne bestemmelsen. Det er rettskraftig avgjort at det ikke skal gis erstatning for tap av fremtidige båtplasser. De båtplassene som var etablert, er erstattet. Kommunens syn er at endret bruk som gir økonomisk avkastning ikke vil være i samsvar med reguleringsplanen, og at slik bruk derfor ikke kan legges til grunn for erstatningsutmålingen. Reguleringsplanen har lagt planområdet dødt med henblikk på slik utnyttelse; verdiene er blitt borte - ikke på grunn av avståelsene, men på grunn av reguleringen, jfr. plan- og bygningsloven §32 nr. 1. Det som skal erstattes, blir da det økonomiske tap de saksøkte påføres ved at de ikke får fortsette den bruk av de avståtte områdene som var etablert på avståelsestidspunktet.

Det er ikke påregnelig at reguleringsplanen vil bli endret, jfr. Rt-1977-24 på 30, Rt-1980-443 på 451 øverst, Rt-1988-120 på 129 og (om bevisbyrden) Ot.prp.nr.50 (1982-83) 51.

Båthavna i Leirvadet er oppført kun for flytting av de ca 40 båtplassene som tidligere var etablert i Ivarsand.

Anlegg av parkeringsplass med opprusting av tilkomstveg har kostet kommunen ca 1,7 millioner kroner. En tilsvarende privat opparbeidelse ville ha vært klart ulønnsom.

Skjønnstemaet i denne saken er ikke sammenlignbart med Rognstranda-skjønnet ( Rt-1987-554), som gjaldt erstatning for bruksinnskrenkning i forbindelse med drift av campingplass. Det har ikke vært drevet noen slik virksomhet i det området nærværende overskjønn gjelder. Heller ikke avgjørelsen i RG-1986-266 har noen betydning for saken.

Det bestrides at det kan gis erstatning basert på en omsetningsverdi som friområde, idet det ikke finnes "vanlige kjøpere" som vil betale noe mer for et friområde enn det som svarer til jord- og skogbruksverdi. Det er om dette vist til Rt-1989-245 på 251 og Rt-1993-166 på 169-170.

Ad c): Innløsningen gjelder et større sammenhengende skog- og utmarksareal på ca 31,5 da. Påstående skog er erstattet med kr 20 000,- som felleserstatning for det avståtte og det innløste areal.

Ad d): Kommunen er anmodet om å overta Elvikvegen. Vedlikeholdet av vegen har vært finansiert dels gjennom betaling av brukeravgifter og dels ved eget arbeid. Driften har ikke gitt eierne noe overskudd. Hytteeierne har betalt til sine respektive bortfestere; det har ikke vært noen vegkasse. Veganlegget som sådant er ikke salgbart. At vegen har en bruksverdi for eierne bestrides ikke, men den beholder de og den forringes heller ikke. Eierne av vegen kan ikke påvise at de taper noe ved at vegen overtas av kommunen, og de har heller ikke anført dette. Det er uten betydning hva de har investert i anlegg og opparbeiding. En eventuell erstatning må i tilfelle begrenses til det nettooverskudd en fremtidig betalt bruk av vegen ville gi mulighet for. I den forbindelse må det ses bort fra økt trafikk som er en følge av reguleringsplanen. Kommunen vil ikke motsette seg å erstatte et slikt beregnet tap, men nettotapet er under enhver omstendighet lite.

Det er rettskraftig avgjort at eierne av veggrunnen ikke tilkommer noen erstatning i denne egenskap ved at vegen overtas av kommunen.

Når det gjelder vegen til Ivarsand, mener kommunen at den nordre del av denne (ca. 250 m, hvor det også tidligere har vært kjøreveg) bør anses på samme måte som Elvikvegen. Det er uriktig, slik det er gjort ved de tidligere skjønn, å gi erstatning pr. m2 for denne del. Den søndre delen på ca 450 m, hvor kommunen har anlagt kjøreveg, står i en annen stilling, og for denne del har kommunen intet å bemerke til at det er utmålt erstatning pr. m2.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

"Overskjønnet fremmes."

Walter Christensen, Erling Olsen, Anne Laila Klevsgård Herregaarden, Børre Elvik, Sameiet Svensvik v/Sidsel Juell Feydt og Elvikveien v/Nils Arnold Elvik, alle v/h.r.advokat Vale, har i hovedsak anført:

Ad grunnerstatningene:

Saken gjelder et utbyggingsområde, og erstatningen må vurderes etter samme prinsipper som i Agder lagmannsretts overskjønn vedrørende Rognstranda i Bamble, som etter anke fra kommunen ble stadfestet av Høyesterett. Ved dette overskjønnet ble det gitt kr 25,- pr. m2 for et vesentlig mindre attraktivt område enn det nærværende overskjønn gjelder.

Salgsverdi og bruksverdi er i det foreliggende tilfelle sammenfallende verdibegreper.

Spørsmålet er hvilken fremtidig utnyttelse av de avståtte områdene som må anses "pårekneleg". Ervervet gjelder de delene av reguleringsområdet hvor det skal oppføres anlegg og foretas tekniske inngrep - dette i motsetning til Rognstranda, hvor alt areal ble ervervet og erstattet med kr 25,- pr. m2. Dette medfører at ulemper for gjenværende eiendom blir en dominerende post ved erstatningsvurderingen. Erstatningene bør derfor utmåles med en sumerstatning omfattende bruksverdi/salgsverdi for avstått areal samt ulemper for gjenværende eiendom.

Det riktige må være å utmåle erstatning basert på fortsatt bruk i samsvar med den som var etablert på avståelsestidspunktet, med tillegg for mulighet også til endret bruk innen reguleringsplanens ramme. Reguleringsplanen hindrer ny bebyggelse, men setter for øvrig ingen skranker for arealbruken. Det er helt uriktig at planen legger området dødt med henblikk på endret bruk. Det fremgår av oppregningen i plan- og bygningsloven §31 nr. 1 hvilke arbeider og tiltak en reguleringsplan er bindende for. Det er ingen forbud verken i lovgivningen eller i bruksreglene f. eks. mot etablering av nye båtplasser og parkeringsplasser. Utleie av forskjellig aktivitetsutstyr ville også ha vært en aktuell mulighet.

Det opphevede overskjønn er i resultatet riktig med hensyn til de rettslige prinsipper; opphevelsesgrunnen er ikke feil rettsanvendelse, men utilstrekkelig begrunnelse. Det som mangler er påvisning av at det også i fremtiden ville kunne drives inntektsbringende virksomhet på de avståtte arealer uten å komme i konflikt med reguleringsplanen.

En fremtidig endring av reguleringsplanen må anses påregnelig. Planen er allerede fraveket når det gjelder arealer ervervet fra takst nr. 9.

Subsidiært anføres at det er en markedsverdi også for friområder, og at erstatning kan gis også på det grunnlaget. Kommunen har i søknaden om økonomisk støtte til gjennomføringen av reguleringsplanen regnet med kr 10,- pr. m2 i omkostninger til grunnerverv.

Ad Elvikvegen:

Vegen ble i sin tid anlagt for å skaffe atkomst til bortfestede hyttetomter. Når den nå overtas av kommunen, må eierne få erstattet bruksverdien. Det er uriktig å trekke inn den alminnelige fordel eierne får - og som også alle andre får - ved fortsatt å kunne benytte vegen som før, jfr. vederlagsloven §9.

Frem til nå har det vært noenlunde balanse mellom brukeravgifter og det som er gått med til vedlikehold og forrentning av investert kapital. Det har imidlertid ikke vært noe igjen til avskrivning av selve investeringene, som beløper seg til ca kr 335000,-.

De saksøkte bør i det minste få erstattet fremtidig tap tilsvarende forrentning av investert kapital. Men prinsipielt bør de i tillegg få erstattet den mulighet de ville ha hatt til fortjeneste utover dekning av vedlikeholdsutgifter og forrentning av kapitalen. Noe fordelsfradrag er det ikke grunnlag for, jfr. RG-1991-894.

De saksøkte h.r.advokat Vale representerer står i en annen erstatningsmessig posisjon enn de 4 øvrige (Bjørn Nilsen, Margit Høvik, Arne Høvik og Finn W. Olsen). Disse 4 bor slik til at de bare har interesse i deler av vegen, og deres interesser berøres derfor ikke på samme måten som de andre eierne av kommunens overtagelse.

De nevnte saksøkte har nedlagt slik påstand:

"1. De saksøkte tilkjennes full erstatning for avståelse av grunn, vurdert på grunnlag av det høyeste alternative verdigrunnlag, omsetningsverdi eller bruksverdi. Bruksverdien tillegges erstatning for skader og ulemper for gjenværende eiendom.

2. Erstatning etter omsetningsverdi vurderes på bakgrunn av lovlig anvendelse av det avståtte område innen rammen av gjeldende reguleringsplan (jfr. pkt. 3.) og under forutsetning av at ekspropriasjonen ikke var kommet, idet det også legges vekt på vederlag som er oppnådd ved overdragelse av det tilgrensende friområde til Bamble kommune.

3. Erstatning for bruksverdi fastsettes ut fra den anvendelse av de avståtte områder som de saksøkte allerede har praktisert, og slik det har ligget til rette for videreutvikling av innen rammen av gjeldende reguleringsplan og grunneierens adgang til fri rådighetsutøvelse på sin eiendom. Herunder også skog- og jordbruksdrift.

Spesielt påpekes følgende anvendelser:

a. Utbygging og utleie av parkeringsplasser.

b. Utbygging og utleie av båtplasser og båtopplag.

c. Båtutleie og utleie av aktivitetsutstyr, såsom surfeutstyr og annet utstyr for strandaktiviteter.

d. Servicevirksomhet i videste forstand som ikke er betinget av byggverk eller anlegg i strid med reguleringsplanen.

4. Skade og ulempe for gjenværende eiendom refererer seg særlig til de avståtte områders betydning for turistmessig utnyttelse og videre utbygging av de gjenværende eiendommer.

For t.nr. 7. Elvikvegen, nedlegges slik påstand:

1. Vegeierne tilkjennes en samlet erstatning for tap av mulighet til gjennom bomavgifter og vegavgifter å oppnå forrentning av den i veganlegget nedlagte anleggskapital.

2. Lagmannsretten angir i medhold av skjønnsloven §28 utstrekningen av vegens grunnområde, slik det legges til grunn for skjønnets vurderinger og avgjørelse.

Omkostninger:

De saksøkte h.r.adv. Th. Vale tilkjennes full erstatning for utgifter til juridisk bistand."

Av de saksøkte som ikke har engasjert prosessfullmektig, har Bjørn Nilsen møtt og fremlagt påstandsskrift sålydende (påstanden gjelder Elvikvegen, takst nr. 17):

"Erstatning for avstått veggrunn/veglegeme. Merulempe ved mer trafikk. Da vegen ble bygd som Gårds/Jordbruksvei.

Der grunneierne ga fri grunn ved omlegging utvidelse av vegen da denne ble bygd.

Vegbredde som avståes er 3 meter. Vegskulder begge sider 0,50. Tilsammen 4 meter.

Erstatningen fordeles på de grunneiere vegen går over.

Subsidiært ved ingen erstatning: Er veggrunnen fortsatt min eiendom

Erstatning for tapt arbeidsfortjeneste 3 dager + kjøring 2 dager."

H.r. advokat Vale har foreslått følgende tillegg til skjønnsforutsetninger vedrørende takst nr. 17 Elvikvegen:

"Det legges til grunn for skjønnet at den grunn som tilhører Elvikvegen, så langt den erverves av kommunen, omfatter en kjørebanebredde på 3,oo m. med tillegg av 0,5 m. bankett på hver av sidene.

Vegens eier har rett til å ha liggende skjæringer og fyllinger på sidene, samt å foreta grøfterensk, dog slik at det virke som i så fall må fjernes tilhører vedkommende grunneier som vegen går over.

Det forutsettes ingen endringer i vegens bredde eller trase."

Forannevnte tillegg er akseptert av kommunen, og legges til grunn av lagmannsretten.

Advokat Lyngholt har i brev til lagmannsretten av 6. oktober 1993 avgitt slik erklæring på vegne av Bamble kommune:

"Som avtalt under overskjønnsforhandlingene kan jeg bekrefte at det kan legges til grunn at de saksøkte kan pårekne tillatelse til å bruke veien ned til Ivarsand med motorkjøretøy i forbindelse med drift av eiendommene. Det vil bli utarbeidet nærmere retningslinjer for bruken av veien, og det kan legges til grunn at tillatelse ikke vil bli gitt i sommerhalvåret."

Lagmannsretten legger også ovennevnte erklæring til grunn som en forutsetning ved overskjønnet. Det skal dog bemerkes at i og med at de saksøkte ikke kan påregne tillatelse til å få benytte vegen i sommerhalvåret, får forutsetningen begrenset betydning for erstatningsvurderingen.

For øvrig er skjønnsforutsetningene - som her utgjøres av reguleringsbestemmelsene og forskjellige inngåtte avtaler - uforandret i forhold til de tidligere avholdte skjønn.

I samsvar med en fremlagt overenskomst av 23. oktober 1989 skal kommunen betale 15 % rente av de endelig fastsatte erstatninger fra 1. november 1989 til betaling skjer. Betalingstidspunktet er en måned etter at skjønnet er blitt endelig.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er gitt faktiske opplysninger og vurderende beskrivelser av planområdet og de avståtte arealene både i byrettens skjønn og i det opphevede overskjønn.

Byretten, som sluttet seg til de saksøktes krav om å få de avståtte arealene vurdert som utbyggingsgrunn, har sagt at "Det dreier seg om ettertraktede områder for hytter, båt og friluftsliv, særlig i sommerhalvåret", og har vurdert den generelle verdien av området som "svært høy."

Lagmannsretten, som fant at området etter reguleringen erstatningsmessig ikke kunne vurderes som utbyggingsgrunn, har beskrevet planområdet slik:

"Den vedtatte reguleringsplanen omfatter store arealer langs sjøen mellom Skarsvika og Halvorsodden i Bamble kommune, bl.a. naturskjønne strandområder der det i tiden mellom 1950 og 1970 ble bygget ut et betydelig antall hytter. Også etter 1970 har det blitt bygget enkelte hytter, men da hovedsaklig etter planer og vanligvis utenfor selve strandområdene."

Omfanget av de grunnerverv overskjønnet gjelder har lagmannsretten beskrevet slik:

"Bamble kommune har hittil ervervet Elvikvegen, atkomst fra denne til Ivarsand, herunder parkeringsplasser,

Ivarsandområdet, rettigheter til etablering av en småbåthavn i Leirvadet mellom Ivarsand og Prisgrunn samt atkomst fra Ivarsand til småbåthavnen. Selve Elvikvegen er en vegstrekning på ca 1600 meter med en gjennomsnittlig bredde på i overkant av 3 meter. Vegen, som berører en rekke eiendommer, brukes og eies av grunneierne og de fastboende som har atkomst fra vegen.

I tillegg har kommunen ervervet ca 15 dekar til bygging av en ny veg fra Elvikvegen til Ivarsand og parkeringsplasser i tilknytning til vegen. Dette ervervet gjelder dels gammel veggrunn, dels innmark og dels skogsmark på fra tilsammen tre landbrukseiendommer - takst nr. 2 Erling Olsen, takst nr. 3 Anna Laila Klevsgård Herregaarden og takst nr. 6 Børre Elvik.

Kommunen har dessuten ervervet ca 32 dekar av strandsonen fra landbrukseiendommene takst nr. 1 Walter Christensen, takst nr. 2 Erling Olsen, takst nr. 3 Anna Laila Klevsgård Herregaarden, takst nr. 6 Børre Elvik og takst nr. 9 Sameiet Svensvik til friområder. Når det gjelder Sameiet Svensvik, har kommunen under overskjønnsforhandlingene som nevnt også akseptert at det innløses til friområde et areal på ca 4-5 dekar i Leirvadet. - - - -

De arealer som erverves til veg og parkeringsplass er som nevnt hovedsaklig skoggrunn, men med noe innmark.

Disse har aldri vært bebygd. Med unntak av to hytter på takst nr. 1 i Ivarsand har heller ikke de ervervede parseller fra friområdene vært bebygget. En hyttetomt på takst nr. 2 er ikke bebygget. De to hyttene, som er erstattet og vil bli fjernet, ble oppført før hyttebygging ble regulert gjennom bygningslovgivningen.

De står på festet grunn. Med unntak av de tre hyttetomtene har de ervervede parsellene i det alt vesentlige også tidligere vært nyttet som friområder og friluftsområder, jfr. plan- og bygningsloven §25 nr. 4 og 6, selv om bl.a. eierne av takst nr. 1 og 2 har leid bort en del båtplasser og båtopplagsplasser i Ivarsand."

Ad erstatning for avstått friområde og trafikkområde:

Det fremgår av Høyesteretts kjennelse at opphevelsesgrunnen når det gjelder disse deler av overskjønnet er mangelfulle skjønnsgrunner. Når lagmannsretten på den ene side la til grunn at det ikke er noe marked for frivillig omsetning av trafikk- og friområder, og på den annen side ikke anga nærmere hvilken bruk innen reguleringsplanens ramme som kunne ha gitt de avståtte arealer en verdi på de saksøktes hånd, ble skjønnsgrunnene ansett utilstrekkelige som grunnlag for prøvelse av rettsanvendelsen. Høyesterett har ikke sagt noe i kjennelsen om hvorvidt de tilkjente erstatningsbeløp er riktige eller ikke, og heller ikke angitt etter hvilke rettslige prinsipper erstatningsspørsmålet skal vurderes ved det nye overskjønn - bortsett fra at det er bruk i samsvar med reguleringsplanen som må legges til grunn. Dette siste innebærer at den bruksbegrensning som selve reguleringen medfører, og tap som følge av den, ikke er skjønnstema ved overskjønnet. Skjønnstemaet er, som anført av kommunen, tap de saksøkte er påført ved avståelsen av de arealer som erverves, så langt slike tap ikke er erstattet ved de tidligere og nå rettskraftige skjønn. Det blir med andre ord spørsmål om hvilken utnyttelse de saksøkte ville ha kunnet gjøre av området - med de bruksbegrensninger som følger av reguleringen - hvis de hadde fått beholde de avståtte arealene, sammenholdt med situasjonen slik den faktisk er blitt etter avståelsene. Denne verdidifferanse skal de ha erstattet, så langt erstatning ikke allerede er gitt. Disse tapte bruksmuligheter må etter lagmannsrettens mening vurderes individuelt for hver av de saksøkte, idet det ikke kan forutsettes at spørsmålet står i samme stilling for alt areal eller for alle berørte eiendommer.

Som det fremgår av anførslene, har partene ulikt syn på hvilken fremtidig bruk som vil være forenlig med reguleringsplanen og reguleringsbestemmelsene. Lagmannsretten legger i så henseende til grunn at bruk og tiltak som nevnt i oppregningen i plan- og bygningsloven §31 nr. 1 er avskåret, men at bruk og tiltak ellers i prinsippet vil være tillatt så langt det gjelder bruk og tiltak som ikke vil vanskeliggjøre plangjennomføringen. Ifølge Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon (1990) s.52-53 er det bare fysiske inngrep som kan rammes av alternativet "vanskeliggjøre plangjennomføringen". Det innebærer såvidt lagmannsretten kan forstå at alminnelig utleie av båtplasser ville ha kunnet foregå uhindret av reguleringen, slik de saksøkte har anført. Det samme gjelder annen bruk og virksomhet som ikke betinger noen fysiske inngrep. I praksis ville det nok likevel vært nokså begrensede muligheter for utnyttelse som kunne ha gitt noe større økonomisk overskudd. Det alt vesentlige av tapet for de saksøkte er en følge av reguleringen og ikke av arealavståelsene. Det er reguleringen til friområde som stenger for etablering av virksomhet som kunne tenkes å gi inntekter av noe omfang. Dette er nettopp årsaken til at det ikke er noe marked for frivillig omsetning av arealer som er regulert til slikt formål, slik det er konstatert i det overskjønnet som ble opphevet. Forholdet er at verdielementer som f.eks. den potensielle verdi knyttet til et områdes tidligere uutnyttede attraktivitet, forsvinner i og med at det vedtas en slik regulering. Tap på grunn av dette erstattes bare når vilkårene etter plan- og bygningsloven §32 nr. 1 er oppfylt, og disse vilkårene er meget restriktive. Når det så eksproprieres til gjennomføring av planen, er det tap på grunn av avståelsene - ved bruk av arealene innen planens rammer - som er skjønnstema ved erstatningsvurderingen.

Lagmannsretten er enig med kommunen i at Rognstranda-skjønnet ikke kan få noen direkte betydning for nærværende skjønn. I Rognstranda-skjønnet var det spørsmål om erstatning for inntektstap som følge av inngrep i etablert næringsvirksomhet. Kommunens erverv av friområder og trafikkområder medførte at Rognstranda camping - en etablert virksomhet med inntil 400 besøksenheter - tapte inntekter som den tidligere hadde hatt ved utleie av camping-plasser, avgiftsbelagte parkeringsplasser og båtplasser. Den erstatning som ble tilkjent fremkom ved en bruksverdiberegning med utgangspunkt i dette inntektstapet; retten sier at den har beregnet "bruksverdien av de arealer som har vært benyttet til camping ut fra den antatte netto avkastning som faller bort ved grunnavståelsen", og tilsvarende for det avståtte areal som hadde vært benyttet til parkering. Erstatningen på kr 25,- pr. m2 kan derfor ikke ses som uttrykk for noen alminnelig grunnverdi; det er et beregnet brukstap for virksomheten som er erstattet, uten noe særskilt tillegg for grunnverdien. Erstatningen i Rognstranda-skjønnet svarer i prinsippet til de tapsposter som allerede er erstattet i nærværende sak. At erstatningen pr. arealenhet ligger på et helt annet beløpsmessig nivå, skyldes at omfanget av den etablerte økonomiske virksomhet er et helt annet. Den mulighet de saksøkte i nærværende sak eventuelt hadde til en tilsvarende næringsmessig utnyttelse som de saksøkte i Rognstranda-skjønnet, falt bort i og med reguleringen. Tap som følge av dette er ikke skjønnstema nå.

I den utstrekning avståelsene vurderes å ha noen negativ virkning på utnyttelsen av gjenværende eiendom, skal også slikt tap erstattes, jfr. vederlagsloven §8. Det fremgår av de alminnelige skjønnsgrunner i det opphevede overskjønn at arronderingsmessige ulemper på gjenværende eiendom er innbefattet i de m2-erstatningene som er utmålt for friområdene og trafikkområdene, og som flertallet altså fastsatte til henholdsvis kr 15,- og kr 10,-. Opphevelsen og hjemvisningen må da medføre at også vurderingen av om avståelsene medfører slike ulemper, og i så fall kvantifiseringen av dem, inngår i overskjønnet nå. Når det gjelder det tilsvarende spørsmål vedrørende tapte muligheter for hytteutbygging på gjenværende eiendom, står dette etter lagmannsrettens mening i en annen stilling. De saksøkte fremsatte for byretten krav om erstatning for "Umuliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom som følge av tapte båtplassmuligheter" for takst nr. 1, 2, 3, 6 og 9. Samtlige krav om slik erstatning ble avvist. Ved overskjønnet ble det ikke reist noen slike krav for takst nr. 1, 2 og 6. For takst nr. 3 ble det påstått erstatning for "Vanskeliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom som følge av tapt parkeringsområde og strandområde m/båtplasser", og for takst nr. 9 erstatning for "Vanskeliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom som følge av tap av båtplasser og strandområde." Heller ikke disse krav førte frem. Lagmannsretten sa vedrørende takst nr. 3 at "Det er ikke grunnlag for erstatning for tapte muligheter til utleie av hyttetomter eller båtplasser m.v.", mens det ikke er sagt noe spesielt om dette vedrørende takst nr. 9. Kommunen har anført at ettersom ankesaken for Høyesterett bare gjaldt merstatningene samt tilleggserstatningen på kr 50000,- vedrørende takst nr. 3, må spørsmålet om erstatning for ulemper på gjenværende eiendom anses rettskraftig avgjort. Lagmannsretten er som nevnt ikke enig i det når det gjelder arronderingsulemper o.l. som var med i de erstatningsfastsettelsene som ble opphevet og hjemvist. Når det derimot gjelder spørsmålet om erstatning for umuliggjort eller vanskeliggjort hytteutbygging, er lagmannsretten enig med kommunen i at dette må anses endelig avgjort ved de tidligere skjønn. Vurderingen av om det foreligger noe slikt tap er - i motsetning til spørsmålet om erstatning for fremtidig båtplassutleie og annen bruk av de avståtte arealene - uavhengig av de spørsmål det ble tatt stilling til i ankesaken for Høyesterett. Dette anses avgjørende for at opphevelsen og hjemvisningen ikke kan antas å omfatte de her omhandlede erstatningskrav. Det er, slik lagmannsretten oppfatter Høyesteretts kjennelse, bare de deler av overskjønnet som har med grunnerstatning for avståtte arealer å gjøre som er opphevet og hjemvist - ikke spørsmålet om avståelsene har umuliggjort eller vanskeliggjort fremtidig hytteutbygging på resteiendommene. Det er for øvrig heller ikke lagt til rette for noen vurdering av mulige tapte utbyggingsmuligheter på resteiendommene ved overskjønnet nå. Men når det gjelder grunnerstatning for de avståtte arealene, må prøvelsen nå omfatte omfatte også de spørsmål lagmannsretten forrige gang avgjorde i disfavør av de saksøkte - således også spørsmålet om erstatning for båtplasser utover dem som var etablert på avståelsestidspunktet, som kommunen har anført er rettskraftig avgjort. Som nevnt foran legger lagmannsretten til grunn at slikt som utleie av nye båtplasser ville ha vært tillatt etter reguleringsplanen og reguleringsbestemmelsene,så langt slik virksomhet ikke ville ha medført oppføring av anlegg eller andre fysiske inngrep. I den utstrekning de saksøkte rent faktisk ville hatt muligheter for dette på de avståtte arealene, foreligger det et inntektstap forårsaket av avståelsene som ikke er erstattet tidligere og som derfor skal erstattes nå. Dette vil da bli vurdert individuelt for de enkelte saksøkte.

Ifølge Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon (1990) 213 må det foreligge konkrete holdepunkter for at en regulering vil bli endret hvis en slik endring skal kunne legges til grunn for erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen konkrete holdepunkter for fremtidig endring av den regulering som er ekspropriasjonsgrunnlag i denne saken. Planen må således her i hovedsak legges til grunn med det innhold den har, dog slik at det må være mulighet for fornuftig begrunnede tilpasninger som ikke kommer i konflikt med reguleringsformålet.

Lagmannsretten vil etter dette vurdere for hver enkelt av de saksøkte hvorvidt arealavståelsene har medført tap av mulighet for inntektsbringende virksomhet som ellers ville kunne drives uten å komme i konflikt med reguleringen, samt om avståelsene har medført arronderingsmessige eller andre ulemper for drift av gjenværende eiendom. I den utstrekning grunnavståelsene anses å ha påført de saksøkte tap utover det som tidligere er erstattet, skal det overskytende erstattes nå. Etter ønske fra de saksøkte fastsettes grunnerstatningene med et kronebeløp som også inkluderer eventuelle ulemper på gjenværende eiendom.

Ad tilleggserstatning for areal som grenser til sjøen:

Dette spørsmålet er bare aktuelt i forhold til takst nr. 3.

Ved byrettens skjønn ble Anne Laila Klevsgård Herregaarden tilkjent kr 25, - pr. m2 i erstatning for avstått friområde, kr 50 000,- i tilleggserstatning for strand- og sjøområde, og kr 20,- pr. m2 for avstått trafikkområde (veggrunn og parkeringsplass). Kommunen begjærte overskjønn forsåvidt angår merstatningene for friområdet og trafikkområdet, men ikke over tilleggserstatningen for strand- og sjøområdet. Dette ble imidlertid bragt inn av Klevsgård Herregaarden selv, ved aksessorisk overskjønnsbegjæring. Lagmannsretten opprettholdt tilleggserstatningen uforandret, men satte ned merstatningene til henholdsvis kr 15,- og kr 10,-. I kommunens anke til Høyesterett ble både merstatningene og tilleggserstatningen tatt med, og Høyesteretts opphevelse av overskjønnet gjelder uttrykkelig også tilleggserstatningen.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke uten videre klart at kommunen hadde anledning til å påanke avgjørelsen vedrørende tilleggserstatning, i og med at denne som nevnt var holdt utenfor i kommunens overskjønnsbegjæring og at det heller ikke fremgår av dokumentene at kommunen påsto den endret ved overskjønnet. I påstandsskrift fremlagt 15. august 1991 er pkt. 1 i kommunens påstand formulert slik: "De ved underskjønnet fastsatte erstatninger for avståelse av grunn til veg, parkeringsplass og friområde settes vesentlig ned. Arealene skal ikke erstattes etter tomteverdi og det skal ikke betales erstatning for gammel veggrunn." Formuleringen trekker sterkt i retning av at påstanden bare var rettet mot de erstatningsfastsettelser kommunen selv hadde bragt inn for overskjønn, nemlig m2-erstatningene. I så fall kan det reises spørsmål om ikke avgjørelsen om tilleggserstatning var endelig i forhold til kommunen. Lagmannsretten nå er imidlertid kommet til at uansett hvorledes det måtte forholde seg med dette, er overskjønnet opphevet og hjemvist også når det gjelder tilleggserstatningen for strand- og sjøområde tilhørende takst nr. 3, slik at ved overskjønnet nå må det foretas en samlet vurdering av grunnerstatningene hvor også spørsmålet om tilleggserstatning og i tilfelle omfanget av den inngår. Det er i og for seg naturlig å se både merstatningen og tilleggserstatningen i sammenheng, men det er uheldig at dette av prosessuelle grunner bare kan gjøres i forhold til eieren av takst nr. 3 og ikke i forhold til andre saksøkte.

Ad takst nr. 17 Elvikvegen:

Det som skal avgjøres ved overskjønnet nå, er spørsmålet om erstatning til eierne av vegen som følge av at vegen overtas av Bamble kommune. For byretten ble det krevd erstatning også til eierne av veggrunnen. Byretten avviste dette kravet. Det ble fastholdt ved det opphevede overskjønn, som likeledes avviste det. Overskjønnet ble på dette punkt ikke påanket. Det er således rettskraftig avgjort at eierne av den grunn Elvikvegen går over, ikke tilkommer noen erstatning i denne egenskap.

Ved det opphevede overskjønn ble eierne av vegen tilkjent kr 450,- pr. løpemeter i erstatning, det samme som de var tilkjent av byretten. Opphevelsen av overskjønnet på dette punkt er begrunnet med at situasjonen ved en slik overtagelse som det her er tale om er en annen enn når bruksrett til et veganlegg avstås, og at det derfor ikke er grunn til her å anvende de erstatningsrettslige prinsipper som ble lagt til grunn i Eikelandsdommen ( Rt-1976-1362) og som det opphevede overskjønn var basert på. Om vurderingen ved det nye overskjønn er det i Høyesteretts kjennelse ikke gitt noen andre direktiver enn at erstatningen må utmåles etter vederlagsloven regler. Lagmannsretten oppfatter dette slik at eierne av vegen skal ha erstattet et eventuelt økonomisk tap ved at de avstår rådigheten med hensyn til fremtidig bruk av vegen, men ikke noe utover det. Det innebærer at verdien av veganlegget som sådant, og omfanget av tidligere foretatte investeringer, blir uten noen selvstendig erstatningsmessig betydning. Dette blir bare erstattet så langt eierne ville ha fått det erstattet gjennom overskuddsdrift om de hadde fått beholde eierrådigheten.

Spørsmålet blir da om det er påregnelig at vegeierne gjennom brukerbetaling ville kunne drive vegen med overskudd. I så fall skal de ha erstattet kapitalverdien av et slikt beregnet overskudd pr. overtagelsestidspunktet. Det er ikke avgjørende i denne forbindelse at vegeierne så langt ikke har hatt noe slikt overskudd. Årsaken til dette kan tenkes å være at de ikke har utnyttet de muligheter som har foreligget. Det kan også være at reguleringen av området gir inntektsmuligheter utover de som har foreligget tidligere. Kommunen har riktignok som det fremgår anført at det skal ses bort fra økt trafikk som er en følge av reguleringen. Dette er imidlertid lagmannsretten ikke enig i. Når reguleringsplanen skal legges til grunn i andre sammenhenger, må den etter lagmannsrettens mening også legges til grunn med hensyn til påregnelig fremtidig ferdsel og trafikkutvikling. Det som det skal ses bort fra er ikke økt trafikk som følge av reguleringen, men økt trafikk som eventuelt anses frembragt ved investeringer og virksomhet som nevnt i vederlagsloven §5 tredje og fjerde ledd og §6 annet ledd. Det prinsipielt riktige må etter lagmannsrettens mening være at vegeiernes mulighet for overskuddsdrift bedømmes ut fra de bruksmuligheter reguleringsplanen gir, men slik at det ses bort fra den fordel de eventuelt ville ha fått ved økt trafikk som anses å være en direkte følge av investeringer finansiert av det offentlige i forbindelse med plangjennomføringen. Det sier seg selv at dette i praksis blir et vanskelig skjønnstema, i og med at planen og investeringene er så nøye knyttet sammen. Men det kan ikke være riktig å se bort fra reguleringsplanen og de isolerte virkninger av den i akkurat denne sammenheng, når den ellers i alle erstatningsmessige sammenhenger skal legges til grunn med hensyn til hva som anses påregnelig. Erstatningsutmåling:

Takst nr. 1, gnr. 92 bnr. 13, eier Walter Christensen.

Christensen er ved byrettens skjønn tilkjent en erstatning på kr 30000,- for avstått strand- og sjøområde. Denne erstatningsfastsettelsen ble ikke angrepet i overskjønnsbegjæringene, og er således endelig.

Det er videre endelig avgjort ved det opphevede overskjønn at Christensen skal ha erstatning for tapte inntekter fra hyttetomter, båtfester og båtopplag med kr 35000,- (kr 25000,- i tapt leieinntekt for to hyttetomter og kr 10000,- for tapte leieinntekter for båtfester og båtopplagsplasser).

Tema for overskjønnet nå når det gjelder dette takstnummer, er erstatning for ca 2200 m2 friområde i strandsonen, hvorav en strekning med strandlinje til sjøen i Ivarsand utgjør mesteparten. Dette arealet er av byretten erstattet med kr 30,- pr. m2, en erstatning som ved det opphevede overskjønn ble redusert til kr 15,- pr. m2.

I likhet med andre saksøkte krevde Christensen erstattet umuliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom. Kravet ble ikke tatt til følge. Dette spørsmålet anser lagmannsretten som endelig avgjort, og det vises til bemerkninger om dette i de alminnelige skjønnsgrunnene foran.

Gnr. 92 bnr. 13 er en landbrukseiendom med ca 12 dekar innmark og med betydelig utmarksareal. Den består av 3 parseller, hvorav en på ca 70 dekar som går ned til Ivarsand og hvorfra det erverves ca 2200 m2 som friareal - fordelt på en parsell med noe strandlinje i vestre kant og en mindre parsell uten strandlinje i østre kant. Strandområdet, som altså er erstattet med kr 40000,- (kr 30000,- + kr 10 00,- for båtfester og båtopplag), var ved avståelsen fullt utnyttet. Også eiendommen for øvrig er forholdsvis godt utbygd. Eiendommen har tapt atkomst til sjøen ved avståelse av strandlinje. Det vesentlige av de tap som skal erstattes er dekket ved de erstatninger som allerede er gitt.

Erstatningen fastsettes til kr 20000,- medregnet ulemper på gjenværende eiendom i form av dårligere arrondering.

Takst nr. 2, gnr. 92 bnr. 9, eier Erling Olsen.

Olsen ble av byretten tilkjent erstatning for tap av en parkeringsplass med kr 5000,- og erstatning for avstått strand- og sjøområde med kr 35000,-. Disse erstatningsfastsettelsene ble ikke angrepet ved overskjønnsbegjæringene, og er dermed endelige. Det samme gjelder tilkjent erstatning for påstående skog.

Ved det opphevede overskjønn ble Olsen tilkjent kr 3000,- i erstatning for anleggs- og kantskader på skogen og kr 25000,- i erstatning for tapte inntekter fra tomtefeste (en ubebygd hyttetomt med kr 10000,-) og fra båtfester og båtplasser (kr 15000,-). Også disse fastsettelsene er endelige.

I likhet med andre saksøkte krevde Olsen erstattet tap på grunn av umuliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom, men fikk ingen erstatning for dette. Som nevnt i de alminnelige skjønnsgrunnene, anser lagmannsretten dette spørsmål som endelig avgjort ved de tidligere avholdte skjønn.

Olsen ble videre av byretten tilkjent kr 20,- pr. m2 i erstatning for avstått veggrunn (ca. 2400 m2), og kr 40,- pr. m2 i erstatning for avstått friområde (ca. 1600 m2). Disse erstatningene ble ved det opphevede overskjønn satt ned til henholdsvis kr 10,- og kr 15,- pr. m2, og er tema ved overskjønnet nå.

Gnr. 92 bnr. 9 er en landbrukseiendom på ca 300 dekar, hvorav ca 10 dekar er dyrket mark. Den består av en stor og to mindre parseller. Foruten de foran nevnte ca 2 400 m2 trafikkareal og ca 1600 m2 friareal, avstås ca 750 m2 arronderingsskadd utmark. Av trafikkarealet er en mindre del gammel veggrunn. Strandlinjen har utsøkt beliggenhet til Ivarsand, og er i reguleringsplanen utlagt til badeplass. Utnyttingsmulighetene på avstått areal er i hovedsak knyttet til dette strandområdet, som allerede er erstattet med kr 50000,- (kr 35000,- ved byrettens skjønn og kr 15000,- ved overskjønnet).

Kommunen har akseptert å erstatte tap av 10 parkeringsplasser. Dette utgjør mesteparten av udekket tap for dette takstnummer.

Erstatningen nå settes til kr 85000,-.

Takst nr. 3, gnr. 92 bnr. 16, eier Anne Laila Klevsgård Herregaarden.

For dette takstnummer, som avstår i alt ca 67 dekar, er veggrunnsareal (vel 9 dekar) av byretten erstattet med kr 20 pr. m2, og et friområde på ca 26 dekar med kr 25,- pr. m2. Videre er det gitt en tilleggserstatning på kr 50000,- for avstått strand- og sjøområde. Ved det opphevede overskjønn ble m2-erstatningene her som ellers satt ned til kr 10,- og kr 15,-, mens tilleggserstatningen på kr 50000,- ble opprettholdt uforandret. Alle disse 3 postene er skjønnstema ved overskjønnet nå, se bemerkninger om dette i de alminnelige skjønnsgrunnene foran. I tillegg skal lagmannsretten fastsette grunnerstatning for et skog- og utmarksareal på 31,5 dekar som skal innløses og som ved det opphevede overskjønn var vurdert til kr 10,- pr. m2 eksklusiv påstående skog, samt for 150 m2 arronderingsskadd areal.

Følgende erstatningsfastsettelser for dette takstnummer er endelig avgjort før: Kr. 20000,- for påstående skog på alt areal som avstås. Kr. 3000,- for anleggs- og kantskader på skogen.

I likhet med flere andre saksøkte krevde også Klevsgård Herregaarden erstatning for umuliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom. Slik erstatning ble ikke tilkjent; spørsmålet anses som rettskraftig avgjort og følgelig ikke tema ved overskjønnet nå, se bemerkninger om dette i de alminnelige skjønnsgrunnene foran.

Gnr. 92 bnr. 16 er en landbrukseiendom på ca 270 dekar, hvorav ca 7-8 dekar er innmark. Eiendommen er delt i 6 teiger. De ca 67 dekar som avstås består av et sammenhengende område innen en av teigene som munner ut i sjøen ved Ivarsand. Den potensielle verdien av området ved fri utnyttelse ville ha vært betydelig. Det er imidlertid usikkert hvilken grad av ikke-landbruksmessig utnyttelse som ville ha blitt tillatt selv før reguleringen. Med de omfattende bruksbegrensningene reguleringen medfører, har det meste av dette arealet - bortsett fra området nede ved sjøen - nokså liten dagsaktuell verdi. Østre del av stranden er i reguleringsplanen avsatt til bading. På den vestre del, ca 200 m., ville det vært mulighet for utleie av båtplasser og av aktivitetsutstyr til besøkende. Lagmannsretten vurderer det slik at også etter reguleringen ville det ha vært såvidt mye igjen av bruksmuligheter knyttet til strandstrekningen at dette også nå representerer en særskilt verdi.

Arealet for øvrig er særdeles vanskelig å verdsette. Bruksverdien som skoggrunn er så ubetydelig at den etter lagmannsrettens mening ikke kan legges til grunn; det ville ikke gi eieren full erstatning i noen betydning av begrepet. Det dreier seg tross alt om et stort sammenhengende område med attraktiv beliggenhet, hvor de naturlige muligheter for ikke-landbruksmessig utnyttelse tilfeldigvis ikke er tatt i bruk. Utnyttelsesmulighetene nå er sterkt begrenset, og verdsettelsen må baseres på bruk som kan forventes ansett forenlig med reguleringen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke forstå annet enn at området, selv med den regulering som er vedtatt, har en salgsverdi som er vesentlig høyere enn bruksverdien som skog. Områdets potensielle verdi kan etter lagmannsrettens mening ikke settes til bortimot null ved en salgsverdivurdering, selv om den bare kan settes til en brøkdel av hva den ville ha vært ved fri utnyttelse.

Erstatningen settes etter dette til kr 500000,-, medregnet tilleggserstatning for avstått strand- og sjøområde.

Takst nr. 6, gnr. 92 bnr. 4 og 12, eier Børre Elvik.

De avgjørelsene som er opphevet og hjemvist for dette takstnummers vedkommende, er fastsatte grunnerstatninger for friområde (kr 15,- pr. m2 for ca 1550 m2) og trafikkområde (kr 10,- pr. m2 for ca 1050 m2).

Følgende erstatningsfastsettelser er endelige: Kr. 40000,- for avstått strand- og sjøområde i Leirvadet. Kr. 500,- for avstått skogsvirke i friområdet. Kr. 300000,- for erstatningstomt med båtplass. Kr. 20,- pr. m2 for ca 30 m2 arronderingsskadet areal.

Det er rettskraftig avgjort at det ikke skal gis erstatning for umuliggjort hytteutbygging på gjenværende eiendom, se bemerkninger om dette i de alminnelige skjønnsgrunnene foran.

Gnr. 92 bnr. 4 og 12 er en landbrukseiendom på ca 600 dekar, hvorav ca 25 dekar er innmark. Eiendommen består av 7 parseller. Av disse avstås det areal fra to parseller som ligger til Elvikvegen (ca. 1050 m2) og fra en parsell som munner ut i sjøen ved Leirvadet (ca. 1 550 m2). Av det avståtte areal er 504 m2 gammel veggrunn, som ikke erstattes. Veggrunnsarealet for øvrig, oppgitt til 559 m2, er dyrket mark av meget god kvalitet der det drives intensiv grønnsakproduksjon. Denne erstattes med kr 25,- pr. m2. De resterende ca 1550 m2 er for størstedelen tidligere dyrket mark.

Erstatningen settes til kr 30000,-.

Takst nr. 9, gnr. 92 bnr. 1, 15 og 17 m.fl. eier Sameiet Svensvik v/Sidsel Juell Feydt.

Eneste skjønnstema for dette takstnummer er erstatningen for avstått og innløst friområde; av byretten utmålt til kr 30,- pr. m2, av lagmannsretten ved det opphevede overskjønn til kr 15,- pr. m2.

Følgende erstatningsfastsettelser er endelige: Kr. 40000,- for avstått strand- og sjøområde. Kr. 1075000,- for 4 avståtte erstatningstomter. Kr. 250,- for avstått vegetasjon i friområdet.

I det opphevede overskjønn er sameiet dessuten tilkjent kr 5 000,- i erstatning for en bortfalt avtale om rett til båtfeste, uten at dette beløpet er tatt med i skjønnsslutningen.

Det er rettskraftig avgjort at det ikke skal gis erstatning for umuliggjort hytteutbygging på resteiendommen, se bemerkninger om dette i de alminnelige skjønnsgrunnene foran.

Sameiet Svensvik er en landbrukseiendom på ca 800 dekar, hvorav ca 30 dekar er innmark. Eiendommen består av en rekke parseller, blant annet en parsell som går til sjøen ved Leirvadet og en parsell som går til sjøen mellom Skarsvika og Ivarsand og som begge er berørt av reguleringen.

Det avståtte arealet består av bratt fjell og knauser og ligger til sjøen. Den naturlige utnyttelsen ville ha vært båthavn - etter reguleringen båtopplag og båtplasser. Den reguleringsendringen som vurderes foretatt, og som rent faktisk allerede er gjennomført, viser at arealet er egnet som opplagsplass for båter.

Erstatningen settes til kr 40000,-.

Takst nr. 17, Elvikveien v/Nils Arnold Elvik.

Om dette takstnummer og hva som er skjønnstema ved overskjønnet nå, vises til det som er sagt i de alminnelige skjønnsgrunnene foran.

Lagmannsretten er kommet til at vegeierne ville hatt muligheter for overskuddsdrift av vegen, slik at overtagelsen har påført dem et fremtidig inntektstap som må erstattes. En viss trafikkøkning på grunn av selve reguleringen må anses påregnelig, og dette anser lagmannsretten det som nevnt riktig å ta hensyn til. Det er ca 250 hytter i området. Det anses realistisk å regne med en bomavgift som ville ha innbragt netto ca kr 24000,- årlig.

Erstatningen settes til kr 250000,-.

Skjønnsomkostningene:

Bamble kommune har begjært overskjønn i forhold til samtlige saksøkte, og det er ingen del av overskjønnet nå som er fremmet bare etter begjæring fra de saksøkte. Det følger av skjønnsloven §54a sammenholdt med §54 at kommunen da må erstatte de saksøktes nødvendige utgifter i forbindelse med overskjønnet.

De saksøkte som har vært representert ved h.r.advokat Vale tilkommer erstatning for utgifter til prosessfullmektig. H.r.advokat Vale har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 52722,-, hvorav kr 50000,- er advokatsalær. Det er ikke fremkommet innsigelser mot oppgaven, som legges til grunn.

Inger Juell Mørtvedt, som er bosatt i Stockholm, har fremlagt oppgave over utgifter hun har hatt til telefon, kopiering av dokumenter, porto og reiseutlegg, pålydende kr 2732,-. Også disse omkostningene er akseptert av kommunen og godtas av retten som nødvendige skjønnsomkostninger.

Bjørn Nilsen har krevd seg tilkjent erstatning for tapt arbeidsfortjeneste i 3 dager samt for kjøring til rettsmøtene, uten angivelse av noe beløp. Kommunen har ikke fremkommet med noen bemerkninger. Hensett til at Nilsen har spart kommunen for større omkostninger enn de som kreves erstattet ved å unnlate å benytte advokatbistand, tar lagmannsretten kravet til følge og fastsetter omkostningsbeløpet skjønnsmessig til kr 3000,-.

Overskjønnet er enstemmig på alle punkter.

Slutning:

1. Erstatningene til de saksøkte fastsettes slik de er spesifisert under de enkelte takstnumre foran, sammenholdt med de rettskraftige deler av Skien og Porsgrunn byretts skjønn av 30. august 1990 og Agder lagmannsretts overskjønn av 11. september 1991, tillagt 15 - femten - prosent rente fra 1. november 1989 til en måned etter rettskraftig skjønn.

2. I skjønnsomkostninger betaler Bamble kommune til de saksøkte v/h.r.advokat Vale kr 52722,- - femtitotusensjuhundreogtjueto -, til Inger Juell Mørtvedt kr 2732,- - totusensjuhundreogtrettito og til Bjørn Nilsen kr 3000, - - tretusen, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.