LA-1994-840
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-03 |
| Publisert: | LA-1994-00840 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00840 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen 3. Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965), Grunnloven (1814) §109, §8 |
Saken gjelder spørsmålet om A fyller vilkårene for å kunne fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 §1. Han møtte til sesjon 17. januar 1991 og i den spørreblanketten han da fikk utlevert, om bl.a. ønsker om tjeneste, krysset han ikke av i rubrikk for ønske om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. På grunn av skolegang oppga han mai 1993 som ønsket tidspunkt for innkalling til førstegangstjeneste. Han møtte til førstegangstjeneste 6. juli 1993. Etter søknad av 13. juli om fritak for militærtjeneste og overføring til sivil tjeneste, ble han dimittert 27. juli 1993. Justisdepartementet fant at det ikke var grunnlag for å innvilge søknaden og sak ble reist mot ham ved stevning 7. mars 1994. Skien og Porsgrunn byrett avsa 12. august 1994 dom med slik domsslutning: "Vilkårene for å frita A pers. nr. - - - - - - - - for militærtjeneste etter Militærnekterloven av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede."
Byretten fant at søkeren oppfylte lovens vilkår for så vidt angår overbevisningens innhold, men ikke kravet til overbevisningens fasthet og styrke. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domsgrunnene.
A med advokat Bjørn Nærum som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett og anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Staten v/Justisdepartementet med advokat Johan Henrik Frøstrup som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Skien 27. mars 1995. A møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. For staten møtte prosessfullmektigen. Ingen vitner ble avhørt.
A v/sin prosessfullmektig har i hovedtrekk anført:
Vilkåret for fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner fremgår av militærnekterloven §1. For å kunne fritas må den vernepliktige ha en overbevisning av et visst innhold, nemlig at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Det må således foreligge en fast og sterk overbevisning. Disse to kravene til overbevisningen må vurderes som en helhet, og det er hans oppfatning i dag som skal være avgjørende, jfr. Rt-1982-684. Prinsipielt er det uten betydning hva han har ment tidligere.
A har en fast og alvorlig overbevisning om at livet er ukrenkelig og uopprettelig, og dette gjør det umulig for ham å utføre militærtjeneste, som innebærer plikt til i en gitt situasjon å ta liv. Den bærende tanke i hans forklaring er at han ut fra sin samvittighet må nekte all bruk og opplæring i bruk av våpen, og dette medfører at han ikke kan gjøre militærtjeneste med våpenbruk uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt.
Da han møtte til sesjon, var han i prinsippet villig til å gjøre militærtjeneste, forutsatt at det kunne skje uten opplæring i eller bruk av våpen. Han trodde da at han kunne gjøre slik våpenfri tjeneste i Heimevernet, i sanitets- eller sambandsavdeling, og ble ikke klar over at dette ikke var mulig før han møtte til førstegangstjeneste. Han sa da straks fra om sin holdning og nektet å motta våpen. Han ble likevel ikke dimittert før etter 22 dagers tjeneste. Senere har det skjedd en naturlig utvikling og modningsprosess i hans overbevisning, slik at han i dag har et fast og grunnfestet pasifistisk standpunkt, basert på en moralsk oppfatning om at det er galt å ta liv. Han innser at Norge må ha et militært forsvar, men det må være uten bruk av våpen. Han kan tenke seg å delta i sabotasjehandlinger mot en eventuell fiende, men også da under forutsetning av at det ikke medfører tap av liv. Selv om han i en bestemt situasjon personlig skule bli angrepet, ville han ikke bruke makt til sitt forsvar, ut fra det synspunktet at vold bare avler ny vold. Han mener at det også er galt av andre å gjøre militærtjeneste med våpenbruk, men respekterer andres oppfatninger av dette hvis de ut fra sin samvittighet kan gjøre slik militærtjeneste. Forøvrig er det etter fritaksloven bare spørsmål om den vernepliktiges syn på egen deltakelse, og ikke hans syn på andres deltakelse.
Det er As helhetssyn som skal være avgjørende ved vurderingen, og hans helhetssyn er klart, nemlig total nekting av å bære våpen i enhver situasjon. Inadekvate momenter som kan ha kommet til uttrykk hos ham, diskvalifiserer ikke, jfr. Rt-1969-1285 (1293). Det må heller ikke stilles for store krav til kunnskaper og evne til å tenke gjennom hypotetiske spørsmål, jfr. St.meld. nr. 27 18. Innholdet i hans overbevisning er så klart og reservasjonsløst at det får betydning også for vurderingen av kravet til overbevisningens fasthet og styrke, og ut fra det helhetsinntrykket som skal legges til grunn, er også dette kravet oppfylt. Han er ikke interessert i å unndra seg plikter eller oppnå fordeler, og er innforstått med at han vil få lenger tjenestetid i siviltjenesten. Også dette sier noe om fastheten i hans overbevisning.
Det er staten som har bevisbyrden og denne er den samme som i straffesaker, jfr. NOU:1979:51 45, og Rt-1982-685 (687).
Det er nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A for militærtjeneste er til stede."
Staten har i hovedtrekk anført:
Staten har bevisbyrden for at kravene til fritak ikke er til stede. Det gjelder de samme bevisbyrderegler som i sivile saker, jfr. Rt-1982-687, St.melding nr. 27 (1988-89) 17, samt fremlagt artikkel av advokat Frode Innjord.
Etter As forklaring i lagmannsretten er verken kravet til overbevisningens innhold eller til dens fasthet og styrke oppfylt. Han tar ikke prinsipielt avstand fra at Norge har et militært forsvar, og kan tenke seg å gjøre sambandseller sanitetstjeneste i forsvaret hvis han bare slipper å bære våpen. Han har således ikke en slik pasifistisk grunnholdning som er nødvendig for fritak, jfr. Eidsivating lagmannsretts dom 19. november 1984 7. Hans holdning er mer uttrykk for en personlig våpenvegring, som ikke er tilstrekkelig for fritak, jfr. Frostating lagmannsretts dom 27. april 1994 5. Kravet til overbevisningens innhold er således ikke oppfylt, og søknaden må allerede på dette grunnlaget avslås.
Under enhver omstendighet oppfyller hans overbevisning ikke lovens krav til fasthet og styrke. Han ikke har oppfylt forutsetningen om å ha tenkt gjennom helt sentrale problemstillinger når det gjelder grunnlaget for hans overbevisning, jfr. St.meld.nr. 27 18. Han har ingen spesielle interesser, og er ikke særlig samfunnsinteressert. Han har ikke tenkt noe særlig gjennom spørsmål knyttet til FN-tjeneste, selv om han også her hevder at det er uriktig å bruke våpen. Det vises også til at han siden sesjonen har endret standpunkt til visse sentrale spørsmål, og det er grunn til å være på vakt mot "tillært" overbevisning som hevdes på grunnlag av økende innsikt i hva som godtas og hva som ikke godtas av domstolene, jfr. Rt-1973-1044 (1047). Selv om det er søkerens overbevisning nå som er avgjørende, skal også tidligere forklaringer tillegges vekt, jfr. Rt-1976-1177 (1181). Det kreves for fritak at det foreligger et absolutt og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt, jfr. Rt-1979-1544 (1547). A har ingen gjennomtenkt holdning, og heller ikke lovens krav til overbevisningens fasthet og styrke er oppfylt.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 12. august 94 stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
Utgangspunktet er at den militære tjenesteplikten er en byrde som påhviler alle ut fra det likhetsprinsippet som den tvungne verneplikten hviler på, jfr. Grunnloven §109. Denne byrden innebærer en plikt til i en gitt situasjon å gi eget liv eller ta andres liv, og er således den tyngste og alvorligste forpliktelsen samfunnet kan pålegge sine borgere. Denne plikten kan for enkelte være uforenlig med ens overbevisning. Det er derfor i militærnekterloven §1 gitt unntak fra nevnte plikt, og fritakskriteriene er fastsatt på grunn lag av en interesseavveining mellom statens vitale forsvars interesser og den enkelte vernepliktiges interesse i ikke å bli pålagt en tjeneste som strider mot hans alvorlige overbevisning, jfr. St. meld. nr. 27 24. Det er på denne bakgrunnen naturlig at militærnekterloven stiller strenge krav til den overbevisningen som skal kunne føre til fritak for slik tjeneste. To kumulative vilkår må være oppfylt. Det ene vilkåret går på overbevisningens innhold, som må være slik at vedkommende ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, d.v.s. et konsekvent og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt. Det andre vilkåret går på alvorskravet. Det må være en overbevisning med slik fasthet og styrke at det å bære våpen mot andre mennesker vil føre til en alvorlig og dyptgripende samvittighetskonflikt for den vernepliktige, jfr. Rt-1979-1544 (1547).
Staten har bevisbyrden for at den overbevisningen som A påberoper seg ikke har det innhold, eller ikke har den karakter og styrke, som loven krever. Det er videre hans overbevisning i dag som er avgjørende, og ikke om hans overbevisning fylte lovens krav på et tidligere stadium av saken. Varierende standpunkter under sakens gang kan imidlertid få betydning ved rettens vurdering av en påstått overbevisning, jfr. Rt-1976-117 (1181).
Ved vurderingen av om A fyller lovens vilkår for fritak har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommer Årseth og ekstraordinær lagdommer Lassen - skal bemerke:
A har i sin forklaring gitt uttrykk for at han ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Slik flertallet har oppfattet hans forklaring for lagmannsretten, tar han imidlertid ikke prinsipiell avstand fra at Norge har et militært forsvar, og kan tenke seg å tjenestegjøre i f.eks. forsvarets sambandstjeneste eller sanitetstjeneste hvis dette bare ikke medfører at han må bære våpen. Han kan også tenke seg i en krigsituasjon å delta i sabotasjehandlinger ved f.eks. sprengning av broer og bygninger, under forutsetning av at det ikke medfører tap av liv, men er samtidig innforstått med at det på forhånd neppe er mulig å ha noen full sikkerhet for at så ikke skjer. Lagmannsrettens flertall finner etter dette at hans overbevisning ikke bygger på et slikt konsekvent og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt som loven krever for fritak.
Under enhver omstendighet finner flertallet at hans overbevisning ikke har slik fasthet og styrke som loven krever. Som anført av staten, har han ikke oppfylt forutsetningen om å ha tenkt gjennom helt sentrale problemstillinger når det gjelder grunnlaget for hans overbevisning. Han har således ikke tenkt noe særlig over den etiske konflikt som naturlig oppstår for de fleste når andre kan komme til å måtte ofre sitt liv i et forsvar av landet, mens en selv søker seg fritatt for slik risiko. Han har heller ikke i noen særlig grad drøftet sitt syn med andre, og heller ikke deltatt i organisert virksomhet i tråd med sin holdning eller vært interessert i litteratur om pasifisme o.l. Dette er omstendigheter som ikke underbygger hans syn utover hans forklaring, men som etter flertallets oppfatning tvert om tyder på at det ikke foreligger en tilstrekkelig gjennomtenkt og alvorlig overbevisning hos ham. Flertallet har et visst inntrykk av at hans standpunkt tidligere i ikke liten grad har vært motivert ut fra en våpenvegring, d.v.s. en personlig motvilje og følelsesmessig forankret reaksjon mot å bli opplært til å drepe, uten at det har foreligget en tilstrekkelig gjennomtenkt prinsipiell holdning bak. En slik generell uvilje og avsky ved tanken på bruk av vold og våpen under militær kommando har de fleste mennesker i fredstid, men er ikke tilstrekkelig til å kunne føre til fritak for militærtjeneste. Etter flertallets oppfatning er det ikke fremkommet noe som bekrefter at hans overbevisning i den etterfølgende tid har gjennomgått en slik modning at den nå kan sies å ha slik fasthet og styrke som fritaksloven krever. Han skal bedømmes ut fra sine personlige forutsetninger, også med hensyn til verbale ferdigheter i å gi uttrykk for sitt syn. Når det tas tilbørlig hensyn også til dette, blir det likevel flertallets oppfatning at hans overbevisning ikke tilfredsstiller lovens krav for fritak. Ved vurderingen av om fritaksvilkårene foreligger er det irrelevant for retten å ta hensyn om det er tjenlig for forsvaret å ha en person innrullert som ikke er tjeestevillig.
Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Paulson - finner ut fra en helhetsvurdering, dog under en viss tvil, at As overbevisning må sies å tilfredsstille lovens krav såvel når det gjelder innhold som når det gjelder dens fasthet og styrke. A har i retten etterlatt et inntrykk av ærlighet og oppriktighet i sitt standpunkt. Det vises også til hans holdning og hans bestemte nektelse av å motta våpen ved fremmøte til førstegangstjenesten, en nektelse han konsekvent fastholdt også i de 22 dagene han tjenstegjorde før han ble dimittert. Mindretallet finner også å måtte tillegge hans politiforklaring begrenset betydning, ettersom det ikke fremgår av forklaringen hvordan de forskjellige spørsmålene er stilt ham, men bare viser svar han har gitt. Den tvil som foreligger, må komme A til gode i samsvar med de samme bevisbyrdereglene som gjelder i straffesaker.
I samsvar med flertallets standpunkt blir byrettens dom å stadfeste.
Den ankende parts utgifter ved behandlingen av saken dekkes av staten, jfr. militærnekterloven §8 første ledd. Staten har nedlagt påstand om å ilegge den ankende part saksomkostninger med kr 5000,-. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å pålegge ham å erstatte noen del av statens saksomkostninger, jfr. §8 annet ledd.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt ovenfor.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger idømmes ikke.