LB-2001-2408
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-24 |
| Publisert: | LB-2001-02408 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Øvre Buskerud jordskifterett Nr 4/1994 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-02408 A/03. |
| Parter: | Ankende part: Knut Rudning (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Arvesen). Motpart: Sølvi og Svein H Nestegard (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Sundet). |
| Forfatter: | Lagdommer Steingrim Bull, formann. Lagdommer Dag Stousland, Lagdommer Svein Dahl. Meddommere: Hjemmeværende Anne Lise Lie. Rektor Kjell Einar Nesøen. Adjunkt Frøydis Liseth. Småbruker Jon Lilleslett |
| Lovhenvisninger: | Skogloven (1863) §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §346, §349, §381, §89, Jordskifteloven (1979) §62 |
Saken gjelder anke over dom av Øvre Buskerud jordskifterett vedrørende eiendomsrett til grunnen i et skogs- og havneområde i Hol kommune, nærmere bestemt en del av et havneområde kalt Hjalmeplasshavnen, gnr 15 bnr 18.
Jordskiftesaken - sak nr 4/1994 for Øvre Buskerud jordskifterett - startet opprinnelig som en grensegangsak begjært av Sølvi og Svein H Nestegard, ankemotparter i nærværende sak. De satte også frem krav om deling av felleshavna Hjalmeplasshavnen, gnr 15 bnr 18 i Hol, som de eide i sameie med Randi Jorde. Jorde ønsket ikke slik oppdeling. Saken om deling ble ikke fremmet, mens jordskifteretten avsa dom vedrørende østgrensen 30 november 1994 og vedrørende de deler av vestgrensen som var omstridt, henholdsvis 3 mars 1995 og 2 oktober 1997. Hele gnr 15 bnr 18 har et areal på 201 dekar, mens den del som ligger innenfor den ankende parts eiendom gnr 11 bnr 16, er på 65 dekar.
Under sakens gang ble det 24 september 1996 av Knut Rudning, ankende part i nærværende sak og eier av gnr 11 bnr 16, og Robert Søndrål, eier av gnr 11 bnr 1, fremsatt krav om avløsning av beiteretten som de nevnte eiere av Hjalmeplasshavnen hadde i deres skogteiger. Beiteretten ble opplyst å være begrenset til 8 dager om våren før St Hans og etter 14 september. Denne del av saken ble av forskjellige grunner først behandlet av jordskifteretten den 24 august 1999. Sølvi og Svein H Nestegard påsto saken avvist fra jordskifteretten fordi Rudning og Søndrål ikke var grunneiere i sine skogteiger og derfor ikke kunne kreve avløsning.
Jordskifteretten så det slik at tvisten i realiteten gjaldt hvem som er grunneier - skogeierne Rudning og Søndrål - eller beiteeierne Nestegard og Jorde. Sistnevnte hadde for øvrig gitt uttrykk for at hun ikke anså seg som grunneier og var således enig i at det var skogeierne som var grunneiere. For å kunne ta standpunkt til avløsningskravet fant jordskifteretten at den måtte avgjøre spørsmålet om eiendomsrett til grunnen og tok derfor ikke avvisningspåstanden til følge. Jordskifteretten avsa 10 september 1999 dom med slik domsslutning:
1. Robert Søndrål og Knut Rudning er ikkje grunneigarar i sine skogteigar i Nordre Granlien.
2. Partane ber kvar sine eige kostander til juridisk hjelp i tvisten.
3. Denne dommen blir sett til påanke straks, i medhald av §62, 2. ledd i jordskiftelova.
Knut Rudning, men ikke Robert Søndrål, påanket i rett tid dommen til Borgarting lagmannsrett. Sølvi og Svein H Nestegard tok til motmæle. Under saksforberedelsen fremsatte de påstand om at saken måtte avvises på grunn av ankegjenstandens lave verdi. Lagmannsrettens forberedende dommer avsa 10 august 2000 beslutning om at saken skulle fremmes.
Ankesaken ble berammet til avholdelse 29 mai 2001. Da ankemotpartene ikke møtte, ble det avsagt uteblivelsesdom i den ankende parts favør, jf tvistemålsloven §381 annet ledd. Dommen hadde slik domsslutning:
1. Knut Rudning er grunneier til gnr 11 bnr 16 i Hol kommune for den del av eiendommen som ligger innenfor Hjalmeplasshavnen (gnr 15 bnr 18).
2. I saksomkostninger for jordskifteretten betaler Sølvi og Svein H Nestegard, en for begge og begge for en, 44 000 - førtifiretusen - kroner til Knut Rudning innen to uker fra forkynnelsen av denne uteblivelsesdommen.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sølvi og Svein H Nestegard, en for begge og begge for en, 117.000 - etthundreogsyttentusen - kroner, ankegebyr og rettens utgifter til meddommere til Knut Rudning innen to uker fra forkynnelse av denne uteblivelsesdommen.
Den 9 juli 2001 ble det begjært oppfriskning, og samme dag ble det erklært kjæremål over omkostningsavgjørelsen i uteblivelsesdommen. Dette kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 11 oktober 2001. Oppfriskning ble gitt ved beslutning av 11 juli 2001, jf tvistemålsloven §346. Ankeforhandling i oppfriskningssaken ble deretter avholdt i Hol kommunehus 22 og 23 mai 2002. Det ble avgitt partsforklaringer og foretatt slik bevisføring og dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble ikke foretatt befaring på den omtvistede eiendom, men den ble av retten besiktiget fra en høyde på nordsiden av Holsfjorden.
Om eiendommens historikk og eiendomsforholdenes og tvistens bakgrunn for øvrig skal ellers i korthet nevnes:
Det omstridte areal er en del av et større område på sørsiden av Holsfjorden som kalles Grønlien eller Granlien. Nærmere angivelse for området er også Nordre Grønlien, mens det tilgrensende område i øst kalles Søndre Grønlien. Det skal her innskytes at lokalt betegnes konsekvent den sydlige del av Holsfjorden og området omkring som vest og den nordlige del som øst. Nordre Grønlien ligger derfor i virkeligheten vest for Søndre Grønlien. Lagmannsretten bruker i det følgende navnene Nordre og Søndre Grønlien, slik det brukes lokalt, men ellers de korrekte geografiske angivelser, med mindre annet fremgår av sammenhengen eller er sitater fra opprinnelige opptegnelser.
Hele Grønlienområdet har fra gammelt av ligget i sameie mellom gårder på nordsiden av Holsfjorden (heimesida) og også noen gårder på sørsida. Den 30 juni 1779 ble det inngått en skogdelingskontrakt mellom sameierne i Grønlienområdet. Denne kontrakten fastsatte grensen mellom Seimsameiet i Søndre Grønlien og eiendommene i Nordre Grønlien. Så vidt forstås er dette fortsatt i dag en gjeldende eiendomsgrense. Den 22 juli 1800 inngikk mange av de samme sameierne skogdelingskontrakt for den vestre del av området. Denne kontrakten omfattet altså det omstridte område i nærværende sak. Kontrakten eksisterer imidlertid ikke i dag, bortsett fra utskrift av en mindre del av den. Det synes imidlertid på det rene at kontrakten var fremlagt ved en havnedeling i 1844, se nedenfor. De av sameierne som hadde sine gårder på nordsiden av Holsfjorden, hadde også inngått en skogdelingskontrakt, den 20 juli 1799, for sin sameieskog på nordsiden av fjorden. Denne kontrakt er fremlagt for lagmannsretten.
Som nevnt ble det i 1844 foretatt utskifting og deling av havnegangen i Grønlien. Dette omfattet da de som hadde havnerett og ikke de som bare hadde rett til skog. Utskiftingen foregikk ved en såkalt «Extraret» ved Hallingdal sorenskriveri den 30 august 1844. Det fremgår av protokollen at skogdelingskontrakten av 22 juli 1800 var fremlagt, og i delingsforretningens avslutning heter det:
Hermed den heele nordre Deel af Granliens Havnegang efter udviiste Grændser overensstemmende med Contracten afødt xx.xx.1800 deelt og udskiftet imellem samtlige dens Ejere i Forhold til enhvers Skyld paa den Tid Lov afødt xx.xx.1821 udkom, hvorhos bemærkes at med Nord og Syd forstaaes efter Dalstrøget der antages at Gaae i denne Retning, samt at Enhver, der i Lien har Slaatter som de fra ældre Tid har havt, forbeholdes disse uden Hensyn til at samme maatte lige i en Andens Havnerem imod at Ejerne nærmere eenes med Tiden naar Havningen om Vaaren standser og naar igjen om Høsten begynder.
Hjalmeplassen har eksistert som husmannsplass under gården Mehus på nordsiden av fjorden fra 1720 og ble ifølge Holsbøkene bind III side 604 selvstendig bruk ca 1800. Senere ble det kjøpt til flere slåtter fra andre gårder. Eieren var med på den nevnte havneutskifting i 1844 og fikk seg tillagt havneområde på sørsiden av Hjalmeplassen oppover fra Holsfjorden (Holsbøkene bind III, side 607). Dette havneområde kom fra gårdene Søndre Søndrol, gnr 11 bnr 1, og Nordre Søndrol, gnr 16 bnr 5.
Den 29 november 1901 ble det avholdt skylddelingsforretning i anledning av at Hjalmeplasshavnen ble utskilt fra Hjalmeplassen. Resultatet av skylddelingen ble at skylden ble fordelt med 19/20 på Hjalmeplassen og 1/20 på den fradelte parsell, som vår- og høsthavn.
I perioden 1920 til 1927 ble det holdt utskiftningsforretning for vestre del av Grønlien omfattende 25 matrikulerte eiendommer, hvor 17 eiendomsteiger ble fordelt på 8 eiere. Det ble foretatt fullstendig skifte av slåtter, mark, innmark og skog og fastsatt en særskilt bruksordning for havn. Havneområdet Hjalmeplasshavnen var ikke omfattet av det området som ble utskiftet, og denne utskiftningsforretningen har derfor ikke direkte innflytelse på rettsforholdene vedrørende denne eiendommen.
Det foreligger tre tidligere rettsavgjørelser som omhandler spørsmålet om eiendomsrett til grunnen i Grønlienområdet:
En Høyesterettsdom fra 1928 - Rt-1928-727 - gjaldt en eiendom i Søndre Grønlien, innenfor det nevnte Seimsameiet. I forbindelse med et salg av eiendom var det brukt uttrykkene «al den gran- og furuskog» og «al gran og furu» og «skog» som tilhørte selgeren. Høyesterett la til grunn at det med disse uttrykk bare var ment trebestanden, og ikke grunnen.
I 1989 avsa daværende Eidsivating lagmannsrett dom i ankesak mellom Sølvi og Svein H Nestegard (ankemotpartene i nærværende sak) og Håkon C Hansen og Gudrun Hansen, som var eiere av gnr 11 bnr 2 og hadde solgt et tomteareal som lå delvis innenfor grensene for Hjalmeplasshavnen. Saken gjaldt da de samme spørsmål som i nærværende sak - om det var Nestegard som havnerettseiere eller Hansen som skogteigseiere som hadde eiendomsrett til grunnen. Eidsivating lagmannsrett kom i dom av 14. november 1989 til at Nestegard som havnerettseiere var å anse som grunneiere, og at salget derfor var ugyldig. Det er opplyst at dommen ble påanket, men at den ikke ble fremmet for Høyesterett.
I 1993 avsa daværende Eidsivating lagmannsrett dom i sak mellom Nestegard og Arnfinn Mørk. Saken gjaldt igjen samme spørsmål, men et område i Søndre Grønlien - altså øst for området i nærværende sak og i samme område som i den nevnte høyesterettsdom fra 1928. I dommen av 3 desember 1993, som stadfestet herredsrettens frifinnelse av Mørk, la Eidsivating lagmannsrett til grunn at Nestegard som havneeiere ikke var å anse som eiere av grunnen, og at Mørk som skogeier følgelig hadde rett til å selge grunnen. Heller ikke anken i denne sak ble fremmet for Høyesterett.
Avslutningsvis i denne oppsummering av sakens bagrunn gjentas at Robert Søndrål, som sammen med den ankende part begjærte avløsning av beiteretten, ikke har påanket jordskifterettens avgjørelse. I forholdet mellom hans eiendom gnr 11 bnr 1 og Nestegard som eiere av ideell halvdel av gnr 15 bnr 18, Hjalmeplasshavnen, er følgelig Nestegard å anse som eiere av grunnen. Endelig minnes det om, som nevnt innledningsvis, at eieren av den andre halvdel av Hjalmeplasshavnen, Randi Jorde, ikke anser seg som grunneier, og etter det opplyste har hun også overdratt sin havnerett til Rudning.
Den ankende part, Knut Rudning, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ved vurderingen av hvem som er å anse som grunneier, må det foretas en bred og helt konkret vurdering. Det finnes ingen generelle prinsipper man kan bygge på, men det må tas utgangspunkt i blant annet kontrakter, utskiftninger, bygdeoppfatninger, hvordan partene har innrettet seg etc. Når det skal foretas en slik konkret vurdering, er det galt - som gjort av jordskifteretten - å føle seg bundet av dommen fra 1989, som gjaldt en annen teig og en annen part, når det åpenbart er slik at jordskifteretten ikke var enig i domsresultatet.
Det gjøres gjeldende at eiendomsretten til grunnen - sett med dagens øyne - i realiteten har ligget hos skogeierne i dette området helt siden skogdelingskontraktene i 1779 og 1800, selv om man den gang var mer opptatt av de ulike beføyelser og rettigheter og ikke av selve grunneierspørsmålet. Det som de delte, var retten til skogen, som var den viktigste beføyelse, og det var naturlig at den som fikk skog, også ble ansett som grunneier. Havnen ble fortsatt liggende i fellesskap frem til 1844. Det var også fra eierne av skogen at andre rettigheter ble overdratt, slik det fremgår av Holsboken at for eksempel slåtten utgår fra heimegårdene.
Havneutskiftingen i 1844 var en begrenset utskiftning av beiterettighetene som til da hadde ligget til felleseie. De eiere som bare hadde skog, var derfor ikke innkalt og var ikke med i denne utskiftningen. Utskiftningen er uten betydning for spørsmålet om grunneiendomsretten. De ulike beiteberettigede fikk beiteremmer som tilsvarte skogremmene som var et resultat av skogdelingskontraktene, bortsett fra Hjalmeplassen som fikk beiterett via de gårdene med skog som den var utskilt fra. Det kan ikke legges til grunn at 1844-utskiftningen var siste utskiftning, og at grunneiendomsretten derfor legges til denne. Hensikten var å regulere tid og sted for beiteretten og derved verne om slåtteretten. Derfor ble beiteretten begrenset til 8 dager før St Hans og etter 14 september. I mellomperioden var slåtteretten vernet. Slåtteretten ble for øvrig heller ikke utskiftet i 1844, slik at denne utskiftningen allerede av den grunn ikke kan sies å være den siste.
Utskiftningen i 1927 var den endelige og fullstendige utskiftning hvor all eiendomsrett ble fordelt. Her var alle med, også de som hadde vært med under skogdelingene i 1779 og 1800, men ikke i havneutskiftningen i 1844. I 1927 var man seg bevisst eiendomsrettsbegrepet slik det fremgår av protokollen, og utskiftningen viser klart at skogeierne ble ansett som grunneiere og fikk eiendomsrett til grunnen, mens de som hadde havn, fikk havnerett. At utskiftningen i 1927 ikke omfattet Hjalmeplasshavnen, gnr 15 bnr 18, gjør at den ikke direkte løser nærværende sak. Den viser imidlertid klart at rettsoppfatningen i Hol på det tidspunkt var at skogeierne var grunneiere, og dette skulle derfor ha vært lagt til grunn av jordskifteretten i vår sak fordi det ikke foreligger noe som gir grunnlag for et annet eiendomsforhold der hvor gnr 15 bnr 18 har beiterett.
Omstendigheter også etter 1927 viser at det er den ankende part som er grunneier og at han og hans rettsforgjengere har opptrådt som sådan. Han har som grunneier deltatt i fiskeutskiftning, og under kraftledningskjønnet i 1942 var Rudningen innstevnet og møtte som eier av gnr 11 bnr 16. Nestegard var derimot ikke innstevnet som eier av gnr 15 bnr 18, men møtte som eier av gnr 9 bnr 3. I 1972 ble en tomt utskilt fra gnr 11 bnr 16 og solgt. Tomten lå på Hjalmeplasshavnen, gnr 15 bnr 18, og Nestegard krevde overfor sorenskriveren at skjøtingen skulle stoppes. Dette ble ikke gjort. Hvis hjemmelshaver til gnr 11 bnr 16 ikke var grunneier, ville salget og skjøtingen ha vært i strid med Nestegards påståtte eiendomsrett, men Nestegard gjorde ikke noe mer med saken.
Subsidiært gjøres det gjeldende at Rudningen har hevdet rett til grunnen, eventuelt at hans rett kan bygges på festnet rettsoppfatning. Han og hans rettsforgjengere har utøvet sin rett som grunneiere i flere tiår siden 1920-tallet. De har opptrådt som grunneiere og fått erstatning ved kraftledningsskjønnet som grunneiere. De har fradelt og solgt tomt. De har hele tiden hatt hjemmel til eiendommen og har selv trodd at dette var en grunneiendomshjemmel. Dette viser både at betingelsene for hevd er oppfylt og at det har foreligget en festnet rettsoppfatning om at de har vært grunneiendomseiere.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Borgarting lagmannsretts uteblivelsesdom av 29.05.01 stadfestes.
2. Knut Rudning tilkjennes sakens omkostninger for oppfriskningssaken tillagt lovens renter fra forfall til betaling skjer.
Ankemotpartene, Sølvi og Svein H Nestegard, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Selv om avgjørelsen må bero på en konkret vurdering, er det likevel ett prinsipp som må legges til grunn - nemlig at resteiendomsretten følger av siste utskiftning dersom det ikke er sikre holdepunkter for noe annet. I følge Knut Robberstad: Lov og Rett 1963 side 162 er dette allmenn logikk, og prinsippet er lagt til grunn i dommer gjengitt i Rt-1978-241 og Rt-1969-854.
Spørsmålet blir da om eiendomsretten til grunnen ble delt i skogdelingskontrakten i 1800, eller om det bare var trebestanden som ble delt. Kontrakten eksisterer ikke, men flere av de samme gårdene inngikk også skogdelingskontrakt for skogen på heimesida året før, i 1799. Det er naturlig å anta at de delte på samme måte på sørsida av fjorden i 1800 som de hadde gjort på nordsida året før - og 1799-kontrakten viser at eiendomsretten til grunnen ikke ble delt. Kontrakten sier uttrykkelig: «Skoven er det aleene som under denne Deelings Contract er indgræben men Marken og havne Gangene forbliver fælles og saaleedes som brugt været haver....».
I 1844 ble så siste utskiftning som omfatter Hjalmeplasshavnen foretatt. De som bare hadde rett til skog, ble ikke innkalt. Det var havneretten som var den mest verdifulle og som nå ble skiftet, og retten til grunnen var omfattet. Dette følger også av prinsippet om at resteiendomsretten følger siste utskiftning. Protokollen for utskiftningen omtaler deltagerne som «Ejere af heele Granlien» og «øvrige Medeiere i en Skovlie». Denne ordbruk tyder på at 1844-utskiftingen var mer enn utskiftning av en begrenset havnerett - også eiendomretten til grunnen ble skiftet. Det fremgår for øvrig at delingen skjedde på grunnlag av utskiftningsloven av 17.08.1821, som forutsatte at det skulle skje en fullstendig deling.
Intet av det som har skjedd etter 1844 har endret på det at endelig utskiftning av grunn fant sted da. Skylddelingen av 1901, da Hjalmeplasshavnen ble utskilt fra Hjalmeplassen, bruker også begreper som viser at det er tale om eiendomsrett til grunn og ikke bare bruksrett til beiting. Auksjonsskjøtet av 16 november 1920 hvor Svein Nestegard kjøpte eiendommen Holshagen og en andel i Hjalmeplasshavnen tyder også på at det var mer enn en bruksrett som ble kjøpt - jf uttrykket «boets faste eiendomme» og eiendommens «tilliggelser og rettigheter». Utskiftingen i 1927, som ikke omfattet Hjalmeplasshavnen, kan ikke tas til inntekt for den rettsoppfatning at skogeierne var grunneier. Den motsatte rettsoppfatning er lagt til grunn i Rt-1928-727, som også bygger på at havn og slåtter var mer verd enn skog i 1844.
I forbindelse med reguleringen av Holsfjorden i 1955 ble Nestegard ansett som eier i forbindelse med overskjønnet. Nestegard har i det hele tatt opptrådt som eier av grunnen, mens Rudningen og hans rettsforgjengere med ett unntak i realiteten ikke har gjort annet enn det de også ville ha gjort i egenskap av bare skogeiere. Unntaket er fradelingen og salget av en tomt i 1972 - men da protesterte Nestegard overfor sorenskriveren og forlangte at skjøtingen ble stanset.
Lagmannsrettsdommen fra 1989 har avgjort et helt identisk spørsmål vedrørende samme eiendom og med en av de samme parter. Det vil fremstå som uforståelig om lagmannsretten nå skulle komme til et annet resultat. Det foreligger således ikke noe nytt i saken nå som ikke var fremme i 1989 - bevis og anførsler er nøyaktig de samme.
Den subsidiære anførsel om hevd og/eller festnet bruk kan ikke føre frem. Rudningen har rett til skogen og det skal da mye til for å hevde en rett som går utover den rett man allerede har. Da må den ytterligere bruk manifestere seg tydelig på en slik måte at rettsighetshaveren får oppfordring til å gripe inn - jf side 12 i Rådsegn 6 fra Sivillovbokutvalet (1961). Det er ikke situasjonen her. Heller ikke er det ført bevis for at det foreligger en såkalt festnet rettsoppfatning. Den må i så fall ha kommet i nyere tid og er ikke langvarig nok til at den kan få rettsstiftende virkning.
Når det gjelder saksomkostninger i forbindelse med uteblivelsesdommen, som også omfatter omkostningene for jordskifteretten, gjøres det gjeldende at ankemotpartene hadde gyldig forfall på grunn av komplikasjoner i forbindelse med lamming. De hadde heller ikke mulighet til å få gitt beskjed om at de ikke kunne komme.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Knut Rudning er ikke grunneier i sin skogteig i Nordre Granlien der denne ligger innenfor grensene for Jalmeplasshavnen gnr 15 bnr 18.
2. Knut Rudning tilpliktes å erstatte Svein og Sølvi Nestegard sakens omkostninger for jordskifteretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn jordskifteretten, og dermed til samme resultat som i uteblivelsesdommen, og vil bemerke:
Det er enighet mellom partene om at det må foretas en helt konkret vurdering av en rekke momenter, herunder eldre kontrakter, utskiftningsforretninger, rettspraksis, etablerte rettsoppfatninger etc for å avgjøre hvem som har grunneiendomsretten. Dette syn, som er godt forankret både i juridisk teori og i rettspraksis, slutter lagmannsretten seg til. Hvor konkret man i rettspraksis går frem ved denne vurdering, illustreres av dommen gjengitt i Rt-1975-112. Etter å ha fastslått at spørsmålet om hvor grunneiendomsretten lå, måtte avgjøres etter en konkret vurdering av alle foreliggende opplysninger, heter det videre: «Og vurderingen kan falle forskjellig ut, ikke bare i ulike deler av landet, men også i de forskjellige bygdelag, ja til og med for forskjellige gårder i samme bygd».
Selv om det er enighet om at det må gjøres en slik helt konkret vurdering, har ankemotpartene gjort gjeldende at det likevel gjelder et generelt prinsipp om at eiendomsretten til grunnen i mangel av andre konkrete holdepunkter ligger sammen med det sist utskiftede som en «restrett». Dette er et synspunkt som Knut Robberstad gjorde seg til talsmann for i en artikkel i Lov og Rett 1963 side 162, og som han hevdet var allmenn logikk. Høyesterett viste til Robberstads artikkel i Rt-1969-854, men kom der til at det forelå en rekke holdepunkter for et annet resultat. I dom gjengitt i Rt-1978-241 uttalte Høyesterett (s. 245) at den anså det som en «gjennomgående oppfatning» at der hvor det ikke uttrykkelig eller tydelig fremgår noe annet av utskiftningsforretningen, følger grunneiendomsretten med den hovedbeføyelse som forblir uskiftet, eventuelt utskiftes sist. Selv om Robberstads prinsipp med dette kan sies å ha fått en slags tilslutning som et «hovedsynspunkt» (s. 246), antar lagmannsretten at det relativt sjelden vil få avgjørende betydning for utfallet i og med det forbehold som ligger i at prinsippet bare vil gjelde i mangel av andre konkrete holdepunkter, jf Falkanger: Tingsrett (5. utg.) side 55.
Når det gjelder de konkrete forhold i vår sak, ble grensen mellom skogeiendommene i Søndre Grønlien og Nordre Grønlien trukket opp gjennom en avtale fra 1779. Av eiendommer i Nordre Grønlien som var med, kan nevnes Nordre Søndrol, gnr 11 bnr 5, som den ankende parts eiendom gnr 11 bnr 16, Jordheim, er utskilt fra. Skogeierne på nordsiden av Holsfjorden delte deretter skogen på sin side i 1799, og sammen med noen eiere på sørsiden delte de skogen på sørsiden ved skogdelingskontrakten av 22 juli 1800. I denne kontrakten ble skogen delt i remmer som gikk fra fjorden og opp til fjellet. Gnr 11 bnr 5, som altså den ankende parts eiendom er utskilt fra, var med på denne delingen. Selv om kontrakten ikke finnes i dag, tyder de foreliggende dokumenter på at eiendommen fikk seg tildelt den såkalte Rem 2.
Spørsmålet er da om denne skogdelingen skal anses som også en deling av grunnen, eller om den bare gjaldt skogen slik at grunnen lå igjen som en restrettighet som først eventuelt ble utskiftet som et ledd i havneutskiftningen i 1844. Når dette spørsmål er vanskelig å besvare - og når tilsvarende spørsmål har gitt foranledning til en rekke lignende rettssaker i Norge - er det fordi man på 1800-tallet ikke anvendte det eiendomsrettsbegrep som anvendes i dag og ikke var seg bevisst betydningen av eiendomsretten til grunnen. Det var de ulike andre beføyelser knyttet til et areal, beiterett, skogsdrift, slått etc som man var opptatt av. Det er derfor sjeldent at det er klare svar å finne i dokumenter og i rettshandlingenes tekst alene fra den tiden.
Ankemotpartene har vist til at grunneierne på nordsiden hadde inngått en skogdelingskontrakt året før, og at den må forstås slik at alt bortsett fra skogen fortsatt var i sameie, herunder retten til grunnen. Ankemotpartene har derfor gjort gjeldende at det er naturlig å legge til grunn at de delte skogen på sørsiden på samme måte, slik også Eidsivating lagmannsrett la til grunn i dommen fra 1989. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge skogdelingskontrakten på nordsiden en slik avgjørende betydning. For det første er det ikke uten videre klart at kontrakten må forstås slik at eiendomsretten til grunnen ikke ble delt sammen med skogen. Når det heter at «Skoven er det aleene» som er delt og at «Marken og havne Gangene» forblir felles, er det ikke gitt at man med «Marken og Havne Gangene» her har ment eiendomsretten til grunnen. Høyesterett har en rekke ganger advart mot å lese gamle dokumenter i lys av våre dagers begreper, jf Falkanger: Tingsrett (5. utg.) side 55 med de henvisninger som finnes der. I dom i Rt-1976-1227 sies det f eks at uttrykket «Skoug og Marck» ikke kan forstås som skogen med den grunn den vokser på. Mark betød i det aktuelle dokument stølsvollene og slåtteteigene. Dette viser at man ikke uten videre kan tillegge kontrakten av 1799 den betydning ankemotparten og Eidsivating lagmannsrett i 1989 har gjort.
Lagmannsretten vil dessuten vise til den vesentlige forskjell det var (og er) på skogen på nordsiden og sørsiden. Som det fremgår av kontrakten av 1799 er det den felles bjerkeskog som deles på nordsiden. På sørsiden består skogen av barskog - granskog -, jf navnet Granlien. Dette er skog som må ha vært en viktig ressurs for gårdene som eide den, både gårdene på sørsiden og de på nordsiden som lett kunne frakte tømmer over isen om vinteren. Det er i det hele nærliggende å anta at på sørsiden har skogen vært den viktigste del av eiendomsbeføyelsene. Dette bestyrkes av at beiteretten som tillå blant annet Hjalmeplassen etter 1844-utskiftningen, var begrenset til vår- og høstbeite - åtte dager før St Hans og etter 14 september. Allerede denne tidsbegrensningen, som var satt av hensyn til slåtten, viser beiterettens begrensede verdi. At Hjalmeplasshavnen ved skylddelingen i 1901 etter at den hadde blitt utskilt fra Hjalmeplassen, fikk 1/20-dels skyld og den gjenværende del av Hjalmeplassen 19/20-dels skyld, er etter lagmannsrettens oppfatning også en indikasjon på at grunneiendomsretten neppe kan anses å ha vært med i den rett til vår- og høsthavn som Hjalmeplasshavnen fikk i 1844. Skylddelingen er heller en indikasjon på at det var Hjalmeplassen som ble ansett som grunneier. Hjalmeplassen hadde kjøpt en skogteig av Søndre Søndrol i 1866.
Uansett hvordan skogdelingskontrakten på nordsiden skulle være å forstå for området der, er den etter lagmannsrettens syn derfor uten betydning for spørsmålet på sørsiden.
Når man skal danne seg en oppfatning av hvem eiendomsretten til grunnen tilligger, når man bruker dagens øyne og rettsoppfatning på datidens dokumenter og rettsstiftende handlinger for øvrig, finner lagmannsretten det naturlig å se på forholdene i 1800 (skogdelingskontrakten) og 1844 (havneutskiftningen) under ett. I hele denne perioden var det de ulike eiendomsbeføyelser som ble ansett som viktigst, og man hadde verken i 1800 eller 1844 noen oppfatning av verdien av grunnen isolert sett. Selv så sent som i 1903/1911, sier Høyesterett i en dom i Rt-1978-241, var det ikke allmenn oppfatning at grunneiendomsretten kunne behandles som et særskilt rettsgode ved siden av de reelle utnyttelser man kunne gjøre med arealet.
Vesentlig for avgjørelsen av spørsmålet om grunneiendomsrett blir da hvilken av eiendomsutnyttelsene i det aktuelle området som var viktigst på den tiden. I lagmannsrettsdommen fra 1989 er det generelt lagt til grunn at på første halvdel av 1800-tallet var utnyttelsen av utmarksstrekninger til fôr og beite klart viktigere enn skogsdrift av barskog, og at det derfor var naturlig at eiendomsretten til grunnen fulgte havneretten. Lagmannsretten er i tvil om dette er riktig for det aktuelle området i vår sak, idet det er flere momenter som lagmannsretten mener trekker i motsatt retning:
- At skogen var det første man fant å ville dele, skyldtes at man ville unngå rovdrift på skogen og kan være en indikasjon på viktigheten av skogen. En rekke skogdelingskontrakter på 1700-tallet delte skogen først, mens man lot havnegangen bli liggende i fellesskap.
- At beiteretten var meget begrenset i tid - åtte dager før St Hans og etter 14 september - viser som nevnt foran at den må ha hatt begrenset verdi.
- At det her var tale om barskog, taler også for at den var viktigere enn en så begrenset beiterett. Det er flere eksempler i rettspraksis på at barskog tillegges spesiell vekt i spørsmålet om eiendomsrett - jf f eks Rt-1975-112 og Rt-1975-337. Jordskifteretten i vår sak uttrykker tvil - «men trur nok at det er den mest vanlege ( «gjengs») oppfatning at skogteigeigaren er grunneigar i tydelege, markerte barskogområde». I denne sammenheng skal nevnes den nevnte dom av Eidsivating lagmannsrett fra 1993 som stadfestet herredsrettens dom om at skogeieren var grunneier. Herredsrettens dom bygger på at det foreligger en klar og ensartet rettsoppfatning om at i øvre Hallingdal er det skogeiere som er grunneiere når ikke annet kan utledets av gamle dokumenter. I herredsrettsdommen side 18 er det en utførlig dokumentasjon for dette. Lagmannsretten fant at denne rettsoppfatning i hvert fall hadde festnet seg etter en Høyesterettsdom fra 1928.
- Hjalmeplassen lå opprinnelig under en eiendom som hadde skog, og det var fra slike skogeiendommer at den fikk sine beiterettigheter og slåtter. Det var således eiendommer som hadde skog, og ikke de som bare hadde beiterett, som anså seg berettiget til å skille ut husmannsplasser og gjøre dem til selvstendige bruk.
- Et datidig vitnesbyrd om skogens verdi et annet sted i Hol kommune finnes i en skogdelingsavtale fra 1805 hvor det heter at skogen blir delt for bedre å bevare den «saa meget meere, som at Skov her i Fjeldegnene, er et kostbart klenodie og aldeles umistelig».
- Når det gjelder oppfatningen av skogens betydning rent generelt, kan ellers nevnes at skogloven av 1863 i §15 inneholdt et forbud mot å skille skogretten fra retten til grunnen. I Rt-1928-723 sies det for øvrig at en slik adskillelse også før forbudet i §15 avvek fra den normale ordning på Østlandet.
Når det så gjelder havneutskiftningen i 1844, finner lagmannsretten at den må betraktes som en utskiftning som utelukkende gjelder beiteretten, og ikke også grunneiendomsretten. Utskiftningsprotokollen omhandler ikke på noe punkt noe annet enn beiteretten, og forklaringene fra de vitner og parter som ble avhørt omtaler bare beitespørsmål. Ord- og begrepsbruken i protokollen for øvrig gir ingen ytterligere veiledning, men understøtter det synspunkt at en skal være forsiktig med å bygge på de begreper man den gang brukte. Om kontrakten fra 1800 heter det således at den var en kontrakt mellom Granliens eiere om deling av skog, men også deltakerne i 1844-utskiftningen benevnes som «øvrige Ejeere af heele Granlien». Det som imidlertid synes å være på det rene, er at de forskjellige havneberettigede fikk beiteremmer som tilsvarte skogremmene fra 1800 (bortsett fra som nevnt foran Hjalmeplassen), og at slåttene ble liggende igjen uskiftet også etter 1844, jf den tidligere siterte avslutning hvor det sies «...., samt at Enhver, der i Lien har Slaatter som de fra ældre Tid har havt, forbeholdes disse uden Hensyn til at samme maatte lige i en Andens Havnerem ....». Det er derfor tvilsomt om 1844-utskiftningen kan sies å være den siste utskiftning i området og at man derfor ut fra Robberstads prinsipp kan slutte noe om eiendomsretten til grunnen. Dog skal det sies at for Hjalmeplasshavnen var 1844-utskiftningen den siste som direkte berørte eiendommen, men lagmannsretten finner ikke dette avgjørende alene når det gjelder hva som skal anses utskiftet i 1800 og 1844 og hvor eiendomsretten til grunnen faktisk ble ansett å ligge. Her gir derimot utskiftningen i 1927 etter lagmannsrettens oppfatning en god veiledning.
Som tidligere nevnt var 1927-utskiftningen den siste for området, og den omfattet både slåtter, innmark, skog og bruksordninger for beite. Den foregikk i perioden 1920-1927 på et tidspunkt hvor man var seg bevisst betydningen av eiendomsretten til grunnen og forholdet mellom bruksrettigheter og eiendomsretten. Selv om 1927-utskiftningen altså ikke omfatter direkte Hjalmeplasshavnen, er den etter lagmannsrettens oppfatning av stor betydning for hvordan rettsoppfatningen var når det gjaldt skogdelingskontrakten av 1800 og havnedelingen av 1844. Det fremgår av utlodningen i 1927-utskiftningen at den klart legger til grunn at de som deltok i skogdelingskontrakten i 1800, anses å ha eiendomsrett, og at de som fikk havnerett i 1844-utskiftningen, anses å ha bruksrett. Havneretten benevnes konsekvent som bruksrett. Om delelinjene som ble trukket opp, og som i det vesentlige bygget på de tidligere skogteiger, heter det f eks på side 15 at de forlenges ut over stranden mot Holsfjorden «så langt eiendomsretten for brukene antas å gå». I utlodningen på side 15 sies det: «Ved foran beskrevne delelinjer er skiftefeltet Granlien delt til full eiendom for de angivne loddeiere med den innskrenkning av eiendomsretten som er bestemt i den efterfølgende beskrivelse vedkommende havnegangen». Havnegangen betraktes altså som innskrenkninger i eiendomsretten.
For gnr 11 bnr 16 spesielt sies det (side 17) at eiendommen beholder sin skogteig uforandret med unntakelse av en tidligere beskrevet grenseregulering mot Hjalmeplass, og at kun en del av teigen er avlagt på utskiftningskartet. Det legges altså til grunn at gnr 11 bnr 16 eier hele teigen, også det som er utenfor utskiftningsområdet som var omfattet av 1927-utskiftningen - det vil i praksis si det som er innenfor det omstridte området i Hjalmeplasshavnen, gnr 15 bnr 18. På side 20-21 sies det at Ole Hjalmeplass får tildelt havnerett som bruksrett i blant annet skogteigene 11/16 og 13/3, mens det på side 18 sies at disse bruksnummer beholder sine skogteiger uforandret.
Den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i 1927 bygger selvfølgelig på den forståelse man da hadde av de opprinnelige rettsstiftende dokumenter fra 1800 og 1844. Det foreligger imidlertid også et dokument fra 1860 som synes å vise den samme oppfatning allerede da. Ved kjøpekontrakt av 10 april 1860 ble Hjalmeplassen solgt. Som tidligere nevnt fikk Hjalmeplassen seg utlagt et havneområde ved utskiftningen i 1844. Om denne havnerett sies det i kjøpekontrakten av 1860:
Det bemerkes at i de Havnegange som i følge dom afødt xx.xx.1844 ere tildelt Jalmepladsen har Kjøberen kun Frihed til at havne neden Pladsen paa de Tider Eieren af Hagen være paa sin Hjemsæter, men um Høsten efter at bemeldte Eier med sine Kreaturer ere flyttede hjem kunne Pladsens Kreaturer ogsaa havne i ommeldte Havnegange ovenfor Pladsen.
Selv med den forsiktighet som man skal utøve ved fortolkning av eldre dokumenter, er det vanskelig å forstå dette annerledes enn at i hvert fall denne kjøper og denne selger var innforstått med at beiteretten var en bruksrett og at den «bemeldte Eier» var en annen, som flyttet hjem om høsten. Dette må da ha vært skogeieren. Jordskifteretten sier at kontrakten viser hva selger og kjøper av Hjalmeplassen har ment og at noe mer om den vanlige oppfatningen i bygda ikke bør legges i det. Men som nevnt tidligere sier jordskifteretten senere i sin dom at den tror at den mest vanlige oppfatningen i Hol er at skogteigeieren er grunneier i tydelige, markerte barskogområder. I denne sammenheng vil lagmannsretten også minne om den tidligere omtalte skylddeling fra 1901, hvor Hjalmeplasshavnen fikk 1/20-dels skyld, og den gjenværende del av Hjalmeplassen, som var eier av skog, beholdt 19/20-deler.
Når alle de forhold som er nevnt foran blir sett i sammenheng, har lagmannsretten under tvil blitt stående ved at eieren av skogen i det aktuelle området blir å anse som eier av grunnen. I denne totalvurdering har lagmannsretten også sett hen til opptreden og disposisjoner foretatt etter 1927 - slik som kraftledningsskjønnet i 1942, Holsfjordreguleringen på 1950-tallet, salget av tomt i 1972 og Nestegaards protest i den anledning etc. Lagmannsretten har ikke funnet at noe av dette er avgjørende for sakens utfall, men også en helhetsvurdering av disse forhold bestyrker etter lagmannsrettens oppfatning den konklusjon retten har kommet til. Det kan særlig vises til bruksordningen for fiske i Holsfjorden i 1962 som omfattet grunneierne og hvor gnr 15 bnr 18 ikke var representert, mens eierne av skogteigene var med.
Det resultat lagmannsretten etter dette har kommet til er i strid med daværende Eidsivating lagmannsretts dom av 14 november 1989 om en annen del av det samme havneområde i en sak mellom de ankende parter i vår sak og Håkon C Hansen og Gudrun Hansen. Lagmannsretten har foran berørt enkelte punkter i denne dommen, men vil for ordens skyld bemerke følgende:
1989-dommen legger betydelig vekt på skogdelingskontrakten av 1799 på nordsiden. Denne lagmannsrett mener som nevnt foran at dette ikke er riktig, både fordi betydningen av de ord og begreper som er brukt der er tvilsom, men først og fremst fordi det på nordsiden var bjerkeskog, mens det på sørsiden var og er barskog. Når det gjelder 1844-utskiftningen, legger dommen fra 1989 til grunn at delingsgrensen for skogen fra 1800 ikke synes å ha blitt tillagt betydning for de fastsatte havnegrenser. Dette er etter denne lagmannsretts oppfatning positivt galt. 1989-dommen bedømmer også 1844-utskiftningen som siste trinn i oppløsningen av sameiet i Grønlien til tross for at det også fastslås at slåttene var uberørt av utskiftningen. Videre legger 1989-dommen til grunn at fôr og beite i utmarka var klart viktigere enn skogsdrift av barskog. Denne lagmannsrett anser dette som misvisende for Grønlien området. Det vises til drøftelsen foran. Endelig mener denne lagmannsrett at det ikke er riktig, som gjort i 1989-dommen, å ikke tillegge 1927-utskiftningen noen som helst vekt når det gjelder rettsoppfatningen i området.
Dommen her kan også sies å være i strid med dommen i Rt-1928-727. Når lagmannsretten, i likhet med daværende Eidsivating lagmannsrett i dommen av 3 desember 1993, ikke har funnet 1928-dommen avgjørende, skyldes det flere forhold. Dommen gjaldt fortolkning av en kontrakt og gjaldt en annen del av Grønlien-området. Den er for en stor del basert på uttalelser fra bygdefolk om den alminnelige oppfatning i Hol om hva som ved salg inngår i begrepet «skog», til tross for at det fremgår av førstevoterendes votum at bevismaterialet på dette punkt ga uttrykk for sterk meningsforskjell, jf i denne forbindelse den omfattende dokumentasjon herredsretten viste til i forbindelse med lagmannsrettssaken fra 1993, se ovenfor side 12. Med henvisning til lagmannsrettens drøftelse foran kan retten derfor ikke se at 1928-dommen kan være avgjørende for resultatet i nærværende sak.
Med det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til den ankende parts subsidiære anførsel om hevd/festnet rettsoppfatning.
Saksomkostninger
Saksforholdet har vært uoversiktlig og vanskelig da avgjørelsen i stor utstrekning har berodd på forståelsen av eldre og delvis ufullstendige dokumenter. Tidligere rettsavgjørelser i området har vist sprikende resultater med hensyn til grunneiendomsretten. Selv om anken har ført frem, har saken derfor voldt slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger i oppfriskningssaken, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.
I uteblivelsesdommen ble den ankende part tilkjent saksomkostninger både for jordskifteretten og for lagmannsretten med henholdsvis 44.000 og 117.000 kroner. Det følger av tvistemålsloven §349 at denne omkostningsavgjørelse blir stående med mindre uteblivelsen skyldtes gyldig forfall eller uteblivelsesdommen ble avsagt med urette. De opplysninger som er gitt om årsaken til uteblivelsen, tilsier etter lagmannsrettens mening ikke at det forelå gyldig forfall. De komplikasjoner i forbindelse med lammingen som ankemotpartene har påberopt, kan ikke anses som gyldig forfall etter tvistemålsloven §89 første ledd og måtte under enhver omstendighet kunne ha blitt opplyst i tide, jf tvistemålsloven §349 annen setning. Lagmannsretten kan heller ikke se at uteblivelsesdommen for øvrig er avsagt med urette, og dens omkostningsavgjørelse blir derfor stående.
Etter dette blir uteblivelsesdommen å stadfeste i sin helhet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Borgarting lagmannsretts uteblivelsesdom av 29.05.01 stadfestes.
2. Saksomkostninger i oppfriskningssaken tilkjennes ikke.