LE-1987-240
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-23 |
| Publisert: | LE-1987-00240 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 23. desember 1988 i ankesak nr. 240/1987, hl.nr 377/1987. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan R. Mikkelsen, Mjøndalen). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Statsadvokatene i Eidsivating v/statsadvokat Iver Huitfeldt, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Hans Petter Lundgaard |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
I mars 1984 skrev A til Vestoppland forsvarsdistrikt/Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og søkte om å få utføre siviltjeneste i stedet for militærtjeneste. Han begrunnet søknaden med at han ikke kunne tenke seg å ta liv, slik man må være forberedt på i en eventuell krig.
I politiavhør den 5. april 1984 uttalte han blant annet at han ikke hadde noen politiske eller religiøse grunner for sin innstilling. Han ga uttrykk for at han mente at forsvaret ikke bør nedlegges i sin helhet, men at det bør finnes andre grener i forsvaret som ikke omfatter bruk av våpen. Videre uttalte han at han ville gjøre tjeneste uten å bruke våpen dersom landet blir angrepet, f. eks. innen forsyningstjenesten, transport m.v. Den enkelte burde få avgjøre om han ville forsvare landet.
A ga videre uttrykk for at han ikke ville forsvare seg med våpen dersom han blir angrepet, selv om det gjelder hans eget liv. Såfremt en av hans nærmeste ble angrepet av fiendtlige soldater og det sto om livet, ville han ha forsøkt å forsvare dem uten våpen. Dersom dette ikke hadde ført frem, ville han ha brukt våpen for å forsøke å skremme angriperne.
I nytt politiavhør den 13. november 1984 fastholdt A at han ønsker å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han gjentok sin tidligere forklaring om at han ikke søker fritak av politiske eller religiøse grunner, men han opplyste at de fleste i hans omgangskrets er folk med tilhørighet i det kristne miljøet. Han er ikke selv medlem i noen religiøs menighet, og han anser seg ikke som personlig kristen, men han mener at det kristne miljøet nok har påvirket hans overbevisningsgrunner.
Videre ble han spurt om sitt syn på de såkalte frigjøringsbevegelsers bruk av våpen og militære kampmidler. Fra rapporten gjengis:
"Når det gjelder søkerens syn på de såkalte frigjøringsbevegelsers bruk av våpen og militære kampmidler f.eks. i utviklingsland sier søkeren at han ikke har tid og ikke følger så mye med i det som foregår i u-land, men generelt kan han ikke forsvare bruk av våpen og kampmidler i militær regi. Søkeren kan forstå folk som deltar aktivt i slike frigjøringsorganisasjoner med tanke på deres tidligere lidelser, men søkeren sier at han ikke har gjort seg opp noen tanke om han kan forsvare at folk deltar i slike organisasjoner, og at spørsmålet er såpass vanskelig at han ikke kan svare noe konkret. Søkeren selv kunne ikke tenke seg å delta i en slik frigjøringsbevegelse med våpen i hånd, heller ikke i form av motstandsarbeide i form av kartlegging av motstanderens bevegelser, fordi han da indirekte er med på å ta andres liv. I helt ekstreme situasjoner med årelang undertrykking og sult f.eks. hvis søkeren har bodd i Etiopia med de forhold som eksisterte der, tror nok søkeren at han har villet delta i væpnet kamp om ikke annet for å få den nåværende regjering til å få øynene opp for den nød som eksisterer. Om ikke annet i ren desparasjon."
Justisdepartementet avslo den 11. januar 1985 søknaden om fritak. I vedtaket er gjengitt det avsnittet i politiforklaringen av 13. november 1984 som er sitert ovenfor. Departementet uttalte at det er et vilkår for fritaking etter §1 i lov av 19. mars 1965 at det er grunn til å gå ut fra at mannskapet ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. På denne bakgrunn fant Justisdepartementet at mannskapets overbevisning ikke er av et slikt absolutt innhold som loven krever for fritagelse. A møtte deretter til førstegangstjeneste den 10. april 1985, og utførte sin rekruttjeneste på Evjemoen frem til 8. juli 1985. Han ble da overført til Brigade Nord.
Den 12. desember 1985 søkte A om å bli fritatt for ytterligere militærtjeneste og ba om å bli overført til siviltjeneste. I søknaden ga han en del opplysninger om sin virksomhet som speiderleder og sin deltagelse i indremisjonens virksomhet. For øvrig inntas fra søknaden:
"Jeg søker om sivil tjeneste forde jeg er i mot all slags våpenbruk og vold. Hvis det skulle bli krig e.l. er det jo bare uskyldige mennesker det går utover, og i en gitt situasjon ville jeg ikke være i stand til å ta livet av et uskyldig menneske som er satt til å gjøre sin plikt for sitt land. Menneskene ble ikke satt til jorden for å ta livet av hverandre, alle har jo rett til å leve.
Jeg har søkt om sivil tjeneste en gang tidligere, det var før jeg ble innkalt til førstegangstjeneste og det ble avslått.
Da fikk jeg velge mellom å ta førstegangstjenesten eller å føre min sak videre, da ville det blitt rettsak. Jeg visste ikke den gangen hva en slik rettsak ville innebære, og p.g.a. liten støtte fra familie o.l. så jeg ingen annen utvei enn å prøve millitæret.
Jeg misstrivdes meget sterkt da jeg begynte i tjenesten, for jeg hadde på følelsen at jeg hele tiden gjorde noe galt, alt var liksom meningsløst. Jeg skjulte hele tiden problemene overfor befalene og de andre i troppen. Reaksjonen på dette kom sterkt i helgene når jeg var hjemme på permisjon, dette skjulte jeg også for dem hjemme fordi jeg ikke ville at de skulle gå å tenke på at jeg misstrivdes. Det er en ganske stor psykisk påkjennelse å bli tvunget til å ta en opplæring som er stikk i strid med min natur. Da vi fikk permisjon fra Setermoen 21. august 85 oppsøkte jeg lege på mitt hjemsted for å prate med noen som skjønte seg på problemene. Hos denne legen har jeg vært til behandling en del ganger p.g.a. mine problemer.
Jeg returnerte først tilbake til leieren 11. desember 85, og i tiden jeg var hjemme var jeg også til psykiatrisk behandling hos psykiater Tor A. Marthinsen.
Jeg har også vært en del i kontakt med presten på hjemstedet.
Jeg fritar mine leger og presten fra deres taushetsplikt."
Den 20. desember 1985 ble A midlertidig dimittert fra sin militære avdeling.
Den 8. april 1986 avga A ny forklaring for politiet. Han uttalte blant annet at han ikke kunne forsvare frigjøringsbevegelsers bruk av våpen og militære kampmidler. Han ville ikke selv ha deltatt med våpen i hånd dersom han var bosatt i et slikt land.
Når det gjelder hans syn på FN's fredsbevarende styrker i Libanon, uttalte han at han har et negativt syn på disse styrker fordi de bruker våpen og vold. Han kunne ikke selv tenke seg å delta i en slik organisasjon slik den er i dag. Dersom FN-soldatene hadde reist til Libanon med fredsbevaring i tankene og uten våpen, og f.eks. utført humanitært arbeide, kunne han ha tenkt seg å delta i slike styrker.
Justisdepartementet avslo den siste søknaden den 2. juni 1986. I vedtaket er uttalt blant annet at mannskapets skiftende holdning til militærtjenesten etter departementets oppfatning viser at mannskapets overbevisning ikke er av en slik styrke (fasthet) som loven krever. Staten v/Justisdepartementet v/politimesteren i Drammen uttok den 8. desember 1986 stevning til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett.
Herredsretten avsa den 25. februar 1987 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 for å frita A, født xx.xx.64, fra fortsatt militærtjeneste er ikke tilstede."
A v/advokat Jan R. Mikkelsen har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Staten har imøtegått anken.
Ankeforhandlingen ble holdt i Drammen tinghus den 1. desember 1988. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner, kallskapellan Roar Røkeberg og lege Anna Støylen Hølland. Under ankeforhandlingen ble fremlagt kopi av hennes brev av 31. oktober 1985 til Lier sykehus v/overlege Aukrust. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Advokat Mikkelsen ble under ankeforhandlingen oppnevnt som prosessfullmektig for A.
A har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Det er den vernepliktiges standpunkt på tidspunktet for domsavsigelsen som er avgjørende i saker av denne art. Det er staten som har tvilsrisikoen. Dette fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1982-685.
A har et konsekvent pasifistisk grunnsyn. Han er tilhenger av kristen etikk som går ut på at man ikke skal ta Siv og at man heller ikke skal delta i opplæring til å ta liv. Dersom det hadde vært flere pasifister, ville situasjonen i verden ha vært bedre enn den er i dag.
Hans pasifistiske grunnsyn ble forsterket i den tid han utførte tjeneste i forsvaret, d.v.s. fra 10. april til 29. august 1985, da han ble sykmeldt. Da A forsøkte å gjøre militærtjeneste, kom han opp i en reell samvittighetskonflikt, som førte til alvorlig depresjon. Den brutte forlovelsen var uten særlig betydning. Det er for øvrig spesielt vist til vitneforklaringen fra lege Anna Støylen Hølland og hennes brev av 31. oktober 1985 til Lier sykehus.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. A, født xx.xx.64, fritas etter §1 i loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner for å utøve militærtjeneste av noen art.
2. A fritas i alle tilfeller for å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Staten v/Justisdepartementet v/statsadvokat Huitfeldt har for lagmannsretten fastholdt at betingelsene for fritagelse fra militærtjeneste ikke er oppfylt, jfr. lov av 19. mars 1965 §1. As overbevisning er ikke av en slik art og fasthet at betingelsene for fritagelse foreligger. Når det gjelder As anførsler om at det er staten som har tvilsrisikoen, blir det fra statens side fremholdt at dette bare gjelder sakens faktiske side. Det er imidlertid ikke tvil om innholdet av As overbevisning. Når man skal avgjøre om hans oppfatning tilfredsstiller de krav for fritagelse som er nevnt i loven §1, vil dette være rettsanvendelse som må avgjøres i henhold til vanlige fortolkningsprinsipper. Staten har særlig påberopt seg Høyesteretts dommer i Rt-1977-1002 og Rt-1979-1544.
Staten har overfor lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 for å frita A, født xx.xx.64, fra militærtjeneste er ikke til stede."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Det må ansees på det rene at det er den vernepliktiges standpunkt på tidspunktet for domsavsigelsen som skal legges til grunn. Bevisbyrderegelen er den samme som i straffesaker. Dette fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1982-684.
Som det vil fremgå av det som er anført foran ble det under ankeforhandlingen fremlagt kopi av brev datert 31. oktober 1985 fra lege Anna Søylen Hølland til Lier sykehus. I brevet er det blant annet uttalt:
"Jeg har gjort det klart for han at dersom han skal søke om å bli dimittert, må han ha en skikkelig grunn for det, og det vet han også, og ved siste konsultasjon den 24. oktober, kom det fram at han primært hadde søkt sivil tjeneste, men fikk ikke godtatt sin søknad, og han ville derfor prøve militærtjeneste i stedet for å sitte i fengsel i et halvt år. Han har personlige grunner for å nekte militæret, som går på det at han ikke vil skyte eller drepe andre mennesker, og han har en veldig sterk aversjon mot hele militærtjenesten. Han innrømte også ved siste konsultasjon at hans depresjon etter bruddet med jenta var begynt å gli over og komme på avstand, men andre ting hadde meldt seg, og han har vansker med å konsentrere seg om arbeid. Han har jobbet mye med moteforretning og utstillinger, bl.a. på Sjølystmessa, og var også med der i høst for å se om han kunne greie å gjøre noe, men han klarte ikke å fungere, han hadde kun en kunde. Dette var også et nederlag for han. Han har også mistet sin beste kamerat i Sande i høst, som døde i en motorsykkeulykke. Han anga navnet, og jeg vet at det er riktig, da han hadde snakket om denne kameraten før ulykken skjedde. Han har hatt store søvnproblemer og brukt litt Sobril, men dette har bedret seg litt. Har også hatt null matlyst, men nå spiser han litt. Han har likevel gått ned mye i vekt siden første gang han var her. I det hele er det ikke lett for meg å sette en psykiatrisk diagnose på denne pasienten, bortsett fra en depresjon. Men det er viktig for han å få hjelp nå, trur jeg, dersom han ikke skal bli gående slik, og jeg føler at jeg ikke kan hjelpe han lenger nå. Jeg har en liten mistanke om at dersom han ble fritatt fra militærtjeneste, og kunne starte på nytt igjen, i arbeidet sitt, så kunne det kanskje gå litt bedre for han, men slik det nå er, står alt stilt, og han orker ingenting. Jeg henviser han derfor for å få en spesialisterklæring som kanskje kan hjelpe han til å bli dimittert. Dette er ikke en gutt som vil skulke unna, fordi han er lat, har er tvert imot i fysisk god form, og har ikke hatt noen problemer med fysiske anstrengelser i det militære. Håper derfor at dere kan hjelpe han. Han kan få beskjed om time direkte."
Videre gjengis av brev fra lensmannen i Sande, datert 9. april 1986, til politimesteren i Nord-Jarlsberg:
"Søkeren fremholder overfor meg at det ikke er religiøse grunner som er årsaken til hans søknad. Det er kun hans innstilling og motvilje mot alt som har voldelig karakter. Han fremholder at under hans deltagelse ved øvelsesskyting i det militære gikk det bra så lenge det ble skutt mot vanlige blinkskiver, men straks målet fikk form av et menneske fremkaldte dette sterke reaksjoner hos ham. Søkeren virker troverdig, og jeg fikk det bestemte inntrykk at hans overbevisning er alvorlig ment."
A uttalte i sin partsforklaring at han ikke ville forsvare seg med våpen dersom han ble angrepet av en fiendtlig soldat, selv om slik passivitet ville føre til at han selv ble drept. På direkte forespørsel ga han uttrykk for han han ikke kunne vite med sikkerhet om han i en slik situasjon ville gripe til våpen. Spørsmålet er hypotetisk.
Når det gjelder synet på geriljavirksomhet, kan eksempelvis vises til Såheim-saken i Rt-1971-769. Høyesteretts flertall fant at betingelsene for fritagelse var til stede, selv om Såheim forklarte at han var villig til å delta i gerilja og væpnet motstand for å bli kvitt et despotisk styre. På denne bakgrunn må det være klart at As syn på frigjøringsbevegelser ikke kan utelukke fritagelse for militærtjeneste.
A har avtjent en del av sin militære tjenesteplikt. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke dette moment til hinder for fritagelse for den gjenværende del av tjenesten. Det kan vises til Høyesteretts dom i Rt-1973-1044, som gjaldt en vernepliktig sersjant som ble fritatt for videre militærtjeneste.
Lagmannsretten legger til grunn at den alvorlige depresjonen som A kom i etter å ha avtjent noen måneder av sin militære tjenesteplikt, i det vesentlige skyldtes den samvittighetskonflikt som han kom opp i ved å måtte gjøre militærtjeneste. Det vises spesielt til det som ovenfor er gjengitt fra lege Anna Støylen Høllands brev av 31. oktober 1985 til Lier sykehus.
Lagmannsretten er etter dette ikke i tvil om at A har en klar pasifistisk grunnholdning av en slik art og styrke at betingelsene for fritagelse for militærtjeneste er til stede, jfr. lov av 19. mars 1965 §1. Det bemerkes at A har nedlagt påstand om at han i alle tilfeller skal fritas for å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til i hovedspørsmålet, kan A ikke tilpliktes å betale saksomkostninger. Staten har for øvrig heller ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Etter dette ansees det unødvendig å nevne noe om saksomkostningsspørsmålet i domsslutningen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for fritagelse av A fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede.